For noen dager siden skreiv Leif Knutsen et innlegg på verdidebatt.no, «Illusjonsløst om krig» der han tok til orde for et mer «nøkternt» syn på Gaza-krigen. Gjennom sine studier av krig mente han å kunne vise at total overmakt – med forbehold – var bra. Konflikter løst ved hjelp av total overmakt blei løst raskere og fikk et mer endelig utfall, mente han. En del av poengene hans er gyldige, men det er merkelig at han i sine studier av krig og konflikt ikke har fått med seg skillet mellom tradisjonelle kriger mellom nasjonalstater og «krig blant folk» (for noen år siden populært omtalt som «assymetrisk»), slik det er beskrevet av blant andre Rupert Smith.
I boka The Utility of Force (anmeldt i The Guardian her) beskriver Smith en type krig som ikke følger Knutsens illusjonsløse syn. Jeg har tidligere gjort et forsøk på å beskrive hvorfor NATOs krig i Afghanistan ikke kunne lykkes basert på Smiths rammeverk for «vellykka» krig. Basert på det samme rammeverket blir det åpenbart at Israels strategi er feilslått: Målet for Israels maktbruk er å knekke den palestinske motstandsviljen. I fravær av en stat som kan gå under, kan ikke dette målet nås ved maktbruk aleine (det kan tenkes at det i en moderne virkelighet heller ikke er tilstrekkelig at staten faller, men det er ikke vesentlig i denne sammenhengen). Der Knutsen håper på rask og fullstendig seier og en mild seierherre, viser nøktern analyse av krig mot ikke-statlige aktører at mildheten må være parallell. I Smiths premieeksempel på vellykka maktbruk, den britiske kolonikrigen i Malaysia, svekka britene folks vilje til å støtte geriljaen gjennom å svare på kravene til den befolkninga som støtta motparten, ikke ved å ignorere dem.
Knutsens illusjonsløshet hviler derfor likevel på en illusjon: Den at krigen i Gaza har to likeverdige parter og passer inn i et gammelt nasjonalstatsparadigme. Det gjør den ganske enkelt ikke. Det ville sjølsagt være å foretrekke om det palestinske folket kunne samle seg om en ikke-voldelig motstand etter Indias og Sør-Afrikas eksempel, men det forblir ønsketenking. Basert på min kjennskap til litteraturen om moderne krigføring er den illusjonsløse konklusjonen i alle fall slik: Uten at Israel viser vilje til å komme palestinernes legitime krav til sjølråderett i møte, er det svært lite sannsynlig at viljen til å støtte væpna motstand i den palestinske befolkninga vil bli svekka. Dag Tuastad har skrevet ei god analyse av hva Israel oppnår. Dersom man erkjenner dette som sant, framstår Israels oppvisning av total overmakt som meningsløs – og dermed også umoralsk. Så lenge konfliktens kjernespørsmål ikke håndteres fører volden til menneskelig lidelse uten politisk gevinst – det er faktisk ikke usannsynlig at den skader det politiske målet om fred.
En lett modifisert utgave av innlegget er publisert på verdidebatt.no
Tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet, nå spesialrådgiver i Forskningsrådet, Kyrre Lekve har nylig utøst en del frustrasjon i blogginnlegget «New Mumbling Punishment». Han har ikke bare laga et morsomt ordspill, men også møtt en kritikk jeg har brukt mye tid på å fremme på en ganske arrogant måte. Hovedinnholdet i innlegget kan oppsummeres i følgende utdrag:
«NMP [sic] er så nærme vi kan komme en konspirasjon uten at det bikker over; at det er en samlet ideologi som står for alt vi misliker. (…) Problemet med ‘kampen mot NPM’ er at [det] verken [fins] noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (…).»
Konspirasjonsteorier. Men hvem er det egentlig som ser konspirasjoner? Bilde av James Provost, delt på Flickr under CC-BY-NC-ND 3.0.
Vel, Lekve, du har hørt om Wikipedia, har du ikke? I den engelske Wikipedia-artikkelen finner vi følgende setning:
«Some modern authors define NPM as a combination of splitting large bureaucracies into smaller, more fragmented ones, competition between different public agencies, and between public agencies and private firms and incentivization on more economic lines.»
For norske lesere med politisk interesse, bør det være enkelt å gjenkjenne f.eks. splittinga og den delvise privatiseringa av myndighetsområdene til gamle NSB, Statens vegvesen og Oslo sporveier i det første elementet. Mer generelt kan vi peke på tendensen til å isolere kjerneoppgaver og å betale for utførelsen av dem. Her er finansieringssystemet for høgere utdanning en ganske tydelig kandidat, med det sterke innslaget av resultatbasert finansiering som kom med det nye finansieringssystemet av 2003 (forberedt av utdanningsminister Trond Giske, implementert av utdanningsminister Kristin Clemet).
Konkurranse mellom ulike offentlige organer, eventuelt med innslag av private kontraktører, framstår kanskje som mer ullent i denne sammenhengen, men fristilling i instituttsektoren, med tilhørende økt budsjettansvar, omfordeling av forskningsmidler gjennom finansieringssystemets RBO-komponent og Forskningsrådets utlysninger gjennom frie og tematiske programmer er ganske tydelige eksempler på dette.
Når det gjelder sterkere økonomisk insentivering, bør det være åpenbart at resultatbasert finansiering (betaling per «produsert enhet», det være seg studiepoeng eller DRG-gruppe i helsevesenet) er en sterkere form for økonomisk insentivering enn innsatsstyrt finansiering (betaling per produksjonsenhet, f.eks. studieplass eller sengeplass). Dette er også nært knytta til begrepet mål- og resultatstyring, der oppfølginga av tallfesta produksjonsmål i virksomhetene blir styrer og administrasjoners viktigste fokus.
Uææh! Tellekanter. «Stacked grey shirts» av llmollyll på Flickr. CC-BY-NC-SA.
Kunnskapsministerne i den rødgrønne regjeringa har gitt finansieringa av norsk forskning et flott løft. Blant de nordiske landene har vi nå den sterkeste offentlige forskningsinnsatsen per innbygger (men et svært lite forskningsinteressert næringsliv gir oss jumboplass totalt). Dette løftet har hovedsakelig kommet gjennom økning i Forskningsrådets bevilgninger – penger institusjoner og forskergrupper må konkurrere om. I samme periode har rammefinansieringa i UH-sektoren, der hoveddelen av utgiftene går til lønn, blitt justert på et nivå som ikke har kompensert lønnsveksten. Dette har gitt de resultat- og konkurransebaserte finansieringskomponentene sterkere virkning, jevnt og trutt.
Med all respekt å melde, herr spesialrådgiver, denne konkretiseringa er kanskje ubehagelig, men den er ikke ny. Et utrolig slapt google-søk resulterte i blant annet denne artikkelen der noen av konklusjonene fra Handlingsromutvalget tolkes i ei NPM-ramme, og denne artikkelen viser at det også forskes på fenomenet på temmelig høyt nivå.
Ja, det er nok en tendens til at New Public Management blir brukt til å beskrive alt offentlig ansatte synes er vondt og vanskelig. På den andre sida er det jo faktisk sånn at en svært stor andel av de politiske stridsspørsmålene offentlig ansatte forholder seg til kretser rundt de tre formuleringene av NPM som finnes i Wikipedia-sitatet: Oppsplitting av offentlig virksomhet med tilbakeleie og internfakturering er ei av de viktigste utfordringene i det som var de offentlige mannsbastionene i samferdsels- og forsvarssektoren, bestiller-utførermodell og konkurransesituasjonen i konkurranseutsatte tjenesteområder er omdreiningspunktet i kommunesektoren (tenk pensjon i privat sektor og sykehjemsstreik) og økonomisk insentivstruktur med følgeeffekter på personalpolitikk er hovedsak for fagorganisasjonene i UH-sektoren og helsevesenet – for å si det grovt.
I lys av måten dette er blitt presentert på, vil jeg si at problemstillingene ligger ganske oppe i dagen. Jeg opplever også at forståelsen for hvorfor disse ordningene er innført er ganske utbredt: De fleste forstår godt at det handler om et ønske om å få mer igjen for offentlige penger, gjennom innsyn og sterkere resultatfokus. Det er derfor også blitt foreslått mange ulike tilnærminger og tiltak. Et av dem, som Lekve til og med har kommentert, har gått ut på å redusere, ikke fjerne, resultatkomponenten i finansieringssystemet for studieplasser. Lekve skriver:
«En av de mest snurrige ideene på venstresiden er villigheten til å sløse med offentlige penger. (…) Jeg mistenker at mange bruker «kampen mot NPM» for å beholde gamle privelegier [sic] (…)»
Jeg opplever til og med at mange som angriper NPM angir et ønske om å spare offentlige midler som en vesentlig motivasjon. Dette eksempelet, der Forsvaret har kvitta seg med spesialisert opplæringskompetanse i våpenbruk og må kjøpe den tilbake til en svært høy pris, er kanskje spesielt grovt, men ikke enestående. Andre eksempler på at oppsplitting har vært dumt er f.eks. kjent fra denne saka om ROM eiendom (som opprinnelig eide all NSBs gamle eiendomsmasse). Da finansieringssystemet for UH-sektoren blei evaluert, pekte jeg sjøl på at ECON Pöyry tok munnen full da de mente å påvise at finansieringssystemet hadde virka. De hadde nemlig oppdaga at siden 2003 hadde studentene i gjennomsnitt avlagt flere studiepoeng. Jeg skreiv den gangen:
«Der ett års studier, f.eks. et grunnfag, tidligere ble evaluert med én eksamen, kan samme studiemengde i dag dekkes av 6 emner à 10 studiepoeng og bli evaluert med 6 eksamener. Den enkleste mulige kvantitative korreksjon består i en binomisk sannsynlighetsmodell, der sannsynligheten for overhodet ikke å avlegge noen studiepoeng vil avta eksponentielt (!) i takt med reduksjon i antall studiepoeng per eksamen.»
Tatt i betraktning at den påviste økninga i antall studiepoeng per student var temmelig liten, er dette et viktig poeng: Finansieringssystemet hadde ingen påvisbar effekt! Jeg er ikke seinere blitt arrestert på dette poenget. Tror du dette mildt sagt tynne kunnskapsgrunnlaget er lagt til side? Se på Kunnskapsdepartementets foreløpige tildelingsbrev for UH-institusjonene for 2013, og du vil se at evalueringa av finansieringssystemet er referert som belegg for dagens system, riktignok i form av en referanse til det påfølgende statsbudsjettet.
Hvis vi derimot forholder oss til fakta: Dersom systemet har marginal betydning for «produksjonen», er kanskje ikke de ideologiske argumentene for å endre det like skumle lenger? For det kan jo tenkes både i UH-sektorens spesifikke tilfelle og mer generelt at finansieringssystemer, oppsplitting og konkurranseutsetting i tillegg til de målbare effektene de er ment å ivareta, også har ikke-intenderte bivirkninger. Det kan tenkes at det å bruke markedsmekanismer for å styre offentlig pengebruk endrer måten folk tenker på i de foretakene der det tas i bruk. Kanskje er det en vel så viktig grunn til at de reagerer, som da Knut Kjelstadli skreiv sin «Akademisk kapitalisme».
Det er også litt morsomt å se at Lekve står så langt fra sin gamle kunnskapspolitikerkollega Aksel Hagen i tilnærminga til dette spørsmålet, for han ser ikke bare ut til å ha forstått hva den konkrete etterapinga av markedet består i, men også følgeeffekten: At folk ikke føler at de får tillit. På den andre sida er det kanskje nettopp muligheten til å riktig kunne niglane folk over skuldra Lekve er ute etter?
«The smoking man». Bilde fra Wikimedia Commons. Opprinnelig lagt ut på Flickr av Challiyan under CC-BY-SA 2.0
Det bringer oss videre til siste moment – for om vi som snakker om NPM er konspirasjonsteoretikere, må spesialrådgiveren som myndighetsperson finne seg til rette i rollen som «the Smoking Man». Det vil si – det er jo ingen som egentlig lurer på hvem som står bak. Dette er ikke et svarteperspill, og det er ikke en konspirasjonsteori. Det vide begrepet hindrer kanskje i blant gode debatter i avisspaltene, men på et godt møte eller i en solid rapport kommer det som regel tydelig fra hva sakens kjerne var, og fortsetter å være. Det store spørsmålet er i mine øyne hvorfor angsten er så stor, når det gjelder å forsøke andre metoder enn de reint finansielle for å nå målet om tjenesteutvikling og god ressursbruk. Hvem er det som ser spøkelser? En ting er i alle fall sikkert – «the truth is out there».
Henrik Steffens-professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, Kjetil Jakobsen har skrevet et innlegg som har høsta rosende omtale på Twitter i dag, «Hvor kommer hånfliret fra?» Jeg blei mildt forbanna. I mangel på et bedre uttrykk vil jeg kalle innlegget hans for blåskvetting: Jakobsen har fra sitt lønnkammer i Berlin funnet det for godt å gi den norske «skravleklassen», i andre ordedrag omtalt som «skrotvenstre» og «ytre høyre», ei lekse om å hate arbeiderklassen.
Jeg kunne besinna meg og skrevet dette innlegget med et nøkternt språk. Jeg merker meg likevel at Jakobsen er raus nok til å ile til forsvar for en keitete, «hederlig kar» av en sveisersønn, og gjøre et nummer ut av klassebakgrunnen hans på tross av at han har vært ungdomspartileder, partileder, statsminister, utenriksminister og stortingspresident og i dag har ei av Europas mest prestisjetunge stillinger. Da bærer han sikkert også over med at en sønn av en elektriker som er oppvokst i Groruddalen faller tilbake på ei stereotyp utskjelling sjøl om han har noen vekttall og politiske småverv. Så gå og vogg, Jakobsen
for at når du bruker din privilegerte posisjon og kunnskap om klasseforhold, så er det – av alle – en av Europas mest privilegerte menn, Torbjørn Jagland, du tar i forsvar
for at det måtte en fredspris til EU til for at du skulle bry deg. Hvor var du da Torgny Hasås fikk gjennomgå for å stille spørsmål ved fortellinga om arbeiderne som ropte hore, for eksempel?
for at du, som med innlegget ditt påstår å forstå spesielt godt hvordan andres utspill bør forstås, sjøl er ute av stand til å forstå at det er umulig å la være å lese innlegget ditt som støtte ikke bare til den hederlige visjonæren Jagland, men til avgjørelsen hans (kontekst, mann!), og
I et innlegg jeg skreiv i Aftenposten for noen dager siden, foreslo jeg å bygge ny blokkbebyggelse på Bestum, Smestad, Borgen, Blindern og Ullevål. Jeg mener det er smart å øke folketettheten i disse områdene, som ligger nært sentrum og har svært god infrastruktur. Alle ligger i umiddelbar nærhet til motorvei (E18 / Ring 3), alle har svært god tilgang til skinnegående transport (tog på Skøyen, Jar-trikken, trikken til Rikshospitalet og alle T-banelinjene er relevante å nevne).
Årsaken til at jeg vil ha opp en debatt om dette er at det for tida ser ut til å være sterkest fokus på å utvikle dalbunnen i Groruddalen. Dagens byråd, med Høyre i spissen ser for seg at halvparten av den forventa befolkningsveksten på 200.000 skal få bolig her. Noe av det som foreslås er ikke dumt, men det kan vi ta en annen gang. Det jeg vil ta opp her er utnyttelse av plass og infrastruktur. Det vi veit helt sikkert om stortstilte utbygginger er at det blir en innkjøringsfase som er ganske tøff. Det må bygges ganske mange nye skoler, T-banevogner, T-banetunell, svømmehaller og så videre for å lage plass til 100.000 folk i Groruddalen. Det er en befolkningsvekst lokalt på 66% vi snakker om, over en 20 års periode.
Byrådet vil ikke ha lokk over E6. De prioriterer ikke ny T-banetunell gjennom sentrum, men skyver det over på staten. Uten ny tunell, ingen flere avganger på T-banelinjene. I stedet vil de utbedre E18. Hvor da? På Oslo Vest, sjølsagt. Et av de utbyggingsprosjektene de skyver fram som fyrtårn for hvordan Groruddalen skal bli, Ensjø, har skremmende få skoler og barnehager, tatt i betraktning at Ensjøbyen kommer til å huse like mange som Lillehammer by. Utvidelse av skolekapasiteten skjer i form av brakker. På T-banen står alle fra Ensjø inn til sentrum i dag, så man kan jo tenke seg at det blir trangere på T-banen. Ensjøbyen utgjør 7000 boliger i et 20-årsperspektiv. Totalt er det snakk om prosjekter som er 4 ganger så store.
Dalbunnen i Groruddalen skal altså bygges ut for å ta unna brorparten av Oslos befolkningsvekst, uten at det er tegn til at offentlige investeringer følger etter. Til orientering: E6-smogen ligger tjukk her hele vinteren gjennom. I blokkområdene i Oslo bor det i dag i snitt om lag 20 000 mennesker per kvadratkilometer. I deres nærområder skal det bygges mer. I småhusområdene, der folketettheten er om lag 7 ganger lavere, der skal det ikke bygges mer. Forstå det den som kan. Vi trenger ei jevnere byutvikling, slik bl.a. Oslo SVs Ingvild Reymert sier. Sjøl om Oslo Ap har gått med på byrådets versjon av Oslopakke 3, finnes det gode folk også der som vil ha ei annen byutvikling.
For å skape litt balanse i dette foreslår jeg følgende krav:
Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til lokk over E6 er på plass (legg merke til hva som skjer med Ring 3 når du passerer Nydalen på vei vestover).
Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til første spadestikk for ny sentrumstunell til T-banen.
Én ny bolig skal reguleres i Oslo vest (Ullern, Vestre Aker, Nordre Aker) for hver ny bolig som reguleres i Groruddalen.
Det skal bygges nok nye skoler og barnehager i områdene som bygges ut til at det ikke blir økt press på eksisterende tjenester.
Groruddalen må få ny døgnbemanna legevakt, planlagt slik at den enkelt og raskt kan nås fra hele dalen med offentlig transport.
Jeg tror folk fra Groruddalen er villige til å tåle litt for å gi plass til at byen kan vokse. Men det er helt urimelig at vi skal bære den tyngste børa, mens de som bor finest fra før skal få være i fred.
Oppdatering: De fleste kommentarene til innlegget handler om hvorfor folk må få beholde villaene sine i Oslo vest. De fleste forslagene mine handler om hvordan det skal bli bedre i Groruddalen. Mener folk at det er feil av østkantfolk å stille krav til byutviklinga, samtidig som vestkantfolk skal få sitt krav om å beholde boligtype innfridd uten å måtte oppgi noe?
Oksygensensor i gel. Den lille kvite knotten inni nåla er der oksygenkonsentrasjonen vert målt. I gelen lever det celler som er «planta» der. Botnen av reagensglaset krummar seg og får det til å sjå klart ut heilt nedst – men det er det ikkje.Gjennom sprøyta går det ein fiberoptisk kabel. Den kvite knotten forskyv fasen i lyset alt etter kor mykje oksygen det er.
Eg tenkte eg skulle dela nokre av dei finaste bileta eg har tatt på laben. Eg trur ikkje at dette er høvet til å forklara alt eg driv med, men det er eigentleg ganske vent, mykje av det. Me kan la det vera hovudsaka denne gongen.
Slik ser det ut, det heile. Plast. Glas. Stål. Avanserte ljoskjelder, men òg gamaldagse COM-portar. Eller ikkje so gamle likevel.
Eg tenkjer på det eg synes er vakkert med «gamal» industri. Den reine betongen, dei enkle formene. Det oransjegule ljoset frå natriumlampene mot mørkeblå kveldshimmel. Dette er noko anna, noko mykje reinare og meir framandt. Men likevel ikkje reinare enn at det er mi krøkkete handskrift som skjemmer glaset. Og ikkje meir framandt enn at reagensrøret står skakt i ei masseprodusert ramme av sveisa ståltråd med lakk som av og til skallar av og lèt rusten koma til syne.
Før me kjem so langt har eg arbeidd ein drøy time med å laga gelen. Han vert laga av tang. Dei trålar han opp og koker han utafor Haugesund ein stad. I dét er det litt av alt: Det gamle fiskaryrket, den nygamle prosessindustrien og den høgmoderne teknologien som vil erstatta vev hjå menneske med noko menneska sjølve har laga.
Det er mykje anna som kjem langvegs frå: Utstyr, kjemikalium. Hadde det ikkje vore for at nokon hadde funne ut at me måtte læra oss å nytta den tangen som veks i fjæra her til lands, kunne arbeidstimane mine vore lagt ned av nokon heilt andre. Flittigare og meir ærgjerrige, kanskje? Eg gjer som regel mitt beste, men problematiserer mykje: Kven får nytte av det eg gjer? Visjonane er storslegne, men kjem resultata alle til gode? Var det nett desse resultata det var viktigast å finna no? Som einskild forskar kan ikkje eg avgjera det, men eg klarar ikkje la vera å lura.
Masse ørsmå partiklar av kalk og algestoff vert virvla opp av ein magnet. Søler eg, tørkar partiklane til fint, kvitt støv. Det står kaldt til vanleg. Kondensen samlar seg om små partiklar som har vorte hengande igjen på innsida av glaset.Frå forsegla, sterile glas kjem den andre komponenten i gelen, oppløyste kjeder av algenes svar på cellulose. Der trea er stive, er tangen bøyeleg. Resultatet er ikkje so ulikt plommegraut – utan plommer.Dei to delane som blir til gelen møtest her: I eit gjennomsiktig plastkryss. Eg likar dei reine stålflatene eg jobbar på, men har sjeldan høve til å tenkja over kor blanke dei kan vera.Cellene. Ein liten klump rein kreft.
Biletet til høgre er ikkje så fint. Det er rein kreft. Det er ikkje tull ein gong. Ho som er opphavet til cellelina er død for lenge sidan, men svulsten hennar lev vidare i tusen laboratorium. Det er rart å tenkja på at det som for meg er ein allmenn reiskap for å finna ut korleis eit algestoffet kan nyttast til nye terapiar er datterdøtrene til det som drap ei kvinne for 30 år sidan. Dei bèr stort sett heile arvematerialet hennar. Cellene havnar òg i sprøyta. So vert det blanda, og vekstmedium helt over.
Og so måler eg. Og grublar. Og tek bilete. Kva er fint eller rart der du jobbar?
Sommerens boligdebatt har satt søkelys på den galopperende prisveksten i boligmarkedet. Vanlige folk sliter med å komme inn på markedet, men de som allerede er inne får stor formuesvekst. Dette er grovt urettferdig. Et av hovedproblemene er at det bygges alt for lite nytt i de store byene. Et flertall i Oslo bystyre har likevel skjerma noen av de mest attraktive områdene for fortetting.
De aller fleste oslofolk bor i blokk. I følge SSB bodde om lag 220 000 av byens innbyggere i blokkbebyggelse i 2005, mot 43 000 og 94 000 i rekkehus og småhus. Mens 20 000 mennesker får plass per kvadratkilomter i blokkområder, er det tilsvarende tallet 8 000 for rekkehus og 3 000 for småhus: Flere får plass om man bygger i høyden.
Likevel tviholder bystyreflertallet på «Småhusplanen for ytre by». Den slår fast at de fleste villaområdene skal bestå. Noen av disse stedene, blant annet Bestum, Borgen, Smestad, Blindern og Ullevål, ligger svært sentralt i byen når man ser på infrastruktur og nærhet til store arbeidsplasser – langt mer sentralt enn de typiske blokkområdene. Flere grender som er skjerma av Småhusplanen ville også kunne utgjøre en naturlig utvidelse av bykjernen.
Denne byplanlegginga fører til store samfunnsmessige kostnader i form av tapt tid for mange oslofolk som får lengre reisetid fra sine tettere befolka, men mindre sentrale bosteder. 5-6 ganger høyere befolkningstetthet i de nevnte områdene ville gi langt flere mulighet til å bo nært arbeidet og de ettertrakta tilbudene i sentrum, og ville bidra til å holde den gjennomsnittlige pendlertida nede.
Småhusplanen omfatter det meste av Oslo vest for sentrum. Noen av disse områdene ligger svært nær Oslos beste infrastruktur og største arbeidsplasser. Det er dårlig utnyttelse av prima eiendom.
Nye blokkleiligheter i dagens sentrumsnære småhusområder vil også framstå som svært attraktive for utbyggere. Beliggenheten er så god at kommunen trolig kan kreve 10% av boligene som bygges til offentlige utleieformål uten at det truer lønnsomheten. For å få høyere tempo i utbygginga bør kommunen stifte et selskap som kjøper opp eiendommene og klargjør dem med offentlig infrastruktur.
Bystyret har riktignok vedtatt begrensa fortetting ved noen få, utvalgte knutepunkter. Det er fullstendig utilstrekkelig i den situasjonen som er over oss. Andre vil bygge i Marka, men det krever ny infrastruktur og fører til lange reisetider. Situasjonen krever nå drastiske tiltak. Folk med vanlige jobber må også kunne kjøpe seg sin egen bolig – i dag og i framtida. Fortetting er ei av løsningene: Gravlegg Småhusplanen, folk trenger å bo!
Innlegget sto på trykk i Aftenposten onsdag 15. august.
Jeg skreiv om det berykta dopet «krokodil» i fjor høst etter å ha sett en dokumentar om hvordan det ødela brukere i Russland. Nå ser det visst ut som om vi har fått de første tilfellene i Norge. iTromsø rapporterte 3. august om at folk i rusmiljøet ville stå fram og advare mot stoffet, som skal ha vært tilgjengelig siden i fjor sommer. Jeg blei oppringt av en journalist fra Nordlys som ville ha bakgrunnsinformasjon til en større sak og gjorde et kjapt litteratursøk. Jeg vil gjerne dele resultatene her.
«Krokodil» har fått navnet sitt på grunn av de omfattende hudskadene som ofte ses. Illustrasjonsbilde: Friedrich Böhringer / Wikimedia Commons. CC-BY-SA 2.5
I et leserbrev til Substance use & misuse (DOI-referanse) skriver Gahr et al. om mangelen på god litteratur om emnet, men peker på at det er godt dokumentert at stoffet slik det brukes i rusmiljøene er livsfarlig. Leserbrevet inneholder en kort beskrivelse av oppskrifta og påpeker noe jeg ikke fant da jeg leste om emnet forrige gang: Det vanlige i Russland er å koke ingrediensene sammen og injisere blandinga direkte. Sjøl om virkestoffet, desomorfin, framstilles i en flertrinnsprosess, lager man det altså ved å koke alt sammen i éi gjørme, og injisere denne. Det betyr at det ikke bare er rester, men betydelige mengder av bl.a. malingstynner, bensin og fosfor fra fyrstikkhoder i injeksjonsløsninga. Det er helt vanvittig å tenke på.
I en eksperimentell artikkel skrevet av Savchuk et al. (DOI-referanse) der urinprøver og synteserester fra beslag er analysert med metoden GC-MS kommer det fram at
det finnes flere ulike oppskrifter som gir varierende resultater,
synteseutbyttet i en del tilfeller er ganske høyt, opp mot 70%, men at
det likevel finnes store kilder til forurensinger i prøvene.
All «krokodil» er altså ikke lik. Basert på beskrivelsen i artikkelen hos iTromsø («ser ut som hardpakket gulhvit melis») er det stoffet som er tilgjengelig i Norge et rensa og tørka produkt som løses i vann. Dette er logisk når man tenker på at stoffet trolig er smugla inn. Det betyr at det ikke er fullt så ille som den bensinholdige blandinga russiske brukere injiserer. Det er likevel en medisinsk katastrofe, noe historia til iTromsøs kilde også illustrerer: kortvarig bruk har gitt ham varige mén i form av hjerte- og leverskader og en underarm som nesten råtna bort.
Det er bra at det ikke har etablert seg en kultur for å framstille «krokodil» på egen hånd i rusmiljøene. Det er likevel svært bekymringsfullt at et «produkt» av denne typen ser ut til å bli importert. Basert på denne Nordlys-saken ser det ut til at politiet legger til side alt som handler om straffeforfølging for å få oversikt. Det er klokt, og jeg håper andre instanser kan være like pragmatiske. Inntil man får bekrefta at stoffet er borte fra gata bør helsemyndighetene gå sterkt ut overfor de aktuelle brukergruppene med tilbud om legemiddelassistert rehabilitering. Her er det en enorm helsegevinst å hente i å forebygge hver eneste dose. Det bør gjøre at man tenker gjennom eventuelle terskler i hjelpeapparatet én gang til.
I en fersk Nature-artikkel rapporteres det om forsøk der det har lykkes å lage en slags «manet», kalt medusoide (Medusa er ikke bare en gresk sagnfigur, men det generelle navnet på klokkemaneter) av rotteceller sådd ut på et skjelett av silikon. Det er likevel ikke snakk om en organisme som kan fungere på egen hånd: Nyvinninga består i at forskerne har forstått og klart å gjenskape prinsippet for muskulære pumper. Kombinasjonen av silikonskjelettets utforming og stimulering til naturlig elektrisk forbindelse mellom rottemuskelcellene er så vidt jeg kan forstå, det helt sentrale her.
Klokkemaneter fra Häckel: Kunstformen der Natur (1904), plate 36: Leptomedusae (via Wikimedia Commons)
Medusoiden må ha ytre elektriske signaler for å bevege seg, og kan etter alt å dømme bare leve i væske som brukes til å dyrke cellekulturer. Det gir kanskje ikke det samme grunnlaget for å snakke om å «leke gud», men er både teknisk imponerende og illustrerer hvordan visse biologiske funksjoner kan være grunnleggende like, sjøl om de opptrer i helt ulike organismer. Nyvinninga bak de kunstige «manetene» kan sannsynligvis føre til nye metoder for å undersøke effekten av legemidler som påvirker biologiske pumper, slik som hjerte og tarm.
Dette innlegget er en bearbeidd utgave av et innlegg som først blei publisert hos Maddam. Det sto på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012.
Faksimile av artikkelen på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012
Jakta på skjønnhet har funnet veien til skrittet. Såkalt «intimkirurgi» er neppe svært utbredt, men etterspørselen etter kirurgiske inngrep for å gjøre kvinnelige kjønnsorganer vakrere er stigende. Lovverket kan likevel virke uklart. Kjønnslemlestelseslova slår fast at den som utfører irreversible inngrep på kvinners kjønnsorganer skal straffes. Likevel har ingen plastikkirurger blitt etterforska eller tiltalt. Forarbeidene til lova (ot. prp. 50 (’94-’95)) gjør det klart at det er en spesifikk kulturell praksis som skal rammes. Den nevner ikke plastisk kirurgi. Er det rimelig?
Jeg vil slå fast at jeg mener at kjønnslemlestelse eller såkalt «omskjæring» av jentebarn er et forkastelig overgrep. Ingen ved sine fulle fem vil hevde at dette er noe vi skal finne oss i at små jenter blir utsatt for i Norge. Men har jeg forstått rettssituasjonen rett, er det noen grenseoppganger for voksne, samtykkende kvinner som framstår absurde.
I forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova avgrenses det uttrykkelig mot noen former for inngrep som ikke skal rammes:
Forbudet rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, f.eks. nødvendige inngrep i forbindelse med fødsel, fjerning av kjønnsorganer ved kreft o.a. Korrigering av medfødte misdannelser som f.eks. tvekjønnethet eller legitime kjønnsskifteoperasjoner rammes heller ikke av forbudet.
Dette framstår som ei fornuftig avgrensing. Lista er ikke uttømmende, men viser til eksempler innafor to hovedområder: Inngrep med medisinsk begrunnelse og kjønns(-identitets-) bekreftende inngrep. Hvordan stiller det seg med «intimkirurgien»? I en artikkel i Dagbladets nettmagasin kjendis.no er Halfdan Simensen, en av kirurgene som tilbyr denne typen inngrep, intervjua:
«I likhet med bryster kommer kjønnslepper i alle utgaver, og nesten alt er normalt. Men individuell frihet er et viktig poeng her, og etter nærmere 500 operasjoner er min erfaring at slike operasjoner dekker et faktisk behov. Dessverre blåser mange gynekologer i hva kvinnene selv føler.»
I nettforum for kvinner diskuteres intimkirurgi. Noen forteller om problemer som åpenbart er av medisinsk art, andre om at sykkelseter og undertøy ikke passer. Mange historier handler om skjønnhetsidealer.
En bruker forteller for eksempel:
«Tør ikke å gå med bikinitruse for det er en stor klump mellom bena mine da. Og er veldig redd for å være intim med folk.»
En annen bruker har tydeligvis sterkere problemer med sjølbildet sitt:
«Problemet er at jeg ikke vil føde før jeg har gjort det, for en jordmor vil nok ikke ta imot en unge fra det stygge underlivet mitt…»
Man kan mene hva man vil om disse utsagna og plastikkirurgens oppfordring om å ta på alvor hva kvinner føler, men det er vanskelig å se at forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova omfatter individuell frihet og følelser:
«Et av formålene med lovforslaget er bl.a. å fange opp de tilfeller som ikke rammes av straffelovens bestemmelser. Det vises i denne forbindelse spesielt til at et samtykke fra en myndig og tilregnelig kvinne til et inngrep av mindre omfang kan være straffriende etter straffeloven. Departementet foreslår at forbudet gjelder uansett om kvinnen har gitt samtykke til omskjæring.»
Lova gjør det altså forbudt å utføre inngrep som gir varige endringer av kjønnsorganene til myndige, tilregnelige kvinner som har gitt sitt uttrykkelige samtykke. Men er ikke kjønnslemlestelse med kulturell begrunnelse vesensforskjellig fra «intimkirurgi»?
La oss se på hva klinikkene kan tilby. Plastikkirurgisk institutt har den mest utfyllende beskrivelsen av sitt tilbud. Der kan man få utført:
1) reduksjon/formkorreksjon av indre kjønnslepper
2) reduksjon/oppstramming av ytre kjønnslepper
3) formkorreksjon av klitorisområde
4) volumøkning (ytre kjønnslepper, hele genitalkompleks) med eget fett
5) vaginal rejuvenation, dvs reduksjon av skjedens indre diameter
6) fettsuging av genitalkomplekset
Dersom man ser på Verdens helseorganisasjons definisjon av kjønnslemlestelse, er det klart at disse inngrepene omfattes av definisjonen på kjønnslemlestelse innenfor 3 av 4 av deres definerte hovedgrupper. Det bør presiseres at den gruppa som ikke berøres er den klart mest alvorlige – den som omfatter såkalt infibulasjon, der de ytre kjønnsleppene sys sammen.
Skjematisk framstilling av genitalområde uten inngrep, og kjønnslemlestelse type I, II og III i de vanligste utførelsene.
Fra definisjonene i WHOs rapport «Eliminating female genital mutilation» er det klart at «formkorreksjon av klitorisområdet» til en viss grad sammenfaller med type I, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og/eller klitorisforhuden. Et inngrep i klitorisområdets form vil som regel omfatte fjerning av deler av klitorisforhuden.
Reduksjon/oppstramming av indre kjønnslepper vil omfattes av type II, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og de indre kjønnsleppene. Det finnes nemlig en variant, type IIa, som bare omfatter de indre kjønnsleppene.
Den siste gruppa som omfattes er Type IV, som er ei samlegruppe som omfatter alle skadelige eller potensielt skadelige inngrep på kvinnelige kjønnsorganer. Piercing er uttrykkelig nevnt her. Strekking av de indre kjønnsleppene er et annet fenomen som tas opp. Det er neppe relevant i forhold til intimkirurgien, men årsaken til at det er nevnt er det i høyeste grad:
Strekking av kjønnsleppene kan defineres som en form for kjønnslemlesting, fordi det er en sosial konvensjon, og derfor møter jentene sosialt press for å endre på kjønnsorganene sine.
Kutting eller innføring av skadelige substanser i skjeden for å gjøre den trangere eller for å øke egen eller partnerens seksuelle nytelse tas også opp. «Vaginal rejuvenation» kan vel tenkes å rammes av denne definisjonen.
Hvordan avgrenser plastikkirurgene? Halfdan Simensen sier til kjendis.no:
«Jeg avviser få, men unge kvinner ønsker jeg skal ha henvisning fra gynekolog og samtykke fra mor.»
Hvordan gjør han da, reint teoretisk, forskjell på ei 16-årig norsk jente som kommer med brev fra mor og «ikke kan leve med det stygge underlivet» sitt, og den 16-årige jenta med senegalesisk bakgrunn som kommer og sier at «jeg orker ikke tanken på å gå rundt med det ekle, uomskårne underlivet mitt – kan du fjerne de indre kjønnsleppene mine», mens mora venter på forværelset?
Enda verre: Hva med de myndige? Dersom realiteten i dag er at den reint kosmetiske «intimkirurgien» ikke er omfatta av Kjønnslemlestelselova, er det eneste holdepunktet forarbeidenes formulering om at
Det uttales at departementet anser det som svært viktig å ta hensyn til innvandrerkulturers normer, men at ikke enhver norm er beskyttelsesverdig dersom det dreier seg om undertrykkende eller fysisk ødeleggende normer.
Det er heller ikke slik at de umiddelbare skadevirkningene av intimkirurgi blekner ved siden av kulturelt betinga kjønnslemlestelse. For å definere inngrepets grovhet, legger lova særlig vekt på umiddelbare følger. Kravet for at det skal foreligge et grovt tilfelle, der strafferamma er 8 års fengsel, er at
inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt
En bruker på kvinneguiden.no skriver om følgene av en reduksjon av de indre kjønnsleppene:
«Jeg hadde tatt fri fra jobben i 2 uker og 3 dager. Altfor mye fri tenkte jeg. der tok jeg feil! Var så hoven at jeg ikke gikk ut døra på 10 dager og hevelsen gikk ned etter dag 13. og ble i løpet av 3 uker tilbake til nesten normalt.»
Det kan i praksis bety at den eneste juridisk relevante forskjellen på «intimkirurgi» og grov kjønnslemlestelse for voksne, samtykkende kvinner er hvilket normsett som ligger til grunn. Tar du valget på bakgrunn av skjønnhetsidealer formulert i vestlig kultur, ser det ut til at den som utfører inngrepet ikke bare går fri fra straff, men får lov til å markedsføre det og utføre det på mindreårige. Tar du valget på bakgrunn av idealer formulert i en del andre kulturer, særlig afrikanske, skal utøveren straffes.
Slik den rettslige situasjonen er i dag framstår den delen av Kjønnslemlestelseslova som dreier seg om voksne, samtykkende individer som diskriminering, slik det er definert i Diskrimineringslova. Er vi ikke villige til å gå så langt som til å forby pynting med skalpell, bør vi alle fall ta oss bryet med å vurdere hvordan vi forholder oss til det å være myndig og ta ansvar for sin egen kropp. Vi har solide, generelle straffebud som rammer tvang og legemsbeskadigelse. Trenger vi da straffebud som bare rammer afrikanere?
Under dagens debatt om uttalelser på Oslo SVs årsmøte, blei det høy temperatur da turen var kommet til den ruspolitiske uttalelsen. Skjønt, ruspolitisk og ruspolitisk. Som det blei bemerka i debatten er det ikke snakk om en uttalelse som egentlig handler om ruspolitikk som felt. Uttalelsen handler om å erklære vilje til å vurdere legalisering og/eller avkriminalisering som virkemiddel i norsk narkotikapolitikk. Synspunktene som kom fram i debatten er i hovedsak dekka i de dokumentene som finnes på denne sida i Kim-André Åsheims blogg, der finnes også forslaget til uttalelse og motforslag.
Debatten hadde dessverre også innslag av argumentasjon som ikke gikk på forslaget, men skøyt langt over mål. «Skal vi ha et hasjutsalg i hver kommune, før vi får pol?» spurte en av møtedeltakerne, «noe så usolidarisk, noe så anti-feministisk, noe så dumt som ei markedsliberalisering av ruspolitikken, det har ikke noe med sosialisme å gjøre,» sa en annen (sitert fritt etter husken). To pekte på at det å gjøre hasj lovlig var det siste uteseksjonen, de som jobber med å fange opp vanskeligstilt ungdom, ønska seg. «Det ville sende helt feil signaler å gjøre rusmidler lettere tilgjengelig.» Jeg skal ikke imøtegå disse argumentene her. Jeg forstår hvorfor de kommer, men jeg synes St. Hanshaugen SV har gode svar på dem, slik de kommer fram på bloggen til Åsheim.
Grunnen til at jeg nevner dem, er for å gi noen illustrasjoner på hva slags retorikk som tas i bruk. Den er ikke spesielt saklig, og tar ikke på alvor standpunktet til dem som ønsker å vurdere avkriminalisering og legalisering som mulige virkemidler. De som gjør det, blir framstilt som usolidariske. I et alternativt forslag til uttalelse heter det (også fritt etter husken) at: «vellykkete menneskers behov for rus kan ikke være styrende for narkotikapolitikken». Denne setninga provoserte meg såpass mye at jeg ville bruke den som utgangspunkt for et innlegg. Jeg var dessverre ikke helt konsentrert og taletida på 90 sekunder gjorde det ikke lettere å få fram poengene. Det er lettere i en bloggtekst:
I USA erklærte man krig mot narkotika. Jaggu gikk det ikke troll i ord. Narkotikakrigen i Meksiko er for tida ei av verdens blodigste konflikter, med om lag 16500 døde i 2011. I enkelte områder er krigen så intens at samfunnets vanlige strukturer har brutt sammen, noe f.eks. 20-årige politisjefer og flere massakre tydelig vitner om. Narkotikakartellene har også søkt tilflukt i Meksikos fattigere naboland, der de stundom er bedre bevæpna enn den nasjonale hæren.
Årsaken til dette er både den ekstreme profitten i narkotikaindustrien og det at den er ulovlig. Illegaliteten gjør at det i utgangspunktet er den sterkestes rett som gjelder. Alle kontrakter må håndheves med trusler om vold, siden rettssystemet åpenbart ikke kan behandle saker som dreier seg om retten til (utbytte fra) omgang med ulovlige varer. Den svært militariserte taktikken flere av landa har møtt narkotikaindustrien med, ofte under amerikansk ledelse, har ført til et våpenkappløp fattige land har vanskelig for å vinne, stilt overfor motstandere med tilnærma ubegrensa tilgang til kontanter. De bygger til og med avanserte u-båter, slik denne artikkelen i Wired dokumenterer.
Inntekter fra narkotikasalg spiller en vesentlig rolle for både Talibans og den kolombianske FARC-geriljaens økonomi, og mistenkes å gjøre det for Nord-Korea.
Om narkotika hadde vært legale varer i Vesten, ville disse problemene neppe eksistert. Visst kunne en fått en masse andre problemer i Vesten, men de svære, organiserte kriminelle virksomhetene eller de undertrykkende regimene ville miste hele eller store deler av sitt ressursgrunnlag, når de ikke lenger fikk avsetning for varene sine i et marked med ekstrem profitt. Så hvor solidarisk er det internasjonale forbudet? Ikke så veldig solidarisk overfor folk som bor i disse landa, i hvert fall.
Om det ikke er tydelig nok fra før: Jeg sier ikke med det at alt blir fryd og gammen om vi legaliserer alt og lar det stå til. Jeg sier at disse spørsmålene er vanskelige, og at avkriminialisering og legalisering i visse tilfeller kan tenkes å være verdt å prøve. Som ei pragmatisk løsning på et problem som truer landets nasjonale sikkerhet har Meksikos president sagt at det kan bli aktuell politikk.
Burde det bli det i Norge? Legalisering av cannabis ville frigjøre betydelige politiressurser, fjerne problemet med hasjsalg langs Akerselva og gi staten betydelige inntekter, som ellers ville tilfalle organiserte, kriminelle nettverk som står bak en betydelig del av annen grov kriminalitet her til lands. Det kunne på den andre sida gi problemer med større utbredelse av cannabisbruk, med tilhørende helsemessige og sosiale skadevirkninger (sjøl om signaleffekten ved å holde cannabis ulovlig trolig er liten, se lenkene på Åsheims blogg). Vi kunne også få uønska hasj-turisme, slik Københavns Christiania og Amsterdam har opplevd. Det er likevel ingen som foreslår å legge ned hjelpetiltak, slutte å regulere rusmidler eller opprette ei ny næring der alt er lov. Alle de virkemidlene som er brukt for alkohol, tobakksprodukter og vanedannende legemidler må ses på – kanskje enda flere. Hvordan vi angriper hvert enkelt stoff bør være gjenstand for en faglig og politisk debatt. Det som foreslås er i første omgang er å åpne for den debatten ved å tørre å ta i begreper som i dag er tabubelagt.
Etter mitt syn er det ikke behov for en ny, helhetlig gjennomgang av ruspolitikken. Oslo SV har en bra ruspolitikk fra før, fastslått blant anna i Trygg by-uttalelsen og ruspolitisk uttalelse fra 2009. Jeg leda sjøl det utvalget som la fram innspill til Oslo SVs programarbeid i forkant av forrige stortingsvalgprogram, og mener vi gjorde en solid innsats. Du finner dokumentet og bakgrunnsinformasjon her. Dette viser at ruspolitikken har vært oppe til grundig behandling før, og at Oslo SV er godt i stand til å lage solid og framtidsretta politikk.
