Kategori: Politikk

Soldatkultur

De siste dagane har det pågått en heftig debatt om kulturen og holdningane til norske soldatar i Afghanistan etter at VG slo opp noen sitat fra Magnus Rønningens nye prosjekt, «mannebladet» Alfa. Sitata som har fått mest oppmerksomhet er at «å krige er bedre enn sex» og at «Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling.» Mange har meint mye om dette. Forsvarsministeren, veteraner og sentrale representantar fra forsvarsledelsen har omtalt sitata som «uakseptable», «symptom på ukultur», «hån mot de som har ofra liva sine» og «forkastelige holdninger«. Opposisjonen har kritisert reaksjonen for å være «hysterisk» og omtalt den som «å dolke soldatane våre i ryggen«.

På en måte har eg lyst til å gi alle rett. I kvar sin debatt. Men dette er ikkje egentlig én debatt. Det er fleire. Det overrasker meg litt kor dårlig akkurat dette er komme fram i media. Hovedfokuset har ligge på soldatane sin personlige reaksjon. Høgresida, som vanligvis sett æra si i å framstå som de mest kunnige når det gjeld militærfaglige spørsmål har så langt eg har registrert ikkje spurt seg om kva følger uttalelsane og mediedekninga kan få for de norske soldatane som kriger i Afghanistan, og kva uttalelsane sier om treninga til norske soldatar. Før vi går vidare vil eg for ordens skyld understreke at eg er en sterk motstander av det norske bidraget til denne krigen. Om du vil, kan du lese meir om korfor her, her og her.

Om en skal prøve å få litt oversikt og være saklig, så må en skille mellom spørsmåla som stilles og bør stilles. Eg har prøvd å lage ei uttømmande liste:

  1. Kva er en normal respons på stridshandlingar?
  2. Kor stort er soldatanes individuelle ansvar når det kjem til disiplin i møte med ikkje-militære?
  3. Kva ansvar har militære lederar for å skape rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur i avdelingar som står i aktiv strid?
  4. Kor stort er militære lederars ansvar når det gjeld trening på og tilrettelegging for soldatars møte med ikkje-militære?
  5. Kor stort er medias ansvar når det gjeld å formidle holdningane til soldatar som deltar i aktiv strid?
  6. Kva konsekvensar kan det få for soldatane personlig om opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  7. Kva konsekvensar kan det få for krigføringa om soldatanes personlige opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  8. Kva er de viktigste hensyna politiske lederar bør ta i handteringa av ei slik sak?

Det kan se ut som om det nesten bare er de tre første spørsmåla som egentlig er blitt behandla i den offentlige debatten. Det første spørsmålet er altså kva som er en normal respons på å være i strid. Dette er ikkje egentlig en debatt. Alle, sjøl forsvarsledelsen og Faremo er trulig enige om at de ekstreme psykiske påkjenningane som følger av å være i akutt livsfare gir behov for å avreagere. Dette er også kjent fra andre sammenhengar. Patologar, krigskirurgar, brannfolk og politi har alle formar for intern humor og sjargong som kan framkalle brekningar hos utenforståande. Men korfor uttaler de seg da som de gjør? Eg kommer tilbake til det i drøftinga av punkt 8.

Når det gjelder den individuelle soldatens disiplin i møte med ikkje-militære, vil eg påstå at normen er absolutt. Eg har sjøl vært to år i militæret, rett nok ikkje i den grønnaste tjenesta, og eg hadde ingen utenlandsopphold, så eg skal ikkje skryte på meg forståelse for kva de som er i Afghanistan opplever. Likevel vil eg påstå at de mentale ferdighetane er vel så viktige som de stridtekniske. Blant disse er evna til etisk refleksjon, men også å vite kva informasjon du kan dele med kven. Det at krigens krav i ytterste konsekvens kan føre til at en må akseptere en svekka evne til å se sine væpna motstanderar som fulle menneske er et av de farligste aspekta ved krigen. I situasjonane der det er du eller eg, vil alltid eg vinne. Andreas Høstmælingen, spesialist i klinisk psykologi, skriv i Dagbladet om behovet for distanse til fienden og krigshandlingane. Eg meiner han undervurderer soldatanes plikt til å forstå ulike situasjonar. Samtidig er det snakk om unge soldatar som ofte ikkje har opplevd anna enn soldatlivet det siste halvanna året. Det er menneskelig å feile.

Soldatanes displin og situasjonsforståelse avheng sjølsagt har fått god og tilstrekkelig opplæring og trening. Her har den nære ledelsen på avdelingsnivå stor betydning. I punkt 3 dreier det seg om rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur. Forsvarets institusjon for avreaksjon og terapi (mange soldatar vil fnyse av det siste ordet) er hovedsakelig debriefen, en samtale etter endt oppdrag eller spesielle episodar, og permisjonen – ei reakklimatisering i sivile omgivelsar.  Vidare: Gode holdningar må læres. Forsvaret tar konsekvensen av dette ved å gi befalet karakterar i militær holdning. Men arbeidet med holdningar kan aldri settes til side som et ferdig kapittel, det er en kontinuerlig prosess. Ansvaret for soldatanes mentale helse og holdnngar ligg hos avdelingssjefane, og det er stort.

Møte med journalistar i manneblad er etter mi meining ikkje ei god ramme for avreaksjon.  Befalet til soldatane må ta ansvar for at soldatane får tilstrekkelig opplæring og oppfølging når det gjeld å møte den sivile verden. Her kan de se ut til at lederskapet har svikta. Det er uten tvil ei påkjenning for soldatane å se det mediekjøret de har skapt, opplevelsen av manglande støtte er sikkert også vond. Eg har vanskelig for å akseptere at det ikkje er avdelingssjefanes ansvar å sørge for at soldatane er forberedt til møte med journalistar.

Det leder oss til spørsmålet om journalistane sitt ansvar. Eg vil tru soldatane som er blitt siterte ville ha en god sak i PFU om de hevda at Alfas reportasje braut med Vær varsom-plakaten. Paragraf 3.9 i plakaten lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Eg vil påstå at det ikkje er tvil om at 1) Alfa-Redaktør Magnus Rønningen var godt klar over reaksjonen sitata ville framkalle i norsk offentlighet, 2) Alfa-redaksjonen var klar over forholdet mellom psykologi og disiplin og 3) det ikkje er tilfeldig at sitata blei lekka til VG kort tid før mannebladet blei lansert. Det  er altså ganske lett å se at Rønningen & co har sterke egeninteresser i saka. Det kan sjølsagt hevdes at det var så viktig å formidle soldatanes opplevelse av stridssituasjonen at denne bestemmelsen i Vær varsom-plakaten burde fravikes. Jamfør drøftinga knytt til punkt 1 kan eg ikkje se at det er tilfelle. Det kan også godt hende at soldatane ikkje ville trives med en påstand om at de burde behandles med varsomhet. Det å bruke denne bestemmelsen i plakaten innebær jo ei viss umyndiggjøring, men det er noe en profesjonell redaksjon bør ha et avklart forhold til. Eg synes det virker som om Rønningen & co i alt for stor grad har fremma sine egne interesser.

Sjøl om det går an å hevde at nyhetsverdien i stridspsykologien er tvilsom, kan det likevel være et poeng at aktualiteten den norske deltakelsen i Afghanistan som ramme gjør at soldatane sine uttalelsar får større nyhetsverdi: Unge nordmenn er satt i en situasjon der de tvinges til å dehumanisere fienden. Den norske opinionen har så langt ikkje tatt stilling til dette spørsmålet på en skikkelig måte. VGs oppfølgingar om soldatkulturen (f.eks. denne) har til tider vært overdrevne, men de har trukke opp denne debatten. På dette feltet har det journalistiske arbeidet vært viktig og rett. Dette knytter seg også til punkt 8.

Spørsmålet om kva personlige konsekvensar det får for soldatane når de skarpe erfaringane deres blir delt med offentligheta har vært drøfta i noen grad. Det har først og fremst vært høgreorienterte kommentatorar og politikerar som har omtalt forsvarsministeren og forsvarsledelsen sine uttalelsar som et «svik mot soldatane» og «ryggdolking». For eksempel har Frps Tord Lien blogga om at soldatane sin motivasjon kan bli svekka og at korpsånden til de norske kontigentane kan blir ramma av den norske debatten. Dette er for einøyd. Enkeltsoldatar kan være sterkare våpen i media enn på slagmarka.

For i spørsmålet om kva konsekvensar det kan få for krigføringa at enkeltsoldatar deler sine opplevingar med pressa er det ikkje mange som har vært på banen. Sjøl meiner eg at en krig som ikkje kan føres uten at det media skriv tåler dagens lys ikkje skal føres. Uten mediedekning går demokratiet i blinde, og derfor blei eg svært glad for reporteren Pål Refsdals mediekritikk i et nylig intervju: Han peiker på at Afghanistan-krigen i stor grad blir dekka på Forsvarets premiss – ved at det er Forsvaret som ved sin tilstedeværelse gjør det mulig å rapportere. Han meiner at norske media bør dekke krigane meir uavhengig og bruke reporterar som er i stand til å ha egen base i krigsområda.

Det er likevel heilt klart at det som kommer fram i norske og internasjonale media, i den grad det fanges opp, vil bli brukt av norske styrkers motstanderar i Afghanistan. Eg har tidligare skreve om kordan den moderne krigen avheng av det som etter kvart er blitt en klisjé – «Hearts and minds». Zahir Atari peiker på noe veldig viktig når han framhever reaksjonane norske soldatars uttalelsar og symbolbruk vil framkalle hos vanlige afghanerar. Disse oppslaga vil ikkje styrke den norske krigsinnsatsen. En treng ikkje å være for norsk deltaking i krigen for å skjønne at det er negativt å auke Talibans moralske pondus. At dette aspektet har passert så mange høgreorienterte kommentatorar og politikerar hus forbi, synes eg vitner om ei skremmande polarisering. Frps uttalelsar er i så måte usedvanlig ansvarslause: De både bagatelliserer og normaliserer sitata til soldatane i Alfas sak uten å ta forbehold om kontekst. Det blir nærmest framstilt som moralsk høyverdig.

Siste punkt var kva hensyn ansvarlige lederar og politikerar bør ta. Det primære hensynet er det overordna: Kordan reagerer en for å sikre krigsinnsatsen? Det hadde sjølsagt vært bedre om de spurte seg kordan krigen kunne avvikles, men når beslutninga om å føre krig først er tatt, kan til og med anti-militaristar være enige i at han bør føres på best mulig vis. Sekundært bør de spørre seg om kordan de ivaretar sine undergittes interesser på en best mulig måte. Sekundært – det er nøkkelordet. I krig er enkeltmenneske middel for å oppnå et mål. Drit i Kant. Enkeltsoldatanes oppleving av svik bleikner om det er et stort propagandatap som står på spill. I intervjuet med Zahir Atari som eg refererte til over, blir også Norges image framheva. Om den militære komponenten i krigsstrategien skal være effektiv, må vanlige afghanerar ha tillit til at NATO-styrkene er der for å ivareta deres interesser. Om norske soldater framstår som hedningar som bruker drap til å avreagere for seksuelle frustrasjonar blir det bildet vanskelig å opprettholde. Slik sett har Faremo og det Rønningen & co foraktelig omtaler som «kontorrotter» i forsvarsledelsen handla heilt rett: De har svekka propagandaverdien til uttalelsar og symbolbruk ved å slå fast om at dette er brudd på etiske standardar, normer og reglar.

For å oppsummere: Det er forståelig at norske soldatar reagerer og prater som de gjør, men både de sjøl, lederane deres og journalistar har et ansvar for å unngå at reaksjonar på en brutal tilværelse kommer ut i offentligheta på en måte som er til skade for soldatane sjøl. I den grad det ikkje er snakk om sjokkreaksjonar er det etisk forkastelig, og et individuelt og ledelsesmessig ansvar for holdningar og disiplin. Militære og politiske lederar gjør taktisk rett i å avskrive uttalelsane som normbrudd og gi inntrykk av å ville ta et oppgjør med en ukultur.

Avslutningsvis vil eg likevel spørre om denne situasjonen er et symptom på at vi har fått noe heilt anna i Afghanistan enn det vi blei fortalt at vi skulle få. Krigen er langt hardare no enn han har vært, og om oppslaga vi har sett til dels har blåst opp enkelthendingar, kan de også være symptom på det moralske forfallet som skapes i ei hengemyr. Snakker vi om politikk på strategisk nivå er det kanskje på tide å spørre seg om den norske krigsinnsatsen bør opp til en meir grunnleggande debatt. Forutsetningane er betydelig endra siden ISAF-styrka blei oppretta, og det er lenge siden krigen hadde klar støtte i den norske opinionen. Det siste norske livet er neppe tapt – kor mange har vi å miste? Og kor mange afghanerar er vi villige til å ofre for å støtte ei afghansk diktatorregjering som fusker til seg valg og slepp krigsforbryterar til ved regjeringsbordet? Eg vil ikkje ta noe moralsk ansvar for tapet av menneskeliv som dagens politikk fører til, og vil derfor demonstrere mot det norske bidraget i Afghanistan-krigen 7. oktber. Les meir om demonstrasjonen her.

«Våre» skurkar

Det er uten tvil ei rekke forhold som skiller Afghanistan og Nord-Kaukasus. Et ikkje uvesentlig forhold er at Afghanistan er «sjølstendig» mens Tsjetsjenia og naborepublikkane er «føderasjonssubjekt» i den russiske føderasjonen. Men en ting er lik, og det er strategien til stormakta som vil vinne kontroll. Da eg leste Ragnar Skres artikkel «Opprøret i Nord-Kaukasus sprer seg» (1, krev abonnement) i Morgenbladet, slo det meg at både Russland og NATO på kvart sitt hold gjør den samme generaltabben. Det grunnleggande problemet i begge land framstår for meg som økonomisk og kulturell marginalisering, kombinert med en sterk kultur for frihetskamp gjennom voldsbruk. Samfunnsinstitusjonane er likevel ikkje sterkare enn at lederane plasserer seg og sine klientar trygt utafor lova.

Kortsiktig oppnår en størst stabilitet ved å gjøre en av høvdingane i stand til å etablere et høvding-kleptokratisk voldsmonopol. Alt kan stjeles så lenge en har makt til det. På lang sikt styrker en på denne måten forestillinga om at det vilkårlige høvding-kleptokratiet er en naturlig vei til makt. Den enkelte høvdingen må sjølsagt forholde seg til spillet – er en ikkje mektig i utgangspunktet må en bygge seg image som meir rettferdig og mindre voldelig enn motstanderen. Ulike frigjøringsideologiar kan godt spille ei rolle i imagebygginga, men jo større makt en vinn, desto meir rom for vilkårlig bruk av makt får en og desto større blir insentiva for nye høvdingspirar til å ta opp kampen mot uretten.

Ved å satse på å bygge vidare på de eksisterande maktinstitusjonane og auke kapasiteten deres til å utøve vold bidrar NATO og Russland bare til å styrke høvdingveldet. Fredelige samfunn er avhengige av å bli bygd fra grunnen på en slik måte at vanlige folk kan stille lederane sine til ansvar. Et system for å stille de ansvarsløse til rette kan ikkje bygges på sterke menns vilje til vold. Det må bygges på tillit i befolkninga. Verken NATO eller Russland har løfta en finger for å styrke samfunnsinstitusjonane eller for å beskytte vanlige folks krav om rettferdighet. I Russland kan mye tyde på at sentralmyndighetene stilltiande godtar Kadyrovs drap på kritikarar. I Afghanistan vasker NATO-landa de unnfalne hendene sine i en latterlig påstand om Afghanistans sjølstendighet. Ved å velge seg «våre» skurkar som eier makt nettopp i kraft av at de ikkje kan stilles til ansvar, undergraver både Russland og NATO det målet de hevder: fred.

Oslo – en utrygg by?

I Oslo SV foregår det for tida en debatt om politikk for å skape trygghet. Det er viktig. Det å føle seg utrygg er ikkje noe godt utgangspunkt for å bli lykkelig. For alvorlig voldskriminalitet og voldtekt vil kvar hending i statistikken alltid skjule ei grufull personlig belastning. Det er klart at dersom det er slik at folk føler seg utrygge, så er det noe en bør ta tak i. Like klart er det at en god debatt bør ta utgangspunkt i relevant kunnskap og fakta. Forebygging og bekjemping av kriminalitet vil alltid være viktig for samfunnet. Likevel kan en spørre seg: Er det noen grunn til at det skulle være spesielt viktig akkurat no?

Vi kan begynne med følelse av utrygghet. Sammenhengen mellom faktisk kriminalitet og opplevd utrygghet er ikkje en til en, men som politisk parti må en også ta hensyn til stemningsbølger og folks opplevelse, om den finner støtte i statistikken eller ei. Hvis samsvaret mellom statistikken og opplevelsen er dårlig er det jo interessant i seg sjøl. Da kan en spørre seg om statistikken er pålitelig eller omfattande nok, eller om det er snakk om ei opphaussing fra media eller andre politikerar si side.

Det er mulig å debattere kva som er viktigst av opplevd utrygghet og faktisk kriminalitet, men i den saklige dramaturgiens navn kan vi begynne med opplevelsen. Det er den som er det sterkaste politiske insentivet. Opplevelse av utrygghet blir registrert gjennom SSBs levekårsundersøkelsar. De publiseres kvart tredje år, og den siste som er publisert kom i 2007. Det betyr at talla for opplevd utrygghet ikkje uten videre gjeld i dag. Den langsiktige trenden kan likevel være interessant.

Denne statistikken tar utgangspunkt i spørreundersøkelsar, der deltakerane blir intervjua av folk som sitt med en datamaskin som styrer intervjuet. Dette er ansett som en pålitelig metode i samfunnsvitenskapen og danner grunnlag for mye av SSB sin statistikk. Figuren viser andelen av de spurte som oppgir at de har vært utsette for en type kriminalitet eller føler uro for å bli ramma for en type kriminalitet. Dessverre gir ikkje levekårsundersøkinga spesifikke Oslo-tall, så talla her inkluderer alle som bor på tettsted med meir enn 100 000 innbyggerar (Oslo, Bergen, Trondeim, Stavanger). Undersøkelsen er heller ikkje så finmaska med omsyn til kva forbrytelsar en spør om.

Trendane er ikkje overtydelige, men det kan se ut til at andelen som er utsette for vold, tjuveri eller skadeverk er nokså konstant. Data over uro skiller ikkje mellom tjuveri og skadeverk, men både når det gjeld vold og skade på materiell eiendom virker det som om uroa falt markant omkring årtusenskiftet. Om det er slik at uro for kriminalitet er blitt et meir alvorlig problem enn det har vært før i tida, har denne endringa skjedd ganske nylig. Siden vi ikkje har data for dette, kan vi se på kva som faktisk har skjedd. Her skal vi se på anmeldte forbrytelsar etter gjerningssted. Å bruke anmeldelsar som målevariabel er ikkje heilt uproblematisk, det er betydelige mørketall ute og går, og andelen mørketall varierer fra forbrytelse til forbrytelse.

I rapporten Kriminalitet og rettsvesen 2009 fra SSB (1), gis det en grundig gjennomgang av kor pålitelige disse måltalla er på side 20-21. En antar at om lag hvert femte voldstilfelle blir anmeldt, og om lag halvparten av tjuveri og skadeverk. Jo meir alvorlig forbrytelsen oppleves, jo meir sannsynlig er det at han blir anmeldt. Dessuten viser statistikken at vold og seksualforbrytelsar oftare blir anmeldt no enn på 90-tallet. Det motsette er tilfelle for skadeverk og tjuveri. Det er ellers viktig å være oppmerksom på folketallet, siden det er naturlig å gå ut fra at antall kriminelle handlingar avhenger av antall folk. Vi begynner med å se på statistikk for de forbrytelsesgruppene som trulig gir størst grunn til uro, og ser på antall anmeldelsar per innbygger.

Statistikken viser ikkje en oppgang i antall forbrytelsar per innbygger, med unntak for skadeverk og seksualforbrytelsar. Det er vanskelig å se av figuren kor mange seksualforbrytelsar per innbygger som anmeldes. Tallet for 2004 var 8,35 per 10 000 innbyggerar, mens det i 2009 var 10,1 per 10 000 innbyggerar. Det har imidlertid ikkje vært ei jamn auke, tallet for 2008 var 8,37 per 10 000.

Mens folketallet i Oslo i perioden 2004-2009 vokste med omkring 54 000, om lag 10%, har antallet anmeldte forbrytelsar holdt seg stabilt – antall anmeldte forbrytelsar per innbygger har dermed falt med om lag 9%. Sjøl om oppgangen i antall seksualforbrytelsar er svært bekymringsverdig, er det viktig å huske at de store mørketalla sammen med et auka fokus på at offer for slike forbrytelsar må anmelde saker kan ha ført til ei auke som følge av reduksjon i mørketall.

Anna statistikk viser at de fleste forbrytelsar blir begått av menn mellom 20 og 40 år (2, 3). Det har vært en svak vekst i andelen menn i Oslo i denne alderskategorien fra 2004 til 2009, fra 17,7% til 18,1%. Dette kan ha ført til fleire forbrytelsar i forhold til folketallet enn det som ellers ville vært tilfelle. Figuren under viser likevel at det ikkje er slik. Nedgangen i antall forbrytelsar per innbygger blir faktisk litt større om en bruker unge menn som målestokk.

Det er et poeng i seg sjøl at menn i aldersgruppa 18-20 er sterkt overrepresentert på kriminalstatistikken sett i forhold til kor stor andel av befolkninga de utgjør (3). Men heller ikkje for denne gruppa er det mulig å påvise en generell trend i anmeldte forbrytelsar per person.

Hvis det er slik, korfor føler folk seg i større grad utrygge? En to år gammel artikkel i Aftenposten tar for seg spørsmålet, og peker på mye det samme paradokset som her: Mens kriminaliteten i seg sjøl ikkje vokser, vokser tilsynelatande utryggheta. Den statistikken eg skal vise no har mange metodiske problem, eg skal ta de etter kvart. Spørsmålet eg stiller er om det kan være auka mediefokus som er årsaka til at folk kjenner seg meir utrygge de siste tre åra – altså de åra som ikkje dekkes av levekårsundersøkelsane til SSB. Rapporterer media forbrytelsar oftare no enn før? Eg har valgt et sett med søkeord og gjort søk i mediearkivet A-tekst på strengen «<søkeord> AND oslo». Eg har prøvd å finne søkeord som i størst mulig grad er unike i kriminaljournalistikken, slik at ikkje språklig bildebruk skal påvirke resultatet i for stor grad. Deretter har eg dividert antall treff med antall anmeldelsar i den kategorien forbrytelsane hører hjemme i.

De metodiske problema som eg kommer på i farta er: 1) smulig «kryssprat» som følge av språklige bilder, 2) endra ordvalg eller forståelse av ord over tid, 3) manglande samsvar mellom søkeord og fenomen. Orda som er valgt er «voldtekt», «legemsbeskadigelse», «ran» og «hærverk». Eg trur ikkje at noen av disse orda har fått endra forekomst i perioden som er undersøkt. Parallellane søkeorda skal ha i kriminalstatistikkens anmeldelsar er «seksualforbrytelsar», «vold», «vinningsforbrytelsar» og «skadeverk». Samsvaret mellom søkeorda og fenomena vil variere. De aller fleste seksualforbrytelsar er voldtekt, og ordet blir som regel alt for sterkt når det brukes som bilde, så her bør samsvaret være godt. Når det gjeld vold, er det ikkje all vold som fører til skade, og «legemsbeskadigelse» er et litt gammelmodig ord, som ikkje brukes veldig ofte. Ran utgjør bare en svært liten del av vinningskriminaliteten, men SSB har dessverre ikkje egne tall for ran i sine statistikkar. «Hærverk» bør være dekkande for de fleste tilfelle av skadeverk, men brukes nok av og til også som språklig bilde – men neppe ofte nok til at det blir avgjørande.

Vi ser at den grovaste forbrytelsen, voldtekt har stabil rapportering gjennom perioden, gitt at føresetnadene holder. Om det er noen trend, så går den for de siste åra i motsatt retning: Det blir fleire anmeldelsar per medieoppslag. Den høge rapporteringa av disse forbrytelsane gjør likevel at en tallmessig auke i antall voldtekter fort kan gi betydelig meir medieomtale. Siden ran utgjør en liten andel av alle vinningsforbrytelsar er det vanskelig å si kva som kan ligge under her. Antallet vinningsforbrytelsar per innbygger har vært synkande, og av uttalelsane til politiet i Aftenposten-artikkelen er det ikkje grunn til å tru at andelen ran har auka bemerkelsesverdig. Talla fra 2004 og 2005 kan være prega av smitte fra omtale av NOKAS-ranet. Fallet fra 2008 til 2009 kan være resultat av auka mediefokus på ran, men det blir spekulasjonar.  Talla for vold og hærverk er svært stabile. Hærverk har en synkande tendens, det blir færre anmeldelsar per medieoppslag. Det kan tyde på auka oppmerksomhet rundt denne formen for kriminalitet.

Voldskriminaliteten har tilsynelatande falt de siste åra, det samme gjeld nivået på vinningskriminalitet. Seksualforbrytelsane holder seg stabile med unntak av et kraftig byks i 2009. Antall skadeverk har derimot vokst jamnt. Eg skal la det siste ligge, men vil først nevne ei mulig årsak: Auka fokus på å anmelde tagging. Eg føler ikkje eg har grunnlag for å trekke noen konklusjonar, men auken i anmeldte seksualforbrytelsar bør absolutt følges opp. Dersom den reflekterer en reell auke i antall voldtekter er det et svært alvorlig problem. Da bør det settes inn målretta tiltak raskt. Kriminologisk forskning viser at det avgjørande for en forbryter er om han trur han blir tatt. Dagens alt for lave oppklaringsprosent for voldtekt (4), sammen med høge mørketall og at arbeid voldtektssaker har lav status i politiet er et åpenbart angrepspunkt. Strakstiltak mot overfallsvoldtekter kan være høgare prioritert etterforskning, utviding av nattrutene i kollektivtrafikken, bedre gatebelysning og utvida patruljering av hovedferdselsårer fra sentrum med regulært politi eller natteravnar natt til fredag og lørdag. Det er likevel svært viktig å huske at voldtekt er et mykje meir omfattande problem enn overfallsvoldtekter (5).

Før eg runder av skal eg også nevne to andre problem som har vært trukke fram: Narkotikasalg langs Akerselva og veksten i private sikkerhetsfirma. Det første knytter seg til et godt kartlagt miljø på omkring 100 unge guttar i et geografisk avgrensa område. Det er vanskelig å forstå at ikkje en målretta innsats mot dette miljøet fra politiet si side og oppfølging av de som blir anholdt skal kunne bøte på dette problemet. Ei viktig hindring for dette er trulig motviljen mot å tilby arbeid eller anna meiningsfylt aktivitet til den betydelige andelen av disse som er asylsøkerar. Så lenge en ikkje kan fire på prinsippa her, er eg redd for at det blir vanskelig å oppnå resultat.

Når det gjeld sikkerhetsbransjen skal eg vise en ny figur. Den er basert på SSBs yrkesstatistikk, men går dessverre bare fram til 2008. For 2009 kan NHO service sin vekterstatistikk (6) til en viss grad fylle ut, den dekker 193 av de 243 vekterselskapa og har med alle de største. Disse 193 vekterselskapa har om lag 8200 ansatte.

Figuren viser at det har vært en betydelig auke i antall vekterar, men en nedgang i 2008. I 2007 kom fleire sektorar med i yrkesdeltakelsesstatistikken, og dette utgjorde i seg sjøl ei auke på omkring 700 årsverk. Et par nøkkeltall fra statistikken til bransjeforeninga viser at omfanget av privat vakthold likevel ikkje er så stort. Bedriftsalarmar, boligalarmar og tekniske tjenester utgjør henholdsvis 30, 11 og 10 prosent av omsetninga. Verditransport og -håndtering utgjør kvar 11%, mens vakthold utgjør 25%. Det er neppe et en-en forhold mellom omsetning og årsverk, men det kan tjene som et grovt anslag. I så fall utgjør vekterar ansatt i NHO-bedriftar om lag 2050 årsverk. Det som tjener som eventuell erstatning for polititilstedeværelse, såkalt publikumsretta virksomhet, utgjør 4% av totalomsetninga, eller altså ca. en sjettedel av vaktholdet. Hvis overslaget holder, utgjør det 330 årsverk. Som det heiter i NHO-rapporten: «Publikumsrettede tjenester er primært kjøpesenter, trafikk-knutepunkter og kollektivtransport.» Eg skal ikkje underslå at tallet på årsverk per omsatt krone trulig er høyare for slike tjenester og at dette berre omfatter NHO-bedriftene, men eg kan ikkje si at publikumsretta tjenester i størrelsesorden 6-700 årsverk framstår som ei enorm privatisering av sikkerheta til vanlige folk. Den faktoren som trulig har bidratt mest til veksten i vekterbransjen er det bransjen sjøl omtaler slik:

Det forventes at det offentlige vil fortsette den positive trenden med en balansert outsourcing av tjenester for derigjennom bedre å kunne allokere egne ressurser til prioriterte formål.

På vanlig norsk betyr dette at offentlige etatar og kommunar har satt ut til dømes egen døgnbemanning på faste installasjonar, vaktmestertjenestar og lignande til vekterselskapa. I tillegg er det nok òg utbredt at ansatte i offentlige og private virksomheter som tidligare hadde vakthold og i ytterste konsekvens sivile pågripelsar som del av sine arbeidsoppgaver har blitt fritatt fra dette gjennom kjøp av vektertjenester. Det er eg mot fordi det generelt sett fører til dårligare og mindre forutsigbare arbeidsforhold for de som utfører disse oppgavene (dette veit eg noe om, for eg har sjøl jobba i bransjen), men eg synes heller ikkje det framstår som en akutt trussel mot den fellesskapsfinansierte tryggheta i samfunnet.

Denne gjennomgangen er sjølsagt ikkje komplett. Talla er heller ikkje heilt ferske, og det er stort rom for tolkingar. Eg meiner likevel at den med ett viktig unntak, seksualforbrytelsar, viser at det ikkje er grunnlag for å si at Oslo er blitt meir utrygg de siste åra. I så fall må det de være snakk om ei akutt forverring i inneværande år, og det er et bilde eg ikkje kjenner meg igjen i, verken fra kvardagen eller avislesing. For min egen del betyr det at eg har vansker med å akseptere en debatt som tar utgangspunkt i at «alt er blitt så mye verre», og at det er behov for strakstiltak på mange område. Når det gjeld seksualforbrytelsar og noen få, avgrensa kriminalitetsproblem i Oslo ser eg behov for auka innsats med strakstiltak. En personlig tragedie er alltid én for mye. Men i det store bildet meiner eg at de ressursane samfunnet skal bruke på trygghet kaster mye meir av seg i langsiktig, forebyggande arbeid. Den beste måten å forebygge kriminalitet på er å sikre arbeid til alle og å ta i bruk «tomrom» i byane til lovlig virksomhet, slik at kriminaliteten ikkje kan gjemme seg.

Statistikken i denne artikkelen er henta fra SSBs statistikkbank, om ikkje anna er eksplisitt referert. Har du innspill eller kommentarar, er det velkomment.

Ført bak lyset

Som et apropos til gårsdagens innlegg om krig og sannhet: Sjefen for FNs våpeninspektørar i Irak før krigen, Hans Blix, går no ut og sier at våpeninspektøranes tiltru til etterretninga fra USA og Storbritannia om masseøydeleggingsvåpen i Irak var svekka før krigen braut ut (1). Han fortalte lederar i begge land at han ikkje trudde det fantes slike våpen i Irak, på bakgrunn av de omfattande inspeksjonane som var blitt gjennomført, melder BBC (2). Det han hadde å utsette på Iraks vilje til å følge opp Sikkerhetsrådets resolusjon1441 var hovedsakelig utviklinga av noen ballistiske rakettar med 20-30 km lengre rekkevidde enn de 150 km som FN hadde sett som maksimumsgrense (3).

Som vi alle veit, er det ikkje blitt funne masseødeleggingsvåpen i Irak. Tvert i mot står Colin Powells tale for Sikkerhetsrådet (4, del 1 av 8) står i historia som en bauta over hysteriske feilvurderingar og løgn. Sammen med det faktum at 1441-resolusjonen ikkje i seg sjøl åpna for et militært angrep, betyr dette at argumentasjonen for krigen i utgangspunktet var dobbelt sviktande. Invasjonen hadde ikkje støtte i resolusjon 1441 og vurderingane knytta til vilkåra i resolusjonen var gale.

Uten en rettssak mot eller ei gransking av Bush-regjeringa, som foreløpig ikkje er mulig av innenrikspolitiske årsaker i USA, vil vi trulig aldri få vite i kor stor grad den amerikanske regjeringa og etterretningstjenesta påvirka kvarandre. Med andre ord: Kven som lurte kven. Det er mye som tyder på at det var krefter i den amerikanske regjeringa som hadde initativet når etterretningsinformasjonen systematisk blei feiltolka til fordel for krigshisseranes posisjon. Mange av regjeringas medlem og rådgiverar hadde bakgrunn i «Project for a New American Century» (PNAC), en tenketank som tok til orde for forkjøpskrig og amerikansk-styrte regimeskifte for å befeste USAs posisjon som verdens sterkaste makt (5).

Det denne historia og den gryande erkjenninga av kor skitten Afghanistan-krigen er, bør lære oss, er kor tungt og prinsipielt vi må veie beslutningar om å bruke militær makt. I et fredelig hjørne av verden er det lett å glemme kor viktig forbudet mot angrepskrig er for å sikre en stabil verdensorden. I opptakta til Irak-krigen var det godt kjent at sterke krefter i den amerikanske regjeringa ønska å prøve ut forkjøpskrigs-konseptet. Dette var trulig også noe av grunnen til at motstanden mot krigen – som det har vist seg, med rette – var så stor. Ei grunnleggande forutsetning for PNAC var ønsket om å realisere det potensialet som lå i USAs militære einemakt etter den kalde krigen. Dette bør være til ettertanke, og kan tjene som argument for generell nedrusting – sjølve styrka bar i seg kimen til ønsket om krig.

Den amerikanske høyresidas hovmodige tru på egen moralsk overlegenhet blei seinare gjort til skamme: Abu Ghraib, Bagram, Guantanamo, bruken av tortursenter i land med «liberal» lovgiving og praksisen med «rendition» (6). Det at konsentrasjonsleiren på Guantanamo fremdeles er åpen, og kor mye av den forrige regjeringas krigspolitikk Obama-regjeringa ser seg nødt til å forsvare, kan kanskje være et tegn på kor sterkt «potensialet» i en amoralsk politikk står i høve til ideala i internasjonal rett, når disse ideala først er forlatt.

Vi bør altså ha lært av det forrige tiårets militære eventyr kor lett gode ideal og sannhet blir offer for krigens «nødvendigheter» og nasjonal sikkerhet. Det har vært tragisk å være vitne til at «ansvarlige», folkevalgte lederar har gått mann av huse for å forsvare en politikk som har bidratt til å destabilisere store deler av Midt-Østen og Sentral-Asia og som i vesentlig grad har svekka tiltrua til at FN kan være garantist for fred og demokratisk utvikling. Eg håper at det oppgjøret som no ser ut til å komme med Afghanistan-krigen også vil føre til et oppgjør med det tankegodset som forsvarer å føre folket bak lyset.

Krig og sannhet

Det store oppstyret rundt avsløringane til Wikileaks (0) de siste dagane har fått meg til å tenke gjennom betydninga av det at hemmelig informasjon blir kjent på denne måten. Den greske dramatikeren Aeskylos skal ha sagt «I krig er sannheta det første offeret». Eg skal ikkje gå inn på ei lengre drøfting av korfor det var slik i antikkens Hellas, men årsaka til at sannheta nesten er nødt til å forvrenges i krig kan lett ses i ei av tolkingane av Carl von Clausewitz’ (1) treeinighet: For at en krig skal kunne føres må det være vilje til stede i folket, regjeringa og de væpna styrkene (2). Clausewitz utvikla sine tankar om krigføring under Napoleonskrigane, men fleire av de grunnleggande ideeane hans er så klart formulerte og almenne at de blir brukt også av dagens militærteoretikerar, til dømes Rupert Smith (3). Viljen hos de tre aktørane er sjølsagt ikkje statisk, og de prøver heile tida å påvirke kvarandre. Slik er det også på mange andre felt i samfunnet der det pågår konfliktar, til dømes under en streik, der politikerar eller arbeidsgiverar, opinionen og fagrørsla står i samspill.

Om en av aktørane skal prøve å påvirke en av de andre, gjør dette at det er heilt vesentlig kva informasjon som er tilgjengelig. Det er svært vanskelig å vite kva informasjon militære myndigheter gir politikerane. Ei anna heilt grunnleggande innsikt i militær teori er at «Om du kjenner deg sjøl og fienden, treng du ikkje frykt utfallet av sjøl hundre slag». Sun Zis (4) innsikter er ofte så sjølsagte når en leser de at de virker banale: Det skal ikkje mye tankevirksomhet til for å forstå at en i ei kvar konflikt står bedre rusta jo meir en veit om kva en sjøl og motstanderen er i stand til, og jo mindre motstanderen veit om det samme. I en demokratisk stat er det likevel et ideal at militære myndigheter deler informasjonen sin fritt med politiske myndigheter og underordner seg politikerane. Det er også et ideal at politikerane deler informasjonen fritt med folket.

Likevel er det ikkje alltid slik at det siste skjer. De fleste forstår at når en først er i krig, må en være forsiktig med kva informasjon som er fritt tilgjengelig. På denne måten kan en si at krigen i seg sjøl er en trussel mot demokratiet. Ved å vise til behovet for å nekte fienden tilgang til informasjon han kan bruke mot oss, nekter politikerar folket det fulle informasjonsgrunnlaget de trenger for å gjøre seg opp ei meining om krigen. Fordi forhandlingane i parlamenta i demokratiske land skal være åpne, nekter de ofte også seg sjøl tilgang til full informasjon. Det er også slik at jo fleire som kjenner til en hemmelighet, desto mindre trygg er den – det gjeld også parlamentarikerar. Sjøl om de fleste parlament har høve til å behandle saker utafor offentlighetas innsyn, brukes dette høvet derfor sjelden til å behandle saker om krig i detalj. Stortinget behandler som regel bare tannlause, redigerte referat. Derfor har vi Norge slike organ som Stortingets utvida utenrikskomité (5), der alle saker blir behandla i hemmelighet.

De fleste av oss opplever at kva vi meiner i ei sak kan påvirkes av kven vi snakker med, kor mye vi jobber med en sak og i kva sammenheng samtalen foregår. Slik er det også med politikerar, og det er sjølsagt ikkje alltid negativt. Men om de folkevalgte sjelden ender opp med å stå for nøyaktig det de lova i valgkampen, ender de representantane som sitter i den utvida utenrikskomiteen sjelden opp med å meine nøyaktig det partiene deres meiner. Og sjøl ikkje i komiteen kan de ta hensyn til all informasjon om krigen – det blir rett og slett for mye. De oversiktsbildene og referata som blir behandla der er kanskje ikkje like overflatiske som de som blir gjort offentlig, men det vil fremdeles være stort rom for utelatingar og glipper i informasjonen. Endringa i synsvinkelen til de som sitter der gjør det også vanskelig å tru at de avspeiler folkemeininga på en fullgod måte.

Vi veit for eksempel at det i befolkninga er svært mange som er mot krigen i Afghanistan. I meiningsmålingar er det jevnt over mellom 40 og 50 % av de som har gjort seg opp ei meining som ønsker å trekke de norske styrkene ut av krigen (6). På Stortinget er det bare SV, med 6,2 % oppslutning, som i noen grad målbær dette synet. Slik eg ser det, handler dette om tilgang til informasjon. Ikkje på den måten at folket er uinformert og at det er fordi politikerane generelt har bedre tilgang på informasjon at de kan forsvare å støtte krigen på tvers av folkemeininga. Nei, eg trur motstanden mot krigen skyldes at den informasjonen som trass alt kommer fra krigen viser at Norge deltar i en krig som tar mange uskyldige liv, som i utgangspunktet var i strid med folkeretten, at den sida vi støtter er korrupt og til dels barbarisk og at krigen går dårlig.

Der media i andre saker kan kompensere for einsidig informasjon i viktige konfliktar ved å oppsøke kildar direkte, er ikkje dette like lett i krig: Det er bokstavelig talt livsfarlig å være journalist i Afghanistan. Den beste og grundigaste informasjonen vil alltid finnes hos de militære og i regjeringa. En god del av denne informasjonen kommer aldri fram til folket, sjøl om media kompenserer så godt de kan. Dette gjør det mulig å skjule viktige detaljar og mindre hendingar, og i sum kan dette gjøre det mulig å fortelle ganske andre historier enn det som er sant. Kuvendinga i Stoltenbergs begrunning for Norges Afghanistan-innsats kom på grunn av at et forsterka mediefokus etter at fire norske soldatar blei drept (7). Dette fokuset gjorde det umulig å holde på bildet av den norske krigsinnsatsen som «militære operasjoner», slik blant anna Jonas Gahr Støre har ynda å kalle det (8). Det gjorde det også umulig å hevde at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe for kvinners rettigheter, slik godt regisserte avisreportasjar planlagt av informasjonsavdelinga i Forsvarsdepartementet har bidratt til å gi inntrykk av (9).

Eg er ikkje glad i konspirasjonsteoriar, men de fødes nettopp i mangelen på fullstendig og sannferdig informasjon. Var det ikkje veldig beleilig at vi fikk den første terrorsaka i Norge (10) rett etter at Jens Stoltenberg hadde erklært at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe mot terroristar (11)? Eg ville synes at et slikt spørsmål var søkt, om det ikkje var for at PST avslutta avlyttinga av de tre terror-mistenkte fleire månedar før de blei pågrepe (12). Slik eg ser det, er det umulig å besvare dette spørsmålet uten at PST fortell korfor dette skjedde – men det vil de ikkje, og de vil heller ikkje gi noen grunn ut over at de «ikkje kommenterer etterforskinga». Det kan det også finnes legitime grunnar til, men spørsmålet i seg sjøl blir ikkje mindre legitimt av den grunn.

Krig handler om liv og død. Når det virkelig gjelder er det få ting som mobiliserer det samme engasjementet. Den største demonstrasjonen i Norge i nyare tid, da Fredsinitativet fikk meir enn 120.000 mennesker ut i gatene 15. mars 2003, tvang Bondevik II-regjeringa til å la være å sende stridsenhetar til Irak  (13). Når engasjementet ikkje har vært i nærheten av så stort i høve til Afghanistan-krigen, trur eg det har noe å gjøre med at krigen framstår som meir «vanskelig». Det har i sin tur noe å gjøre med kva informasjon som dominerer nyhetsbildet. Eg les for tida Malalai Joyas (14) bok «Kvinne blant krigsherrer». En skal sjølsagt være forsiktig med å sette all lit til ei kilde, men noe så rettskaffent som Joya trur eg en skal en leite lenge etter. Det bildet ho skildrer av kven som styrer i Afghanistan, og kordan vanlige folk oppfatter det regimet som Norge bidrar til å opprettholde, framstår nesten som en konspirasjonsteori i møte med bildet av Afghanistan-krigen i den norske utenrikspolitiske konsensusen. Hennes krav om et oppgjør med krigsherrane blei avfeid av Jonas Gahr Støre som urealistisk da han møtte henne på Globaliseringskonferansen i 2008 (15). Spørsmålet burde kanskje heller være om det er urimelig, og om Norge i det heile tatt burde delta i en krig der våre fremste politikerar meiner at et så grunnleggande krav fra det Afghanske folket ikkje kan innfris. Kanskje kan ikkje et slikt krav innfris ved hjelp av krig i det heile tatt…

Eg har sett gjennom Wikileaks-dokumenta fra Afghanistans nordkommando (16). De fleste av episodane der norske styrker er involvert kan finnes her, om en søker etter «mey», de første tre bokstavane i navnet på byen Meymaneh, der de «offentlige» norske soldatane har vært stasjonert. Det er ikkje mange nye, oppsiktsvekkande hendingar som blir nevnt. Men historia dokumenta fortell er likevel ei heilt anna enn den regjeringa har fortalt. Det er ingen tvil om at dokumentasjonen er omfattande nok til at den kan være en trussel mot NATO: Ei grundig analyse av materialet kan sammen med nedtegningar over kva NATO har foretatt seg i samme tidsrom brukes til å avdekke kordan ISAF-styrkene reagerer på ulike hendingar. Men det er ikkje einaste grunnen til at NATO-landas regjeringar er så vonbrotne når informasjonen kommer ut. Fortellinga de har laga for å samle folkets vilje til krig tåler ikkje det bildet som her blir presentert av krigen. Det samme så vi da videoen med «påregnelig skade» (17) under et helikopter-angrep i Irak blei offentliggjort. Derfor er folk som Bradley Manning (18) og Julian Assange (19) ytringsfrihetas heltar i dag. Med store konsekvensar for sitt eget velvære har de bidratt til å auke kunnskapen vår om kva handlingar regjeringane i NATO godtar i vårt navn, og gjøre det lettare for oss å nærme oss sannheta om krigen. Det vil også gjøre det vanskeligare for oss å tåle den.

Akademisk boikott

I kjølvannet av at universitetsstyrerepresentant Helle Linné Eriksen fremma forslag for universitetsstyret ved Universitetet i Oslo om at det bør innføres en akademisk boikott av Israel har bl.a. preses i Det norske vitenskapsakademi, Nils Christian Stenseth (1) og ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen (2), lagt fram nokså grundige redegjøringar for korfor akademisk boikott i deres øyne ikkje er en god idé. Eg er fremdeles uenig, og begynner med Stenseth:

I sitt bloginnlegg hevder han at akademisk boikott ikkje er et verdig akademisk virkemiddel. Det er jo i utgangspunktet en verdidom. Det betyr at han tar på seg kappa si og uttaler seg som forvalter av akademias verdiar. Tittelen tatt i betraktning er han i sin fulle rett der. Som preses er det oppgava hans. Han følger likevel raskt om med et par prinsipielle synspunkt. Stenseth er prinsipielt uenig i enkvar akademisk boikott, med mindre det foreligg institusjonar der forskinga er underlagt politisk diktat, eller det gjeld forskerar, eller institusjonane der de jobber –  dette er litt uklart – som sjøl fravik grunnleggande vitenskapelige prinsipp, herunder hans eget om dialog med alle partar.

Hvis eg skulle være litt vrangvillig, ville eg påpeke at han har lagt opp til et toleransens paradoks (3) i høve til vitenskapen. Han vil bare lukke seg for de lukka, for å si det slik. Den prinsipielle holdninga hans åpner for å diskutere akademisk boikott i de tilfellene der det har skjedd reelle overtramp. Dette er jo også relevant når det gjelder kjernen i saka, og fører til et spørsmål om kva nivå i hierarkiet som er akseptable angrepspunkt. Når den israelske staten nekter Noam Chomsky adgang til Vestbredden og dermed bryt med den akademiske friheten, ikkje gjennom å avstå fra egen tilgang til åpenhet, men ved å hindre andre i deres åpenhet, kan en jo spørre seg om ikkje staten Israel oppfyller Stenseths krav – og om det prinsipielle vilkåret hans for boikott av statlige israelske universitet er innfridd. Kva med Bar-Ilan-universitetets tidligare filial Ariel University Center of Samaria (4), som ved å stå på okkupert land legitimerer okkupasjonen og en politikk som «nødvendiggjør» streng bevegelses-, forsamlings-, organiserings- og meiningskontroll?  Dette er unektelig flisespikking, men viser likevel det problematiske i å prøve å sette opp ei rein prinsipiell begrunning. Stenseth følger opp med:

Å gå imot akademisk boikott er å støtte den enkelte forskers rett til å utøve sin vitenskap uten politiske og nasjonale grenser.

Joda, dette er et legitimt liberalt standpunkt, men no har han jo allerede erkjent at institusjonar kan være legitime mål for en boikott. Dessuten: Både dette prinsippet og det forrige prinsippet står i fare for å begå det som etter mi meining er en etisk kardinalfeil: Å isolere ett etisk prinsipp fra «dialog» med andre. Hvis vi legg til grunn ei konsekvensetisk holdning, er dette åpenbart uholdbart. Det er også tvilsomt om nettopp den akademiske friheta er det prinsippet som utgjør siste skanse i kampen for menneskets frihet, og derfor må sikres det ultimate vernet. Stenseth lister deretter opp to (i mine øyne ei) skadevirkninger en akademisk boikott vil få. Den går ut på at brudd i fri informasjonsutveksling skader forskerars arbeid og vitenskapen som institusjon. Eg meiner det er like legitimt å spørre om ikkje de vitenskapelige institusjonanes manglande evne til å ta stilling til etisk-politiske spørsmål bør være like belastande, men her er vitenskapen trass alt i tallrikt selskap.

Siden beskyldningar om naivitet heng lavt i denne debatten, vil eg avskrive mesteparten av det Stenseth deretter tar opp som naivt. Han hevder at forskerar har en privilegert tilgang til politiske kanalar, blant anna i kraft av sitt apolitiske ståsted, og viser til Nansen som foregangsfigur. Eg har lita tru på at forskerar har større innflytelse på utenriks- og sikkerhetspolitikk enn det FN og internasjonale menneskerettsorganisasjonar har. Ved å vise til Nansen, åpner Stenseth for å satse på å utvikle unike vitenskapelige personligheter som i kraft av den voldsomme respekt de nyter i verdenssamfunnet kan virke som døråpnerar, opinionsdannerar eller til og med forhandlerar. Da er vi vel inne på folk som Rajendra Pachauri eller Shirin Ebadi. Men eg tviler på at noen av disse ville oppnådd noe særlig i høve til Israel-Palestina-konflikten. Når en mann som Desmond Tutu velg parti (5) – sjøl om han ikkje er akademiker – virker det i det heile tatt usannsynlig at denne typen påvirkning skal ha noen effekt.

Spørsmålet om effekt er det som bringer meg videre til Minerva-redaktørens innlegg. Andresen stiller opp fem vilkår for boikott. Det er ikkje heilt tydelig om han har sugd de av sitt eget bryst, men eg antar det. Det første vilkåret – at det må foreligge en legitim grunn, i form av en vedvarande og klart umoralsk politikk. Eg kan si meg enig i dette vilkåret, og det kan synes som om Andresen også er enig i at dette vilkåret er oppfylt. Det andre vilkåret er at boikotten må ha et klart politisk mål. Eg er heller ikkje uenig i dette vilkåret, men her ser det ut som om eg og herr redaktøren i større grad er usamde i om det er møtt. Den alternative politikken er i mine øyne at okkupasjonen opphører og at det palestinske folkets menneskerettar blir anerkjent. Dette er trulig ikkje spesifikt nok i Andresens øyne. Eg foreslår at vi lar det ligge til litt seinare i innlegget.

Det tredje vilkåret er at det må være sannsynlig at boikotten bidrar til den definerte politikkendringa. Ved dette hefter Andresen noen forbehold som i sin ytterste konsekvens undergraver vilkåret, og legger til ei politisk vurdering. Eg synes vel dette er det punktet han er svakast i sitt forsvar for grenselaus akademisk toleranse. Det fjerde vilkåret han nevner er at boikotten må være målretta. Den må i minst mulig grad ramme politisk nøytrale eller til og med politiske meiningsfellar. Det femte punktet er ymse saksspesifikke forhold (rein politikk), som eg skal ta til slutt.

Det begynte å skurre allerede i vilkår to. Den prinsipielle enigheta vi trulig står igjen med er at politiske handlingar bør ha mål. Men kva et mål er og kor spesifikt det må formuleres for å være godt, er et veldig vanskelig spørsmål. I mange – ja, når eg tenker meg om kanskje alle – tilfeller opplever vi at større eller mindre utfordringar krever en politikk før det er tid til å utrede alle mulige konsekvensar av den politikken som blir formulert. Sant å si trur eg at dette er sjølve definisjonen på politikk: Formulering av mål om å handle på vegner av andre, med gitte føresetnader, men der konsekvensane av handlingane ikkje er overskuelige på lang sikt. Og her lurer eg på om ikkje eg og Andresen skiller veg for godt – for eg er ikkje sikker på om eg anerkjenner behov for andre vilkår knytta til boikott enn det eg gjør til andre politiske virkemiddel – det er – ideelt – opplyst, aktiv tilslutning.

Slik eg ser det, er det også denne døra som bli åpna på gløtt i vilkår tre, som forutsett at det er mulig å gjøre ei sammenhengande, kortsiktig konsekvensanalyse med graderte sannsynligheter. Boikott, eller avgrensa dørstenging, er politikk. Politikk kan være målretta, men ofte tar den utgangspunkt i kva folk meiner er rett. Debatten om virkemiddel i norsk helsepolitikk, og sammenhengen mellom disse og sosialpolitikken, bør være tilstrekkelig til å overbevise politisk interesserte leserar til å se at vilkåret om virkningas sannsynlighet er urimelig i alminnelig politisk praksis. Det er ikkje galt i en teknisk-politisk forstand (Andresens argumentasjonsnivå – sjøl om eg dermed underslår at han også prøver å lage en «boikottens begrensande pliktetikk») å hevde at auka stykkprisfinansiering og «valgfrihet» vil gi dårligare tilbud til folk fra lavare sosiale lag. Men det kan hende – sjøl om eg har sterke tvil – at det er galt når en spør kva som faktisk er sant. Siden vi ikkje veit eller på forhånd kan få vite det med de midla vi har tilgjengelig, må vi bare spørre folk kva de trur. Den teknisk-politiske målestokken er om tiltaket fører til at du når måla dine, men når vegen er uoversiktlig, blir vilkåret for å gå i gang et spørsmål om tillit. Da hjelper det sjølsagt om du kan sannsynliggjøre at tiltaka virker, men det er ikkje alltid mulig.

Vilkår fire framstår ikkje som meir uangripelig: Etter dette vilkåret vil alle streikar i offentlig sektor være teknisk-politisk gale. Med mindre en, som fagforeningane gjør, forteller de som blir ramma, kven som har skylda for at de blir ramma. Det fins sikkert noen statsvitenskapelige teoriar som har fine navn på dette, men ei politisk handling er avhengig av både «intern» og «ekstern» oppslutning. De som iverksetter handlinga er avhengige av oppslutning i egen organisasjon, men den avhenger igjen av kva slags respons de får av omverdenen. Det gjelder både de streikande og politikerane som ikkje vil innfri krava deres. I utdypinga av punktet blir det lett å angripe han enda en gang – når han meiner at boikotten ideelt sett bør avgrenses til å virke bare på resultatene av den politikken som den er laga for å hindre. Skal en boikott av fagforeningsknusande kolombiansk Coca-Cola bare ramme Coca-Cola laga i Kolombia? Har den jevne forbruker tilgang til informasjon om korvidt varane i grønnsaksdisken er laga i Israel eller i ei av landets busetnader på okkupert område? Er det rimelig å tru at den økonomiske effekten av en isolert okkupasjonsboikott vil være et insentiv til politikkendring?

Dette får tjene som ei foreløpig perforering av de foreslåtte boikottkriteria. Når vi går vidare til vilkåra for den spesifikt akademiske boikotten, skal Andresen ha ros for at han prøver å veie ulike handlingsprinsipp opp mot kvarandre. Han fortjener imidlertid kjeft for at han bruker yndlingshersketeknikken sin (eg har debattert med han før): Å påstå at meiningsmotstanderar sine argument er tilpassa konklusjonen før analysa er gjort. Som om noen står uten inngangsverdiar i ei analyse. Når han gjennomgår sine vilkår kunne eg anklage han for det samme. I punkt 1 underslår han at Sør-Afrika blei inntatt av kvite europeerar, blant anna ved hjelp av erobringskrig. Eg har vondt for å tru at han ikkje har hørt om engelskmennas krig mot zuluane (6) – men den er kanskje irrelevant av enkvan grunn. Apartheidpolitikken blei, i likhet med okkupasjonspolitikken, innført gjennom organiske, politiske prosessar med vekt på å ivareta de bemektiga gruppenes interesser. ANC og andre svarte, anti-apartheidgrupper var på gitte tidspunkt politiske aktørar som brukte vold og geriljakrig for å nå sine mål (7). En viktig grunn til fordømminga av Sør-Afrika var også utenrikspolitisk: Okkupasjonen av Namibia og forholdet til nabolandet Rhodesia (som i form av Zimbabwe har fått si egen tragiske historie). For å bruke Andresens eget grep: Han skriv om historia med utgangspunkt i sine egne konklusjonar. Det er heller ikkje særlig saklig når han skriv slikt som dette:

Det finnes en rekke akademikere i Israel som kunne ha betydelig kunnskap å tilføre Linné Eriksen og Larsen (…). Det ligger i boikottforslagene et implisitt syn om at alle som har endog moderat annerledes innfallsvinkler (…), er delaktige i eller ansvarlige for okkupasjon; til det punkt at man ikke lytter til ulike versjoner av det som foregår. Det synes ualminnelig uklokt.

Viss vi kryp opp av skyttergravene, er det innlysande at alle konflikter der det er aktuelt å vurdere ulike politiske virkemiddel vil ha sine særegenheter. Om en skal handle og kordan en i så fall skal gjøre det er igjen et politisk spørsmål. I spørsmålet om en boikott skal virke, er det innlysande at et ensomt Universitetet i Oslo kan boikotte til krampa tar det, uten at noen vil løfte et øyebryn. Men som eg spurte Dag Harald Claes (8): Kan Andresen gjøre rede for kausaliteten til kongressvedtaket i 1986 som innleda USAs handelsboikott av Sør-Afrika? Effekten av boikottar er som effekten datavirus – svært avhengig av kordan det blir pakka inn, bæreranes mottakelighet og sist, men ikkje minst, en fullstendig uoversiktlig infrastruktur. Eg trur aldri USAs kongress ville ha fatta vedtaket sitt om det ikkje var en for en vital boikott i andre sektorar og land.

I det Andresen vidare skriv, gjør han seg igjen skyldig i selektiv historiefortelling: Det tok tiår å etablere en omfattande boikott av Sør-Afrika. Den var også i utgangspunktet kjempekontroversiell. Når det gjeld endringane på spillebrettet – ny teknologi og en heilt anna infrastruktur i forskninga – skal eg tilstå han et poeng, men vil også notere meg for mitt eget: Sjøl om dette gjør det vanskeligare å gjøre boikotten brei med hensyn til virkemiddel, auker det potensialet for å iverksette den raskt, overvåke den og sikre einhetlig praksis. Anklagen om naivitet tar eg med knusande ro, for det ser ut til at Andresen har misforstått meg. Det eg ønsker at boikotta forskerar skal tenke er ikkje «oi, no er eg boikotta, de sier det er på grunn av okkupasjonspolitikken, hm… kva meiner eg egentlig om den?», men «faen heller, har de toskane som styrer landet klart å irritere verden så grundig at eg de har bestemt seg for å hindre meg i mitt daglige virke – kva kan og bør eg gjøre med det?». Eg har vanskelig for å se at dette målet er meir naivt enn å dele ut løpesedlar for Høyre på Tveita, men partiet fortsett ufortrødent med denne naive handlinga – til overmål med et visst hell (sjøl om kausaliteten også her er ganske uhåndgripelig).

Spørsmålet om bunkersmentalitet er kanskje det mest interessante av alle. Betegninga er vel strengt tatt meir treffande på valgresultata i de okkuperte områda enn for et Israel som på mange vis er overraskande åpent, sjøl om de politiske tillitsvalgte har et selektivt syn på menneskerettar og er til dels åpent rasistiske. Eg anser risikoen for å tvinge Israel inn i en frenetisk, sjølrettferdig isolasjonisme for svært lav – til det er det alt for mange israelerar som er opptatte av verdenssamfunnets anerkjenning. Når han kritiserer de mulige følgene av en symbol-boikott overser også Andresen temmelig vesentlige momenter i sine døme: Norge følger opp og støtter en omfattande handelsboikott av Iran med sikte på å hindre utvikling av atomvåpen (9), norske selskap driv sjølpålagt boikott av landet i frykt for amerikanske sanksjonar hjemla i børsnoteringar på Wall Street (10) og norsk sikkerhetspoliti overvåker og deporterer iranske akademikerar (11). Når det gjeld Kina er vanskeligare å plukke fra kvarandre på samme måte, men det går an å hevde at landets politikk overfor Tibet og Taiwan er et godt døme på at såkalt «press» i mange tilfelle er uten virkning. Taiwan finnes vel bare  som stat i dag fordi USA har gitt militære garantiar. En må sjølsagt alltid ta stilling til kva slags konsekvensar en er villig til å risikere for prinsippa sine.  I forlengelsen av det stilles en overfor et ubehagelig spørsmål om korvidt vi skal akseptere urettar vi kanskje kan gjøre noe med, om det likevel vil fortsette å finnes tilsvarande eller større urettar vi ikkje kan gjøre noe med. Handlekraftas eksempel kan bli ståande som et monument over dobbeltmoralen – eg ser den.

På den andre sida: I høve til Palestina-konflikten er tidsaspektet heilt vesentlig – skal det være mulig med ei tostatsløsning, må den komme nokså snart. «Fakta på bakken» har vært i konstant endring siden den første FN-resolusjonen som fordømte okkupasjonen, og for kvart år okkupasjonspolitikken held fram vil det israelske samfunnets oppleving av kva det gir fra seg for fred endres til det verre. Tilsvarande gjeld også i høve til Tibet og Vest-Sahara, men neppe når det er snakk om Taiwan eller Iran. Snarare enn å mistenkeliggjøre engasjementets plassering, ville eg finne det langt meir tilfredsstillande om status quo-tilhengerane tok tak der de meinte engasjementet vanta, og ellers holdt seg for gode til usakligheter som disse:

Likevel er [forslag om akademisk boikott] egnet til å vise, nok en gang, at akademisk utdannelse gir ualminnelig dårlig forsikring mot politisk uklokskap, feilplassert engasjement, manglende forståelse for akademisk frihet og for at dialog er noe som ikke bare skal brukes overfor Cuba, Hamas eller Taliban.

Spørsmålet, slik eg ser det, er kva virkemiddel som virker til kva tid og i kva situasjon. Symbolhandlingar kan føre til substansielle endringar. Eg vil faktisk driste meg til å påstå at nesten all politikk begynner som symbolpolitikk – i form av vedtak som i seg sjølv er konsekvenslause. Det er positivt at noen faktisk tar seg bryet med å forsvare status quo. Men når det gjeld etiske handlingsalternativ, lar eg meg ikkje imponere, verken av Stenseths forskerdiplomati – om det virker aldri så verdig – eller av Andresens la-oss-vente-og-se-på-USA-linje. Når en skal bygge opinion er det alltid noen som må være først ute.

Tøysepartiet Frp

Den reine Frp-hetsen passer best til valgkamptider, ellers blir vi så lei av den. Men innimellom hoper det seg opp så mye på en gang, at det er på tide å ta tak. I løpet av kun kort tid har Frp vist ei rekke eksempel på at partiet ikkje heng sammen i det heile tatt, og at det neppe er styringsdyktig.

Vi kan begynne med lovlydighet. Frp har en særegen evne til å trekke til seg folk med et lettvint forhold til lova. Administrasjonssjefen i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell er siste eksempel på dette (1). Frp har i ettertid bedt ho trekke seg fra tillitsverva sine, men det skulle da også berre mangle. Eg har tidligare skreve om kordan Siv Jensen og partifellane hennes har et lettvint forhold til de mest grunnleggande lovene i landet (2), og at nestleder i partiet, Per Sandberg er voldsdømt (3) og har mista lappen etter råkjøring (4). Likevel meiner partiet han er skikka til å være leder for samferdselskomiteen. Frps andre nestleder, Per Arne Olsen, har i Tønsberg benytta seg av sine politikerfordelar på en måte som ikkje kan kalles noe anna enn korrupsjon (5). Andre døme på enkelte Frperars lave moral finn en lett, om en søker på «Frp-politiker dømt» på Google (6). Dette betyr sjølsagt ikkje at alle medlemma i partiet er lovbryterar – en slik påstand ville være for dum. Det er også åpenbart at de alle partia har noen «sorte får». Men noe tyder på at det er noe spesielt ved Frp som tiltrekker seg folk som de fleste av oss meiner burde holdes unna styre og stell.

Så kan vi ta et par politiske saker. Klassekampens gravejournalist Johan Brox viste for noen dagar siden at helseforetaka ville ha gått med milliardoverskudd om de hadde fulgt de gamle regnskapsreglane (7). Det betyr at foretakas «dårlige økonomi», som er en av hovedgrunnane til at vi har fått en debatt om nedlegging av lokalsjukehus, slett ikkje er så dårlig. Men Frp nytter høvet til å kreve at de samme prinsippa skal innføres i kommunesektoren (8). Forståelsen av at offentlig og privat sektor bør styre økonomien sin på ulike måtar er noe Siv Jensen liker å kalle «gammeldags». I et innlegg hos E24 skryter hun også av at Frp var med på å presse gjennom økt stykkprisfinansiering i helsevesenet (9), sjøl om det etterhvert er godt dokumentert at dette virkemidlet fører til minst like mange problemer som det visstnok løser (10). Dette er også årsaka til at høyresida i Arbeiderpartiet (som alle veit er for stykkprissystemet) har latt seg overtale til å redusere den resultatbaserte finansieringskomponenten til sjukehusa (11).

Siv Jensens kommentar er også utgangspunktet for den andre saken: Ho blir aldri lei av å gjenta at vi har pengar til alt. Det blir ikkje meir sant av at det blir gjentatt til stadigheit. Pengane i oljefondet er først og fremst et uttrykk for at staten Norge har opparbeidd seg krav på andre lands arbeidsinnsats. Å bruke disse pengane ukritisk innafor landets grenser fører ikkje til at det blir meir arbeidskraft tilgjengelig, og derfor heller ikkje til at fleire oppgaver kan løses. Det er ingen som meiner at oljepengane ikkje skal brukes (sjøl ikkje Sigbjørn Johnsen), spørsmålet er kor lang tid vi skal bruke på det (12). Det er forsåvidt gammelt nytt at Frp meiner dette, men det er så utrulig lite tillitvekkande å se at Jensen heller ikkje etter fleire år med kritikk vier motargumenta oppmerksomhet. Det får meg til å spørre meg om Frps økonomiske politikk er ei trushandling og ikkje forholder seg til virkeligheta.

Den tredje saka som har fått meg til å stå igjen og måpe var da Tord Lien i forrige uke gikk ut og sa at han ville ha meir måling av tidsbruk for forskerar (13). Eg har tidligare skreve ei liste med argument mot at timeregistrering har noe hensikt i forskning (14), og har så langt ikkje sett argumenta bli tilbakevist. Det som er heilt tydelig er at Lien spiller på fordommar om kva forskerar driv med, og at politikken han ønsker er deretter uinformert. Det er greit nok at Frp ikkje ventar å få stor oppslutning blant akademikerar, men at de vil innføre en virkningslaus og trulig kontraproduktiv politikk bare for å tekkes fordommar vitner ikkje om stor styringsdugleik.

Det følger ikkje noen klar konklusjon ut av dette, anna enn at Frp forblir et politisk mysterium for meg. Ikkje fordi eg trur det finnes noen «Frp-kode», men fordi partiet er så sprekkfullt av paradoks at det er vanskelig å skjønne kordan det heng sammen.

Næring i Nord

Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.

Innlegget er oppdatert med nye opplysninger og anslag lørdag 24. april.

I Aftenposten går det i dag (22. april 2010) an å få inntrykk av at oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan redde 35 000 arbeidsplasser (1). Kilden til påstanden er en rapport fra Econ Pöyry, bestilt av organisasjonen Lederne (2). Jeg har til vanlig bare sånn passelig tiltro til Econ-rapporter, fordi selskapet har heilt åpenbare insentiver til å lage konklusjoner i tråd med  med oppdragsgivers ønsker. Jeg skal ikke gå djupt inn i akkurat det her og nå, Thor Egil Braadland nevner et par eksempler i sitt innlegg om samme tema (3). Uansett, hvis vi tar Econ-rapporten for det den er, ser vi raskt at sjølve rapporten gir uttrykk for at mange av anslaga «er beheftet med stor usikkerhet». Den konkluderer riktignok med at 35 000 olje-relaterte arbeidsplasser vil forsvinne fram til 2030, men dette skyldes en reduksjon i det totale volumet av olje og gass som blir utvinni. Oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen kan kanskje bidra til å gjøre fallet mjukere, men er ikke i nærheten av å utligne det. Figuren under er henta fra Econ-rapporten, og viser hvor mange arbeidsplasser en ser for seg at LoVe kan utgjøre.

Ei kurve som viser hvordan antallet oljerelaterte arbeidsplasser vil falle mot 0 fram til 2090. Arbeidsplasser fra ei LoVe-utbygging vil utgjøre en nokså liten andel i tidsrommet 2025-2050.
Antallet oljerelaterte arbeidsplasser i Norge, med mulige LoVe-arbeidsplasser vist i grønt. Kilde: Econ Pöyry

Det går tydelig fram av figuren at antallet arbeidsplasser som følge av ei utbygging i Lofoten og Vesterålen uansett vil utgjøre en liten andel av det totale antallet oljerelaterte arbeidsplasser. Tallet vil være høyest de første 5 åra (utbyggingsfasen) med 8000, og deretter falle raskt til om lag 3000, der det vil holde seg i ca. 25 år. Aftenposten har seinere publisert en artikkel som korrigerer det vanvittig overdrevne tallet (35 000), men har ikke trekki den første, og snakker sjøl i den nye artikkelen om 8 000 arbeidsplasser – hvorav 5 000 vil være der kun i utbyggingsfasen (4). Det er et par ting man må ha in mente når man leser figuren:

  1. Arbeidsplassene vil sannsynligvis i liten eller ubetydelig grad komme i Nord-Norge. De aller fleste vil komme som ei følge av at etablerte oljerelaterte virksomheter i Sør-Norge får fortsatt næringsgrunnlag. Eventuelle lokale arbeidsplasser vil komme som følge av ilandføringsanlegg, men det er helt uvisst om man vil finne det fornuftig å i det hele tatt bygge slike anlegg. Noen lokale service-funksjoner vil bli bygd, men antallet arbeidsplasser her vil være på en heilt annen skala. Mi gjetning er nesten like god som Econs, og jeg tipper toppen to hundre.
  2. Anslaget bygger på ei optimistisk vurdering av størrelsen på funna. Oljedirektoratet nedjusterte sine forventninger til 1,3 milliarder fat oljeekvivalenter (dvs. naturgass og andre petroleumsprodukter omregna til råolje)(5). Econ har valgt å bruke tallet 2 milliarder. Dette tallet er egentlig tatt rett ut av lufta. Siden Econ baserer seg på et 1-1 forhold mellom reservestørrelse og sysselsetting, innebærer det at rapportfabrikantene muligens overvurderer antallet arbeidsplasser med om lag 50 %. Talla fra Oljedirektoratet er basert på de nyeste og beste undersøkelsene som er gjort.

Legger vi Econs anslag til grunn, er det snakk om 80 000 årsverk over en 30 års periode. Det utgjør i snitt 3100 arbeidsplasser hvert år det er aktivitet i LoVe. Legger vi Oljedirektoratets anslag til grunn, er det snakk om 2200 arbeidsplasser. Det høres mye ut, og det ville også vært mye om alt kom i en landsdel som totalt sysselsatte 16427 personer i industri i 2007 (kilde: SSB). Men det er ikke det som er tilfelle. Disse arbeidsplassene skal fordeles på heile landet, og først og fremst på de oljerelaterte bedriftsklyngene i Stavanger, Bergensområdet og Oslo. Da blir det slett ikke mye å snakke om. For å sette ting i perspektiv: Norge tapte nesten 30 000 industriarbeidsplasser i perioden 1999-2007 (kilde: SSB). Det er et mye kortere tidsspenn enn fra i dag til 2030, figuren under viser f.eks. at det bare fra 2005 til 2007 blei etablert 16 000 nye industriarbeidsplasser. Det har ikke medført noen problemer for Norges nasjonaløkonomi, men sjølsagt vansker for mange lokalsamfunn. Det er ei utfordring å etablere nye, eksportretta industriarbeidsplasser. Spørsmålet er om de bør komme i ei industrigrein som vil bli mye mindre viktig i framtida.

Kurve som viser hvordan utviklinga i antall industriarbeidsplasser var i tidsrommet 1999-2007 med totaltall og brutt opp i hovednæringer. Kurva viser at netto tap av industriarbeidsplasser var ca. 30000, men at det blei etablert 16000 nye industriarbeidsplasser fra 2005 til 2007. Viktigste enkeltnæring var i 1999 metallurgisk industri, som tapte om lag 10 000 arbeidsplasser i perioden.
Industriarbeidsplasser i Norge 1999-2007. Kilde: SSB

Nord-Norge har ei spesiell utfordring på dette området. Den blir likevel opphaussa fra tid til anna. I perioden 2001-2008 blei det hvert år oppretta om lag 30 arbeidsplasser per 10 000 innbyggere i Nord-Norge, mot om lag 40 per 10 000 innbyggere for landet som heilhet. Man bør likevel merke seg at tallet for Oslo er 82 per 10 000 (kilde: SSB). For ordens skyld er det her snakk om arbeidsplasser med unntak for offentlig forvaltning og primærnæringene. Det innebærer at Nord-Norges kanskje fremste fortrinn, fisken, ikke er helt med i regnestykket (foredling er inkludert). Tallet for Nord-Norge er på linje med tallet i fylker med spredt bosetting og høgere innslag av primærnæring generelt, og høgere enn f.eks. i Østfold og Hedmark.

Kurve som viser etablering av tjeneste- og produksjonsarbeidsplasser. De fleste av fylka ligger jevnt mellom 25 og 40 nye arbeidsplasser per 10 000 innbygger hvert år. De nordnorske fylkene er utheva og plasserer seg innafor dette bildet, med unntak av Troms som kommer jevnt bedre ut enn fleirtallet av fylka.
Nyetablering av tjeneste- og produksjonsarbeidsplasser 2001-2008. Kilde: SSB

I løpet av de siste par tiåra har fisket her til lands gjennomgått ei voldsom strukturrasjonalisering. Ved å satse på store, havgående trålere og liberalisere fangstkvotene har næringsgrunnlaget i mange nordnorske lokalsamfunn fått seg et hardt slag. Store fiskekapitalister har tjent seg rike. Dette kunne ha vært bra om den arbeidskrafta som blei frigjort fikk noe anna å gjøre, og om avkastninga fra de store fiskebåtene blei dirigert til nyskaping i lokalsamfunna som blei «konkurranseutsatt», men det har dessverre bare skjedd unntaksvis. Resultatet er at lokalsamfunn bygd opp rundt fisket mange steder er gått i oppløsning. I løpet av perioden 1999-2007 mista fiskerinæringa i Nord-Norge 3825 arbeidsplasser, blant anna som ei følge av denne utviklinga. Det er nesten like mange arbeidsplasser som LoVe-prosjektet vil skape i heile landet. Men denne saka holder Lederne tyst om.

Kurva viser at antall sysselsatte i fiskerinæringa i Nord-Norge har falt betydelig i perioden 1999-2008. Nesten 4000 arbeidsplasser har forsvunnet totalt.
Fiskeriarbeidsplasser i Nord-Norge 1999-2008. Tidsserien for fangst løper fra 2001-2008, for foredling fra 1999-2007. Kilde: SSB

På dette punktet skal jeg gi Liv Signe Navarsete rett: Det sitter noen i Oslo som ikke kjenner virkeligheta ute i lokalsamfunna og tar beslutninger som får enorme konsekvenser. Fiskeripolitikken har på en heilt anna måte en f.eks. landbrukspolitikken handla om hva som er kortsiktig, bedriftsøkonomisk lønnsomt. Hadde fiskeripolitikk blitt diskutert på premissene til dem det angår, trur jeg ikke at ei slik linje ville blitt tolerert. I alle fall ikke uten ei eller anna form for kompensasjon.

Konklusjonen er altså: Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.

Saken er at oljeforkjemperne har ikke gode svar på hvordan utbygging i LoVe kan gå sammen med de tiltaka vi må gjøre når det gjelder klimaet. Derfor vil de ha fokus over på noe anna. Problemet er at mye de samme folka (bl.a. pga omfattende krysseie mellom oljebransjen og storfiskerne)(6) har ansvaret for den negative utviklinga i fiskerinæringa i Nord-Norge. De kan spare seg krokodilletårene. Lederne er ikke opptatt av sysselsetting i Nord-Norge, og i alle fall ikke av klima. Lederne representerer bl.a. 4000 ansatt i Statoil-ledelsen, og de ønsker – forståelig nok – å beholde sine arbeidsplasser. Hva som er best for samfunnet som helhet er ei anna sak.

Kenan Malik og ytringsfriheten

I dette innlegget går jeg gjennom noen av hovedargumentene i Kenan Maliks bok «Rushdie-affæren», og peker på det jeg mener er viktige svakheter i hans dogmatiske analyse av ytringsfrihetas utvikling i europeiske land.

I samband med debatten om Oslo SVs uttalelse om verdier i integreringspolitikken blei jeg oppfordra til å lese Kenan Maliks «Rushdie-affæren» (1). Malik er journalist, har røtter i muslimsk India og var trotskist og antirasistisk aktivist som ung. Boka er utgitt i Gyldendals Arena-serie, med den sjølutnevnte kulturkjemperen Aslak Nore som serieredaktør. På vaskeseddelen kan vi lese at «Rushdie-affæren er en modig og Norges-aktuell bok om vår tids viktigste kulturkonflikt – kampen mellom ytringsfrihetens forsvarere og dens motstandere». Jeg antar at Nore som redaktør har skrivi vaskeseddelen. Påstanden får stå for hans regning. Jeg meiner det er vrøvl, og skal komme tilbake til hvorfor.

Sjølve boka er lettlest og velskrevet. Salman Rushdies «Sataniske vers» og debatten rundt dette verket danner ramma for ei historie om hvordan ytringsfriheta angivelig er blitt innskrenka i det post-moderne, multikulturelle samfunnet. Ei sentral tese er at den multikulturelle «ideologien» tillegger den individuelle, kulturelle identiteten for stor verdi. Dette fører både til at aksepten for å krenke andres identitet blir svekka og til at det er den kulturelle «avantgarden» i ulike grupper som blir det naturlige forbindelsespunktet mellom ulike grupper. I majoritetskulturen innebærer ikke dette et brudd med fortida. I minoritetskulturene prøver Malik å påvise et brudd med en enhetlig antirasistisk/«svart» bevegelse med hovedfokus på sosiale grupperettigheter og anti-diskriminering. Bruddet har ført til ei oppsplitting av denne bevegelsen i separate etnisk-kulturelle bevegelser med fokus på identitetspolitiske rettigheter. Særlig meiner han at redusert aksept for religionskritikk er et tydelig og alvorlig trekk i utviklinga, og at de personene som bidrar til å forme de forskjellige minoritetsidentitene bygger si sjølforståing på et vrengebilde av den etnisk-kulturelle identiteten sin: Den blir i vel så stor grad forma i opposisjon til vestlig kultur som av opprinnelseslandets tradisjoner.

Hvis vi velger å forholde oss til Maliks teser som et teoretisk rammeverk for å forstå integreringsdebattens utvikling i Vest-Europa de siste 20 åra, er det fleire paradokser og halvkveda viser vi må forholde oss til:

  1. Malik velger ikke å forholde seg til at det multikulturelle regimets avløsning av sort/hvit-skillelinja førte til at en særegen britisk tradisjon for høyreekstrem vold og antirasistisk motvold brøyt sammen.
  2. Malik ser det politiske linjeskiftet som et isolert integreringspolitisk fenomen som utelukkende var et resultat av politisk vilje til å satse på multikulturalismen. Eller i Maliks tolkning: En mangel på vilje til å satse på et anna alternativ.
  3. Maliks behandling av de ytterliggående islamistene fokuserer for sterkt på de sekteriske aspektene ved islamismen, framfor de nasjonalistiske aspektene ved den.
  4. Malik forholder seg overraskende kritisk til lovverk som begrenser hatefulle ytringer når man tenker over andre former for juridisk begrensning av ytringsfriheten. Han tar knapt opp det største ytringstabuet i Europa i det hele tatt.

Hvis vi nå går gjennom disse forholda ett for ett, vil vi (etter mi meining) se at Malik går gjennom historia på en interessant måte, at han har flere gode delanalyser, men at han i helhetsbildet fremdeles bærer på den dogmatiske trotskistbakgrunnen sin. Det er ytterst tvilsomt å hekte det liberale samfunnets overlevelse på ei absoluttistisk tolking av hva ytringsfriheta skal være.

Når det gjelder det første punktet: Erfaringa fra Storbritannia viser altså et sammenfall av fleire kulturelle endringer. I motsetning til mange andre europeiske land, har Storbritannia hatt et nokså flerkulturelt samfunn svært lenge. Koloniveldet ga også mange folk fra koloniene mulighet til å komme til Storbritannia, og mens andre europeiske land først begynte å ta inn «fremmedarbeidere» på 60-tallet, var det allerede like etter krigen mange med afro-karibisk bakgrunn og bakgrunn fra det indiske subkontinentet (India, Pakistan, Bangladesh) som levde i Storbritannia. Dette ga seg blant anna utslag i at Storbritannia fikk sitt første høyrepopulistiske parti allerede på 60-tallet, lenge før noe sånt var påtenkt i Norge. British National Front var også et beint fram rasistisk parti, med klare historiske forbindelser til britisk nazisme og nynazistiske bevegelser i Europa (2). Partiet vant en og annen kommunestyrerepresentant, men var ellers heilt marginalt.

Jeg har prøvd å finne statistikk over rasistisk motivert vold fra offisielle britiske kilder, men det har vist seg veldig vanskelig. Basert på et par ulike kilder har jeg laga denne tabellen, men den må tas med ei klype salt, fordi måten å beregne antall tilfeller rasistisk motivert kriminalitet blei endra ved årtusenskiftet.

År Antall tilfeller rasistisk motivert kriminalitet
1995 390 000
1999 260 000
2002/2003 206 000
2003/2004 206 000
2004/2005 170 000

Rasistisk motivert kriminalitet i Storbritannia. Kilder: Office for National Statistics (3), Home Office (4)

Malik gjør et poeng ut av at den multikulturelle politikken førte til tidligere ukjente fenomener som rasistisk motivert vold mellom ulike minoritetsgrupper. Vold mellom marginaliserte grupper er i seg sjøl ikke et nytt fenomen. Når ha først skriver ei debattbok kunne han likevel tatt seg bryet med å sette opp statistikk over antallet rasistisk motiverte forbrytelser i et historisk perspektiv. Skal vi tru kilder som er opptatt av å bekjempe rasisme, innebar nemlig Maliks prügelknabe, 90-åras multikulturalistiske politikk, fravær av etnisk motiverte opptøyer gjennom heile 90-tallet. På 80-tallet, etter at Margaret Thatcher legitimerte rasistiske synspunkter i 1979, ved å si at ho «forsto kjensla av å bli oversvømma av fremmede», var det fleire slike opptøyer. Slike opptøyer har også oppstått på 2000-tallet, etter at den kulturpolitiske pendelen begynte å svinge tilbake (5).

En sentral passasje i boka til Malik, fra side 174 til 177 handler om en fleirkulturell forfatter sitt møte med et etnisk-lokalt bygdedyr. Malik gjør et poeng ut av at Monica Ali, som skreiv boka «Brick Lane» har britisk mor og far fra Bangladesh, blei diskreditert som «minoritetsrepresentant», fordi ho ikke var autentisk innvandrer. I en, i mine øyne, ganske søkt overanalyse av kravet til kulturell autentisitet som møter innvandrerrepresentanter bruker han mye plass på å hevde at mange kulturliberaleres «respekt» for gruppeidentiteter handler om at man ikke anerkjenner minoritetenes evne til å være fullverdige debattanter – «de trenger noen som kan prate for seg». Jeg har vanskelig for å se dette som noe anna enn en stråmann i norsk sammenheng. Det er ingen tvil om at vi har omfavna samfunnsdebattanter fra minoritetsmiljøa i Norge. Helt uavhengig av hvor de har plassert seg, vil jeg nesten påstå. Shabana Rehman, Noman Mubashir, SVs egen Akhtar Chaudhry og Hadia Tajik er gode eksempler på progressive folk som norsk offentlighet har akseptert til fulle. Aslam Ahsan, Mohammed Usman og Abid Raja er eksempler på folk som i større grad har valgt å betone tradisjonelle verdier i sin kultur, men som også langt på vei framstår som moderne. Dette kravet om kulturell autentisitet framstår som en orientalismekritikk som jeg mener er passé i dagens Norge. Den rammer ingen, for det finnes ingen altomfavnende, orientalistisk, liberal elite her til lands, som helst ønsker seg innvandrere de kan projisere sine bilder av kulturell underlegenhet på.

Jeg meiner ikke at jeg har tilbakevist Maliks påstander, men jeg meiner at det ligger noe her som Malik ikke velger å forholde seg til. Dette «noe» innebærer et samspill mellom kulturpolitikk, strømninger i offentligheta og hvordan marginaliserte grupper velger å gi uttrykk for den avstanden de føler til storsamfunnet. Malik refererer også til at terrorismen, som han ser som et resultat av en multikulturell aksept for at ekstremister får sette dagsorden, ikke blir begått av de fattigste og dårligst utdanna. Poenget er forsåvid interessant nok, og det er også blitt løfta fram av forskere. Jeg meiner likevel at det har begrensa relevans: Hovedpoenget er hvem de politisk ekstreme identifiserer seg med. De fleste av arbeiderbevegelsens tidlige revolusjonære var også middelklassefolk som identifiserte seg med arbeiderklassens vanskelige kår.

Når det gjelder det andre punktet, der Malik analyserer valget av multikulturalismen som et latmanns-knefall for særinteressegrupper fra hovedstrømspolitikernes side, spør jeg meg om han egentlig vil forholde seg til hvordan politikk oppstår. Jeg meiner at han i vel stor grad ser for seg at man kan sitte med fullstendig oversikt over hva slags virkning ulike politiske tiltak vil ha, og at han overvurderer politikernes evne til å styre samfunnsutviklinga. Forklaringa om at den multikulturelle særinteressestøtta var motivert av latskap blir ikke holdt opp mot ei mulig alternativ forklaring om større kulturell sjølbevissthet. Jeg har sans for at Malik analyserer de politiske strømningene i minoritetsgruppene først og fremst i lys av hvordan de orienterer seg mot storsamfunnet. Men da blir det også rart at han lar være å se det multikulturelle paradigmet i lys av samtidas styrka fokus på det nasjonale blant storsamfunnets politikere. 80- og 90-tallet innebar som ei følge av blokkpolitikkens avtakende viktighet et tydelig oppsving for nasjonalismen. Reorienteringa bort fra stormaktsblokkene hadde for mange av landa i Sør begynt i god tid før muren falt. Maliks historier om de tidlige multikulturelle initativa på 80-tallet kan godt handle om effektiv, målretta politikk i det enkelte tilfelle.

Når 90-tallet kom blei den fara som nasjonalisme og mangel på forståelse for andres bakgrunn og kultur utgjorde så til de grader understreka: Historia fra Balkan, Rwanda og Russland viste tydelig at mangel på vilje til å anerkjenne nasjonalt-etnisk identitet kunne få katastrofale konsekvenser. Det er ikke gitt at det å la grupper som ville bære slike identiteter få et økonomisk spillerom innafor det sivile samfunnet var en dårlig politikk i et slikt lys. Det er også andre viktige kulturelle faktorer som bidrar til at de europeiske nasjonale identitetene i større grad har satt grenser for seg selv, enn f.eks. den ekspansive nasjonale identiteten i et land som er grunnlagt på et mangfold av kulturer og innvandring slik det er i USA. Mens alle amerikanere uten å mukke hyller det amerikanske flagget og avlegger den samme eden til dét som alle innvandrere må avlegge for å få statsborgerskap. På 80- og 90-tallet var mange europeiske land, deriblant Norge, ennå ikke ferdige med å ta et oppgjør med sin egen nasjonaliseringspolitikk. Den samme skepsisen som mange nordmenn instinktitvt nærer mot «fornorsking» (tenk tatere og samer), har klare paralleller i mange europeiske land. Samtidig med dette fortsatte immigrasjonen som ei følge av blant anna familiegjenforeninger, og stadig fleire med innvandrerbakgrunn fikk utdanning og en styrka materiell basis for å kunne hevde seg i det britiske samfunnet. Går det an å tenke seg at den styrka organiseringa i etnisk-nasjonale grupper hadde noe å gjøre både med at nasjonal forankring blei viktigere i verden og at fleire av gruppene hadde nådd en kritisk masse som gjorde det mulig å stå på egne bein?

Videre: Hvor reelt var Maliks alternativ? En fortsatt kamp for sosiale rettigheter under 80- og 90-tallets konservative styre var på forhånd dødsdømt. Thatcherismens grunnleggende tese var jo at «there is no such thing as society». De politiske signala fra myndighetene var tydelige på at sosiale pressgrupper ikke ville få innfridd krava sine, og Thatcher hadde jo som nevnt vært tydelig på at ho forsto angsten for «det ukjente».

I denne konteksten framstår ei meir nasjonal forankring for minoritetenes kamp som logisk og forståelig. Det tar oss også videre til det tredje punktet: Maliks spiller i stor grad på en «forståelse» av islam som har vokst fram på 2000-tallet, der det unike ved denne religionen er at den mangler opplysningsidealer. Det fører til at han i stedet for å bruke ei tilnærming basert på vanlige diaspora-analyser ser på islams angst for religionskritikk som noe enestående. Hovedpoenget hans er likevel ei sterk prinsipiell støtte for ytringsfriheta, men når han har valgt å bygge denne støtta på Rushdie-saka, er det klart at religionskritikkens plass blir vesentlig.

Jeg kan likevel ikke se at han vier noe særlig plass til å se på islams evne til å bære nasjonalistiske ideal. Det er rart, fordi nasjon og islam i mange relevante tilfeller er veldig nært knytta til hverandre. Pakistan, India og Bangladesh er nasjonalt like, men nasjonene er bygd på den religiøse majoriteten. Det osmanske rikets fall innebar også at islam mista ei verdslig stormakt bygd på religiøs makt. I mange arabiske land ser vi også at det er en religiøs nasjonalisme som utgjør opposisjonen mot verdslige diktatorer som i ulik grad har hevda å bygge på ei blanding av kosmopolittiske og nasjonale ideal.

Da jeg studerte russiske områdestudier hadde jeg ei bok av Rogers Brubaker på pensum: «Nationalism Reframed» (6). De analysene Brubaker bruker for å beskrive nasjonale minoritetsbefolkninger utafor hjemlandet er også treffende for hvordan de ekstremistiske miljøene Malik meiner at multikulturalismen dyrker forholder seg til maktkampen i sine hjemland. De er også nyttige for å forstå forskjellene i hvordan ulike etniske grupper forholder seg til konfliktene i landa de innvandra fra. Hvor tydelig rolle religionen spiller i å definere den nasjonale identiteten kan ses i ei rekke konflikter: Buddhistiske singalesere og hinduistiske tamiler; ortodokse serbere, katolske kroater og muslimske bosniaker, der man før hadde snakka om serbokroater. Katolske irer og britiske protestanter. Så også kristne europeere og muslimske innvandrere? Identitetssymboler er viktige, sjøl når det handler om noe så idiotisk som ens favorittfotballag finnes det folk som er villige til å gripe til vold for å forsvare «hjemmets ære». I USA er det om ikke ulovlig, så i alle fall svært sosialt belastende å brenne nasjonalflagget, og da er vi kommet til punkt fire: Begrensing av ytringsfriheta.

Ytringsfriheta er allerede begrensa i hytt og pine. Den er først og fremst sosialt begrensa ved at folk må forholde seg til hva folk rundt dem mener om de skal bli akseptert som en del av fellesskapet. Det finnes miljøer og lokalsamfunn i Norge der folk vil bli utstøtt om de meiner at rovdyr er viktigere enn beitedyr, akkurat som det finnes miljøer der det motsatte er tilfellet. Det er det ikke noen som mener er et problem, for det handler om hvordan folk forholder seg til hverandre privat. Det er først når det blir vold ut av det at samfunnet griper inn. Det er annerledes i forhold til offentlig omgang: Det er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av politisk og religiøst ståsted. Sjøl i et privat firma. Hvorfor er det slik? Det er vel for at folk skal akseptere at det finnes felles spilleregler i samfunnet og for å gi ytringer i ord forrang framfor ytringer i handling (som å nekte å ansette noen i ens private firma, bare fordi vedkommende har et anna politisk ståsted).

Men ytringer i ord er også begrensa. Det finnes et stort sett av lover og regler som skal bidra til at ytringsfriheten ikke krenker personvernet og behovet for å verne nasjonal sikkerhet. Det er også forbudt å komme med ytringer om at man ønsker å gripe til vold. Individets integritet er viktigere enn ytringsfriheten. Statens sikkerhet er viktigere enn de statsansattes ytringsfrihet. Disse normene er internalisert i så stor grad at media følger dem, sjøl om de ikke er formelt bindi til å gjøre det. Om det offentlige lakk opplysninger om for eksempel enkeltfolks helse som var taushetsbelagt, ville media aldri publisere det. De siste dagene har det vært fleire mediesaker om nasjonale sikkerhetsforhold som media har kjent til, men som de ikke har valgt å publisere.

Denne omstendelige utredninga nærmer seg nå slutten, for det siste punktet der vi spør oss om ytringsfriheten skal vike er når det gjelder gruppers integritet. Her er lovreguleringa langt svakere. Straffelovas §135a (7) beskytter gruppeidentiteter, men er en sovende lovbestemmelse. Det er lenge sida noen blei dømt for rasisme, enda du ikke trenger å leite lenger vekk enn i nærmest kommentarfelt for å finne det. Jeg spurte for ikke lenge sida en som meinte at stridene om religionskritikk viser at ytringsfriheta er trua om hvor grensa skal gå, når det gjelder hatefull religionskritikk. Utgangspunktet er at han meiner at vi ikke kan si at Muhammed-karikaturene ikke burde ha vært publisert selv om de er hatefulle. Da innskrenker vi de facto ytringsfriheta og adgangen til religionskritikk. Jeg spurte om han ville ha følt seg moralsk komfortabel med publiseringa av Julius Streichers Der Stürmer (8) i dagens Norge, og han blei svar skyldig. Jeg meiner at den publikasjonen er et eksempel på at et sted må det gå ei grense for hvilke krenkinger av gruppeidentitet som kan tillates.

Misforstå meg rett: Det er ikke mulig å sammenligne dagens muslimfrykt med mellomkrigstidas antisemittisme i omfang eller alvorlighetsgrad. Men det er altså relevant å vite om det går ei grense et sted. Den bør ikke nødvendigvis reguleres ved lov. Men det bør i alle fall være mulig å si at «dette burde du ha holdt deg for god til å trykke». Hvor grensa skal gå må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Men når ei minoritetsgruppe meiner at det å trykke bilder av deres viktigste symboler med et etnisk utseende som er en karikatur av deres egne fysiske trekk er et overgrep, trur jeg at de noen ganger kan ha rett. Dersom ei norsk gruppe hadde publisert bilder så grove som det du finner under her og hensikta var å skape eller spille på hat knytta til gruppeidentiteter, meiner jeg at man må si fra om at dette er moralsk forkastelig, og at det moralsk, om ikke juridisk, burde ha vært forbudt. Jeg ser ikke hvordan det er mulig å lage ei klar skillelinje mellom dét og enkelte av de religiøse karikaturene.

Rasistisk hat-«humor»
Et eksempel på noe det helt opplagt må være lov til å si at det er «uklokt», «galt» eller «forkastelig» å trykke. Å si at man er «uenig» i meningsinnholdet er rett og slett ikke nok.

Hvor grensa går må nok være et skjønnsspørsmål. Det må handle om å ha ei truverdig, etisk legitim hensikt. Da snakker vi ikke om lovregulering, men å åpne for fordømmelse. Det er også fullt mulig å fordømme begge parter i en konflikt. Dersom ei moralsk forkastelig ytring møtes med trusler om vold, må også truslene fordømmes. I debatten om «det skumle islam» er det det som er den tredje veien. Eller egentlig den andre, for de som meiner at alle Muhammed-karikaturene er forkastelige, mens voldstruslene er legitime er så forsvinnende få, at de er helt uinteressante. Det moralske standpunktet deres er også så hinsides tåpelig at det ikke fortjener oppmerksomhet.

Til slutt kan jeg jo bruke dette prinsippet på Salman Rushdies bok. Når vi altså bruker sinnelagsetikk for å vurdere ytringer, burde «Sataniske vers» vært trykt? Rushdie sa sjøl at han skreiv boka for å vise noen sider ved møtet mellom minoritetskultur og det vestlige storsamfunnet. Han er forfatter, og boka er tydelig skrivi for å underholde og gi en estetisk opplevelse. Vi skal heller ikke se bort fra at han gjorde det for å håne fundamentalister. Debatt og underholdning må i seg sjøl være legitimt. Hva med hån? Vi har en lang tradisjon for å kombinere debatt, hån og underholdning i satire. Men da skal man også være vâr for punktet der det bikker over: Jeg skulle ønske Otto Jespersen hadde holdt seg for god til noen av jødevitsene sine (9). Jeg synes ikke han burde brukt dem. Men selvfølgelig bør han ikke straffes i juridisk forstand. «Sataniske vers» er trygt plassert på rett side av grensa. Men til sjuende og sist har jeg ikke noe bedre grunn for å hevde det enn en etisk intuisjon.

Jeg trur likevel det er mange som er enige med meg i at den intuisjonen hver og en går rundt med, og som tillater oss å felle moralske dommer og å be om unnskyldning er av det gode. Politikens Tøger Seidenfaden har bedt om unnskyldning for at Politiken trykka en av Muhammed-karikaturene (10), og det har også andre gjort ved andre anledninger. Det å felle disse dommene og å be om tilgivelse er sterkere ytringer enn å gi uttrykk for uenighet eller å skifte mening, og en like sjølsagt del av ytringsfriheta som ytringene var i første omgang. Jeg vil ikke felle noen dom over Maliks bok. Boka er et uttrykk for et oppriktig engasjement for ytringsfriheta og et åpent samfunn. Men jeg meiner at det er ting ved hvordan folks holdninger og identitet skapes, som Malik har oversett, og jeg meiner derfor også at sluttanalysa hans blir gal.

Den nykonservative fallitten i Afghanistan

De nykonservative verdi-argumenta for Afghanistan-krigen er avslørt som innholdslause. Norge bør ikke ta del i et reint stormaktsspill, og de norske styrkene bør derfor trekkes ut så raskt som mulig.

Da forvirringa hadde lagt seg etter 11. september begynte nykonservative politikere å bruke argumenter om kvinnefrigjøring og spredning av demokrati for å rettferdiggjøre NATOs okkupasjon av Afghanistan. Hvor lite substans det er i disse argumenta, som også er blitt brukt på temmelig spekulative måter av representanter for den norske utenrikspolitiske konsensusen (1), viser nylige nyhetsoppslag i asiatiske medier (2, 3): Der drøfter man åpent realitetene i dagens Afghanistan-krig, hvor regionale makter kjemper om innflytelse i et strategisk viktig område. India har tapt og Pakistan har vinni innflytelse. I Norge snakkes det nesten ikke om denne utviklinga.

Afghanistan-krigen skulle vinnes ved å styrke Hamid Karzais regime. Trass i massivt valgfusk blei Karzai-regjeringas «gjenvalg» raskt akseptert av NATO-landa. Når politikere i Norge og andre demokratiske land omtaler Karzai-regimet som «demokratisk valgt» (4), må jeg si at jeg blir bekymra. De meiner det neppe, men dobbeltmoralen er påtrengende. Det må være grenselaust pinlig når det nå kommer fram at Karzai er så misnøyd med NATOs bidrag at han anklager okkupantmaktene for å stå bak valgfusket (5) og åpent truer med å gå over til Taliban (6).

Krigen i Afghanistan har ikke ført til ei bedring i forholda for det afghanske folket. Snarere tvert i mot: Så lenge krigen fortsetter vil det være umulig å bygge stabile samfunnsstrukturer. NATO har ikke nådd måla med okkupasjonen: kontroll og ei fungerende, vennligsinna regjering. Når avstanden fra «våre» skurker til Taliban ikke er større enn at de kan tenke seg å spille på samme lag, bør de nykonservative innse sin fallitt. Da kan debatten handle om det virkelige spørsmålet: Skal Norge drive krig i Sentral-Asia for å nå geopolitiske mål? Jeg har vanskelig for å tru at det finnes støtte i opinionen for at Norge skal delta i et reint stormaktsspill. Canada (7) og Nederland (8) har allerede meldt at de vil trekke ut sine styrker. Norge bør følge etter i løpet av året.

Oppdatering: Etter Karzais utspill har Peter Galbraith, som tidligere var visesjef for FNs kontor i Afghanistan, gått ut og antyda at Karzai er opiumsmisbruker (9). Om det er sant, er det nok et rystende bevis på at NATO-operasjonen støtter seg på en person med kompromittert dømmekraft.