Som et apropos til gårsdagens innlegg om krig og sannhet: Sjefen for FNs våpeninspektørar i Irak før krigen, Hans Blix, går no ut og sier at våpeninspektøranes tiltru til etterretninga fra USA og Storbritannia om masseøydeleggingsvåpen i Irak var svekka før krigen braut ut (1). Han fortalte lederar i begge land at han ikkje trudde det fantes slike våpen i Irak, på bakgrunn av de omfattande inspeksjonane som var blitt gjennomført, melder BBC (2). Det han hadde å utsette på Iraks vilje til å følge opp Sikkerhetsrådets resolusjon1441 var hovedsakelig utviklinga av noen ballistiske rakettar med 20-30 km lengre rekkevidde enn de 150 km som FN hadde sett som maksimumsgrense (3).
Som vi alle veit, er det ikkje blitt funne masseødeleggingsvåpen i Irak. Tvert i mot står Colin Powells tale for Sikkerhetsrådet (4, del 1 av 8) står i historia som en bauta over hysteriske feilvurderingar og løgn. Sammen med det faktum at 1441-resolusjonen ikkje i seg sjøl åpna for et militært angrep, betyr dette at argumentasjonen for krigen i utgangspunktet var dobbelt sviktande. Invasjonen hadde ikkje støtte i resolusjon 1441 og vurderingane knytta til vilkåra i resolusjonen var gale.
Uten en rettssak mot eller ei gransking av Bush-regjeringa, som foreløpig ikkje er mulig av innenrikspolitiske årsaker i USA, vil vi trulig aldri få vite i kor stor grad den amerikanske regjeringa og etterretningstjenesta påvirka kvarandre. Med andre ord: Kven som lurte kven. Det er mye som tyder på at det var krefter i den amerikanske regjeringa som hadde initativet når etterretningsinformasjonen systematisk blei feiltolka til fordel for krigshisseranes posisjon. Mange av regjeringas medlem og rådgiverar hadde bakgrunn i «Project for a New American Century» (PNAC), en tenketank som tok til orde for forkjøpskrig og amerikansk-styrte regimeskifte for å befeste USAs posisjon som verdens sterkaste makt (5).
Det denne historia og den gryande erkjenninga av kor skitten Afghanistan-krigen er, bør lære oss, er kor tungt og prinsipielt vi må veie beslutningar om å bruke militær makt. I et fredelig hjørne av verden er det lett å glemme kor viktig forbudet mot angrepskrig er for å sikre en stabil verdensorden. I opptakta til Irak-krigen var det godt kjent at sterke krefter i den amerikanske regjeringa ønska å prøve ut forkjøpskrigs-konseptet. Dette var trulig også noe av grunnen til at motstanden mot krigen – som det har vist seg, med rette – var så stor. Ei grunnleggande forutsetning for PNAC var ønsket om å realisere det potensialet som lå i USAs militære einemakt etter den kalde krigen. Dette bør være til ettertanke, og kan tjene som argument for generell nedrusting – sjølve styrka bar i seg kimen til ønsket om krig.
Den amerikanske høyresidas hovmodige tru på egen moralsk overlegenhet blei seinare gjort til skamme: Abu Ghraib, Bagram, Guantanamo, bruken av tortursenter i land med «liberal» lovgiving og praksisen med «rendition» (6). Det at konsentrasjonsleiren på Guantanamo fremdeles er åpen, og kor mye av den forrige regjeringas krigspolitikk Obama-regjeringa ser seg nødt til å forsvare, kan kanskje være et tegn på kor sterkt «potensialet» i en amoralsk politikk står i høve til ideala i internasjonal rett, når disse ideala først er forlatt.
Vi bør altså ha lært av det forrige tiårets militære eventyr kor lett gode ideal og sannhet blir offer for krigens «nødvendigheter» og nasjonal sikkerhet. Det har vært tragisk å være vitne til at «ansvarlige», folkevalgte lederar har gått mann av huse for å forsvare en politikk som har bidratt til å destabilisere store deler av Midt-Østen og Sentral-Asia og som i vesentlig grad har svekka tiltrua til at FN kan være garantist for fred og demokratisk utvikling. Eg håper at det oppgjøret som no ser ut til å komme med Afghanistan-krigen også vil føre til et oppgjør med det tankegodset som forsvarer å føre folket bak lyset.
Det store oppstyret rundt avsløringane til Wikileaks (0) de siste dagane har fått meg til å tenke gjennom betydninga av det at hemmelig informasjon blir kjent på denne måten. Den greske dramatikeren Aeskylos skal ha sagt «I krig er sannheta det første offeret». Eg skal ikkje gå inn på ei lengre drøfting av korfor det var slik i antikkens Hellas, men årsaka til at sannheta nesten er nødt til å forvrenges i krig kan lett ses i ei av tolkingane av Carl von Clausewitz’ (1) treeinighet: For at en krig skal kunne føres må det være vilje til stede i folket, regjeringa og de væpna styrkene (2). Clausewitz utvikla sine tankar om krigføring under Napoleonskrigane, men fleire av de grunnleggande ideeane hans er så klart formulerte og almenne at de blir brukt også av dagens militærteoretikerar, til dømes Rupert Smith (3). Viljen hos de tre aktørane er sjølsagt ikkje statisk, og de prøver heile tida å påvirke kvarandre. Slik er det også på mange andre felt i samfunnet der det pågår konfliktar, til dømes under en streik, der politikerar eller arbeidsgiverar, opinionen og fagrørsla står i samspill.
Om en av aktørane skal prøve å påvirke en av de andre, gjør dette at det er heilt vesentlig kva informasjon som er tilgjengelig. Det er svært vanskelig å vite kva informasjon militære myndigheter gir politikerane. Ei anna heilt grunnleggande innsikt i militær teori er at «Om du kjenner deg sjøl og fienden, treng du ikkje frykt utfallet av sjøl hundre slag». Sun Zis (4) innsikter er ofte så sjølsagte når en leser de at de virker banale: Det skal ikkje mye tankevirksomhet til for å forstå at en i ei kvar konflikt står bedre rusta jo meir en veit om kva en sjøl og motstanderen er i stand til, og jo mindre motstanderen veit om det samme. I en demokratisk stat er det likevel et ideal at militære myndigheter deler informasjonen sin fritt med politiske myndigheter og underordner seg politikerane. Det er også et ideal at politikerane deler informasjonen fritt med folket.
Likevel er det ikkje alltid slik at det siste skjer. De fleste forstår at når en først er i krig, må en være forsiktig med kva informasjon som er fritt tilgjengelig. På denne måten kan en si at krigen i seg sjøl er en trussel mot demokratiet. Ved å vise til behovet for å nekte fienden tilgang til informasjon han kan bruke mot oss, nekter politikerar folket det fulle informasjonsgrunnlaget de trenger for å gjøre seg opp ei meining om krigen. Fordi forhandlingane i parlamenta i demokratiske land skal være åpne, nekter de ofte også seg sjøl tilgang til full informasjon. Det er også slik at jo fleire som kjenner til en hemmelighet, desto mindre trygg er den – det gjeld også parlamentarikerar. Sjøl om de fleste parlament har høve til å behandle saker utafor offentlighetas innsyn, brukes dette høvet derfor sjelden til å behandle saker om krig i detalj. Stortinget behandler som regel bare tannlause, redigerte referat. Derfor har vi Norge slike organ som Stortingets utvida utenrikskomité (5), der alle saker blir behandla i hemmelighet.
De fleste av oss opplever at kva vi meiner i ei sak kan påvirkes av kven vi snakker med, kor mye vi jobber med en sak og i kva sammenheng samtalen foregår. Slik er det også med politikerar, og det er sjølsagt ikkje alltid negativt. Men om de folkevalgte sjelden ender opp med å stå for nøyaktig det de lova i valgkampen, ender de representantane som sitter i den utvida utenrikskomiteen sjelden opp med å meine nøyaktig det partiene deres meiner. Og sjøl ikkje i komiteen kan de ta hensyn til all informasjon om krigen – det blir rett og slett for mye. De oversiktsbildene og referata som blir behandla der er kanskje ikkje like overflatiske som de som blir gjort offentlig, men det vil fremdeles være stort rom for utelatingar og glipper i informasjonen. Endringa i synsvinkelen til de som sitter der gjør det også vanskelig å tru at de avspeiler folkemeininga på en fullgod måte.
Vi veit for eksempel at det i befolkninga er svært mange som er mot krigen i Afghanistan. I meiningsmålingar er det jevnt over mellom 40 og 50 % av de som har gjort seg opp ei meining som ønsker å trekke de norske styrkene ut av krigen (6). På Stortinget er det bare SV, med 6,2 % oppslutning, som i noen grad målbær dette synet. Slik eg ser det, handler dette om tilgang til informasjon. Ikkje på den måten at folket er uinformert og at det er fordi politikerane generelt har bedre tilgang på informasjon at de kan forsvare å støtte krigen på tvers av folkemeininga. Nei, eg trur motstanden mot krigen skyldes at den informasjonen som trass alt kommer fra krigen viser at Norge deltar i en krig som tar mange uskyldige liv, som i utgangspunktet var i strid med folkeretten, at den sida vi støtter er korrupt og til dels barbarisk og at krigen går dårlig.
Der media i andre saker kan kompensere for einsidig informasjon i viktige konfliktar ved å oppsøke kildar direkte, er ikkje dette like lett i krig: Det er bokstavelig talt livsfarlig å være journalist i Afghanistan. Den beste og grundigaste informasjonen vil alltid finnes hos de militære og i regjeringa. En god del av denne informasjonen kommer aldri fram til folket, sjøl om media kompenserer så godt de kan. Dette gjør det mulig å skjule viktige detaljar og mindre hendingar, og i sum kan dette gjøre det mulig å fortelle ganske andre historier enn det som er sant. Kuvendinga i Stoltenbergs begrunning for Norges Afghanistan-innsats kom på grunn av at et forsterka mediefokus etter at fire norske soldatar blei drept (7). Dette fokuset gjorde det umulig å holde på bildet av den norske krigsinnsatsen som «militære operasjoner», slik blant anna Jonas Gahr Støre har ynda å kalle det (8). Det gjorde det også umulig å hevde at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe for kvinners rettigheter, slik godt regisserte avisreportasjar planlagt av informasjonsavdelinga i Forsvarsdepartementet har bidratt til å gi inntrykk av (9).
Eg er ikkje glad i konspirasjonsteoriar, men de fødes nettopp i mangelen på fullstendig og sannferdig informasjon. Var det ikkje veldig beleilig at vi fikk den første terrorsaka i Norge (10) rett etter at Jens Stoltenberg hadde erklært at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe mot terroristar (11)? Eg ville synes at et slikt spørsmål var søkt, om det ikkje var for at PST avslutta avlyttinga av de tre terror-mistenkte fleire månedar før de blei pågrepe (12). Slik eg ser det, er det umulig å besvare dette spørsmålet uten at PST fortell korfor dette skjedde – men det vil de ikkje, og de vil heller ikkje gi noen grunn ut over at de «ikkje kommenterer etterforskinga». Det kan det også finnes legitime grunnar til, men spørsmålet i seg sjøl blir ikkje mindre legitimt av den grunn.
Krig handler om liv og død. Når det virkelig gjelder er det få ting som mobiliserer det samme engasjementet. Den største demonstrasjonen i Norge i nyare tid, da Fredsinitativet fikk meir enn 120.000 mennesker ut i gatene 15. mars 2003, tvang Bondevik II-regjeringa til å la være å sende stridsenhetar til Irak (13). Når engasjementet ikkje har vært i nærheten av så stort i høve til Afghanistan-krigen, trur eg det har noe å gjøre med at krigen framstår som meir «vanskelig». Det har i sin tur noe å gjøre med kva informasjon som dominerer nyhetsbildet. Eg les for tida Malalai Joyas (14) bok «Kvinne blant krigsherrer». En skal sjølsagt være forsiktig med å sette all lit til ei kilde, men noe så rettskaffent som Joya trur eg en skal en leite lenge etter. Det bildet ho skildrer av kven som styrer i Afghanistan, og kordan vanlige folk oppfatter det regimet som Norge bidrar til å opprettholde, framstår nesten som en konspirasjonsteori i møte med bildet av Afghanistan-krigen i den norske utenrikspolitiske konsensusen. Hennes krav om et oppgjør med krigsherrane blei avfeid av Jonas Gahr Støre som urealistisk da han møtte henne på Globaliseringskonferansen i 2008 (15). Spørsmålet burde kanskje heller være om det er urimelig, og om Norge i det heile tatt burde delta i en krig der våre fremste politikerar meiner at et så grunnleggande krav fra det Afghanske folket ikkje kan innfris. Kanskje kan ikkje et slikt krav innfris ved hjelp av krig i det heile tatt…
Eg har sett gjennom Wikileaks-dokumenta fra Afghanistans nordkommando (16). De fleste av episodane der norske styrker er involvert kan finnes her, om en søker etter «mey», de første tre bokstavane i navnet på byen Meymaneh, der de «offentlige» norske soldatane har vært stasjonert. Det er ikkje mange nye, oppsiktsvekkande hendingar som blir nevnt. Men historia dokumenta fortell er likevel ei heilt anna enn den regjeringa har fortalt. Det er ingen tvil om at dokumentasjonen er omfattande nok til at den kan være en trussel mot NATO: Ei grundig analyse av materialet kan sammen med nedtegningar over kva NATO har foretatt seg i samme tidsrom brukes til å avdekke kordan ISAF-styrkene reagerer på ulike hendingar. Men det er ikkje einaste grunnen til at NATO-landas regjeringar er så vonbrotne når informasjonen kommer ut. Fortellinga de har laga for å samle folkets vilje til krig tåler ikkje det bildet som her blir presentert av krigen. Det samme så vi da videoen med «påregnelig skade» (17) under et helikopter-angrep i Irak blei offentliggjort. Derfor er folk som Bradley Manning (18) og Julian Assange (19) ytringsfrihetas heltar i dag. Med store konsekvensar for sitt eget velvære har de bidratt til å auke kunnskapen vår om kva handlingar regjeringane i NATO godtar i vårt navn, og gjøre det lettare for oss å nærme oss sannheta om krigen. Det vil også gjøre det vanskeligare for oss å tåle den.
Det er mulig eg har en over gjennomsnittlig skitten fantasi, men eg synes bearbeidinga av bildet er påfallande og unødvendig når originalen ser slik ut:
Det originale pressebildet av verdensmester i 100 m hekk for kvinner i ungdoms-VM, Isabelle Pedersen (18)
Av en eller anna grunn har NRK gjort seg flid med å ta vekk kvar tråd av Pedersens idrettsantrekk når de har laga blikkfanget til saka. Ikkje har bildet mye å gjøre med overskrifta heller. Skulle de formidla gleda og overraskinga ville vel også dette bildet fra serien NRK har kjøpt inn vært et bedre valg:
Bilde med krediteringar fra bildeserien NRK hadde i hovedsaka.
Setter NRKs bildevalg prestasjonen eller kjensla i fokus? Eg synes ikkje det. For meg ser det ut som om sportsavdelinga spiller på sex.
I kjølvannet av at universitetsstyrerepresentant Helle Linné Eriksen fremma forslag for universitetsstyret ved Universitetet i Oslo om at det bør innføres en akademisk boikott av Israel har bl.a. preses i Det norske vitenskapsakademi, Nils Christian Stenseth (1) og ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen (2), lagt fram nokså grundige redegjøringar for korfor akademisk boikott i deres øyne ikkje er en god idé. Eg er fremdeles uenig, og begynner med Stenseth:
I sitt bloginnlegg hevder han at akademisk boikott ikkje er et verdig akademisk virkemiddel. Det er jo i utgangspunktet en verdidom. Det betyr at han tar på seg kappa si og uttaler seg som forvalter av akademias verdiar. Tittelen tatt i betraktning er han i sin fulle rett der. Som preses er det oppgava hans. Han følger likevel raskt om med et par prinsipielle synspunkt. Stenseth er prinsipielt uenig i enkvar akademisk boikott, med mindre det foreligg institusjonar der forskinga er underlagt politisk diktat, eller det gjeld forskerar, eller institusjonane der de jobber – dette er litt uklart – som sjøl fravik grunnleggande vitenskapelige prinsipp, herunder hans eget om dialog med alle partar.
Hvis eg skulle være litt vrangvillig, ville eg påpeke at han har lagt opp til et toleransens paradoks (3) i høve til vitenskapen. Han vil bare lukke seg for de lukka, for å si det slik. Den prinsipielle holdninga hans åpner for å diskutere akademisk boikott i de tilfellene der det har skjedd reelle overtramp. Dette er jo også relevant når det gjelder kjernen i saka, og fører til et spørsmål om kva nivå i hierarkiet som er akseptable angrepspunkt. Når den israelske staten nekter Noam Chomsky adgang til Vestbredden og dermed bryt med den akademiske friheten, ikkje gjennom å avstå fra egen tilgang til åpenhet, men ved å hindre andre i deres åpenhet, kan en jo spørre seg om ikkje staten Israel oppfyller Stenseths krav – og om det prinsipielle vilkåret hans for boikott av statlige israelske universitet er innfridd. Kva med Bar-Ilan-universitetets tidligare filial Ariel University Center of Samaria (4), som ved å stå på okkupert land legitimerer okkupasjonen og en politikk som «nødvendiggjør» streng bevegelses-, forsamlings-, organiserings- og meiningskontroll? Dette er unektelig flisespikking, men viser likevel det problematiske i å prøve å sette opp ei rein prinsipiell begrunning. Stenseth følger opp med:
Å gå imot akademisk boikott er å støtte den enkelte forskers rett til å utøve sin vitenskap uten politiske og nasjonale grenser.
Joda, dette er et legitimt liberalt standpunkt, men no har han jo allerede erkjent at institusjonar kan være legitime mål for en boikott. Dessuten: Både dette prinsippet og det forrige prinsippet står i fare for å begå det som etter mi meining er en etisk kardinalfeil: Å isolere ett etisk prinsipp fra «dialog» med andre. Hvis vi legg til grunn ei konsekvensetisk holdning, er dette åpenbart uholdbart. Det er også tvilsomt om nettopp den akademiske friheta er det prinsippet som utgjør siste skanse i kampen for menneskets frihet, og derfor må sikres det ultimate vernet. Stenseth lister deretter opp to (i mine øyne ei) skadevirkninger en akademisk boikott vil få. Den går ut på at brudd i fri informasjonsutveksling skader forskerars arbeid og vitenskapen som institusjon. Eg meiner det er like legitimt å spørre om ikkje de vitenskapelige institusjonanes manglande evne til å ta stilling til etisk-politiske spørsmål bør være like belastande, men her er vitenskapen trass alt i tallrikt selskap.
Siden beskyldningar om naivitet heng lavt i denne debatten, vil eg avskrive mesteparten av det Stenseth deretter tar opp som naivt. Han hevder at forskerar har en privilegert tilgang til politiske kanalar, blant anna i kraft av sitt apolitiske ståsted, og viser til Nansen som foregangsfigur. Eg har lita tru på at forskerar har større innflytelse på utenriks- og sikkerhetspolitikk enn det FN og internasjonale menneskerettsorganisasjonar har. Ved å vise til Nansen, åpner Stenseth for å satse på å utvikle unike vitenskapelige personligheter som i kraft av den voldsomme respekt de nyter i verdenssamfunnet kan virke som døråpnerar, opinionsdannerar eller til og med forhandlerar. Da er vi vel inne på folk som Rajendra Pachauri eller Shirin Ebadi. Men eg tviler på at noen av disse ville oppnådd noe særlig i høve til Israel-Palestina-konflikten. Når en mann som Desmond Tutu velg parti (5) – sjøl om han ikkje er akademiker – virker det i det heile tatt usannsynlig at denne typen påvirkning skal ha noen effekt.
Spørsmålet om effekt er det som bringer meg videre til Minerva-redaktørens innlegg. Andresen stiller opp fem vilkår for boikott. Det er ikkje heilt tydelig om han har sugd de av sitt eget bryst, men eg antar det. Det første vilkåret – at det må foreligge en legitim grunn, i form av en vedvarande og klart umoralsk politikk. Eg kan si meg enig i dette vilkåret, og det kan synes som om Andresen også er enig i at dette vilkåret er oppfylt. Det andre vilkåret er at boikotten må ha et klart politisk mål. Eg er heller ikkje uenig i dette vilkåret, men her ser det ut som om eg og herr redaktøren i større grad er usamde i om det er møtt. Den alternative politikken er i mine øyne at okkupasjonen opphører og at det palestinske folkets menneskerettar blir anerkjent. Dette er trulig ikkje spesifikt nok i Andresens øyne. Eg foreslår at vi lar det ligge til litt seinare i innlegget.
Det tredje vilkåret er at det må være sannsynlig at boikotten bidrar til den definerte politikkendringa. Ved dette hefter Andresen noen forbehold som i sin ytterste konsekvens undergraver vilkåret, og legger til ei politisk vurdering. Eg synes vel dette er det punktet han er svakast i sitt forsvar for grenselaus akademisk toleranse. Det fjerde vilkåret han nevner er at boikotten må være målretta. Den må i minst mulig grad ramme politisk nøytrale eller til og med politiske meiningsfellar. Det femte punktet er ymse saksspesifikke forhold (rein politikk), som eg skal ta til slutt.
Det begynte å skurre allerede i vilkår to. Den prinsipielle enigheta vi trulig står igjen med er at politiske handlingar bør ha mål. Men kva et mål er og kor spesifikt det må formuleres for å være godt, er et veldig vanskelig spørsmål. I mange – ja, når eg tenker meg om kanskje alle – tilfeller opplever vi at større eller mindre utfordringar krever en politikk før det er tid til å utrede alle mulige konsekvensar av den politikken som blir formulert. Sant å si trur eg at dette er sjølve definisjonen på politikk: Formulering av mål om å handle på vegner av andre, med gitte føresetnader, men der konsekvensane av handlingane ikkje er overskuelige på lang sikt. Og her lurer eg på om ikkje eg og Andresen skiller veg for godt – for eg er ikkje sikker på om eg anerkjenner behov for andre vilkår knytta til boikott enn det eg gjør til andre politiske virkemiddel – det er – ideelt – opplyst, aktiv tilslutning.
Slik eg ser det, er det også denne døra som bli åpna på gløtt i vilkår tre, som forutsett at det er mulig å gjøre ei sammenhengande, kortsiktig konsekvensanalyse med graderte sannsynligheter. Boikott, eller avgrensa dørstenging, er politikk. Politikk kan være målretta, men ofte tar den utgangspunkt i kva folk meiner er rett. Debatten om virkemiddel i norsk helsepolitikk, og sammenhengen mellom disse og sosialpolitikken, bør være tilstrekkelig til å overbevise politisk interesserte leserar til å se at vilkåret om virkningas sannsynlighet er urimelig i alminnelig politisk praksis. Det er ikkje galt i en teknisk-politisk forstand (Andresens argumentasjonsnivå – sjøl om eg dermed underslår at han også prøver å lage en «boikottens begrensande pliktetikk») å hevde at auka stykkprisfinansiering og «valgfrihet» vil gi dårligare tilbud til folk fra lavare sosiale lag. Men det kan hende – sjøl om eg har sterke tvil – at det er galt når en spør kva som faktisk er sant. Siden vi ikkje veit eller på forhånd kan få vite det med de midla vi har tilgjengelig, må vi bare spørre folk kva de trur. Den teknisk-politiske målestokken er om tiltaket fører til at du når måla dine, men når vegen er uoversiktlig, blir vilkåret for å gå i gang et spørsmål om tillit. Da hjelper det sjølsagt om du kan sannsynliggjøre at tiltaka virker, men det er ikkje alltid mulig.
Vilkår fire framstår ikkje som meir uangripelig: Etter dette vilkåret vil alle streikar i offentlig sektor være teknisk-politisk gale. Med mindre en, som fagforeningane gjør, forteller de som blir ramma, kven som har skylda for at de blir ramma. Det fins sikkert noen statsvitenskapelige teoriar som har fine navn på dette, men ei politisk handling er avhengig av både «intern» og «ekstern» oppslutning. De som iverksetter handlinga er avhengige av oppslutning i egen organisasjon, men den avhenger igjen av kva slags respons de får av omverdenen. Det gjelder både de streikande og politikerane som ikkje vil innfri krava deres. I utdypinga av punktet blir det lett å angripe han enda en gang – når han meiner at boikotten ideelt sett bør avgrenses til å virke bare på resultatene av den politikken som den er laga for å hindre. Skal en boikott av fagforeningsknusande kolombiansk Coca-Cola bare ramme Coca-Cola laga i Kolombia? Har den jevne forbruker tilgang til informasjon om korvidt varane i grønnsaksdisken er laga i Israel eller i ei av landets busetnader på okkupert område? Er det rimelig å tru at den økonomiske effekten av en isolert okkupasjonsboikott vil være et insentiv til politikkendring?
Dette får tjene som ei foreløpig perforering av de foreslåtte boikottkriteria. Når vi går vidare til vilkåra for den spesifikt akademiske boikotten, skal Andresen ha ros for at han prøver å veie ulike handlingsprinsipp opp mot kvarandre. Han fortjener imidlertid kjeft for at han bruker yndlingshersketeknikken sin (eg har debattert med han før): Å påstå at meiningsmotstanderar sine argument er tilpassa konklusjonen før analysa er gjort. Som om noen står uten inngangsverdiar i ei analyse. Når han gjennomgår sine vilkår kunne eg anklage han for det samme. I punkt 1 underslår han at Sør-Afrika blei inntatt av kvite europeerar, blant anna ved hjelp av erobringskrig. Eg har vondt for å tru at han ikkje har hørt om engelskmennas krig mot zuluane (6) – men den er kanskje irrelevant av enkvan grunn. Apartheidpolitikken blei, i likhet med okkupasjonspolitikken, innført gjennom organiske, politiske prosessar med vekt på å ivareta de bemektiga gruppenes interesser. ANC og andre svarte, anti-apartheidgrupper var på gitte tidspunkt politiske aktørar som brukte vold og geriljakrig for å nå sine mål (7). En viktig grunn til fordømminga av Sør-Afrika var også utenrikspolitisk: Okkupasjonen av Namibia og forholdet til nabolandet Rhodesia (som i form av Zimbabwe har fått si egen tragiske historie). For å bruke Andresens eget grep: Han skriv om historia med utgangspunkt i sine egne konklusjonar. Det er heller ikkje særlig saklig når han skriv slikt som dette:
Det finnes en rekke akademikere i Israel som kunne ha betydelig kunnskap å tilføre Linné Eriksen og Larsen (…). Det ligger i boikottforslagene et implisitt syn om at alle som har endog moderat annerledes innfallsvinkler (…), er delaktige i eller ansvarlige for okkupasjon; til det punkt at man ikke lytter til ulike versjoner av det som foregår. Det synes ualminnelig uklokt.
Viss vi kryp opp av skyttergravene, er det innlysande at alle konflikter der det er aktuelt å vurdere ulike politiske virkemiddel vil ha sine særegenheter. Om en skal handle og kordan en i så fall skal gjøre det er igjen et politisk spørsmål. I spørsmålet om en boikott skal virke, er det innlysande at et ensomt Universitetet i Oslo kan boikotte til krampa tar det, uten at noen vil løfte et øyebryn. Men som eg spurte Dag Harald Claes (8): Kan Andresen gjøre rede for kausaliteten til kongressvedtaket i 1986 som innleda USAs handelsboikott av Sør-Afrika? Effekten av boikottar er som effekten datavirus – svært avhengig av kordan det blir pakka inn, bæreranes mottakelighet og sist, men ikkje minst, en fullstendig uoversiktlig infrastruktur. Eg trur aldri USAs kongress ville ha fatta vedtaket sitt om det ikkje var en for en vital boikott i andre sektorar og land.
I det Andresen vidare skriv, gjør han seg igjen skyldig i selektiv historiefortelling: Det tok tiår å etablere en omfattande boikott av Sør-Afrika. Den var også i utgangspunktet kjempekontroversiell. Når det gjeld endringane på spillebrettet – ny teknologi og en heilt anna infrastruktur i forskninga – skal eg tilstå han et poeng, men vil også notere meg for mitt eget: Sjøl om dette gjør det vanskeligare å gjøre boikotten brei med hensyn til virkemiddel, auker det potensialet for å iverksette den raskt, overvåke den og sikre einhetlig praksis. Anklagen om naivitet tar eg med knusande ro, for det ser ut til at Andresen har misforstått meg. Det eg ønsker at boikotta forskerar skal tenke er ikkje «oi, no er eg boikotta, de sier det er på grunn av okkupasjonspolitikken, hm… kva meiner eg egentlig om den?», men «faen heller, har de toskane som styrer landet klart å irritere verden så grundig at eg de har bestemt seg for å hindre meg i mitt daglige virke – kva kan og bør eg gjøre med det?». Eg har vanskelig for å se at dette målet er meir naivt enn å dele ut løpesedlar for Høyre på Tveita, men partiet fortsett ufortrødent med denne naive handlinga – til overmål med et visst hell (sjøl om kausaliteten også her er ganske uhåndgripelig).
Spørsmålet om bunkersmentalitet er kanskje det mest interessante av alle. Betegninga er vel strengt tatt meir treffande på valgresultata i de okkuperte områda enn for et Israel som på mange vis er overraskande åpent, sjøl om de politiske tillitsvalgte har et selektivt syn på menneskerettar og er til dels åpent rasistiske. Eg anser risikoen for å tvinge Israel inn i en frenetisk, sjølrettferdig isolasjonisme for svært lav – til det er det alt for mange israelerar som er opptatte av verdenssamfunnets anerkjenning. Når han kritiserer de mulige følgene av en symbol-boikott overser også Andresen temmelig vesentlige momenter i sine døme: Norge følger opp og støtter en omfattande handelsboikott av Iran med sikte på å hindre utvikling av atomvåpen (9), norske selskap driv sjølpålagt boikott av landet i frykt for amerikanske sanksjonar hjemla i børsnoteringar på Wall Street (10) og norsk sikkerhetspoliti overvåker og deporterer iranske akademikerar (11). Når det gjeld Kina er vanskeligare å plukke fra kvarandre på samme måte, men det går an å hevde at landets politikk overfor Tibet og Taiwan er et godt døme på at såkalt «press» i mange tilfelle er uten virkning. Taiwan finnes vel bare som stat i dag fordi USA har gitt militære garantiar. En må sjølsagt alltid ta stilling til kva slags konsekvensar en er villig til å risikere for prinsippa sine. I forlengelsen av det stilles en overfor et ubehagelig spørsmål om korvidt vi skal akseptere urettar vi kanskje kan gjøre noe med, om det likevel vil fortsette å finnes tilsvarande eller større urettar vi ikkje kan gjøre noe med. Handlekraftas eksempel kan bli ståande som et monument over dobbeltmoralen – eg ser den.
På den andre sida: I høve til Palestina-konflikten er tidsaspektet heilt vesentlig – skal det være mulig med ei tostatsløsning, må den komme nokså snart. «Fakta på bakken» har vært i konstant endring siden den første FN-resolusjonen som fordømte okkupasjonen, og for kvart år okkupasjonspolitikken held fram vil det israelske samfunnets oppleving av kva det gir fra seg for fred endres til det verre. Tilsvarande gjeld også i høve til Tibet og Vest-Sahara, men neppe når det er snakk om Taiwan eller Iran. Snarare enn å mistenkeliggjøre engasjementets plassering, ville eg finne det langt meir tilfredsstillande om status quo-tilhengerane tok tak der de meinte engasjementet vanta, og ellers holdt seg for gode til usakligheter som disse:
Likevel er [forslag om akademisk boikott] egnet til å vise, nok en gang, at akademisk utdannelse gir ualminnelig dårlig forsikring mot politisk uklokskap, feilplassert engasjement, manglende forståelse for akademisk frihet og for at dialog er noe som ikke bare skal brukes overfor Cuba, Hamas eller Taliban.
Spørsmålet, slik eg ser det, er kva virkemiddel som virker til kva tid og i kva situasjon. Symbolhandlingar kan føre til substansielle endringar. Eg vil faktisk driste meg til å påstå at nesten all politikk begynner som symbolpolitikk – i form av vedtak som i seg sjølv er konsekvenslause. Det er positivt at noen faktisk tar seg bryet med å forsvare status quo. Men når det gjeld etiske handlingsalternativ, lar eg meg ikkje imponere, verken av Stenseths forskerdiplomati – om det virker aldri så verdig – eller av Andresens la-oss-vente-og-se-på-USA-linje. Når en skal bygge opinion er det alltid noen som må være først ute.
Den reine Frp-hetsen passer best til valgkamptider, ellers blir vi så lei av den. Men innimellom hoper det seg opp så mye på en gang, at det er på tide å ta tak. I løpet av kun kort tid har Frp vist ei rekke eksempel på at partiet ikkje heng sammen i det heile tatt, og at det neppe er styringsdyktig.
Vi kan begynne med lovlydighet. Frp har en særegen evne til å trekke til seg folk med et lettvint forhold til lova. Administrasjonssjefen i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell er siste eksempel på dette (1). Frp har i ettertid bedt ho trekke seg fra tillitsverva sine, men det skulle da også berre mangle. Eg har tidligare skreve om kordan Siv Jensen og partifellane hennes har et lettvint forhold til de mest grunnleggande lovene i landet (2), og at nestleder i partiet, Per Sandberg er voldsdømt (3) og har mista lappen etter råkjøring (4). Likevel meiner partiet han er skikka til å være leder for samferdselskomiteen. Frps andre nestleder, Per Arne Olsen, har i Tønsberg benytta seg av sine politikerfordelar på en måte som ikkje kan kalles noe anna enn korrupsjon (5). Andre døme på enkelte Frperars lave moral finn en lett, om en søker på «Frp-politiker dømt» på Google (6). Dette betyr sjølsagt ikkje at alle medlemma i partiet er lovbryterar – en slik påstand ville være for dum. Det er også åpenbart at de alle partia har noen «sorte får». Men noe tyder på at det er noe spesielt ved Frp som tiltrekker seg folk som de fleste av oss meiner burde holdes unna styre og stell.
Så kan vi ta et par politiske saker. Klassekampens gravejournalist Johan Brox viste for noen dagar siden at helseforetaka ville ha gått med milliardoverskudd om de hadde fulgt de gamle regnskapsreglane (7). Det betyr at foretakas «dårlige økonomi», som er en av hovedgrunnane til at vi har fått en debatt om nedlegging av lokalsjukehus, slett ikkje er så dårlig. Men Frp nytter høvet til å kreve at de samme prinsippa skal innføres i kommunesektoren (8). Forståelsen av at offentlig og privat sektor bør styre økonomien sin på ulike måtar er noe Siv Jensen liker å kalle «gammeldags». I et innlegg hos E24 skryter hun også av at Frp var med på å presse gjennom økt stykkprisfinansiering i helsevesenet (9), sjøl om det etterhvert er godt dokumentert at dette virkemidlet fører til minst like mange problemer som det visstnok løser (10). Dette er også årsaka til at høyresida i Arbeiderpartiet (som alle veit er for stykkprissystemet) har latt seg overtale til å redusere den resultatbaserte finansieringskomponenten til sjukehusa (11).
Siv Jensens kommentar er også utgangspunktet for den andre saken: Ho blir aldri lei av å gjenta at vi har pengar til alt. Det blir ikkje meir sant av at det blir gjentatt til stadigheit. Pengane i oljefondet er først og fremst et uttrykk for at staten Norge har opparbeidd seg krav på andre lands arbeidsinnsats. Å bruke disse pengane ukritisk innafor landets grenser fører ikkje til at det blir meir arbeidskraft tilgjengelig, og derfor heller ikkje til at fleire oppgaver kan løses. Det er ingen som meiner at oljepengane ikkje skal brukes (sjøl ikkje Sigbjørn Johnsen), spørsmålet er kor lang tid vi skal bruke på det (12). Det er forsåvidt gammelt nytt at Frp meiner dette, men det er så utrulig lite tillitvekkande å se at Jensen heller ikkje etter fleire år med kritikk vier motargumenta oppmerksomhet. Det får meg til å spørre meg om Frps økonomiske politikk er ei trushandling og ikkje forholder seg til virkeligheta.
Den tredje saka som har fått meg til å stå igjen og måpe var da Tord Lien i forrige uke gikk ut og sa at han ville ha meir måling av tidsbruk for forskerar (13). Eg har tidligare skreve ei liste med argument mot at timeregistrering har noe hensikt i forskning (14), og har så langt ikkje sett argumenta bli tilbakevist. Det som er heilt tydelig er at Lien spiller på fordommar om kva forskerar driv med, og at politikken han ønsker er deretter uinformert. Det er greit nok at Frp ikkje ventar å få stor oppslutning blant akademikerar, men at de vil innføre en virkningslaus og trulig kontraproduktiv politikk bare for å tekkes fordommar vitner ikkje om stor styringsdugleik.
Det følger ikkje noen klar konklusjon ut av dette, anna enn at Frp forblir et politisk mysterium for meg. Ikkje fordi eg trur det finnes noen «Frp-kode», men fordi partiet er så sprekkfullt av paradoks at det er vanskelig å skjønne kordan det heng sammen.
Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.
Innlegget er oppdatert med nye opplysninger og anslag lørdag 24. april.
I Aftenposten går det i dag (22. april 2010) an å få inntrykk av at oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan redde 35 000 arbeidsplasser (1). Kilden til påstanden er en rapport fra Econ Pöyry, bestilt av organisasjonen Lederne (2). Jeg har til vanlig bare sånn passelig tiltro til Econ-rapporter, fordi selskapet har heilt åpenbare insentiver til å lage konklusjoner i tråd med med oppdragsgivers ønsker. Jeg skal ikke gå djupt inn i akkurat det her og nå, Thor Egil Braadland nevner et par eksempler i sitt innlegg om samme tema (3). Uansett, hvis vi tar Econ-rapporten for det den er, ser vi raskt at sjølve rapporten gir uttrykk for at mange av anslaga «er beheftet med stor usikkerhet». Den konkluderer riktignok med at 35 000 olje-relaterte arbeidsplasser vil forsvinne fram til 2030, men dette skyldes en reduksjon i det totale volumet av olje og gass som blir utvinni. Oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen kan kanskje bidra til å gjøre fallet mjukere, men er ikke i nærheten av å utligne det. Figuren under er henta fra Econ-rapporten, og viser hvor mange arbeidsplasser en ser for seg at LoVe kan utgjøre.
Antallet oljerelaterte arbeidsplasser i Norge, med mulige LoVe-arbeidsplasser vist i grønt. Kilde: Econ Pöyry
Det går tydelig fram av figuren at antallet arbeidsplasser som følge av ei utbygging i Lofoten og Vesterålen uansett vil utgjøre en liten andel av det totale antallet oljerelaterte arbeidsplasser. Tallet vil være høyest de første 5 åra (utbyggingsfasen) med 8000, og deretter falle raskt til om lag 3000, der det vil holde seg i ca. 25 år. Aftenposten har seinere publisert en artikkel som korrigerer det vanvittig overdrevne tallet (35 000), men har ikke trekki den første, og snakker sjøl i den nye artikkelen om 8 000 arbeidsplasser – hvorav 5 000 vil være der kun i utbyggingsfasen (4). Det er et par ting man må ha in mente når man leser figuren:
Arbeidsplassene vil sannsynligvis i liten eller ubetydelig grad komme i Nord-Norge. De aller fleste vil komme som ei følge av at etablerte oljerelaterte virksomheter i Sør-Norge får fortsatt næringsgrunnlag. Eventuelle lokale arbeidsplasser vil komme som følge av ilandføringsanlegg, men det er helt uvisst om man vil finne det fornuftig å i det hele tatt bygge slike anlegg. Noen lokale service-funksjoner vil bli bygd, men antallet arbeidsplasser her vil være på en heilt annen skala. Mi gjetning er nesten like god som Econs, og jeg tipper toppen to hundre.
Anslaget bygger på ei optimistisk vurdering av størrelsen på funna. Oljedirektoratet nedjusterte sine forventninger til 1,3 milliarder fat oljeekvivalenter (dvs. naturgass og andre petroleumsprodukter omregna til råolje)(5). Econ har valgt å bruke tallet 2 milliarder. Dette tallet er egentlig tatt rett ut av lufta. Siden Econ baserer seg på et 1-1 forhold mellom reservestørrelse og sysselsetting, innebærer det at rapportfabrikantene muligens overvurderer antallet arbeidsplasser med om lag 50 %. Talla fra Oljedirektoratet er basert på de nyeste og beste undersøkelsene som er gjort.
Legger vi Econs anslag til grunn, er det snakk om 80 000 årsverk over en 30 års periode. Det utgjør i snitt 3100 arbeidsplasser hvert år det er aktivitet i LoVe. Legger vi Oljedirektoratets anslag til grunn, er det snakk om 2200 arbeidsplasser. Det høres mye ut, og det ville også vært mye om alt kom i en landsdel som totalt sysselsatte 16427 personer i industri i 2007 (kilde: SSB). Men det er ikke det som er tilfelle. Disse arbeidsplassene skal fordeles på heile landet, og først og fremst på de oljerelaterte bedriftsklyngene i Stavanger, Bergensområdet og Oslo. Da blir det slett ikke mye å snakke om. For å sette ting i perspektiv: Norge tapte nesten 30 000 industriarbeidsplasser i perioden 1999-2007 (kilde: SSB). Det er et mye kortere tidsspenn enn fra i dag til 2030, figuren under viser f.eks. at det bare fra 2005 til 2007 blei etablert 16 000 nye industriarbeidsplasser. Det har ikke medført noen problemer for Norges nasjonaløkonomi, men sjølsagt vansker for mange lokalsamfunn. Det er ei utfordring å etablere nye, eksportretta industriarbeidsplasser. Spørsmålet er om de bør komme i ei industrigrein som vil bli mye mindre viktig i framtida.
Industriarbeidsplasser i Norge 1999-2007. Kilde: SSB
Nord-Norge har ei spesiell utfordring på dette området. Den blir likevel opphaussa fra tid til anna. I perioden 2001-2008 blei det hvert år oppretta om lag 30 arbeidsplasser per 10 000 innbyggere i Nord-Norge, mot om lag 40 per 10 000 innbyggere for landet som heilhet. Man bør likevel merke seg at tallet for Oslo er 82 per 10 000 (kilde: SSB). For ordens skyld er det her snakk om arbeidsplasser med unntak for offentlig forvaltning og primærnæringene. Det innebærer at Nord-Norges kanskje fremste fortrinn, fisken, ikke er helt med i regnestykket (foredling er inkludert). Tallet for Nord-Norge er på linje med tallet i fylker med spredt bosetting og høgere innslag av primærnæring generelt, og høgere enn f.eks. i Østfold og Hedmark.
Nyetablering av tjeneste- og produksjonsarbeidsplasser 2001-2008. Kilde: SSB
I løpet av de siste par tiåra har fisket her til lands gjennomgått ei voldsom strukturrasjonalisering. Ved å satse på store, havgående trålere og liberalisere fangstkvotene har næringsgrunnlaget i mange nordnorske lokalsamfunn fått seg et hardt slag. Store fiskekapitalister har tjent seg rike. Dette kunne ha vært bra om den arbeidskrafta som blei frigjort fikk noe anna å gjøre, og om avkastninga fra de store fiskebåtene blei dirigert til nyskaping i lokalsamfunna som blei «konkurranseutsatt», men det har dessverre bare skjedd unntaksvis. Resultatet er at lokalsamfunn bygd opp rundt fisket mange steder er gått i oppløsning. I løpet av perioden 1999-2007 mista fiskerinæringa i Nord-Norge 3825 arbeidsplasser, blant anna som ei følge av denne utviklinga. Det er nesten like mange arbeidsplasser som LoVe-prosjektet vil skape i heile landet. Men denne saka holder Lederne tyst om.
Fiskeriarbeidsplasser i Nord-Norge 1999-2008. Tidsserien for fangst løper fra 2001-2008, for foredling fra 1999-2007. Kilde: SSB
På dette punktet skal jeg gi Liv Signe Navarsete rett: Det sitter noen i Oslo som ikke kjenner virkeligheta ute i lokalsamfunna og tar beslutninger som får enorme konsekvenser. Fiskeripolitikken har på en heilt anna måte en f.eks. landbrukspolitikken handla om hva som er kortsiktig, bedriftsøkonomisk lønnsomt. Hadde fiskeripolitikk blitt diskutert på premissene til dem det angår, trur jeg ikke at ei slik linje ville blitt tolerert. I alle fall ikke uten ei eller anna form for kompensasjon.
Konklusjonen er altså: Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.
Saken er at oljeforkjemperne har ikke gode svar på hvordan utbygging i LoVe kan gå sammen med de tiltaka vi må gjøre når det gjelder klimaet. Derfor vil de ha fokus over på noe anna. Problemet er at mye de samme folka (bl.a. pga omfattende krysseie mellom oljebransjen og storfiskerne)(6) har ansvaret for den negative utviklinga i fiskerinæringa i Nord-Norge. De kan spare seg krokodilletårene. Lederne er ikke opptatt av sysselsetting i Nord-Norge, og i alle fall ikke av klima. Lederne representerer bl.a. 4000 ansatt i Statoil-ledelsen, og de ønsker – forståelig nok – å beholde sine arbeidsplasser. Hva som er best for samfunnet som helhet er ei anna sak.
Jeg må si jeg har sansen for Oslo sporveiers kampanje for bedre T-banekultur. Jeg får forøvrig så vondt av å tenke på hvor mange av skattepengene mine som gikk til å «rebrande» Oslo sporveier til #ruter at jeg kommer til å bruke det gamle navnet ei god stund til. Jeg har sjøl reagert på at det har blitt heilt slutt på å lage ei luke foran dørene, så folk kommer seg av. Det er mulig det har noe med at det er blitt færre sitteplasser på de nye vognene å gjøre. Det er kjipt nok det, men så viktig er det ikke å få sitte for de fleste av oss. Høy musikk på hodetelefoner er én ting, men å spille gjennom heile utvalget av ringetoner på mobilen er noe anna. I denne Aftenposten-artikkelen står det at folka i Sporveien ikke kjenner til andre steder der de har vært nødt til å kjøre liknende kampanjer. Men det gjør jeg. Som vanlig er Sør-Korea langt framme når det gjelder kollektivtransport. Jeg viser noen blinkskudd fra deres tegneserie-kampanje her, de som er interessert i mer kan gå til denne bloggen.
Problemet med at folk ikke gidder å sleppe andre av før de sjøl skal på er utrulig nok ikke et av emna som blir dekt, men høylytte mobilsamtaler og musikk er sjølsagt kjent i Korea også:
Mobil- og musikkplager
Denne er kanskje hakket festligere:
Mobil- og musikkplager II
Det er jo ikke et like stort problem for folk i Seoul å miste en bane som det kan være i Oslo, når det er en halv time til neste avgang. Men det er jo heilt klart en fordel om folk er på stasjonen i tide. Ikke bruk veska til å snike deg med!
Ikke snik deg med i siste liten
At kampanjene også inneholder klare budskap mot seksuell trakassering er kanskje (?) litt meir søkt for et norsk publikum, men det er et problem i New York. For alt jeg veit er det det i Oslo også, som ung mann er jeg jo ikke blant de mest sannsynlige ofra.
You can't do that on the subway
Når det gjelder utforminga av kampanjen, kan nok Oslo sporveier ta noe lærdom av koreanerne. Tegneserieformen gjør formaningene meir spiselige og til dels også underholdende. De er i mine øyne et godt eksempel på kul, moderne propaganda. Takk til bloggen Korea & Animation for bildene!
I dette innlegget går jeg gjennom noen av hovedargumentene i Kenan Maliks bok «Rushdie-affæren», og peker på det jeg mener er viktige svakheter i hans dogmatiske analyse av ytringsfrihetas utvikling i europeiske land.
I samband med debatten om Oslo SVs uttalelse om verdier i integreringspolitikken blei jeg oppfordra til å lese Kenan Maliks «Rushdie-affæren» (1). Malik er journalist, har røtter i muslimsk India og var trotskist og antirasistisk aktivist som ung. Boka er utgitt i Gyldendals Arena-serie, med den sjølutnevnte kulturkjemperen Aslak Nore som serieredaktør. På vaskeseddelen kan vi lese at «Rushdie-affæren er en modig og Norges-aktuell bok om vår tids viktigste kulturkonflikt – kampen mellom ytringsfrihetens forsvarere og dens motstandere». Jeg antar at Nore som redaktør har skrivi vaskeseddelen. Påstanden får stå for hans regning. Jeg meiner det er vrøvl, og skal komme tilbake til hvorfor.
Sjølve boka er lettlest og velskrevet. Salman Rushdies «Sataniske vers» og debatten rundt dette verket danner ramma for ei historie om hvordan ytringsfriheta angivelig er blitt innskrenka i det post-moderne, multikulturelle samfunnet. Ei sentral tese er at den multikulturelle «ideologien» tillegger den individuelle, kulturelle identiteten for stor verdi. Dette fører både til at aksepten for å krenke andres identitet blir svekka og til at det er den kulturelle «avantgarden» i ulike grupper som blir det naturlige forbindelsespunktet mellom ulike grupper. I majoritetskulturen innebærer ikke dette et brudd med fortida. I minoritetskulturene prøver Malik å påvise et brudd med en enhetlig antirasistisk/«svart» bevegelse med hovedfokus på sosiale grupperettigheter og anti-diskriminering. Bruddet har ført til ei oppsplitting av denne bevegelsen i separate etnisk-kulturelle bevegelser med fokus på identitetspolitiske rettigheter. Særlig meiner han at redusert aksept for religionskritikk er et tydelig og alvorlig trekk i utviklinga, og at de personene som bidrar til å forme de forskjellige minoritetsidentitene bygger si sjølforståing på et vrengebilde av den etnisk-kulturelle identiteten sin: Den blir i vel så stor grad forma i opposisjon til vestlig kultur som av opprinnelseslandets tradisjoner.
Hvis vi velger å forholde oss til Maliks teser som et teoretisk rammeverk for å forstå integreringsdebattens utvikling i Vest-Europa de siste 20 åra, er det fleire paradokser og halvkveda viser vi må forholde oss til:
Malik velger ikke å forholde seg til at det multikulturelle regimets avløsning av sort/hvit-skillelinja førte til at en særegen britisk tradisjon for høyreekstrem vold og antirasistisk motvold brøyt sammen.
Malik ser det politiske linjeskiftet som et isolert integreringspolitisk fenomen som utelukkende var et resultat av politisk vilje til å satse på multikulturalismen. Eller i Maliks tolkning: En mangel på vilje til å satse på et anna alternativ.
Maliks behandling av de ytterliggående islamistene fokuserer for sterkt på de sekteriske aspektene ved islamismen, framfor de nasjonalistiske aspektene ved den.
Malik forholder seg overraskende kritisk til lovverk som begrenser hatefulle ytringer når man tenker over andre former for juridisk begrensning av ytringsfriheten. Han tar knapt opp det største ytringstabuet i Europa i det hele tatt.
Hvis vi nå går gjennom disse forholda ett for ett, vil vi (etter mi meining) se at Malik går gjennom historia på en interessant måte, at han har flere gode delanalyser, men at han i helhetsbildet fremdeles bærer på den dogmatiske trotskistbakgrunnen sin. Det er ytterst tvilsomt å hekte det liberale samfunnets overlevelse på ei absoluttistisk tolking av hva ytringsfriheta skal være.
Når det gjelder det første punktet: Erfaringa fra Storbritannia viser altså et sammenfall av fleire kulturelle endringer. I motsetning til mange andre europeiske land, har Storbritannia hatt et nokså flerkulturelt samfunn svært lenge. Koloniveldet ga også mange folk fra koloniene mulighet til å komme til Storbritannia, og mens andre europeiske land først begynte å ta inn «fremmedarbeidere» på 60-tallet, var det allerede like etter krigen mange med afro-karibisk bakgrunn og bakgrunn fra det indiske subkontinentet (India, Pakistan, Bangladesh) som levde i Storbritannia. Dette ga seg blant anna utslag i at Storbritannia fikk sitt første høyrepopulistiske parti allerede på 60-tallet, lenge før noe sånt var påtenkt i Norge. British National Front var også et beint fram rasistisk parti, med klare historiske forbindelser til britisk nazisme og nynazistiske bevegelser i Europa (2). Partiet vant en og annen kommunestyrerepresentant, men var ellers heilt marginalt.
Jeg har prøvd å finne statistikk over rasistisk motivert vold fra offisielle britiske kilder, men det har vist seg veldig vanskelig. Basert på et par ulike kilder har jeg laga denne tabellen, men den må tas med ei klype salt, fordi måten å beregne antall tilfeller rasistisk motivert kriminalitet blei endra ved årtusenskiftet.
År
Antall tilfeller rasistisk motivert kriminalitet
1995
390 000
1999
260 000
2002/2003
206 000
2003/2004
206 000
2004/2005
170 000
Rasistisk motivert kriminalitet i Storbritannia. Kilder: Office for National Statistics (3), Home Office (4)
Malik gjør et poeng ut av at den multikulturelle politikken førte til tidligere ukjente fenomener som rasistisk motivert vold mellom ulike minoritetsgrupper. Vold mellom marginaliserte grupper er i seg sjøl ikke et nytt fenomen. Når ha først skriver ei debattbok kunne han likevel tatt seg bryet med å sette opp statistikk over antallet rasistisk motiverte forbrytelser i et historisk perspektiv. Skal vi tru kilder som er opptatt av å bekjempe rasisme, innebar nemlig Maliks prügelknabe, 90-åras multikulturalistiske politikk, fravær av etnisk motiverte opptøyer gjennom heile 90-tallet. På 80-tallet, etter at Margaret Thatcher legitimerte rasistiske synspunkter i 1979, ved å si at ho «forsto kjensla av å bli oversvømma av fremmede», var det fleire slike opptøyer. Slike opptøyer har også oppstått på 2000-tallet, etter at den kulturpolitiske pendelen begynte å svinge tilbake (5).
En sentral passasje i boka til Malik, fra side 174 til 177 handler om en fleirkulturell forfatter sitt møte med et etnisk-lokalt bygdedyr. Malik gjør et poeng ut av at Monica Ali, som skreiv boka «Brick Lane» har britisk mor og far fra Bangladesh, blei diskreditert som «minoritetsrepresentant», fordi ho ikke var autentisk innvandrer. I en, i mine øyne, ganske søkt overanalyse av kravet til kulturell autentisitet som møter innvandrerrepresentanter bruker han mye plass på å hevde at mange kulturliberaleres «respekt» for gruppeidentiteter handler om at man ikke anerkjenner minoritetenes evne til å være fullverdige debattanter – «de trenger noen som kan prate for seg». Jeg har vanskelig for å se dette som noe anna enn en stråmann i norsk sammenheng. Det er ingen tvil om at vi har omfavna samfunnsdebattanter fra minoritetsmiljøa i Norge. Helt uavhengig av hvor de har plassert seg, vil jeg nesten påstå. Shabana Rehman, Noman Mubashir, SVs egen Akhtar Chaudhry og Hadia Tajik er gode eksempler på progressive folk som norsk offentlighet har akseptert til fulle. Aslam Ahsan, Mohammed Usman og Abid Raja er eksempler på folk som i større grad har valgt å betone tradisjonelle verdier i sin kultur, men som også langt på vei framstår som moderne. Dette kravet om kulturell autentisitet framstår som en orientalismekritikk som jeg mener er passé i dagens Norge. Den rammer ingen, for det finnes ingen altomfavnende, orientalistisk, liberal elite her til lands, som helst ønsker seg innvandrere de kan projisere sine bilder av kulturell underlegenhet på.
Jeg meiner ikke at jeg har tilbakevist Maliks påstander, men jeg meiner at det ligger noe her som Malik ikke velger å forholde seg til. Dette «noe» innebærer et samspill mellom kulturpolitikk, strømninger i offentligheta og hvordan marginaliserte grupper velger å gi uttrykk for den avstanden de føler til storsamfunnet. Malik refererer også til at terrorismen, som han ser som et resultat av en multikulturell aksept for at ekstremister får sette dagsorden, ikke blir begått av de fattigste og dårligst utdanna. Poenget er forsåvid interessant nok, og det er også blitt løfta fram av forskere. Jeg meiner likevel at det har begrensa relevans: Hovedpoenget er hvem de politisk ekstreme identifiserer seg med. De fleste av arbeiderbevegelsens tidlige revolusjonære var også middelklassefolk som identifiserte seg med arbeiderklassens vanskelige kår.
Når det gjelder det andre punktet, der Malik analyserer valget av multikulturalismen som et latmanns-knefall for særinteressegrupper fra hovedstrømspolitikernes side, spør jeg meg om han egentlig vil forholde seg til hvordan politikk oppstår. Jeg meiner at han i vel stor grad ser for seg at man kan sitte med fullstendig oversikt over hva slags virkning ulike politiske tiltak vil ha, og at han overvurderer politikernes evne til å styre samfunnsutviklinga. Forklaringa om at den multikulturelle særinteressestøtta var motivert av latskap blir ikke holdt opp mot ei mulig alternativ forklaring om større kulturell sjølbevissthet. Jeg har sans for at Malik analyserer de politiske strømningene i minoritetsgruppene først og fremst i lys av hvordan de orienterer seg mot storsamfunnet. Men da blir det også rart at han lar være å se det multikulturelle paradigmet i lys av samtidas styrka fokus på det nasjonale blant storsamfunnets politikere. 80- og 90-tallet innebar som ei følge av blokkpolitikkens avtakende viktighet et tydelig oppsving for nasjonalismen. Reorienteringa bort fra stormaktsblokkene hadde for mange av landa i Sør begynt i god tid før muren falt. Maliks historier om de tidlige multikulturelle initativa på 80-tallet kan godt handle om effektiv, målretta politikk i det enkelte tilfelle.
Når 90-tallet kom blei den fara som nasjonalisme og mangel på forståelse for andres bakgrunn og kultur utgjorde så til de grader understreka: Historia fra Balkan, Rwanda og Russland viste tydelig at mangel på vilje til å anerkjenne nasjonalt-etnisk identitet kunne få katastrofale konsekvenser. Det er ikke gitt at det å la grupper som ville bære slike identiteter få et økonomisk spillerom innafor det sivile samfunnet var en dårlig politikk i et slikt lys. Det er også andre viktige kulturelle faktorer som bidrar til at de europeiske nasjonale identitetene i større grad har satt grenser for seg selv, enn f.eks. den ekspansive nasjonale identiteten i et land som er grunnlagt på et mangfold av kulturer og innvandring slik det er i USA. Mens alle amerikanere uten å mukke hyller det amerikanske flagget og avlegger den samme eden til dét som alle innvandrere må avlegge for å få statsborgerskap. På 80- og 90-tallet var mange europeiske land, deriblant Norge, ennå ikke ferdige med å ta et oppgjør med sin egen nasjonaliseringspolitikk. Den samme skepsisen som mange nordmenn instinktitvt nærer mot «fornorsking» (tenk tatere og samer), har klare paralleller i mange europeiske land. Samtidig med dette fortsatte immigrasjonen som ei følge av blant anna familiegjenforeninger, og stadig fleire med innvandrerbakgrunn fikk utdanning og en styrka materiell basis for å kunne hevde seg i det britiske samfunnet. Går det an å tenke seg at den styrka organiseringa i etnisk-nasjonale grupper hadde noe å gjøre både med at nasjonal forankring blei viktigere i verden og at fleire av gruppene hadde nådd en kritisk masse som gjorde det mulig å stå på egne bein?
Videre: Hvor reelt var Maliks alternativ? En fortsatt kamp for sosiale rettigheter under 80- og 90-tallets konservative styre var på forhånd dødsdømt. Thatcherismens grunnleggende tese var jo at «there is no such thing as society». De politiske signala fra myndighetene var tydelige på at sosiale pressgrupper ikke ville få innfridd krava sine, og Thatcher hadde jo som nevnt vært tydelig på at ho forsto angsten for «det ukjente».
I denne konteksten framstår ei meir nasjonal forankring for minoritetenes kamp som logisk og forståelig. Det tar oss også videre til det tredje punktet: Maliks spiller i stor grad på en «forståelse» av islam som har vokst fram på 2000-tallet, der det unike ved denne religionen er at den mangler opplysningsidealer. Det fører til at han i stedet for å bruke ei tilnærming basert på vanlige diaspora-analyser ser på islams angst for religionskritikk som noe enestående. Hovedpoenget hans er likevel ei sterk prinsipiell støtte for ytringsfriheta, men når han har valgt å bygge denne støtta på Rushdie-saka, er det klart at religionskritikkens plass blir vesentlig.
Jeg kan likevel ikke se at han vier noe særlig plass til å se på islams evne til å bære nasjonalistiske ideal. Det er rart, fordi nasjon og islam i mange relevante tilfeller er veldig nært knytta til hverandre. Pakistan, India og Bangladesh er nasjonalt like, men nasjonene er bygd på den religiøse majoriteten. Det osmanske rikets fall innebar også at islam mista ei verdslig stormakt bygd på religiøs makt. I mange arabiske land ser vi også at det er en religiøs nasjonalisme som utgjør opposisjonen mot verdslige diktatorer som i ulik grad har hevda å bygge på ei blanding av kosmopolittiske og nasjonale ideal.
Da jeg studerte russiske områdestudier hadde jeg ei bok av Rogers Brubaker på pensum: «Nationalism Reframed» (6). De analysene Brubaker bruker for å beskrive nasjonale minoritetsbefolkninger utafor hjemlandet er også treffende for hvordan de ekstremistiske miljøene Malik meiner at multikulturalismen dyrker forholder seg til maktkampen i sine hjemland. De er også nyttige for å forstå forskjellene i hvordan ulike etniske grupper forholder seg til konfliktene i landa de innvandra fra. Hvor tydelig rolle religionen spiller i å definere den nasjonale identiteten kan ses i ei rekke konflikter: Buddhistiske singalesere og hinduistiske tamiler; ortodokse serbere, katolske kroater og muslimske bosniaker, der man før hadde snakka om serbokroater. Katolske irer og britiske protestanter. Så også kristne europeere og muslimske innvandrere? Identitetssymboler er viktige, sjøl når det handler om noe så idiotisk som ens favorittfotballag finnes det folk som er villige til å gripe til vold for å forsvare «hjemmets ære». I USA er det om ikke ulovlig, så i alle fall svært sosialt belastende å brenne nasjonalflagget, og da er vi kommet til punkt fire: Begrensing av ytringsfriheta.
Ytringsfriheta er allerede begrensa i hytt og pine. Den er først og fremst sosialt begrensa ved at folk må forholde seg til hva folk rundt dem mener om de skal bli akseptert som en del av fellesskapet. Det finnes miljøer og lokalsamfunn i Norge der folk vil bli utstøtt om de meiner at rovdyr er viktigere enn beitedyr, akkurat som det finnes miljøer der det motsatte er tilfellet. Det er det ikke noen som mener er et problem, for det handler om hvordan folk forholder seg til hverandre privat. Det er først når det blir vold ut av det at samfunnet griper inn. Det er annerledes i forhold til offentlig omgang: Det er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av politisk og religiøst ståsted. Sjøl i et privat firma. Hvorfor er det slik? Det er vel for at folk skal akseptere at det finnes felles spilleregler i samfunnet og for å gi ytringer i ord forrang framfor ytringer i handling (som å nekte å ansette noen i ens private firma, bare fordi vedkommende har et anna politisk ståsted).
Men ytringer i ord er også begrensa. Det finnes et stort sett av lover og regler som skal bidra til at ytringsfriheten ikke krenker personvernet og behovet for å verne nasjonal sikkerhet. Det er også forbudt å komme med ytringer om at man ønsker å gripe til vold. Individets integritet er viktigere enn ytringsfriheten. Statens sikkerhet er viktigere enn de statsansattes ytringsfrihet. Disse normene er internalisert i så stor grad at media følger dem, sjøl om de ikke er formelt bindi til å gjøre det. Om det offentlige lakk opplysninger om for eksempel enkeltfolks helse som var taushetsbelagt, ville media aldri publisere det. De siste dagene har det vært fleire mediesaker om nasjonale sikkerhetsforhold som media har kjent til, men som de ikke har valgt å publisere.
Denne omstendelige utredninga nærmer seg nå slutten, for det siste punktet der vi spør oss om ytringsfriheten skal vike er når det gjelder gruppers integritet. Her er lovreguleringa langt svakere. Straffelovas §135a (7) beskytter gruppeidentiteter, men er en sovende lovbestemmelse. Det er lenge sida noen blei dømt for rasisme, enda du ikke trenger å leite lenger vekk enn i nærmest kommentarfelt for å finne det. Jeg spurte for ikke lenge sida en som meinte at stridene om religionskritikk viser at ytringsfriheta er trua om hvor grensa skal gå, når det gjelder hatefull religionskritikk. Utgangspunktet er at han meiner at vi ikke kan si at Muhammed-karikaturene ikke burde ha vært publisert selv om de er hatefulle. Da innskrenker vi de facto ytringsfriheta og adgangen til religionskritikk. Jeg spurte om han ville ha følt seg moralsk komfortabel med publiseringa av Julius Streichers Der Stürmer (8) i dagens Norge, og han blei svar skyldig. Jeg meiner at den publikasjonen er et eksempel på at et sted må det gå ei grense for hvilke krenkinger av gruppeidentitet som kan tillates.
Misforstå meg rett: Det er ikke mulig å sammenligne dagens muslimfrykt med mellomkrigstidas antisemittisme i omfang eller alvorlighetsgrad. Men det er altså relevant å vite om det går ei grense et sted. Den bør ikke nødvendigvis reguleres ved lov. Men det bør i alle fall være mulig å si at «dette burde du ha holdt deg for god til å trykke». Hvor grensa skal gå må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Men når ei minoritetsgruppe meiner at det å trykke bilder av deres viktigste symboler med et etnisk utseende som er en karikatur av deres egne fysiske trekk er et overgrep, trur jeg at de noen ganger kan ha rett. Dersom ei norsk gruppe hadde publisert bilder så grove som det du finner under her og hensikta var å skape eller spille på hat knytta til gruppeidentiteter, meiner jeg at man må si fra om at dette er moralsk forkastelig, og at det moralsk, om ikke juridisk, burde ha vært forbudt. Jeg ser ikke hvordan det er mulig å lage ei klar skillelinje mellom dét og enkelte av de religiøse karikaturene.
Et eksempel på noe det helt opplagt må være lov til å si at det er «uklokt», «galt» eller «forkastelig» å trykke. Å si at man er «uenig» i meningsinnholdet er rett og slett ikke nok.
Hvor grensa går må nok være et skjønnsspørsmål. Det må handle om å ha ei truverdig, etisk legitim hensikt. Da snakker vi ikke om lovregulering, men å åpne for fordømmelse. Det er også fullt mulig å fordømme begge parter i en konflikt. Dersom ei moralsk forkastelig ytring møtes med trusler om vold, må også truslene fordømmes. I debatten om «det skumle islam» er det det som er den tredje veien. Eller egentlig den andre, for de som meiner at alle Muhammed-karikaturene er forkastelige, mens voldstruslene er legitime er så forsvinnende få, at de er helt uinteressante. Det moralske standpunktet deres er også så hinsides tåpelig at det ikke fortjener oppmerksomhet.
Til slutt kan jeg jo bruke dette prinsippet på Salman Rushdies bok. Når vi altså bruker sinnelagsetikk for å vurdere ytringer, burde «Sataniske vers» vært trykt? Rushdie sa sjøl at han skreiv boka for å vise noen sider ved møtet mellom minoritetskultur og det vestlige storsamfunnet. Han er forfatter, og boka er tydelig skrivi for å underholde og gi en estetisk opplevelse. Vi skal heller ikke se bort fra at han gjorde det for å håne fundamentalister. Debatt og underholdning må i seg sjøl være legitimt. Hva med hån? Vi har en lang tradisjon for å kombinere debatt, hån og underholdning i satire. Men da skal man også være vâr for punktet der det bikker over: Jeg skulle ønske Otto Jespersen hadde holdt seg for god til noen av jødevitsene sine (9). Jeg synes ikke han burde brukt dem. Men selvfølgelig bør han ikke straffes i juridisk forstand. «Sataniske vers» er trygt plassert på rett side av grensa. Men til sjuende og sist har jeg ikke noe bedre grunn for å hevde det enn en etisk intuisjon.
Jeg trur likevel det er mange som er enige med meg i at den intuisjonen hver og en går rundt med, og som tillater oss å felle moralske dommer og å be om unnskyldning er av det gode. Politikens Tøger Seidenfaden har bedt om unnskyldning for at Politiken trykka en av Muhammed-karikaturene (10), og det har også andre gjort ved andre anledninger. Det å felle disse dommene og å be om tilgivelse er sterkere ytringer enn å gi uttrykk for uenighet eller å skifte mening, og en like sjølsagt del av ytringsfriheta som ytringene var i første omgang. Jeg vil ikke felle noen dom over Maliks bok. Boka er et uttrykk for et oppriktig engasjement for ytringsfriheta og et åpent samfunn. Men jeg meiner at det er ting ved hvordan folks holdninger og identitet skapes, som Malik har oversett, og jeg meiner derfor også at sluttanalysa hans blir gal.
De nykonservative verdi-argumenta for Afghanistan-krigen er avslørt som innholdslause. Norge bør ikke ta del i et reint stormaktsspill, og de norske styrkene bør derfor trekkes ut så raskt som mulig.
Da forvirringa hadde lagt seg etter 11. september begynte nykonservative politikere å bruke argumenter om kvinnefrigjøring og spredning av demokrati for å rettferdiggjøre NATOs okkupasjon av Afghanistan. Hvor lite substans det er i disse argumenta, som også er blitt brukt på temmelig spekulative måter av representanter for den norske utenrikspolitiske konsensusen (1), viser nylige nyhetsoppslag i asiatiske medier (2, 3): Der drøfter man åpent realitetene i dagens Afghanistan-krig, hvor regionale makter kjemper om innflytelse i et strategisk viktig område. India har tapt og Pakistan har vinni innflytelse. I Norge snakkes det nesten ikke om denne utviklinga.
Afghanistan-krigen skulle vinnes ved å styrke Hamid Karzais regime. Trass i massivt valgfusk blei Karzai-regjeringas «gjenvalg» raskt akseptert av NATO-landa. Når politikere i Norge og andre demokratiske land omtaler Karzai-regimet som «demokratisk valgt» (4), må jeg si at jeg blir bekymra. De meiner det neppe, men dobbeltmoralen er påtrengende. Det må være grenselaust pinlig når det nå kommer fram at Karzai er så misnøyd med NATOs bidrag at han anklager okkupantmaktene for å stå bak valgfusket (5) og åpent truer med å gå over til Taliban (6).
Krigen i Afghanistan har ikke ført til ei bedring i forholda for det afghanske folket. Snarere tvert i mot: Så lenge krigen fortsetter vil det være umulig å bygge stabile samfunnsstrukturer. NATO har ikke nådd måla med okkupasjonen: kontroll og ei fungerende, vennligsinna regjering. Når avstanden fra «våre» skurker til Taliban ikke er større enn at de kan tenke seg å spille på samme lag, bør de nykonservative innse sin fallitt. Da kan debatten handle om det virkelige spørsmålet: Skal Norge drive krig i Sentral-Asia for å nå geopolitiske mål? Jeg har vanskelig for å tru at det finnes støtte i opinionen for at Norge skal delta i et reint stormaktsspill. Canada (7) og Nederland (8) har allerede meldt at de vil trekke ut sine styrker. Norge bør følge etter i løpet av året.
Oppdatering: Etter Karzais utspill har Peter Galbraith, som tidligere var visesjef for FNs kontor i Afghanistan, gått ut og antyda at Karzai er opiumsmisbruker (9). Om det er sant, er det nok et rystende bevis på at NATO-operasjonen støtter seg på en person med kompromittert dømmekraft.
Jeg har savna et begrep i debattene rundt Harald Eias «Hjernevask». Gjennom seriens tendensiøse kryssklipping av intervjuer med norske samfunnsforskere er det blitt skapt et inntrykk av at mye av norsk samfunnsforskning er bare tull. Det sitter visstnok anerkjente forskere ute i verden og ler av norsk samfunnsforskning. Å gå inn i hver enkelt av de debattene Eia og makker Ole Martin Ihle har reist i «Hjernevask» og påvise graden av biologisk determinering eller hvitvaske den forskninga som er diskreditert fordi personen som står bak er blitt dårlig framstilt, ville kreve så mye innsats og tid at det er helt uaktuelt for meg å gjøre det. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å peke på to ting. Den ene handler om hvor holdbar informasjonen i «Hjernevask» er, den andre er et begrep for å beskrive posisjonen programmet styrker:
«Hjernevask» sprer informasjon. Det samme skjer gjennom publisering av forskning. Forskning publiseres på en slik måte at mest mulig nyanser bevares og flest mulig referanser synliggjøres. Dette gjøres for å ivareta et av forskningas sentrale dogmer: Etterprøvbarhet. Dette idealet er så sterkt at det er vanskelig for forskere å frigjøre seg fra det. Møtet med underholdningsmedias behov for konflikter og klare motsetninger krever at det legges dødt. «Hjernevask» forholder seg ikke til dette idealet. Programmets eneste formål er å skape skepsis. Programmet er også laget på en slik måte at programskaperne sitter med full kontroll av hva slags inntrykk seerne skal sitte igjen med, dvs. informasjonskontroll. Dersom «Hjernevask» ble vurdert som forskning side om side med de mer eller mindre uthengte forskernes arbeid, er jeg ikke et sekund i tvil om hva som ville blitt slakta først. Debatten rundt «Hjernevask» kan bidra med samfunnsopplysning og ny kunnskap. Programmets eget forhold til saklighet, og mer spesifikt dets tilrettelegging for etterprøvbarhet gjør at det er verdiløst som kilde til kunnskap om norsk samfunnsforsking.
I debatten snakke man om «biologi» og i enkelte tilfeller om at «biologene» har seira. Imidlertid snakker man egentlig ikke om biologer og samfunnsforskere, men om folk som ønsker styrka vektlegging av biologiske forklaringsmodeller og folk som ikke gjør det. I mange tilfeller vil det være helt rimelig å se bort fra biologiske forklaringsmodeller. Selv om jeg er naturviter har jeg tatt kurs på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (helt frivillig). På kurset KFL 4010 lærte jeg et begrep som beskriver posisjonen som har vunnet stilling som et resultat av «Hjernevask». Den heter biologisme, ikke biologi. Biologisme er navnet på et ståsted som fremmer biologiske forklaringsmodeller. Det er altså biologistene som er på offensiven, og ikke biologene, slik det bl.a. ble skrevet i denne Dagblad-artikkelen. Biologisme er et ideologisk ståsted. Dette viser også at enten Eia & Ihle ønska det eller ikke, så er «Hjernevask» et høyst politisk program, for biologisme er politikk og ikke vitenskap. Denne Wikipedia-artikkelen beskriver biologismen, men er dessverre litt mangelfull.
