Sosiolog og sjølutnevnt maskulinist Arild Brock har prøvd seg på noen bevinga ord om kjærlighet. Det finnes mange innfallsvinkler til dette temaet. I anledning Brocks tekst kunne jeg ha sagt noe om min kjærlighet til kona, men det ville vært ei avsporing. Jeg kunne ha sagt noe om kjærligheten som abstrakt fenomen, som idé – om romantiske idealer, om kjærlighet som kulturelt fenomen, slik Brock sjøl gjør – men jeg tenkte jeg skulle ta opp noe annet: Kjærlighetens forhold til naturfenomener, som på sett og vis er et underliggende premiss i Brocks innlegg.
Som det vel går fram av bloggen, interesserer jeg meg for forholdet mellom den verden vi kan måle og observere og den verden vi føler at vi lever i. Jeg lar meg fascinere av nevrologiske undersøkelser som viser at beslutninger tas i hjernen før vi opplever at vi tar dem. Jeg tenker med skrekkblanda fryd på at vi ikke kjenner noen forbindelse mellom materiens lovmessighet og den frie viljen vi tar for gitt.
Noen synes kanskje jeg drar kjærligheten ned i søla om jeg legger an et biologisk perspektiv og hevder at kjærlighet og forelskelse er noe som primært tjener forplantninga og artens overlevelse. Men dette er jo nettopp det Brock ser ut til å ville gjøre! Barnløs kjærlighet og kjærlighet for de godt voksne kan jo da framstilles som instinkter som har overlevd sin egen funksjon, litt som når den delen av immunforsvaret som egentlig skal beskytte oss mot parasitter mangler parasitter å kjempe mot og i stedet setter snørr og kløe i bevegelse i et meiningslaust angrep på pollen.
Jeg stilte for ikke så lenge siden et spørsmål til en populasjonsøkolog, om det reint genetisk ville være best å få barn med så mange partnere som overhodet mulig. Han kunne svare at ja, det ville gi den «breieste rekombinasjonen». Hva er så rekombinasjon? Jo det er noe målbart og konkret, som vi kulturelt likevel kan oppfatte som romantisk: Vi veit jo at genene sitter på kromosomer, at kromosomene kommer i par, og at vi får et medlem i hvert par fra mor og far. Et faktum kanskje ikke like mange er klar over er at kromosomene rekombineres: Når egg og sædcelle smelter sammen, splittes også kromosomene i et lite øyeblikk, sånn at en del av DNA-trådene fra hvert kromosom overlapper, bytter plass og danner noe nytt og mer enn bare mor + far.
Dette er ikke helt uten relevans for saken, for noen av teoriene om hvorfor vi har kjønna forplantning går ut på at den både beskytter mot svekkelse av arvematerialet, at det bidrar til å skape positiv variasjon og at det bidrar til at trekk som er nyttige for arten raskt får stor spredning i populasjonen. Rekombinasjonen spiller ei viktig rolle her. Mor-far-perspektivet kan også gi oss ei mulig biologisk innsikt i tilsynelatende irrasjonelle, noen hevder til og med «unaturlige», fenomener som kjærlighet mellom to av samme kjønn. Halvparten av arvematerialet mitt kommer fra mamma: Er det så rart om hennes anlegg for å se menn som attraktive seksualpartnere i blant skulle komme til uttrykk i meg?
Når vi snakker om kjærlighet er vi kulturelt, og for mange av oss også biologisk programmert til å tenke på menn og kvinner. Denne todelinga er likevel litt tilfeldig, det finnes arter av sopp som teller antall kjønn i titalls tusen. I prinsippet gjør det at et hvert annet individ av arten er en mulig seksualpartner. Sånn sett er soppens kjærlighet for alle, der vi mennesker som regel er mer eksklusive.
Svaret på hvorfor det er slik er sjølsagt komplisert, men en del av det handler om en annen form for genutvekslingssamarbeid. Mitokondrier er navnet på det som ofte kalles cellenes energifabrikk. De finnes i alle celler og arves utelukkende fra mor. De antas i utgangspunktet å være bakterier som de noen av de tidligste cellene med kjerne tok inn i seg sjøl i et symbiotisk forhold. Den dag i dag har de sitt eget DNA og si egen «celledeling» inni cella. Organismer som praktiserer sammensmelting av kjønnsceller og rekombinasjon bør likevel passe seg, for som alt annet arvestoff er mitokondrienes DNA utsatt for mutasjoner, og hvis man har to sett, øker sannsynligheta for at noen av dem er dårlig tilpassa. Det er trolig grunnen til at vi bare har to kjønn: Den eine formen for kjønnsceller kvitter seg med sine mitokondrier, mens den andre er avhengig av at de fungerer godt for å overleve.
Jeg kan smigre damene med at det er deres kjønnsceller som passer på, sjøl om blant andre Simone de Beauvoir har lært oss hvor tåpelige essensialiseringer av kjønnenes egenskaper som kan følge når man besjeler kjønnscellene.
Dette med besjelinga er jo kanskje også litt misvisende når vi ikke veit hvor – og strengt tatt ikke kjenner til noen mekanisme for hvordan – sjelen, noe meir enn fett og proteiner oppstår. Kanskje lever vi våre bevisste liv som et vedheng til en prosess, som er forutbestemt, som vi ikke kan kontrollere og som vi er programmert til å rasjonalisere som frihet. Gjør det i så fall kjærligheten mindre spektakulær? Om den så er genenes agn i hjernens valg mellom oppholdelse og gjenskapelse av selvet, eller som hos stokkender og mennesker et bånd som overlever forplantningas kortsiktige mål – trenger det å gjøre opplevelsen av kjærligheten noe mindre?
Nei, åpenbart ikke. Jeg er lei av folk som Brock og andre som tror at deres tolkning av hvordan naturen er må være den eineste riktige – for det er det som er premisset hans. Jeg er også lei av de som bruker hvordan naturlige fenomener er til å gjøre slutninger om hvordan menneskesamfunnet bør være. Det blir som regel bare feil, og under ei hver omstendighet blir det i seg sjøl en kjønnsideologi. Når vi først har nevnt stokkender, må jeg jo også nevne at de er opphav til et av de beste bevisene jeg kjenner til på at naturlig, det er det mye som er.
(Dette innlegget er en bearbeidd tale jeg har holdt i festlig lag)