Tiltredelsestale

Dette er en lett bearbeidd versjon av talen jeg holdt da jeg gikk på som leder av Oslo SV søndag 1. mars:

Gode årsmøte! Før vi avslutter, vil jeg gjerne si noen ord om året som kommer.

Det første jeg vil si er at jeg blir ydmyk av å tenke på oppgaven jeg står overfor. Jeg kommer til å gjøre noe gærent. Sånn er det bare. Ingen kommer til å være fornøyd med alt det jeg eller fylkesstyret gjør. Sånn er det bare også. Jeg håper likevel at vi kan være rause med hverandre og huske på at sjøl når vi er på vårt mest uenige, er det forsvinnende sjelden det ligger vond vilje bak.

På den andre sida er uenighet også meningsmangfold, og det er viktig for et parti som vil noe. Jeg vil at Oslo SV skal bli mer av et politisk verksted, både med sikte på å styrke partiet nasjonalt og med sikte på å gjøre organisasjonen til en relevant arena for medlemmene. Det politiske arbeidet vårt bør oppleves som svært viktig for partiet nasjonalt, både i den forstand at noe annet er sløseri med ressursene til det største fylkeslaget og i den forstand at Oslo-laget skal få gehør for sine standpunkter. For å få større tyngde og nå breiere vil jeg at både fylkesstyre og representantskap i større grad skal bruke engasjerte og fagkunnige medlemmer til å forberede saker for vedtak. I tillegg er det sånn at jo flere av medlemmene våre som tar del i politikkutviklingsarbeidet vårt, jo breiere kontaktflate får vi.

Jeg vil også at vi skal velge oss noen få saker hvert år som vi tar oss tid til å ta opp to ganger – sånn at vi kan diskutere dem først, gå tilbake og gruble litt, og så få noe som er skikkelig gjennomarbeida lagt fram til vedtak.

De første par månedene er det likevel valgkampen som må få mesteparten av oppmerksomheta vår. I år skal vi vinne Oslo! Sammen med de andre partiene på venstresida skal vi få på plass et nytt flertall og stake ut en ny kurs for byen vår. Vår styrke, det som gjør at folk ikke kommer utenom oss i den sammenhengen, det er to ting: For det første at vi er et parti som tar tydelig standpunkt både for sosial rettferdighet og for miljøet, for det andre at vi kan være tydelige i prioriteringene våre.

Sosialistisk venstreparti kan garantere at de som stemmer på oss både får en hardtslående miljøpolitikk og et nytt byråd. Vi er miljøpartiet for forandring. Vi vil skrinlegge E18 for å bygge ny T-banetunell. Vi vil ikke bare ta inn eiendomsskatt for å styrke skolen, barnehagene og videreføre områdesatsinger i deler av byen som trenger et løft. Vi vil satse på å forebygge de forskjellene i helse og sosial status som skaper den delte byen. Det gjør vi ved å satse på barnas helse og utvikling og lage ordninger som gjør at barn skal merke minst mulig til foreldrenes fattigdom. Det gjør vi ved å satse på ettervernet i rusomsorgen og å gå inn for å skaffe folk som sliter skikkelig tak over hodet.

Jeg blei kjent med mange rusmiddelavhengige da jeg var i apotekpraksis. Det er vondt å tenke på at når det er gått ei stund siden jeg har sett dem på gata, er det stor sannsynlighet for at de har tatt en overdose.

Vi i SV ser hva som er årsakene til at forskjellene er der. Derfor vil vi legge de samme normene til grunn for bygging i øst og vest. Derfor legger vi vekt på at nye boligområder må planlegges slik at vi skaper gode bomiljøer og derfor vil vi legge til rette for smart plassering av arbeidsplasser. Folk skal både få kortere vei til jobb, og veien til et variert og kunnskapsbasert arbeidsliv der alle får utnytta evnene sine skal bli kortere – uansett hvor du bor i byen. De kunnskapsbaserte arbeidsplassene kommer til å fortsette å være de viktigste for Oslo.

Oslo er også Norges mest mangfoldige by. Vi skal ta vare på de positive sidene ved det mangfoldet, men vi skal arrestere Høyres finansbyråd Eirik Lae Solberg når han prøver å gjøre store økonomiske forskjeller til en del av det som er viktig i det mangfoldet. Vi skal ta fra ham jobben og på den måten hindre Frp i å være relevante i diskusjoner om hvordan kommunen skal møte mangfoldet. Det positive mangfoldet springer ut av et samfunn der alle føler seg trygge, både sosialt og økonomisk, og der folk blir anerkjent som individer uavhengig av hvordan de er skapt eller skrudd sammen: enten de har røtter i Karasjok eller Punjabi, enten de er firkanta eller skeive, enten de er sikre på at jorda blei skapt på 7 dager eller, som meg, på at det var en i hovedsak tilfeldig prosess som tok cirka 14 milliarder år.

Jeg er oppvokst på Ellingsrud, i Oslo øst. Jeg har opplevd den delte byen. Han som drepte Benjamin Hermansen vanka en periode i mitt lokalmiljø. Elever på ungdomsskolen min rana posten i storefri på ungdomsskolen. Da jeg begynte på en videregående skole i sentrum opplevde jeg at mange av klassekameratene mine aldri hadde vært øst for Stortinget – det var farlig. Jeg tenkte ikke slik på det, for jeg opplevde det jo ikke sånn. Men når folk ikke opplever hverandres virkeligheter, og bare får overskrifter av den typen jeg akkurat ga dere, er det jo ikke så rart at de kan komme til å tro det er farlig. Sjøl fikk jeg et lite kultursjokk da jeg i vinter hadde dattera mi på skiskole og for første gang besøkte Sørkedalen.

Forskjeller i oppvekstmiljø følger direkte av byutviklingspolitikk og i hvilken grad vi støtter lokale tiltak folk sjøl drar i gang: I fotballag der foreldre trener, kjører og baker kaker år ut og år inn. I Kulturkjellern, der nevenyttige Ellingsrud-folk gjennom nesten hele mitt liv har skapt en sosial møteplass i et utsalg for lokal brukskunst. På bydelsdager rundt i byen, der ildsjeler og lokale artister skaper liv, samhold og glede.

Jeg var hos lokallaget mitt på St. Hanshaugen her om dagen og holdt innledning om hvor vi har velgere å hente. Når jeg så på talla noen år tilbake, var ikke det som slo meg først og fremst at vi har mista så mange velgere til andre. Det var det at valgdeltakelsen sank. Vi som er her i dag veit at politikk er viktig. Det at hver og en av oss også opplever det vi gjør i partiet og i møte med folk utafor som viktig betyr noe. Vi må få også folk flest til å tenke at politikk er viktig, at det betyr noe hvem som styrer byen og at våre løsninger vil innebære en forskjell i livene deres. I det arbeidet er hver og en av dere viktige!

Takk for årsmøtet. Takk for engasjementet. Nå går vi hjem og overbeviser naboen! Årsmøtet er heva!

Hva, får jeg ikke alkohol?

I kronikken «Selvhat på skandinavisk» polemiserer Ben McPherson mot den norske alkoholpolitikken. Han hevder at tilgangsbegrensing ikke er et effektivt alkholpolitisk virkemiddel:

Misforstå meg rett. Jeg tar ikke lett på de problemene alkohol forårsaker for personer som sliter med avhengighet, eller vennene og familiene deres. Men forhindrer Vinmonopol-systemet alkoholisme? Hvor er bevisene?

Spritbutikk i den britiske kronkolonien Gibraltar. Av asturdesign (Flickr: Gibraltar) [CC-BY-SA-2.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0)], via Wikimedia Commons.

Før vi svarer på spørsmålet, må vi nok nyansere det litt. Med å «forhindre» kan man åpenbart ikke legge til grunn at politikken sørger for at ingen blir alkoholikere. Det er helt åpenbart feil og et urimelig krav å stille, ingen politikk kan garantere absolutte resultater av den typen. Det neste blir å stille spørsmål ved hva vi skal regne som alkoholisme. Det norske lovverket har ikke som formål å gjøre noe med alkoholisme i seg sjøl, i Alkoholloven heter det at:

Reguleringen av innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk etter denne lov har som mål å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære. Som et ledd i dette sikter loven på å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer.

Alkoholavhengighet vil riktignok være en del av dette, men tilgangsbegrensninga er altså ikke først og fremst mynta på alkoholikerne: Den er mynta på breie, samfunnsmessige konsekvenser, men det er mulig alkoholisme inngår i dette. Når dette er rydda av veien, hva sier bevisene i så måte: Kan tilgangsbegrensing redusere de samfunnsmessige skadevirkningene av alkohol? Jeg er ikke ekspert på feltet, så jeg bruker en lett kritiserbar metode for å få inntrykk av hva forskninga sier (de som ikke er interesserte i min lekmannslesing av artikkelsammendrag kan gå direkte til den juicy analysa utført av SIRUS: Vin i butikk – hva er sannsynlige konsekvenser?): Den første resultatsida fra et Google Scholar-søk. Jeg gjengir hovedfunnene i hver av artiklene og kommenterer dem kort.

Litteraturgjennomgang

Pollack et al. Neighbourhood deprivation and alcohol consumption: does the availability of alcohol play a role? Int. J. Epidemiol. (August 2005) 34 (4): 772-780.

(…) Although alcohol availability is concentrated in the most deprived neighbourhoods, women and men in least deprived neighbourhoods are most likely to be heavy drinkers. This mismatch between supply and demand may cause people in the most deprived neighbourhoods to disproportionately suffer the negative health consequences of living near alcohol outlets.

Artikkelen baserer seg på spørreundersøkelsesdata fra Kalifornia 1979-1990 og analyserer disse. Hovedvariablene er avstand til alkoholutsalg (som er døgnåpne). Dette er ikke den beste begynnelsen for norsk alkoholpolitikk. Her går det fram at det er i de mest velstående områdene det drikkes mest, samtidig som alkoholutsalgene ligger i de minst velstående områdene. Disse kaliforniske forutsetningene er likevel kanskje ikke det beste grunnlaget for vurdering av den norske politikken, i og med at vi ikke har egne «liquor stores» som det hefter et sosialt stigma ved. Den siste setninga er likevel allment interessant.

Rush et al. Alcohol Availability, Alcohol Consumption and Alcohol-Related Damage. I. The Distribution of Consumption Model. J. Stud. Alchol Drugs. 47(1). 1986.

(…) Results substantiated the existence of specific causal paths consistent with the model. Several procedures for assessing the overall goodness-of-fit of the model suggested that it adequately fit the data. The results provide reasonable statistical evidence that government policies restricting the retail availability of alcoholic beverages will reduce the per capita rates of alcohol consumption and, in turn, reduce the level of alcohol-related mortality and morbidity in the general population.

Denne artikkelen er nok metodisk bedre egna til å svare på McPhersons spørsmål (etter mine modifikasjoner), for her er det tatt utgangspunkt i registerdata, og man har et større spenn av regulatoriske inngrep å se på. Artikkelen er fra Kanada i 1986, og kan kanskje anklages for ikke å passe helt til norske forhold i dag. Likevel gjør metoden at resultatene sannsynligvis er mer robuste enn i den foregående artikkelen. Konklusjonen her er i alle fall at tilgangsbegrensing virker på befolkningsnivå, slik den norske Alkoholloven legger til grunn.

David Lester. Alcohol Availability, Alcoholism, and Suicide and Homicide. Am. J. Drug and Alcohol Abuse. 21(1). 1995. 147-150.

While alcohol availability, consumption, and abuse were not related to statewide homicide rates in the United States, alcohol consumption, but not availability or abuse, was associated with statewide suicide rates.

Dette er hele artikkelsammendraget. Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i data fra USA. Her finner man at tilgjengelighet ikke spiller en rolle, men at total konsumpsjon spiller inn på forekomsten av sjølmord. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved om metoden for å måle tilgjengelighet er egna, som over.

Chaloupka et al. The Effects of Price on Alcohol Consumption and Alcohol-Related Problems. National Institute on Alcohol Abuse and Alcholism (NIH). 2002.

Of course, one must keep in mind the caveat mentioned previously concerning the need to exercise caution in interpreting cause-and-effect relationships from the types of analyses discussed in this article. Nevertheless, the weight of the evidence is impressive. Moreover, several studies have concluded that these reductions in consumption are not limited to the infrequent, light, or moderate drinkers but also pertain to frequent and heavy drinkers. Furthermore, increases in price also lead to reductions in many of the consequences of heavy drinking. Two studies, however, have suggested that a subset of heavy drinkers-the upper 5 percent-may be unresponsive to price (Manning et al. 1995; Kenkel 1996). Because both of these studies analyzed the drinking behavior of people of all ages, however, they are not inconsistent with the notion that youths and young adults-the age groups with disproportionately high alcohol-related problems-are generally more responsive to increases in price than are adults.

Dette handler ikke om tilgjengelighet, men pris, og er sånn sett irrelevant for McPhersons spørsmål. Det er også, nok en gang, snakk om USA. I en allmenn diskusjon om norsk alkoholpolitikk er likevel prisspørsmålet relevant. Det er interessant å merke seg at vekta av bevisene karakteriseres som imponerende. Et viktig poeng som dukker opp er også at adferden i den mest belasta delen av befolkninga (the upper 5 percent) kan se ut til å være minst mottakelig for ytre styring. Det betyr sjølsagt ikke at tiltak som retter seg mot de neste 5 eller 20 prosentene ikke kan være viktige for folkehelsa!

Chaloupka & Wechsler. Binge drinking in college: The impact of price, availability and alcohol control policies. Contemporary Economic Policy. 14(4). 1996. 112-124.

(…) The estimates indicate that the drinking practices of male college students are generally insensitive to the price of beer. However, underage drinking and binge drinking by female students do respond significantly to price, although both are relatively inelastic. The results also show that strong drunk driving policies targeting youths and young adults significantly reduce drinking and binge drinking by male students. Similarly, these policies reduce drinking among female college students but appear to have little impact on their binge drinking. Instead, the results indicate that many elements of campus life (including participation in a fraternity or sorority, living on campus, and the ready availability of alcoholic beverages) are among the most important determinants of drinking and binge drinking among college students.

Gruenewald et al. The Relationship of Outlet Densities to Alcohol Consumption: A Time Series Cross-Sectional Analysis. Alcoholism: Clinical and Experimental Research. 17(1). 38–47. 1993.

(…) The current paper analyzes aggregate time series cross-sectional data from states of the U.S. to evaluate the relationships between alcohol beverage prices, availability, and alcohol sales within one analytic model. The model relates beverage prices and alcohol availability directly to alcohol sales in the context of an assumed simultaneous relationship between sales and availability. The results show that, independent of the effects of beverage prices, and controlling for the endogeneity of sales and availability, physical availability of alcohol was directly related to sales of spirits and wine.

Igjen er vi i USA, men her har vi det motsatte resultatet av i den første artikkelen: En klar og prisuavhengig sammenheng mellom tilgjengelighet og forbruk. Denne analysa er også basert på registerdata fra hele USA, og gir derfor sannsynligvis mer pålitelige resultater.

Scribner et al. The risk of assaultive violence and alcohol availability in Los Angeles County. Am J Public Health. 85(3). 1995. 335-340.

To assess the geographic association between city-specific rates of assaultive violence and alcohol-outlet density, an ecologic analysis of the 74 larger cities in Los Angeles County was conducted for the 1990 reporting year. Sociodemographic factors alone accounted for 70% (R2 = .70) of the variance in the rate of assaultive violence in a multiple regression model. Adding the variable for alcohol-outlet density to the model yielded a significant positive slope. The magnitude of this relation indicates that in a typical Los Angeles County city (50,000 residents, 100 outlets, 570 offenses per year), one outlet was associated with 3.4 additional assaultive violence offenses in 1990. These findings indicate that higher levels of alcohol-outlet density are geographically associated with higher rates of assaultive violence. This association is independent of measured confounders, including city-level measures of unemployment, ethnic/racial makeup, income, age structure, city size, household size, and female-headed households.

Dette sammendraget taler for seg sjøl. Sammenligna med den første artikkelen fører dette kanskje til spørsmål som: Hvor drikker disse velstående drankerne? Er det sånn at de skaper problemer i mindre velstående nabolag, eller var det noe galt med den første studien? Er det kanskje noe ved den kaliforniske modellen for alkoholutsalg som i seg sjøl skaper vold?

Abbey et al. Physical, subjective, and social availability: their relationship to alcohol consumption in rural and urban areas. Addiction. 88(4). 1993. 489–499.

(…) Smart (1980) suggested that at the individual level, subjective and social aspects of availability may mediate and outweigh the influence of physical availability. The study described here examined the simultaneous effects of physical, subjective, and social availability on alcohol consumption. Standardized telephone interviews were conducted with 781 adult drinkers. As hypothesized, physical availability was not a significant multivariate predictor of alcohol consumption for residents of high, medium, and low alcohol outlet density counties in Michigan (USA). Subjective and social availability indicators were significant predictors of alcohol consumption. Similar patterns of results were found in multiple regression analyses for blacks and whites and women and men, although blacks and women consumed less alcohol than did whites and men. (…)

Igjen, et sjølforklarende sammendrag. Her finner man i en telefonundersøkelse ikke grunnlag for å hevde at fysisk tilgjengelighet påvirker alkoholforbruk, men at det er det «å ha lov» til å drikke, eller med andre ord, om det er sosialt akseptabelt, som er avgjørende. Dette er nok interessant sett opp mot McPhersons poeng, men i en såpass liten undersøkelse er det vanskelig å tillegge denne artikkelen aleine avgjørende vekt.

Jones-Webb et al. Relationships among Alcohol Availability, Drinking Location, Alcohol Consumption, and Drinking Problems in Adolescents. Substance use & misuse. 32(10). 1997. 1261-1285.

We examined relationships among perceived alcohol availability, drinking location, alcohol consumption, and drinking problems. Subjects were 3,372 adolescent drinkers, ages 16-18, who participated in the Communities Mobilizing for Change on Alcohol Project baseline survey. Mixed-model regression was employed to identify predictors of alcohol consumption and drinking consequences. Perceived alcohol availability was significantly associated with higher levels of alcohol consumption for males. Drinking in a public location, such as a bar, restaurant, or party, was marginally associated with higher levels of alcohol consumption for females. Results underscore the importance of youth alcohol assessibility.

Nok en gang er vi i USA, og det viser seg at den oppfatta tilgjengeligheten til alkohol i stor grad påvirker forbruket i studiens målgruppe. Mon tro om det er en skrivefeil i siste ord, om det egentlig skulle stå «accessibility». Det ville i så fall si det meste.

Ogborne & Smart. Will Restrictions on Alcohol Advertising Reduce Alcohol Consumption? British Journal of Addiction. 75(3). 1980. 293-296.

The effects of restrictions of alcohol advertisements in Manitoba, Canada and in the United States are examined using statistical data on alcohol consumption. The relationships between consumption and alcoholism rates for the U.S. and advertising regulations were very weak and not statistically significant. Subsequent to a restriction on beer advertising in Manitoba, beer consumption in that province rose at a similar rate as in a control province of Alberta. It is considered unlikely that restrictions on advertising will reduce consumption.

Dette er ikke relevant til hovedspørsmålet om tilgangsbegrensing, men til spørsmålet om reklameforbud er effektivt, noe man i denne artikkelen ikke finner grunnlag for å mene.

Vurdering

Av de 10 artiklene som blei søkt opp var 8 i noen grad relevant for spørsmålet om tilgangsbegrensing fører til lavere samfunnsskade. Av disse vektla 5 en slik sammenheng, mens 3 ikke gjorde det. Av disse tre var to spørreundersøkelser, og én så kun på selvmords- og drapsrisiko. Av de 5 som ga støtte til tilgangsbegrensing var det 3 registerundersøkelser med populasjonsfokus og to prosjektundersøkelser med fokus på unge. Etter mitt lekmannsskjønn gir dette sannsynlighetsovervekt for at tilgangsbegrensing fungerer.

Det er interessant å merke seg følgende poeng: McPherson har muligens rett i at de med aller høyest forbruk ikke så lett lar seg påvirke av reguleringspolitikk, jfr. NIAAA-publikasjonen, men andre grupper, og kanskje spesielt yngre mennesker, gjør det, jfr. de to ungdomsstudiene. Sjøl om McPhersons poeng om den godt påseila mannen som mente det ville vært mer fyll på byen om vi ikke hadde polet dermed avdekker ei feilaktig oppfatning, er den kanskje ikke mer feilaktig enn at han tar feil av hvilken gruppe man er solidarisk med. Ungdom er jo avhengige av at noen gidder å reise helt til polet for dem, for å sette det på spissen.

Som sagt er det mange åpninger for å kritisere den tilnærminga jeg har valgt til å se på stoffet. Det er kanskje mest å hente av denne gjennomgangen, dersom vi begrenser oss til å stille spørsmålet «er det helt åpenbart at tilgangsbegrensing ikke spiller noen rolle for samfunnsskade?» Da er vi et godt stykke unna McPhersons opprinnelige spørsmål, men fremdeles svært relevante. Slik jeg ser det blir i så fall spørsmålet helt klart nei: Det er umulig for en lekperson å slå fast i en kjapp gjennomgang av litteraturen at tilgangsbegrensing er irrelevant for samfunnsskade, og McPhersons anekdotiske bevis står seg dårlig.

Det som også er tydelig på bakgrunn av artiklene er at det i mange tilfeller er snakk om temmelig komplekse årsaksforhold og at vi må åpne for at det som er sant i ett miljø ikke nødvendigvis er det i et annet. Som i mange andre sammenhenger er dessverre ikke de erfaringene vi gjør oss i dagliglivet nok til å få et uttømmende bilde av hvordan ting faktisk er: Det kan faktisk være sånn at de negative effektene av å erstatte polet med spesialistforretninger med lang åpningstid er svært små i Volda, men veldig store på Ullern. Den nasjonale lovgivinga må nødvendigvis stride med manges hverdagsfornuftige betraktninger for å fange opp slike forskjeller.

McPherson antyder videre at tilbudsbegrensingspolitikken i alle fall undergraves av at man kan kjøpe alkohol på utesteder, men hopper i den sammenhengen bukk over de vilkårene som gjelder for sjenking og salg, bl.a. at det ikke skal kunne sjenkes eller selges til personer som er synlig berusa (Forskrift om omsetning av alkoholholdig drikk mv. §§3 og 4). Hvis vi husker at ungdom ikke kommer inn på disse stedene, understreker det også poenget knytta til at begrensningene kanskje ikke bare innebærer at man er solidarisk med de mest åpenbart skadelidende. Riktignok er det fristende å legge til et spørsmål om hvordan det viser at tilbudsbegrensing ikke fører til lavere konsum, når alkoholikere føler seg tvunget til å stå i kø utafor polet om morgenen – er det virkelig først og fremst et uttrykk for god planlegging? Det er også fristende å angripe kvalitetsargumentet hans med ei betraktning om hvor mange spesialistforretninger for mat og den typen varer man egentlig har i Norge utafor bykjernen i de 4-5 største byene: svært, svært få.

Den kritikken McPherson kommer med som jeg synes treffer best, er den som handler om norsk (skandinavisk?) drikkemønster og drikkekultur: at man går på fylla. Hvorvidt det faktisk er sånn at når man ikke har mulighet til å handle på impuls, så lagrer man, og når man da først drikker, så har man dermed mer å ta av? Det er et interessant spørsmål. Det er likevel ikke et argument for å endre grunnstammen i en politikk som etter alt å dømme reduserer samfunnsskaden av alkohol. Vil et endra salgsmønster endre forbruksmønsteret? Det spørsmålet har heller ikke SIRUS (se under) svart på, men bevisbyrden ligger nok hos McPherson, og gitt at monopolavvikling historisk sett alltid fører til økt forbruk, framstår det som tvilsomt.

Forsøk på konklusjon

Det kan jo også være interessant å se på hva faktiske eksperter, slik som Statens institutt for Rusforskning mener om saken. I publikasjonen «Vin i butikk – hva er sannsynlige konsekvenser?» av Ingeborg Rossow og Geir Scott Brunborg har de besvart spørsmålet så spesifikt at de har sett på beregninger av hvilke ekstra samfunnsskader vi ville måtte forvente dersom bare vinsalget blei flytta fra Vinmonopolet til dagligvarehandelen. Noe av det som nevnes er 320 nye dødsfall og 200 nye voldstilfeller i året.

Disse ekstrapolasjonene skal man sjølsagt være litt forsiktige med å tolke for mye inn i, men gjennomgangen deres er interessant også fordi den (som på så mange områder) viser at det som ofte blir presentert som særnorske forbud og avgifter faktisk er langt mer utbredt enn man er vant til å tenke. Det vises til eksempler fra flere amerikanske delstater, Canada, New Zealand og Finland, der oppheving av statlig salgsmonopol og påfølgende reduksjon i alkoholpriser konsekvent har ført til økt forbruk.

Det er, i motsetning til sammenligningsgrunnlaget i artiklene jeg fant på Google Scholar, direkte relevant for McPhersons spørsmål. Så der var bevisene, gitt.

Narkotikadebatten på Oslo SVs årsmøte

Under dagens debatt om uttalelser på Oslo SVs årsmøte, blei det høy temperatur da turen var kommet til den ruspolitiske uttalelsen. Skjønt, ruspolitisk og ruspolitisk. Som det blei bemerka i debatten er det ikke snakk om en uttalelse som egentlig handler om ruspolitikk som felt. Uttalelsen handler om å erklære vilje til å vurdere legalisering og/eller avkriminalisering som virkemiddel i norsk narkotikapolitikk. Synspunktene som kom fram i debatten er i hovedsak dekka i de dokumentene som finnes på denne sida i Kim-André Åsheims blogg, der finnes også forslaget til uttalelse og motforslag.

Debatten hadde dessverre også innslag av argumentasjon som ikke gikk på forslaget, men skøyt langt over mål. «Skal vi ha et hasjutsalg i hver kommune, før vi får pol?» spurte en av møtedeltakerne, «noe så usolidarisk, noe så anti-feministisk, noe så dumt som ei markedsliberalisering av ruspolitikken, det har ikke noe med sosialisme å gjøre,» sa en annen (sitert fritt etter husken). To pekte på at det å gjøre hasj lovlig var det siste uteseksjonen, de som jobber med å fange opp vanskeligstilt ungdom, ønska seg. «Det ville sende helt feil signaler å gjøre rusmidler lettere tilgjengelig.» Jeg skal ikke imøtegå disse argumentene her. Jeg forstår hvorfor de kommer, men jeg synes St. Hanshaugen SV har gode svar på dem, slik de kommer fram på bloggen til Åsheim.

Grunnen til at jeg nevner dem, er for å gi noen illustrasjoner på hva slags retorikk som tas i bruk. Den er ikke spesielt saklig, og tar ikke på alvor standpunktet til dem som ønsker å vurdere avkriminalisering og legalisering som mulige virkemidler. De som gjør det, blir framstilt som usolidariske. I et alternativt forslag til uttalelse heter det (også fritt etter husken) at:  «vellykkete menneskers behov for rus kan ikke være styrende for narkotikapolitikken». Denne setninga provoserte meg såpass mye at jeg ville bruke den som utgangspunkt for et innlegg. Jeg var dessverre ikke helt konsentrert og taletida på 90 sekunder gjorde det ikke lettere å få fram poengene. Det er lettere i en bloggtekst:

I USA erklærte man krig mot narkotika. Jaggu gikk det ikke troll i ord. Narkotikakrigen i Meksiko er for tida ei av verdens blodigste konflikter, med om lag 16500 døde i 2011. I enkelte områder er krigen så intens at samfunnets vanlige strukturer har brutt sammen, noe f.eks. 20-årige politisjefer og flere massakre tydelig vitner om. Narkotikakartellene har også søkt tilflukt i Meksikos fattigere naboland, der de stundom er bedre bevæpna enn den nasjonale hæren.

Årsaken til dette er både den ekstreme profitten i narkotikaindustrien og det at den er ulovlig. Illegaliteten gjør at det i utgangspunktet er den sterkestes rett som gjelder. Alle kontrakter må håndheves med trusler om vold, siden rettssystemet åpenbart ikke kan behandle saker som dreier seg om retten til (utbytte fra) omgang med ulovlige varer. Den svært militariserte taktikken flere av landa har møtt narkotikaindustrien med, ofte under amerikansk ledelse, har ført til et våpenkappløp fattige land har vanskelig for å vinne, stilt overfor motstandere med tilnærma ubegrensa tilgang til kontanter. De bygger til og med avanserte u-båter, slik denne artikkelen i Wired dokumenterer.

Inntekter fra narkotikasalg spiller en vesentlig rolle for både Talibans og den kolombianske FARC-geriljaens økonomi, og mistenkes å gjøre det for Nord-Korea.

Om narkotika hadde vært legale varer i Vesten, ville disse problemene neppe eksistert. Visst kunne en fått en masse andre problemer i Vesten, men de svære, organiserte kriminelle virksomhetene eller de undertrykkende regimene ville miste hele eller store deler av sitt ressursgrunnlag, når de ikke lenger fikk avsetning for varene sine i et marked med ekstrem profitt. Så hvor solidarisk er det internasjonale forbudet? Ikke så veldig solidarisk overfor folk som bor i disse landa, i hvert fall.

Om det ikke er tydelig nok fra før: Jeg sier ikke med det at alt blir fryd og gammen om vi legaliserer alt og lar det stå til. Jeg sier at disse spørsmålene er vanskelige, og at avkriminialisering og legalisering i visse tilfeller kan tenkes å være verdt å prøve. Som ei pragmatisk løsning på et problem som truer landets nasjonale sikkerhet har Meksikos president sagt at det kan bli aktuell politikk.

Burde det bli det i Norge? Legalisering av cannabis ville frigjøre betydelige politiressurser, fjerne problemet med hasjsalg langs Akerselva og gi staten betydelige inntekter, som ellers ville tilfalle organiserte, kriminelle nettverk som står bak en betydelig del av annen grov kriminalitet her til lands. Det kunne på den andre sida gi problemer med større utbredelse av cannabisbruk, med tilhørende helsemessige og sosiale skadevirkninger (sjøl om signaleffekten ved å holde cannabis ulovlig trolig er liten, se lenkene på Åsheims blogg). Vi kunne også få uønska hasj-turisme, slik Københavns Christiania og Amsterdam har opplevd. Det er likevel ingen som foreslår å legge ned hjelpetiltak, slutte å regulere rusmidler eller opprette ei ny næring der alt er lov. Alle de virkemidlene som er brukt for alkohol, tobakksprodukter og vanedannende legemidler må ses på – kanskje enda flere. Hvordan vi angriper hvert enkelt stoff bør være gjenstand for en faglig og politisk debatt. Det som foreslås er i første omgang er å åpne for den debatten ved å tørre å ta i begreper som i dag er tabubelagt.

Etter mitt syn er det ikke behov for en ny, helhetlig gjennomgang av ruspolitikken. Oslo SV har en bra ruspolitikk fra før, fastslått blant anna i Trygg by-uttalelsen og ruspolitisk uttalelse fra 2009. Jeg leda sjøl det utvalget som la fram innspill til Oslo SVs programarbeid i forkant av forrige stortingsvalgprogram, og mener vi gjorde en solid innsats. Du finner dokumentet og bakgrunnsinformasjon her. Dette viser at ruspolitikken har vært oppe til grundig behandling før, og at Oslo SV er godt i stand til å lage solid og framtidsretta politikk.

Når blei politiet leger?

Leder i Politiets fellesforbund, Arne Johannesen, vil stenge sprøyterommet i Oslo, melder Dagsavisen/NTB. Han uttaler at:

– Det er et paradoks at staten gir misbrukerne av narkotika en vare som er forbudt etter norsk lov.

Jeg må ta høyde for at sitatet er tatt ut av sammenheng, men dersom det er brukerutstyret (sprøyter, skje og askorbinsyre) han snakker om, er det ikke varer som er forbudt etter norsk lov, men varer hvem som helst kan kjøpe på apoteket.

Det han uansett ikke tar høyde for, og her er han slett ikke aleine, er at de rusavhengige uansett vil sette dosene sine på et annet sted, med de redskapene de har tilgjengelig. På dette andre stedet vil det ikke være helsepersonell tilgjengelig, og de redskapene som er tilgjengelige kan fort være gårsdagens sprøyte, kompisens sprøyte eller den sprøyta som tilfeldigvis ligger igjen. For også andre nektes å dele ut sprøyter, slik mange medier rapporterte i høst.

Begge deler er eksempler på en  narkotikapolitikk der et av de viktigste verktøyene for å hindre narkotikabruk er å gjøre livet jævligst mulig for dem som ruser seg aktivt. Johannesen uttalte også at:

– Sprøyterom innebærer i praksis at man har gitt opp å hjelpe de tyngste misbrukerne til å få et annet og mer verdig liv.

Etter min mening er dette ei falsk motsetning, og den sier implisitt at de rusavhengiges hovedproblem er at de mangler viljestyrke til å avslutte rusmisbruket. Det er ei grov overforenkling. Avhengighetslidelser er komplekse sjukdommer, men en stor del av helserisikoen ved rusmisbruket er akutt. Bør man ikke åpne for å fjerne mest mulig av den akutte risikoen, slik at man kan bruke lengre tid på rusavvenning? Vi må erkjenne at den avhengigheten mange rusavhengige opplever er så sterk at de fortsetter å ruse seg sjøl med svært ureint stoff, noe de også er fullstendig bevisste om, slik Aftenposten melder i dag.

Metadon- og buprenorfin (Subutex®)-programmer i Norge og mange andre land viser at man aksepterer at det å behandle den fysiske avhengigheten kan kreve at man tar i bruk opioider over lang tid. Poenget er at det å mobilisere viljestyrke til å komme ut av rusavhengigheta er vanvittig vanskelig, og at det å gi en stabil tilførsel av et substitutt kan gjøre det lettere å få andre forhold i livet på plass, slik at det er mulig å bli frisk. For noen er det dessverre ikke nok. Derfor er jeg glad for at Stoltenberg-utvalget foreslo å opprette et program for heroinutdeling, slik det finnes i bl.a. Danmark, Tyskland og Nederland. Mange frykter at et slikt program vil stjele ressurser fra psykososiale tiltak. Jeg tror det er avgjørende at det ikke gjør det, men jeg mistenker at vi har mye å gå på hvis vi sammenligner antall helsekroner per rusavhengig med andre pasientgrupper.

Dersom målet er å hjelpe de rusavhengige til å få et bedre liv, er det å fjerne sprøyterommet uansett feil vei å gå. Det er nesten som om Johannesen skulle foreslå å ta blodsukkerapparater ut av blåreseptordninga og si til diabetikere at de må skjerpe seg og bli friske, eller uttale at røykere bør nektes kreftbehandling fordi de har seg sjøl å takke.

Det er åpenbart at folk som hadde foreslått noe sånt hadde blitt lynsja i den offentlige debatten. Sjukdom er ikke karakterbrist og politiet bør ikke være premissleverandører i det som primært bør være et spørsmål om hvordan vi skal ta vare på helsa til noen av dem som har det verst i vårt samfunn. At politiet påtar seg en slik rolle gir i alle fall meg en vond smak i munnen.