Tollmyndighetene i EU stopper legemiddelforsendelser til fattige land på forespørsel fra de store legemiddelselskapene (1). Forsendelsene stanses etter sigende på grunn av mistanker om legemiddelforfalskning. Det er imidlertid mulig at den egentlige årsaken er konflikten mellom fattige land og legemiddelselskapene om regelverket for patenter.
Det er svært dyrt å utvikle nye legemidler. Et vanlig anslag er at det koster omkring 1 mrd kroner å gå gjennom den 10-15 år lange prosessen som kreves for å få et legemiddel godkjent for salg. Så lenge legemiddelutvikling utføres av private selskaper er det nødvendig å sørge for at disse kostnadene blir dekket, og de internasjonale patentreglene gir generelt selskapene enerett til å selge legemidlene i 15 år etter at de først kommer på markedet (2).
I denne perioden kan selskapene ta monopolpriser på legemidlene, og dette fører til at livsviktige legemidler, f.eks. til behandling av HIV/AIDS ofte blir alt for dyre til at fattige land kan tilby behandling til sine innbyggere. Selve forretningsmodellen fører også til at det er langt mer lønnsomt å utvikle legemidler mot livsstilsykdommer i Vesten enn mot sykdommer som tar liv i fattige land. De siste årene er det f.eks. investert mer i utvikling av legemidler mot for tidlig håravfall enn mot tropiske infeksjonssykdommer. Vestlig legemiddelindustri har ekstremt høy avkastning på investert kapital (ofte 15-20%) og bruker rutinemessig mer på markedsføring enn utvikling av nye legemidler.
Denne situasjonen gjør at fattige land har fått gjennomslag i WHO-avtalen om handel med intellektuell eiendom (TRIPS (3)) for at det skal være mulig å bryte patentrettigheter i forbindelse med helsekriser. Selve legemiddelproduksjonen er svært billig. Mye av legemiddelindustrien i land som India og Brasil produserer derfor legemidler uten at patenthaverne får del i inntektene, og kan selge legemidler til fattige land som påberoper seg helsekriser. Det redder utvilsomt mange liv i disse landene.
Imidlertid er den etablerte legemiddelindustrien sterkt uenig i ordningen og stiller ofte spørsmålstegn ved erklærte helsekriser. Det er ikke utenkelig at anklagene om legemiddelforfalskninger er et ledd i deres kampanje for å undergrave ordningen. Som det går fram av Klassekampens artikkel (1), rammer dette legemiddelforsyningen i fattige land på en svært alvorlig måte.
Saken illustrerer tydelig behovet for nye forretningsmodeller som i større grad er i stand til å ivareta folkehelseperspektiver når det gjelder finansiering av legemiddelutvikling. Attac har utarbeidet et kampanjehefte for å sette søkelys på dette i Norge (4), og internasjonalt kjente forskere og organisasjoner har tatt til orde for ulike modeller (5, 6). Viktige mål bør være at beslutninger om innenfor hvilke områder det skal satses på nye legemidler blir overført til internasjonale konskrtier som ivaretar folkehelseperspektiver og at det utvikles finansieringssystemer som kan ta i betraktning helse- og samfunnsøkonomiske aspekter.
