Benjamin

Nynorskproblemet

Litt om nynorsken sine problem og kva eg synsar og trur om moglege og lite trulege løysingar.

Eit ordskifte med Anne Viken på Twitter i går fekk meg til å tenkja på kva forhold eg har til nynorsk og kva vilkår nynorsken har i dagens Noreg. Sjølv har eg røter på Vestlandet og i Nord-Noreg, men er oppvaksen i Oslo. Eg skriv nok betre nynorsk enn dei fleste oslobuar, slik lærarane rettar han, men eg skriv òg med utgangspunkt i eit innhordalandsk ideal som verkar gamaldags for mange. Til dagleg skriv eg likevel bokmål. Det er det skriftmålet eg er oppvaksen med. Viken meiner at nynorsken har eit problem fordi han ikkje fell naturleg å nytta til dagleg, og viser til at ho er ein av mange nynorskbrukarar som slit med svak språkkjensle for nynorsken. Det er sjølvsagt frustrerande å skulle nytta eit hovudmål ein ikkje føler at ein meistrar.

Det finst mange argument for å styrka nynorsken. Eg skal ikkje ta dei opp her, men ta ynskjet om å styrka eit talemålsnært skriftspråk som ein føresetnad. Eg laut sjølvsagt lesa noko statistikk om korleis tilhøva for nynorsken faktisk er for å kunna seia noko om kor stort trugsmål han er utsett for, og i kva grad det trengst òpning for nærare band mellom talemål og skrift. Eg byggjer argumentet slik: Kor mange brukar nynorsk som hovudmål i skulen, målt etter folkesetnaden i kommunar som har valt å vera nynorsk-kommunar. Kor sterkt slår bruken av nynorsk ut i dei viktigaste media? Kva slags grunnar kan det vera til at det vert slik?

Basert på statistikk eg i hurten og sturten fann hjå SSB (1) ser kartet over Noreg slik ut:

Den største delen av folketalet i nynorskkommunar finn vi i Sogn og Fjordane - 100%, Møre og Romsdal - 46% og Hordaland - 39%. — Figur 1: Andel av folkesetnaden i nynorskkommunar. Styrka på raudfargen syner delen av folketalet som bur i nynorskkommunar. Sogn og Fjordane har høgaste delen med 100%, medan Vest-Agder har lavaste delen mellom dei fylka der nokon del brukar nynorsk med 1,5%.

Det er heilt tydeleg at det er Vestlandet og innlandsdalane som grensar til Vestlandet som har den største delen av folketalet busett i nynorskkommunar. I Sogn og Fjordane er alle kommunane nynorskkommunar, i Møre og Romsdal og Hordaland er omlag 40% av folkesetnaden busett i nynorskkommunar. Måten nynorsken er spreidd på er nok ikkje heilt uvesentleg for kva status og bruksområde han har. Eg kjem attende til det etter kvart. Fyrst skal me sjå på korleis bruken av nynorsk i dei viktigaste media har utvikla seg dei sista åra (2, 3, 4):

Andelen nynorskbrukarar ligg stabilt kring 11%. Nynorskbruken i etermedia varierer mykje, men ligg stabilt kring 5-8% for trykte media. — Figur 2: Nynorskbruk i viktige media . NRK omdefinerte kriteria for kva som skal reknast som nynorsk i 2004. Kjelde: SSB 2010.

Det er tydeleg at nynorskandelen i etermedia er vanskeleg å talfesta. Ein viktig grunn til dét er sjølvsagt at det er vanskeleg å seia kvar grensa mellom dialektbruk og normert nynorsk talemål går. Når det gjeld skriftlege media, ser ein klart at nynorsken her har ein stabil andel, med små variasjonar frå år til år. Ser vi på tilhøva mellom dialekt- og nynorskbruk i dei talebaserte media, viser det same ustabile mønsteret seg:

Nynorskbruken er høg men varierande fram til 2003. Då vert han låg og dialektbruken skyt i vêret, men fell snøgt att utan at nynorskbruken tek seg opp att. — Figur 3: Nynorsk og dialekt i etermedia. Andel av folkesetnaden som bur i nynorskkommunar.

Det er her me kjem til det mest interessante. For det fyrste syner figur 3 at det er store subjektive skilnader i kva som vert vurdert som nynorsk, dialekt og bokmål (resten, ikkje synt i figuren). Det er elles vanskeleg å forklara variasjonane over tid. Samstundes syner figuren at det i staben til NRK er langt fleire som nyttar eit mål som ikkje automatisk vert definert som «nynorsk» enn det er folk i nynorskkommunar. Det lyt òg vera mange som nyttar «dialekt» som nyttar bokmål som hovudskriftspråk.

Eit av hovudmåla bak nynorsken som prosjekt var at fleire skulle få tilgjenge til eit skriftspråk som låg nært opp til talemålet deira. Denne grunngjevinga er fyrst og fremst pedagogisk og knytt til å styrkja evna til å uttrykkja seg skriftleg gjennom å styrkja sambandet mellom talt og skreve språk. Den har òg eit klasseaspekt ved at bokmålet vart bygd på den «danna daglegtalen» i austlandsbyane. Til slutt hadde den òg eit aspekt av kampen mellom by og land, på grunn av kvar målprøvane vart henta inn – mest i vestlandsbygder. Dette skiljet vart bygd opp under av nemningane «landsmål» og «riksmål».

Frå utgangspunktet på slutten av 1800-talet har mykje endra seg. Sentralisering har ført til at mange skulekrinsar som ville valt nynorsk har blitt del av større krinsar som ikkje har hatt fleirtal for nynorsk, og soleis verka som «gerrymandering» for riksmålet. Sosial utjamning og klassekompromiss har tappa språkstrida for mykje av det sosiale aspektet. Den politiske oppgjevinga av samnorskprosjektet fjerna trugsmålet mot bokmålet som tvang normgjevarane til å moderera seg. Det markerte òg slutten på at austlandskommunar valde nynorsk. Det at skilnaden by-land har vorte oppfatta som hovudskiljelina i målstrida i nyare tid, kan Unge Høgre-kampanjer som «nei til grautmål», illustrert med kyr, vitna om.

Det viktigaste er kanskje likevel kvar skriftspråka har henta talemålsnormeringa si. Bokmålet har haldt fram med å henta den frå «danna» bymål på Austlandet, medan nynorsken har… ja, kva har han no eigentleg? Blitt reformert med utgangspunkt i ulike dialektnormalar, dei fleste frå Vestlandet. Medan bokmålet soleis har haldt fram med å knyta seg opp til eit talemål med høgare sosial status har nynorsken ikkje makta å reisa ein tilsvarande statusmotpol. Det har rett nok vore mange flinke nynorskfolk som i nokon grad har ført eit mål som har lege nært nok til det skriftlege målbiletet til at dei har kunne vore gode døme, men andsynes bokmålskulturen har dei ikkje vore mange nok. Dei har heller ikkje gjeve uttrykk for noko einskap.

Den vantande språkkjensla Viken uttrykte, og som andre òg har målbòre, er eit resultat av det. Nynorskdomen er framand for dei aller fleste som kjenner han frå sidemålet, på same vis som bokmålet er kjend for alle. Ungar leikar på normert bokmål over heile landet, men ingen leikar slik dei snakkar på Dagsrevyen. Sidan eg lyttar til Språkteigen, har eg sjølvsagt fått med meg at det er sett ned eit utval som skal freista å gjera nynorsken meir einskapeleg. Men ein kan spyrja seg om dét er nok. Det er vorte mykje meir akseptert å snakka unormert dialekt i offentlege samanhengar, i alle høve om ein ser nokre tiår attende. Endringa har skjedd samstundes med at målrøyrsla har hatt kampanjar med slagordet «snakk dialekt, skriv nynorsk». Men berre fyrste halvdelen av slagordet fekk gjennomslag. Kanskje laut ein gjera grunnlaget til nynorsken breiare? Hadde det vore mogleg å gjera det samtidig som valfridomen vart avgrensa? Og kva av desse tiltaka passar best til oppmodinga om å nytta sin eigen dialekt for å talemålsnormera nynorsken? Dette problemet gjeld ikkje berre nynorskbrukarane. Sjølv merker eg at språkkjensla fell ned i kjellaren når eg freistar å skriva talemålsnært bokmål (eg kjem frå Austkanten i Oslo) som er heilt lovleg med omsyn til rettskriving. Kva slags norm er det?

Ein kan få til det utrulege når det gjeld språk, og språk er utruleg viktig for identitet. Det hebraiske språket sto opp frå dei daude som eit resultat av ein målretta språkpolitikk. Framandord er nærast ukjende i islandsk av same grunn. Det er vanskeleg å sjå for seg at nynorsken kan konkurrera med slike nasjonsbyggjingsprosjekt – i alle høve i dag. Med forslaget om å gje grunnlaget for nynorsken større geografisk breidd har eg sikkert lagt ut på godt etablerte stiar i salatåkeren. Når eg knyt det opp mot eit mål om å sameina skriftspråka – for å tvinga statusbrukarane i bokmålsverda til å gje noko i prosjektet – har eg kanskje gått frå trakking til krabbing. Men er det rettvist at det berre er folk frå Vestlandet og austlandsbyane som skal kunne skriva talemålsnært? Om det held fram slik, kor lenge gidd resten av landet å vera solidariske med dei drøye 10% av folket som bur i vestlandskommunane som nyttar nynorsk? Det verkar lite truleg at det er for stor valfridom som har hindra dei i å ta nynorsken i bruk sidan 50-talet. Mest kontroversielt av alt: Eg trur ikkje det er mogleg å bèra oppe eit skriftspråk som ikkje har ei allmenn talenorm i eit samfunn der etermedia vinn stadig større plass.

Då vert det to moglege løysingar: Anten må valfridomen gjerast stor nok til at alle dialektane kan vera norm, eller so må ein etablera ein talemålsnorm. Då er det truleg lurt å gjera grunnlaget for nynorsken breiare. Det vart noko oppstuss då Telenor for ein del år sidan fekk telefonsvararar med Molde-dialekt, fordi den visstnok er den dialekta som vert lettast forstådd av alle i Noreg. Kanskje me alle skulle streva etter Karita Bekkemellem som ideal?

Twitterrata

Lange diskusjoner på Twitter er vanskelige å følge. Det er lett å forholde seg bare til de siste par innleggene, å forutsette at alle har samme forståelse av premissene som du, og å bli språklig upresis når du bare har 140 tegn. Er det verdt det?

Jeg bruker en del tid på Twitter. En god del av folkene jeg følger henter fra nyheter og informasjon jeg ellers ikke ville kommet over, eller som jeg ville ha brukt lang tid på å finne selv på eget initiativ. Det er iblant også mulig å ha gode diskusjoner. Men begrensninga på 140 tegn gjør også at samtalene fort blir snudd på hodet. Jeg liker å tro at jeg er nokså flink til å tolke folk i beste mening, og liker å tro det om andre også. Dagens twitterrata er resultat av en samtale der jeg ikke opplevde å bli forstått. Mon tro om mine diskusjonspartnere kjenner seg igjen i mitt inntrykk av deres posisjon. Det begynte slik:

anneviken kronikk: http://bit.ly/bHG2Uv bør kvinner få lov å velge familie og barn, eller er det galt, fortsatt i 2010..

benjamil @anneviken Til «sosiolog» å være er han lite interessert i strukturelle forklaringer og verditeori. I letteste laget, spør du meg.

anneviken @benjamil ein treng å høyre på ulike innspel i denne debatte, tung eller ikkje. debatten er altfor monopolisert. kanskje difor lite skjer

benjamil @anneviken Monopolisert? Snarere fordummet. Møllers poengtering av ulik karakter i arbeidet holder ikke, og det burde han vite.

benjamil @anneviken Han går ikke inn i spørsmålet om hvorfor individer velger likt en masse, og han forutsetter at verdi=pengeverdi.

anneviken @benjamil eg kan ikkje sei kva kvalitet hans innnlegg held, men dette med «gårsdagens feminister», er eg enig i. kva med dagens? finst ikkje

nilaug @benjamil Han går ikke ordentlig inn i fri vilje/strukturer/biologi/autonomi. Det gjør i rettferdighetens navn aldri feminister heller…

Etter at nilaug kastet seg på, blir det mer interessant… Han er nemlig ute etter – på vennskapelig vis – å ta meg.

benjamil @nilaug try me about 23 hours ago from web

benjamil @anneviken Litt mer seriøst, hvis @nilaug s poeng illustrerer debattens mangel – hva trenger vi da? Mer av det samme?

anneviken @nilaug har eit godt poeng. dette blir sjelden diskutert. @benjaminl kan du utdype kva du meiner? er du enig m @nilaug? mer av d samme som.?

benjamil @anneviken @nilaug Verditeoretisk er likelønnskravet utrolig spennende: Ikke ofte mobilisering får varig effekt i en stor arbeidsprisgruppe.

benjamil @anneviken @nilaug Dette poenget ser ikke, eller vil ikke PZM se når han sier at «menn forsørger kvinner».

Her kan jeg i ettertid utdype min egen posisjon på en måte som Twitter gjør temmelig vanskelig. Mitt utgangspunkt er at den målestokken som objektivt sett er viktigst i dagens samfunn er pengeverdi. Marginalnytteteori er den vanligste forklaringsmodellen for pengeverdi. Jeg mener at maktforhold mellom samfunnsgrupper også gir seg utslag i prissystemet. Likelønnskravet er derfor en interessant test: Kan en sosial mobilisering endre maktforholdene, slik at man får varige utslag i prisen på kvinners arbeid?

anneviken @benjamil ålreit. Like rettar, offer for strukturar, eller for eigne frie valg basert på kultur og miljø. ev ikkje offer men resultat av eh?

benjamil @anneviken Noko slikt. Folk som reduserer utruleg kompliserte problemstillingar til «kommunisme», imponerer ikkje akkurat.

Uffda. Her er det åpenbart at mangelen på felles referanser fører til at budskapet ikke har nådd fram.

sjetilv @benjamil hva er verditeori?

Sjetilv kaster seg inn i debatten…

anneviken @benjamil ålreit. eg driv faktisk å prøver å skrive eit utkast på akkurat det her, så om du har innspel, er du velkommen.enig ang kommunisme

sjetilv @benjamil ikke noen bombe at @audunlysbakken vil ha mer planøkonomi, da. Han mener jo at det vil løse dette problemet såvel som alle andre.

Sjetilv setter tonen, men jeg er foreløpig mest interessert i det nilaug sier.

nilaug @benjamil Vi er nok uenige i sak- http://is.gd/7id5M -men enig i at dette er komplekst–>for meg grunn til forsiktighet med statlige inngrep

nilaug @benjamil Min løsning: (Sivilsamfunnet) identifiserer viktigste strukturelle/diskursive barrierer, forsøker å endre dem gjennom debatt

nilaug @benjamil Ellers følger lønn langtidsproduktivitetsutviklingen-noen problemer i offentlig sektor, så villig til å diskutere hjelpepleiere mm

benjamil @sjetilv Plan og plan, fru blom. Det er vel mer snakk om å kompensere for markedssvikt. http://j.mp/d3wwSd *wink*

Dette er et (kanskje hjelpeløst) forsøk fra min side på å avblåse debatten om plan vs. marked. Jeg tillater meg et sleivspark når jeg henviser til en BBC-artikkel der det er gjengitt en undersøkelse som viser at verdifastsettelse i penger ofte ikke gjenspeiler den reelle betydninga ulike former for arbeid har for samfunnet.

benjamil @nilaug Trolig uenige, ja. Hvis noe ikke funker, prøv kvalifisert tukling. Funker det ikke da, reanalyser og tukle litt på ny.

Nå får jeg svart Nils August. Jeg mener at han i utgangspunktet er vel passiv i sin tilnærming til hva slags endringstiltak som er legitime. Dette er i og for seg forventa, siden han er konservativ og jeg er sosialist.

nilaug @benjamil Spm er i hvilken forstand/for hvem det ikke funker.Er ikke ekstremere konservativ enn at jeg kan tukle litt når ting er for ille:)

nilaug @benjamil Litt om tukling jeg har liten tro på: http://is.gd/8EtCx og http://is.gd/8EjpK

nilaug @benjamil Ad det filosofiske: Må defineres noen premisser for strukturer som er illegitime -at det er strukturer, er ikke vektig i seg selv.

Dette er en heftig utfordring på stående fot. Jeg gjør et forsøk og svarer i samme slengen sjetilv på hans spørsmål:

benjamil @nilaug Illegitime strukturer: Innskrenker systematisk autonomi i retningsvalg om tilegnelse av makt.

benjamil @sjetilv Verditeori: Teori om hvordan handlinger og muligheter skal veies mot hverandre. Øk. marginalnytteteori er for tida hegemonisk.

nilaug @benjamil Retn.valg er om mer enn makt(Tvangs)påvirkn.innskrenker auton.på andre felt.Og:Hvor lite reell er auton?Må skilles fra statistikk!

benjamil @nilaug Det er vel mulig å argumentere for at makt overskygger andre retningsvalg pga at det legger rammene for dem.

Hvor lite reell er autonomien? Tja, jeg kan jo ikke annet enn å være ærlig. Prinsipielt synes jeg det er ekstremt vanskelig å forsvare eksistensen av fri vilje. Det har ingenting med hva jeg ønsker å gjøre, men farget av min naturvitenskapelige fagbakgrunn ser jeg på verden grunnleggende som en samling av interaksjoner mellom materie. Alle interaksjonene følger fysiske og kjemiske lover. Disse gir ikke nødvendigvis eksakt forutsigbare resultater i ethvert tilfelle, men jeg kjenner ikke til noen fenomener som ikke lar seg modellere statistisk. Dermed er grunnen lagt for en filosofisk, statistisk determinisme. Determinisme innebærer likevel for mange at mye av det vi gjør til daglig framstår som lite meningsfylt, og det er også vanlig å hevde at den fører til at moralsystemer bryter sammen. Det er mye som kan sies om dette, men jeg ser at det ligger betydelige vanskeligheter i å forfekte en deterministisk posisjon som utgangspunkt i en diskusjon om etikk.

benjamil @nilaug Prinsipielt er jeg determinist, men pragmatisk når det gjelder å anerkjenne «fri vilje»s betydning for levd lykke.

nilaug @benjamil Jaha? Mener du da fysikalsk determinist? Da er kanskje ikke forsøk på å endre sosiale strukturer så meningsfulle?

benjamil @nilaug Ja, den posisjonen virker mest logisk, men du kan ikke ha lest andre del av det jeg skrev.

nilaug @benjamil Jo, men «fri viljes betydning for levd lykke» peker heller ikke mot å statlig bestemmelse av preferanser og sosiale strukturer…

nilaug @benjamil Du hadde gjort det enklere for deg selv om du sa at du tror på fri vilje, men at kjødet er svakt og de sosiale strukturene sterke.

Vi pådrar oss en kommentar fra sidelinja – med et helt vesentlig poeng:

sigvei @nilaug @benjamil Ikke for å forstyrre, men fys. determ. impliserer jo at evt. sos. endringer med nødvendighet må skje, dersom de skjer.

sigvei @nilaug @benjamil Konservativisme og sosialisme blir følgelig akkurat like mye eller lite meningsfulle. Determinisme ≠ status quo.

nilaug @sigvei Absolutt, med nødvendighet.Bare at aktivisme blir meningsløst begrep. Synes den debatten er på siden, men siden @benjamil begynte…

Nilaug har kanskje et poeng her. Men twitter-diskusjonen skal jo være nokså leken, så jeg kan ikke si at jeg føler jeg har gjort noe overtramp ved å begynne.

benjamil @nilaug Joda. Som tvilende determinist ser jeg en kjip verden, og utnytter tvilen til å handle. B-)

Igjen: Det er faktisk der jeg står. Jeg tror egentlig ikke på fri vilje, men jeg har ikke et begrepsapparat eller en verdensforståelse som gjør det mulig å implementere en slik overbevisning i dagliglivet: Jeg er nødt til å forholde meg til at forutsetningen om fri vilje gjelder, også for meg selv.

nilaug @benjamil Ja- da mangler det bare at du kommer opp med noe klokt om retningsvalg, autonomi, makt og statistikk:)

Og med denne kommentaren fra nilaug tenkte jeg at vi var ferdige med det. Nok en gang presenterer nilaug meg for en vanskelig utfordring. Jeg gjør et forsøk:

benjamil @nilaug Vanskelig. Forsøk: Aldri slutt er->bør, fordel makta jevnt, mål autonomi i opplevelse OG utfall. Styrk valg som gir «rett» utfall.

sjetilv @benjamil høres ut som oppskriften på Reform 94 – og 30% frafall i vgs.

nilaug @benjamil Nei, den stryker du på. Ingen prinsipiell forskjell på å si: «Jeg vil at folk skal leve slik jeg definerer rett.» Prøv igjen.

nilaug @benjamil Altern: Er->ydmykhet ift hva andre bør,styrke mennesker i valgsituasjoner med info,sikkerhetsnett og rettsvern, sivilt engasjement

Dette er kjernen i diskusjonen. Går det an å tolke noe fornuftig ut av disse 140-tegns innleggene. Jeg innser jo at bruken av ordet «rett» er problematisk. Det er jo derfor hermetegnene kommer på plass. Det som ligger under i mitt «innlegg» er at jeg mener at det i mange tilfeller er riktig å legge til rette for å bygge bro mellom de utfallene folk ønsker (likhet, trygghet, utdannelse) og de kortsiktige valgene vi alle tar (ønske om å få hele bruttotallet på lønnsslippen rett i lomma, slippe å bli brydd av politiet om vi gjør noe «litt» ulovlig, feste og ture dagen før eksamen). Jeg mener at nilaug tillegger meg en mening jeg ikke har, når han skriver «du»: Som det kommer fram senere i diskusjonen er han jo også tilhenger av overstyring dersom enkeltindividenes preferanser strider mot kollektive mål – selv gjennom staten. Det interessante er jo om vi klarer å bli enige om hvor grensen for denne vektinga skal gå.

sjetilv @benjamil fascinerende tanke å måle automoni i utfall. Hvis for mange velger feil, hadde de ikke autonomi likevel? Enn de som valgte rett?

benjamil @nilaug Nå er du vrang. «Rett» skal åpenbart etableres på bakgrunn av en etisk vurdering i tredje ledd: Autonomi i opplevelse og utfall.

benjamil @nilaug Din metode gir ingen muligheter for å kompensere for systematiske skeivheter.

benjamil @sjetilv Se svar til @nilaug ang. «rett». Dersom autonomi gir systematiske utfall er den åpenbart illusorisk.

I mellomtida er anneviken blitt ferdig med blogginnlegget sitt (den andre tråden tas opp igjen litt lenger nede):

anneviken Feminisme er ein elitebeveglse som utelet vanlig kvinner og deira erfaringar, mest opptatt av monopol http://bit.ly/dn7V2v blogg

benjamil @anneviken Hvorfor promoterer du i en slik kontekst PZM? Representerer ikke hans kronikk i like stor grad elitisme?

anneviken @benjamil eg promoterer den ikkje, eg la den ut. det går an å legge ut ting en er både enig og uenig med, iallefall i min verden;)

benjamil @anneviken Kan noe av årsaken ligge i at latterliggjøring av den teoretiske feminismen undergraver aktivistiske feministers troverdighet?

Min interesse er først og fremst teoretisk eller strukturorientert. Jeg tror nok absolutt at anneviken har et poeng når hun angriper (egentlig én gruppe blant) dagens feminister for å være for teorifokuserte. Samtidig tror jeg at teorifokuset er nødvendig for å skape gode analyser av hvilke forhold det er som fører til at kvinner blir sittende igjen med mindre makt, og at noe av problemet er den klassiske norske kunnskapsforakten. Flinke feminister med virkelighetsfjerne analyser står retorisk lagelig til for hogg, særlig når den akademiske feminismen i stor grad har hatt sine røtter i humaniora («Herregud, hva er vitsen i å forske på homofiles status i Ibsens verker/grammatikken i gammel sanskrit/kvinnestemmer i folkeeventyr etc,»). Det går an å spørre seg hvordan sympatisk innstilte samfunnsdebattanter skal forholde seg til denne retoriske posisjonen, men det er også klart at feministiske aktivister bør ta egne grep for å komme ut av denne stillinga. Likelønnskampen, som var utgangspunktet for diskusjonen, er jo et klart eksempel på at feministiske krav stadig får bred oppslutning.

anneviken @benjamil det kan vere at fordi feminisme i stor grad framstår som teoretisk, eller elitistisk, så mister den nedslagsfelt og støtte.

anneviken @benjamil det kan vere lurt å ta innover seg ein del av kritikken. trur langt på vei det må store endringer til, om -ismen ikkje skal dø

Og det tror jeg anneviken har mye rett i. Her ligger det mye interessant stoff. Et grunnleggende problem for de teoretisk orienterte feministene i den forbindelse er at så mye av common sense-feminismen har blitt en del av et bredt samfunnsprosjekt, og at staten allerede står som garantist for store deler av den. Dette har gjort det mulig for en antifeminisme å etablere en underdog-posisjon og skape større legitimitet for sin latterliggjøring også av de feministiske prosjektene som ikke er integrert i etablissementet. Men siden jeg hadde besøk, var det ikke tid til å formulere dette – og det har heller ikke åpenbare konsekvenser for annevikens krav om handling, så det ble ikke noe mer ut av det.

Men så tilbake til debatten om inngrep-ifm-likelønn-som ble determinisme:

sjetilv @benjamil regnet med den. Men så da? Hvordan øker du da autonomien? Fjerner du den valgfriheten?

nilaug @benjamil Ja, hvis jeg stoler nok på at du tar alles opplevelse på alvor…:)

nilaug @benjamil Ellers: Jo, min «metode» kan gå løs på urimelige skjevheter, og ikke-statlige aktører på alle skjevheter.

nilaug @benjamil Men når du sier «om auton. gir syst. utfall-illusorisk»gjør du forutsetninger som gir lav tiltro til at du tar opplevelse på alvor

sjetilv @benjamil er et «systematisk utfall» det samme som et statistisk utfall som gjentar seg? 🙂

Den siste kommentaren er tilsynelatende et forsøk på å være pinlig terminologisk korrekt. Jeg kan ikke annet enn å se dette som et usedvanlig vrangt tilfelle av motvilje mot sosiologien som fagdisiplin fra både sjetilv og nilaug. Selvsagt handler dette egentlig om hva vi legger i begrepet «fritt valg». Jeg mener det er rimelig å ta høyde for at valg iallefall ikke er helt frie: Hva du velger, og hva du har å velge mellom avhenger alltid av hvem du er, hvor du kommer fra, hvilke gener du har og hvilket miljø du er oppvokst i, ymse skjellsettende opplevelser i livet og en hel uendelighet med uoversiktlige faktorer. Dette er grunnen til at jeg som determinist likevel mener at vi må handle som om framtida er ukjent – selv om alle de fysiske faktorene som fører til framtidas utfall er tilstede, er det umulig å få oversikt over dem.

benjamil @sjetilv Men hvis alle velger det samme – er det da et valg? Og dersom forskning viser at det står i strid med ønsker de ytrer, hva da?

benjamil @nilaug Hvilke forutsetninger da? Jeg kjenner følelsen av å bli overstyrt. Men dersom jeg vet hvorfor har jeg lettere for å godta.

sjetilv @benjamil 1. Ja. 2. En kombinasjon av dumme folk og dårlig forskning. Den første blir bedre av seg selv.

nilaug @benjamil At enhver gruppe av folk, uten urimelige strukturer, har lik fordeling av preferanser. Jeg mener det er en heroisk antagelse.

nilaug @benjamil Hvis jeg overstyrer dine preferanser for å nå mine mål, «til fellesskapets beste», aksepterer du det? Det synes jeg ikke du skal:)

Jeg burde kanskje egentlig ha skrevet at det er naturlig å forutsette at fordelingen av preferanser når det gjelder vilje til makt var lik mellom kjønnene. I stedet blir jeg så oppildnet av nilaugs åpenbart gale siste svar at jeg smeller til med:

benjamil @nilaug Jeg har jo veldig lyst til å få betalt for mine kjemikunnskaper ved å lage narkotika. Synes du jeg burde gjøre det?

Poenget mitt her er at det finnes en hel haug med sosiale strukturer, stivnet i form av statlige institusjoner som vi på ingen måte kan vri oss unna. De er der fordi folk har funnet ut at det må finnes redskaper til å skape balanse i og veie folks individuelle preferanser mot hverandre. Kapitalismens profittmotiv er amoralsk. Svært mange av de oppgavene det offentlige utfører handler om at befolkninga «outsourcer» beslutnings- og informasjonsinnhentingsoppgaver. Mattilsynet eksisterer slik at vi med rimelig sikkerhet slipper å vurdere om vi vil bli syke når vi «velger» å spise mat (hva slags syn har samfunnet på «valgene» til dem som ikke velger å ta til seg mat?). Legemiddelverket finnes slik at ikke vilkårlige halvstuderte kjemikere som meg selger våre produkter til folk som ikke har grunnlag for å vurdere om de har en effekt, om den effekten er ønskelig osv. Bil- og bensinavgifter er eksempler på offentlige inngrep for å kompensere for varer og tjenester som er feilaktig prissatt gjennom et marginalnyttesystem, fordi kostnadene knyttet til bruk av arealer, utslipp av CO2 etc. ikke er hensyntatt. Du skal lete ganske langt ut på høyresida for å finne folk som er imot disse institusjonene. Jeg har kanskje bedt om det som følger ved å være omtrentlig i uttrykksformen, men jeg føler meg ikke rimelig gjengitt:

benjamil @sjetilv 1. Er det også et valg folk tar seg jobber som er så dårlig betalt at de må få Hartz IV i tillegg? http://j.mp/a3XTVk

benjamil @sjetilv 2. Forfalt forbruksgjeld øker parallelt med markedsføring. Forskning viser at det er en sammenheng, ofre ønsker endring, men… ?

Lenka jeg sender til sjetilv handler om en småbarnsmor uten utdanning som tar jobbtrening til 3 € i timen på et supermarked for å kvalifisere til den tyske Hartz IV-stønaden på ca. 300 €/mnd. Jeg mener det er lite rimelig å anse «valget» mellom fattigdom i form av sult på den ene siden og tvang i form av et overivrig arbeidsmarkedstiltak på den andre som en moralsk høyverdig institusjon for å styrke enkeltmenneskets autonomi. Det andre eksempelet illustrerer så vidt jeg kan se med all mulig tydelighet dilemmaet som oppstår når det som for et fåtall er en positiv tilgjengeliggjøring av likviditet må veies opp mot at mange som benytter seg av tilbudet angrer i ettertid.

benjamil @nilaug Hvor kommer preferanser fra? Hvor mange må være enige om at en struktur finnes og er gal for å få rett til å angripe den?

sjetilv @benjamil ja, og tenk, med all elendigheten som frie vilje fører med seg, så er alternativet fremdeles så mye verre.

nilaug @benjamil Narkotika svekker ved avhengighet evnen til valg (ref. valgsituasjon). Riktig å regulere-skjønt jeg er tvilende til dagens praksis

nilaug @benjamil Preferanser er fra overalt. Men ingen er i en priviligert situasjon til å avgjøre «gode» preferanser.

nilaug @benjamil Strukturer kan angripes av de mange!-men ved statsmakt bare når de er klart illegitime feks assymetrisk informasjon, bruk av press

nilaug @benjamil Verste er vettu, Веня, На дне души, знаешь, что я прав:) Og gjør du det ikke, må det skyldes illegitime strukturer:)

benjamil @nilaug Neimen om jeg veit. For на дне души, мы все уж выжжены умирающем солнцем. И бога нетту.

Nilaugs sluttkommentar er nokså sympatisk, men vi kjenner hverandre fra før. Han gir jo også uttrykk for at statlig tvang kan være legitimt. Vi har vel også diskutert problemstillinga fra før. Den russiske biten betyr: Benjamin, på dommedag vet du at jeg har rett. Jeg svarer at på dommedag er vi alle brent opp av Sola, og at det ikke finnes noen gud.

benjamil @sjetilv Mye verre? Nå slutter du fra er til bør. Mange sit. som omtales som «valg» har fullstendig forutsigbare utfall. Hva _er_ et valg?

sjetilv @benjamil bør hva da?

msdeckard @benjamil Stemmer forutsigelser har noen gjettet (kvalifisert) rett. Slutningsfeil + elitistisk å si at frie, friske ikke kan velge @sjetilv

benjamil @sjetilv «Fordi jeg ikke liker tanken på å ikke ha fri vilje, bør den finnes».

benjamil @msdeckard Hume? Ultraprinsipielt har du rett. Men en del ting (som at sola står opp) kan betraktes som sikker viten likevel.

sjetilv @benjamil … og så lurer man på hvordan utdannede mennesker kunne rasjonalisere seg frem til totalitære diktaturer? Svar: lett.

Slik jeg leser det, har sjetilv bestemt seg for at jeg er ond. Jeg mener det er helt innlysende at graden av frihet i de valgsituasjonene vi møter i dagliglivet er høyst variabel. Fra det tilsynelatende fullstendig uforutsigbare «faen-så-sulten-jeg-er-hva-skal-jeg-ha-til-middag»-valget i matbutikken, som ender opp med taco/grandis/pasta med tomatsaus for n’te gang, via utdanningsvalg til valg når det gjelder hvem som skal ta fødselspermisjonen. Det viser seg at preferansene våre i stor grad former seg på bakgrunn av hvor vi kommer fra, hvem vi er og hva samfunnet rundt oss forventer av oss. I den konkrete spørmålsstillinga hele diskusjonen tar utgangspunkt i, finnes det temmelig omfattende dokumentasjon som viser at kvinner lar sine ambisjoner vike til fordel for mennenes. Det trenger ikke engang handle om eksplisitte valg, men f.eks. en større ansvarsfølelse for barn og husarbeid. Når velger man en større ansvarsfølelse? I hvilken grad påvirker slike ikke-bevisste «valg» påfølgende valg om fordeling av fødselspermisjon? Det spørsmålet mener jeg er interessant, og jeg kan ikke se noe annet enn at jeg forsøkte å invitere til å drøfte det, når jeg spør hva er et valg.

msdeckard @benjamil Ikke Hume. Uklart hva du mener med ‘valg’. Er individet fritt og kompetent i valg? Eller ikke? > anti-demokratisk. @sjetilv

benjamil @sjetilv Ooh, så du spiller Stalin-kortet i en filosofisk debatt. Hvis du var interessert i diskusjonen ville du neppe ha gjort det…

Sjetilv melder seg ut i min bok. Hvordan skal man forholde seg til påstander om at man har et totalitært sinnelag? Noe senere skriver han at han mener debatten handler om logikk, uten at det er åpenbart for meg at det noen gang har blitt definert som et premiss. Her kommer en twitter-observasjon, og den gjelder like mye for meg selv som for andre: Det er sabla lett å definere premissene for debatten på egen hånd. Men det gir sjelden en god debattopplevelse hos de andre deltakerne. Jeg lurer på om jeg tar meg selv vel høytidelig, men kan ikke si at jeg trives med saklighetsnivået når det jeg har gjort er å 1) hevde et filosofisk standpunkt som er relativt utbredt i moderne filosofi og 2) å hevde at det i en praktisk etisk tilnærming til statlig tilrettelegging av samfunnet er rimelig å ta hensyn til at det finnes utenforliggende faktorer som begrenser friheten i valgsituasjoner.

benjamil @msdeckard Vi har to diskusjoner nå. En rent filosofisk og en som handler om hvordan lage en praktisk etikk.

benjamil @msdeckard Filosofisk synes jeg det er svært vanskelig å forsvare konseptet fri vilje.

msdeckard @benjamil Mulig vanskelig, mulig lett. Et vanlig og ikke akseptabelt alternativ er å si at _noen_ har fri vilje og er kompetent. @sjetilv

benjamil @msdeckard I praktisk etikk har jeg ikke kommet over noe system som ikke gir det en betydelig rolle.

msdeckard @benjamil Uansett vil alle som sier nja, nei til fri vilje spenne bena under seg selv 😉

sjetilv @msdeckard er det akseptabelt å si at noen _ikke_ har fri vilje/ kompetanse?

benjamil @msdeckard «Noen-linja» er åpenbart uholdbar. Men mulig å hevde at kvaliteten på valg kan heves gjennom samling om bedre info og overblikk.

sjetilv @benjamil for meg er det mer en logisk debatt gitt. Kan være nyttig å forstå folks feilslutninger.

Ja, vi diskuterte jo determinismen som filosofisk plattform for en praktisk etikk tidligere i tråden. Det er temmelig mange grenseoppganger på dette området, og hvor du setter grensene vil uansett på en eller annen måte bli vilkårlig. Tiltaksnivået vi diskuterer er jo ikke mer venstreekstremt enn at Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen fikk vedtatt en lov som påla aksjeselskaper 40% kvinneandel i styrene. Det er åpenbart snakk om tvang. Noen mener det er illegitimt, men det er vanskelig å ta påstander om at tilhengerne av tiltak er totalitære særlig alvorlig.

benjamil @msdeckard Verktøy for å unngå integritetskrenkelse, slik som menneskerett. står ikke i strid med et slikt standpunkt.

benjamil @msdeckard @sjetilv Handlingsrommet for valg formes av andres valg. Om dagens sos. struktur er mer legitim enn en framlagt avh. av utfall.

msdeckard @benjamil Du kan diskutere til du blir blå – men er nødt til å godta premisset om fritt menneske. Hvis ikke: Elitisme, totaltær. @sjetilv

msdeckard @benjamil Hehe… blå… no pun intended! @sjetilv

msdeckard @sjetilv Nei, det er elitistisk. Alle vet ikke alt, det er sant. Men premisset om fritt individ + delkompetanse står. @benjamil

msdeckard @sjetilv @benjamil Eh, jeg bruker kompetent i to betydninger forvirrende…1) Å være frisk og ikke under tvang. 2) Å ha tilstrekkelig viten.

benjamil @msdeckard @sjetilv Er ikke «delkompetanse» et skråbrett? Hvilke kriterier bruker vi for å bygge mening i «frisk» og «tvang»?

Temmelig sentrale spørsmål, spør du meg. Det er mulig jeg misforstår hva som legges i delkompetanse. Dersom det innebærer en forutsetning om at man må tilkjenne individet «kompetanse» innenfor det handlingsrommet som gjenstår når utenforliggende faktorer er tatt i betraktning, er vi på linje. Dersom det innebærer delvis kompetanse, er vi ikke bare på linje men msdeckard har også sagt seg enig i det jeg trodde vi var uenige om – at valgsituasjonen har begrensninger. Når det gjelder spørsmålene om hva «frisk» og «tvang» betyr, mener jeg at det i høyeste grad er noe vi bør ha et bevisst forhold til. I Norge er vi ganske flinke på dette feltet når det gjelder eksplisitt politisk deltakelse, men det er neppe noen i diskusjonen som er uenige i at bruken av begrepet sinnsyk om politiske dissidenter i Russland har en mørk historie, og at et politisk valg med kandidater forhåndsselektert av én gruppering er en form for tvang. På samme måte er økonomiske insentiver og juridisk regulering former for tvang. Men er alle slike ordninger likevel illegitime?

msdeckard @benjamil Har demokratiets borgere nok kompetanse til å ta individuelle og politiske valg? Ja eller nei. @sjetilv (Kompetent er def.)

benjamil @msdeckard Hehe. Retorisk. Dersom demokratiet skal gi mening må de åpenbart ha det. Men du vrir deg unna avgrensningsspørsmålet… @sjetilv

msdeckard @benjamil Du sier eg nei iom at du ikke godtar valg som reelle valg. Millioner av saker, umulig/ikke poeng å best hva kompetanse innebærer.

benjamil @msdeckard Ingen avgrensing? Hvordan kan du da veie to valg opp mot hverandre? Er det mulig å unngå det?

benjamil @msdeckard Du må skille mellom min filosofiske aversjon mot å godta frie valg og min etiske trang til å finne et system som ivaretar dem.

msdeckard @benjamil Hallo? Frisk i hodet + 18 år = nok. Krav om kunnskapsattest i stemmelokalet? Attest fra de som org valg og attest fra osv. Absurd.

Twitter-observasjon 2: Det er lett å lese siste melding uavhengig av det som er blitt sagt før. Konsentrasjonen holder ikke til å fatte hele diskusjonen i det videre forløpet. At vi skulle ha begynt å diskutere stortingsvalg var helt fremmed for meg, men i ettertid kan jeg se at «aversjon mot frie valg» går an å tolke som at jeg tar standpunkt for en eller annen form for diktatur. Ikke bra. Går vi til utgangspunktet for diskusjonen, føler jeg ikke at det er urimelig å spørre hva slags etisk system som fritar aktørene fra å vurdere andres rett til å handle kollektivt: Dersom et flertall mener at en statlig støtteordning bør holdes delvis tilbake dersom den ikke blir fordelt mellom partene som har omsorgen for et barn, fordi total individuell autonomi i fordelingen fører til negative resultater for det samme flertallet, har jeg vanskelig for å se det totalitære i det. Det ligger kanskje en twitter-observasjon her også: Ikke formuler deg for generelt, da blir du lett å misforstå.

benjamil @msdeckard Per i dag er ikke «frisk i hodet» et krav, og det er ok for meg. Men det var ikke valg i stemmelokalet som var utgangspunktet.

msdeckard @benjamil Takk. Der kom det: ‘Aversjon mot å godta frie valg’. Tung tradisjon for det på venstresiden. @sjetilv

benjamil @msdeckard Spm er: Et hvilket som helst valg tas i sosial kontekst. Når og i hvilken grad er statlig insentivering/tvang legitimt.

msdeckard @benjamil Med frisk i hodet mener jeg selvsagt såpass åndsfrisk at du kan håndtere et valg. Mulig autister stemmer, men er irrelevant her.

msdeckard @benjamil Når? Hehe, dette er jo vanvidd. Si det du, når er tvang (diktatur) legitimt? Revolusjon og klassekamp? @sjetilv

benjamil @msdeckard *lol* Nå lar du fordommene løpe av med deg. Ad filosofi: http://j.mp/9w5Xu8 http://j.mp/dweMHO

benjamil @msdeckard Nei, er ikke egentlig irrelevant. I den grad du står for et friskhetskrav, må du forsvare at diagnosen er sosialt konstruert.

msdeckard @benjamil Hvis du snakker om redusjonisme, fysikk har du vært veldig uklar. Men igjen: Hva er og når ‘statlig insentivering/tvang’?

msdeckard @benjamil Du vrir deg bort. Enten skal frie, kompetente borgere velge eller ikke. Men hvis du vil henge deg opp i et lands 38 autister…

Og så snakker vi forbi hverandre i resten av diskusjonen. Kjedelig, i grunn. Den grunnleggende problemstillinga er spennende, men twitter er kanskje ikke et godt forum.

benjamil @msdeckard Det begynte med et spørsmål om likelønnskravet er forsvarlig og hvilke virkemidler som er ok for å få reell likelønn.

benjamil @msdeckard Hvor uklar er jeg når jeg stiller opp motsetn. mellom filosof. logikk –> ingen fri vilje og etisk praksis –> f.v. må ivaretas?

Når det er sagt, spørs det om dette innlegget har noen interesse – kanskje særlig på grunn av lengden, selv for dem som deltok. Hvor langt har vi da kommet?

Muslimer og moral

Etter juleferie og chartertur kom jeg hjem til en skakkjørt norsk integreringsdebatt. Det førte til noen refleksjoner om religionens plass i integreringsdebatten.

Etter en liten mediapause i jula og på charterferie i Sharm El Sheikh fikk jeg Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks utspill i forbindelse med debatten om «moralpolitiet» på Grønland. Hun refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen islam som en enhetlig struktur, slik enkelte til dels gjør når de legger skylda på Islams «manglende opplysningstid», blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs, og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess – som riktignok ikke etablerte hegemoniske verdier – mens det kristne europa var på sitt mest intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på 1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære egyptiske stat undertrykker imidlertid sin koptiske, kristne minoritet på snaue 10% av befolkninga. De samme muslimske, unge mennene som befatter seg med alkohol og har eventyr med «kristne» turistkvinner har et koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av 1900-tallet. Dette idealet deler de med kristne koptiske menn. Mens det overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV – en kosmopolittisk casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine begreper) – er den tilsvarende kvinnestereotypien – påfallende lyshudet, frigjort og forførerisk – uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay Kutal påpeker i et innlegg i forbindelse med den gjenoppståtte karikaturstriden, må de av oss som gjennomskuer skremselspropagandaen om innvandrere bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er bare kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske, muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og fremst det de er, «Grønlands moralpoliti», og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne, religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig. Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive en kommentar om moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse.

Etter en liten mediapause fikk jeg
Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen
impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks
utspill i forbindelse med debatten om "moralpolitiet" på Grønland. Hun
refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var
både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det
sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer
som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen
være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen
islam som en enhetlig struktur, slik Rafael til dels gjør i sitt innlegg,
blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle
problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende
muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig
komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å
knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs,
og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så
sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et
tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og
assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er
imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller
etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det
finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som
ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste
religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at
de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige
og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell
meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse
av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende
praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil
praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett
til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og
Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et
kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste
steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som
forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette
patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed
gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det
forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den
kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde
at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess - som riktignok ikke
etablerte hegemoniske verdier - mens det kristne europa var på sitt mest
intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av
Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på
1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær
beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære
egyptiske stat bygger både moskeer for majoriteten og kirker for sin
koptiske, kristne minoritet på 10%. De samme muslimske, unge mennene som
befatter seg med alkohol og har eventyr med "kristne" turistkvinner har et
koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av
1900-tallet. Dette idealet _deler de_ med kristne koptiske menn. Mens det
overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens
mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV - en kosmopolittisk
casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine
begreper) - er den tilsvarende kvinnestereotypien - påfallende lyshudet,
frigjort og forførerisk - uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en
bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke
automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay
påpeker, må vi bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker
mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er
ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er _bare_
kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant
vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske,
muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte
som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om
islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det
finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge
sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og
fremst det de er, "Grønlands moralpoliti", og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger
der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å
redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne,
religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig.
Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive et innlegg om
moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes
jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg
tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse, men lenka finnes her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_feminism

De farligste legemidlene?

Statistikk er menneskjebner der tårene er tørket av, skal en fyr ved navn Paul Brodeur ha sagt (da jeg lette etter statistikk-sitat ble jeg forøvrig rystet over at sitatsidene på internett har en pervers overvekt av manne-sitater, men det får vi ta en annen gang). Så også med denne oversikten. De to framstillingene illustrerer at man tar høyde for én interessant problemstilling: hvorvidt det er den totale samfunnsskaden eller legemidlets skadepotensial man skal vurdere. Jeg tar utgangspunkt i det første, altså antall dødsfall forårsaket av legemidlet når jeg gjennomgår (noen av) de faktorene som reelt sett bør justeres for dersom man skal få mest mulig ut av statistikken:

Heroin og morfin: Det er neppe helt heldig å samle disse to stoffene. For det første gjør det noe med populasjonen: Det er ganske mange som får morfin som ikke er bruker stoffet for rusens skyld, men for alvorlige smerter. Disse har sannsynligvis langt lavere dødelighet enn dem som bruker illegalt heroin. Siden heroindødsfallene (kanskje – det kommer ikke fram av grafen) spres på denne gruppa også, framstår heroin som mindre farlig enn det egentlig er. I gruppa av dem som ruser seg på heroin burde man ideelt sett også gått dypere inn i materien – er det snakk om fast eller daglig bruk, røyking eller injeksjon? Den direkte dødsårsaken for flere av stoffene som står i statistikken, bl.a. heroin, morfin, metadon, antidepressiva og alkohol er redusert aktivitet i sentralnervesystemet, slik at pusterefleksen stopper – åndedrettsstans. Dette kan gjøre det vanskelig eller umulig å fastslå hvilket stoff som var «dråpen» dersom det er flere legemidler involvert.
Alkohol. Her er det flere viktige dødsmekanismer som burde skilles dersom man skal rangere stoffene etter farlighet. Åndedrettsstans (akutt forgiftning), levertoksisitet (alkoholisme) og farlig adferd i ruspåvirket tilstand teller alle inn, men har svært forskjellige dødeligheter i sine respektive populasjoner. Min «common sense»-betraktning må være at det siste punktet utgjør den største andelen av det totale antallet dødsfall, men det er mulig at det andre punktet er viktigere blant tungt belasta alkoholikere. Det første punktet er nok noe sjeldnere, men bidrar sannsynligvis vesentlig blant mindre erfarne alkoholbrukere.
For antidepressiva er åndedrettsstans sannsynligvis viktigste direkte årsak, men også leverskade kan spille en rolle her. En stor andel andel, om ikke de fleste, dødsfallene ved bruk av disse legemidlene forekommer blant personer som bruker disse legemidlene i selvmordsforsøk – og da fordi det er nettopp disse legemidlene de har tilgjengelig. Derfor er det ikke gitt at det er legemidlet i seg selv som er farlig. Et annet aspekt er interaksjoner med andre legemidler, som kan øke risikoen for utilsiktet overdosering.
Metadon. Jeg er ikke sikker på hvilke retningslinjer som gjelder i de britiske metadonprogrammene, men metadondødsfall har så å si utelukkende åndedrettsstans som direkte dødsårsak. Avhengig av retningslinjene er dette spesielt viktig nettopp for dette legemidlet. Det er fordi det er vanlig at man må ha en tung rusbakgrunn for å i det hele tatt få tilgang til metadon. Personer med tung rushistorie bruker ofte mange legemidler samtidig for å endre eller forsterke rusvirkninga, og bruker sannsynligvis mer legemidler totalt enn dem som «bare» bruker heroin eller morfin. Dette gjelder også ved eventuelt videresalg. Da er det to poenger som er sentrale: Bidrar legemiddelvanene til disse menneskene til at det er flere i denne gruppa som ville hatt høyere sannsynlighet for overdose også dersom de ikke fikk metadon? Har metadon har vært ett av flere legemidler eller eneste involverte legemiddel? Min magefølelse sier at det siste sjelden er tilfelle. Dersom svaret er ja på begge spørsmål er det åpenbart umulig å sammenligne dette legemidlet som sådan med heroin/morfin.
Paracetamol har høyt antall dødsfall fordi det har svært mange brukere. Dødeligheten per bruker er svært lav. Her spiller imidlertid også selvmord trolig en betydelig rolle. Brukt innenfor den anbefalte doseringa (max 3 g fordelt på 3 doser per dag) er paracetamol svært lite giftig. Men den mekanismen i kroppen som bryter ned paracetamol har et «metningspunkt» som ikke ligger veldig høyt over denne dosen. Én eske paracetamol (2o tabletter à 500 g = 10 g) kan være mer enn nok til å drepe en voksen person. Siden dette er det legemidlet det er størst sannsynlighet for at folk har liggende, fører dette til at mange selvmordsforsøk begås med dette legemidlet, og fordi giftigheten ved overdosering er såpass høy, øker sannsynligheten for at forsøkene får døden som utgang. Dette forholdet er forøvrig årsaken til at man ikke får kjøpt mer enn én eske paracetamol uten resept.
Kokain. Her er det flere mulige dødsårsaker som sannsynligvis yter viktige bidrag: Risikoadferd og svikt i regulering av det autonome nervesystemet. Basert på mine fordommer om kokain vil disse likevel trolig være nokså jevnt fordelt blant kokainbrukere. Den direkte dødsårsaken ved overdose er som regel en akutt hjertefeil (infarkt eller hjerteflimmer).
SSRIer er mer «moderne» antidepressiva med lavere giftighet enn de tradisjonelle. De er i likhet med tradisjonelle antidepressiva utsatt for interaksjoner med andre legemidler. Slike interaksjoner kan øke effekten, og dermed den effektive dosen av legemidlet dramatisk. Det er også fullt mulig å ta en «vanlig» overdose. Et annet poeng som bør nevnes når det gjelder SSRIer er forskningsresultater som tyder på at økt forekomst av selvmord knyttet til disse legemidlene kan skyldes at de virker ulikt på to sider av depresjonen: Den ene siden er redusert aktivitetsnivå, den andre siden er redusert stemningsleie. Dersom aktivitetsnivået øker uten at følelsen av håpløshet og meningsløshet i tilværelsen forsvinner, kan det føre til at pasientene får mer «overskudd» til å leve ut sine suicidale tilbøyeligheter.
Ecstacy har også flere direkte dødsårsaker: Dehydrering og feil i nervesystemet er trolig de viktigste. På samme måte som for kokain, har jeg imidlertid et subjektivt inntrykk av at brukergruppen er nokså homogen, slik at det neppe er store variasjoner mellom brukerne annet enn at økt bruk av stoffet fører til økt sannsynlighet for dødsfall.
For cannabis er vel det mest interessante den tilsynelatende voldsomme interessen pressen viser for disse dødsfallene. Jeg vil tro at den mest sannsynlige direkte dødsårsaken her må være risikoadferd i rus, for som det står i oversikten er den akutte giftigheten av cannabis omdiskutert. Samtidig bruk av andre legemidler eller rusmidler vil trolig være ulikt fordelt mellom ulike brukergrupper og føre til at bruk ikke er direkte relatert til dødelighet. De sterkeste negative effektene av cannabisbruk som så langt er dokumentert knytter seg til jevn, langvarig bruk, som fører til økt sannsynlighet for psykoser og annen psykisk sykdom.
Aspirin/Acetylsalisylsyre (ASA) er igjen et legemiddel med stor utbredelse, men her er det to ulike populasjoner som sannsynligvis har markant forskjell i dødelighet. Akutt giftig dose for ASA alene er over 4 g (8-12 tabletter i smertestillende/febernedsettende dose, avhengig av merke) for voksne. Dette, sammen med at ASA er et svært utbredt legemiddel fører til økt sannsynlighet for bruk i selvmordsforsøk. Samtidig er det en stor gruppe som får ASA forebyggende mot blodpropp. Mange av disse får også på et eller annet tidspunkt warfarin (Marevan). Ved feilbruk av legemidler, som er vanlig blant disse pasientene, fordi de ofte er eldre og får mange legemidler samtidig, kan noen komme til å ta ASA og warfarin samtidig. Det fører til stor fare for akutte, dødelige blødninger.
Løsemidler virker åndedrettsdempende. Her spiller nok likevel også livsstilen til brukergruppa, som for heroin, en vesentlig rolle. Løsemidler har høy akutt giftighet (åndedrettsstans) og brukes til dels av svært marginaliserte grupper over tid, dels av ungdommer som «eksperimenterer». For den første gruppa kan nok kronisk giftighet (leverskade) spille en større rolle, samtidig som det kan være flere legemidler inne i bildet og dermed vanskelig å avgjøre om det er løsemidlene i seg selv, eller i kombinasjon med andre faktorer som fører til død.

Når det gjelder mediedekningen kan det ved første øyekast se ut til at denne i stor grad er avhengig av de dødes sosiale status. Plutselige dødsfall hos unge mennesker vil sannsynligvis rapporteres langt oftere, mens tungt belastede rusbrukere, alkoholikere og personer med psykiske sykdommer er lite interessante for media. Denne gjennomgangen kunne nok ha vært atskillig mer grundig, men inneholder forhåpentligvis en del interessante fakta og nyanseringer som kanskje også kan være nyttige for å se kritisk på annen statistikk: Tallene kan skjule underliggende forhold som sier mer om hvem som bruker disse stoffene og hvorfor, enn om hvor farlige de er.

Myten om den sosialistiske konspirasjonen

Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne når jeg ser de vanvittige påstandene Frps Per Sandberg er sitert på i dagens Klassekampen (1). Han blir intervjuet om «sammenhengene» mellom ledende tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, Fagbevegelsen og pressen. Et par av sitatene er særlig kostelige:

KK: Hvor «sosialistisk» er egentlig systemet du nå angriper?

Sandberg: Det er også et jækla godt spørsmål. De profilerer seg som en bevegelse som kjemper for de svake mot de rike, men det de egentlig gjør er å ivareta middelklassens interesser. De tør ikke å ta et oppgjør med middelklassen i frykt for å miste oppslutning. Det er uansett svært lite solidaritet å se, for den rødgrønne regjeringen makter ikke å løfte fram svake grupper.

I det ene øyeblikket hyler Frp om hvor grusomme de rødgrønne sosialistene er, enten de kommer fra Senterpartiet eller SV. De advarer om hvordan de vil ta fra folk alt de eier og skattlegge til det ikke er noe igjen. Men hovedårsaken til at det er blitt flere fattige de siste fire åra er at inntektene til dem som allerede har det bra har økt langt mer enn inntektene i lavere inntektsgrupper (2). Utviklinga er verst i Frp- og Høyrestyrte Oslo, og all forskning tyder på at økt innslag av private velferdsløsninger, lavere skatter, mer lokale lønnsforhandlinger og et mindre regulert arbeidsmarked vil gjøre situasjonen verre for lavinntektsgrupper. Likevel er det en slik politikk Frp vil føre.

KK: Du mener de (sosialistene, min anm.) vil trykke ned folk?

Sandberg: Det er en dyp lengsel i dette sjiktet etter å styre og bestemme over folk. De er autoritære, men gjemmer seg bak en retorikk som hevder det motsatte. Mange av dem har jo støttet regimer som knapt enser menneskerettigheter og demokrati.

Nå må Sandberg huske at Frp mottok millionbeløp i støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika (3) og at han selv er dømt for å ha slått ned en asylsøker (4). Under den kalde krigen støttet de fleste norske partier (kanskje alle, men det skal jeg ikke si sikkert) minst ett regime som var moralsk tilbakestående – noen gjør det fremdeles. Jeg har nylig skrevet om Høyres antidemokratiske tendenser (5)

KK: Og det er (…) bare Frp som kan stå i mot dette?

Sandberg: Ja, så definitivt. Egentlig er det utrolig at vi og Høyre har så stor oppslutning innad i dette systemet. Men vi er de eneste som virkelig tør å utfordre dem. Og så forsvarer de seg gjennom å vri og vrenge på alt vi sier, mens kompisene deres i mediene heller gransker opposisjonen enn makta. TV2 var tidligere viktig for å få andre synspunkter ut til folket, men nå er også de sugd opp av systemet og blitt et talerør for det bestående.

Ja, nemlig. Vi snakker om de samme mediene som drev heksejakt på Åslaug Haga, Gerd-Liv Valla og Manuela Ramin Osmundsen, ikke sant? Bevares, alle tre hadde gjort feil, men det er vanskelig å se at media er spesielt snille med representanter for de rødgrønne partiene og fagbevegelsen. Det er ingen tvil om at Frp mistet et talerør da Oddvar Stenstrøm forsvant fra Tabloid, men de av oss som husker hvordan Kristin Halvorsen ble kjørt av Pål T. Jørgensen under valgkampen forstår det åpenbart urimelige i at TV2 skulle være en del av en «sosialistisk» konspirasjon. Det er vanskelig å ta Per Sandberg på alvor når han kommer med slikt vås.

Ansettelser i akademia

Dagens innlegg inneholder en del selvskryt – så er du advart om det. Etter at fagforeningas medlemsblad Ny Giv hadde gått noen runder med universitetsledelsen ble det fart på frigivelsen av en i utgangspunktet rapport fra McKinsey om «Framragende forskningsuniversiteter». Rapporten var en del av underlaget for forskningsadministrativ avdelings mandat til utarbeidelse av ny strategisk plan for Universitetet i Oslo.

I intervjuene Ny Giv gjorde med rektor kom det for så vidt fram at han mente at rapporten ikke var spesielt viktig for prosessen, men jeg mente at noen av de forslagene McKinsey kommer med var så graverende, at det var på sin plass å gjøre ytterligere framstøt for å diskreditere den. Det resulterte i denne Universitas-saken. Denne saken har igjen blitt fanga opp av University World News’ norske korrespondent.

Det er egentlig en ganske kompleks sak det handler om. McKinsey-rapportens forslag om å ha en rekrutteringsstrategi der folk med ph.d. fra andre institusjoner enn UiO aktivt søkes opp for tilsetting i fast stilling er ment å bøte på et reelt problem: Interne søkere har det privilegiet at de er kjente i det fagmiljøet de søker ansettelse i, og i at de har etablerte sosiale relasjoner som kan føre til at de oppleves som et tryggere valg, på bekostning av bedre kvalifiserte søkere. I enkelte tilfeller kan det nok også utvikle seg en kultur der toneangivende krefter på f.eks. et institutt legger utilbørlig sterke føringer i ansettelsesprosseser basert på nære forbindelser med søkere. En slik politikk har også ofte negative konsekvenser for likestillingspolitikken, fordi etablerte forestillinger om faglig dyktighet er kjønnsladet.

Imidlertid er McKinsey-løsninga en dårlig «quick fix». Det er mange dyktige forskningstalenter som av ulike årsaker ikke har anledning til å ta ph.d.’en sin i utlandet. Det kan for eksempel være barn og parforhold inne i bildet. Forskning viser at ansvar for barn og husarbeid lett tilfaller kvinner, ikke fordi menn aktivt mener at det er kvinnearbeid, men fordi «det bare blir sånn». Husholdninger har også en tendens til å prioritere menns karrierevalg høyest. Dette innebærer at et krav om ph.d. fra utlandet vil virke kjønnsvridende. Et annet moment er det økonomiske. Svært mange utenlandske universiteter har ikke – i motsetning til Norge – gode lønns- og arbeidsforhold for stipendiater. Mange steder må man betale høye skolepenger, og de sosiale ordningene er mindre utvikla. Dette vil virke sosioøkonomisk vridende. Summen av disse to forholdene vil gjøre at det er single menn med bakgrunn i relativt velstående hjem som vil vinne på McKinseys ordning.

For meg føyer dette seg forslaget seg inn i en rekke eksempler på det jeg vil kalle «verdidumping» i Akademia. Mens globaliseringas skyggesider i f.eks. bygg- og anleggsbransjen gir seg synlige, direkte utslag i uverdige lønns- og arbeidsvilkår – sosial dumping, fører den i Akademia til en uthuling av etablert verdipolitikk. Redusert medbestemmelse, innskrenket akademisk frihet og økt bruk av midlertidighet er andre eksempler på dette. Jeg håper flere kaster seg på denne debatten, for det er mye å ta tak i.

Høyres svin på skogen

Michael Tetzschner bruker 20-årsjubileet for Murens fall til å rakke ned på SV. Ved hjelp av funn fra Mediearkivet (A-tekst) dokumenteres Høyres problematiske forhold til demokrati i partiets utenrikspolitikk gjennom snart 50 år. Høyre bør dempe seg et par hakk.

OPPDATERING 2015-03-08: INNLEGGET ER ENDRA ETTER AT EN FEIL BLEI PÅPEKT AV ØYVIND BRIGG. SE HER FOR YTTERLIGERE INFORMASJON.
Stortingsrepresentant og leder i Oslo Høyre, Michael Tetzschner, avleverer SV en temmelig tendensiøs visitt i et bloginnlegg på Høyres sider i går. Foruten at den grafiske layouten er så skremmende dårlig at jeg som sosialist får lyst til å nedlegge et dagsverk i solidaritet, slik at vi kan få fokus på sak framfor form, bruker han ymse sitater og hendelsesbeskrivelser fra den kalde krigens dager til å rakke ned på SV. Han mener at partiet ikke i tilstrekkelig grad har pisket seg selv for sine misoppfatninger av det politiske systemet i Øst-Europa under den kalde krigen. Men da må det være lov å spørre: Når har Høyre gått kanossagang for sine like latterlige synspunkter på samme tid? La oss se på en kronologisk gjennomgang basert på søkeresultater fra Mediearkivet (A-tekst).

Torsdag 2. juni 1966 hadde Peter Chr. Petersen, Gunnar Moe og Tor Ottar Jacobsen, som utgjorde ledelsen i Oslo Unge Høyre på trykk et innlegg i VG der de bl.a. skrev:

Vi er overbevist om at den amerikanske politikk i Vietnam er diktert ut i fra et ønske om å forsvare friheten, ikke bare for det Syd-vietnamesiske folk, men for alle frie og uavhengige stater i hele Sydøst-Asia. Vi er helt på det rene med at Vietnam-krigen må sees i sammenheng med og som et ledd kommunistenes bestrebelser for å vinne verdensherredømme. (…) Krigen i Vietnam er igangsatt av, og intensiveres stadig av kommunisiske terrorister. Disse omstendigheter har tvunget Sydvietnams allierte, USA, Australia, New-Zealand, Thailand , Syd-Korea og Malaysia til med våpen i hånd å forsvare landet mot kommunistisk angreps- og terrorvirksomhet.

Utspillet kom omtrent et halvt år etter at Unge Høyre arrangerte en motdemonstrasjon mot en markering der folk fra SF, AUF og Unge Venstre demonstrerte mot Vietnamkrigen, og kom i forkant av at USAs daværende utenriksminister Dean Rusk besøkte Norge. Lørdag den 4. juni ble det også arrangert en demonstrasjon, der en sentral Unge Høyre-politiker kom i håndgemeng med SFs generalsekretær. Torsdag 19. oktober 1967 gjengir VG en TV-debatt der stortingsrepresentant Pål Thyness fra Høyre i debatt med Venstres Gunnar Garbo ga uttrykk for at

der kunne tenkes å være enkelte i Høyres stortingsgruppe som — om de uttalte seg på egne vegne — nok hadde sine egne oppfatninger om Vietnam

Uttalelsen kom i forbindelse med at Stortinget arbeidet med en resolusjon som ville kreve bombestans i Vietnamkrigen. Under stortingsdebatten 16. november skal Høyres Erling Petersen ha

sammenlignet frigjøringsfronten i Vietnam med den trusselen som hersket i Norge under fem års okkupasjon

I et referat fra en stortingsdebatt publisert 30. oktober 1968 kommer det fram at den tidligere nevnte Thyness og Svenn Stray fra Høyre (sistnevnte ble senere utenriksminister) uttalte seg i positive ordelag om kuppmakerne som tok makta fra den demokratisk valgte regjeringa i Hellas 21. april 1967. Da Stortinget 17. november 1971 vedtar å anerkjenne Nord-Vietnam som stat, skjer det mot Høyres stemmer. Ikke før Vietnamkrigen nesten er over innser Høyre sine feil, og det meldes i VG 3. januar at de har gått med på en resolusjon der det kreves innstilling av krigshandlingene.

Det er av en eller annen grunn mange som lever i den villfarelse at SV støttet Pol Pots regime i Kambodsja. Det er galt. Selv om den mest uttrykte støtten til Røde Khmers galskap kom fra AKP(m-l), har både Arbeiderpartiet og Høyre et tungt ansvar å bære her, noe professor Einar Kringlen påpekte i et innlegg i Dagbladet 29. mai 1998. Her peker han på at USA under Vietnamkrigen prioriterte et vennligsinnet marionettregime i Kambodsja, framfor å arbeide for reelt demokrati, noe som førte til at landet lå åpent for Røde Khmers herjinger. Etter at Vietnam i 1979 feide Røde Khmer av banen i Kambodsja fortsatte USA – og derfor også Norge – å anerkjenne Røde Khmers representanter i FN fram til 1990, framfor de reelle makhaverne – sannsynligvis på grunn av USAs bitterhet overfor tapet i Vietnam-krigen. Dette forhindret at nødhjelp kunne bli sendt til myndighetene i det utarmede og krigsherjede landet.

Motstanden mot NATO, som faller Tetzschner tungt for brystet, blir kanskje mer forståelig, dersom man ser på situasjonen rundt nettopp militærkuppet i Hellas. Kuppet var orkestrert av den greske stay-behind-organisasjonen og CIA. Dokumenter som ble lekket til offentligheten i 1967 viste at Norge var det NATO-landet som var høyest prioritert av USA for slike aksjoner, dersom det skulle komme en regimeendring som truet NATOs strategiske interesser. Var det galt av SVs forløper å ønske seg ut av et militært samarbeid som hadde en etablert politikk om å kaste demokratisk valgte regjeringer som truet alliansens strategiske interesser? Høyres engasjement mot Sovjetunionens brutale innmarsj i Tsjekkoslovakia 1968 stilles i dårlig lys på bakgrunn av partiets øredøvende taushet i denne saken. Det skal imidlertid sies at høyre-politikeren Otto Lyng senere gjorde en hederlig innsats for demokratiet i Hellas.

Høyres engasjement for frihet i Latin-Amerika er heller ikke noe særlig å skryte av. Jeg har nylig blogget om sentrale, unge Høyre-politikeres nokså misforståtte engasjement for kuppmakerne i Honduras. Dette føyer segg inn i en alt annet enn ærerik historie: I 1984 sendte partiet, med partileder Jo Benkows og utenriksminister Sven Strays godkjennelse en valgobservatør til «dødsskvadronenes land», El Salvador, etter en invitasjon fra den internasjonale samlingen av konservative partier. Den samme Stray ble 12. april 1984 kalt inn på teppet i Stortinget etter at han hadde uttalt (Aftenposten morgen, 13. 4. 1984):

at man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika, på grunn av landets ansvar i området.

Uttalelsen kom i forbindelse med at USA hadde minelagt havområder utenfor Nicaragua. Også under militærkuppet i Panama holdt Norge tett om USAs innblanding i andre lands interne forhold, noe som omtales i Dagens Næringsliv 22. mai 1990, i forbindelse med at boken «Forbuden fred» kom ut. Den ellers så godslige Kåre Willoch skal ha bidratt til at Norges holdning lå så tett opp til USA som overhodet mulig, slik at Norge unngikk å påtale brudd mot folkeretten og internasjonal lov. Også i nyere tid finnes det eksempler på at Høyres politiske kontakter i Latin-Amerika slett ikke kan stå fram som demokratiske dydsmønstre, noe bl.a. Audun Lysbakken har påpekt i et blogginnlegg. En annen person som har vært invitert på Høyres politiske skoleringer om demokrati i Sør-Amerika er kuppmakeren Henrique Salas, som var med på forsøket på å styrte den demokratisk valgte Hugo Chavez i 2002, noe som ble påpekt av Eirik Vold i en debattserie i Dagbladet i 2007. Når det er sagt, bør det presiseres at Hugo Chavez er en stormannsgal dust.

Michael Tetzschner skriver at det er et paradoks at SV hevder å holde demokratiet høyt, men visstnok ikke stoler på folkemeningen. Påstanden faller på sin egen urimelighet. I SV har historien lært oss å vurdere internasjonale samarbeidspartnere og forbilder kritisk, og de som var aktive i SVs forløpere på 60- og 70-tallet har gjennom mange mediestormer måttet gjøre bot for sine synder. For min egen del aksepterer jeg ikke å bære noen ideologisk arvesynd. Men jeg skulle gjerne like å høre Michael Tetzschner og hans partifeller ta et oppgjør med sitt partis holdning til demokratiet i andre land de siste 50 åra, et oppgjør med at pappagutter fra Unge Høyre på 60-tallet ropte «Bomb Hanoi!» og et oppgjør med sin egen selvgodhet i denne saken. Tetzschner avslutter sitt innlegg med å peke på at global handel har løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom de siste tiåra. Det er vanskelig å være uenig i, men samtidig har Høyre vært en av de fremste forkjemperne for den ekstremliberalistiske handelspolitikken som Erik Reinert har påvist som årsaken til at mange utviklingsland har blitt fanget i en fattigdomsfelle. Man skal ikke se seg blind på ideologi. Det gjelder Høyre like mye som alle andre.

(oppdatert 14. august 2011: brutte lenker reparert)

Akademisk boikott av Israel

Etter at det har blitt avholdt en forelesningsrekke på NTNU om Israels okkupasjon av de palestinske områdene, fikk spørsmålet om akademisk boikott nasjonal oppmerksomhet. Statsråd Tora Aasland har uttalt at regjeringens politikk er at akademisk boikott på institusjonsnivå strider mot den akademiske friheten (1). Argumentet er prinsipielt greit nok. Det skal være opp til den enkelte forsker hvordan hun vil forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Ved å desentralisere styringa av forskning på denne måten oppnår forskeren mulighet til størst mulig personlig tilfredsstillelse, samtidig som samfunnet utnytter forskerens detaljkunnskap innenfor fagfeltet mest mulig effektivt. Til dette vil jeg imidlertid tilføre:

Denne friheten praktiseres i dag av myndighetene ikke som en absolutt rettighet, der forskerstatus ved en av landets akademiske institusjoner gir forskeren handlingsrom til å arbeide med absolutt frihet innenfor en definert ramme. I stedet er friheten gradert, ved at en stadig større andel av forskningas driftsutgifter knyttes opp til programmer der forskernes frihet blir innskrenket av økonomiske produksjonskrav og relevanskrav som er politisk definert, først og fremst av Forskningsrådet, men også gjennom politiske styringsdokumenter, slik som forskningsmeldinga «Klima for forskning». Disse problemstillingene ble pekt på av Arild Underdal som ledet utvalget som la fram forslag om lovfesting av individuell akademisk frihet (2)
Denne friheten er tidligere blitt innskrenket av politisk motiverte, kollektive ordninger på en måte som er blitt ansett som legitim. Det mest aktuelle eksempelet er Sør-Afrika. Akademisk boikott var også i apartheidregimets tilfelle kontroversielt, og gjenstand for en langvarig debatt. Den første treffet i mediearkivet A-tekst er i en artikkel i VG fra 14. september 1959. Da hadde Studentrådet ved Universitetet i Oslo vedtatt en resolusjon om akademisk boikott og med oppfordringer til regjeringa om å undersøke mulighetene for handelsboikott. Så vidt jeg kan forstå tok det ennå en god stund før noe skjedde. Imidlertid ble en slik boikott etterhvert etablert, og fikk bred anseelse som legitim. I dag har man tatt et så grundig oppgjør med apartheid-regimet at mange vil undres over at denne boikotten var kontroversiell neste helt fram til apartheid-regimets sammenbrudd.

Når det gjelder det første punktet, mener jeg at den graderte akademiske friheten som i dag eksisterer er et av akademias største uavklarte spørsmål. Gjennom institusjonenes frihet til selv å organisere sin virksomhet på den måten de ønsker, og gjennom en økende andel konkurransebasert finansiering, opplever mange forskere at de uten å søke om støtte fra eksterne kilder ikke har frihet til å forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Dette spørsmålet vil selvsagt alltid ha en politisk-økonomisk komponent: Det vil aldri være mulig for enslige atomfysikere å ha midler til å bygge forskningsreaktorer i en skala som passer til de forsøkene de i sine våteste drømmer fantaserer om, eller for folklorister å få midler til å gjennomføre reiser og ansette sekretærer og intervjuere i flere titalls land for å gjennomføre komplette, globale, komparative analyser av folkeeventyr. Men dersom andelen driftsmidler per forskerstilling blir tilstrekkelig lav, vil insentivene til å vri forskninga i retning de eksterne finansieringspartneres ønsker bli svært sterke. Det er neppe noen som er uenig i at dette på et eller annet punkt vil være en trussel for den akademiske friheten. Mange vil hevde at det punktet allerede er nådd. Uavhengig av hvor man står i dette spørsmålet, vil de fleste være enige i at man på et eller annet nivå må definere en politisk-økonomisk ramme for den akademiske friheten. Denne rammen vil da også reelt sett innebære en innskrenkning av den prinsipielle friheten.

Et annet moment i den forbindelse er at den institusjonelle akademiske friheten til å avgrense individuelle forskeres frihet gjennom organisasjonsendringer nyter sterk anerkjennelse i regjeringen. Institusjonene utøver denne friheten på ulike nivåer, gjennom f.eks. sterk tilrettelegging for strategisk utvalgte forskningsgrupper, der den strategiske utvalgsprosessen neppe kan påstås å ha et bunnsolid demokratisk mandat i alle tilfeller. Faktisk kan en stille spørsmålstegn ved at en slik ovenfra-og-ned-styrt, strategisk prosess ved mange institusjoner foregår parallelt med at institusjonenes demokratiske organer får redusert makt. Disse utfordringene blir bl.a. påpekt i delrapport 9 fra evalueringen av Kvalitetsreformen (3). En absolutt, individuell akademisk frihet ville ikke være forenlig med slike prosesser.

Når det gjelder det andre punktet er den åpenbare lærdommen at det finnes eksempler på at den akademiske friheten må vike for overordnete, etiske spørsmål. Det er ikke tvil om at dersom en biolog inngikk et samarbeid med et definert rasistisk universitet for å studere «raseforskjeller», ville vedkommende møte en storm av kritikk. Det er også gode grunner til å spørre seg om han eller hun ville fortjene å stå i en stilling ved et offentlig universitet, og om et slikt forskningsprosjekt ville være forenlig med akademiske idealer, all den tid nettopp biologien leverer noen av de sterkeste argumentene mot rasisme. Sør-Afrikas universiteter var integrerte elementer i en stat med rasistisk formål. Derfor var det legitimt å iverksette en akademisk boikott. Menneskerettighetenes frihetsideal overstyrte den akademiske friheten. Men det ble også tatt til orde for at Sør-Afrikanske forskere som ble godkjent av anti-apartheidbevegelsen skulle få adgang til å delta i akademisk samarbeid utenfor Sør-Afrikas grenser, bl.a. da et utvalg ved Universitetet i Tromsø utredet akademisk boikott i 1988. Jan Larsen, som ledet utvalget uttalte til NTB 28. desember 1988 at:

Nei, vi går inn for å åpne for sør-afrikansk deltakelse kun hvis dette er klarert med en sentral motstandsorganisasjon. En eventuell deltakelse fra Sør-Afrika skal bidra til å styrke opposisjonen mot apartheid (…)

Den akademiske boikotten av Sør-Afrika inngikk som en del av en større, samordna boikott. Sør-Afrikas apartheidregime ble effektivt isolert, og dette bidro til dets fall – eller var i det minste en manifestasjon av motstanden mot et umoralsk regime, og et uttrykk for at mange etterlevde en oppfattet moralsk plikt til å unngå å støtte regimet. Slik sett er denne boikotten et godt eksempel på at holdningsskapning og politisk arbeid går hånd i hånd. Det er umulig for meg å skille effekten av hegemonibygginga som fant sted gjennom den økonomiske, kulturelle og akademiske boikotten av apartheidregimet fra de interne politiske prosessene som førte til dets fall. Dersom noen kan presentere en analyse som kan gjøre dette, er jeg svært interessert i å høre fra dem.

Konklusjonen må være at den akademiske friheten, både individuell og institusjonsbasert, må avgrenses i et rom utgjort av etiske og moralske betraktninger på den ene siden og politiske og økonomiske på den andre. Et slikt resonnement er selvfølgelig helt umulig å formidle gjennom en nyhetssak, og jeg finner for øyeblikket ikke noen pressemelding på Kunnskapsdepartementets sider. Det er varslet spørsmål om saken til spørretime fra en av Krfs stortingsrepresentanter (5). Da får vi kanskje høre en grundigere redegjørelse. For min del er jeg likevel ikke i tvil om at prinsippet om individuell akademisk frihet, som jeg i de fleste saker mener holdes for lavt, i denne saken holdes for høyt. Jeg mener at det vesentlige poenget i denne saken er NTNUs frihet til å fatte en kollektiv beslutning om hva slags virksomhet institusjonens ansatte og studenter mener det er moralsk forsvarlig å ha befatning med. Israels forhold til menneskerettighetene i de okkuperte områdene er svært problematisk. Man skal selvsagt være forsiktig med å dra sammenligninga med Sør-Afrika for langt. Israels undertrykkelse av palestinerne har en helt annen moralsk begrunnelse enn apartheid-regimets rasisme. Men det er ingen tvil om at Israel fører en politikk for de okkuperte områdene som er økonomisk, sosialt og kulturelt ekstremt skadelig for den palestinske befolkninga. De voksende bosetningene, nettverket av kontrollposter og muren fører til at det langt på vei er umulig å etablere en fungerende palestinsk stat og undergraver livsvilkårene i de okkuperte områdene på en grunnleggende måte.

Politikken har over tid vært så stabil at den kan betraktes som et system. I så måte er det på mange måter noe unikt i verdenssammenheng. Når Israel som reell makthaver systematisk vurderer palestineres menneskeverd lavere enn israelske borgeres, er det grunn til å stille spørsmål om hvorvidt dette systemet er noe man har en moralsk plikt til å motarbeide. Når det er sagt, er det på samme måte som i Sør-Afrikas eksempel ikke staten som sådan eller dens folk man vil bekjempe, det er det politiske systemet: apartheid-regimet og okkupasjonspolitikken. Dermed blir Simon Wiesenthal-senterets beskyldninger om antisemittisme i norsk offentlighet (4) en uhørt frekkhet og avsporing. Det er ingen som snakker om jøder, verken som religiøs eller etnisk gruppe, det er ikke en gang noen som snakker om israelere. Det man snakker om er staten Israels politikk.

Det eneste instrumentet til å vurdere moralske spørsmål kollektivt er politiske beslutninger, der ulike argumenter veies opp mot hverandre. For min egen del veier argumentene for en boikott tungt: Bombingen av Gaza og den fortsatte utbyggingen av bosettinger er begge argumenter for at det politiske systemet som fører okkupasjonen videre er moralsk korrupt. En slik konklusjon må føre til handling. Det bør bygges et holdningsmessig hegemoni i opinionen, som krever at det etableres politiske (statlige) rammer som gjør det mulig å realisere befolkningas menneskerettigheter, uavhengig av etnisitet og nåværende statsborgerskap. En akademisk boikott vil være et godt instrument i en slik hegemonibygging. Så kan man selvfølgelig vurdere unntak for personer og institusjoner der samarbeidets formål er direkte knyttet til avvikling av systemet, slik Jan Larsen foreslo i 1988 for Sør-Afrika. Dette ville langt på vei imøtegå et av de hyppigst brukte argumentene mot boikott, nemlig at møtene er viktige for den politiske opposisjonen, noe bl.a. Knut Olav Åmås har pekt på (5).

Okkupasjonen av de palestinske områdene har nå vart i over 40 år. En omfattende boikott av det politiske systemet som støtter undertrykkelse har tidligere vist seg effektivt overfor stater som aktivt søker det internasjonale samfunnets anerkjennelse. Det gjør Israel. Derfor kan en boikott være effektiv. Prinsipielt finnes det eksempler fra dagens norske akademia på at den individuelle akademiske friheten må vike for politisk-økonomiske hensyn, og den har tidligere veket for politisk-moralske hensyn. Hva akademias institusjoner beslutter i denne sammenhengen må være opp til dem selv, å avvise akademisk boikott med utgangpunkt i at det truer den akademiske friheten er en avsporing.

Laber aktivitet

Det har vært stille på bloggen ei stund nå. Det er ikke fordi det ikke skjer ting jeg gjerne skulle kommentert, men fordi det skjer så himla mye annet som jeg må henge fingra i. Selv om jeg innser at det reint politisk er mye smartere å være til stede stabilt og over tid, var nok valgkampen lenge hovedmotivasjonen for å blogge. I tillegg ble det litt kjedeligere da Dagbladet slutta å bruke Twingly. Denne ukestatistikken over antallet treff på bloggen samsvarer ganske godt med aktiviteten på bloggen.

En kurve som viser antall treff bloggen har hatt per uke — Antall treff per uke, med valget markert.

Etter valget skrev jeg riktignok en del lange analyser av valgene i Tyskland og Portugal. Men jeg må innrømme at jeg forstår at disse ikke vekker den samme interessen som den norske valgkampens oppheta debatter. Jeg planlegger et lengre innlegg om klimakrisa, og har ferdig en analyse av tildelingen av Nobels fredspris til Obama. Den siste har jeg skrevet for Studentmållagets tidsskrift «Mål og makt«, så den vil jeg først publisere etter at tidsskriftet har kommet ut.

I mellomtida forbereder jeg sammen med de andre i Fredsinitativet og våre samarbeidspartnere ei markering den 10. desember i forbindelse med at Obama får fredsprisen. Budskapet vil bli at Fredsprisen forplikter, og vi vil minne Obama på hvilke store, uløste problemer han må ta tak i dersom han gjennom sin presidentgjerning ikke vil bidra til å svekke fredsprisen i årene som kommer: Afghanistan, Palestina, atomvåpen og konvensjonelle våpen. På alle disse områdene sitter USA med makt til å styre hvilken vei verden skal ta.

Asyldebatten fortsetter

Åse Brandvold tar i dagens leder i Klassekampen (1) opp noen av de samme punktene som jeg gjorde i innlegget om Arbeiderpartiets nye asylpolitikk (2). Et helt vesentlig poeng er sammenhengen mellom krig og at folk legger ut på flukt. Hun tar imidlertid også opp et annet vesentlig poeng: Ved å nekte asylsøkere arbeidstillatelse står man i fare for å skape et sikkerhetsproblem.

TV2s Kadafi Zaman tar i et blogginnlegg opp en polarisering han mener å se, mellom «fremmedfryktere» og «innvandrerelskere» (3). Han mener at polariseringen gjør det vanskelig å diskutere gode løsninger. Jeg mener at denne analysen er svak. Det er ingen tvil om at en betydelig andel av befolkninga i Norge har et overdrevent negativt inntrykk av innvandrere, som ser bort fra deres bidrag på arbeidsmarkedet og ikke har noe i mot å svekke konvensjonsbestemte rettigheter for «å bli kvitt dem». Frps omtale av innvandrere har gjennom mange år bidratt til å legitimere disse holdningene.

Når det gjelder Zamans «innvandrerelskere» mener jeg at han bommer grovt. Inntrykket av at det finnes folk, og særlig politikere, som ikke ser utfordringer forbundet med innvandring, er noe som er skapt av medias behov for konflikt. Det blir ingen journalistisk sak uten en konflikt. Dermed får de som forsvarer innvandringa svært sjelden legge fram sine nyanseringer, og derfor vil ingen partier «ta debatten» med Frp. De får ikke sagt det de vil ha fram. Bortsett fra i helt marginale politiske miljøer, med oppslutning mindre enn Demokratene finnes det ingen som ikke er villige til å diskutere særlig de sosiale utfordringene som en feilslått, «anti-snillistisk» integreringspolitikk har medført, dersom de får anledning til å si hva de faktisk mener.

Zaman følger opp med å komme med flere gode innvendinger mot «fremmedfrykternes» kronargumenter. Grepet han benytter ved å konstruere en nøytral, «klok» posisjon til seg selv mellom reelle fremmedfryktere og innbilte «innvandrerelskere» er en klassisk bruk av stråmenn. Dersom han snakker om grupper med noen grad av politisk innflytelse plasserer han nemlig seg selv trygt til venstre i innvandringspolitikken, gjennom sine meninger.

Zaman skriver blant annet «[å] diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig». Nei, det er det dessverre ikke i dagens mediebilde. Så lenge det «må være lov» å diskutere dette og andre problemstillinger med utgangspunkt i at kultur og religion er noe statisk, uforanderlig og enhetlig, som per definisjon medfører at noen mennesker er uforbederlig mindreverdige, vil den stråmannen Kadafi kritiserer som «innvandrerelskende» fortsette å eksistere som et bilde skapt av media.

Da vil også Brandvolds frykt for at arbeidsløse asylsøkere blir kriminelle bli en realitet, fordi det ikke finnes noen som tar til orde for at de skal få arbeidstillatelse. I fremmedfrykternes leir vil dette bli en bekreftelse på at det er deres opphav som gjør dem kriminelle, mens Zaman vil finne at rommet for en realitetsorientert debatt nok en gang er innskrenket – ikke minst fordi kloke og nyanserte folk som han selv har bidratt til å undergrave de konstruktive miljøenes legitimitet med beskyldninger om naivitet.