Noe av det kvalmeste jeg veit om er påstanden om at overgrepsofre sjøl har skylda for sin vanskjebne. Du har nok hørt det mange ganger før, ikke minst i forbindelse med voldtektssaker. «Den fornærmede kan ha forledet tiltalte til å tro at hun hadde til hensikt å innlede et seksuelt forhold gjennom sin utfordrende klesdrakt og frivillige deltakelse på nachspiel.» Ordentlige jenter gjør ikke sånt, er liksom tanken, og jenter som gjør sånt – vel, er de med på leken, så får de tåle steken. Det er ei skam for det norske rettsystemet at denne tankegangen stadig dukker opp i dommer som formildende omstendighet eller frifinnelsesgrunnlag. Et nei er et nei, og alle har full rett til å bestemme over kroppen sin, uavhengig av hvordan de velger å kle seg eller tilbringe fritida si.
Det var likevel ikke hovedsaken her. Dagens lille problem er at utlendingsmyndighetene i landet bruker en tilsvarende argumentasjon overfor flyktninger som søker beskyttelse i Norge. I en dagsaktuell sak, der den syriske kurderen Abdulkarim Hossain er blitt utlevert til Syria, og er blitt torturert etter hjemkomst, har representanter for utlendingsmyndighetene ytra følgende:
Personlig eksponering i vestlige medier vil kunne skape fare for enkeltpersoner som blir eksponert, også i saker der det tidligere ikke har foreligget slik fare. Brevkampanjer og lignende kan bidra til å sette en person i myndighetenes søkelys og dermed også i fare.
– Avdelingsdirektør i Utlendingsnemnda, Jon Arne Jensen. VG 21. 1. 2011 (1)
Det er flyktningers fulle rett å kjempe for sin sak når de søker beskyttelse fra forfølgelse i hjemlandet. I et land der mange ikke får saken sin fullstendig belyst, bør de ha desto større grunn til dette. Jeg kan ikke leve med at vi har utlendingsmyndigheter som mener at flyktninger bør holde kjeft og sitte stille mens de venter på å få søknadene sine behandla. Jeg er ikke kjent med hvor grundig dokumentasjon Utlendingsnemnda krever når flyktninger skal dokumentere politisk aktivitet, men det er åpenbart at det blir tillagt vekt ut fra UNEs egne praksisrapporter (2).
Som så mye anna i norsk flyktningepolitikk, er også regelverket som ligger til grunn i denne saka utarbeidd på grunn av frykt for at folk skal «fabrikkere» grunnlag for asyl eller vern (3). I forarbeidene til Utlendingslova omtales denne typen saker som sur place (fr. på stedet) (4). Spørsmålet er når grunnlaget for beskyttelse er oppstått. Lova legger opp til at det i tilfeller der ytringer, holdninger eller aktivitet som gir grunnlag for beskyttelse framstår som en naturlig fortsettelse av hvordan personen forholdt seg i hjemlandet, så skal det innvilges flyktningestatus. I motsatt fall skal det innvilges vern. De to kategoriene gir ulike rettigheter (5). Som det står i forarbeidene til revisjonen av Utlendingslova, er det i saker med såkalt «subjektiv sur place» et reint skjønnsspørsmål om folk blir plassert i den ene eller andre kategorien. Slik må det kanskje være. Imidlertid er det åpenbart at Utlendingsmyndighetenes forståelse av hvilke handlinger og ytringer som gir grunnlag for beskyttelse har vært riv ruskende galt i dette tilfellet.
Det gir også grunn til å spørre om det finnes mange slike saker. Advokatforeningas aksjonsgruppe har ei oversikt over et par saker der dette kriteriet har vært brukt (6). Så lenge debatten om norsk flyktningepolitikk er sykelig fokusert på Mulla Krekar, bør vi i det minste kunne vente at kriteriet som beskytter ham, nemlig at Norge aldri skal anerkjenne dødsstraff eller umenneskelig behandling ved å utlevere personer som risikerer slik straff eller behandling til land der den praktiseres, også bør bli fullt ut anvendt i andre saker.
Det som i alle fall er klart, er at dersom UNE mener at flyktninger skal oppføre seg «anstendig» mens de er i Norge, slik at risikoen for at de blir forfulgt når de kommer hjem blir så liten som mulig, så nekter Norge dem ytrings- og organisasjonsfrihet på samme måte som hjemlandet. Utlendingelovas rom for skjønn blir et spørsmål om personlighet: «Er du typen som er politisk engasjert, da?» Det var nok ikke intensjonen da asylretten blei skrivi inn i menneskerettighetene, at flyktninger må dekke seg til og holde seg hjemme eller finne seg i å bli møtt av hjemlandets torturister på flyplassen.