Dagens innlegg inneholder en del selvskryt – så er du advart om det. Etter at fagforeningas medlemsblad Ny Giv hadde gått noen runder med universitetsledelsen ble det fart på frigivelsen av en i utgangspunktet rapport fra McKinsey om «Framragende forskningsuniversiteter». Rapporten var en del av underlaget for forskningsadministrativ avdelings mandat til utarbeidelse av ny strategisk plan for Universitetet i Oslo.
I intervjuene Ny Giv gjorde med rektor kom det for så vidt fram at han mente at rapporten ikke var spesielt viktig for prosessen, men jeg mente at noen av de forslagene McKinsey kommer med var så graverende, at det var på sin plass å gjøre ytterligere framstøt for å diskreditere den. Det resulterte i denne Universitas-saken. Denne saken har igjen blitt fanga opp av University World News’ norske korrespondent.
Det er egentlig en ganske kompleks sak det handler om. McKinsey-rapportens forslag om å ha en rekrutteringsstrategi der folk med ph.d. fra andre institusjoner enn UiO aktivt søkes opp for tilsetting i fast stilling er ment å bøte på et reelt problem: Interne søkere har det privilegiet at de er kjente i det fagmiljøet de søker ansettelse i, og i at de har etablerte sosiale relasjoner som kan føre til at de oppleves som et tryggere valg, på bekostning av bedre kvalifiserte søkere. I enkelte tilfeller kan det nok også utvikle seg en kultur der toneangivende krefter på f.eks. et institutt legger utilbørlig sterke føringer i ansettelsesprosseser basert på nære forbindelser med søkere. En slik politikk har også ofte negative konsekvenser for likestillingspolitikken, fordi etablerte forestillinger om faglig dyktighet er kjønnsladet.
Imidlertid er McKinsey-løsninga en dårlig «quick fix». Det er mange dyktige forskningstalenter som av ulike årsaker ikke har anledning til å ta ph.d.’en sin i utlandet. Det kan for eksempel være barn og parforhold inne i bildet. Forskning viser at ansvar for barn og husarbeid lett tilfaller kvinner, ikke fordi menn aktivt mener at det er kvinnearbeid, men fordi «det bare blir sånn». Husholdninger har også en tendens til å prioritere menns karrierevalg høyest. Dette innebærer at et krav om ph.d. fra utlandet vil virke kjønnsvridende. Et annet moment er det økonomiske. Svært mange utenlandske universiteter har ikke – i motsetning til Norge – gode lønns- og arbeidsforhold for stipendiater. Mange steder må man betale høye skolepenger, og de sosiale ordningene er mindre utvikla. Dette vil virke sosioøkonomisk vridende. Summen av disse to forholdene vil gjøre at det er single menn med bakgrunn i relativt velstående hjem som vil vinne på McKinseys ordning.
For meg føyer dette seg forslaget seg inn i en rekke eksempler på det jeg vil kalle «verdidumping» i Akademia. Mens globaliseringas skyggesider i f.eks. bygg- og anleggsbransjen gir seg synlige, direkte utslag i uverdige lønns- og arbeidsvilkår – sosial dumping, fører den i Akademia til en uthuling av etablert verdipolitikk. Redusert medbestemmelse, innskrenket akademisk frihet og økt bruk av midlertidighet er andre eksempler på dette. Jeg håper flere kaster seg på denne debatten, for det er mye å ta tak i.
