Etter at det har blitt avholdt en forelesningsrekke på NTNU om Israels okkupasjon av de palestinske områdene, fikk spørsmålet om akademisk boikott nasjonal oppmerksomhet. Statsråd Tora Aasland har uttalt at regjeringens politikk er at akademisk boikott på institusjonsnivå strider mot den akademiske friheten (1). Argumentet er prinsipielt greit nok. Det skal være opp til den enkelte forsker hvordan hun vil forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Ved å desentralisere styringa av forskning på denne måten oppnår forskeren mulighet til størst mulig personlig tilfredsstillelse, samtidig som samfunnet utnytter forskerens detaljkunnskap innenfor fagfeltet mest mulig effektivt. Til dette vil jeg imidlertid tilføre:
- Denne friheten praktiseres i dag av myndighetene ikke som en absolutt rettighet, der forskerstatus ved en av landets akademiske institusjoner gir forskeren handlingsrom til å arbeide med absolutt frihet innenfor en definert ramme. I stedet er friheten gradert, ved at en stadig større andel av forskningas driftsutgifter knyttes opp til programmer der forskernes frihet blir innskrenket av økonomiske produksjonskrav og relevanskrav som er politisk definert, først og fremst av Forskningsrådet, men også gjennom politiske styringsdokumenter, slik som forskningsmeldinga «Klima for forskning». Disse problemstillingene ble pekt på av Arild Underdal som ledet utvalget som la fram forslag om lovfesting av individuell akademisk frihet (2)
- Denne friheten er tidligere blitt innskrenket av politisk motiverte, kollektive ordninger på en måte som er blitt ansett som legitim. Det mest aktuelle eksempelet er Sør-Afrika. Akademisk boikott var også i apartheidregimets tilfelle kontroversielt, og gjenstand for en langvarig debatt. Den første treffet i mediearkivet A-tekst er i en artikkel i VG fra 14. september 1959. Da hadde Studentrådet ved Universitetet i Oslo vedtatt en resolusjon om akademisk boikott og med oppfordringer til regjeringa om å undersøke mulighetene for handelsboikott. Så vidt jeg kan forstå tok det ennå en god stund før noe skjedde. Imidlertid ble en slik boikott etterhvert etablert, og fikk bred anseelse som legitim. I dag har man tatt et så grundig oppgjør med apartheid-regimet at mange vil undres over at denne boikotten var kontroversiell neste helt fram til apartheid-regimets sammenbrudd.
Når det gjelder det første punktet, mener jeg at den graderte akademiske friheten som i dag eksisterer er et av akademias største uavklarte spørsmål. Gjennom institusjonenes frihet til selv å organisere sin virksomhet på den måten de ønsker, og gjennom en økende andel konkurransebasert finansiering, opplever mange forskere at de uten å søke om støtte fra eksterne kilder ikke har frihet til å forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Dette spørsmålet vil selvsagt alltid ha en politisk-økonomisk komponent: Det vil aldri være mulig for enslige atomfysikere å ha midler til å bygge forskningsreaktorer i en skala som passer til de forsøkene de i sine våteste drømmer fantaserer om, eller for folklorister å få midler til å gjennomføre reiser og ansette sekretærer og intervjuere i flere titalls land for å gjennomføre komplette, globale, komparative analyser av folkeeventyr. Men dersom andelen driftsmidler per forskerstilling blir tilstrekkelig lav, vil insentivene til å vri forskninga i retning de eksterne finansieringspartneres ønsker bli svært sterke. Det er neppe noen som er uenig i at dette på et eller annet punkt vil være en trussel for den akademiske friheten. Mange vil hevde at det punktet allerede er nådd. Uavhengig av hvor man står i dette spørsmålet, vil de fleste være enige i at man på et eller annet nivå må definere en politisk-økonomisk ramme for den akademiske friheten. Denne rammen vil da også reelt sett innebære en innskrenkning av den prinsipielle friheten.
Et annet moment i den forbindelse er at den institusjonelle akademiske friheten til å avgrense individuelle forskeres frihet gjennom organisasjonsendringer nyter sterk anerkjennelse i regjeringen. Institusjonene utøver denne friheten på ulike nivåer, gjennom f.eks. sterk tilrettelegging for strategisk utvalgte forskningsgrupper, der den strategiske utvalgsprosessen neppe kan påstås å ha et bunnsolid demokratisk mandat i alle tilfeller. Faktisk kan en stille spørsmålstegn ved at en slik ovenfra-og-ned-styrt, strategisk prosess ved mange institusjoner foregår parallelt med at institusjonenes demokratiske organer får redusert makt. Disse utfordringene blir bl.a. påpekt i delrapport 9 fra evalueringen av Kvalitetsreformen (3). En absolutt, individuell akademisk frihet ville ikke være forenlig med slike prosesser.
Når det gjelder det andre punktet er den åpenbare lærdommen at det finnes eksempler på at den akademiske friheten må vike for overordnete, etiske spørsmål. Det er ikke tvil om at dersom en biolog inngikk et samarbeid med et definert rasistisk universitet for å studere «raseforskjeller», ville vedkommende møte en storm av kritikk. Det er også gode grunner til å spørre seg om han eller hun ville fortjene å stå i en stilling ved et offentlig universitet, og om et slikt forskningsprosjekt ville være forenlig med akademiske idealer, all den tid nettopp biologien leverer noen av de sterkeste argumentene mot rasisme. Sør-Afrikas universiteter var integrerte elementer i en stat med rasistisk formål. Derfor var det legitimt å iverksette en akademisk boikott. Menneskerettighetenes frihetsideal overstyrte den akademiske friheten. Men det ble også tatt til orde for at Sør-Afrikanske forskere som ble godkjent av anti-apartheidbevegelsen skulle få adgang til å delta i akademisk samarbeid utenfor Sør-Afrikas grenser, bl.a. da et utvalg ved Universitetet i Tromsø utredet akademisk boikott i 1988. Jan Larsen, som ledet utvalget uttalte til NTB 28. desember 1988 at:
Nei, vi går inn for å åpne for sør-afrikansk deltakelse kun hvis dette er klarert med en sentral motstandsorganisasjon. En eventuell deltakelse fra Sør-Afrika skal bidra til å styrke opposisjonen mot apartheid (…)
Den akademiske boikotten av Sør-Afrika inngikk som en del av en større, samordna boikott. Sør-Afrikas apartheidregime ble effektivt isolert, og dette bidro til dets fall – eller var i det minste en manifestasjon av motstanden mot et umoralsk regime, og et uttrykk for at mange etterlevde en oppfattet moralsk plikt til å unngå å støtte regimet. Slik sett er denne boikotten et godt eksempel på at holdningsskapning og politisk arbeid går hånd i hånd. Det er umulig for meg å skille effekten av hegemonibygginga som fant sted gjennom den økonomiske, kulturelle og akademiske boikotten av apartheidregimet fra de interne politiske prosessene som førte til dets fall. Dersom noen kan presentere en analyse som kan gjøre dette, er jeg svært interessert i å høre fra dem.
Konklusjonen må være at den akademiske friheten, både individuell og institusjonsbasert, må avgrenses i et rom utgjort av etiske og moralske betraktninger på den ene siden og politiske og økonomiske på den andre. Et slikt resonnement er selvfølgelig helt umulig å formidle gjennom en nyhetssak, og jeg finner for øyeblikket ikke noen pressemelding på Kunnskapsdepartementets sider. Det er varslet spørsmål om saken til spørretime fra en av Krfs stortingsrepresentanter (5). Da får vi kanskje høre en grundigere redegjørelse. For min del er jeg likevel ikke i tvil om at prinsippet om individuell akademisk frihet, som jeg i de fleste saker mener holdes for lavt, i denne saken holdes for høyt. Jeg mener at det vesentlige poenget i denne saken er NTNUs frihet til å fatte en kollektiv beslutning om hva slags virksomhet institusjonens ansatte og studenter mener det er moralsk forsvarlig å ha befatning med. Israels forhold til menneskerettighetene i de okkuperte områdene er svært problematisk. Man skal selvsagt være forsiktig med å dra sammenligninga med Sør-Afrika for langt. Israels undertrykkelse av palestinerne har en helt annen moralsk begrunnelse enn apartheid-regimets rasisme. Men det er ingen tvil om at Israel fører en politikk for de okkuperte områdene som er økonomisk, sosialt og kulturelt ekstremt skadelig for den palestinske befolkninga. De voksende bosetningene, nettverket av kontrollposter og muren fører til at det langt på vei er umulig å etablere en fungerende palestinsk stat og undergraver livsvilkårene i de okkuperte områdene på en grunnleggende måte.
Politikken har over tid vært så stabil at den kan betraktes som et system. I så måte er det på mange måter noe unikt i verdenssammenheng. Når Israel som reell makthaver systematisk vurderer palestineres menneskeverd lavere enn israelske borgeres, er det grunn til å stille spørsmål om hvorvidt dette systemet er noe man har en moralsk plikt til å motarbeide. Når det er sagt, er det på samme måte som i Sør-Afrikas eksempel ikke staten som sådan eller dens folk man vil bekjempe, det er det politiske systemet: apartheid-regimet og okkupasjonspolitikken. Dermed blir Simon Wiesenthal-senterets beskyldninger om antisemittisme i norsk offentlighet (4) en uhørt frekkhet og avsporing. Det er ingen som snakker om jøder, verken som religiøs eller etnisk gruppe, det er ikke en gang noen som snakker om israelere. Det man snakker om er staten Israels politikk.
Det eneste instrumentet til å vurdere moralske spørsmål kollektivt er politiske beslutninger, der ulike argumenter veies opp mot hverandre. For min egen del veier argumentene for en boikott tungt: Bombingen av Gaza og den fortsatte utbyggingen av bosettinger er begge argumenter for at det politiske systemet som fører okkupasjonen videre er moralsk korrupt. En slik konklusjon må føre til handling. Det bør bygges et holdningsmessig hegemoni i opinionen, som krever at det etableres politiske (statlige) rammer som gjør det mulig å realisere befolkningas menneskerettigheter, uavhengig av etnisitet og nåværende statsborgerskap. En akademisk boikott vil være et godt instrument i en slik hegemonibygging. Så kan man selvfølgelig vurdere unntak for personer og institusjoner der samarbeidets formål er direkte knyttet til avvikling av systemet, slik Jan Larsen foreslo i 1988 for Sør-Afrika. Dette ville langt på vei imøtegå et av de hyppigst brukte argumentene mot boikott, nemlig at møtene er viktige for den politiske opposisjonen, noe bl.a. Knut Olav Åmås har pekt på (5).
Okkupasjonen av de palestinske områdene har nå vart i over 40 år. En omfattende boikott av det politiske systemet som støtter undertrykkelse har tidligere vist seg effektivt overfor stater som aktivt søker det internasjonale samfunnets anerkjennelse. Det gjør Israel. Derfor kan en boikott være effektiv. Prinsipielt finnes det eksempler fra dagens norske akademia på at den individuelle akademiske friheten må vike for politisk-økonomiske hensyn, og den har tidligere veket for politisk-moralske hensyn. Hva akademias institusjoner beslutter i denne sammenhengen må være opp til dem selv, å avvise akademisk boikott med utgangpunkt i at det truer den akademiske friheten er en avsporing.
amandla!