Innlegget er oppdatert med nye opplysninger og anslag lørdag 24. april.
I Aftenposten går det i dag (22. april 2010) an å få inntrykk av at oljeboring i Lofoten og Vesterålen kan redde 35 000 arbeidsplasser (1). Kilden til påstanden er en rapport fra Econ Pöyry, bestilt av organisasjonen Lederne (2). Jeg har til vanlig bare sånn passelig tiltro til Econ-rapporter, fordi selskapet har heilt åpenbare insentiver til å lage konklusjoner i tråd med med oppdragsgivers ønsker. Jeg skal ikke gå djupt inn i akkurat det her og nå, Thor Egil Braadland nevner et par eksempler i sitt innlegg om samme tema (3). Uansett, hvis vi tar Econ-rapporten for det den er, ser vi raskt at sjølve rapporten gir uttrykk for at mange av anslaga «er beheftet med stor usikkerhet». Den konkluderer riktignok med at 35 000 olje-relaterte arbeidsplasser vil forsvinne fram til 2030, men dette skyldes en reduksjon i det totale volumet av olje og gass som blir utvinni. Oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen kan kanskje bidra til å gjøre fallet mjukere, men er ikke i nærheten av å utligne det. Figuren under er henta fra Econ-rapporten, og viser hvor mange arbeidsplasser en ser for seg at LoVe kan utgjøre.
Det går tydelig fram av figuren at antallet arbeidsplasser som følge av ei utbygging i Lofoten og Vesterålen uansett vil utgjøre en liten andel av det totale antallet oljerelaterte arbeidsplasser. Tallet vil være høyest de første 5 åra (utbyggingsfasen) med 8000, og deretter falle raskt til om lag 3000, der det vil holde seg i ca. 25 år. Aftenposten har seinere publisert en artikkel som korrigerer det vanvittig overdrevne tallet (35 000), men har ikke trekki den første, og snakker sjøl i den nye artikkelen om 8 000 arbeidsplasser – hvorav 5 000 vil være der kun i utbyggingsfasen (4). Det er et par ting man må ha in mente når man leser figuren:
- Arbeidsplassene vil sannsynligvis i liten eller ubetydelig grad komme i Nord-Norge. De aller fleste vil komme som ei følge av at etablerte oljerelaterte virksomheter i Sør-Norge får fortsatt næringsgrunnlag. Eventuelle lokale arbeidsplasser vil komme som følge av ilandføringsanlegg, men det er helt uvisst om man vil finne det fornuftig å i det hele tatt bygge slike anlegg. Noen lokale service-funksjoner vil bli bygd, men antallet arbeidsplasser her vil være på en heilt annen skala. Mi gjetning er nesten like god som Econs, og jeg tipper toppen to hundre.
- Anslaget bygger på ei optimistisk vurdering av størrelsen på funna. Oljedirektoratet nedjusterte sine forventninger til 1,3 milliarder fat oljeekvivalenter (dvs. naturgass og andre petroleumsprodukter omregna til råolje)(5). Econ har valgt å bruke tallet 2 milliarder. Dette tallet er egentlig tatt rett ut av lufta. Siden Econ baserer seg på et 1-1 forhold mellom reservestørrelse og sysselsetting, innebærer det at rapportfabrikantene muligens overvurderer antallet arbeidsplasser med om lag 50 %. Talla fra Oljedirektoratet er basert på de nyeste og beste undersøkelsene som er gjort.
Legger vi Econs anslag til grunn, er det snakk om 80 000 årsverk over en 30 års periode. Det utgjør i snitt 3100 arbeidsplasser hvert år det er aktivitet i LoVe. Legger vi Oljedirektoratets anslag til grunn, er det snakk om 2200 arbeidsplasser. Det høres mye ut, og det ville også vært mye om alt kom i en landsdel som totalt sysselsatte 16427 personer i industri i 2007 (kilde: SSB). Men det er ikke det som er tilfelle. Disse arbeidsplassene skal fordeles på heile landet, og først og fremst på de oljerelaterte bedriftsklyngene i Stavanger, Bergensområdet og Oslo. Da blir det slett ikke mye å snakke om. For å sette ting i perspektiv: Norge tapte nesten 30 000 industriarbeidsplasser i perioden 1999-2007 (kilde: SSB). Det er et mye kortere tidsspenn enn fra i dag til 2030, figuren under viser f.eks. at det bare fra 2005 til 2007 blei etablert 16 000 nye industriarbeidsplasser. Det har ikke medført noen problemer for Norges nasjonaløkonomi, men sjølsagt vansker for mange lokalsamfunn. Det er ei utfordring å etablere nye, eksportretta industriarbeidsplasser. Spørsmålet er om de bør komme i ei industrigrein som vil bli mye mindre viktig i framtida.
Nord-Norge har ei spesiell utfordring på dette området. Den blir likevel opphaussa fra tid til anna. I perioden 2001-2008 blei det hvert år oppretta om lag 30 arbeidsplasser per 10 000 innbyggere i Nord-Norge, mot om lag 40 per 10 000 innbyggere for landet som heilhet. Man bør likevel merke seg at tallet for Oslo er 82 per 10 000 (kilde: SSB). For ordens skyld er det her snakk om arbeidsplasser med unntak for offentlig forvaltning og primærnæringene. Det innebærer at Nord-Norges kanskje fremste fortrinn, fisken, ikke er helt med i regnestykket (foredling er inkludert). Tallet for Nord-Norge er på linje med tallet i fylker med spredt bosetting og høgere innslag av primærnæring generelt, og høgere enn f.eks. i Østfold og Hedmark.
I løpet av de siste par tiåra har fisket her til lands gjennomgått ei voldsom strukturrasjonalisering. Ved å satse på store, havgående trålere og liberalisere fangstkvotene har næringsgrunnlaget i mange nordnorske lokalsamfunn fått seg et hardt slag. Store fiskekapitalister har tjent seg rike. Dette kunne ha vært bra om den arbeidskrafta som blei frigjort fikk noe anna å gjøre, og om avkastninga fra de store fiskebåtene blei dirigert til nyskaping i lokalsamfunna som blei «konkurranseutsatt», men det har dessverre bare skjedd unntaksvis. Resultatet er at lokalsamfunn bygd opp rundt fisket mange steder er gått i oppløsning. I løpet av perioden 1999-2007 mista fiskerinæringa i Nord-Norge 3825 arbeidsplasser, blant anna som ei følge av denne utviklinga. Det er nesten like mange arbeidsplasser som LoVe-prosjektet vil skape i heile landet. Men denne saka holder Lederne tyst om.
På dette punktet skal jeg gi Liv Signe Navarsete rett: Det sitter noen i Oslo som ikke kjenner virkeligheta ute i lokalsamfunna og tar beslutninger som får enorme konsekvenser. Fiskeripolitikken har på en heilt anna måte en f.eks. landbrukspolitikken handla om hva som er kortsiktig, bedriftsøkonomisk lønnsomt. Hadde fiskeripolitikk blitt diskutert på premissene til dem det angår, trur jeg ikke at ei slik linje ville blitt tolerert. I alle fall ikke uten ei eller anna form for kompensasjon.
Konklusjonen er altså: Olje i LoVe gir ikke mange arbeidsplassene, og i alle fall ikke i Nord-Norge. Norge har tapt like mange industriarbeidsplasser som det vi vil gjøre i oljeindustrien fram mot 2030 på kortere tid, uten at det har fått negative konsekvenser for økonomien. Ja, vi har ei utfordring når det gjelder å etablere ny eksportindustri. Ser vi på takta i nyetableringer ligger Nord-Norge ikke spesielt dårlig an, og vil uansett ikke få noe særlig drahjelp av oljeutbygging. Den viktigste næringspolitiske utfordringa i Nord-Norge er nedbygginga av fisket, men siden politikere generelt ikke veit noe om fiskeripolitikk er like mange arbeidsplasser tapt på 8 år som det ei oljeutbygging ville gitt.
Saken er at oljeforkjemperne har ikke gode svar på hvordan utbygging i LoVe kan gå sammen med de tiltaka vi må gjøre når det gjelder klimaet. Derfor vil de ha fokus over på noe anna. Problemet er at mye de samme folka (bl.a. pga omfattende krysseie mellom oljebransjen og storfiskerne)(6) har ansvaret for den negative utviklinga i fiskerinæringa i Nord-Norge. De kan spare seg krokodilletårene. Lederne er ikke opptatt av sysselsetting i Nord-Norge, og i alle fall ikke av klima. Lederne representerer bl.a. 4000 ansatt i Statoil-ledelsen, og de ønsker – forståelig nok – å beholde sine arbeidsplasser. Hva som er best for samfunnet som helhet er ei anna sak.
Det at vi mister industri er jo tragisk.
Bildelproduksjon er praktisk talt borte. Aluminiumsproduksjon er praktisk talt borte. Møbelproduksjonen forsvinner. Når vi skal bygge kystvakt, fregatter, MTBer eller gasskraftverk i Hammerfest må det bygges i Spania. Landbruket overlever på kraftig subsidiering og importvern. Det er snart ikke mye vi kan leve av her lenger. Det er olje og oljerelatert industri og det er våpenproduksjon og en viss teknologinyskapning. Men, om vi skaper teknologi som er bra nok blir den kjøpt opp av utlendinger som Fast og Tandberg er gode eksempler på. Det betyr at om selskapene tjener penger forsvinner de pengene ut.
Dette bekymrer ikke Benjamin i det hele tatt. Ganske enkelt fordi oljepengene er en stor sovepute for han. Han tiljubler nesten bortfallet av industri og sier at det ikke har påvirket økonomien vår. Dette stemmer overhode ikke. Saken er den at industrien har forsvunnet samtidig som oljeinntektene har økt. Derfor er nettoresultatet slik Benjamin vil ha det, men om man ser bak tallene er sannheten en ganske annen.
Og – om man ser fremover 20-30 år vil den samme sannhet slå deg. Når oljeinntektene er borte – vil vi da kunne trekke på skuldrene av at industrien også er borte ?
Om Benjamin sin økonomiske teori er korrekt må den gjelde for andre land også. Økonomi er som kjent ikke noe som gjelder kun vårt kjære fedreland. Kanskje Benjamin kan spørre seg dette spørsmålet : Hvordan kunne så mange land under finanskrisen pøse på hundretalls av milliarder inn i noe man ikke kommer til å savne om er borte? Er verdens regjeringer (inkludert vår) så stein stokk dumme at de bruker penger på noe som ikke trengs fremfor velferd ?
Eller kan det være slik at det å produsere og selge er en forutsetning for å skape inntekter til velferd ?
Verdens behov for olje forsvinner ikke av med LoVe nei.Man må bare finne den andre steder. Derfor er et nei til LoVe et ja til økt press på arktis.
Sorry, Haakon, men dette er vanskelig å ta seriøst. Du har svart på det innlegget du basert på dine fordommer tror at jeg skreiv, og ikke det innlegget jeg faktisk har skrivi. Hvis du leser innlegget vil du nemlig se at jeg både snakker om behov for å ha eksportindustri og om nyskaping. Men det er ikke hovedsaken i innlegget. Hovedsaken er at Ledernes rapport er ei krisemaksimering uten rot i realitetene. Vi har klart å omstille oss til å skape 30 000 arbeidsplasser på 8 år etter industridøden under Bondevik II, det betyr at vi også fint klarer å kompensere for de 35 000 som forsvinner fram til 2030.
Argumentet om at verdens behov for olje ikke vil forsvinne med LoVe er basert på oljeforbruket er uavhengig av hva slags klimapolitikk som føres. Du tror vel ikke på menneskeskapte klimaendringer, så da er det helt uproblematisk. Vi som tar den utfordringa på alvor, innser at det å la være å utvinne LoVe er Norges første bidrag til å redusere disponibelt CO2-drivende energikilder globalt. Kostnaden Norge tar ved å gjøre det er betydelig. Kostnaden ved ikke å gjøre noe er katastrofal. Hvis ikke verdens rikeste land har råd til å gi opp noe, hvem har det da?
Sannheten leser du i tapte arbeidsplasser.
Om du er så ung at du ikke husker lenger enn Bondevik anbefaler jeg deg å lese litt skipsfartshistorie.
Den største reduksjonen i antall arbeidsplasser de siste 10 åra er i metallurgisk industri. Det skyldes først og fremst at noen har finni ut at det er mer lønnsomt å selge krafta vår til utlandet enn å videreforedle den her til lands – stikk i strid med hva økonomishistorisk empiri sier om råvarer. Og atpåtil synes de samme folka det er fornuftig at den metallurgiske industrien etablerer seg med gasskraft i bl.a. Qatar.
Vel – SV er med å styrer dette….
Du kan si det sånn at på dette feltet får ikke SV gjennomslag for primærstandpunktene sine. Forøvrig er dette også akkurat det maktkampen om Lofoten og Vesterålen i regjeringa handler om: Er det på tide å satse på noe annet? De næringene SV vil satse på, vil ikke bli lønnsomme før vi får internasjonale klimatiltak, men uten slike tiltak blir lønnsomhet et begrep uten meining.
Interessant oversikt over arbeidsplasser i oljeindustrien. Men jeg må si meg uenig i denne påstanden: «Det er ei utfordring å etablere nye, eksportretta industriarbeidsplasser.» Hvorfor skulle Norge bygge ut flere eksportorienterte arbeidsplasser så lange landet har et overskudd på handelsbilansen?
Slik pengesystemet er bygget opp for tiden, er det jo slik at for hver dollar noen har i lommen, må en annen ha en gjeld på en dollar. Så når land som Kina, Tyskland og Norge utbygger sine handelsoverskudd, må andre land nødvendigvis få et underskudd. Med unntak av USA som kan printe dollarsedler selv, ender land med store underskudd på handelsbilansen i betalingsnød og det får hele det økonomiske systemet til å vakle.
Samtidig er det selfølig et poeng med diversifisering; Norge burde ikke bare satse på en handelsvare. Men dette burde gå på bekostning av oljen. Målsetningen for landet som helhet burde være å eksportere og importere ca. like mye, for ikke å sette systemet i enda mer ubalanse.
Jeg synes også det er noe lettere komisk over debatten der antall arbeidsplasser direkte i industrien anses som en relevant faktor, fremfor å se på mengde total verdiskaping. Det er jo forsåvidt helt likegyldig om 3 millioner mennesker arbeider i oljeindustrien og tjener relativ bra med det, eler om bare 10000 jobber i industrien, men tjener gigantlønninger, som så skattlegges radikalt og skattepengerne bruker så til å ansette 2990000 personer i den offentlige sektor.
Jeg meiner det er ei utfordring i den grad arbeidsplassene skal erstatte de som forsvinner i oljenæringa. Ellers trur jeg jeg er enig i resten av det du skriver.
Ok, ja så gjør det mening også for meg.