Kategori: Politikk

Arbeid – for hvem?

For ei stund sida prata jeg med en kompis som er nødt til å logge bruken av arbeidstida si med 10-15 minutters oppløsning. Han jobber i en svært konkurranseutsatt, kunnskapsbasert bransje i privat sektor. Arbeidet har klare kreative trekk. I utgangspunktet høres det derfor tilforlatelig ut at man må ha et bevisst forhold til hvilke prosjekter og hva slags disponering av arbeidstida som er lønnsom, om bedriften skal overleve. Umiddelbart reagerte jeg på at en sånn form for nititd regulering av arbeidet bryter med den lærdommen jeg har fra mine spede kurs i organisasjonsteori: Der arbeidet har sterke kreative innslag og i stor grad er kunnskapsbasert, finner man ofte organisering i små grupper med uformell tone og få ytre reguleringer. Gruppelojaliteten skal ideelt sett være den viktigste disiplineringsmekanismen.

Om det er jeg som husker dårlig, eller forvrenger organisasjonsteorien, eller om kartet ikke stemmer med virkeligheta, skal jeg ikke si for sikkert. Det er i alle fall slående at ei slik organisering av arbeidet gir lite rom for de verdiene hver enkelt har i vurderinger av hva som er viktig i arbeidet en gjør. Det er det bare kundenes betalingsvilje som styrer. Man kan nok fylle oppdragene med personlige erfaringer og vurderinger, men prioriteringa av oppdrag ligger utafor hva enkeltmedarbeideren rår over.

Jeg tror jeg ville mistrives med en slik arbeidsplass, men på den andre sida er disse betraktningene også ganske jålete. For på de fleste vanlige arbeidsplasser blir arbeidets innhold helt og holdent bestemt av utforminga til arbeidsplassen og utstyret man bruker. Hva lærer man av det? – At det ikke er spesielt viktig hva man som enkeltmenneske mener og synes om hvordan arbeidet man utfører skal legges opp og om det er viktig for samfunnet? Uansett hvor man jobber får det meg til å tenke at en form for demokrati på arbeidsplassen er viktig. Den vanligste begrunnelsen er at man skal ha mulighet til å påvirke arbeidsplassen for sin egen del. Jeg tenker likevel også at om man skal ha et samfunn, så må man også få mulighet til å påvirke hva man gjør for andres, eller samfunnets del.

Jeg forestiller meg at en del av disse tankene kan virke som virkelighetsfjern idealisme for en del. I så fall – hvorfor? Er det sånn at fordi noe går an å tjene penger på, så er det viktig? Er dette en type spørsmål man helst ikke vil bruke energi på? Eller er det noe annet og helt grunnleggende jeg ikke tar med i betraktning?

SVs uttalelse om Libya

SVs landsmøte vedtok nå i helga støtte til NATOs bombing i Libya med stort flertall. Stemmetallet blei ikke protokollført, men jeg vil anslå at omtrent 2/3 av landsmøtet stemte for vedtaket. TV2 har fotografert voteringa (1). Vårt Land framstiller det som om støtten blei sikra med referanser til Israels angrep på Gaza, og skriver at «Garvede fredsvenner i SV sier [uttalelsen] forplikter til å vise mer muskler dersom Israel går til nye aksjoner mot Gaza.», mens «SV-ledelsen gjør det den kan for dempe Israel-formuleringen.»

Det virker som om Gaza-referansen først og fremst ses i lys av de siste dagers bombing av Gaza (2), som Israel har iverksatt etter at ei terrorbombe blei utløst i Jerusalem og flere qassam-raketter er avfyrt mot byer i Gazas nærområde. Selv om denne volden er alvorlig, vil jeg ikke nøle med å anerkjenne at intensiteten i angrepene er en annen enn i Libya. Det som var oppe under debatten var imidlertid ikke de pågående angrepene på Gaza, men krigen mot Gaza i jula 2008 – som hadde sivile tapstall i en størrelsesorden og med en ensidighet som rettferdiggjør sammenligning med borgerkrigen i Libya (3). Gaza-krigen var heller ikke den eneste sammenlignbare konflikten som blei nevnt i debatten, men har trolig fått den framtredende plassen i uttalelsen fordi den er aktuell, fordi Israel har trua med å trappe opp voldsbruken kraftig (4) og fordi det er en konflikt som landsmøtedelegatene kjenner godt og har tatt stilling til.

Mitt inntrykk er at nøkkelen til kompromisset snarere var denne formuleringa:

Norge må bidra til en konsistent linje fra FNs side. Verdenssamfunnets troverdighet i konfrontasjon med Gaddafi-regimet svekkes når reaksjon mot andre stater i regionen som begår overgrep mot sivile uteblir.

Noen har forstått dette som krigshissing. I lys av debatten på landsmøtet er det vel mest naturlig å forstå det som en kritikk av at FNs sikkerhetsråd ikke akkurat kan sies å legge objektive kriterier til grunn for når det interveneres og at det internasjonale samfunnet derfor står i fare for å kompromittere FN ved at organisasjonen kan utsettes for velbegrunna kritikk om dobbeltmoral. NUPI-forskeren Helge Lurås peker på noen av de samme poengene i et innlegg i Dagsavisen (5). Han trekker også fram et perspektiv som fikk mindre oppmerksomhet i landsmøtedebatten, men som i samvirke med krigsutbruddenes uvilkårlige propagandakrig er særlig farlig her til lands: Forestillinga om at det er fredsnasjonen Norges ansvar å gå til krig for «det gode».

De siste dagers utvikling, der NATO-bombinga av Libya har gitt opprørerne mulighet til å rykke fram og ta territorium (6) utfordrer allerede grunnlaget for FN-resolusjonen, der Sikkerhetsrådet godkjenner bruk av alle nødvendige midler unntatt okkupasjon for å beskytte sivile og befolka områder (7):

The Security Council (…) Authorizes Member States that have notified the Secretary-General, acting nationally or through regional organizations or arrangements, and acting in cooperation with the Secretary-General, to take all necessary measures, notwithstanding paragraph 9 of resolution 1970 (2011), to protect civilians and civilian populated areas under threat of attack in the Libyan Arab Jamahiriya, including Benghazi (…).

Dette bør allerede utgjøre grunnlag for den revurderinga av Norges bidrag landsmøteuttalelsen åpner for. Nå det er sagt, og det er påpekt at det var et betydelig mindretall på landsmøtet som støtta et annet forslag til uttalelse, er det likevel godt å gi Kristin Halvorsen rett i følgende ord fra hennes oppsummering av landsmøtets vedtak:

Jeg er glad for at vi i SV kan ta de prinsipielle debattene om bruk av norske militære styrker i utlandet, og vil takke landsmøtet for en kunnskapsrik debatt om dette. Det er nok ingen andre partier på Stortinget som tar en slik debatt i sin organisasjon.

For en utdyping av mitt standpunkt i saken, viser jeg til innlegget jeg holdt i landsmøtets debatt om prinsipprogrammet (8), der rammene for bruk av norske militære styrker i utlandet slås fast.

Norge, NATO og intervensjon

Jeg holdt dette innlegget i prinsipprogramdebatten under landsmøtet til SV i dag:

Kamerater!

Jeg er lei av å komme opp i situasjoner som den vi nå har når det gjelder Libya, der vi blir samvittighetsgisler i en tilsynelatende konflikt mellom handlingslammelse og å yte vårt bidrag til at rettferdigheten skjer fyldest. Doktrinen som forsvarer intervensjon i Kosovo og Libya, og som i ettertid er blitt brukt til å forsvare okkupasjonen av Irak går under navnet responsibility to protect – ansvar for å beskytte.

Dessverre har vi en internasjonal rettsorden som gjør det umulig å ha et prinsipielt standpunkt til bruk av vold: Michael Walzer, en av arkitektene bak den nye doktrinen, finner sin kanskje vektigste innvending når han spørres hvordan ansvaret praktiseres: Regelbundet eller vilkårlig? I dag finnes det ingen objektive kriterier for intervensjon, og i åra som er gått siden opphaussing av dødstall i Kosovo leda oss ut i et uføre der, må man trygt kunne si at verdenssamfunnet ikke har kommet noe lenger i utmeislinga av slike.

I utkastet til prinsipprogram som nå ligger på landsmøtets bord heter det at ”Så lenge FN ikke har stående styrker som kan bidra i internasjonale operasjoner, kan FN gi internasjonale organisasjoner i oppdrag å utføre dem for FN.”

Hvilke internasjonale organisasjoner finnes det som kan ta kommando over militære operasjoner? Per dags dato er det bare NATO, EU og Den afrikanske union som har kommando over operasjoner av noen størrelse.  Norge har bare deltatt i NATO-operasjoner de siste 10 åra. Dermed sier prinsipprogramforslaget at NATO og Norges NATO-medlemskap er nødvendig for SVs sikkerhetspolitikk.

Det siste tiåret er det de FN-resolusjonene som handler om land som truer Vestens strategiske interesser det er blitt satt makt bak. Det prinsipielle grunnlaget vi ligger an til å vedta innebærer å legitimere selektiv, vilkårlig intervensjon med utgangspunkt i stormaktsinteresser.

Mitt og andre delegaters forslag om å kreve at norske bidrag skal stå under FN-kommando, er – dersom de blir norsk politikk i praksis – den eneste garantien for at den organisasjonen som legemliggjør verdenssamfunnet skal få full informasjon om hva de militære operasjonene innebærer. En slik politikk er også den eneste måten Norge kan bidra til ei endring i den modellen for responsibility to protect som nå er gjeldende. Erfaringene fra det som er framstilt som fredsopprettende, humanitære intervensjoner kan neppe sies å overgå tidligere tiders fredsbevaring.

Den politikken prinsipprogrammet nå legger opp til bidrar også til ei omlegging av Forsvaret på en måte som bidrar til å gjøre forsvaret av et alliansefritt eller nordisk-alliert Norge vanskeligere. Et norsk territorialforsvar trenger først og fremst et sterkt heimevern og en mobiliseringshær som kan stå på egne bein.

Intervensjonen i Libya sto og falt ikke med oss. Verden trenger ikke nordiske sosialistpartier som vil ta ansvar for NATO-intervensjoner. Den trenger partier som sier at NATO-ramma ikke er god nok til at vi kan ta ansvar for den.

Pengeomsorg

NRK har avdekka at Adecco-hjemmet på Grorud blåser i Arbeidsmiljølova (1). Dette er ei skandale, men som Marie Simonsen skriver i Dagbladet (2), har

Høyre jobbet frenetisk for å avvise at forholdene på Ammerudlunden er et resultat av en forfeilet anbudspolitikk. Det burde partiet slutte med.

Det er nemlig helt åpenbart at det er en forfeila anbudspolitikk som har skylda for denne skandalen. Simonsen har flere gode poenger:

(…) i virksomheter hvor personalkostnader utgjør brorparten av driften, bør man ikke være overrasket over at det [å spare penger] betyr lavere lønninger, dårlige pensjonsordninger og uforsvarlige turnuser.

Sjøl om forholda hos Adecco er så graverende at ikke noe norsk parti vil vedkjenne seg dem, viser høyresidas gamle lovforslag at det er denne veien de vil gå. Bondevik II-regjeringa, med Venstre, Krf og Høyre fikk Frps støtte til ei ny arbeidsmiljølov der det i turnusarbeid skulle være mulig å jobbe 13 timer om dagen og 60 timers arbeidsuke (3) uten å få overtidsbetalt. Dette er «større fleksibilitet» i arbeidslivet. Som flere har nevnt er det heller ikke første gang akkurat Adecco jukser med arbeidstidsbestemmelsene – en distriktssekretær i LO Stat nevner 3 grove eksempler bare i løpet av de siste månedene (4). Adecco har seinere innrømt at det har forekommet ulovligheter ved alle sjukehjemma de driver.

Som Simonsen er inne på, gevinstpotensialet – og for så vidt potensialet for innovasjon – i virksomheter der arbeidskraft er hovedinnsatsfaktoren, består først og fremst i å redusere utgiftene til arbeidskrafta. Men Simonsen skal være liksomnøytral avisspaltist og skriver derfor at

(…) venstresiden vet like godt som Erna Solberg at eldreomsorgen er avhengig av private tilbud.

Det er bare sprøyt. I noen tilfeller kan det være gode grunner til å la ideelle organisasjoner, uten profittformål og med lang historie fortsette å drive enkelte tilbud. Adeccoskandalen er imidlertid et eksempel som viser at profittmotivet er direkte farlig for både kvalitet og arbeidsvilkår i omsorgssektoren, og at privatisering ikke vil spare samfunnet et øre dersom man ikke samtidig undergraver forsvarlig og anstendig drift. Når man driver tjenester der 80-90% av kostnadene er lønn, burde det strengt tatt være åpenbart at man ikke kan «spare» 10-15% av driftsutgiftene uten at det får konsekvenser.

For Oslos del håper jeg vi kan få et nytt bystyre til høsten, som kan temme privatiseringsiveren. Om jeg skulle få noen verv, vil jeg gjøre mitt for at SVs politikk på dette området blir gjennomført:

SV vil arbeide for at fagbevegelsen får økt innflytelse på organisering av arbeidet, arbeidstidsordninger, innføring av ny teknologi og på arbeidsmiljøet. (5)

Ikke fordi fagbevegelsen «trenerer omstillinger i helsesektoren», slik de gjør i beskyldninga Simonsen viderebringer, men fordi folk må få lov til å være med å styre sine egne arbeidsplasser – og fordi fagbevegelsen gang på gang har bevist at den er den sterkeste garantisten for et anstendig arbeidsliv. Det er igjen ei forutsetning for kvalitet i tjenestene. Det er de ansatte som har den daglige omsorgen for folk, ikke penga.

Studentar – seg sjølve nok?

Følgande kronikk sto på trykk i dagens Klassekampen, men kan diverre ikkje lesast på nett. Difor finn du han her.

Studentrørslas frontfigurar frå overgangen mellom 1960- og 70-talet har hatt so stor suksess at dei i dag – av onde tunger – vert nytta som sanndomsvitne på at sjølve det radikale prosjektet er tomt. Me deler ikkje denne oppfatninga, men me har vanskeleg for å sjå at dagens studentar kan koma til å spela ei slik rolle i dagens Noreg. I andre land står studentane stadig i sentrum når ein protesterer mot utbytting og urettvise. Kva er skjedd med dei norske studentane?

Det er ikkje det at det ikkje finst noko å protestera mot. Det siste tiåret har sett store omveltingar på lærestadene deira. Kvalitetsreformen og endringar i løyvingssystemet for høgare utdanning har ført til at både studentar og tilsette ved universitet og høgskular har fått mindre fridom i arbeidet sitt. Studentane skal losast gjennom studieprogram der dei fleste emna er fastlagde på førehand, dei har mindre tid dei kan rå over og dei vert kasta ut av lærestaden om dei ikkje er flittige nok. Dei vitskapleg tilsette er i stadig større grad vorte tvunge til å syna at det dei driv med er «nytteleg»: Arbeidet lyt bidra til eksterne løyvingar, publikasjonar skal tellast og verknaden på internasjonale rangeringar målast.

Utviklinga er ikkje særnorsk, den har røter mellom anna i Bologna-prosessen og EUs utdanningsstrategiar. I land som Austerrike, Frankrike og Spania har studentane protestert høglydt mot denne utviklinga.

I Noreg har studentprotestane vore lågmælte, om det i det heile tatt har vore nokon protest. Det er ikkje fordi studentane er dårleg organiserte. Lars Sponheim skal ha sagt at den tidlegare organisasjonen til universitetsstudentane, Norsk Studentunion, var Noregs nest beste lobbyorganisasjon (reiarlagsforbundet var best). Men når me har freista undersøka kva gjennomslag det er snakk om, finn me berre velferdssaker: Studiestøtte, studentbustader og reiseordningar.

Ei mogleg forklaring på dette er at ein student i dag ikkje er det same som ein student var då barrikadane vart reiste i Paris. I ei levekårsundersøking frå 2005 heiter det at berre 13 prosent av studentane er so kalla «idealtypiske» – einslege, busette i større byar og engasjerte i fulltidsstudium. Dei fleste studentane avvik frå stereotypien. Medan trange levekår og meir synleg klassereise før kan ha styrka det sosiale medvitet til studentane, finst det ikkje ei sams røynd studentane i dag kan einast om, viss ein ser bort frå den milde materielle mangeltilstanden. Den kan bøtast med velferdsgode.

Det finst òg andre mekanismar som kan medverka til at studentane ikkje maktar å samlast om ein politikk som går ut over dei reint materielle levekåra. Medan slike krav kan stillast på bakgrunn av den kvardagen kvar og ein opplever, må idépolitiske krav byggja på ei sams røynd. Det er mange årsaker til at studentpolitikarane ikkje har so lett for det. Ei årsak er mangelen på sams organisering.

Studentrepresentantane vel ved kvar lærestad sjølv korleis dei vil organisera seg. Det finst like mange valmodellar til landets studentting som det finst lærestader, sjølv om det finst visse fellesdrag: På dei fleste store universiteta er det «parlamentsval», der lister stiller til forholdstalsval i fleirmannskrinsar. På høgskulane og NTNU er det fleirtalsval i einmannskrinsar. Ei viktig skiljeline går dels mellom desse valmodellane og dels innad på parlamentsuniversiteta, der «ideologar» kjemper mot «tillitsmenn». Ideologane rekrutterer frå ungdomspartia, og leverer sjeldan overraskingar. Dei vert ofte skulda for ikkje å ta omsyn til alle studentars beste – kva det er er det visstnok berre tillitsmenna som veit. Debatten mellom dei to partane er utmattande og frukteslaus.

Trass i dette har dei studenttillitsvalde elles gode føresetnader for å utøva makt på lærestadene. Ved dei største universiteta har ein kjøpt opp til fem personar fri frå studia på full tid for å drive studentpolitikk. Det finst ei etablert studentallmente med aviser, radio – ja til og med TV, som slepp dei til med utspel og opnar for debatt. Det er ikkje veldig vanskeleg å verta vald heller. Dei fleste heiltidstillitsvalde har ikkje meir enn eit års erfaring som menige studenttingsrepresentantar bak seg, og studenttingssetene er for det meste up for grabs. Kor svakt systemet eigentleg er har synt seg nokre gonger, mellom anna då ad hoc-lista Boligaksjonen vann meir enn to tredelar av røystene ved valet til studentparlamentet i Bergen i 2002, berre for å fordunsta då valperioden var omme.

Det krevst likevel meir enn ideologi og lokalaviser for å stå i mot universitetsbyråkratias sakspapirmøller. Studenttillitsvalde veks på kunnskap og organisatorisk dugleik, slik andre tillitsvalde gjer det. Den organisatoriske dugleiken får ein lettast herredøme over om ein får han med morsmjølka – dei mest ressurssterke studentane har størst vilje og evne til å ta på seg oppgåver ved sidan av studia. Kunnskapen deira vert likevel som oftast levert av den same institusjonen dei tillitsvalde skal kjempa med.

På lærestadene har studentrepresentantane beste tilhøva for å utøva makt i ymse partssammensette utval, men det er vanskeleg å tala møteleiaren i mot når ho sjølv har laga saksframlegga der ein freistar finna motargument. Det er nok lettare å oppleva meistring om ein slår seg saman med administrasjonen, og sjølv om det ikkje er anna enn anekdotisk belegg for denne årsakssamanhengen, er det påfallande kor sjeldan studentane utnyttar fleirtalet dei ofte – og i alle fall i lærestadenes styrer – har saman med dei vitskapleg tilsette sine representantar.

Tvert om finst det ei rekkje døme på at studentane ikkje berre støttar administrasjonens politikk generelt, dei ofte går til åtak på dei vitskapleg tilsettes krav spesielt. Dei partssamansette styra er ein viktig føresetnad for denne dynamikken, saman med mangelen på felles møteplassar med lærarar og forskarar på lærestadene. Når det ikkje finst organ, kultur eller eit samlande syn som kan danna grunnlag for felles ståstader, ender vanten på pengar opp i eit splitt-og-hersk-system der dei som sét dagsorden har bukta og båe endar. Ein skulle tru at overbyggjande prinsipp for universiteta og høgskulane kunne samla studentar og vitskapleg tilsette. Om noko slikt prinsipp skulle peika seg særskilt ut, måtte det vera den akademiske fridomen. Studentane har likevel inntil nyleg ikkje evna å formulera eigen politikk om akademisk fridom.

I dei forskingspolitiske plattformane til dei gamle studentorganisasjonane Studentenes landsforbund og Norsk Studentunion vart omgrepet i si tid nytta slik at vankunna var openberr. Elles var politikken i stort knytt til dagsaktuelle saker i den nasjonale eller lokale universitetspolitiske debatten og einskildtillitsvaldes kjepphestar. Den nye politikken om akademisk fridom er nok òg vorten handsama som ein kjepphest. Dei ofte nokso sprikande plattformane gjer at det politiske fokuset til dei sentrale tillitsvalde lett vert avgrensa til reaksjonar på dagsaktuelle saker – med visse vyrdelege unntak.

I høringssvara til dei største reformene i høgare utdanning dei siste ti åra, Kvalitetsreformen og den nye Universitets- og høgskulelova, vart det slått ring om den akademiske fridomen berre i den grad meir eller mindre likelydande formuleringar kunne finnast hjå Forskerforbundet eller LO. Det er ikkje nokon løyndom at organisasjonar lobbar opp mot kvarandre i viktige saker. Det er likevel påfallande at fagrørsla må på banen for at studentorganisasjonane skal ta radikale standpunkt i andre saker enn dei som handlar om omfordeling til dei sjølve, trass i at undersøkingar viser at studentmassen ligg godt til venstre for snittet i folkesetnaden i sine partival.

Ikkje di mindre har nett dei nemnde reformene på grunnleggjande vis grepe inn i arbeidsvilkåra ved dei høgare lærestadene. Medan dei vitskapleg tilsette undervegs har sikra lovvern for sin akademiske fridom, vart spørsmålet om læringsfridom møtt med tagnad eller uvisse. Det er mogleg å tolka den vantande evna til å reisa dei mest grunnleggjande prinsipielle debattane som eit teikn på at dei studenttillitsvalde ikkje stør seg på ein studentmasse med klare og einskaplege tankar om sin eigen plass i samfunnet. Det er kanskje ikkje so rart når studentmassen i seg sjøl er so lite heilsleg. Mykje tyder på at dei fleste studentane aksepterer både si eiga stilling og samfunnet slik det er.

Andre stader i verda er dei unge lesande mellom dei som står fremst i den sosiale kampen. Eit av dei siste døma på det synte seg på tampen av fjoråret, då den konservative regjeringa i Storbritannia som lekk i sitt krisebudsjett vedtok ei tredobling av studieavgiftene. Det er ikkje utenkjeleg at noko slikt ville sett sinna i kok i Noreg òg, men det måtte nok vera nett noko slikt. For augneblinken er diverre dei norske studentane seg sjølve nok. Om studentane skal få større dagsordenmakt trur me det ville vera klokt å utvida valperiodane til dei sentrale tillitsvalde, satsa sterkare på fagpolitikk og skipa organ for kollegial politikkutvikling på lærestadene.

Fotside skjørt og høyhalsa gensre

Noe av det kvalmeste jeg veit om er påstanden om at overgrepsofre sjøl har skylda for sin vanskjebne. Du har nok hørt det mange ganger før, ikke minst i forbindelse med voldtektssaker. «Den fornærmede kan ha forledet tiltalte til å tro at hun hadde til hensikt å innlede et seksuelt forhold gjennom sin utfordrende klesdrakt og frivillige deltakelse på nachspiel.» Ordentlige jenter gjør ikke sånt, er liksom tanken, og jenter som gjør sånt – vel, er de med på leken, så får de tåle steken. Det er ei skam for det norske rettsystemet at denne tankegangen stadig dukker opp i dommer som formildende omstendighet eller frifinnelsesgrunnlag. Et nei er et nei, og alle har full rett til å bestemme over kroppen sin, uavhengig av hvordan de velger å kle seg eller tilbringe fritida si.

Det var likevel ikke hovedsaken her. Dagens lille problem er at utlendingsmyndighetene i landet bruker en tilsvarende argumentasjon overfor flyktninger som søker beskyttelse i Norge. I en dagsaktuell sak, der den syriske kurderen Abdulkarim Hossain er blitt utlevert til Syria, og er blitt torturert etter hjemkomst, har representanter for utlendingsmyndighetene ytra følgende:

Personlig eksponering i vestlige medier vil kunne skape fare for enkeltpersoner som blir eksponert, også i saker der det tidligere ikke har foreligget slik fare. Brevkampanjer og lignende kan bidra til å sette en person i myndighetenes søkelys og dermed også i fare.

– Avdelingsdirektør i Utlendingsnemnda, Jon Arne Jensen. VG 21. 1. 2011 (1)

Det er flyktningers fulle rett å kjempe for sin sak når de søker beskyttelse fra forfølgelse i hjemlandet. I et land der mange ikke får saken sin fullstendig belyst, bør de ha desto større grunn til dette. Jeg kan ikke leve med at vi har utlendingsmyndigheter som mener at flyktninger bør holde kjeft og sitte stille mens de venter på å få søknadene sine behandla. Jeg er ikke kjent med hvor grundig dokumentasjon Utlendingsnemnda krever når flyktninger skal dokumentere politisk aktivitet, men det er åpenbart at det blir tillagt vekt ut fra UNEs egne praksisrapporter (2).

Som så mye anna i norsk flyktningepolitikk, er også regelverket som ligger til grunn i denne saka utarbeidd på grunn av frykt for at folk skal «fabrikkere» grunnlag for asyl eller vern (3). I forarbeidene til Utlendingslova omtales denne typen saker som sur place (fr. på stedet) (4). Spørsmålet er når grunnlaget for beskyttelse er oppstått. Lova legger opp til at det i tilfeller der ytringer, holdninger eller aktivitet som gir grunnlag for beskyttelse framstår som en naturlig fortsettelse av hvordan personen forholdt seg i hjemlandet, så skal det innvilges flyktningestatus. I motsatt fall skal det innvilges vern. De to kategoriene gir ulike rettigheter (5). Som det står i forarbeidene til revisjonen av Utlendingslova, er det i saker med såkalt «subjektiv sur place» et reint skjønnsspørsmål om folk blir plassert i den ene eller andre kategorien. Slik må det kanskje være. Imidlertid er det åpenbart at Utlendingsmyndighetenes forståelse av hvilke handlinger og ytringer som gir grunnlag for beskyttelse har vært riv ruskende galt i dette tilfellet.

Det gir også grunn til å spørre om det finnes mange slike saker. Advokatforeningas aksjonsgruppe har ei oversikt over et par saker der dette kriteriet har vært brukt (6). Så lenge debatten om norsk flyktningepolitikk er sykelig fokusert på Mulla Krekar, bør vi i det minste kunne vente at kriteriet som beskytter ham, nemlig at Norge aldri skal anerkjenne dødsstraff eller umenneskelig behandling ved å utlevere personer som risikerer slik straff eller behandling til land der den praktiseres, også bør bli fullt ut anvendt i andre saker.

Det som i alle fall er klart, er at dersom UNE mener at flyktninger skal oppføre seg «anstendig» mens de er i Norge, slik at risikoen for at de blir forfulgt når de kommer hjem blir så liten som mulig, så nekter Norge dem ytrings- og organisasjonsfrihet på samme måte som hjemlandet. Utlendingelovas rom for skjønn blir et spørsmål om personlighet: «Er du typen som er politisk engasjert, da?» Det var nok ikke intensjonen da asylretten blei skrivi inn i menneskerettighetene, at flyktninger må dekke seg til og holde seg hjemme eller finne seg i å bli møtt av hjemlandets torturister på flyplassen.

Når blei politiet leger?

Leder i Politiets fellesforbund, Arne Johannesen, vil stenge sprøyterommet i Oslo, melder Dagsavisen/NTB. Han uttaler at:

– Det er et paradoks at staten gir misbrukerne av narkotika en vare som er forbudt etter norsk lov.

Jeg må ta høyde for at sitatet er tatt ut av sammenheng, men dersom det er brukerutstyret (sprøyter, skje og askorbinsyre) han snakker om, er det ikke varer som er forbudt etter norsk lov, men varer hvem som helst kan kjøpe på apoteket.

Det han uansett ikke tar høyde for, og her er han slett ikke aleine, er at de rusavhengige uansett vil sette dosene sine på et annet sted, med de redskapene de har tilgjengelig. På dette andre stedet vil det ikke være helsepersonell tilgjengelig, og de redskapene som er tilgjengelige kan fort være gårsdagens sprøyte, kompisens sprøyte eller den sprøyta som tilfeldigvis ligger igjen. For også andre nektes å dele ut sprøyter, slik mange medier rapporterte i høst.

Begge deler er eksempler på en  narkotikapolitikk der et av de viktigste verktøyene for å hindre narkotikabruk er å gjøre livet jævligst mulig for dem som ruser seg aktivt. Johannesen uttalte også at:

– Sprøyterom innebærer i praksis at man har gitt opp å hjelpe de tyngste misbrukerne til å få et annet og mer verdig liv.

Etter min mening er dette ei falsk motsetning, og den sier implisitt at de rusavhengiges hovedproblem er at de mangler viljestyrke til å avslutte rusmisbruket. Det er ei grov overforenkling. Avhengighetslidelser er komplekse sjukdommer, men en stor del av helserisikoen ved rusmisbruket er akutt. Bør man ikke åpne for å fjerne mest mulig av den akutte risikoen, slik at man kan bruke lengre tid på rusavvenning? Vi må erkjenne at den avhengigheten mange rusavhengige opplever er så sterk at de fortsetter å ruse seg sjøl med svært ureint stoff, noe de også er fullstendig bevisste om, slik Aftenposten melder i dag.

Metadon- og buprenorfin (Subutex®)-programmer i Norge og mange andre land viser at man aksepterer at det å behandle den fysiske avhengigheten kan kreve at man tar i bruk opioider over lang tid. Poenget er at det å mobilisere viljestyrke til å komme ut av rusavhengigheta er vanvittig vanskelig, og at det å gi en stabil tilførsel av et substitutt kan gjøre det lettere å få andre forhold i livet på plass, slik at det er mulig å bli frisk. For noen er det dessverre ikke nok. Derfor er jeg glad for at Stoltenberg-utvalget foreslo å opprette et program for heroinutdeling, slik det finnes i bl.a. Danmark, Tyskland og Nederland. Mange frykter at et slikt program vil stjele ressurser fra psykososiale tiltak. Jeg tror det er avgjørende at det ikke gjør det, men jeg mistenker at vi har mye å gå på hvis vi sammenligner antall helsekroner per rusavhengig med andre pasientgrupper.

Dersom målet er å hjelpe de rusavhengige til å få et bedre liv, er det å fjerne sprøyterommet uansett feil vei å gå. Det er nesten som om Johannesen skulle foreslå å ta blodsukkerapparater ut av blåreseptordninga og si til diabetikere at de må skjerpe seg og bli friske, eller uttale at røykere bør nektes kreftbehandling fordi de har seg sjøl å takke.

Det er åpenbart at folk som hadde foreslått noe sånt hadde blitt lynsja i den offentlige debatten. Sjukdom er ikke karakterbrist og politiet bør ikke være premissleverandører i det som primært bør være et spørsmål om hvordan vi skal ta vare på helsa til noen av dem som har det verst i vårt samfunn. At politiet påtar seg en slik rolle gir i alle fall meg en vond smak i munnen.

Aabøs sikre viten

Dagbladets kommentator Stein Aabø skriver at «Regjeringen er strengere enn velgerne» i spørsmålet om privatisering av kommunale oppgaver. I samme kommentar skriver han at Klassekampen nylig ‘avslørte’ at NHO Service driver en massiv PR-kampanje for å få kommuner til å sette tjenester ut på anbud (hvorfor gåseøyne – eller formulere seg slik at man trenger dem?). Oppblåste tall er et sentralt virkemiddel i denne kampanjen. Fagforbundet og Kommunenes sentralforbund bestrider NHO Service sine tall. «Der står striden akkurat nå,» skriver Aabø. Videre skriver han at det er den lange valgkampen som er i gang, «mellom partienes stedfortredere NHO og LO».

Nuvel. Jeg tror ikke noen kan gjøre krav på KS. Det er jo ikke et sentralt moment at de er kommunenes egen arbeidsgiverorganisajson – eller vent litt, det er det jo. Det betyr at i motsetning til Fagforbundet, så er det ikke mulig å hevde at de beskytter sine særinteresser dersom de bestrider tallene til NHO. Om noe, er det en (svak) indikasjon på at NHO faktisk tar feil når de får kritikk av KS.

Men det er ikke det verste. Aabø lar for så vidt spørsmålet om hvem som har rett når det gjelder kommunenes innsparingspotensial stå åpent. Det samme kan ikke sies når det gjelder spørsmålet om hva velgerne vil. Der lar han én av partene i det han omtaler som «striden» sitte med fasiten – for det er NHO som har produsert undersøkelsen Aabø bruker som premiss i sin kommentar. Blåmandag, Aabø?

Ap i uføret

For noen dager siden skreiv jeg på Twitter: «Faen, nå har de sluppet en samfunnsøkonom ut av buret igjen» – som en kommentar til lekkasjen av et arbeidsdokument fra regjeringa. Der gikk det fram at Arbeidsdepartementet vurderte å kutte i ytelsen til unge uføre (NRK 21/11). Årsaken var, i følge statsråd Rigmor Aasrud at  – Vi ønsker at flere skal få anledning til å få komme gjennom arbeidsavklaringspenge-systemet, slik at de kan få kurs og kompetanse.

Dette utspillet blei korrigert allerede dagen etter. – Jeg kan avkrefte at dette forslaget blir noe av. Det blir ingen reduksjoner i ytelsene til de unge uføre, sa Jens Stoltenberg til NTB (E24 22/11). Men andre sider ved Arbeiderpartiets planer for den framtidige uføretrygda har også kommet for dagen: I Dagsrevyen 22/11 kom det fram at Ap og LO var blitt enige om at uførepensjonen skal levealderjusteres, noe LO umiddelbart dementerte. Uttalelsene har likevel vært uklare med hensyn til uføres alderspensjon.

Det er liten tvil om hvor initativet i saken ligger. Statssekretær i Arbeidsdepartementet, Jan-Erik Støstad, kom i hardt vær fordi han både har vært Arbeiderpartiets saksansvarlig i Samarbeidskomiteen og er saksansvarlig i regjeringa – og dermed gir inntrykk av at regjeringas øvrige medlemmer ikke har så mye de skulle ha sagt (Klassekampen 23/11). Ap prøver å tvinge gjennom sin vilje både overfor regjeringspartner SV (hvor står SP?) og LO, som begge vil beholde ei mer progressiv uføretrygd.

På LOs kartellkonferanse mente Stoltenberg at uføreytelsene ikke skal svekkes. – Det blir ikke kutt i uføreordningen. Den øker, slo han fast i følge ANB (Arbeidsmanden 24/11). LO-leder Roar Flåthen kom imidlertid med en pussig uttalelse når det gjaldt levealdersjustering.  – Stortinget har vedtatt levealdersjusteringen. Det er ikke LO som har foreslått det, men den er allerede vedtatt. Da må vi gå inn i diskusjonen om hvordan uføre kan skjermes, slik at de ikke kommer aldeles galt ut av det. Det er den dialogen vi nå går inn i med regjeringen, sa han i følge NTB (E24 24/11). Det pussige består i at Stortingets vedtak er midlertidig, og i sin helhet åpent for forhandling (Regjeringa 5/3). Samfunnsøkonomen i Stoltenberg kom klart fram da han skulle gå til sakens kjerne: –  Et eksempel med to 64-åringer som har hatt klin like jobber fra de var 22. Den ene tar fleksibel AFP eller folketrygden, den andre går til legen og blir ufør. Den siste vil leve hele resten av livet med mer i inntekt enn den som ikke ble ufør. Dette er ikke rimelig.

Det er to forhold ved dette som det er grunn til å stille spørsmål ved. Det ene er grunnlaget for de foreslåtte endringene. Jeg bruker betegnelsen «samfunnsøkonom» som om det var et skjellsord, men det gjelder egentlig bare samfunnsøkonomer som forholder seg til velferdsstaten som om den var et reint marked. Det andre er Arbeiderpartiets framgangsmåte. Jeg kommer tilbake til dét.

Først må vi konstatere at Stoltenbergs eksempel ikke forholder seg til virkeligheten, men til et tenkt ytelsesmarked, der folk kan shoppe etter eget forgodtbefinnende. Det kan de ikke. Det er en omfattende faglig prosess å bli erklært yrkesufør, det er ikke noe man kan velge dersom man har lyst. Dersom man tilfredsstiller de medisinske kriteriene har man ikke mulighet til å stå i arbeid, og det er derfor så mange oppfatter det som urimelig at man som ufør skal få redusert alderspensjon om man har dokumenterte helseplager som gjør det umulig å jobbe lenger. Det er også på det reine at Aps posisjon i uføredebatten lider av samfunnsøkonomsyke, den forholder seg til en tenkt insentivstruktur og et mytisk problembilde. SV har en god gjennomgang av noen av hovedmytene. Dersom man mente at for mange fikk trygd, kunne man utreda de faglige kriteriene. Christer Gulbrandsen skreiv grundig om det i et blogginlegg for ei stund siden.

Når det gjelder prosess, er det klart at Ap-ledelsen spiller høyt for å få viljen sin. Sjøl om jeg blei glad, synes jeg Aps flip-flop i spørsmålet om unge uføres ytelser var ytterst pinlig for regjeringa. Det synes nok Stolteberg også, og lekkasjen kan tyde på en bitter uenighet internt i Ap. I spørsmålet om levealdersjustering av uføres alderspensjon er det likevel ikke tvil om at Stoltenberg er overbevist. Jeg lurer på om grunnen til at de unge uføre slapp unna så fort kan være at forslaget aldri var ment som noe mer enn et forhandlingskort. Ap må føre to sett forhandlinger, innad i regjeringa og overfor LO. Det er lett å forestille seg at arbeidsnotater fra regjeringsforhandlingene – utarbeidd av Arbeiderpartiet – blir framstilt som regjeringas politikk overfor LO. Det faglig-politiske samarbeidet tillater dermed Ap-ledelsen å drive splitt-og-hersk teknikk overfor LO og SV, ved å gjøre det vanskelig for dem å få klarhet i den andres posisjon.

Er det noe å lære av dette? Det er ikke første gang grunnplanet i LO har mobilisert mot Aps politikk, mens LO-ledelsen har følt seg tvunget til innrømmelser. Vi så det i AFP-saken også. Burde LO orientere seg breier for å ha flere politiske bein å stå på? Å se de lønnspolitisk reaksjonære Akademikerne gå ut og anklage LO for å svikte svake grupper bør smerte også Arbeiderpartiet (Fri fagbevegelse 24/11), i alle fall dersom de ønsker å beholde det faglig-politiske samarbeidet. Denne saken gir åpenbart ammunisjon til LO-tillitsvalgte som er kritiske til den tette Ap-bindinga. Den delen av grasrota i Ap som er opptatt av partiets troverdighet overfor dem som sliter med både helse og økonomi bør nok også skjerpe tonen dersom de ønsker å bli hørt, det ligger dessverre i lekkasjers natur at det er vanskelig å ta æra for dem.

Boikott og dialog

100 norske kunstnerar og akademikerar har signert et opprop for akademisk og kulturell boikott av Israel. Du kan lese oppropet her. Eg er en av de som har signert. Korfor har eg gjort det?

I sjølve oppropet blir mye av det uakseptable i Israels politikk overfor det palestinske folket i de okkuperte områda forklart. Den siste tida har det blitt svært tydelig at israelsk politikk har dreid i meir sjåvinistisk retning, og enkelte av regjeringspartia er ikkje en gang interesserte i å forhandle fred med palestinerane. Samtidig med at Israel fortsett folkerettsstridig blokade av Gaza og utbygging på Vestbredden er det ingen statar eller internasjonale organisasjonar som er villige til å bruke sterkare virkemiddel for å få Israel til å endre politikken sin. Sjøl tiltak som våpenembargo er tilsynelatande politisk umulige.

Slike krav kunne vært retta mot fleire statar. Marokko okkuperer og undertrykker til dømes Vest-Sahara på en brutal og folkerettsstridig måte. Det som rettferdiggjør en særskilt reaksjon mot staten Israel er det faktum at landet er et demokrati. Israelske akademiske og kulturelle institusjonar er frie og har fullt ansvar for sine valg. Det samme gjeld menneska som befolker disse institusjonane. Slik situasjonen er no er måten de bruker det ansvaret på viktigare enn det utbyttet vi som akademikerar eller kunstnerar har av samarbeid. Det blir ofte hevda at boikott er et hinder for fredsskapande dialog – men kor er no egentlig denne dialogen? Boikott betyr ikkje at vi skal la være å snakke med israelerar, men at vi begrenser oss til å snakke om det som er viktigst no. Eg meiner dette standpunktet kan være ei ansporing til fleire samtalar og ikkje færre.

Dette er også hovedargumentet mot de som hevder at en boikott strir mot den akademiske og kunstneriske friheta: Kordan veier vi ulike etiske handlingsprinsipp mot kvarandre? Er enkeltmenneskets ansvar størst når det gjeld å bruke sine evner til beste nytte for menneskeheta når det gjeld å utvikle ny kunnskap, forståing og opplevelsar, eller er det i blant viktigare å utnytte ei begrensa evne til å hindre tap av andres frihet? Eg kjemper for den akademiske friheta når det gjeld den største trusselen i dagens Norge: kommersialisering av forskning. Eg meiner likevel det er viktigare å kjempe for palestinerane sine rettar overfor Israel enn å holde muligheten åpen for å samarbeide faglig med israelsk akademia om det skulle komme til å være nyttig for meg. Om noe etisk prinsipp har krav på absolutt gyldighet til ei kvar tid, er det ikkje den akademiske friheta, men respekten for livet og enkeltmenneskets frihet. Gjermund Granlund og Marie Rædergård har ellers skreve et godt innlegg om dette. Eg forplikter meg til å ta initativ til fredsdialog med israelske akademikerar i de tilfella der eg ellers ville tatt initativ til samarbeid.

Boikott-oppropet er i seg sjøl langt fra det mest effektive virkemidlet for å påvirke Israels politikk. Men det er et bidrag til å bygge en opinion. I dette arbeidet er alle bidrag viktige. Uten et press i opinionen vil det fremdeles være forsvinnande få statar og internasjonale organisasjonar som tar i bruk sterkare virkemiddel, slik som våpenembargo og økonomiske tiltak, for å få staten Israel til å endre sin politikk. Eg håper fleire vil være med på å bygge den opinionen. Om en boikott får brei oppslutning vil den også kunne bidra til å korrigere virkelighetsoppfatninga i den israelske opinionen ved å vise at verden rundt Israel på et saklig grunnlag føler seg nødt til å ta avstand fra statens politikk på en slik måte at det rammer vanlig, sivilt samkvem.

Eg har også skreve om akademisk boikott tidligare. Se her og her.