Er ordninga med valgt rektor antikvarisk, slik DN-kommentator Eva Grinde hevder? Risikerer man på noen av landets største og viktigste arbeidsplasser – institusjoner som forvalter kunnskap og kulturarv for heile samfunnet – å ha ledere som ikke får kvalifikasjonene sine tilstrekkelig vurdert? De to Tekna-toppene Lise Lyngsnes Randeberg og Marianne Harg hevder det i en kronikk i Klassekampen 4. juli 2013.
Avskaff rektorvalg! Randeberg og Harg med tydelig oppfordring i Klassekampen 4. juli 2013. Foto: Faksimile/skjermdump
I den norske Universitets- og høyskolelovens kapittel 10 finnes det to modeller for hvordan man skal utpeke den daglige ledelsen ved norske høgere utdanninsinstitutsjoner: Valg eller ansettelse. Modellen med valgt ledelse er basert på den frihetlige, tyske universitetstradisjonen etter Wilhelm von Humboldt. Idealet er en organisasjon som står sammen i en form for kollektiv, diskuterende for for søken etter sannhet på alle plan. Rektor opptrer her også som styreleder og skal ideelt sett drive universitetssamfunnets agenda gjennom denne rollen. Modellen med ansatt ledelse blir av mange omtalt som mer moderne, men er teknisk identisk med den som finnes i alle eierstyrte foretak, der den øverste administrative lederen svarer til et styre. Begge modellene kan modereres av styresammensetninga, men de institusjonene som velger ansatt rektor «gir fra seg» styrelederen til Kunnskapsdepartementet (UH-lova §§9-3 & 9-4).
Modellen med valgt ledelse har lenge vært utsatt: I alle fall siden Mjøs-utvalget la fram si innstilling i 2000 har det med jevne mellomrom vært tatt til orde for at rektor ved UH-institusjonene må ansettes, og at dette skal være eneste mulighet. Argumentene som framføres av både Tekna-toppene og DN-kommentatoren er at det bare er slik man kan sikre at det finnes en ledelse som er i stand til å gjøre upopulære, men nødvendige strategiske veivalg og ha autoritet til å møte konsekvensene. I tillegg stiller de spørsmål ved om den formen for vurdering som ligger i å stille til valg sikrer tilstrekkelig ledelseskompetanse.
Når debatten nå går på nytt, er det ikke politisk irrelevant. Til høsten står vi kanskje overfor et regjeringsskifte. Det er stor sannsynlighet for at Høyre i så fall vil få statsråden med ansvar for UH-sektoren. Spørsmålet om rektorvalg er ikke nevnt i Høyres program, der står det bare noen vage formuleringer om å
evaluere strukturen i høyere utdanning og finansieringsordningen for universitets- og høgskolesektoren. For å få mangfold og kvalitet som er internasjonalt konkurransedyktig, må institusjonene utvikle ulike profiler og spisse sine fagmiljøer. Kriterier for godkjenning av universiteter og høgskoler gjennomgås for å sikre dette. Inntil disse evalueringene foreligger godkjennes ingen nye universiteter. (Det er dessverre ikke mulig å lenke til Høyres program, men du finner teksten på www.hoyre.no under avsnitt 2.5, min anm.)
Den voldsomme trangen til å oppnå universitetsstatus kom etter at ei Høyre-regjering forrige gang fikk vedtatt en universitets- og høgskolereform, men det får vi la ligge til en annen gang. Poenget her og nå er at vi må legge til grunn at Høyre står for den linja de tidligere har stått for i UH-politikken, nemlig at rektor skal være ansatt og at institusjonenes styreledere skal utpekes av departementet. SV mener på sin side
[at] universiteter og høyskoler styres av demokratiske organer på den enkelte institusjon.
Ei tidligere formulering om at rektor må velges overlevde (heldigvis?) ikke landsmøtet, men det er klart at det er en politisk forskjell når styringsmodellen i UH-sektoren i det ene programmet ikke er omtalt og i det andre er plassert i kapitlet om «Demokrati og folkestyre».
«Udemokratisk», hevder student og tidligere rektorkandidat ved Universitetet i Oslo om Randeberg og Hargs standpunkt i et innlegg i Klassekampen 9. juli 2013. Foto: Faksimile/skjermdump
I denne debatten er det altså noe som står på spill. Problemene som framføres er også reelle. På den andre sida må man spørre seg hva man taper på å fjerne rektorvalget. Tidligere rektorkandidat ved Universitetet i Oslo og Randeberg og Hargs skrekkeksempel Torkil Vederhus skriver godt om dette i Klassekampen 9. juli:
Nivået på engasjementet blant vitenskapelige ansatte varierer mellom universiteter og over tid. (…) Å fjerne muligheter til å engasjere seg vil naturligvis ikke hjelpe.
Han poengterer også at
[r]ektorvalgene ved landets universiteter er i dag den eneste reelle arenaen for medbestemmelse og debatt rundt universitets retning og verdier.
Rektorvalgene står jo på de fleste institusjonene igjen aleine, fordi ledelsen for øvrig i så stor grad er gjort enhetlig (jfr. henvisninga til Mjøs-utvalget over): Dette innebærer at det ikke finnes desentraliserte maktsentra som sørger for opplæring i og uttelling for et universitetspolitisk engasjement. Dermed finnes det heller ikke miljøer som produserer valgbare kandidater, og grunnlaget for ei opplyst universitetspolitisk lokaloffentlighet blir svekka. Styrene som finnes får snevert definerte, reint strategiske roller fordi de er tilsidesatt av de enhetlige kommandokjedene. Universitetsstyrene kan ikke være politiske når de viktige løpende beslutningene fattes av administrerende direktør/styreleder/rektor i dekanmøter, eller tilsvarende på fakultets-/instituttnivå. Sammen med agendamakta til styreleder eller tospannet styreleder/rektor fører dette til at styrene får preg av organer for konsensuskontroll framfor strategisk utvikling. De styringspolitiske instrumentene senter- og programbevilgninger bidrar også til at de allmenne arenaene svekkes.
Der rektor ansettes er rekrutteringa enklere, fordi den kan ta utgangspunkt i de generelle lederskapskvalifikasjonene fra statsforvaltninga. Det vil nok gjerne ses som ei forutsetning å ha professorkompetanse eller i alle fall en doktorgrad på CVen, men det er stillingene man har bekledt som primært vil være meritterende – ikke hvorvidt man har klart å manøvrere et demokratisk system. (Denne presiseringa er lagt til i etterkant, fordi jeg har fått signaler om at det kan se ut som om jeg mener svakt utvikla representative organer fører til mindre tilgang på kvalifiserte kandidater, min anm.)
Når det ikke finnes ei offentlighet som tar utgangspunkt i at beslutninger skal ha representativ forankring, blir alternativet «ledende forankring»: Allmøter og innspillsrunder der ledelsen ikke har noen reell motpart i sluttvurderinga. En valgt leder sitter til sjuende og sist på offentlighetas nåde, en ansatt på eierrepresentantenes. Virkelighetsoppfatninga og den pedagogiske oppgaven lederen har som følge av den er i ytterste konsekvens heilt forskjellig i disse to situasjonene. Et eksternt styresegment som har flertall eller med letthet kan få det vipper lett balansen bort fra de verdiene og beslutningene som universitetssamfunnet sjøl kunne formulert.
Sånn sett må konklusjonen være at den ramma Universitets- og høyskoleloven gir i dag er et dårlig kompromiss: Det gir mulighet til å reindyrke den eierstyrte modellen, men utsetter den for et vedvarende legitimitetspress med utgangspunkt i en demokratisk diskurs, på den andre sida holder det den demokratiske modellen som gissel gjennom et ledelsesideal som hindrer den i å etablere de institusjonene den trenger for å etablere den dialogen som gjør representasjonen reell. På en måte ville kanskje det mest fruktbare være å tvinge gjennom et skarpere skille. På den andre sida vil ei slik todeling raskt kunne bli irreversibel, og de som har interesser i styringa vil derfor frykte utfallet for sterkt til å gå inn for det. Så lenge mål- og resultatstyringsideologien står så sterkt i statsforvaltninga er det også grunn til å tru at de store kampene også da vil komme til å stå på de institusjonene som ennå har et bein i demokratiet.
Inspirert av Klassekampens artikkel om Pussy Riot den 13. juni har jeg skrevet noe som jeg har fundert på ei stund. Jeg har gjentatte ganger sett Eduard Limonov framstilt som et offer for politisk forfølgelse i vestlig presse, og har derfor lest meg litt opp på ham. Inntrykket jeg sitter igjen med er at en person av hans politiske legning ville vært betrakta med avsky i de fleste vestlige land, ikke minst i lys av at han har vært med på å grunnlegge en voldelig og mannsterk bevegelse, nasjonalbolsjevikene. Det betyr sjølsagt ikke at han fortjener den behandlinga russiske myndigheter gir ham, men på samme måte som med Pussy Riot mister vi noe vesentlig fra fortellingene om den russiske opposisjonen når det ikke blir formidla.
Er Russland annerledes?
I likhet med det som i Klassekampens artikkel kommer fram om at Vesten har trykka Pussy Riot til sitt bryst uten å gå inn i hva de djupest sett står for (jeg sympatiserer litt, men de er sprø), ser jeg ikke ei fornuftig vurdering av Limonovs standpunkter lagt ut i de artiklene der han framstilles som offer for politisk forfølgelse (Aftenposten-1 (det tydeligste offerbildet), NRK-1, NRK-2, Aftenposten-2, TV2, VG, Hegnar Online). Han er jo helt klart politisk forfulgt, men Limonov framstår for meg også som en voldsforherligende fascist. På tross av at valgprogrammet til partiet han nå leder er langt mer moderat, har han tidligere svært tydelig tatt til orde for en nasjonal gjenfødsel av nærmest apokalyptiske proporsjoner og for et samfunn etter mønster av fortidas steppenomadiske invasjonshorder (utdrag fra teksten kommer lenger ned). I en vestlig kontekst er det vanskelig å i det hele tatt ta ham alvorlig.
Eduard Limonov. Foto: Dmitrij Rozjkov. Lisens: CC-SA unported 3.0. Via Wikimedia Commons.
Tankegangen er imidlertid lettere å forstå som en fortsettelse av ei gammel russisk motsetning mellom det vestvendte og østvendte, dem som vil modernisere landet etter vest-europeisk mønster og dem som vil reindyrke Russlands kulturelle særtrekk, inkludert det de ser som Østens hang til barbari (videre lesing: slavofili og eurasisme). Kanskje er det ikke meninga at man skal ta ham alvorlig, han vil i alle fall riste av seg skriveriene sine i et intervju med The Guardian i 2010, der han i likhet med i et portrett i The New York Times i 2008 framstilles som en form for artistisk outsider som elsker det kaoset han kan skape. Kanskje er det han har skrevet bare uttrykk for en form for desperasjon som er født ut av et politisk system der alt av betydning må skje i det ene partiet som er tillatt makt, og der det å spille på det ekstreme framstår som eineste utvei.
Martyr med nynazister i ryggen
I Russland talte likevel nasjonalbolsjevikene i 2005 17000, i følge en artikkel i The Baltimore Sun. De er fremmedfiendtlige og voldelige og spiller på ungdoms få muligheter. I en artikkel om voldelig radikalisme blant russisk ungdom fra 2012 omtaler Thomas Killen («Rising Radical Nationalism and Xenophobia among Russian Youth», pdf) problemet disse bevegelsene utgjør som «voksende», samtidig som han påpeker at Putins eget spill på nasjonalisme er en viktig årsak til dette. Fremmedfiendtlig vold i Russland har også fått oppmerksomhet i Norge (1, 2). Tilhengere av Limonovs bevegelse har riktignok gjort andre, spektakulære og langt mindre samfunnsskadelige stunt. Den norske helsingforskomiteen og mange andre har slutta opp om (den i og for seg forbilledlige) aksjonen Limonov dreiv fram, hvor punktmarkeringer blei holdt den 31. i hver måned, som ei henvisning til den russiske grunnlovas paragraf 31 som gir full forsamlingsfrihet.
Bildet er altså sammensatt og komplisert, og jeg er på ingen måte en ekspert på dette området. På tross av at han opptrer sammen med Garry Kasparov og at han står bak enkelte progressive aksjoner stiller jeg meg likevel svært tvilende til om Limonov og hans folk er de vi bør ikonisere som politiske martyrer. Jeg mener dette sjøl om de, i likhet med andre motstandere av Putins regime, blir møtt med forkastelige maktovergrep. Skal man gjøre Limonov til martyr, bør man i det minste ta seg bryet med å gå inn i hva han skriver, hva han står for og avkreve ham skikkelige svar. Også i de tunge intervjuene jeg har lenka til blir han nesten tatt på med silkehansker. Om man tilgir ham de apokalyptiske voldsfantasiene, hva er han da – en klovn, en provokatør? Gir det håp for et russiske demokrati? Kan det å gjøre politikk til en form for absurd, avantgardistisk kunstform med referanser til slavofili og nazismen (se bilde) være progressivt?
Nasjonalbolsjeviker i demonstrasjon. Merk tydelig nazi-inspirert flagg, og avis med navn etter Limonov. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-SA 2.5 generisk. Via Wikimedia Commons.
En begynnelse til det å dømme sjøl kan være å lese forordet i boka som har gitt opphav til bevegelsen другороссы (andre russere), etter tittelen, «Et annet Russland». Kan man tas alvorlig etter å ha skrevet noe sånt? Her er det, oversatt nokså hastig fra en nettutgave av originalen (alle feil er mine egne):
«I HAVE A DREAM…»
Det virker som om jeg helt har glemt at jeg skreiv boka «Disiplinens sanatorium», hvor jeg funderte over hvordan dagens samfunn er oppbygd. I dag kom jeg på det i forbindelse med at jeg fikk et brev, hvor en pøbel fra Sibir spurte meg hva vi i Det nasjonalbolsjevikiske partiet vil, hva slags samfunn vi ønsker å bygge. I Vesten regnes et monotont, langt liv etter Den vestlige sivilisasjonens mønster nå som lykkelig. Det vil si et lett arbeid, en eller annen form for papirflytting, hele livet som en uavbrutt karriere. Når pensjonsalderen inntreffer, en ubekymra tilværelse som pensjonist, og til slutt døden i alderdommens djupe kraftlaushet. Staten i de vestlige landa støtter undertrykker mennesket og gir det bare én tillatt sjølstendig aktivitet: Jakta på hunndyr. For øvrig er det vestlige menneskets liv sterkt begrensa av lover. De har gjort mennesket til krøtter og satt det i arbeid. I Sovjetunionen var det ei anna ordning, men også der temma de mennesket og dreiv det til arbeid. I det hele tatt er det moderne mennesket opplært til at alt er forbudt, at det bare må arbeide som en idiot gjennom hele livet, og deretter, om det ikke reiser seg i opprør, dø. Den mette slaves liv regnes som utmerka. Idealet er en familie som lever i ekteskap. Slik trenger det egentlig ikke å være. Tilværelsen, der vi fra første stund frykter å dø i nød, trenger ikke leves ut som et tåpelig pakkesel eller som den blinde hesten som går i ring under åket, og henter vann fra elva og tømmer det i vanningsgraver og jorder. Vi må reise oss i opprør. Vi, vår gruppe, de menneskene vi regner som våre, må få tenkt ut en annen modell for livet og løfte den fram. Men først av alt må vi danne en ny nasjon. Rundt om kring prates det hele tida om «russere», «vi er russiske», «jeg er russisk», «for russerne». Men under denne merkelappen skjuler det seg de mest forskjellige mennesker. Jeltsin var visst russer, et sluk av en alkoholiker, en skitten boms og Kirienkos aktive spermatozo. Om de er russiske, ja da er ikke jeg russer. Hva må vi så gjøre? Vi må velge ut folk til en ny nasjon. Den kommer til å hete noe annet, ikke russisk, men la oss si «eurasiere» eller «skytere». Det er ikke så viktig, men den nye nasjonen må grunnlegges på andre prinsipper, ikke på grunnlag av hud- eller hårfarge, men på mot og tro tilhørighet til vårt fellesskap.
De nye menneskene må få barn. Det trengs masse barn for at nasjonen skal vokse fram fort. Derfor må vi tillate mange typer familier: De som vil føre til en vekst ingen har sett maken til. Vi må tillate polygami og frie partnerskap. Kvinner må gå svangre uten stans og bære frukter. Barna skal støtes og forsørges av fellesskapet. De skal oppdras og leve blant voksne. Allerede fra, skal vi si, 10 års alder. Nå jager de barna på kjedelige skoler og tvangsforer hjernene og hukommelsene deres til helvete med unyttig støv. Utdanninga vil bli kort og annerledes.
Gutter og jenter kommer til å lære seg å skyte med granatkastere, rappellere fra helikoptere, beleire landsbyer og byer, flå sauer og svin, lage god, varm mat og å skrive dikt. Det skal sportskonkurranser, kamper, frie dueller uten regler, løp og hopp. De skal lese Nikolaj Gumilevs dikt og Lev Gumilevs bøker, hele generasjoner skal lære å elske Østen etter Konstantin Leontjevs bud. De skal forstå skjønnheta i den mørkeblå steppa og de oransje fjella. Og bare forakt for betongbrakkene i snøen, forakt for Moskvas sovebyer.
Skal vi lage våpen? Sjølsagt skal vi det. Vi skal føre kriger. Men ikke slike som før, ikke front mot front. Våre kriger skal føres på deres territorium, gjøre deres folk kjent med vårt levesett og våre ideer, og de sunneste og sterkeste av dem skal bli våre, tilhøre vår nasjon. Deretter skal våre tropper invadere og knuse all uenighet.
Vi kommer til å trenge jord. Frosne Russland er okkupert av røttene til sløve, åndssvake administratordøgenikter. Vi må reise fra Russland, tenne gnisten på friskt, sentralt land, nedkjempe dem der og skape begynnelsen på en ny og ukjent sivilisasjon av frie krigere, samla i et væpna fellesskap. Det skal vandre over stepper og fjell og krige i sørlige stater.
Mange mennesketyper må forsvinne. Alkoholiserte onkel Vasja’er, purk, tjenestemenn og anna brakkemateriale, vil dø ut når de har mista røttene sine i samfunnet. Det væpna fellesskapet kan man kalle «Staten Eurasia». Sånn blir drømmene til 30-tallets eurasister virkelighet. Mange vil være med oss. Muligens nedkjemper vi hele verden. Folk kommer til å dø unge, men det vil være muntert. Vi skal brenne heltekroppene.
Hva er vitsen med å gjøre revolusjon, om målet bare er å innta ministerposter og vulgære kontorer. Vi må forandre alt. Vi må finne på en Ny Gud, en eller annen tungusisk meteoritt eller en jernplanet i det kalde Kosmos. Vår Gud blir den som ga oss døden. Kanskje blir Døden vår gud. Sånn som Martin Luther King, I have a dream. Men hans dream var fattig og ynkelig.
Kjetil Rolness er storfornøyd med Preben Z. Møllers nye bok om voldtekt og politikk, og har funnet grunn til å rulle fram stortromma og resten av slagverket. «Voldtekt av fakta» var tittelen på hans lørdagskommentar 18. mai i Dagbladet. Den har fått et godt svar, og boka til Møller har fått et godt svar av bloggeren Vampus. Jeg har likevel lyst til å ta Rolness innlegg for meg litt mer detaljert: Med en sånn tittel bør det være veldig, veldig tørt der han har sine egne fakta, ikke minst når han hevder å avdekke noe i retning av et feminist-industrielt kompleks:
Faksimile av Dagbladet netts oppslag av Kjetil Rolness’ lørdagskommentar.
Tror noen at feilinformasjonen er helt tilfeldig? […] egeninteressen av å svartmale norsk mannskultur, er åpenbar. For da gir tiltakene seg selv: Mer statsfeminisme. Større offentlige tilskudd til egen virksomhet.
som i sin sjølopptatte og ideologisk nærsynte ondskap bidrar til at
kvinners sikkerhet blir […] konkret svekket av feministiske pådriv i saken
og at
framtidige voldtektsofre […] ofres på kjønnspolitikkens alter.
Den som fyrer av sånne salver må forstå at han legger sin egen troverdighet på hoggestabben. Gir han så sitt publikum ei øks? Ja, jeg meiner han gjør seg skyldig i følgende: 1. villedende introduksjon, 2. selektiv sitatbruk, 3. feilbruk av statistikk og 4. direkte feil. Resultatet blir det jeg vil kalle ei polemisk smørje. Vi tar det i rekkefølge:
Radikalfeminismens hysteriske fruentimmere
Innledninga på Rolness’ innlegg tar i detalj for seg noen spesielle sitater. De framstår som spesielle fordi de er tatt ut av kontekst. Innledningsvis kan det se ut til at Rolness til en viss grad anerkjenner dette, i det han skriver om hvordan politiseringa av det private seksuallivet førte til at overgrep begått i parforhold blei anerkjent som nettopp det: overgrep.
Alt sammen feminismens fortjeneste, og applaudert av alle menn som elsker og respekterer kvinner.
Så langt er alt vel. Likevel er Rolness’ ambivalens tydelig, for
[…] politiseringen fortsatte. Plutselig var voldtekt en forbrytelse utført av mannskollektivet mot kvinnekollektivet.
Man kan nesten spørre seg om det egentlig er ambivalens: Rolness plasserer rett nok sitata som danner grunnmuren i angrepet han retter mot statsfeminismen i samme avsnitt (og samme tidsperiode) som de seirene han bruker til å anerkjenne feminismens nødvendighet. Likevel lar han være å anerkjenne at verkene han siterer ikke uten videre kan skilles fra det resultatet han hyller. Han impliserer brudd der «politiseringen fortsatte» – men var dette bruddet egentlig reelt? For å svare på dette må man nok gå grundigere til verks enn Rolness har hatt plass til. For å komme forbi dette kunne han f.eks. ha skrevet noe sånt som at «samtidig som ledende feminister fremma diskutable/problematiske påstander om patriarkatet og dets bruk av voldtekt som våpen mot kvinner, bidro teoriene og analysene til ei brei mobilisering […]». I stedet gjengir han altså sitatene ute av kontekst: Brownmillers bok hadde sitt utgangspunkt i hennes arbeid med voldtekt i krig, og Millett-sitatet er henta fra ei analyse av vold som en av mange faktorer i opprettholdelse av patriarkatet iei brei, historisk og multikulturell analyse. I den lille konteksten han ser seg råd til vektlegger han bare vold i nære relasjoner. Klart det ser rart ut:
«Det private er politisk», lød tidens slagord, og det gav mening. Voldtekt og mishandling foregikk i ly av privatlivets fred, av menn som offeret kjente – og kanskje elsket. (mi utheving)
Der han «nøytralt» påpeker at Brownmillers påstand om at
Voldtekt er en bevisst avskrekkingsprosess, hverken mer eller mindre, og ved hjelp av denne trussel holder samtlige menn samtlige kvinner i en tilstand av frykt.» (Rolness’ utheving)
og Milletts utsagn om at
patriarkatet[s] voldsbruk [er] «utpreget seksuell av karakter og realiseres mest totalt gjennom voldtekt.»
Voldtekt i ekteskap er fremdeles tillatt i svært mange land i verden. Kart fra Wikimedia Commons basert på tall fra 2009.
utgjør et «radikalt brudd med fakta», kunne lite være mer galt i den konteksten disse sitatene, gitt et minimum av velvillighet fra Rolness’ side burde vært lest i: Bruk av fysisk makt er et hvert maktforholds siste instans, og der bruk av fysisk makt er normalisert, er voldtekt det også. Særlig tydelig er dette i krig, der det også gjelder menn. Men også i nære forhold spiller dette inn unntak for ektemenns voldtekter blei først fjerna i Norge i 1971, tidsalderen Rolness anerkjenner feminismens bidrag i. Men sjøl i nabolandet vårt Finland var det unntak for voldtekt i ekteskapet fram til 1994, og for kun få år siden var det et tema knytta til vestlige styrkers nærvær i Afghanistan, da forslag om å legalisere ekteskapelig voldtekt blei behandla av Karzai-regimet. Voldtekt i ekteskap er fremdeles tillatt i svært mange av verdens land. Også i fredstid har voldtekt altså i mange samfunn vært sett på som noe normalt, eller i det minste i mange tilfeller noe det offentlige ikke skal bry seg med. Utsagnet om at
Voldtekt har vært fordømt og påstraffet i nærmest alle samfunn. Voldtekt vekker avsky hos nesten alle menn.
er derfor problematisk. Som jeg skal komme tilbake til, finnes det også holdningsstudier som påviser dette.
Kjønnsmaktperspektivet – en konspirasjonsteori?
Jeg er på ingen måte enig i alt det Brownmiller og Millett skriver, men jeg mener at analyser som tar utgangspunkt i at forestillinger om egenskaper, verdier og «naturlige forhold» ved kvinner og mellom mellom menn og kvinner kan påvirke holdninger og adferd har noe for seg. Det kan ikke utelukkes at et perspektiv på maktforhold mellom kjønnene kan ha noe for seg når man skal forstå voldtekt. Rolness’ setter derimot likhetstegn mellom kjønnsmaktperspektivet og en karikert posisjon der alle menn er bevisste medsammensvorne – det er vanskelig å lese ordet «terrorist» uten å legge til grunn at det finnes et forsett:
i kjønnsmaktsperspektivet er [voldtektsmenn] bare menn. Og ikke nok med det: Alle andre menn [er] også skyldige, som medsammensvorne «terrorister»!
Han sammenligner deretter dette med konspirasjonsteorier om jøder og muslimer. Hva man enn måtte mene om dette perspektivet blir det da nødvendig å påpeke følgende: Mens det finnes dønn solid statistikk som beskriver hvordan menn sjøl i dagens likestilte Norge dominerer i ulike maktposisjoner, er det nødvendig å konstruere temmelig søkte sammenhenger for å påstå at jøder eller muslimer utøver en form for global (eller enda villere – nasjonal) dominans.
Ikke noe å se her. Ingen dårlige holdninger. Bare å gå videre.
Enda viktigere er det at mens kjønnsmaktperspektivet i de aller fleste sammenhenger er et analytisk verktøy brukt i metodiske studier for å forstå sammehenger (men ja, det finnes vulgære varianter), er konspirasjonsteorier om jøder og muslimer ideologiske utvekster som metodisk fordekker sammenhenger og diskvalifiserer studier. Det er altså en forskjell i empirisk grunnlag og praktisk kvalitet mellom de to. Måten Rolness kobler pengetildelinga til Jenteforsvarets sjølforsvarskurs til «det radikalfeminist-industrielle komplekset» på, står ikke tilbake for konspirasjonsteorier i sin alminnelighet, så lenge han ikke påviser at disse kursene både er radikalfeministiske i sitt innhold (noe han vil få problemer med) og blei foretrukket framfor andre sjølforsvarskurs som ikke bygde på radikalfeministisk ideologi (noe han også ville få problemer med, siden de øvrige potensielle søkerne som har vært kjent i media driver kurs med tilsvarende innhold).
Grunnlaget for kjønnsmaktperspektivet
Når det gjelder innholdet i Brownmillers påstand, høres det unektelig fjernt ut når det blir presentert som en allmenn påstand, eller sammenholdt med kriminalitetsstatistikk. Som nevnt avhenger det likevel av perspektivet. Spørsmålet trenger ikke å være om det nødvendigvis er sånn, men om det i en gitt situasjon er mulig å skille for den som føler seg i en utsatt situasjon. Den som føler seg i ei sterk stilling har jo ikke noe å frykte, men kvinner som går aleine hjem om natta, ender opp ensomme i tilspissa situasjoner osv. – i hvilken grad vil frykt for å bli voldtatt bidra til å forme deres opptreden i situasjonen? I det lyset framstår ikke Brownmillers påstand like søkt. Gyldigheta til perspektivet kan lett påstås å være avhengig av situasjon og analysenivå.
En modell av hvordan strukturell bevissthet kan fungere. Jeg tar ikke stilling til om den er rett, men følte det passa med en illustrasjon her. Fra Wikimedia Commons.
Måten Rolness setter dette fram på, får meg til å tro at han ønsker å kaste vrak på alle strukturanalyser, og jeg kan ikke se at han andre steder tar til orde for at den slags kan være viktig. Som sosiolog gjør han nok egentlig det, og det er nærliggende å tro at han har valgt dette bort fordi han vil bruke mer av sin tilmålte kommentarplass til å raljere. For min del er det ikke slik at jeg mener de strukturanalysene som er dominerende nødvendigvis må være den heile og endelige sannheta. Det finnes strukturanalyser som står i et interessant motsetningsforhold til det radikalfeministiske kjønnsmaktsperspektivet uten – etter mi meining – at de nødvendigvis slår beina under det. Et poeng her er at visse miljøer som bevisst distanserer seg fra feminismen bruker tilsvarende resonnementer for å sannsynliggjøre at feminisme (forstått som radikalfeminisme) fremmer voldtektskultur gjennom å konsekvent underspille kvinners evne til å framstå som aktører, i motsetning til ofre. Dette bidrar i følge dem også til å øke risikoen for voldtekt begått av kvinner, fordi kvinners voldtekt av menn «ikke eksisterer». Det er likevel grunn til å spørre seg hvor relevant dette er i ulike sammenhenger. Når vi diskuterer overfallsvoldtekter begått mot kvinner framstår det i alle fall litt søkt.
Spørsmålet om hvilke perspektiver som er gyldige er på den andre sida til en viss grad et empirisk spørsmål. Jeg har ikke gjort noe omfattende litteraturstudium, men jeg har funnet en artikkel som tar for seg noen strukturspørsmål og studerer hvordan de virker i ulike kulturer. Denise A. Hines har studert dette (.pdf), og artikkelen inneholder flere opplysninger som er interessante i den debatten Rolness vil ha, bl.a.
Patriarkatsteorien får nokså svak støtte, det er svak statistisk sammenheng mellom kvinners makt generelt og hvor utsatte de er for voldtekt med bruk av fysisk tvang.
Der kvinner har mer generell makt i samfunnet er de også mer tilbøyelige til å voldta menn ved bruk av fysisk makt.
Generelle holdninger til det andre kjønnet er en god prediktor for forekomst av voldtekt, dvs. der forholdet mellom kvinner og menn i større grad betraktes som en kamp/et spill, oppgir flere å bli utsatt for overgrep.
Kart som viser en vekta voldtektsindikator for ulike land i verden. Fra www.womanstats.org, der det også finnes andre interessante kart.
Artikkelen åpner riktignok for at egenskaper ved utvalget kan ha gjort effekten av kvinners generelle makt og status lavere når det gjelder i hvilken grad de blir ofre, fordi respondentene var universitetsstudenter, som må forventes å ha en noe høyere status enn unge kvinner generelt. Forekomsten av voldtekt med fysisk makt er i alle fall høyest på noen av det stedene der kvinnemaktindeksen er lavest: i India, Sør-Korea og nordre Mexico. Det er likevel interessant å merke seg at økt generell samfunnsmakt gir økt sannsynlighet for å opptre seksuelt voldelig – også, eller særlig for kvinner, for her ligger det jo faktisk en bekreftelse på en form for kjønnsmaktperspektiv. I og med at dette er en korrelasjonsstudie, er det likevel ikke mulig å si noe om hvilken vei årsakssammenhengen går. Et annet svært interessant moment er den høye andelen menn som oppgir å bli tvunget til sex av kvinner både i denne studien og i en amerikansk studie utført av CDC (.pdf, CDC tilsvarer det norske Folkehelseinstituttet).
Tiltak mot heile populasjonen
Som et sleivspark går det også an å nevne at Hines, sjøl i en studie som langt på vei avkrefter radikalfeministiske teoriers forklaringskraft siterer den «sprø» Brownmiller på hennes funn, og foreskriver følgende resept:
These results point towards a means of reducing sexual coercion within relationships. Specifically, people should be educated to view relationships as mutually pleasurable and supportive, and to respect the other person’s rights to accept or decline sexual advances.
Nå er det mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men mitt inntrykk er at de som har stått bak bredt anlagte holdningskampanjer, slik som Rolness kritikkobjekt Amnesty, nettopp har vektlagt det siste elementet her. Så kan man gjerne hevde at det kunne vært gjort mer målretta, og at det får ei slagside når det konsekvent er menn som framstilles som overgripere, men den norske statistikken om forholdet mellom offer og overgriper er nå en gang ganske tydelig på dette forholdet. Studiene jeg refererer til over tyder kanskje på at det finnes store mørketall for menn. Likevel er det vanskelig å laste den som skal utforme tiltak her og nå for å bruke beste tilgjengelige kunnskap.
Jeg bør sjølsagt være forsiktig med å tyne for mye ut av to studier, men forekomsten av overgrep generelt ligger såpass høyt at det er vanskelig å avgrense helt tydelig mellom vanlige menn og uvanlige voldtektsmenn, også: Hos Hines oppgir 2,8 % av menn og 2,3% av kvinner å ha blitt utsatt for seksuell vold i løpet av foregående år og hhv. 22,0 % og 24,5 % for en form for verbal tvang, som dekker alt fra å insistere på å ha sex uten kondom til verbale trusler for å tvinge seg til sex. Tallene for Gävle i Sverige, som kanskje er det landet som er mest sammenlignbart med Norge var i samme rekkefølge 1,3 % (menn!), 0,4 % (kvinner), 18,4 % og 14,7 %. Problemer knytta til seksuell grensesetting framstår som utbredt i en slik grad at det å iverksette milde tiltak slik som holdningskampanjer på populasjonsnivå ikke framstår helt bort i natta, i alle fall.
Beviset for radikalfeminismens domninans
Det er videre interessant å merke seg at det eneste eksempelet på den virkelighetsfjerne radikalfeminismens gjennomslag i den norske voldtektspolitikken Rolness finner det for godt å løfte fram finnes i et ensiders essay i Reforms rapport om antifeministisk netthat, skrevet av noen som på mange måter representerer et premieeksempel på et offer for slikt netthat. Det er pussig at han ikke nevner rapportens tema når han presenterer sitatet, om man ikke så etter, kunne man jo tro at den faktisk dreide seg om voldtekt. Når han snakker om betydninga av kvinnesyn, er han jo, som nevnt, inne på noe, men veit tydeligvis ikke at dette virker uavhengig av kultur. Gitt at de svenske dataene referert over er representative for bildet i Sverige som heilhet, har de jo lykkes ganske bra med å forhindre voldtekt av kvinner i internasjonal målestokk.
Når han refererer voldtektsutvalget er mye av det han skriver direkte feil, sjøl om det er et fokus på primærforebygging i voldtektsutvalgets innstilling, nevnes andre, målgruppespesifikke tiltak. Det er riktignok et noe tynt referansegrunnlag – én FAFO-rapport – som ligger til grunn for å vurdere hvilke karakteristika som finnes ved voldtektsmenn, men den bygger igjen på et antall referanser. Den viktigste av dem er trolig Ward, Keenan og Hudsons psykologiske gjennomgang og modell (betalingsmur), der det ganske riktig heter
incarcerated rapists are indiscriminable from men in the general prison population and may well resemble many males in the general population
I et seinere arbeid av Gannon et al. (også betalingsmur, Ward er også medforfatter her), der man har gått gjennom informasjon om dømte voldtektsmenn, finner vi mange av de karakteristika som Rolness og Møller trekker fram, men
Of course, it is likely that sociodemographic features such as ethnicity and socioeconomic status reflect generally biased arrest rates (Russell, 1984). However, despite this fact, incarcerated rapists appear similar on a range of sociodemographic variables to the general prison population, whereas child molesters’ sociodemographic features demarcate them from the rest of the prison population.
Her er det to momenter som er verdt å merke seg, jeg tar det siste først: Dette arbeidet er gjort med sikte på å karakterisere voldtektsforbrytere for psykologisk oppfølging, et perspektiv som går klart fram av sammenligninga med pedofile. Videre: I lys av den svært lave domfellelsesrata for voldtekt og de ikke ubetydelige kulturellle forskjellene mellom USA og Norge er ikke den følgende påstanden fra voldtektsutvalget helt håpløs – der heter at det
[…] ikke [finnes] sikker kunnskap om årsaker til at noen personer begår voldtekt. Forskningen gir ikke noe grunnlag for å tegne et entydig bilde av overgripere, – bortsett fra at de fleste som begår overgrep er menn.
Men joda, ser vi på dømte voldtektsmenn, så finnes det mye forskning, det er sant. Men da står vi også i fare for å studere den populasjonen av overgripere som passer best til de rådende forestillinger om hvem overgripere kan være. Det er kanskje spesielt risikabelt når det gjelder saker der bevisførselen er vanskelig. Det finnes imidlertid også forskning på ikke dømte, seksuelt aggressive personer. F.eks. viser Petty og Dawson (1989, betalingsmur igjen) at det finnes en aksept-stige når det gjelder bruk av makt i seksuelt lada situasjoner, og at unge menn som tyr til makt i slike situasjoner har en generelt høyere moralsk aksept for slik bruk av makt. De påviser at det er mulig å skille maktbrukerne fra respondenter generelt ved hjelp av visse psykologiske kriterier, men at profilen deres målt ved hjelp av disse kriteriene ikke avviker signifikant fra det generelle gjennomsnittet. Den samme akseptstigen viser seg i Amnestys rapport «Hvem bryr seg?» (.pdf, tabell 12, s17). Dette er sjølsagt ikke en fullgod litteraturgjennomgang, men bør være nok til å overbevise om at Rolness’ bastante formulering er problematisk.
Onde svenske radikalfeminister med alt for mye makt. De blir statsministre og sånn, bare se på statistikken. Her under svenske Gay Pride. Av Bengt Nyman [CC-BY-2.0], via Wikimedia CommonsFarlige Norge
Er det sånn at Norge er spesielt farlig for kvinner? Det kan virke som om det er dette spørsmålet Rolness mener det er viktig å svare på. Men det er det nok få andre som finner spesielt interessant. Det er åpenbart at om man bruker en absolutt målestokk, er Norge tvert i mot et spesielt trygt land for kvinner. Det er ikke til hinder for at den relative fordelinga av dødelig vold i Norge skiller seg ut ved å ha en overrepresentasjon av kvinner i forhold til andre land der den absolutte forekomsten av dødelig vold. Vi kan ikke vite om det er Rolness eller Dagbladets redaksjon som har satt inn lenkene i kommentaren, men om det er førstnevnte, er det påfallende at han ikke tar hensyn til den konkrete drøftinga av nettopp dette som finnes i artikkelen det er lenka til. Mens de 148 kvinnedrapene i Canada utgjør en like høy forekomst av kvinnedrap som i Norge, 4 per 1 million innbyggere, utgjør disse bare 27 % av alle drap, mens de i Norge utgjør 53 %. Dette er ikke «fullstendig misforstått statistikk,» som Rolness hevder:
Fordi det begås relativt få drap generelt i Norge, blir andelen partnerdrap høyt, selv om norske kvinner er blant de tryggeste i verden, også i eget hjem. (Rolness’ utheving)
Når vi er et av de landa i verden der det begås færrest drap per innbygger, er det liksom en automatikk i at det skal være en større andel partnerdrap? Er det fordi partnerdrap er særlig vanskelige å forebygge? Eller er det fordi det er blitt lagt større vekt på å forebygge den typen drap som typisk rammer menn? Verken det ene eller det andre passer med Rolness’ tilsynelatende oppfatning om at denne typen vold mot kvinner får overdrevent mye oppmerksomhet.
Er dette grunnlag for å si at vi her til lands har et særlig problem med holdningsdrevet kvinnevold? Et svar på dette spørsmålet krever nok at man går djupere inn i de tilfellene det er snakk om og undersøke motivasjonen. Det kunne jo f.eks. tenkes at årsaken til dette er at siden Norge er generelt mer likestilt enn de fleste andre land, så blir den «ridderlige» terskelen for å utøve vold mot kvinner senka, og norske kvinner mindre bundet av kjønnsrollemønster som gjør det vanskelig for dem å sjøl bruke vold, slik at de i større grad framprovoserer motvold fra sine partnere. Jeg har ikke kapasitet til å gå inn i dette her, men kan likevel konstatere at dette ikke er innvendinga Rolness bruker.
Kart som viser kvinners fysiske sikkerhet i verdens land. Original fra www.womanstats.org.
Basert på hva han ellers skriver i kommentaren, blir den mest nærliggende slutninga at han mener overrepresentasjonen av kvinnedrap ikke er interessant. Jaja, Rolness’ – du om det. Men det er faktisk også galt at SSB slakter «disse» tallene, dersom vi tar bare ser på kvinnedrapsstatistikken. Det SSB skriver om kvinners utsatthet for vold i f.eks. denne artikkelen fra 2007 er helt på linje med UNECE-funnene Ny Tid presenterer, og inneholder dessuten interessante perspektiver for dem som måtte mene at tiltak mot voldtekt bør målrettes mot innvandrermenn: I 2004 var det 1 promille av den etnisk norske befolkninga som blei dømt for voldslovbrudd, mens den tilsvarende andelen blant det SSB den gangen kalte «ikke-vestlige» innvandrere var 3 promille. Domfellelsesrata for voldtekt er langt lavere, men dersom man, slik det framgår av arbeidene Rolness indirekte legger til grunn, går ut fra at voldtektstilbøyelighet samvarierer med tilbøyelighet til å begå annen voldskriminalitet, er andelen av den mannlige befolkninga i de to gruppene som urettmessig stigmatiseres av en påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsmenn» omtrent like stor, og begge over 99 % (men ei eventuell stigmatisering er etter mitt syn altså et resultat av en misforståelse av hva slags situasjoner dette perspektivet er relevant i).
Vanskelig bevisførsel
Påstanden om at utvidelsen av voldtektsdefinisjonen har gjort bevisførselen vanskeligere er også gal. Her er det nok to aspekter som kommer inn: Den ene er forståelsen av relative tall, på samme måte som i spørsmålet om kvinnedrap. Siden antallet overgrep definert som voldtekt er blitt større ved å inkludere tilfeller der bevisførselen er vanskeligere, vil det nødvendigvis være sånn at andelen voldtektssaker med vanskelig bevissituasjon øker. Det andre aspektet som spiller en rolle er at bruken av DNA-bevis nå er blitt så vanlig at det har blitt bygd ei forventning om at man må ha DNA-spor for at domfellelse skal være mulig. Dette var åpenbart ikke tilfelle før denne teknologien var i allmenn bruk.
Det at forventninger styrer realiteter på denne måten er også årsaken til at feminister reagerer på råd om hvordan man skal opptre for å unngå voldtekt. De aller fleste forstår at man er mer utsatt om man går hjem aleine, full og midt på natta, om man tar pirat-taxi og om man blir med ukjente på nachspiel. Problemet oppstår dersom det fester seg ei forestilling om at dette «ikke er noe skikkelige jenter skal gjøre». Når man analyserer spørsmålet prinsipielt er det åpenbart at det ikke spiller noen rolle for skyldsspørsmålet hva offeret for ei kriminell handling har foretatt seg. Likevel er det dessvere slik at spesielt i voldtektssaker har dette vist seg å ha stor betydning for utfallet i rettssaker. Det er bakgrunnen for at det har vært foreslått å avvikle juryordninga i voldtektssaker, og det er altså grunnen til at feminister tar til motmæle når kvinner blir foreskrevet ei begrensing på sin evne til å uttrykke seg sjøl, delta i aktiviteter og oppholde seg i det offentlige rom som resept på å unngå voldtekt.
Retthaversk uten tiltak
Det avgjørende spørsmålet som både Møller og hans våpendrager Rolness må svare på er hvor vi skal møte målgruppene på en måte som virker ikke-diskriminerende. De mener jo åpenbart ikke at vi skal fengsle alle ikke-vestlige menn med sosiale vansker, lav utdannelse, dårlig økonomi og tidligere voldsdommer på ubestemt tid. Hvor har de tenkt å oppsøke dem, og på hvilke måter vil de gjøre det? Det er jo fullt mulig å hevde at visse av tiltakene som allerede er igangsatt retter seg mot grupper som er overrepresentert: Natteravner ferdes der ofre og overgripere er mer konsentrert enn ellers i befolkninga: Blant folk på vei hjem fra byen. Introduksjonsprogrammene for innvandrere tar for seg norsk seksualmoral og -lovgiving i grupper som er lite kjent med disse, og kriminalomsorgens oppfølgingsprogrammer retter seg mot dem som er domfelt. Flere gode forslag mottas, med takk, men Rolness framsetter altså ingen.
Det er et godt prinsipp at man skal la være å skyte budbringeren. Den som kommer med et budskap bør lyttes til, sjøl om det passer dårlig med ens egne oppfatninger og prosjekt. For min egen del har irritasjonen over Rolness innlegg ikke bidratt til å bedre inntrykket av hvorvidt han har sitt på det tørre, men gjennom litteratursøkene jeg har gjort har jeg fått opp øynene i større grad for hvor utbredt kvinners overgrep mot menn kan være.
Det hjelper likevel å ha sitt på det tørre, hvis man vil bli tatt alvorlig. Dersom man i tillegg angriper ei gruppe politiske aktører for å ha ei irrasjonell tilnærming til et saksfelt, og sjøl gjør seg skyldig i ideologisk fordreiing, vel da har man tapt. Da er man ikke budbringer, men sjøl politisk aktør og hykler. Rolness kan til tider være både morsom og interessant, men denne gangen tok han sin høye hest ut på glattholka og blei mest morsom for dem som liker akademisk slap stick. Jeg føler i alle fall at jeg har karakteristikken «polemisk smørje» på det tørre.
8. mai er frigjøringsdagen. Den markerer slutten på 2. verdenskrig, den største krigen som noen gang har ramma Jordas folk. Den markerer også slutten på den nazistiske okkupasjonen av Norge. Etter krigen – ja, for sjøl 70 år seinere snakke vi om 2. verdenskrig som krigen i bestemt form entall – har dagen for det meste vært brukt til å markere seieren over nazismen og til å hedre falne under krigen. I tillegg har veteraner fra nettopp denne krigen blitt hedra.
Så, for noen få år siden beslutta regjeringa, ganske sikkert på Forsvarets initativ, at 8. mai også skulle være Norges veterandag. Denne dagen skulle veteraner fra Norges militære innsats i andre land hedres, uavhengig av hvilken konflikt eller krig de hadde bidratt i. Dette er ikke uten videre uproblematisk. Jeg har sjøl mange venner og kjente som er veteraner. De har ytt store ofre og utført jobbene sine på en profesjonell måte. Fedre og mødre har måttet reise fra barn og familie i lange perioder, ofte mens barna har vært helt små. I krigen møter de ei virkelighet ingen hjemme egentlig forstår, de utsetter seg for livsfare når de er på oppdrag og stor risiko for seinskader når de kommer hjem. Enkelte av mine bekjente har også ytt en innsats ut over det man kan forvente for å bedre lokalbefolkningas hverdag og yte støtte til svake grupper.
Mange soldater yter en personlig innsats ut over det som kan forventes. Her en Afghanistan-soldat som tar med fotballer til Afghanske barn. Faksimile fra Askøyværingen 18. 7. 2012 etter Åndsverkslovens §23
Disse ofrene og denne innsatsen anerkjenner jeg og har stor respekt for. Profesjonalitet og sjøloppofrelse er beundringsverdig. Likevel har vi ei ærlig uenighet om noe som for meg er et viktig punkt. Jeg har sjøl en kort militær karriere. I 2002 jobba jeg i den daværende Oppklaringsbataljonen på Setermoen. Da bataljonssjefen orienterte om vilkårene for videre engasjement, fortalte han at det innebar en forpliktelse til deltakelse i utenlandsoperasjoner. Da jeg spurte om man kunne nekte beordring til visse konflikter basert på politisk overbevisning, sa han at politikken skulle vi overlate til stortingspolitikerne.
På dette tidspunktet var norske styrker allerede sendt til Afghanistan, og enkelte yngre offiserer ivra for at norske styrker burde sendes til Irak. Debatten om de folkerettslige følgene av dette gikk høyt, i motsetning til den veggen av taushet som i dag møter slike stemmer, f.eks. professor Ståle Eskeland. Med Nürnbergprinsippene (prinsipp I og IV) i bakhodet, fant jeg ut at en militær karriere var uaktuell for meg under slike vilkår. Noen vil sikkert innvende at et «moderne» forsvar ikke kan ta hensyn til den enkeltes oppfatning av rett og galt, men sjøl om jeg synes evne til sjøloppofring er en god egenskap, synes jeg ikke at blind lydighet er det. Pragmatisk sett kan man kanskje si at det tross alt er bra at noen er villige til å bidra til å bemanne Forsvaret under de vilkårene som til ei hver tid gjelder, men i sin ytterste konsekvens er det sjølsagt ikke sant, og som Nürnbergprinsippene slår fast: Ordre fritar ikke for moralsk ansvar.
Bilde fra Forsvarets veterankampanje. Kunne man latt være å nevne hvor hun har tjenestegjort? Faksimile etter Åndsverksloven §23.
Den personlige dommen jeg feller over dem som likevel følger ordre er ikke strengere enn den jeg forventer at andre feller over meg i ulike sammenhenger. Den er likevel tyngre enn at vi kan putte den i kategorien «folk er forskjellige og vil ulike ting med livene sine». Det er et valg jeg mener folk på en del områder må leve med konsekvensene av, og som jeg tillater meg å ha ei mening om. En av konsekvensene kan være at de må finne seg i at jeg ikke kan anerkjenne det prosjektet de arbeider i som del av noe godt, sjøl om jeg kan anerkjenne deres personlige bidrag. Det er på den andre sida ikke på noen måte til hinder for at jeg vil kreve at den staten som sender dem på oppdrag tar ansvar for dem både under oppdraget og i ettertid.
Det er altså en god del nyanser i dette bildet. Dem er dessverre ikke Forsvaret spesielt interessert i at folk reflekterer over. Forsvarets markeringer innebærer foruten markeringer over falne også framvising av militært materiell, medaljeutdelingsseremonier og taler av NATOs generalsekretær. Dette innebærer at det ikke bare er veteranene sjøl som står i fokus: Også operasjonene de har deltatt i og den politiske ramma for disse operasjonene blir en viktig del av feiringa av veteranene. Den 8. mai 2011 sa daværende forsvarsminister Grete Faremo rett ut at:
Soldatene som er ute i internasjonale operasjoner i dag, sloss for de samme verdiene som generasjonene før dem sloss for under andre verdenskrig (…)
Deler av programmet for Forsvarets markering av veterandagen i Oslo. Faksimile etter Åndsverksloven §23.
Er nå egentlig alle enige i det? Var Norges bidrag til krigene i Irak, Aghanistan og Libya uomtvistelig en direkte idémessig forlengelse av kampen mot nazismen? Det er ikke gitt at det er riktig, og kanskje vel så viktig er det heller ikke gitt at det er riktig å ta veteranenes personlige offer til inntekt for den politikken som føres. Jeg synes faktisk at det er direkte fremmedgjørende. Det bidrar til å viske ut grenser mellom viktige spørsmål og knytter til en viss grad støtte til veteranene opp mot støtte til krigene de har deltatt i. Dette er bevisst. Klassekampen har i oppslaget med den spissformulerte tittelen «Den nye NATO-festen», sitert fra Forsvarets omdømmestrategi:
Omdømmekommunikasjonen snakker overordnet om veteraners innsats fra 2. verdenskrig og fram til i dag, og hvordan det norske folk kan være med å markere deres innsats og ved det anerkjenne dem.
Så lenge det virker som om det er umulig for Forsvaret å oppfordre til en viss grad av refleksjon rundt disse spørsmålene synes jeg derfor at koblinga til den historiske bakgrunnen for 8. mai er uheldig. Som Harald Stanghelle skriver i Aftenposten i dag:
Krigen mot det tyske naziregimet er ikonisk i sin ideologiske klarhet. Nazismen måtte jo knuses for at Norge igjen kunne bli et demokrati. Det fantes ingen mellomting. Dagens kriger er slett ikke av samme støpning, heller ikke dem Norge har funnet grunn til å delta i.
Så ja, jeg støtter veteranene, men nei, jeg støtter ikke veterandagen. I alle fall ikke slik den er i dag, og helst ikke på 8. mai.
Jeg irriterer meg ofte over at bevegelser på meningsmålinger blir presentert med alt for mye brask og bram. Det er faktisk sjeldent at variasjonen mellom oppslutninga til et parti i to påfølgende meningsmålinger er stor nok til at man kan være særlig sikker på at det har skjedd ei endring i befolkninga.
Hvorfor er det sånn? Meningsmålinger av den typen som blir slått opp i media blir stort sett gjennomført ved hjelp av telefonintervjuer. Siden man ikke kan intervjue hele befolkninga, intervjuer man et utvalg. Utvalget er vanligvis på ca. 1000 personer. Jeg skal ikke gå alt for langt inn i detaljene, og det finnes feilkilder jeg ikke nevner her (har alle stemmeberettiga lik sannsynlighet for å ta telefonen eller gidde å snakke med meningsmålingsfolk, for eksempel?), men jeg vil gjerne slå fast følgende: Denne metoden gir stort sett gode resultater, men de kommer med ei usikkerhet som ofte er mye større enn det som blir kommunisert.
Når man prøver å si noe om hvordan noe er i befolkninga (hele populasjonen i statistikkspråk), bruker man altså et utvalg. Formelen for å anslå andelen (p) av hele befolkninga som mener en bestemt ting, bruker andelen i utvalget (p-hatt, altså en p med ^ over), se formel 1 under.
Formel 1: Anslag for andel i en populasjon med et bestemt trekk (mening), basert på andelen i et utvalg som har dette trekket.
Her er n antallet i utvalget som mente dette og N antallet i hele utvalget. Det er vanlig å anslå usikkerheta til dette anslaget ved hjelp av standardavviket (les mer på Wikipedia hvis du er interessert i detaljene i utregningene her). Den vanligste metoden for å beregne standardavviket for andelen av et utvalg er ved å bruke formel 2.
Formel 2: Beregning av usikkerhet i et anslag av andelen i en populasjon med et bestemt trekk (mening) på bakgrunn av andelen i et utvalg med dette trekket.
Ved å gange denne med bestemte verdier for normalfordelinga kan man i neste omgang si noe om hvor stor usikkerhet man vil gi anslaget sitt for. Grovt sagt er den største usikkerheta man aksepterer i vitenskapelige sammenhenger 5 %. Det vil si at man oppgir usikkerheten i et anslag slik at det intervallet man oppgir i 19 av 20 tilfeller vil inneholde den sanne verdien, eller verdien i populasjonen som helhet. Dette oppgis som regel i liten tekst når meningsmålinger presenteres, men både journalister og valgforskere ser ofte ut til å la være å forholde seg til det.
Det kan man forstå når man ser på tabellen under, der det er angitt intervaller for anslag basert på formlene over og ulike andeler. Tabellen gir også et godt argument for hvorfor de minste partiene, slik som Miljøpartiet de Grønne, ofte blir utelatt: Usikkerheten blir veldig stor i forhold til anslaget. Som vi ser er det strengt tatt ingen nyhet om et parti som forrige gang var på 5,5 % nå ligger på 4,2 %. Det trenger ikke å ha skjedd noe, det kan bare hende at utvalgene var litt forskjellige, men at de begge reflekterer populasjonen på en statistisk sannsynlig måte.
Tabell 1: 95% konfidensintervall for ulike svarandeler i et utvalg på 1000 personer. Et 95 % konfidensintervall er et «anslagsområde» som i 19 av 20 tilfeller vil inneholde den sanne verdien i populasjonen, og omfatter alle verdier mellom den nedre grensa og den øvre. I høyre kolonne vises usikkerheten som den verdien man må legge til/trekke fra anslaget, slik det blei beregna i den første formelen for å få konfidensintervallet.
Men det stopper ikke der: Når man gjør mange tester, øker jo sjølsagt sannsynligheten også for at man ramler over den ene av de 20 testene som ikke inneholder den sanne verdien. Dermed må man strengt tatt sette lista høyere for meningsmålinger om partipreferanse enn f.eks. for målinger om EU-standpunkt. Hvis vi legger til grunn det vanlige antallet partier som blir tatt med, 8, blir usikkerhetene slik betraktelig større, dersom man vil at det for hver gang man presenterer meningsmålinger bare skal være 5 % sannsynlighet for at man tar feil om man sier at det har skjedd bevegelser (for ordens skyld: jeg har brukt en enkel Bonferroni-korreksjon).
Tabell 2: Som tabell 1, men med høyere usikkerheter, fordi man ønsker at gale påstander om at det har skjedd ei reell endring for noe parti i snitt bare skal forekomme for hver 20. gang man publiserer meningsmålinger.
Hva betyr så dette? Jo, det betyr at:
Forskjeller mellom to enkeltmålinger som er under ca. 1,5 %-poeng for småpartier og under ca. 3 %-poeng for store partier betyr aldri noen ting som helst. De innebærer ikke ei endring, de innebærer ikke en tendens, de betyr rett og slett nada. På fagspråket kalles det «støy».
Sjøl oppslag om krisemålinger eller kjempegode målinger – så sjelden som de strengt tatt forekommer – ofte bare er et resultat av usikkerhet. De store tapene for Høyre som refereres her hos Stavangeravisa og her hos Nettavisen kunne hver for seg like godt ha vært tolka som at den reelle oppslutninga hele tida lå et sted midt i mellom. Men: Ser man de tre målingene i sammenheng er likevel Høyres nedgang uomtvistelig.
Som regel er det bare når man har flere målinger som er gjort uavhengig av hverandre og over noe tid at man faktisk kan si noe om utviklinga i oppslutninga til et parti, fordi de kortsiktige endringene i oppslutning ofte er innafor usikkerheta.
Hvorfor blir ikke dette kommunisert? Vel, media vil ha mest mulig sensasjonelle oppslag, meningsmålingsleverandørene vil selge flest mulig meningsmålinger (det bidrar jo til bedre bilder over tid, så det er greit nok) og valgforskere og kommentatorer vil ha mest mulig spalteplass. Men ofte er det de har å melde altså bare tøv, og siden innholdet i dette innlegget er pensum på alle innføringskurs i statistikk må vi regne med at de veit det. Det kan godt hende at vi må leve med at det er sånn, men det er i det minste greit å vite om. Hvis man vil ha et bilde av hvordan ting egentlig er må man følge med over tid og gjerne se på meningsmålinger fra flere ulike leverandører (fordi de håndterer de usikkerhetene jeg har latt være å drøfte på ulike måter). Et godt sted å gjøre det er på pollofpolls.no.
Flere media slår i dag opp at det som i utgangspunktet var en mindretallsdissens i SVs arbeidsprogramutvalg har blitt ei enstemmig innstilling fra landsstyret (sjøl om det i oppslaget står programkomiteen er dette altså feil): I forslaget til SVs arbeidsprogram for 2013-17 som skal behandles på landsmøtet 16.-17. mars, står det at SV vil overlate til kommunene å bestemme hva som skal være tillatt sjenketid. Den nøyaktige ordlyden i forslaget (.pdf, s78) er slik:
SV vil jobbe for
– Å øke alkoholavgiftene for å redusere tilgjengeligheten
– At bevillingshavere som gjentatte ganger bryter alkoholloven mister muligheten til å få bevilling
– Å åpne for kommunale tillegg i bevillingsgebyrene for å finansiere økt kontroll med skjenking og salg av alkohol
– Å tillate salg av alkohol etter klokken 1500 også på dager før helligdag
– Tilbud om vinmonopol i alle kommuner som ønsker det
– At kommunene gis frihet til å sette skjenketidene selv
(mi utheving)
Dagens situasjon
Akk, den utepilsen. Kilde: Wikimedia Commons (original)
I dag er den maksimale tillatte sjenketida 0300, men kommunene står fritt til å ha kortere sjenketid enn dette. Da Aftenposten omtalte den nasjonale debatten sommeren 2012, hadde om lag en sjudel av landets kommuner har satt sjenketida til det maksimale. Halvparten av kommunene hadde satt sjenketida til 0200. Dette inkluderte bl.a. flere av de største bykommunene, slik som Oslo, Stavanger, Tromsø og Drammen. Høringsuttalelsene til lovforslaget som blei fremma i 2011 finnes for øvrig her.
Høyre og Fremskrittspartiet har lenge foreslått å oppheve sjenketidsbegrensingene, og det var nylig en debatt om hvorvidt man burde redusere den nasjonale sjenketidsfristen med én time, fra 0300 til 0200. Det opprinnelige forslaget fra arbeidsprogramutvalget speila bredden i denne nasjonale debatten på akkurat dette punktet med en tredelt dissens, der landsstyrets innstilling sto sammen med et forslag om å innskrenke til 0200 og et forslag om å beholde dagens grenser. Av uklare årsaker er denne meningsbredden forsvunnet under landsstyrets behandling.
Det er åpenbart at ordlyden i programforslaget fra landsstyret vil innebære ei liberalisering av sjenketdsreguleringa, siden dagens lovgiving gir kommunene full frihet til å sette begrensinger tidligere enn 0300. For å være mer presis: Det er forbudt å skjenke sprit mellom 0300-1300 og annen alkoholholdig drikke mellom 0300 og 0600. Det er kanskje spesielt sannsynlig at Oslo vil få utvida skjenketid, ettersom flere av de borgerlige partiene som styrer her har vært pådrivere for å fjerne sjenketidsbegrensinga.
Er det så farlig å drikke litt til, da?
William Hogarth: «Gin Lane» (1751). Fri flyt av billig sprit er nok ikke veien å gå. Kilde: Wikimedia Commons (original)
Er det et problem om sjenketidene blir utvida? Mange ville nok i første omgang tenke at det ville være fint å kunne få lov til å ta én drink til på de beste utekveldene, eller i siste instans fortsette den halvårlige rotbløyta til sola står opp i gjen – også vinterstid. På den andre sida er det gode grunner til å stille spørsmål om ikke samfunnet bør sette visse begrensinger: En stor andel av voldskriminalitet og akutte skader følger direkte av (for stort) alkoholinntak i utelivet. Tiltak for å forhindre og bøte på slike skadevirkninger er i stor grad finansiert gjennom staten, og skadevirkninger av politikken i enkeltkommuner kan dermed skyve regninga over på storsamfunnet. Frihetstapet som ligger i samfunnets utgifter og økt risiko for vold føles nok langt fra like sterkt på kroppen som blinkende lys i baren, men de økonomiske konsekvensene er høyst reelle, og de kroppslige følgene av å bli utsatt for vold likeså. Internasjonale studier tyder faktisk på at så mye som 1-3% av BNP (.pdf, ss10ff) går med til å håndtere samfunnsmessige skadevirkninger av alkohol – en helt astronomisk sum. Ei norsk utredning fra 2004 (.pdf) beregna de direkte økonomiske kostnadene av alkohol til 18-19 milliarder i året (22 mrd. i dagens kroneverdi). Disse tallene handler likevel sjølsagt om langt mer enn skjenking i utelivet.
Norsk alkoholforbruk per innbygger 1851-2007. Kilde: Faksimile fra SSB-artikkel. (original)
Ikke alle er enige i at forlenga skjenketider vil føre til økte skader, og noen har pekt på at andre tiltak enn skjenketidsbegrensinger kan være effektive. I den grad slike tiltak skal få god effekt, er det likevel vanskelig å se for seg at de kan gjennomføres uten betydelige opplærings-, kontroll- og vedlikeholdskostnader, som igjen vil bli overført på utelivets kunder. Som i mange andre politiske spørsmål er det et spørsmål om å avveie ulike friheter mot hverandre: Den enkeltes frihet til å gjøre det de har lyst til på den ene sida, andre innbyggeres frihet fra å bli utsatt for direkte eller indirekte skader og ulemper av alkoholbruk på den andre. Det finnes støtte i forsking for at sjøl små reduksjoner i sjenketida gir mindre utelivsrelatert vold – faktisk vesentlig mindre. En artikkel av Ingrid Rossow og Thor Norström (fulltekst her) danna en viktig del av grunnlaget for debatten om sjenketider sist den var oppe. Sjøl om artikkelen blei møtt med en del kritikk (og en NHO-finansiert «motrapport» (.pdf)), synes jeg artikkelforfatterne svarer svært overbevisende på kritikken, og man må huske at det er en betydelig forskjell på fagfellevurdert forsking og bestilte rapporter når det gjelder krav til grundighet og etterrettelighet.
Resultatet av en i overkant fuktig kveld kan jo dessverre bli verre enn dette også… Kilde: Wikimedia Commons. (original)
Forsking fra andre land peker også i samme retning. Jeg har ikke svært god oversikt over litteraturen, men i et søk på «alcohol sale restrictions» på den vitenskapelige søkemotoren ISI Knowledge viste de fleste relevante studiene siden 2005 at det var en sammenheng mellom skjenketid og vold, mens ingen avviste en slik sammenheng entydig. Man kan sjølsagt spørre om studier fra Brasil og Colombia er særlig relevante for norske forhold. I den sammenhengen vil jeg gjerne sitere det en temmelig nøktern forsker sier om Rossow og Norströms studie:
The study by Rossow and Norström is one of the most rigorous to tackle the question of the relationship between alcohol outlet trading hours and violence rates (…)
The remarkable consistency of the findings across the three modelling approaches (and across the sub-analyses of increases and decreases in hours) provided further reassurance that the results presented here are meaningful. The results are consistent with the most robust studies that have examined this research questions including a recently published study of reduced trading hours in an Australia city that found sharp reductions in assaults.
Noen har ment at denne saka er en prøvestein på hvorvidt man støtter kommunalt sjølstyre generelt. Jeg vil påstå at det er nokså meningsløst. Jeg er på mange områder tilhenger av større lokalt sjølstyre. Jeg mener bl.a. at kommunene burde få større myndighet til lokal skattefastsettelse (de har i utgangspunktet betydelig frihet her, men mange, om ikke de fleste, stanger i det nasjonale taket allerede), at det burde være mulig for kommuner å kreve seg unntatt EØS-regler om anbud, i alle fall for mindre oppdrag. På den andre sida synes jeg det er idiotisk at det er tillatt for kommuner å eie (store) kraftverk, og jeg mener at kommunene på mange områder bør holdes i øra. For eksempel er jeg en varm tilhenger av Kristin Halvorsen og regjeringas reaksjon på de oppslagene om tilsyn med barnehager, at tilsynsansvaret for barnehagene vil bli flytta fra kommunene til staten ved fylkesmannen, og ved at det blir fastsatt nasjonale minstekrav til bemanning i barnehager.
For å si det på en annen måte: Det er på ingen måte denne ene saka som avgjør hvor man står i spørsmålet om det kommunale sjølstyrets virkeområde. Det kommunale og lokale sjølstyret må balanseres opp mot andre forhold. Når det gjelder sjenketider finnes det som nevnt relevante nasjonale referansepunkter i politi- og andre justisutgifter (statlig finansiert), og tiltak mot vold og for rehabilitering av skader (som også i betydelig grad er statlig finansiert).
Hva må gjøres?
Jeg tror ikke på prinsipielt grunnlag at det er umulig å gjennomføre utvida skjenketider på en god måte, men jeg tror ikke at problemer knytta til overskjenking (noe også politiet reagerer på), vold og annen utelivsrelatert kriminalitet vil endre seg på en slik måte fram mot 2017 at det bør være en prioritert oppgave for SV å jobbe for ei slik utviding. Jeg har enda mindre tro på at de kommunene som i dag praktiserer den maksimale skjenketida er de som er best rusta til å sette i gang et slikt arbeid. I Oslo blei det i 2012, til tross for den refererte undersøkelsen om overskjenking, bare gjort tiltak mot 35 skjenkebevillinger (av omkring 1100 (2009, .pdf)), de fleste av disse blei kun suspendert for 1-2 uker.
De andre tiltakene i programforslaget tar i noen grad opp dette. Økte alkoholavgifter vil bidra til lavere totalt forbruk. Strengere håndheving av skjenkebevillinger vil bidra til å luke ut useriøse aktører. Dette er gode tiltak, som bør gjennomføres uansett. De må likevel gjennomføres parallelt om de skal kunne ses i sammenheng med forslaget om å la kommunene bestemme skjenketida. Personlig har jeg ikke veldig sterke meninger om hvorvidt skjenketidsbegrensinga gitt dagens utgangspunkt bør settes til 0200 eller 0300 nasjonalt, jeg tror jeg har stemt for begge deler ved ulike anledninger, men jeg synes det ville være interessant å gjøre et forsøk med redusert skjenketid, for å studere konsekvensene. Sånn sett er jeg likevel overbevist: Hvis vi først skal gjøre noe med den nasjonale skjenketidsbegrensinga, så må det bli en reduksjon.
På bakgrunn av dette håper jeg redaksjonskomiteen under landsmøtet kommer fram til at programmet på dette punktet fortjener grundigere behandling enn det landsstyret har lagt opp til.
Nominasjonsprosessen til bystyre- og kanskje særlig stortingslista til Oslo SV er en spennende prosess som skaper stort engasjement og vekker stor interesse, også utafor partiet. Det at et åpent allmøte velger hvordan lista endelig skal se ut, åpner for mobilisering gjennom verving og personlig kontakt, men er også ei utfordring når det gjelder tillit og organisering.
Før vi kommer så langt som til nominasjonsmøte, skal en nominasjonskomité ha lagt fram et forslag i god tid, og lokallagene skal gjennom en høringsrunde ha kommet med innspill til denne. Siden nominasjonskomiteen jobber parallelt med den kampanjen enkeltkandidater fører, og kandidatene i stor grad er avhengige av forankring i nominasjonskomiteen underveis, er det ganske viktig at nominasjonskomiteen er satt sammen på en måte som reflekterer medlemmenes ønsker godt.
Systemkritikk og maktspredning
Hvordan setter vi sammen en slik nominasjonskomité på best mulig måte? Bare det å endre antall medlemmer i nominasjonskomiteen og bryte deres bånd til lokallagene vil ha ulemper som ikke blir veid opp dersom det ikke også gjøres endringer i måten komiteen blir valgt på. På noen måter snakker vi om organisatorisk flisespikking her, men på den andre sida er de organisasjonsmodellene vi bruker resultat av lang tids erfaring med maktspredning i et systemkritisk parti. I et forsøk på å balansere mellom ulike hensyn og gi nominasjonsprosessen et sterkere politisk fokus (i motsetning til personfokus) foreslo vi følgende:
Legg til følgende i dagens §17B:
Nominasjonskomiteen skal velges innen 15. juni hvert mellomvalgsår.
Dersom årsmøtet vedtar det, kan nominasjonskomitéen velges av representantskapet på et eget møte, der den politiske situasjonen skal være hovedtema. Nominasjonskomiteen skal bestå av 7 personer, valgt blant kandidater som legger fram sitt kandidatur på dette møtet.
Komiteen velges blant kandidatene ved preferansevalg etter Droop-metoden. Den endelige sammensetninga skal tilfredstille følgende kriterier: a) Komiteen skal ikke ha mer enn 4 av samme kjønn og b) minst én med etnisk minoritetsbakgrunn. Dersom kriteriene ikke møtes strykes a) den av det overrepresenterte kjønn som har fått færrest førstestemmer, men likevel slik at kriterium b) overholdes og b) den av de øvrige medlemmene som har fått færrest førstestemmer, men likevel slik at kriterium a) overholdes. Stemmene til disse kandidatene fordeles deretter slik at først kriterium a) og deretter kriterium b) blir overholdt.
Mitt eget og Hilde Maiseys forslag er bygd på en idé om hvordan andre aspekter ved valget kan styrkes på en måte som videreutvikler det og knytter det sterkere til den politiske debatten i partiet. En svært lang og detaljert begrunnelse følger:
Hvorfor tukle?
Den modellen Oslo SV i dag bruker for valg av nominasjonskomite har den fordelen at alle lokallag er representert, og gjør det mulig for lokallagene å ha en mer eller mindre formell prosess der deres representanter følges opp. Det kan argumenteres for at dette gjennom medlemsdemokratiet i det enkelte lokallag fører til at komiteens medlemmer står til ansvar for medlemmene på en måte som følger logisk av den geografiske partiinndelinga. Imidlertid er komiteen så stor at det er vanskelig å ha reelle diskusjoner på møtene og vanskelig å stille medlemmene til ansvar for informasjonsflyt til uvedkommende. Behovet for å arbeide seg fram til omforente løsninger gjør også at interessekonflikten mellom lokallag og nominasjonskomiteen som helhet kan gi opphav til unødvendige konflikter. Noen har sagt at de ønsker at nominasjonskomiteens medlemmer i størst mulig grad er bundet av lokallagene, og at aksepten for delte innstillinger bør være større – men det gjør at nominasjonskomiteen i det hele tatt får en mindre viktig funksjon. I siste instans kunne jo lokallagene bare spilt inn sine preferanser og nominasjonsmøtet avgjort hver enkelt avstemning. Jeg tror at det er en fordel om nominasjonskomiteen i størst mulig grad arbeider fram mot ei helhetlig, omforent løsning.
Dette taler for en mindre komité. Dagens praksis er at sammensetninga av komiteen bestemmes etter at lokallaga har spilt inn kandidater til fylkesstyret som så lager et forslag som ivaretar representasjonskriteriene i partiets vedtekter, der alle lokallag er representert og fylkesstyret er representert med to medlemmer. I tillegg foreslås en leder separat. Dette forslaget vedtas som regel summarisk på et møte i representantskapet. For en mindre komité vil dette være problematisk, ettersom alle lokallag ikke vil være representert. Det kan tenkes løst ved hjelp av rotasjonsordninger mellom lokallag, men det er også grunn til å stille spørsmål ved om det er geografisk representativitet som i størst grad bør tillegges vekt ved sammensetninga av komiteen.
Valgkomiteen som lager innstilling til fylkesstyre er på den andre sida sammensatt på samme måte som det er foreslått å velge nominasjonskomiteen. Den fungerer etter mitt skjønn godt. Den har likevel i oppgave å lage innstilling til flere likeverdige plasser og konsekvensene av innstillinga er ikke like store verken for kandidater eller partiorganisasjon, som innstillingene til bystyre- og stortingslistene. Den kan derfor lettere komme til omforente forslag gjennom å balansere mellom de ulike kandidatene. Disse to forholdene gjør at konfliktnivået knytta til innstillingene dens er vesentlig lavere og at det ikke er nødvendig at prosessen der den velges bygger inn særskilt sterk representativitet og ansvarliggjøring av medlemmene. På et tidspunkt der konfliktnivået i Oslo-partiet var noe høyere, foreslo jeg imidlertid også å bruke preferansevalg til å velge fylkesstyrerepresentanten, fordi dagens ordning gir et lite flertall mulighet til å dominere – reint flertall fører til at «vinneren tar alt», noe som i visse tilfeller kan øke konfliktnivået.
Hva taler for forslaget?
Dette forslaget tar sikte på å sikre grundig behandling av valget av nominasjonskomité på et representantskapsmøte som tar for seg den politiske situasjonen nominasjonskomiteen skal arbeide på grunnlag av. Representantskapet er jo det høyeste organet i fylkeslaget mellom årsmøtene, og sikrer lokallagene proporsjonal representasjon. Lokallag vil fremdeles ha mulighet til å sikre geografisk rotasjon gjennom å gå sammen om å støtte felles kandidater, dersom de ønsker det, men det vil bli en mer dynamisk prosess: Ved å knytte valget av nominasjonskomiteen til en politisk debatt vil man i langt større grad ansvarliggjøre kandidatene og gi dem et reelt mandat.
Det vil f.eks. være naturlig at kandidatene, når de presenterer seg sjøl, kommer inn på spørsmål som hvor viktig det er at nominasjonskomiteen kommer fram til ei omforent løsning, hvilke saksfelt og erfaringsbakgrunner det er naturlig å prioritere og andre spørsmål av prinsipiell art. Ved å bruke preferansevalg framfor flertallsvalg til hver enkelt plass senkes terskelen for å stille til valg, ettersom man ikke må ta en personlig konflikt med noen som allerede er innstilt. Siden terskelen for å bli valgt for hvert enkelt medlem er nokså lav, vil det også være tilnærma umulig å legge fram ei innstilling på forhånd. Dette vil forhåpentlig inspirere til alliansebygging på lavere nivå og øke oppslutninga om dette representantskapsmøtet. Kandidatinteresser vil trolig prege dette i noen grad, men har, særlig ved de siste nominasjonene, vært nærmest altoverskyggende i alle fall. Denne framgangsmåten kan kanskje føre til ei tidligere avklaring, i og med at representantskapet gir et godt bilde av de aktive medlemmenes ståsted, og det er i dette organet kandidater til nominasjonskomiteen må søke støtte. Den vil i alle fall føre til at startskuddet for eventuelle ververace fram mot nominasjonsmøtet vil komme tidlig og gi en pekepinn på i hvilken grad de vil kunne lykkes.
Valgmodellen er vanskelig… – eller?
Den foreslåtte valgmodellen er litt innvikla. Den er likevel teknisk gjennomførbar og automatisert bl.a. ved Universitetet i Oslo. Enten vi videreutvikler valgprogrammer vi får derifra eller baserer oss på programmeringskompetanse f.eks. jeg eller Ola Thoresen besitter, er det overkommelig å lage et elektronisk stemmegivingssystem. Hovedtrekkene i hvordan modellen behandler stemmer er likevel enkle: På stemmeseddelen rangerer representantskapets medlemmer kandidatene i den rekkefølgen de foretrekker. Tellekorpset fastsetter et valgtall, som er det antall stemmer som en kandidat trenger for å bli valgt. Dette vil være litt mindre enn 1/8 av de frammøttes stemmer, eller 11 stemmer i et fulltallig representantskap (ca. 80 delegater).
Dersom det er flere kandidater enn plasser i nominasjonskomiteen må man gjennomføre valg. Først slår man fast hvilke kandidater som har oppnådd valgtallet. Bryter man da kriteriene (f.eks. 5 kvinner), strykes kandidaten med færrest førstestemmer. Deretter overfører man stemmeoverskuddet (med redusert stemmevekt – førstevalget er allerede valgt!) til de allerede valgte kandidatene og stemmene til eventuelle strøkne kandidater til de gjenstående kandidatene og man ser om noen av dem har valgtallet. Har ingen dét, strykes igjen den med færrest førstestemmer, og stemmene overføres. Denne prosessen gjentas til 7 medlemmer er valgt og kriteriene er tilfredsstilt. I praksis vil det ta et tellekorps på 3-4 personer om lag 20-30 minutter å gjennomføre opptellinga, betydelig kortere dersom avstemminga gjennomføres elektronisk.
Systemet med valgtall betyr at dersom et par lokallag eller andre grupperinger samler støtte slik at de kan stille 11 stemmer bak et forslag, vil de få vedkommende inn i nominasjonskomiteen, så lenge kriteriene som skal sikre representativitet er oppnådd. Dette betyr også at SU har meget gode muligheter til å bli representert i samarbeid med noen få andre, enda de ikke er uttrykkelig nevnt i forslaget. Sjøl om modellen kan virke innvikla, gjør dette at man altså får noen svært enkle holdepunkt. Kravene til representativitet gjør at det ved mangel på kandidater vil være mulig å få valgt en kandidat av det underrepresenterte kjønn, eller med minoritetsbakgrunn, med én stemme. Dette legger et sterkt press på partiet for å fremme et mangfold av kandidater. På den andre sida: Siden overskuddsstemmer overføres, betyr dette at modellen ikke forfordeler flertallet: Dersom noen kandidater får svært mange stemmer, vil andre- og tredjepreferansene på disse stemmene alene kunne være nok til å velge andre kandidater.
Jeg forstår likevel at denne framgangsmåten ses på som et stort brudd med dagens praksis, og at debatten på årsmøtet trolig ikke har ført til at alle bekymringer er blitt møtt med tilstrekkelig gode svar. Derfor foreslår vi at Oslo SVs årsmøte skal kunne velge mellom de to metodene, men at dagens modell ligger til grunn.
I NTLs medlemsblad her om dagen kunne jeg lese en reportasje fra NTLs markedsstyringskonferanse der Rigmor Aasrud slo fast at «mål og måling i offentlig sektor er kommet for å bli» (lenke til bladet hos Buyandread her, ss11-12). Aasrud viste til det hun mente var store og vellykka omstillinger i staten og statsbedrifter, og understreka at i hennes øyne var mål- og resultatstyring noe annet enn markedsstyring, noe hun like tydelig slo fast at man ikke skulle ha i staten. Videre sa hun at hun ikke kunne se at et annet rammeverk kunne være bedre, samtidig som hun anerkjente at praktiseringa av mål- og resultatstyring i mange tilfeller ikke har vært helt bra.
Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud. Fra Wikimedia commons (original)
Hva er mål- og resultatstyring?
Dette kommer ikke som noen overraskelse. Direktoratet for økonomistyring skriver på sine nettsider at
«Mål- og resultatstyring (…) er det overordnede styringsprinsippet på og mellom alle nivåer i staten. (…)Mål- og resultatstyring skal anvendes på alle nivåer i staten (…)»
Det er klart at Aasrud ikke uten videre vil kvitte seg med det overordna styringsprinsippet som skal anvendes på alle nivåer i staten. Hun kommer imidlertid farlig nær å gjenta den gamle stråmannsargumentasjonen om at dette styringsprinsippet bare er det samme som å sette seg mål og kreve resultater – det er det nemlig ikke.
Mål- og resultatstyring er en avart av Management by Objectives, et styringsmodell utvikla av den østerriksk-amerikanske managementguruen Peter Drucker. Han har hatt en ekstrem innflytelse over tenkning knytta til ledelse og styring av foretak, og blir blant anna regna som opphavsmannen til både outsourcing (her kan man nok også trekke inn bestiller-utfører-modellen) og New Public Management. Han hadde likevel også visjonære forestillinger om fellesskap i foretak, la vekt på betydninga av en sterk profittfri sektor (organisasjonsliv) og mente at bedrifter burde ha kundetilfredshet som sitt viktigste mål, ikke profitt.
Druckers modell er riktignok blitt videreutvikla av DFØ, men bærer i seg flere av de viktigste svakhetene – svakheter som i betydelig grad følger av at modellens idealer er vanskelige, ja nær sagt umulige, å implementere. Likheten mellom de to modellene kommer tydelig fram når man sammenligner disse sitatene fra henholdsvis Wikipedia-artikkelen om Management by Objectives og DFØs nettsider:
Peter Ferdinand Drucker (1909-2005), managementguru. Fra Wikipedia (original)
The essence of MBO is participative goal setting, choosing course of actions and decision making. An important part of the MBO is the measurement and the comparison of the employee’s actual performance with the standards set.
Med utgangspunkt i mål fastsatt i dialog med overordnet nivå, har ledelsen på hvert nivå selv ansvar for å utlede hvordan målene skal nås og hva som må prioriteres i styringen.
Problemer med modellen
En viktig forskjell på disse to sitatene er hvem som deltar i dialogen: I idealmodellen er det en underforstått ledlse og ansatt(e), i DFØs utgave er det overordnet nivå og ledelsen på hvert nivå. Ei av de store vanskelighetene i å implementere av idealmodellen ligger i dette: Det er ekstremt krevende å sørge for at alle de som berøres av målene som formuleres får anledning til å delta i utvikling av målene på en meningsfull måte.
Et annet problem, som Aasrud delvis er inne på i intervjuet, og som har fått betydelig oppmerksomhet i gjennomgangen av Gjørv-utvalgets rapport er at behovet for å ha tydelige resultatmål, sammen med det underordna nivåets ønske om å framstå i et godt lys, kan pervertere valget av resultatindikatorer. Det vil si at det man bestemmer seg for å måle ikke nødvendigvis er det som gir best forståelse for om organisasjonen gjør det den faktisk bør gjøre.
Et tredje problem, som nok er noe polemisk, men som for så vidt illustreres godt av denne teksten, er at modellen krever at alle deltakerne kan og forstår den. Modellen er i seg sjøl litt teoretisk. For å gi en grunnleggende forståelse – tilstrekkelig til å forvalte den for f.eks. styremedlemmer – kreves det nok et hefte på om lag 30 sider og et dagsseminar. For å gi en solid forståelse, tilstrekkelig til daglig drift, kreves det konkret styringserfaring. Siden den dessuten bruker en del knotete begreper og det varierer hvilke begreper som brukes (styringsparameter/resultatindikator/key performance indicator betyr f.eks. det samme), så bærer den i seg en kime til profesjonalisering av styringsfunksjonen. Det holder ikke å forstå faget foretaket står i, man skal også forstå faget mål- og resultatstyring. I den grad modellen bygger på et ideal om opplyst felles målformulering, er dette en iboende sjølmotsigelse. Det er i alle fall utvilsomt en kilde til gode inntekter for managementkonsulenter.
Et fjerde problem, som er beslekta med dette, er tradisjonen modellen står i. Druckers påvirkning har vært enorm. Dette kan åpenbart delvis skyldes at modellene hans virker i praksis, men det fører også til at de som virkelig kan mål- og resultatstyring som fag forholder seg til en litteratur som også propaganderer for utskilling av det «som ikke er kjernevirksomhet» og ei tru på at staten har en iboende mangel på evne til å oppfylle innbyggernes behov. De som hevder å kunne management er sjølsagt ikke hjernedøde slaver av denne litteraturen, men de fleste som har studert et fag anerkjenner at litteraturen former perspektivene til studenten. Managementindustriens salg av sine egne suksesser er en feedbackmekanisme i dette problemet, og det er viktig å notere seg følgende: Modellen er utvikla for store bedrifter i det private næringslivet. Det er godt mulig den har suksesshistorier å vise til i andre sektorer, men hovedvekta av premissene og erfaringene med modellen er henta fra amerikanske storkonsern. Dette fører også til ei rekrutteringsskeivhet når man skal finne egna personer til å bemanne offentlige styrer – de som kan modellen kommer oftest fra næringslivet, og siden det er den modellen de har en intuitiv forståelse for som skal ligge til grunn, får de også et agendaforsprang i styrets arbeid.
Et femte problem, og her mener jeg at Aasrud våser, er det som knytter seg til hvordan man sikrer at mål blir oppnådd. Det er i dag temmelig utbredt å bruke såkalt «innsatsstyrt finansiering», også kjent som stykkprisfinansiering, for å sikre måloppnåelse. Når man har flere aktører som konkurrerer om å utføre samme eller svært like oppgaver, tillater brukerne å oppsøke ulike aktører og bruker innsatsstyrt finansiering – ja, da har man et marked. Dersom man ikke vil kalle innsatsstyrt finansiering med disse tilleggsbetingelsene for markedsstyring, da tilslører man realitetene. Et slikt system finnes flere steder i offentlig sektor i dag, blant annet i universitets- og høgskolesektoren og blant helseforetakene.
For en mindre problemfokusert gjennomgang av resultatstyring i Norge, se f.eks. her.
Hvilke alternativer finnes?
Rigmor Aasrud hevda altså i sin tale til NTLs markedsstyringskonferanse at hun ikke kunne se noen gode alternativer til mål- og resultatstyring. Jeg tillater meg å påstå at det er litt trangsynt. En annen managementguru, W. Edwards Deming, ytte betydelige bidrag til det japanske økonomiske eventyret etter andre verdenskrig. Han har formulert fjorten nøkkelprinsipper for ledelse, hvorav flere står i skarp kontrast til modellen Drucker utvikla. Kanskje særlig verdt å merke seg er følgende:
4. End the practice of awarding business on the basis of a price tag. Instead, minimize total cost. Move towards a single supplier for any one item, on a long-term relationship of loyalty and trust.
9. Break down barriers between departments. People in research, design, sales, and production must work as a team, in order to foresee problems of production and usage that may be encountered with the product or service.
10. Eliminate slogans, exhortations, and targets for the work force asking for zero defects and new levels of productivity. Such exhortations only create adversarial relationships, as the bulk of the causes of low quality and low productivity belong to the system and thus lie beyond the power of the work force.
11 b. Eliminate management by objective. Eliminate management by numbers and numerical goals. Instead substitute with leadership.
W. Edwards Deming (1900-93), managementguru. Fra Wikipedia (original)
Her er det åpenbart snakk om en form for verdibasert ledelse. Mange vil nok kjenne igjen et ekko av det tidlige 2000-tallets jakt på foretakets kjerneverdier mellom linjene i disse prinsippene, og mange av bekymringene som fremmes tas også opp av leder av NTL ved Universitetet i Oslo, Ellen Dalen, i en sidesak til reportasjen jeg nevnte (her, s12). Samtidig peker disse prinsippene på helt andre løsninger enn de som i dag ofte brukes for «modernisering» av offentlig virksomhet: Det går an å lese ut av dem støtte til permanent organisering av offentlige tjenester eller langvarige avtaler med frivillige drivere (single suppliers), konsoliderte organisasjoner (ikke oppsplitting i underselskaper som står for drift, eiendoms, utvikling etc.) og tillitsbaserte relasjoner mellom foretaks arbeidsstyrke og ledelse. Det er verdt å merke seg at Druckers og Demings modeller begge kommer fra omtrent samme tidsalder, så det er bare tøys å påstå at den ene modellen er mer tidsriktig enn den andre. Fagforbundets modell- og kvalitetskommuneprosjekter har for øvrig mange elementer av Demings managementfilosofi i seg.
En annen, velkjent og langt enklere modell, som sannsynligvis ofte er svært egna på lavere nivåer og i små foretak, er planstyring. En plan er i prinsippet ei sjekkliste. Planer har den fordelen at de gjør det svært enkelt for deltakerne i et foretak å forstå hva det er som skal gjøres og om målene er formulert på en slik måte at det er sannsynlig at de klarer å oppnå dem. Det gjør demokratisk forankring langt enklere. Det går sjølsagt an å hevde at punktene i planen er mål, og at man ved å gå gjennom planen bedriver en form for mål- og resultatstyring, men da ser man bort fra både det faktum at å ha fokus på en plan er noe helt annet enn å ha fokus på resultatindikatorer, og at man dermed strekker begrepet «mål- og resultatstyring» lenger enn det modellen gir dekning for.
Samtidig kan jeg godt anerkjenne at mål- og resultatstyring i en del sammenhenger kan være egna. Når DFØ legger fram modellen på sine nettsider gis det inntrykk av at den rommer et betydelig større mangfold enn det jeg personlig kjenner fra universitetet og rapporter fra andre statlige foretak. Særlig stiller jeg meg tvilende til at det i særlig grad er akseptert å formulere kvalitative mål, altså mål som ikke er tallfesta, men bygger på ei faglig vurdering oppsummert i tekst. Forstått innafor de breie rammene som presenteres er det likevel ganske sikkert mulig å få til viktige forbedringer.
Veien videre
Slik jeg også konkluderte med i det forrige innlegget som tok for seg New Public Management, tror jeg ballen ligger helt og holdent hos myndighetene. Det er nødvendig å ta opp til vurdering beslutninga om at mål- og resultatstyring skal være den enerådende modellen i offentlig forvaltning. Enhver modell har svakheter og styrker, men det er helt meningsløst å påstå at én enkelt modell fra en en så «mjuk» disiplin som management har krav på å være hele sannheta. Uavhengig av en slik prosess, som sannsynligvis vil bli en langtrukken affære, bør det være fullt mulig å starte et arbeid med å vurdere styringssystemer enkeltvis på lavere nivå – ved å signalisere en større takhøyde i tolkninga av det eksisterende rammeverket. Det er likevel ingen grunn til å være for pessimistisk når det gjelder muligheten til bevegelse i disse spørsmålene på høyere nivå. Helsesektoren er f.eks. et område der misnøye raskt kan få tilstrekkelig styrke til at krav om djuptgripende endringer blir satt på dagsorden. Hvem som har makt og i hvilken grad de har et klart program for hvordan de vil bruke den, vil i så fall bli avgjørende.
I oppkjøringa til årets 8. mars-feiring har de politiske ungdomsorganisasjonene til Venstre og Høyre aksjonert mot kvinnedagskomiteene i Oslo, Bergen og andre byer fordi de mener at kvinnedagen er «kuppa» av venstresida. Det er riktignok ikke første gang de gjør dette, men jeg har inntrykk av at årets aksjoner har vært bedre samkjørt og planlagt enn før. I tillegg til å foreslå paroler som i liten grad kan ses som noe annet enn bevisste provokasjoner, har de prøvd å fremme et budskap med breiere appell, som har tatt utgangspunkt i kvinners situasjon internasjonalt eller at stemmerettsjubileet bør borge for ei «breiere» 8. mars-feiring enn vanlig.
Tung venstresidehistorie
Noen har påpekt det historieløse i denne protesten fra ungdomshøyresida, men jeg føler skapet bør settes litt grundigere på plass: En nasjonal kvinnedag blei markert fra 1909 i USA etter initativ fra Det amerikanske sosialistpartiet, og den blei markert den siste søndagen i februar. Den internasjonale kvinnedagen blei året etter innstifta av Den andre sosialistinternasjonalen som den internasjonale arbeiderkvinnedagen, på initativ fra kommunisten Clara Zetkin. Da dagen blei markert første gang i Norge i 1915, var det Arbeiderpartiets kvinneforbund som var arrangør og den russiske kommunisten Alexandra Kollontaj (forøvrig den frie abortrettens mor) som var hovedtaler. Temaet for markeringa var likevel et krav om fred.
Clara Zetkin, kvinnedagens mor. Her avbilda på et DDR-frimerke. Wikimedia Commons. (original)
Datoen kom man fram til etter at kvinnedagsmarkeringa i St. Petersburg i 1917 – på den siste søndagen i februar i følge den julianske kalenderen – utgjorde startskuddet til Februarrevolusjonen. I den moderne, gregorianske kalenderen, som blei innført etter revolusjonen var dette 8. mars. Lenge blei dagen hovedsakelig markert i land med sosialistiske eller kommunistiske regimer, og forsøk på feiring i Norge like etter krigen blei derfor møtt med anklager om undergraving. Med politisk undertrykking mista den riktignok etterhvert all politisk brodd i de kommunistiske diktaturene, og utvikla seg f.eks. i Sovjetunionen til en slags valentinsdag, der kvinner fikk blomster, sjokolade og galante gester av menn. I land der kvinnebevegelsen hadde frihet, fortsatte den å være en kampdag for kvinnebevegelser på venstresida, sjøl om den nære forbindelsen til kommunismen bidro til å gjøre den marginal på 50- og 60-tallet. Det er likevel verdt å merke seg at kvinnedagen er eldre enn det skarpe skillet mellom sosialdemokrati og kommunisme som vi er vant til å tenke på i dag.
I Norge blei feiringa gjenopptatt tidlig på 1970-tallet av radikalfeminister fra Kvinnefronten, også den gangen var det noe strid om parolene, men ikke av den typen den unge høyresida vil ha i dag. I 1977 kom imidlertid kvinnedagen inn på FNs liste over internasjonale dager, og beholdt datoen 8. mars. Dette førte til at markeringa av dagen blei mer utbredt i Vesten, og at feiringa fikk større vitalitet. Like fullt var det de radikale feministorganisasjonene som beholdt eierskapet til dagen i Norge, og parolene skydde ikke unna utenrikspolitiske temaer, eller emner som på samme måte som EU-parolene i Bergen ikke er «direkte kvinnerelaterte». Dette er historia. Jeg vil påstå at den taler ganske sterkt for at venstresida ikke tar seg friheter når den krever eierskap til 8. mars, og for at det er sterke tradisjoner for ei brei tolkning av hva kinnedagens budskap skal være.
Og ærlig talt, dette er ikke vanskelig å finne ut. Aftenposten innsikt publiserte i 2011 f.eks. en lang, interessant og åpent tilgjengelig artikkel om kvinnedagens historie med tittelen «Arbeiderkvinner i alle land…».
Aktivistiske dilemmaer
Om det alltid er lurt å kjøre denne tunge venstresidetradisjonen gjennom i møte med et samfunn som, på tross av at all denne informasjonen kan innhentes i løpet av en halv time, ofte ikke husker lenger tilbake enn til forrige lunsjpauses moralske indignasjon – det er så sin sak. Her ligger det et aktivistisk dilemma i spenningen mellom store analyser og enkle budskap. Redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, har skrevet et par interessantekommentarer om det han oppfatter som en tendens til venstreglidning og meningstvang i form av en slags underforståtte krav om å akseptere analyser som favner for vidt i bevegelser som skal jobbe for «gode saker». Jeg må si meg enig i en del av kritikken, og innrømme at noen av analysene han gjengir når det gjelder årsakene til dette virker plausible. Særlig kan det i en del tilfeller hende at saksbevegelser burde være flinkere til å holde seg til sine saker, framfor å være enige med alle de andre «snille». Også folk på venstresida har fremma denne typen kritikk, slik som Mimir Kristjansson og Aslak Sira Myhre.
På den andre sida mener jeg at denne kritikken er temmelig malplassert når det gjelder 8. mars, og at andre deler av den treffer dårlig også i videre forstand. Venstresidas dominans i organisasjonslivet er, når det kommer til stykket, sannsynligvis i stor grad bestemt av fritids- og arbeidspreferansene dens. Det er alltid en viss politisk avstand mellom aktivister, medlemmer og offentligheta, og denne spenningen er nødvendig for å skape politisk dynamikk. Ny politikk kommer som regel fra spesialister, men det er likefullt deres jobb å overbevise oss andre. Blir vi ikke overbevist, må aktivistene jobbe hardere, annerledes eller skape noe nytt. Venstresida kan ikke bruke enige og muligens lite representative organisasjoner til mye mer enn det høyresida kan bruke et enig og lite representativt næringsliv til, om den ikke får stemmer i valg. Ingen steder er det likevel så sant at «folk stemmer med beina» som når det kommer til demonstrasjonstog, men oppslutninga avhenger også av hva slags stemninger som hersker i opinionen. Det er organisasjonenes privilegium å prøve å fange stemningsbølgene og sjøsette saker på dem. Andresen kommenterer det ikke nærmere, men «fronten» av ulike organisasjoner som stiller seg bak forenende paroler, ofte på tvers av hovedsaksfelt, er tross alt en av de mest effektive mobiliseringsmodellene organisasjonslivet har. Det er bare mulig å latterliggjøre den når den er liten.
Plakat fra 8. mars 1914. Wikimedia Commons. (original)
Hvis organisatorene ikke har tro på at det de mener er viktig også har tilstrekkelig oppslutning, gir de opp prosjektene sine, slik det langt på vei har skjedd i den aktivistiske norske fredsbevegelsen. I 2003 var det så åpenbart for mange at det var galt å gå til krig i Irak at 60 000 møtte til demonstrasjon bare i Oslo. I dagens konflikter er det så uklart hva som er rett og galt at fredsbevegelsen bare klarer å mobilisere de mest ihuga NATO-motstanderne til aksjon. Det spiller utvilsomt en rolle hva slags oppmerksomhet temaene får ellers i offentligheta. I 2003 kunne krigsmotstanden støtte seg på FNs sikkerhetsråds tydelige nei og en sterk antipati mot en krigshissende republikansk president. På samme måte kunne 8. mars-toget i 1978 mønstre 20 000 på ryggen av en ny FN-dag og nyvunnet lov om sjølbestemt abort, mens det er tilsvarende vanskelig å mobilisere for radikalfeministiske saker når media bare halvt ironisk idoliserer pin-up-feminismen, der friheten til å sprøyte restylane i leppene og å spille på sex i sjølreklame av noen framstilles som kvinnesak. Kvinnesaken er likevel også mer komplisert i dag, slik en av de opprinnelige initativtakerne på 70-tallet, Gro Hagemann, sier i dette intervjuet.
Å splitte er også et fritt valg
I et av de mer reflekterte innleggene fra den unge høyresida anerkjenner Christopher Biong flere av kampsakene, men peker likevel på at det «er allikevel noe med helheten her som gjør det vanskelig for meg å slutte opp om årets tog», og sier at han «hadde virkelig håpet at den internasjonale kvinnedagen kunne vært brukt til å markere 100 år med stemmerett for kvinner». Vel, det er altså også litt historieløst, fordi stemmerett ikke lenger er en kampsak, mens kvinnedagen altså er en kampdag. Å feire det man allerede har oppnådd kan man gjøre andre dager, og sjøl om det å gjøre det kanskje kunne ført til at man inkasserte en taktisk gevinst i form av økt oppslutning, ville man også tape i form av tapt kontrovers.
Valget om å ikke slutte seg til blir altså tatt på bakgrunn av at helheta er vanskelig å svelge, og det er i og for seg en ærlig sak. Det er ikke like lett å tro på den gode viljen bak paroleforslag som «Slipp puppene mine fri» (Bergen Unge Venstre, 2004) og «Sosialisme er ikke feminisme» (Oslo Unge Høyre, 2013). Ungdomshøyres sterke tro på at individer alltid står fritt til å velge det beste for seg trumfer for deres del kvinnedagens tradisjonelle mål om å utfordre de strukturene som fører til ufrihet. Om de strukturene ikke lenger står svart på hvitt i lovverk og regulativer, betyr ikke det at de ikke lenger finnes. Hovedparola for Oslo-toget, «100 års tålmodighet er nok – likelønn nå!» trumfes kanskje av ei forestilling om at lønna «dannes naturlig i arbeidsmarkedet», og at det er ei viktigere frihet enn kvinners økonomiske posisjon? De enda mer kontroversielle parolene om porno og reklamemerking handler om hvordan kvinnebilder skapes og påvirker den friheta kvinner (og menn) føler til å være stolte av seg sjøl og hvilke roller det forventes at de tar i ulike sammenhenger. Man må gjerne mene at dette ikke er så viktig, men kvinnebevegelsen er ikke UNICEF, de jobber i Norge for kvinner i Norge, og de mener at kvinnebildene som produseres i populærkulturen tar fra dem frihet, sjøl om, eller kanskje heller nettopp fordi, «alle» ser på porno og vi har retusjert reklame i synsfeltet 10 % av dagen. Er ATM kult, thinspiration et godt ideal og sexkjøp eller en karriere i pornoindustrien noe du vil anbefale sønnen din?
Det kan godt hende at disse spørsmålene ville skape en bedre grobunn for samling på 8. mars – jeg vil strengt tatt tro de er ubehagelige på høyresida også. Spørsmålet den unge høyresida bør stille seg sjøl før de fortsetter med aksjonene sine er likevel først og fremst om de er villige til å problematisere valgfrihetsdogmene sine. For meg framstår aksjonene deres vel så sekteriske som 8. mars-komiteenes allmøtestyrte organisasjoner, fordi de insisterer på implantere sin dogmatiske idé om den fullstendig frie, individuelle valgsituasjonen inn i en agenda som gjennom hele sin eksistens har bygd på en anerkjennelse av at en slik situasjon er en illusjon. Om de ikke anerkjenner premissene for dagen, har de valgt å splitte ut før de i det hele tatt har kommet seg på parolemøter. Det er sikkert mulig for dem i noen grad å vinne sympati ved å framstille seg som ofre i møte med denne tradisjonen, slik de altså ikke for første gang gjør med årets aksjoner mot kvinnedagen, men det er ikke akkurat noen intellektuell schwung over framstøta. Da kan de heller prøve å stifte sin egen «kvinnenes valgfrihetsdag» og argumentere for sakene sin, i stedet for å stjele fokus fra andres saker ved å iscenesette seg sjøl som ofre.
Oppdatering: Jeg har fått en kommentar om at det kan være greit å anerkjenne at feminisme heller ikke er sosialisme. Det gjør jeg gjerne: Det finnes en lang og sterk borgerlig feministisk tradisjon også; som kjent var den første kvinna på Stortinget fra Høyre, og det var Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen som fikk innført 40%-kravet til representasjon i ASA-styrer. Mange andre eksempler finnes, så det er ikke forbildene det skorter på.
I want to believe. Fra Pete Simons Flickr-strøm. CC-BY 2.0
Dette har skjedd: Kyrre Lekve skreiv at forestillinga om New Public Management er så nært man kan komme en konspirasjonsteori uten at det faktisk er det i innlegget New Mumbling Punishment. Jeg svarte ham med NPM – «The Truth is out There». I det som er omtalt som verdens mest langsomtgående diskusjon blei neste replikk avlevert i går med NPM – revisited.
Lekve mener at mitt innlegg i realiteten ikke brakte diskusjonen videre. Det kan hende det var fordi premissene var uklare. Jeg skal komme tilbake til det etterhvert. Lekve stilte i sitt første innlegg spørsmålene
[N]øyaktig hva er det som er NPM? Hvem er det som har stått bak denne NPM’en? Hva er det de ønsket å oppnå med alt dette NPM’et? Er vi uenig i alt dette som NPM har påført forskning og høyere utdanning?
Han fulgte opp med sin egen (foreløpige?) konklusjon:
Problemet med «kampen mot NPM» er at det er en kamp mot vindmøller: Det fins verken noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (definisjonen DN presenterer er helt typisk: ullen og omfattende).
Med dette som utgangspunkt mente jeg at det var naturlig å svare med læreboka på spørsmålet om hva NPM er, og påpeke hvilke av læreboksetningene som passer i vårt tilfelle. Jeg mener at jeg ga et ganske greit spørsmål på hva som er NPM. Når det gjelder hvem som «står bak», mener jeg det er et mindre interessant spørsmål. Det er likevel mulig å gi flere svar på spørsmålet.
Moderkonspirasjonen og rota til alt ondt. Det store vendepunktet og Thatcher. Egen figur basert på data fra United Nations University – World Institute for Development Economic Research (1). (NB! Venstrehåndsarbeid)
Et av dem påkaller moderkonspirasjonen, bruddet der GINI-koeffisienten begynte å stige i vestlige land og alle onders mor: Margaret Thatchers reformering av den britiske statsadministrasjonen. I Norge er det mulig å se gjennomslaget til den nye tenkinga Thatcher sto for i Willoch-regjeringas handlingsplan for modernisering av staten fra 1985, som blei fulgt opp med Brundtland-regjeringas «Den nye staten» i 1987. (Forøvrig godt beskrevet i NTLs 50-årsbok «Samling og strid»). Alle regjeringer; store og små dokumenter og prosesser – sentralt og lokalt – har likevel siden den gang båret fram konstruerte markeder der slike før ikke fantes, og i noen grad etablert styringssystemer som har som premiss at ansatte handler egennyttig, mens ledelsen handler allmennyttig.
Innføringa av virksomhetsstyring eller seinere Mål- og resultatstyring (sic! stor forbokstav – fordi det er én spesifikk metode) kan føres tilbake til dette. I den offentlige debatten blir Mål- og resultatstyring som metode fortegna til det latterlige. I mange tilfeller blir det framstilt som om det å ha mål og kreve resultater er alt modellen innebærer, eksemplifisert ved den første kommentaren på en debatt ved UiO i 2007. I realiteten er det snakk om en avart av Management By Objectives, og det er egentlig helt fjernt at én bestemt organisasjonsmodell blir foreskrevet for hele forvaltninga. (En av Management By Objectives’ argeste kritikere spilte forøvrig en sentral rolle i organisasjonsutviklinga som lå bak det japanske økonomiske eventyret. På den andre sida har enkelte pekt på at trekk ved forvaltningas implementering skiller seg fra den grunnleggende modellen).
Mer spesifikt er det sjølsagt mulig å peke på de reformene og justeringene som konkret har skjedd i UH-sektoren: Mjøs-utvalget, Kvalitetsreformen, nytt finansieringssystem, Ryssdal-utvalget, den relative styrkinga av NFR-bidragenes betydning for finansieringa av særlig universitetene og delvis også den økte marginstyringa etter andre eksterne bidrag inneholder på dette området elementer som i all hovedsak trekker i samme retning.
Kirkefedrene i Nikea. Jævla homofober. Wikimedia Commons. Frigitt pga. alder.
Er alt dette dårlig? Nei, ganske sikkert ikke. Er alt dette bra? Svaret på det er ganske sikkert også nei. Det som er helt åpenbart for meg – jeg er usikker på i hvilken grad det er åpenbart for andre – er at det er snakk om ei utvikling der det er helt og fullstendig meningsløst å leite etter syndebukker. Å peke ut en fiende blir – litt karikert – som å gi kirkefedrene i Nikea skylda for mange kirkesamfunns til dels rabiate homofobi. NPM er en forvaltningsideologi, og ikke noe man kan fjerne ved å endre ordlyden i en lovtekst.
(Et annet svar kunne være: Sjekk sjøl. Jeg antar at NFR-tilsatte har gode bibliotekstjenester. Jeg får opp 975 treff på den eksakte frasen «New Public Management» på isiknowledge.com. Det er bare å begynne å lese, søke og analysere).
I den forstand kan jeg gi Lekve rett i at det er vanskelig å forholde seg til utsagn av typen «[vi må] få slutt på New Public Management». Jeg tror ikke NPM er noe vi kan «ta bort» over natta, og det tror jeg strengt tatt heller ikke at Lill Sæther i saken jeg lenker til tror. Det at noen er mot NPM kan ikke tolkes som at de har et reelt ønske om å snu opp-ned på styring og finansiering av noen institusjon over natta. Jeg er også mot nepotisme og latskap. Har dagens forvaltningsystem utrydda det? Finnes det forskning som dokumenterer at det er redusert? Jeg tror ikke det. Her kommer det ei utfordring til Lekve: Hvilke vesentlige endringer i UH-sektorens forvaltningssystem har de siste 15 åra båret tydelig preg av styrking av den enkelte tilsattes innflytelse og rettigheter? Tillit til at tilsatte og deres egenorganisering kan bidra til forbedringer?
Jeg veit ikke om jeg leser ham rett, men jeg tror likevel at det meste av det jeg så langt har skrevet kjeder Lekve. Han mener kanskje at jeg går på tomgang, og at forsøkene på utdjuping bare fortsetter å vise at NPM er ubrukelig som et operasjonelt politisk begrep. Det er ingen å angripe, og siden det er en ideologi vi snakker om, så vil alle tiltak ha karakter av lause slag i lufta.|
Jeg mener at han tar feil, og det er her jeg kommer tilbake til premissene. Det kanskje viktigste poenget i den spydige parentesen over er tallet 975: en betydelig litteratur. Uavhengig av hva den til en hver tid sittende politiske ledelsen i KD måtte mene om innholdet i NPM, er diskursen i fagbevegelsen etablert for lengst. Det går sjølsagt an å avfeie den, late som den ikke eksisterer eller prate den etter munnen og gjøre gode miner til slett spill. Spørsmålet er om det er den mest fornuftige måten å håndtere den på.
Den ene sida av saken er jo nettopp at diskursen er der. Den engasjerer også mange av dem som i utgangspunktet er mest positive til SV. Det at den har såpass tung faglig forankring gjør også at det er vanskelig å blåse den bort sånn helt uten videre. Det betyr også at tillitsvalgte som mener å vite noe om NPM – og i neste omgang deres omland – vil få noe å utsette på dem som ikke tar deres bekymringer på alvor. Det er snakk om et reelt eksisterende fenomen, både i den forstand at det finnes en bevegelse knytta til det (tenk sosialkonstruktivisme) og i den forstand at det finnes et forskningsfelt bevegelsen kan hente næring fra (tenk – øh – sosialkonstruktivisme i breiere forstand). Hvorfor ikke forholde seg til det?
Øh – sosialkonstruktivisme. Noe med hva folk mener og tror og sånn. Wikimedia Commons: John Bessa.
Den andre sida av saken er at det systemet som eksisterer, som det meste i politikkens verden, heller ikke har et plettfritt fundament i sikker kunnskap. I denne debatten har vi foruten «Management By Objectives» allerede vært innom evalueringa av finansieringssystemet for UH-sektoren, oppsummert i Prop 1 S (2009-2010), som igjen er basert på den pinlige Econ-rapporten «Evaluering av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler». Min kritikk, sånn jeg har presentert den her og i mitt forrige innlegg, er verken djuptpløyende, uttømmende eller unik, men jeg mener at det både i fagorganisasjonenes uttalelser og forskningslitteraturen finnes mye temmelig solid kritikk. Da blir spørsmålet, som i forrige avsnitt: Hvorfor er det smart å ikke komme kritikken i møte?
I svarinnlegget skriver Lekve at han mener forslaget om å endre nøkkelen for finansiering av studieplasser fra 60-40 til 80-20 er fantasiløst. Det kan jeg godt være enig med ham i. Jeg har ikke gjort noen simuleringer, men jeg har sett på noen fakultetsregnskaper, og jeg mener det er grunn til å tro at den finansielle effekten vil være temmelig ubetydelig. Jeg mener likevel at det også er ved siden av poenget. På samme måte som håndteringa av denne politiske utfordringa ikke er et svarteperspill, slik jeg påpekte i forrige innlegg, er det heller ikke nødvendigvis en konkurranse i nyskaping eller fantasi. Det det derimot er, er ei mulighet til å mobilisere goodwill. Det kan bli en konkurranse i politisk nyskaping, i den forstand at det etter Gjørv-rapportens temmelig skarpe målstyringskritikk finnes en solid retorisk base å drive politikk fra på dette området. Om man klarer å tappe det engasjementet som knytter seg til denne diskursen kan det bety mobilisering av nøkkelpersoner i et viktig velgersegment. Jeg tror at i en sånn sammenheng er ei symbolhandling et sted å begynne, for å vise at man tar bekymringene på alvor. 80-20-forslaget har brei oppslutning og går inn på et av NPM-ideologiens kjernepunkter: stykkprisfinansiering. Det vil også trolig ha milde konsekvenser og være nokså enkelt å evaluere. Så vidt jeg har registrert blei det ikke krise i helseforetaka da nøkkelen for innsatsstyrt finansiering der blei endra fra 40 til 30 %.
For å knytte dette direkte til Lekves konklusjon: Slik jeg forstår ham, snakker vi om to ulike former for velgermobilisering. Han snakker om den konfliktorienterte, der en politisk bevegelse samler folk til kamp mot en fiende gjennom å skape en virkelighets-/problemforståelse. Jeg snakker om den som handler om å få mobilisere gjennom å gi folk en opplevelse av at deres virkelighetsforståelse blir tatt opp av en politisk bevegelse. Det handler ikke om å identifisere fienden, men om å bli helten, eller i det minste å unngå å bli identifisert som fienden. På en måte handler dette om å få folk opp av sofaen uten å drite seg ut på den ene eller andre måten (jfr. boksen med «embarassment» i figuren over).
Når det er sagt, så har jeg nok andre tanker om hva som er god politikk for UH-sektoren også, men det var ikke tema nå.
