Kategori: Uten kategori

Poster som ikke har kategori

Uforstandig velferdsdrift

NSBs vedlikeholdsselskap har ikke råd til å leie av NSBs eiendomsselskap. Nok et eksempel på hvor dårlig modeller fra privat næringsliv er egna for offentlige virksomheter.

Partiene på høyresida i norsk politikk, og sterke krefter i Arbeiderpartiet, mener at man får en mer effektiv offentlig sektor ved å hente løsninger fra det private næringslivet. I dette oppslaget i Klassekampen ser vi et av mange eksempler på hva dette har ført til. NSBs vedlikeholdsselskap Mantena AS har ikke råd til å leie sine egne verkstedhaller fra NSBs eiendomsselskap, Rom Eiendom AS. Ved å splitte opp offentlige etater i en rekke selskaper som skal drifte ulike «kjernevirksomheter» og som skal drives som vanlige aksjeselskap oppnår man riktignok noen effektiviseringer:

  • Under dekke av å være et nytt selskap kutte i tidligere framforhandlete avtaler med de ansatte (sosial dumping).
  • Man kan bruke billigere pensjonsordninger, fordi arbeidstakere i privat sektor ikke har krav på medlemskap i offentlige pensjonskasser.
  • Det blir lettere å kvitte seg med dem som ikke er unge, friske og raske, fordi avdelinger kan outsources uten politisk støy eller fare for overstyring. Dette er særlig godt kjent fra byggebransjen, der underkontraktører har betalt latterlig lave lønninger til arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, og er noe av bakgrunnen for kravet om solidaransvar.

Spørsmålet er hvem som ønsker effektivisering på disse premissene. Man står også overfor en rekke andre kostnadsdrivende faktorer:

  • Hver virksomhet må ha et styre og ett sett med direktører som skal ha langt høyere honorarer enn det som er vanlig i offentlig sektor. Et særlig grelt eksempel på dette er Oslo sporveier, som nå har blitt Kollektivtransportproduksjon AS og består av et uvisst antall selskaper.
  • Det kreves et dyrt og svært byråkratisk system for å sikre kvaliteten og bestille tjenester til det offentlige («oppdragsgiver»), den såkalte bestiller-utfører-modellen. Forkjemperne for New Public Management har ofte en lettvint omgang med fakta når de skal omgå dette argumentet.
  • Tidligere rutinearbeid og løpende vedlikeholdsarbeid som faller utenfor hovedbestillingene blir ikke utført, noe som fører til mindre effektiv bruk av installasjoner og utstyr. Ofte sitter det offentlige på alle sider av bordet, og blir tvunget til å bruke en masse skattepenger på å administrere fakturaer mellom sine egne datter-«selskaper». I denne artikkelen blir det gitt flere eksempler på slik praksis.
  • For å måle effektiviteten må det utarbeides kompliserte måle- og rapporteringssystemer. Problemet er at slike systemer aldri kan bli finmasket nok til å fange inn alle aspekter ved tjenesten som skal produseres, og de fører derfor lett til merkelige skeivprioriteringer, slik som at norske professorer har sluttet å skrive lærebøker fordi de ikke får «publikasjonspoeng», men i stedet skriver mindre pedagogiske og mer vanskelig tilgjengelige artikkelsamlinger. I tillegg fører den kompleksiteten som tross alt finnes i disse systemene til at systemene – stikk i strid med intensjonen – blir mindre gjennomsiktige. Det kreves ofte betydelig bakgrunnskunnskap for å vite hvor i en modell for finansiering man skal kreve endring dersom man mener at et gitt formål er underprioritert. Dette fører også til en betydelig overføring av makt fra politikere til administrasjonen, fordi politikerne rett og slett ikke skjønner systemene de selv har vært med på å innføre.

Prosesser som leder fram til slike omorganiseringer har mange navn: Konkurranseutsetting, privatisering, AS-ifisering, OPS (offentlig-privat samarbeid), stykkprisfinansiering, internprising etc. Det ideologiske fundamentet for disse prosessene ble lagt på slutten av 80-tallet og fikk sitt gjennomslag med New Labour i Storbritannia. Med en samlebetegnelse kaller man prosessene for New Public Management. Jens Stoltenbergs første regjering satte i verk en rekke reformer med inspirasjon fra denne ideologien. Fagbevegelsen har lenge pekt på at fordelene ved omorganiseringene er høyst diskutable (ikke minst har dette vist seg i helsesektoren og utdanningssektoren), og at eventuelle effektiviseringsgevinster nokså konsekvent går på bekostning av arbeidstakernes vilkår. Mens høyresidas partier er ærlige på at dette er en villet utvikling, har Stoltenberg nektet for at New Public Management finnes.

SV er det eneste av partiene på Stortinget som har en tydelig profil mot slike ideologiske eksperimenter med velferdsstaten (les hele rapporten her). Flere av de kontroversielle EU-direktivene, slik som Tjenestedirektivet og Postdirektivet innebærer nettopp krav om slike eksperimenter. Denne privatiseringstvangen er en viktig grunn til at partiene på venstresida er mot EU, mens det kanskje ikke akkurat er overraskende at den fløyen i Arbeiderpartiet som er mest for EU er ivrige pådrivere for slike direktiver.

SV er for en demokratisk styrt offentlig forvaltning med gjennomsiktige systemer og fornuftige løsninger. Hvis folk skal sitte og sende hverandre regninger for alt de gjør er det ingenting som blir gjort og når det er nødvendig å gjøre endringer i offentlige virksomheter får man bedre resultater ved å spille på lag med de ansatte enn å sette inn nye direktører og styrer til å jobbe over hodet på dem. Modellkommuneprosjektet har vist dette.

Våre allierte i Afghanistan

Dagbladet og VG har hver sin sak om den horrible loven Karzai-regimet nå har godkjent. Loven skal regulere familieforhold for Afghanistans shia-minoritet. Den tjener som en påminnelse om hva slags krefter Norge spiller på lag med gjennom sin deltakelse i NATOs krig. Den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA sparer ikke på kruttet i sin omtale av vestlige lands krifgøring i Afghanistan.

Man kan være enig eller uenig i deres analyse, men uavhengig av dette se at NATO er dømt til å feile. Krigen vi deltar i vil ikke skape verken fred eller et styresett der menneskerettighetene respekteres. Det må skapes press for at det internasjonale samfunnet ser på grunnleggende nye løsninger for Afghanistan. Bli med på Fredsinitativets markering for fred i Afghanistan den 22. august kl 1300 foran Stortinget, og krev at de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.

Oppfinnsom løsning på studentboligkrise

I en Dagblad-sak kommer det fram at den rød-grønne kommunen Trondheim har grepet til kreative løsninger for å innlosjere studenter. Så vidt jeg kan se er dette et fornuftig tiltak for å løse en akutt situasjon for de aktuelle studentene. Studenter er ofte i en særlig utsatt situasjon ved studiestart, fordi de kommer til en ny by der de ikke kjenner boligmarkedet og ofte ikke har nettverk. I tillegg har studenter flest en dårlig økonomi. Studentboliger er et viktig virkemiddel for å bedre vilkårene for studenter og gjøre det lettere å konsentrere seg om studiene. Under SVs ledelse har Kunnskapsdepartementet økt studiestøtten i takt med prisveksten hvert år, og stått for en betydelig vekst i studentboligbygging.

Under Kristin Clemets periode som Utdanningsminister sto studiestøtten på stedet hvil, noe som førte til at studentene fikk mindre å rutte med for hvert år som gikk. Som Olivia Salles skriver i et leserinnlegg i Universitas, står Høyres kritikk av regjeringas satsing ikke til troende. For å illustrere utviklinga i bygging av studentboliger viser jeg noen grafer:

Trender i tilsagn til studentboliger
Trender i tilsagn til studentboliger, antall/år
Bevilgninger til studentboliger 2000-2009
Bevilgninger til studentboliger 2000-2009

Konklusjon: SV satser på studenter. Høyre gjør det ikke.

Les også SVer og tidligere NSU-leder Ingvild Reymerts ønskeliste for student-bevilgninger.

Legemiddelindustrien hindrer helsehjelp

Tollmyndighetene i EU stopper legemiddelforsendelser til fattige land på forespørsel fra de store legemiddelselskapene (1). Forsendelsene stanses etter sigende på grunn av mistanker om legemiddelforfalskning. Det er imidlertid mulig at den egentlige årsaken er konflikten mellom fattige land og legemiddelselskapene om regelverket for patenter.

Det er svært dyrt å utvikle nye legemidler. Et vanlig anslag er at det koster omkring 1 mrd kroner å gå gjennom den 10-15 år lange prosessen som kreves for å få et legemiddel godkjent for salg. Så lenge legemiddelutvikling utføres av private selskaper er det nødvendig å sørge for at disse kostnadene blir dekket, og de internasjonale patentreglene gir generelt selskapene enerett til å selge legemidlene i 15 år etter at de først kommer på markedet (2).

I denne perioden kan selskapene ta monopolpriser på legemidlene, og dette fører til at livsviktige legemidler, f.eks. til behandling av HIV/AIDS ofte blir alt for dyre til at fattige land kan tilby behandling til sine innbyggere. Selve forretningsmodellen fører også til at det er langt mer lønnsomt å utvikle legemidler mot livsstilsykdommer i Vesten enn mot sykdommer som tar liv i fattige land. De siste årene er det f.eks. investert mer i utvikling av legemidler mot for tidlig håravfall enn mot tropiske infeksjonssykdommer. Vestlig legemiddelindustri har ekstremt høy avkastning på investert kapital (ofte 15-20%) og bruker rutinemessig mer på markedsføring enn utvikling av nye legemidler.

Denne situasjonen gjør at fattige land har fått gjennomslag i WHO-avtalen om handel med intellektuell eiendom (TRIPS (3)) for at det skal være mulig å bryte patentrettigheter i forbindelse med helsekriser. Selve legemiddelproduksjonen er svært billig. Mye av legemiddelindustrien i land som India og Brasil produserer derfor legemidler uten at patenthaverne får del i inntektene, og kan selge legemidler til fattige land som påberoper seg helsekriser. Det redder utvilsomt mange liv i disse landene.

Imidlertid er den etablerte legemiddelindustrien sterkt uenig i ordningen og stiller ofte spørsmålstegn ved erklærte helsekriser. Det er ikke utenkelig at anklagene om legemiddelforfalskninger er et ledd i deres kampanje for å undergrave ordningen. Som det går fram av Klassekampens artikkel (1), rammer dette legemiddelforsyningen i fattige land på en svært alvorlig måte.

Saken illustrerer tydelig behovet for nye forretningsmodeller som i større grad er i stand til å ivareta folkehelseperspektiver når det gjelder finansiering av legemiddelutvikling. Attac har utarbeidet et kampanjehefte for å sette søkelys på dette i Norge (4), og internasjonalt kjente forskere og organisasjoner har tatt til orde for ulike modeller (5, 6). Viktige mål bør være at beslutninger om innenfor hvilke områder det skal satses på nye legemidler blir overført til internasjonale konskrtier som ivaretar folkehelseperspektiver og at det utvikles finansieringssystemer som kan ta i betraktning helse- og samfunnsøkonomiske aspekter.

Systematisk politivold i Danmark

Etter å ha plukket opp lenker på Twitter har jeg sett danske mediers dekning av politivolden i forbindelse med en aksjon mot kirkeasylanter. Politiet bruker åpenbart overdreven og uhensiktsmessig vold til å bryte opp en av de fredeligste demonstrasjoner jeg har sett. Inntrykket er rystende, og langt fra verdig for en demokratisk rettsstat:

Politivold

Intervju med demonstrant

Flere av politimannskapet er lett identifiserbare og bør straffeforfølges. Ved flere anledninger brukes køller også på folk som ikke bare er fullstendig ikke-voldelige, men som også helt åpenbart har gitt opp og er i ferd med å trekke seg tilbake.

Frp holder Norge igjen i fortida

Frp og Arbeiderpartiet krangler om hvem som vil ha høyest tempo i norsk oljeutvinning. Å være på parti med oljenæringa i denne saken handler om å ønske høyest mulig tempo i oljeutvinninga. Det er ikke ansvarlig, enten det er Frp eller Ap som er forkjemperen.

Det er ikke noen hemmelighet at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsker oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Landsmøtevedtaket om å vente til 2010 var et kompromiss for å unngå en stor splittelse i et valgkampår, og en beleilig måte å unngå et negativt miljøfokus i valgkampen. Både Frp og Arbeiderpartiet bruker økonomisk argumentasjon for å forsvare ny norsk oljevirksomhet, men en av landets fremste eksperter på klimaproblemene, lederen av lavutslippsutvalget Jørgen Randers, sier at man ikke kan tenke slik. Randers er BI-professor og har siden 70-tallet vært en internasjonal størrelse på området miljøvennlig næringsliv. Å avfeie ham som «Natur og Ungdom» er ikke bare frekt, det er absurd. Å avfeie Natur og Ungdom er i seg selv ganske hårreisende, de er kanskje landets mest kompetansesterke ungdomsorganisasjon.

Konsekvensene av at den globale oppvarminga kommer ut av kontroll vil være så store at det uansvarlige standpunktet helt åpenbart er å fortsette oljeutvinninga som før. For det første er det viktigste vi kan gjøre som et lite rikt land å vise vilje til å ta problemene på alvor og å ofre kortsiktig rikdom. For det andre kan ikke penger og arbeidskraft være to steder på samme tid: Vi kan ikke både ha storstilte utbygginger av nye oljeprosjekter og satse massivt på utviklinga av de bærekraftige energikildene. Forskningsmidler, forskere, ingeniører og håndverkere er begrensa ressurser. Havvindmøller og bølgekraft konkurrerer direkte med oljeindustrien om disse. I så måte er oljeindustriens posisjonering på landets universiteter skremmende: En kontrakt verdt nær 100 millioner med NTNU, og nylig 20 millioner til UiO. Som prodekan for forskning ved MatNat uttaler:

(…) det er den gode, organiserte kontakten med StatoilHydro som er hovedessensen i avtalen.

For det tredje kan vi ikke leke forvaltning når det er snakk om en av Norges viktigste fornybare ressurser: Den siste store torskestammen i verden. Den har gitt lokal bosetting og eksportinntekter i mer enn 1000 år. Nå vil man gamble med den i håp om 20 års velstand.

Gjennom varig vern av Lofoten og Vesterålen vil Norge både sende et viktig signal til resten av verden om at vi tar vår del av ansvaret. Ingen appeasement av det klimafiendtlige næringslivet! Derimot skal vi satse på den næringsvirksomheten som vil gi oss framtidas energi og mat. Lavutslippsutvalgets leder har vurdert partienes klimapolitikk, og SV er det partiet som kommer best ut. Vi vil satse på miljøet først.

PS: Ikke overraskende kommer Frp på en jumboplass i Lavutslippsutvlagets vurdering. Partiet som hevder de vil fornye Norge har de dårligste svarene på vår tids største utfordring. Når sant skal sies er de ikke helt sikre på om de ser den. Om noe er uforsvarlig så er det dét. Frp holder Norge igjen i fortida og vil få kommende generasjoner til å skjemmes over oss.

Feilslått strategi i Afghanistan

Jeg har tidligere skrevet en ganske grundig analyse av hvorfor NATO mislykkes i Afghanistan. Det er likevel sjelden kost å lese så kritiske saker som denne VG-saken i landets største avis. En lokal, afghansk politiker går ut og forklarer hvorfor Taliban nå er på frammarsj i Nord-Afghanistan. Det skyldes i følge ham at NATO-styrkerne samarbeider med krigsherrer som er korrupte og etniske sjåvinister. Den tidligere lederen i pakistans advokatforening og mangeåring politisk aktivist, Aitzaz Ahsan, uttrykker også alvorlig bekymring for Pakistans politiske stabilitet.

Fredsinitativet arrangerer en fredsmarkering den 22. august kl 1300 foran Stortinget under parolene:
– NATO ut av Afghanistan – Hent de norske soldatene hjem
– Stans spredningen av krigen til Pakistan
– Støtt de demokratiske kreftene i Afghanistan

Den første parolen har en åpenbar begrunnelse: Norge kan ikke fortsette å bidra til en operasjon som helt tydelig har en feilslått strategi. Aitzaz Ahsans uttalelser understreker farene ved at krigen spres til Pakistan, og Aziz Rahman Mayars uttalelser om Talibans frammarsj i Nord-Afghanistan understreker behovet for å styrke de reelt demokratiske kreftene i Afghanistan.

Dagens NATO-operasjon kan ikke gi Afghanistan fred. Den er direkte skadelig, og den har nå fullstendig mistet målet av syne. Norge bør sende et kraftfullt signal til det internasjonale samfunnet om at strategien i Afghanistan må endres, og vi bør hente våre styrker hjem.

Frp og Ap vingler i EU-spørsmål

Nei til EUs kandidatundersøkelse er nå klar. Her er hovedfunnene, basert på et Storting sammensatt etter en meningsmåling 1. juli:

1. Dersom kandidatene stemmer i overensstemmelse med det de her har lovet velgerne, blir det ingen EU-søknad de kommende fire årene. Hele 89 av kandidatene har sagt at de ikke vil at Norge skal sende søknad. Kun 24 er for.
2. Det ser ut til å kunne bli betydelig vilje til å gjennomgå og evaluere EØS-avtalen i den kommende perioden.
3. Det ser ikke ut til at Grunnlovens § 93 blir endret i kommende stortingsperiode heller.
4. Datalagringsdirektivet kan bli en ”het potet” både i valgkampen og i det nye Stortinget.
5. Når det gjelder post- og helsedirektivene ser det ut til at det trengs mye informasjon og (folke-) opplysning for å få satt temaene på dagsorden i valgkampen – for ikke å snakke om å få et veto i det nye Stortinget.
6. Det er høyst uklart om det nye Stortinget vil bli et ”ja”- eller ”nei”-Storting.

Les mer hos Nei til EU.

Høyre: Samme vise i 60 år (minst)

Etter å ha lest Høyres utspill om LOs støtte til partiene i den rødgrønne regjeringa, kom jeg til å tenke at denne visa har jeg hørt i hvert eneste valg. Et søk i mediearkivet A-tekst (krever abonnement), ser jeg at denne kritikken er noe de har holdt på med i 60 år. I VG 16. juli 1949 er det referert fra en debatt i Stortinget i forbindelse med en granskning: Etter at det var kommet fram at høyresidens partier og næringslivet i smug hadde finansiert det man i dag ville kalt en tenketank, Libertas, ville Stortinget komme til bunns i saken. Libertas ble på sett og vis brukt til å kamuflere hvem som støttet høyrepartiene. I debatten, som minner mye om dagens debatt om at de rike støtter høyrepartiene til egen fordel, ytrer likevel C. J. Hambro, betydelig mer raust enn dagens Erna:

Vi skammer oss over at det skal være lettere for Arbeiderpartiet enn for andre å reise de midlene som trengs til det
politiske arbeidet , og vi forstår den stolthet Arbeiderpartifolk føler over LO.

Jeg har ingen problemer med å uttale at det finnes aspekter ved samarbeidet mellom LO og arbeiderpartiet som er problematiske, noe jeg også har nevnt i tidligere innlegg. Det er forståelig at høyrepartiene fortviler over manglende støtte fra brede folkelige organisasjoner, det gjorde de også i 1949, men desto mer påfallende blir støtten de får fra pengeeliten.

Når det gjelder de konkrete sakene Høyre lister opp i saken på NRKs nettsider, blir jeg uansett lattermild. Det kan knapt nok kalles et problem at venstresidas partier, som legger vekt på å utvikle politikk som kommer vanlige arbeidsfolk til gode, faktisk gjennomfører denne politikken. De 9 punktene finnes alle i SVs arbeidsprogram for 2005-2009, noe som viser at dette er politikk SVs landsmøte har stått samlet om (nummerering som i NRK-saken):

1. «SV respekterer inngåtte avtaler i arbeidslivet, som AFP og tjenestepensjon og vil ikke støtte politiske vedtak som svekker disse avtalene.» s13

2. «SV ønsker at IA-avtalen videreføres ut over avtaleperioden.» s45

3. Et eget kapittel om sosial dumping (12.7)

4. «SV vil bedre dagpengeordningen for deltidsansatte, reversere innstramminger i feriepenger, stillingsandel, inntektsgrense og kuttet fra tre til to år i dagpengeperioden.» s43

5. «Ferietillegget bør gjeninnføres.» s43

6. «SV har sammen med fagbevegelsen vært en pådriver for en lovfestet rett til etter- og videreutdanning. (…) SV vil derfor arbeide for at det utvikles finansieringsordninger mellom staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne som sikrer dekning av livsopphold for voksne som tar etter- og videreutdanning.» s32

7. «SV vil foreslå at hele fagforeningskontingenten blir fradragsberettiget som utgift.» s43

8. «SV vil arbeide for tiltak og stimuleringsordninger som sikrer et stabilt lærlingetiltak over tid, og som sikkerhet mot konjunktursvingninger. Det er uakseptabelt at de som ønsker fag- og svennebrev, ikke skal få læreplass.» s30

9. «SV vil også foreslå forsøk med 6-timersdagen i offentlig sektor.» s44

Påstanden om at dette er tiltak LO har «kjøpt» av venstresidas partier er ikke mindre enn absurd. Dette er alt sammen tiltak som det minste i SV er stor stolthet over at vi har fått på plass. Det kan nesten være fristende å takke Høyre for at de hjelper oss med å vise vårt gjennomslag i valgkampen.

Strengere straffer – færre kriminelle?

I et nylig fangeopprør (1, 2) i et av Californias største fengsel (3) ble over 250 innsatte skadet. Årsaken til opprøret er ukjent. Det går tydelig fram av Dagbladets illustrasjonsfoto, som stemmer overens med Wikipedias beskrivelse av fengselet (3), at de innsatte stues sammen i digre sovesaler.

Dette er et resultat av overdrevent strenge straffer, dårlige offentlige støtteordninger og politikere som slår seg på brystet og skal være «tough on crime». Andelen av befolkninga som sitter i fengsel er høyere i USA enn noe annet sted i verden: Nesten 1% av den samlede befolkninga sitter inne, og 1 av 18 voksne menn har et ikke avsluttet forhold til fengselsmyndighetene (4). 70% av de innsatte har afro-amerikansk bakgrunn. Det er tydelig at man i det kriminalitetsforebyggende arbeidet vinner lite på å øke straffene, men desto mer på å ha gode sosiale sikkerhetsnett og drive forebyggende virksomhet: I Norge er andelen av befolkninga som sitter i fengsel mer enn 10 ganger lavere enn i USA, og kriminalitetsstatistikken langt bedre. Det samme gjelder, men med mindre groteske utslag, når man sammenligner Norge med andre europeiske land.

Kanskje vi bør være stolte over at vi i Norge har kriminalomsorg, framfor anstalter der fanger må stues sammen på billigst mulig måte?

Oppdatering: VG melder at det er snakk om kamp mellom ulike etniske grupperinger og at 55 ble så alvorlig skadet at de måtte til sykehus. Det er fristende å hevde at billig fengselsdrift her har gått på bekostning av både ansatte og innsattes sikkerhet.