OPPDATERING 2015-03-08: Premissen i det første avsnittet er gal. Bildet blei tatt under Stortingets utenrikskomites besøk i Nicaragua i 1984, soldaten på bildet er medlem av sandinistbevegelsen. Bildet blei brukt i VG som illustrasjon i forbindelse med en sak om at Lied hadde planlagt å reise som valgobservatør til valget i El Salvador. Reisa var godkjent av Høyre-ledelsen, men blei avlyst etter sterk offentlig kritikk. Feilen blei påpekt av fotografen. Jeg takker ham for påpekinga og beklager at jeg har fremma en anklage som var mer alvorlig enn den burde være ved en feiltakelse.
Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. oktober 2014.
Dette bildet viser Harald U. Lied, stortingsrepresentant for Høyre og valgobservatør for den internasjonale sammenslutninga av konservative partier. Året er 1984 og Høyre styrer Norge. Lied er i El Salvador, på denne tida omtalt som «Dødsskvadronenes land». I løpet av den salvadorianske borgerkrigen blei meir enn 20 % av befolkninga drevet på flukt. Lied og Høyre var med på legitimere militærjuntaens krig mot befolkninga.
Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg
Det er det styggeste bildet jeg kjenner til fra norsk politikk. Det er tatt i et klassesamfunn som var villig til å massakrere sine egne landsmenn for å fortsette å bestå. Det viser en smilende apologet for dette samfunnet, enten Lied var utillatelig naiv eller uforståelig kynisk. Han står der tross alt med et maskingevær i henda og gliser.
Jeg synes dette bildet fortjener oppmerksomhet nå fordi det igjen verserer en debatt om hvorvidt SV har et særlig behov for å ta et oppgjør med fortida si. Vår egen Bård Vegar Solhjell, Civitas Bård Larsen og Frank Rossavik, politisk redaktør i den liberalkonservative avisa Bergens tidende, har hver på sitt vis dratt historiske paralleller mellom det de ser som aksept for det autoritære i nylige SV-vedtak om Russland og Ukraina. Men jeg kjenner ikke til bilder av SVere som poserer med maskingeværer i Øst-Europa.
Er det virkelig slik at SV har et særskilt behov for å ta oppgjør? Har ikke SVs politikere langt oftere enn politikere fra noe annet parti nettopp problematisert sine egne og partiets standpunkt? Har Høyre noen gang tatt et oppgjør med Harald U. Lied? Nei, så kan kanskje Bård Larsen hykle litt mindre, i alle fall inntil han har tatt et oppgjør med hvordan Civitas rike onkler i Rederiforbundet med Høegh-familien i spissen kan betale lønna hans med blodpenger tjent på å forsyne apartheidregimet i Sør-Afrika med olje. Forresten er det vel ikke Larsen vi bør avkreve dette oppgjøret, men rederne sjøl..
Frank Rossavik kan muligens også vurdere om det ikke går en rød tråd fra alle norske partiers aksept av NATO-Portugals slakterier i Afrika til dagens aksept av Tyrkias de facto støtte til Daish’/ISIS nedslakting av kurdere i Kobane. Ikke et pip om Tyrkias overgrep fra Børge Brende, langt mindre automatisk, tverrpolitisk norsk oppslutning om sanksjoner mot Tyrkia, foreslått av EU. Og da har vi ikke en gang nevnt Saudi-Arabia og norske myndigheters servile omgang med halshoggernes mestre – i meir enn en forstand.
Verken alvorlighetsgraden, faktisk iverksatt politikk, relativ mangel på vilje til oppgjør eller politisk aktualitet kan forklare hvorfor det akkurat nå er nødvendig å snakke om og ta et oppgjør med en påstått utenrikspolitisk dobbeltmoral i SV. En skarpsindig analytiker som Rossavik forstår dette, men elsker å tukte partiet. Det er et idiosynkratisk trekk vi får leve med.
Bård Vegar Solhjell, derimot, tar bare feil i sin utlegning av «den tredje vei»: Den tredje vei kan ikke bety at SV skal applaudere, eller unngå å nevne det, når Norge gjør som NATO vil, og bidrar til å eskalere en væpna konflikt i våre nærområder ved å sende militære styrker til Baltikum. En slik handlemåte gjør faktisk NATO til en del av problemet og utvider området som rammes av konflikten i Ukraina – og det er dette SVs landstyreuttalelse fra 6. september tar for seg. Ingenting av dette er til hinder for at SV utvetydig slår fast at Russlands folkerettsbrudd er uakseptable, slik partiet gjorde 25. mai.
En tredje vei kan ikke tåle at tiltakene som iverksettes mot aggressorer er så forskjellige avhengig av hvilken blokk de tilhører – da ender den de facto opp med å støtte en av dem. En tredje vei kan ikke støtte én blokks eskalerende militarisme mot en annen. Det er i grunn besynderlig at man velger å se bort fra disse åpenbare kjensgjerningene. Er kritikken muligens opportunistisk?
Russlands annektering av Krim og meir eller mindre skjulte deltakelse i og koordinering av borgerkrigen i Øst-Ukraina er alvorlige brudd på folkeretten. Sanksjoner som rammer russisk handel, særlig våpenhandel, og utvalgte russiske borgere er derfor på sin plass. Det er også bra at OSSE har et observatørkorps til stede. På litt sikt kan det hende at fredsbevarende styrker i FN- eller OSSE-regi kan bidra til å stabilisere situasjonen.
Krigsforbrytelser er blitt begått av begge sider i konflikten. Bl.a. er det ting som tyder på at det er blitt utført summariske henrettelser av fiendens stridende, og at det er blitt brukt tunge våpen med områdevirkning i sivil bebyggelse. Krigsforbrytelsene bør straffeforfølges. Russland bør sannsynligvis også betale en form for krigsskadeerstatning til Ukraina. Det siste spørsmålet bør behandles av Den internasjonale domstolen i Haag.
Dette er ei overflatisk oppsummering. Jeg tar den med, ikke fordi jeg meiner at mi analyse er den eineste rette, eller fordi det er bare akkurat de tiltaka jeg nevner her som bør brukes. Jeg skriver det for å gjengi hovedstandpunktet mitt, slik at det ikke kan misforstås i lys av de viktige nyanseringene jeg meiner jeg kommer med lenger ned. Det er blant annet også mange som meiner at NATO på en eller annen måte må få en større rolle i konflikten. Jeg meiner det er et alvorlig feilgrep.
NATO – er politikk også en spiker?
NATO viste seg tidlig faglig og politisk inkompetente: Et eksempel var da den militære sjefen for NATO i Europa, Philip Breedlove, uttalte at Russland ville kunne «kjøre over» Ukraina fram til Moldova. Ei slik handling ville være fullstendig idiotisk i fagmilitær forstand, og det er derfor vanskelig å tolke uttalelsen som noe annet enn eskalerende retorikk fra Breedlove. Om vi skulle tolke han i beste meining, ønska han å illustrere størrelsen på de russiske styrkene, uten på noen måte å gi ei tolking av intensjonen – et forsøk som må kunne karakteriseres som utillatelig naivt i møte med sensasjonshungrige journalister.
Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) – Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Anders Fogh Rasmussens håndtering av konflikten har også vært utrolig klønete. Han har blant annet bidratt til å skape usikkerhet om hvorvidt NATO vil bryte med grunnleggende prinsipper for NATO-medlemskap ved å uttale seg uklart om å ta Ukraina opp som medlem mens konflikten pågår, og ved fleire anledninger brukt eskalerende retorikk.
Jeg er også enig med Fredsinitativet i at «styrkeoppvisning» i Øst-Europa er ei eskalering, og ei utviding av det geografiske området konflikten omfatter. Siden man ved å utplassere styrker legger opp til et russisk svar, kan man skape russiske styrkekonsentrasjoner som ikke var der før. Videre er jeg i hovedtrekk enig med Erik Sagflaat om NATOs rolle i Ukraina: De spiller ikke noen rolle om Ukraina ønsker NATO-medlemskap, dersom den realpolitiske konsekvensen er å destabilisere NATOs østgrense.
Mye tyder nemlig på at det å ta Ukraina opp som fullt medlem i NATO vil svekke alliansens formål om fred og sikkerhet og styrke blokkdelingsdynamikken. Denne forståelsen hindrer oss ikke i å fordømme Russlands handlinger og yte politisk og ikke-militær, materiell støtte til Ukraina. Denne måten å analysere konflikten på er ikke særere enn at den finner støtte hos Robert Gates, den eneste av George W. Bush’ ministre som fikk fortsette da Barack H. Obama tok over som president.
Det norske (selektive) godhetsregimet
Norsk offentlighet er imidlertid nesten utelukkende prega av idealistiske perspektiver, for eksempel hos Bård Larsen, som i en kommentar om en uttalelse vedtatt på SVs landsstyremøte insisterer på en form for moralsk svart-kvitt-tenking som i behovet for entydige kategorier kanskje best kan karakteriseres som barnslig. For eksempel skriver han om SVs standpunkter under den kalde krigen at
SV forsto ikke – eller ville ikke forstå – at den kalde krigens motsetning, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans sto mellom tyranni eller demokrati.
I et slikt perspektiv, der man liksom var nødt til å velge hvilken tøffings hoff man vil være med i, blir det for eksempel umulig å forstå hvordan Finland og Sverige kunne overleve den kalde krigen som sjølstendige stater. Det blir vanskelig å forstå at venstreorienterte partier i Nord-Europa – som altså ikke forsto at det sto om demokrati eller tyranni – var årsaken til at NATO ikke uten videre kunne utvides til Franco-fascismens Spania. Det blir ikke minst vanskelig å forstå hvorfor enkelte regimer som heilt åpenbart må kunne kalles tyrannier i den grad var å foretrekke at man måtte gå aktivt inn og fjerne regimer som hadde fått folkets støtte i valg. For eksempel i Chile og Hellas (i den siste lenka framstår for øvrig Bill Clinton meir nyansert enn Bård Larsen, men han var jo ikke prosjektleder i Civita, heller).
«He may be a bastard, but he’s our bastard»
I Tyrkia hadde man et NATO-medlem som ikke møtte det minste snev av sanksjoner, til tross for at militæret jevnlig tok makta fra myndigheter som var «sivile» i den forstand at de ikke gikk i uniform, sjøl om de var håndplukka av et knippe generaler. Vi skal komme tilbake til det.
For med dette nærmer vi oss det som forhåpentligvis er denne tekstens originale bidrag: I den sterkt idealistisk prega norske utenriks- og sikkerhetsdebatten har vurderinga av ikke bare den pågående konflikten mellom Ukraina og Russland, men også mange av de andre krigene det siste tiåra, båret sterkt preg av en form for sinnelagsanalyser. I Norge holder man med «de snille». Gadaffi var slem. Bashar al-Assad er slem. Putin er slem. Russland er slemt.
Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda. Fra Twitter-kontoen til @O_Severyn.
Men hva er slemt? Som nevnt er det ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten. Men det gjorde da også USA, Storbritannia og fleire andre land da de angreip Irak? Joda, men de angreip jo en grusom diktator, vil du kanskje innvende – Saddam Hussein var et brutalt monster. Det kan godt hende, men det har dødd langt fleire som følge av voldshandlinger i Irak i de 11 åra som er gått siden hans regime falt enn det gjorde i de 11 åra før der igjen. Det er ikke blitt slutt på folkemord heller, det har ISIS sørga for. Det samme er sant om Libya. Mange, mange fleire har dødd etter intervensjonen enn før. Og der det ikke var tegn til folkemord mens Gadaffi kjempa for å beholde makta, er det trulig begått folkemord mot Tawergha-ene etter intervensjonen.
Sinnelagsetikk kan du få billig av meg
For min egen del blir jeg ofte møtt med påstander om at jeg meiner «Vesten er ondt, uansett», når jeg peiker på disse forholda. Jeg synes for min egen del at ondskap er et lite interessant begrep i internasjonal politikk. Sinnelag interesserer meg sjelden sterkt – men heilt ærlig trudde jeg også at det å kritisere folk man er politisk uenig med for å holde seg med sinnelagsetikk var en øvelse høyresida sto sterkest i. Men det er vel bare når vi snakker om integrering.
Men greit, jeg kan diskutere på de premissene. La oss altså ta følgende for gitt: Vi i Vesten bør være harde mot de harde. Vi møter regimer med makt når de øver vold mot og undertrykker sine egne befolkninger, og vi slår ring rundt andre land som blir slike regimers ofre. Det er tross alt ingen europeiske land som har invadert et annet med irredentistiske motiver siden Hitler tok Sudetenland. Eller var det kanskje noe sånt inne i bildet da Serbia intervenerte i Krajina i 1993, etter at Kroatia hadde fordrivi den serbiske befolkninga? Kanskje det var mye sånt på Balkan, når vi tenker oss om, men Milosević var jo veldig slem, så det er også en fin presedens. Men ingen av våre venner driver med sånt?
Anschluss Lefkoşa
Et blikk på vår nære historie viser dessverre at joda, det gjør de. Siden 1974 har NATO-medlemmet Tyrkia okkupert en stor del av Kypros. Den tyrkiske invasjonen blei igangsatt etter et kupp støtta av fleirtallet av den kypriotiske befolkninga på et Kypros der en betydelig del av befolkninga var etnisk tyrkisk. Høres det kjent ut? For å gjøre likheta større: Tyrkia utgjør restene av et imperie med storhetstid på 1800-tallet, og sto på tidlig 1900-tall bak ei rekke folkemord, blant annet mot armenere og grekere, slik Sovjetunionen sto bak folkemord mot ukrainere og krimtatarer. Som nasjonalstat arva Tyrkia et ekstremt multietnisk territorie, som det, i likhet med Russland, har hatt store problemer å håndtere på fredfullt vis. Da okkupasjonen var unnagjort satte Tyrkia opp et marionettregime, en ministat som Tyrkia er aleine i verden om å anerkjenne (ping Transdnestria, Abkhazia og Sør-Ossetia). Det var da, men ikke nå, sier du kanskje? Joda, men Nord-Kypros er fremdeles okkupert.
Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.
Ikke bare det, men Tyrkia har parallelt med dette ført krig mot den store kurdiske befolkninga i de sør-østlige delene av landet. Denne krigen har til tider har vært så innbitt at man til og med har endra fargen på trafikklysene for at det ikke skulle finnes det minste spor av kurdiske nasjonale symboler i offentligheta. Om vi nå skal holde oss til premissen vår, må vi vise at Russland er verre enn Tyrkia. Landet har ikke bare gått fri fra sanksjoner (om vi da ikke regner mangelen på EU-medlemskap som en sanksjon), men vært et av de viktigste landa i NATO i heile den perioden det er snakk om.
Objektiv jævelskap
Hvordan ser det ut? Jeg skal forsøke å bruke noen objektive indikatorer. De er på ingen måte perfekte, og jeg skal diskutere problemer med dem etterhvert. Når det gjelder krigføring mot egen befolkning har begge land de to siste tiåra vært involvert i kriger med store sivile tap. Det er alltid svært vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange som blir drept i kriger, men basert på Wikipedias drøftinger av ulike kilder, kan det se ut til at et høyt estimat for sivile drepte i Tsjetsjenia ligger på om lag 70 000 i perioden 1991-2005 (tatt i betraktning at sjøl russiske Memorial avskriver tallet på 250 000), mens det i Tyrkia – der konflikten i tyrkisk Kurdistan nå kanskje er i ferd med å miste den militære dimensjonen – har dødd om lag 20 000 sivile siden 1984 (40000 totalt?). I begge konflikter er det brukt dødsskvadrontaktikker (Tyrkia, Russland), bombing av sivil tettbebyggelse og skapt store flyktningestrømmer.
Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Mens dødstallene har vært høgere og krigføringa meir brutal i Tsjetsjenia, har Tyrkias krig mot kurderne et mye større totalt omfang og en sterkere karakter av identitetsfornektelse. Tsjetsjenia har kanskje ikke rare sjølstyret, men de får i det minste lov til å snakke språket sitt. Tyrkia har fengsla kurdere for å snakke språket på arbeidsplassen. Enkelte kilder anslår at nesten 400 000 har flykta bare fra kurdiske landsbyer som er blitt brent ned. De mest intense periodene i konfliktene faller noenlunde sammen i tid, men det er også kjent at USA i seinere år har samarbeida tett med Tyrkia i landets kamp mot PKK. Jeg synes det er vanskelig å felle en klar dom når det gjelder hvilket land som er verst med utgangspunkt i de kildene jeg har funnet.
Domstallas tale
Det er muligens meir fruktbart å se på rettslige etterspill: Vi kan se på dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Her finnes det et ganske rikt tallmateriale i domstolens egen statistikk. Jeg har brukt rapporter fra åra 2009, 2010, 2011, 2012 og 2013, samt befolkningsstatistikk fra tradingeconomics.com og statista.com til å lage noen figurer. Her ser jeg på domfellelser i EMD for ulike brudd på Den euopeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hvorav enkelte av disse domfellelsene etter alt å dømme er resultater av krig. Ideelt sett kunne man tenke at antall domfellelser var direkte proporsjonalt med menneskerettighetstilstanden i det aktuelle landet, og at man f.eks. ved å korrigere for folketall, slik jeg har gjort, kunne finne et mål på den relative forekomsten av visse overgrep.
EMD får likevel så mange saker til behandling at det må prioriteres strengt. Det er f.eks. grunn til å tro at EMD prioriterer noen saker med særlig prinsipiell betydning. Det er også mulig å mistenke at terskelen for å ta opp saker med de alvorligste menneskerettsbruddene er lavere når det gjelder stater med nokså gode styresett, fordi alvorlige saker ikke så lett stikker seg ut når de kommer fra Tyrkia eller Russland. I perioden 1958-2008 avsa EMD dom i 643 av 29122 framlagte saker mot Russland og i 1939 av 14145 framlagte saker mot Tyrkia. De aller fleste av disse sakene blei lagt fram etter 1999.
Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 – retten til liv.
Figurae ex machina
La oss begynne med figur 1: Russland begynner i 2009 med en langt dårligere statistikk enn noe annet europeisk land når det gjelder respekten for retten til liv (EMK art. 2). Vi bør være ekstremt forsiktige med å bruke dette svært sparsomme tallmaterialet til å analysere trender, men det kan se ut som om et etterslep av svært alvorlige menneskerettssaker etter den andre Tsjetsjenia-krigen blei henta inn i 2009-2011. Russland ligger i 2012-2013 på et nivå der man i tillegg til Tyrkia finner andre europeiske menneskerettighetsverstinger som Romania og Ukraina.
Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot tortur.
Når vi går videretil figur 2, viser det seg at Russland også er versting når det kommer til EMKs forbud mot tortur etter artikkel 3. Her er tallmaterialet imidlertid svært sparsomt, og vi kan se at fleire land tangerer Russlands nivå i løpet av perioden. Hadde Norge fått én dom, ville vi vært nødt til å endre skalaen på y-aksen. For Italias vedkommende er det – talende – snakk om tre saker i 2012. Ukraina kommer for øvrig svært dårlig ut, med henholdsvis tre, fem og tre fellelser i 2011, 2012 og 2013.
I figur 3 er et annet forhold som er omfatta av artikkel 3 tatt opp: Forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Fra et nokså likt utgangspunkt i 2009 er det verken Russland eller Tyrkia som er verst. De ligger nokså likt, sammen med Ukraina, men Romania skiller seg ut og er i 2013 på et nivå som er nesten 3 ganger høgere enn noe anna land.
Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.
Går vi videre til artikkel 5, ser vi at domfellelser for brudd på retten til frihet og sikkerhet, vist i figur 4, viser motsatt tendens av den vi fant for Russland og Tyrkia i figur 1: Tyrkia begynner perioden på et særlig høyt nivå, men avslutter omtrent på linje med Russland. I figur 5 ser vi tydelig at det for Tyrkias vedkommende ikke er nødvendig med kommunistisk historie for å ha problemer med å håndheve retten til eiendom.
Ytringsfrihet og reaksjonært brorskap
Videre – journalisters arbeidsvilkår. Siden 1992 har Den internasjonale komiteen for å beskytte journalister (engelsk forkorta CPJ) fastslått at det er blitt drept 18 journalister siden 1992 i Tyrkiaspesifikt fordi de var journalister. I Russland er det tilsvarende tallet dobbelt så høyt – 36. Måler vi antallet drepte journalister mot befolkningstallet i 2013 blir det Men Russland har også ei befolkning som er nesten dobbelt så stor som Tyrkias, og Russland har etter sigende det høyeste antallet avisjournalister av noe land i verden (UNESCO, 2005, sitert etter Wikipedia). Hvis vi bare korrigerer for befolkningstall i 2013, blir resultatet 11,3 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Tyrkia og 12,1 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Russland (Tyrkia får et noe bedre resultat enn enn korreksjon år for år ville gitt, ettersom de har hatt voksende befolkning i perioden, mens Russland har hatt synkende). I 2014-utgaven av Journalister uten grensers pressefrihets-rangering kommer Tyrkia og Russland på henholdsvis 154. og 148. plass. Skal vi si uavgjort?
Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 – retten til personlig frihet og sikkerhet.
Så kan vi ta opp spørsmålet om forsamlingsfrihet. Massemønstringene som har prega fleire stormakter på 2000-tallet har fått ei spesiell betydning for Russland og Tyrkia. Statsmakta har i begge land lykkes med å nøytralisere store protester av en nær-revolusjonær type – i Tyrkia, Taksim-Gezi-protestene og i Russland protestene på Myrplassen (Болотная площадь) – men har i utgangspunktet svært ulikt syn på revolusjon. Virkemidlene som er blitt brukt har imidlertid det til felles at de har vært meir voldelige enn det som er vanlig i stater Europa vanligvis vil sammenligne seg med, og at straffene som er blitt utmålt i etterkant har vært svært høye. Dette er dessverre også en større, internasjonal tendens. For Russland og Tyrkias vedkommende er det likevel mest interessant at en del forskere meir enn antyder at de to landene har omtrent samme demokratiske funksjonsnivå (se Pavel Bajevs «Russia and Turkey find a common cause in confronting the specter of revolution» (.pdf)).
Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.
«Covert warfare»
Sist, men ikke minst: Begge land har involvert seg tungt i «hemmelig» krigføring i naboland den siste tida. Tyrkia har gjennomført en mengde luft- og bakkeinvasjoner inn i irakisk Kurdistan, som blir brukt som oppmarsjområde av PKK. Tyrkia har også på ulikt vis engasjert seg i krigen i Syria, både ved å støtte «moderate» krefter i Den frie syriske hæren, og etter at disse kreftene har lidd nederlag i stadig sterkere grad også ved støtte til mindre moderate krefter og ved å åpne grensene sine, slik at hvem som helst kan bruke Tyrkia som et trygt bakland.
Det er likevel få som ville godta sammenligninger av Recep Tayyip Erdoğan og Hitler uten videre, og det er ingen som meiner at det ville være rimelig å ruste opp NATO for å svare på «Tyrkias trussel». Sjøl om det er ganske uproblematisk å framføre argumenter for at Tyrkia truer sentrale NATO-lands interesser med handlemåten sin – de har i stor grad bidratt til den allmenne destabiliseringa som har ført til IS’ framvekst – er det ingen som diskuterer å kaste Tyrkia ut av NATO. Årsaken til dette er åpenbart at det å beholde Tyrkia på laget er ekstremt viktig i et geostrategisk perspektiv. NATO-baser i Tyrkia og Tyrkia som utskipingshavn for olje og gass er så viktig for USAs interesser i Midt-Østen, at det er utenkelig å skulle risikere forholdet til Tyrkia ved å skulle iverksette noen sanksjoner.
For den norske debatten om hvordan vi bør se Russland etter Ukraina, betyr dette at påstanden om at vi ikke kan tillate oss å ta i betraktning Russlands realpolitiske interesser blir et paradoks: Vi tillater oss jo å ta i betraktning Tyrkias realpolitiske interesser. Vi tillater også våre egne realpolitiske interesser i å beholde Tyrkia i vårt geostrategiske fellesskap å undergrave (det historisk sett nokså latterlige) standpunktet om at NATO er en allianse av demokratier som respekterer Folkeretten. Vi aksepterer også at Tyrkia krenker nabolandenes suverenitet, både når det gjelder bandittstaten Syria og når det gjelder Iraks stabile håp: Kurdistan. Og vi reiser ubekymra på chartertur til Alanya og helgetur til Istanbul sjøl om Tyrkia okkuperer Nord-Kypros på det 40-ende året.
for å unngå misforståelser
Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at jeg ikke skriver dette fordi jeg meiner at noen av sanksjonene Russland er blitt møtt med, eller noen av fordømmelsene for bruddene på folkeretten, har vært gale. Jeg er mot militær eskalering, og prøver å påvise 1) at folkerettsbrudd får ulik behandling i norsk offentlighet avhengig av hvilke stater som står bak, 2) at Russlands sikkerhetspolitikk har en klar parallell i Tyrkias og 3) at Norge derfor praktiserer sine realpolitiske interesser på en måte som de facto innebærer relativisering av Folkerett, og har gjort dette gjennom NATO-medlemskapet svært lenge. Meir optimistisk innebærer det også 4) at det finnes andre modeller for konfrontasjon av aggressorer sin ikke nødvendigvis fører til et nytt Tredje rike. Dette er altså et angrep på norske NATO-tilhengeres historiefortelling, og ikke en støtte til russisk irredentisme.
De virkelige årsakene til at land går til krig er sjelden kjent ved krigsutbruddet. Vi kjenner alle til minst én begivenhet i historia som illustrerer at det som utløser en krig kan være «en bagatell», slik som attentatet mot Østerrike-Ungarns tronarving i 1914 (1). Dersom ikke Europa allerede var innstilt på krig ville drapet på en mann aldri kunnet kaste verden ut i fire års katastrofe.
Det finnes også velkjente eksempler på at villedning har spilt en avgjørende rolle i krigsutbrudd i nyere tid: Hendelsene i Tonkin-gulfen som førte til eskaleringa av Vietnam-krigen (2), og Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd om påståtte masseødeleggelsesvåpen i Irak (3). Også i forkant av NATOs intervensjon i Kosovo er det klart at enkelte rapporter om serbernes ubestridelige overgrep mot den kosovoalbanske befolkninga blei overdrevet (4).
Det ligger i krigens natur at rommet for usikkerhet er stort. Det vil ofte være svært farlig for journalister eller andre observatører å ferdes i krigsområder. Situasjonen vil være kaotisk, og de krigførende partene vil ha en sterk interesse i å framstille motparten som mest mulig brutal og barbarisk, siden det kan bidra til et moralsk overtak og internasjonal støtte. Jeg har tidligere skrevet om krig og sannhet her på bloggen (5).
Før jeg fortsetter: Jeg har sjølsagt ikke noe ønske om å støtte Muammar al-Gaddafis regime. Han var en brutal diktator og menneskerettighetsbruddene i Libya var graverende. I en sak hos Human Rights Watch fra november 2010 blir undertrykkelse av ytringer, vilkårlig fengsling, tortur og manglende respekt for flyktningers rettigheter trukket fram som områder der Libya begikk alvorlige menneskerettighetsbrudd (6). Å anerkjenne forbrytelsene til Libyas gamle diktatur innebærer likevel ikke å anerkjenne brudd på FN-charteret eller å verdsette bidrag til villedning av NATO-landas opinion.
Under SVs landsmøte i mars 2011 tok jeg til orde for at man måtte betrakte situasjonen i Libya med et mer nøkternt blikk. Jeg poengterte også at et internasjonalt rettsregime der humanitære intervensjoner skjer uten forankring i objektive kriterier og uten rapporteringsplikt til FN innebærer at man overlater for mye definisjonsmakt til stormaktene som tar initativ (7).
Viktige elementer i den vestlige opinionens forståelse av konflikten i Libya var i midten av mars 2011 gale. Viktige elementer i forståelsen av den videre krigføringa var også gale. Det er også et sørgelig faktum at når media først har viderebrakt ei gal opplysning vil dementeringa sjelden, om noen gang, skje med samme styrke. En utmerka artikkel i Counterpunch, skrevet av Maximilian Forte, tar for seg 10 av de store mytene som knytter seg til Libya-krigen (8). Jeg vil gjerne poengtere at jeg ikke er villig til å trekke analysen like langt som Forte gjør.
Når det er sagt, vil jeg gjerne ta for meg tre forhold som hver for seg stiller Libya-krigen i et dårlig lys. Det første forholdet knytter seg til FN-doktrina «Responsibility to protect» eller R2P (9). Det var i dagene før krigsutbruddet brei enighet om at denne doktrina var relevant for Libya. Daværende statssekretær på statsministerens kontor, Torbjørn Giæver Eriksen, sendte ut ei melding på Twitter 24. mars som tydeliggjør at denne tankegangen var viktig også blant norske beslutningstakere:
Det filosofiske grunnlaget for intervensjon, kortversjonen fra Michael Walzer: http://tinyurl.com/6xleeod
Jeg tok opp ei av de innvendingene som Forte kommer med, og som etter mitt syn har blitt stadig mer aktuell, og spurte om ikke R2Ps filosofiske grunnlag står og faller med allmenn praktisering – noe som også går tydelig fram i punkt 34 i Eriksens lenke, og fikk dette til svar:
(…) Ap og SV er for skatt, selv om noen unndrar seg
I mine øyne har man da ikke forstått poenget. Jeg skal likevel ikke trekke noen dypere slutninger på bakgrunn av det. På Twitter forsvarer man gjerne i hui og hast standpunkter uten å gå dypere inn i dem, det har jeg sjøl også gjort. Imidlertid er det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor i så fall Libya? Allerede på det tidspunktet hadde situasjonen i Egypt og Jemen medført sammenlignbare sivile tap, og utviklinga i Syria var truende. Jeg har så langt ikke funnet noe godt svar på dette spørsmålet, og ei rekke løse tråder er foreløpig bare mat for konspirasjonsteoretikere.
Det bør likevel være rom for å drøfte disse trådene, og hvilke forklaringer som finnes. Som nevnt er krigshistoria rik på eksempler som viser at offisielle forklaringer i verste fall kan skjule løgn og halvsannheter, men også være avledende fra reelt eksisterende motiver som andre aktører enn statene som involverer seg i krigføringa kan ha hatt. Med andre ord: Stormakter kan også være lokale aktivisters nyttige idioter. Den minst graverende forklaringa på at Bush-administrasjonen insisterte på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen tar utgangspunkt i ei slik historie (10).
Det er påfallende at Storbritannia og Frankrike hadde beramma en militærøvelse som simulerte flyangrep mot et land sør for Frankrike til tidsrommet 21.-25. mars 2011 (11), og at øvelsen var et resultat av en avtale om militært samarbeid signert 2. november 2010 (12). I øvelsens scenario ingikk en sikkerhetsrådsresolusjon som begrunnelse. Trenger det å bety noe? Nei, det kan godt ha vært tilfeldig.
Om det innebar et element av planlegging for et mulig scenario for å kaste al-Gaddafi, reiser det også ei rekke andre spørsmål, og de peker ikke nødvendigvis i retning av planlegging: En planlagt revolusjon ville bl.a. ha langt større sannsynlighet for å lykkes om det fantes en avklart leder, for ikke å snakke om et ledelsesapparat. I den første fasen av stridighetene framsto opprørerne som svært dårlig bevæpna og organisert. Dette ordna bl.a. Frankrike opp i – i klar strid med FN-resolusjonen som krevde våpenembargo.
Det som likevel er klart, er at planlegginga av en slik øvelse innebar store fordeler med tanke på britisk-fransk koordinering av luftmaktsbruk, og at det ville tjene som ei god forklaring på hvorfor man øvde på slik koordinering. Dersom det fantes en plan med flere scenarier for eskalering av konflikten ville dette være en logisk forberedelse. Var det det? Jeg veit ikke.
En annen løs tråd er hvor lett enkelte konspirasjonsteorier er blitt plukka opp ikke bare av media, men av sterke internasjonale institusjoner. Forte gjør godt rede for dette når det gjelder påstandene om folkemord, seksuelle overgrep og nedslakting av opposisjonelle. Ingen internasjonalt anerkjente organisasjoner vil i dag påstå at det har foregått folkemord i Libya.
Det nærmeste man kommer et slikt fenomen er trolig – uten sammenligning forøvrig – opprørsstyrkenes behandling av Libyas innfødte afrikanske minoritet og gjestearbeidere fra sør for Sahara (13). I krigens avgjørende fase fikk angrepene på Gaddafis hjemby Sirte en karakter som minna om beleiringa av Misrata – uten at NATOs handlingsmønster blei endra (14, 15). I Misrata er det anslått sivile tap på 600-800 mennesker, under offensiven i Sidra-bukta, der slaget om Sirte inngikk, ligger anslaget på 800-2100 (16).
I dag er situasjonen i Syria blitt verre, og flere snakker nå om borgerkrig. Anslagene for antall døde varierer mellom 2500 og 4200. Det er mer enn de troverdige anslagene for Libya før intervensjonen (17). Det kommer imidlertid langt færre nyhetsoppslag fra Syria, og det er færre påstander om spektakulære former for overgrep. Det er umulig å gjennomskue bakgrunnen for medias prioriteringer, kildetilfang og vinklinger, men det er ikke ubetimelig å spørre hvorfor det er slik, og hvilken rolle etterretningstjenester og militære informasjonsapparat spiller i å forme mediebildet under krig.
For å understreke det: Jeg mener ikke at situasjonen i Syria legitimerer en NATO-intervensjon. Når det gjelder analysen av handlingsmønsteret til NATO, er det klart at andre elementer spiller inn, bl.a. russisk og kinesisk frustrasjon over måten Libya-mandatet blei håndtert på – et tilsvarende forslag for Syria ville blitt møtt med veto i FNs sikkerhetsråd i dag. Men det er ingen av lederne bak Libya-kampanjen som kritiserer Russland og Kina for dette standpunktet i nevneverdig grad. Syria kan være en vanskeligere motstander, ha mindre strategisk interesse eller gi færre muligheter til forretningsavtaler etter en krig – men alt dette er strengt tatt irrelevant om man ser strengt på R2P.
Enkelte mener at R2P bare kan realiseres der strategiske og kanskje også økonomiske interesser sammenfaller med de humanitære. Jeg mener at ei slik holdning undergraver muligheten for å skape internasjonal aksept for stabile rammer i tilnærminga til spørsmålet om befolkningas kår opp mot staters suverenitet. Ja, autoritære stater sitter med hånda på rattet i FN, men vestlig «moralsk lederskap» vil bidra til at de graver seg djupere ned i skyttergravene og til at det blir lettere for dem å forsvare sin reaksjonære politikk overfor si egen befolkning. De siste åras «Krig mot terror» har også vist at det «moralske» i et slikt lederskap er totalt fraværende når det gjelder etablering av rettsstatlige normer, det har snarere vært et alvorlig tilbakeslag (18).
I blant er det rett å gripe inn med makt overfor regimer som begår overgrep mot egen befolkning. Min posisjon er stadig at det var galt i Libya, både på grunn av framgangsmåten og på grunn av at det som skjedde der ikke står i forhold til reaksjoner andre steder i verden. Det endelige svaret på hvorfor intervensjonen kom og hva den har ført til vil vi ikke få på mange år. Eventuell destabilisering av landet, presedens for regimeendring og det å velge side ved gjennomføring av R2P og følgene av dette er helt ukjente faktorer.
Det vi uansett kan lære er at det er sunt med betydelige mengder skepsis før man går til krig, under krigen, og i vurderinga av resultatene. Hva som er konspirasjonsteorier og reelle konspirasjoner blir aldri kjent før lenge etterpå. Det snakkes fint om åpenhet og transparens i mange sammenhenger. Er det et sted det virkelig savnes, så er det i maktpolitikk. Framfor å være flinkest i NATO-klassen bør Norge bruke sine begrensa ressurser i det internasjonale diplomatiet på å etablere en plattform som krever ei ny rettsliggjøring av internasjonale konflikter. Vi må ha sterkere juss.
Det er trolig blitt sagt av flere, uavhengig av hverandre (1), men «I krig er sannheten første offer» er et treffende sitat. Jeg har tidligere skrevet et mer generelt innlegg om krig og sannhet (2). Libya-krigen er intet unntak. Vi reagerte vel alle med avsky da vi hørte historia om at Gadaffi skal ha kjøpt inn containerlass med Viagra til en voldtektskampanje. Nyheten fikk massiv dekning i norske media (3, 4, 5, 6, 7, 8, 9). Er det sant? Det er vanskelig å si for den som ikke har andre informasjonskilder enn media, ja det er nok vanskelig å si for mange politiske beslutningstakere også. Irak-krigen ga oss et ganske ekstremt eksempel på at den som får informasjon som passer til sitt eget politiske standpunkt i skremmende stor grad er villig til å godta det som sant, enda det ikke finnes fysiske bevis:
They gave me this chance. I had the chance to fabricate something to topple the regime.
– Rafid Ahmed Alwan al-Janabi
Historia om mannen som dikta opp Iraks program for biologiske våpen og fikk verden til å tro på det er gjengitt hos den britiske avisa Guardian (10).
Sjøl om det er umulig å avkrefte historia om den sentralt planlagte voldtektskampanjen i Libya, er det visse elementer i historia som fortjener større oppmerksomhet. Nettstedet WhoWhatWhy skriver en artikkel om hvordan hovedkildene i den opprinnelige nyhetshistoria ikke oppholder seg i Libya, men vil ha en klar fordel av at Gadaffis regime faller (11). Til dels må de regnes som en del av den libyske opprørsbevegelsen. Det betyr sjølsagt ikke at det er sant, men det illustrerer behovet for å holde hodet kaldt og skaffe seg best mulig informasjon. Saken illustrerer hvordan krigspropaganda kan ta i bruk alle virkemidler for å diskreditere og spille på følelser.
To argumenter brukes for å forsvare at det er NATO, og ikke FN, som står for den militære maktbruken i Libya:
FN har ingen egen militær kapasitet
Det er «vanlig» at FN gir myndighet til regionale organisasjoner til å utføre militær oppdrag
Det første argumentet er nok det beste. FN har ingen stående styrker. Det har ikke NATO heller, organisasjonens militære kapasitet bygger på medlemslandenes, slik en FN-operasjon vil bygge på bidrag fra medlemsland. Hovedforskjellen er at NATO har en permanent, integrert kommando som ha mulighet til å ta i bruk bidrag fra medlemslandene i samme øyeblikk som et lands myndigheter vedtar å stille dem til disposisjon. Denne forskjellen er ikke uvesentlig.
Det andre argumentet er dårlig. Det at dette er «vanlig» bygger på temmelig kontroversielle omstendigheter. Den Afrikanske Union har FN-mandat for noen operasjoner i afrikanske kriger. NATO har fått FN-mandat – etterskuddsvis – for krigene i Kosovo og Afghanistan. Begge NATOs kriger var folkerettsstridige i det øyeblikket de begynte. I likhet med Libya-krigen illustrerer de også behovet for større åpenhet. I den norske debatten har imidlertid dette spørsmålet så langt dreid seg om å få vite hvilke mål norske fly har bomba – etter at det har skjedd. I Libya har vi nå fått en sak som viser behovet for å få større åpenhet om hvilke prioriteringer som gjøres når bombemålene velges ut. NATO-fly har bomba et fattig boligstrøk i Tripoli, med flere sivile dødsfall som følge (12).
Var dette et uhell? Skyldtes det dårlig etterretningsinformasjon? Har NATO informanter i den libyske opprørsbevegelsen som egentlig er infiltratører som vil sverte organisasjonen for å styrke Gadaffis regime? Eller var det kanskje «collateral damage» – sivile tap man var villige til å akseptere i et forsøk på å nå et mål som gjemte seg i dette boligstrøket. Det veit vi ikke, og det vil vi heller ikke få vite. Utlevering av denne typen informasjon i tide til at den blir nyttig for en offentlig debatt om krigen vil skade NATOs evne til å føre krigen.
For meg er det uakseptabelt. Jeg er ikke tilfreds med å – gjennom mitt lands myndigheter – stå ansvarlig for krigføring i andre land, der beslutninger om hvilke sivile tap som tåles tas på bakrommet av NATOs generaler. På samme måte som vi er tvunget til å spekulere i omstendighetene rundt slike hendelser, vil alle drøftinger av hvilke interesser og motiver NATO og medlemslanda har i krigen forbli spekulasjoner. Enkle å avfeie i en kritisk debatt. Jeg mener likevel at det er helt åpenbart at det finnes en rekke mulige interesser og motiver som må drøftes.
Derfor mener jeg at Norge aldri burde bidratt i Libya-krigen. Dersom vi mener at det er nødvendig å gripe inn i andre lands interne forhold for å beskytte sivilbefolkninga bør vi arbeide for at det opprettes en stående FN-kommando som rapporterer til FNs generalforsamling, med Sikkerhetsrådet som utøvende organ. De ulike motivene og interessene som finnes i FN vil i det minste bidra til at vurderingene som blir gjort tåler dagens lys. Det føler jeg meg langt fra sikker på at de gjør i dag.
SVs landsmøte vedtok nå i helga støtte til NATOs bombing i Libya med stort flertall. Stemmetallet blei ikke protokollført, men jeg vil anslå at omtrent 2/3 av landsmøtet stemte for vedtaket. TV2 har fotografert voteringa (1). Vårt Land framstiller det som om støtten blei sikra med referanser til Israels angrep på Gaza, og skriver at «Garvede fredsvenner i SV sier [uttalelsen] forplikter til å vise mer muskler dersom Israel går til nye aksjoner mot Gaza.», mens «SV-ledelsen gjør det den kan for dempe Israel-formuleringen.»
Det virker som om Gaza-referansen først og fremst ses i lys av de siste dagers bombing av Gaza (2), som Israel har iverksatt etter at ei terrorbombe blei utløst i Jerusalem og flere qassam-raketter er avfyrt mot byer i Gazas nærområde. Selv om denne volden er alvorlig, vil jeg ikke nøle med å anerkjenne at intensiteten i angrepene er en annen enn i Libya. Det som var oppe under debatten var imidlertid ikke de pågående angrepene på Gaza, men krigen mot Gaza i jula 2008 – som hadde sivile tapstall i en størrelsesorden og med en ensidighet som rettferdiggjør sammenligning med borgerkrigen i Libya (3). Gaza-krigen var heller ikke den eneste sammenlignbare konflikten som blei nevnt i debatten, men har trolig fått den framtredende plassen i uttalelsen fordi den er aktuell, fordi Israel har trua med å trappe opp voldsbruken kraftig (4) og fordi det er en konflikt som landsmøtedelegatene kjenner godt og har tatt stilling til.
Mitt inntrykk er at nøkkelen til kompromisset snarere var denne formuleringa:
Norge må bidra til en konsistent linje fra FNs side. Verdenssamfunnets troverdighet i konfrontasjon med Gaddafi-regimet svekkes når reaksjon mot andre stater i regionen som begår overgrep mot sivile uteblir.
Noen har forstått dette som krigshissing. I lys av debatten på landsmøtet er det vel mest naturlig å forstå det som en kritikk av at FNs sikkerhetsråd ikke akkurat kan sies å legge objektive kriterier til grunn for når det interveneres og at det internasjonale samfunnet derfor står i fare for å kompromittere FN ved at organisasjonen kan utsettes for velbegrunna kritikk om dobbeltmoral. NUPI-forskeren Helge Lurås peker på noen av de samme poengene i et innlegg i Dagsavisen (5). Han trekker også fram et perspektiv som fikk mindre oppmerksomhet i landsmøtedebatten, men som i samvirke med krigsutbruddenes uvilkårlige propagandakrig er særlig farlig her til lands: Forestillinga om at det er fredsnasjonen Norges ansvar å gå til krig for «det gode».
De siste dagers utvikling, der NATO-bombinga av Libya har gitt opprørerne mulighet til å rykke fram og ta territorium (6) utfordrer allerede grunnlaget for FN-resolusjonen, der Sikkerhetsrådet godkjenner bruk av alle nødvendige midler unntatt okkupasjon for å beskytte sivile og befolka områder (7):
The Security Council (…) Authorizes Member States that have notified the Secretary-General, acting nationally or through regional organizations or arrangements, and acting in cooperation with the Secretary-General, to take all necessary measures, notwithstanding paragraph 9 of resolution 1970 (2011), to protect civilians and civilian populated areas under threat of attack in the Libyan Arab Jamahiriya, including Benghazi (…).
Dette bør allerede utgjøre grunnlag for den revurderinga av Norges bidrag landsmøteuttalelsen åpner for. Nå det er sagt, og det er påpekt at det var et betydelig mindretall på landsmøtet som støtta et annet forslag til uttalelse, er det likevel godt å gi Kristin Halvorsen rett i følgende ord fra hennes oppsummering av landsmøtets vedtak:
Jeg er glad for at vi i SV kan ta de prinsipielle debattene om bruk av norske militære styrker i utlandet, og vil takke landsmøtet for en kunnskapsrik debatt om dette. Det er nok ingen andre partier på Stortinget som tar en slik debatt i sin organisasjon.
For en utdyping av mitt standpunkt i saken, viser jeg til innlegget jeg holdt i landsmøtets debatt om prinsipprogrammet (8), der rammene for bruk av norske militære styrker i utlandet slås fast.
Jeg holdt dette innlegget i prinsipprogramdebatten under landsmøtet til SV i dag:
Kamerater!
Jeg er lei av å komme opp i situasjoner som den vi nå har når det gjelder Libya, der vi blir samvittighetsgisler i en tilsynelatende konflikt mellom handlingslammelse og å yte vårt bidrag til at rettferdigheten skjer fyldest. Doktrinen som forsvarer intervensjon i Kosovo og Libya, og som i ettertid er blitt brukt til å forsvare okkupasjonen av Irak går under navnet responsibility to protect – ansvar for å beskytte.
Dessverre har vi en internasjonal rettsorden som gjør det umulig å ha et prinsipielt standpunkt til bruk av vold: Michael Walzer, en av arkitektene bak den nye doktrinen, finner sin kanskje vektigste innvending når han spørres hvordan ansvaret praktiseres: Regelbundet eller vilkårlig? I dag finnes det ingen objektive kriterier for intervensjon, og i åra som er gått siden opphaussing av dødstall i Kosovo leda oss ut i et uføre der, må man trygt kunne si at verdenssamfunnet ikke har kommet noe lenger i utmeislinga av slike.
I utkastet til prinsipprogram som nå ligger på landsmøtets bord heter det at ”Så lenge FN ikke har stående styrker som kan bidra i internasjonale operasjoner, kan FN gi internasjonale organisasjoner i oppdrag å utføre dem for FN.”
Hvilke internasjonale organisasjoner finnes det som kan ta kommando over militære operasjoner? Per dags dato er det bare NATO, EU og Den afrikanske union som har kommando over operasjoner av noen størrelse. Norge har bare deltatt i NATO-operasjoner de siste 10 åra. Dermed sier prinsipprogramforslaget at NATO og Norges NATO-medlemskap er nødvendig for SVs sikkerhetspolitikk.
Det siste tiåret er det de FN-resolusjonene som handler om land som truer Vestens strategiske interesser det er blitt satt makt bak. Det prinsipielle grunnlaget vi ligger an til å vedta innebærer å legitimere selektiv, vilkårlig intervensjon med utgangspunkt i stormaktsinteresser.
Mitt og andre delegaters forslag om å kreve at norske bidrag skal stå under FN-kommando, er – dersom de blir norsk politikk i praksis – den eneste garantien for at den organisasjonen som legemliggjør verdenssamfunnet skal få full informasjon om hva de militære operasjonene innebærer. En slik politikk er også den eneste måten Norge kan bidra til ei endring i den modellen for responsibility to protect som nå er gjeldende. Erfaringene fra det som er framstilt som fredsopprettende, humanitære intervensjoner kan neppe sies å overgå tidligere tiders fredsbevaring.
Den politikken prinsipprogrammet nå legger opp til bidrar også til ei omlegging av Forsvaret på en måte som bidrar til å gjøre forsvaret av et alliansefritt eller nordisk-alliert Norge vanskeligere. Et norsk territorialforsvar trenger først og fremst et sterkt heimevern og en mobiliseringshær som kan stå på egne bein.
Intervensjonen i Libya sto og falt ikke med oss. Verden trenger ikke nordiske sosialistpartier som vil ta ansvar for NATO-intervensjoner. Den trenger partier som sier at NATO-ramma ikke er god nok til at vi kan ta ansvar for den.
Det er uten tvil ei rekke forhold som skiller Afghanistan og Nord-Kaukasus. Et ikkje uvesentlig forhold er at Afghanistan er «sjølstendig» mens Tsjetsjenia og naborepublikkane er «føderasjonssubjekt» i den russiske føderasjonen. Men en ting er lik, og det er strategien til stormakta som vil vinne kontroll. Da eg leste Ragnar Skres artikkel «Opprøret i Nord-Kaukasus sprer seg» (1, krev abonnement) i Morgenbladet, slo det meg at både Russland og NATO på kvart sitt hold gjør den samme generaltabben. Det grunnleggande problemet i begge land framstår for meg som økonomisk og kulturell marginalisering, kombinert med en sterk kultur for frihetskamp gjennom voldsbruk. Samfunnsinstitusjonane er likevel ikkje sterkare enn at lederane plasserer seg og sine klientar trygt utafor lova.
Kortsiktig oppnår en størst stabilitet ved å gjøre en av høvdingane i stand til å etablere et høvding-kleptokratisk voldsmonopol. Alt kan stjeles så lenge en har makt til det. På lang sikt styrker en på denne måten forestillinga om at det vilkårlige høvding-kleptokratiet er en naturlig vei til makt. Den enkelte høvdingen må sjølsagt forholde seg til spillet – er en ikkje mektig i utgangspunktet må en bygge seg image som meir rettferdig og mindre voldelig enn motstanderen. Ulike frigjøringsideologiar kan godt spille ei rolle i imagebygginga, men jo større makt en vinn, desto meir rom for vilkårlig bruk av makt får en og desto større blir insentiva for nye høvdingspirar til å ta opp kampen mot uretten.
Ved å satse på å bygge vidare på de eksisterande maktinstitusjonane og auke kapasiteten deres til å utøve vold bidrar NATO og Russland bare til å styrke høvdingveldet. Fredelige samfunn er avhengige av å bli bygd fra grunnen på en slik måte at vanlige folk kan stille lederane sine til ansvar. Et system for å stille de ansvarsløse til rette kan ikkje bygges på sterke menns vilje til vold. Det må bygges på tillit i befolkninga. Verken NATO eller Russland har løfta en finger for å styrke samfunnsinstitusjonane eller for å beskytte vanlige folks krav om rettferdighet. I Russland kan mye tyde på at sentralmyndighetene stilltiande godtar Kadyrovs drap på kritikarar. I Afghanistan vasker NATO-landa de unnfalne hendene sine i en latterlig påstand om Afghanistans sjølstendighet. Ved å velge seg «våre» skurkar som eier makt nettopp i kraft av at de ikkje kan stilles til ansvar, undergraver både Russland og NATO det målet de hevder: fred.
De nykonservative verdi-argumenta for Afghanistan-krigen er avslørt som innholdslause. Norge bør ikke ta del i et reint stormaktsspill, og de norske styrkene bør derfor trekkes ut så raskt som mulig.
Da forvirringa hadde lagt seg etter 11. september begynte nykonservative politikere å bruke argumenter om kvinnefrigjøring og spredning av demokrati for å rettferdiggjøre NATOs okkupasjon av Afghanistan. Hvor lite substans det er i disse argumenta, som også er blitt brukt på temmelig spekulative måter av representanter for den norske utenrikspolitiske konsensusen (1), viser nylige nyhetsoppslag i asiatiske medier (2, 3): Der drøfter man åpent realitetene i dagens Afghanistan-krig, hvor regionale makter kjemper om innflytelse i et strategisk viktig område. India har tapt og Pakistan har vinni innflytelse. I Norge snakkes det nesten ikke om denne utviklinga.
Afghanistan-krigen skulle vinnes ved å styrke Hamid Karzais regime. Trass i massivt valgfusk blei Karzai-regjeringas «gjenvalg» raskt akseptert av NATO-landa. Når politikere i Norge og andre demokratiske land omtaler Karzai-regimet som «demokratisk valgt» (4), må jeg si at jeg blir bekymra. De meiner det neppe, men dobbeltmoralen er påtrengende. Det må være grenselaust pinlig når det nå kommer fram at Karzai er så misnøyd med NATOs bidrag at han anklager okkupantmaktene for å stå bak valgfusket (5) og åpent truer med å gå over til Taliban (6).
Krigen i Afghanistan har ikke ført til ei bedring i forholda for det afghanske folket. Snarere tvert i mot: Så lenge krigen fortsetter vil det være umulig å bygge stabile samfunnsstrukturer. NATO har ikke nådd måla med okkupasjonen: kontroll og ei fungerende, vennligsinna regjering. Når avstanden fra «våre» skurker til Taliban ikke er større enn at de kan tenke seg å spille på samme lag, bør de nykonservative innse sin fallitt. Da kan debatten handle om det virkelige spørsmålet: Skal Norge drive krig i Sentral-Asia for å nå geopolitiske mål? Jeg har vanskelig for å tru at det finnes støtte i opinionen for at Norge skal delta i et reint stormaktsspill. Canada (7) og Nederland (8) har allerede meldt at de vil trekke ut sine styrker. Norge bør følge etter i løpet av året.
Oppdatering: Etter Karzais utspill har Peter Galbraith, som tidligere var visesjef for FNs kontor i Afghanistan, gått ut og antyda at Karzai er opiumsmisbruker (9). Om det er sant, er det nok et rystende bevis på at NATO-operasjonen støtter seg på en person med kompromittert dømmekraft.
Jeg har tidligere skrevet en ganske grundig analyse av hvorfor NATO mislykkes i Afghanistan. Det er likevel sjelden kost å lese så kritiske saker som denne VG-saken i landets største avis. En lokal, afghansk politiker går ut og forklarer hvorfor Taliban nå er på frammarsj i Nord-Afghanistan. Det skyldes i følge ham at NATO-styrkerne samarbeider med krigsherrer som er korrupte og etniske sjåvinister. Den tidligere lederen i pakistans advokatforening og mangeåring politisk aktivist, Aitzaz Ahsan, uttrykker også alvorlig bekymring for Pakistans politiske stabilitet.
Fredsinitativet arrangerer en fredsmarkering den 22. august kl 1300 foran Stortinget under parolene:
– NATO ut av Afghanistan – Hent de norske soldatene hjem
– Stans spredningen av krigen til Pakistan
– Støtt de demokratiske kreftene i Afghanistan
Den første parolen har en åpenbar begrunnelse: Norge kan ikke fortsette å bidra til en operasjon som helt tydelig har en feilslått strategi. Aitzaz Ahsans uttalelser understreker farene ved at krigen spres til Pakistan, og Aziz Rahman Mayars uttalelser om Talibans frammarsj i Nord-Afghanistan understreker behovet for å styrke de reelt demokratiske kreftene i Afghanistan.
Dagens NATO-operasjon kan ikke gi Afghanistan fred. Den er direkte skadelig, og den har nå fullstendig mistet målet av syne. Norge bør sende et kraftfullt signal til det internasjonale samfunnet om at strategien i Afghanistan må endres, og vi bør hente våre styrker hjem.
