Stikkord: Gaza

Hvor illusjonsløst, Knutsen?

For noen dager siden skreiv Leif Knutsen et innlegg på verdidebatt.no, «Illusjonsløst om krig» der han tok til orde for et mer «nøkternt» syn på Gaza-krigen. Gjennom sine studier av krig mente han å kunne vise at total overmakt – med forbehold – var bra. Konflikter løst ved hjelp av total overmakt blei løst raskere og fikk et mer endelig utfall, mente han. En del av poengene hans er gyldige, men det er merkelig at han i sine studier av krig og konflikt ikke har fått med seg skillet mellom tradisjonelle kriger mellom nasjonalstater og «krig blant folk» (for noen år siden populært omtalt som «assymetrisk»), slik det er beskrevet av blant andre Rupert Smith.

I boka The Utility of Force (anmeldt i The Guardian her) beskriver Smith en type krig som ikke følger Knutsens illusjonsløse syn. Jeg har tidligere gjort et forsøk på å beskrive hvorfor NATOs krig i Afghanistan ikke kunne lykkes basert på Smiths rammeverk for «vellykka» krig. Basert på det samme rammeverket blir det åpenbart at Israels strategi er feilslått: Målet for Israels maktbruk er å knekke den palestinske motstandsviljen. I fravær av en stat som kan gå under, kan ikke dette målet nås ved maktbruk aleine (det kan tenkes at det i en moderne virkelighet heller ikke er tilstrekkelig at staten faller, men det er ikke vesentlig i denne sammenhengen). Der Knutsen håper på rask og fullstendig seier og en mild seierherre, viser nøktern analyse av krig mot ikke-statlige aktører at mildheten må være parallell. I Smiths premieeksempel på vellykka maktbruk, den britiske kolonikrigen i Malaysia, svekka britene folks vilje til å støtte geriljaen gjennom å svare på kravene til den befolkninga som støtta motparten, ikke ved å ignorere dem.

Knutsens illusjonsløshet hviler derfor likevel på en illusjon: Den at krigen i Gaza har to likeverdige parter og passer inn i et gammelt nasjonalstatsparadigme. Det gjør den ganske enkelt ikke. Det ville sjølsagt være å foretrekke om det palestinske folket kunne samle seg om en ikke-voldelig motstand etter Indias og Sør-Afrikas eksempel, men det forblir ønsketenking. Basert på min kjennskap til litteraturen om moderne krigføring er den illusjonsløse konklusjonen i alle fall slik: Uten at Israel viser vilje til å komme palestinernes legitime krav til sjølråderett i møte, er det svært lite sannsynlig at viljen til å støtte væpna motstand i den palestinske befolkninga vil bli svekka. Dag Tuastad har skrevet ei god analyse av hva Israel oppnår. Dersom man erkjenner dette som sant, framstår Israels oppvisning av total overmakt som meningsløs – og dermed også umoralsk. Så lenge konfliktens kjernespørsmål ikke håndteres fører volden til menneskelig lidelse uten politisk gevinst – det er faktisk ikke usannsynlig at den skader det politiske målet om fred.

En lett modifisert utgave av innlegget er publisert på verdidebatt.no

SVs uttalelse om Libya

SVs landsmøte vedtok nå i helga støtte til NATOs bombing i Libya med stort flertall. Stemmetallet blei ikke protokollført, men jeg vil anslå at omtrent 2/3 av landsmøtet stemte for vedtaket. TV2 har fotografert voteringa (1). Vårt Land framstiller det som om støtten blei sikra med referanser til Israels angrep på Gaza, og skriver at «Garvede fredsvenner i SV sier [uttalelsen] forplikter til å vise mer muskler dersom Israel går til nye aksjoner mot Gaza.», mens «SV-ledelsen gjør det den kan for dempe Israel-formuleringen.»

Det virker som om Gaza-referansen først og fremst ses i lys av de siste dagers bombing av Gaza (2), som Israel har iverksatt etter at ei terrorbombe blei utløst i Jerusalem og flere qassam-raketter er avfyrt mot byer i Gazas nærområde. Selv om denne volden er alvorlig, vil jeg ikke nøle med å anerkjenne at intensiteten i angrepene er en annen enn i Libya. Det som var oppe under debatten var imidlertid ikke de pågående angrepene på Gaza, men krigen mot Gaza i jula 2008 – som hadde sivile tapstall i en størrelsesorden og med en ensidighet som rettferdiggjør sammenligning med borgerkrigen i Libya (3). Gaza-krigen var heller ikke den eneste sammenlignbare konflikten som blei nevnt i debatten, men har trolig fått den framtredende plassen i uttalelsen fordi den er aktuell, fordi Israel har trua med å trappe opp voldsbruken kraftig (4) og fordi det er en konflikt som landsmøtedelegatene kjenner godt og har tatt stilling til.

Mitt inntrykk er at nøkkelen til kompromisset snarere var denne formuleringa:

Norge må bidra til en konsistent linje fra FNs side. Verdenssamfunnets troverdighet i konfrontasjon med Gaddafi-regimet svekkes når reaksjon mot andre stater i regionen som begår overgrep mot sivile uteblir.

Noen har forstått dette som krigshissing. I lys av debatten på landsmøtet er det vel mest naturlig å forstå det som en kritikk av at FNs sikkerhetsråd ikke akkurat kan sies å legge objektive kriterier til grunn for når det interveneres og at det internasjonale samfunnet derfor står i fare for å kompromittere FN ved at organisasjonen kan utsettes for velbegrunna kritikk om dobbeltmoral. NUPI-forskeren Helge Lurås peker på noen av de samme poengene i et innlegg i Dagsavisen (5). Han trekker også fram et perspektiv som fikk mindre oppmerksomhet i landsmøtedebatten, men som i samvirke med krigsutbruddenes uvilkårlige propagandakrig er særlig farlig her til lands: Forestillinga om at det er fredsnasjonen Norges ansvar å gå til krig for «det gode».

De siste dagers utvikling, der NATO-bombinga av Libya har gitt opprørerne mulighet til å rykke fram og ta territorium (6) utfordrer allerede grunnlaget for FN-resolusjonen, der Sikkerhetsrådet godkjenner bruk av alle nødvendige midler unntatt okkupasjon for å beskytte sivile og befolka områder (7):

The Security Council (…) Authorizes Member States that have notified the Secretary-General, acting nationally or through regional organizations or arrangements, and acting in cooperation with the Secretary-General, to take all necessary measures, notwithstanding paragraph 9 of resolution 1970 (2011), to protect civilians and civilian populated areas under threat of attack in the Libyan Arab Jamahiriya, including Benghazi (…).

Dette bør allerede utgjøre grunnlag for den revurderinga av Norges bidrag landsmøteuttalelsen åpner for. Nå det er sagt, og det er påpekt at det var et betydelig mindretall på landsmøtet som støtta et annet forslag til uttalelse, er det likevel godt å gi Kristin Halvorsen rett i følgende ord fra hennes oppsummering av landsmøtets vedtak:

Jeg er glad for at vi i SV kan ta de prinsipielle debattene om bruk av norske militære styrker i utlandet, og vil takke landsmøtet for en kunnskapsrik debatt om dette. Det er nok ingen andre partier på Stortinget som tar en slik debatt i sin organisasjon.

For en utdyping av mitt standpunkt i saken, viser jeg til innlegget jeg holdt i landsmøtets debatt om prinsipprogrammet (8), der rammene for bruk av norske militære styrker i utlandet slås fast.