Aftenposten publiserte i går en artikkel om at en tiltakende profesjonalisering av Forsvaret kanskje fører til at flere soldater ønsker å drepe. Den tabloide formuleringa dekker over det at dette handler om at profesjonelle soldater ønsker å være trygge på seg selv i en situasjon der de er nødt til å bruke maktmidler. Forsvarets offisielle representant i saken uttaler at en slik holdning er umoden. Etisk sett er jeg helt enig i det, men den er ikke ulogisk. Det må være lov for oss andre å spørre om vi ønsker et militærvesen der slike holdninger er utbredt.
Utviklinga er en naturlig følge av måten vi bruker Forsvaret på. Vi trener i større og større grad styrker som skal kunne settes inn i enhver konflikt til å løse alle typer oppgaver: Fra monitorering til aktiv krigføring. Det er forståelig at profesjonelle soldater som skal sendes ut til aktiv krigføring ønsker å vite med seg selv at de ikke bryter sammen eller blir irrasjonelle når de må drepe. Men det er et bra steg fra et slikt ønske til å ønske å ha gjort det. Det er ikke mye igjen av den andre i Kants kategoriske imperativ (1), for å si det mildt.
Ønsker vi at det skal bli stadig mer sannsynlig at unge norske kvinner og menn skal måtte ta liv, og dermed at det blir mer sannsynlig at de ønsker å ta liv? Tror vi nok på de operasjonene det norske forsvaret deltar i idag til at vi ønsker innrette Forsvaret slik at stadig flere ungdom stilles i en situasjon der mange vil komme fram til slike ekstreme konklusjoner? Har vi i tilstrekkelig grad diskutert hvorvidt en profesjonalisering av Forsvaret bidrar til at flere nordmenn søker en karriere som leiesoldater, slik Moland og French gjorde det i Kongo, og slik Aftenpostens intervjuobjekt hadde til hensikt å gjøre?
For min del svarer jeg nei på alle disse spørsmålene.