OPPDATERING 2015-03-08: Premissen i det første avsnittet er gal. Bildet blei tatt under Stortingets utenrikskomites besøk i Nicaragua i 1984, soldaten på bildet er medlem av sandinistbevegelsen. Bildet blei brukt i VG som illustrasjon i forbindelse med en sak om at Lied hadde planlagt å reise som valgobservatør til valget i El Salvador. Reisa var godkjent av Høyre-ledelsen, men blei avlyst etter sterk offentlig kritikk. Feilen blei påpekt av fotografen. Jeg takker ham for påpekinga og beklager at jeg har fremma en anklage som var mer alvorlig enn den burde være ved en feiltakelse.
Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. oktober 2014.
Dette bildet viser Harald U. Lied, stortingsrepresentant for Høyre og valgobservatør for den internasjonale sammenslutninga av konservative partier. Året er 1984 og Høyre styrer Norge. Lied er i El Salvador, på denne tida omtalt som «Dødsskvadronenes land». I løpet av den salvadorianske borgerkrigen blei meir enn 20 % av befolkninga drevet på flukt. Lied og Høyre var med på legitimere militærjuntaens krig mot befolkninga.
Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg
Det er det styggeste bildet jeg kjenner til fra norsk politikk. Det er tatt i et klassesamfunn som var villig til å massakrere sine egne landsmenn for å fortsette å bestå. Det viser en smilende apologet for dette samfunnet, enten Lied var utillatelig naiv eller uforståelig kynisk. Han står der tross alt med et maskingevær i henda og gliser.
Jeg synes dette bildet fortjener oppmerksomhet nå fordi det igjen verserer en debatt om hvorvidt SV har et særlig behov for å ta et oppgjør med fortida si. Vår egen Bård Vegar Solhjell, Civitas Bård Larsen og Frank Rossavik, politisk redaktør i den liberalkonservative avisa Bergens tidende, har hver på sitt vis dratt historiske paralleller mellom det de ser som aksept for det autoritære i nylige SV-vedtak om Russland og Ukraina. Men jeg kjenner ikke til bilder av SVere som poserer med maskingeværer i Øst-Europa.
Er det virkelig slik at SV har et særskilt behov for å ta oppgjør? Har ikke SVs politikere langt oftere enn politikere fra noe annet parti nettopp problematisert sine egne og partiets standpunkt? Har Høyre noen gang tatt et oppgjør med Harald U. Lied? Nei, så kan kanskje Bård Larsen hykle litt mindre, i alle fall inntil han har tatt et oppgjør med hvordan Civitas rike onkler i Rederiforbundet med Høegh-familien i spissen kan betale lønna hans med blodpenger tjent på å forsyne apartheidregimet i Sør-Afrika med olje. Forresten er det vel ikke Larsen vi bør avkreve dette oppgjøret, men rederne sjøl..
Frank Rossavik kan muligens også vurdere om det ikke går en rød tråd fra alle norske partiers aksept av NATO-Portugals slakterier i Afrika til dagens aksept av Tyrkias de facto støtte til Daish’/ISIS nedslakting av kurdere i Kobane. Ikke et pip om Tyrkias overgrep fra Børge Brende, langt mindre automatisk, tverrpolitisk norsk oppslutning om sanksjoner mot Tyrkia, foreslått av EU. Og da har vi ikke en gang nevnt Saudi-Arabia og norske myndigheters servile omgang med halshoggernes mestre – i meir enn en forstand.
Verken alvorlighetsgraden, faktisk iverksatt politikk, relativ mangel på vilje til oppgjør eller politisk aktualitet kan forklare hvorfor det akkurat nå er nødvendig å snakke om og ta et oppgjør med en påstått utenrikspolitisk dobbeltmoral i SV. En skarpsindig analytiker som Rossavik forstår dette, men elsker å tukte partiet. Det er et idiosynkratisk trekk vi får leve med.
Bård Vegar Solhjell, derimot, tar bare feil i sin utlegning av «den tredje vei»: Den tredje vei kan ikke bety at SV skal applaudere, eller unngå å nevne det, når Norge gjør som NATO vil, og bidrar til å eskalere en væpna konflikt i våre nærområder ved å sende militære styrker til Baltikum. En slik handlemåte gjør faktisk NATO til en del av problemet og utvider området som rammes av konflikten i Ukraina – og det er dette SVs landstyreuttalelse fra 6. september tar for seg. Ingenting av dette er til hinder for at SV utvetydig slår fast at Russlands folkerettsbrudd er uakseptable, slik partiet gjorde 25. mai.
En tredje vei kan ikke tåle at tiltakene som iverksettes mot aggressorer er så forskjellige avhengig av hvilken blokk de tilhører – da ender den de facto opp med å støtte en av dem. En tredje vei kan ikke støtte én blokks eskalerende militarisme mot en annen. Det er i grunn besynderlig at man velger å se bort fra disse åpenbare kjensgjerningene. Er kritikken muligens opportunistisk?
Krigen i Ukraina har langt på vei forsvunnet fra medias søkelys. Spørsmålet om SVs holdning til krigen har imidlertid fått litt oppmerksomhet. Personlig meiner jeg, som jeg også har gitt uttrykk for før, at NATOs bidrag i krigen har vært inkompetente eskalasjoner. Jeg meiner også at det er noe det er på sin plass å peike på når Norge bruker store ressurser på å delta i disse eskalasjonene. Likevel er det ingen tvil om at Russland bærer skylda for krigen, og at Putins vilje til voldsbruk i Ukraina blir ytterligere bekymringsverdig i lys av at samfunnsklimaet blir meir autoritært.
Når det er sagt, har jeg lite til overs for at kritikken av Russlands utenrikspolitikk til tider glir over i vulgære, anti-russiske holdninger. Jeg har også lite til overs for vestlige medias valg av russiske opposisjonsstemmer. Jeg har tidligere skrivi om Eduard Limonov. I det siste har jeg sett oppslag der Mikhail Khodorkovskij gis en stemme som «demokratisk håp». Det synes jeg er trist. Det er ingen tvil om at han blei offer for en urettferdig rettsprosess. Det er dessverre like liten tvil om at han er en skurk og som eks-oligark en elendig kandidat for ei meir rettferdig utvikling i Russland. Jeg kan knapt tenke meg noe verre enn en hevnlysten eks-oligark som overtar makta for å gi seg sjøl tilbake eiendomsretten til naturressurser som burde tilhøre det russiske folket.
Bulat Okudzjava, russisk forfatter og visesanger. Kunstner: Zbigniew Kresowaty. Via Wikimedia Commons.
Vi bør ikke gi støtte til eksilrussere med bakgrunn i den økonomiske eliten eller russiske diaspora-medlemmer som har kommet heilt ut av takt med hva som rører seg i dagens Russland. Vi bør støtte dem som står i den egne, russiske tradisjonen av folkelig engasjement. Bellonas og Naturvernforbundets samarbeid med russisk miljøbevegelse og Helsingforskomiteens samarbeid med Memorial og Golos er eksempler til etterfølgelse i så måte. Det er heilt nødvendig å unngå ovenfra-og-ned-tilnærminger om man skal bevare legitimitet.
Når det gjelder fredsbevegelsen, har den faktisk ei lang historie i Russland, blant annet i soldatmødrenes organisasjon. Den har også sin egen kulturelle tradisjon. Jeg avslutter denne teksten med ei gjendikting av en sang av Bulat Okudzjava som står i denne tradisjonen. Kanskje vi kan synge den på norsk i solidaritet med russisk fredsbevegelse?
Возьму шинель, и вещмешок, и каску,
В защитную окрашенные окраску,
:/: Ударю шаг по улочкам горбатым…
Как просто стать солдатом, солдатом. :/:Забуду все домашние заботы,
Не надо ни зарплаты, ни работы –
:/: Иду себе, играю автоматом,
Как просто быть солдатом, солдатом! :/:А если что не так – не наше дело:
Как говорится, родина велела!
:/: Как славно быть ни в чем не виноватым,
Совсем простым солдатом, солдатом.:/:
Jeg tar på uniform og hjelm og ryggsekk
Blir grønn og kamuflert og uten særtrekk
:/: Jeg smeller hæl’n i brusteinslagte gater
Så lett å bli soldater, soldater :/:De tunge tinga hjemme, de har glemt meg
Jeg trenger verken lønning eller arbeid
:/: Jeg rusler rundt og tukler med geværet
Soldat, det er det jaggu lett å være :/:Går det gærn’t så er det ikke vår sak
For fedreland og konge! – var vår årsak
:/: Vi ha’kke skyld og ansvar, men granater
Helt enkle, små soldater, soldater :/:
Russlands annektering av Krim og meir eller mindre skjulte deltakelse i og koordinering av borgerkrigen i Øst-Ukraina er alvorlige brudd på folkeretten. Sanksjoner som rammer russisk handel, særlig våpenhandel, og utvalgte russiske borgere er derfor på sin plass. Det er også bra at OSSE har et observatørkorps til stede. På litt sikt kan det hende at fredsbevarende styrker i FN- eller OSSE-regi kan bidra til å stabilisere situasjonen.
Krigsforbrytelser er blitt begått av begge sider i konflikten. Bl.a. er det ting som tyder på at det er blitt utført summariske henrettelser av fiendens stridende, og at det er blitt brukt tunge våpen med områdevirkning i sivil bebyggelse. Krigsforbrytelsene bør straffeforfølges. Russland bør sannsynligvis også betale en form for krigsskadeerstatning til Ukraina. Det siste spørsmålet bør behandles av Den internasjonale domstolen i Haag.
Dette er ei overflatisk oppsummering. Jeg tar den med, ikke fordi jeg meiner at mi analyse er den eineste rette, eller fordi det er bare akkurat de tiltaka jeg nevner her som bør brukes. Jeg skriver det for å gjengi hovedstandpunktet mitt, slik at det ikke kan misforstås i lys av de viktige nyanseringene jeg meiner jeg kommer med lenger ned. Det er blant annet også mange som meiner at NATO på en eller annen måte må få en større rolle i konflikten. Jeg meiner det er et alvorlig feilgrep.
NATO – er politikk også en spiker?
NATO viste seg tidlig faglig og politisk inkompetente: Et eksempel var da den militære sjefen for NATO i Europa, Philip Breedlove, uttalte at Russland ville kunne «kjøre over» Ukraina fram til Moldova. Ei slik handling ville være fullstendig idiotisk i fagmilitær forstand, og det er derfor vanskelig å tolke uttalelsen som noe annet enn eskalerende retorikk fra Breedlove. Om vi skulle tolke han i beste meining, ønska han å illustrere størrelsen på de russiske styrkene, uten på noen måte å gi ei tolking av intensjonen – et forsøk som må kunne karakteriseres som utillatelig naivt i møte med sensasjonshungrige journalister.
Kart over Ukraina med angivelse av avstand langs en tenkt hovedframrykkingsakse for russiske styrker. Montasje: Egen. Originalkart: UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) – Ukraine Locator Map (ReliefWeb), ESRI, UNCS. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Anders Fogh Rasmussens håndtering av konflikten har også vært utrolig klønete. Han har blant annet bidratt til å skape usikkerhet om hvorvidt NATO vil bryte med grunnleggende prinsipper for NATO-medlemskap ved å uttale seg uklart om å ta Ukraina opp som medlem mens konflikten pågår, og ved fleire anledninger brukt eskalerende retorikk.
Jeg er også enig med Fredsinitativet i at «styrkeoppvisning» i Øst-Europa er ei eskalering, og ei utviding av det geografiske området konflikten omfatter. Siden man ved å utplassere styrker legger opp til et russisk svar, kan man skape russiske styrkekonsentrasjoner som ikke var der før. Videre er jeg i hovedtrekk enig med Erik Sagflaat om NATOs rolle i Ukraina: De spiller ikke noen rolle om Ukraina ønsker NATO-medlemskap, dersom den realpolitiske konsekvensen er å destabilisere NATOs østgrense.
Mye tyder nemlig på at det å ta Ukraina opp som fullt medlem i NATO vil svekke alliansens formål om fred og sikkerhet og styrke blokkdelingsdynamikken. Denne forståelsen hindrer oss ikke i å fordømme Russlands handlinger og yte politisk og ikke-militær, materiell støtte til Ukraina. Denne måten å analysere konflikten på er ikke særere enn at den finner støtte hos Robert Gates, den eneste av George W. Bush’ ministre som fikk fortsette da Barack H. Obama tok over som president.
Det norske (selektive) godhetsregimet
Norsk offentlighet er imidlertid nesten utelukkende prega av idealistiske perspektiver, for eksempel hos Bård Larsen, som i en kommentar om en uttalelse vedtatt på SVs landsstyremøte insisterer på en form for moralsk svart-kvitt-tenking som i behovet for entydige kategorier kanskje best kan karakteriseres som barnslig. For eksempel skriver han om SVs standpunkter under den kalde krigen at
SV forsto ikke – eller ville ikke forstå – at den kalde krigens motsetning, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans sto mellom tyranni eller demokrati.
I et slikt perspektiv, der man liksom var nødt til å velge hvilken tøffings hoff man vil være med i, blir det for eksempel umulig å forstå hvordan Finland og Sverige kunne overleve den kalde krigen som sjølstendige stater. Det blir vanskelig å forstå at venstreorienterte partier i Nord-Europa – som altså ikke forsto at det sto om demokrati eller tyranni – var årsaken til at NATO ikke uten videre kunne utvides til Franco-fascismens Spania. Det blir ikke minst vanskelig å forstå hvorfor enkelte regimer som heilt åpenbart må kunne kalles tyrannier i den grad var å foretrekke at man måtte gå aktivt inn og fjerne regimer som hadde fått folkets støtte i valg. For eksempel i Chile og Hellas (i den siste lenka framstår for øvrig Bill Clinton meir nyansert enn Bård Larsen, men han var jo ikke prosjektleder i Civita, heller).
«He may be a bastard, but he’s our bastard»
I Tyrkia hadde man et NATO-medlem som ikke møtte det minste snev av sanksjoner, til tross for at militæret jevnlig tok makta fra myndigheter som var «sivile» i den forstand at de ikke gikk i uniform, sjøl om de var håndplukka av et knippe generaler. Vi skal komme tilbake til det.
For med dette nærmer vi oss det som forhåpentligvis er denne tekstens originale bidrag: I den sterkt idealistisk prega norske utenriks- og sikkerhetsdebatten har vurderinga av ikke bare den pågående konflikten mellom Ukraina og Russland, men også mange av de andre krigene det siste tiåra, båret sterkt preg av en form for sinnelagsanalyser. I Norge holder man med «de snille». Gadaffi var slem. Bashar al-Assad er slem. Putin er slem. Russland er slemt.
Det er ikke bare jeg som nevner Milosevic i samme åndedrag. Det gjør også ukrainsk krigspropaganda. Fra Twitter-kontoen til @O_Severyn.
Men hva er slemt? Som nevnt er det ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten. Men det gjorde da også USA, Storbritannia og fleire andre land da de angreip Irak? Joda, men de angreip jo en grusom diktator, vil du kanskje innvende – Saddam Hussein var et brutalt monster. Det kan godt hende, men det har dødd langt fleire som følge av voldshandlinger i Irak i de 11 åra som er gått siden hans regime falt enn det gjorde i de 11 åra før der igjen. Det er ikke blitt slutt på folkemord heller, det har ISIS sørga for. Det samme er sant om Libya. Mange, mange fleire har dødd etter intervensjonen enn før. Og der det ikke var tegn til folkemord mens Gadaffi kjempa for å beholde makta, er det trulig begått folkemord mot Tawergha-ene etter intervensjonen.
Sinnelagsetikk kan du få billig av meg
For min egen del blir jeg ofte møtt med påstander om at jeg meiner «Vesten er ondt, uansett», når jeg peiker på disse forholda. Jeg synes for min egen del at ondskap er et lite interessant begrep i internasjonal politikk. Sinnelag interesserer meg sjelden sterkt – men heilt ærlig trudde jeg også at det å kritisere folk man er politisk uenig med for å holde seg med sinnelagsetikk var en øvelse høyresida sto sterkest i. Men det er vel bare når vi snakker om integrering.
Men greit, jeg kan diskutere på de premissene. La oss altså ta følgende for gitt: Vi i Vesten bør være harde mot de harde. Vi møter regimer med makt når de øver vold mot og undertrykker sine egne befolkninger, og vi slår ring rundt andre land som blir slike regimers ofre. Det er tross alt ingen europeiske land som har invadert et annet med irredentistiske motiver siden Hitler tok Sudetenland. Eller var det kanskje noe sånt inne i bildet da Serbia intervenerte i Krajina i 1993, etter at Kroatia hadde fordrivi den serbiske befolkninga? Kanskje det var mye sånt på Balkan, når vi tenker oss om, men Milosević var jo veldig slem, så det er også en fin presedens. Men ingen av våre venner driver med sånt?
Anschluss Lefkoşa
Et blikk på vår nære historie viser dessverre at joda, det gjør de. Siden 1974 har NATO-medlemmet Tyrkia okkupert en stor del av Kypros. Den tyrkiske invasjonen blei igangsatt etter et kupp støtta av fleirtallet av den kypriotiske befolkninga på et Kypros der en betydelig del av befolkninga var etnisk tyrkisk. Høres det kjent ut? For å gjøre likheta større: Tyrkia utgjør restene av et imperie med storhetstid på 1800-tallet, og sto på tidlig 1900-tall bak ei rekke folkemord, blant annet mot armenere og grekere, slik Sovjetunionen sto bak folkemord mot ukrainere og krimtatarer. Som nasjonalstat arva Tyrkia et ekstremt multietnisk territorie, som det, i likhet med Russland, har hatt store problemer å håndtere på fredfullt vis. Da okkupasjonen var unnagjort satte Tyrkia opp et marionettregime, en ministat som Tyrkia er aleine i verden om å anerkjenne (ping Transdnestria, Abkhazia og Sør-Ossetia). Det var da, men ikke nå, sier du kanskje? Joda, men Nord-Kypros er fremdeles okkupert.
Kart som viser Tyrkias okkupasjonssone på Kypros. Lisens: CC0 via WIkimedia Commons.
Ikke bare det, men Tyrkia har parallelt med dette ført krig mot den store kurdiske befolkninga i de sør-østlige delene av landet. Denne krigen har til tider har vært så innbitt at man til og med har endra fargen på trafikklysene for at det ikke skulle finnes det minste spor av kurdiske nasjonale symboler i offentligheta. Om vi nå skal holde oss til premissen vår, må vi vise at Russland er verre enn Tyrkia. Landet har ikke bare gått fri fra sanksjoner (om vi da ikke regner mangelen på EU-medlemskap som en sanksjon), men vært et av de viktigste landa i NATO i heile den perioden det er snakk om.
Objektiv jævelskap
Hvordan ser det ut? Jeg skal forsøke å bruke noen objektive indikatorer. De er på ingen måte perfekte, og jeg skal diskutere problemer med dem etterhvert. Når det gjelder krigføring mot egen befolkning har begge land de to siste tiåra vært involvert i kriger med store sivile tap. Det er alltid svært vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange som blir drept i kriger, men basert på Wikipedias drøftinger av ulike kilder, kan det se ut til at et høyt estimat for sivile drepte i Tsjetsjenia ligger på om lag 70 000 i perioden 1991-2005 (tatt i betraktning at sjøl russiske Memorial avskriver tallet på 250 000), mens det i Tyrkia – der konflikten i tyrkisk Kurdistan nå kanskje er i ferd med å miste den militære dimensjonen – har dødd om lag 20 000 sivile siden 1984 (40000 totalt?). I begge konflikter er det brukt dødsskvadrontaktikker (Tyrkia, Russland), bombing av sivil tettbebyggelse og skapt store flyktningestrømmer.
Presidentpalasset i Tsetsjenia 1995. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Mens dødstallene har vært høgere og krigføringa meir brutal i Tsjetsjenia, har Tyrkias krig mot kurderne et mye større totalt omfang og en sterkere karakter av identitetsfornektelse. Tsjetsjenia har kanskje ikke rare sjølstyret, men de får i det minste lov til å snakke språket sitt. Tyrkia har fengsla kurdere for å snakke språket på arbeidsplassen. Enkelte kilder anslår at nesten 400 000 har flykta bare fra kurdiske landsbyer som er blitt brent ned. De mest intense periodene i konfliktene faller noenlunde sammen i tid, men det er også kjent at USA i seinere år har samarbeida tett med Tyrkia i landets kamp mot PKK. Jeg synes det er vanskelig å felle en klar dom når det gjelder hvilket land som er verst med utgangspunkt i de kildene jeg har funnet.
Domstallas tale
Det er muligens meir fruktbart å se på rettslige etterspill: Vi kan se på dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Her finnes det et ganske rikt tallmateriale i domstolens egen statistikk. Jeg har brukt rapporter fra åra 2009, 2010, 2011, 2012 og 2013, samt befolkningsstatistikk fra tradingeconomics.com og statista.com til å lage noen figurer. Her ser jeg på domfellelser i EMD for ulike brudd på Den euopeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hvorav enkelte av disse domfellelsene etter alt å dømme er resultater av krig. Ideelt sett kunne man tenke at antall domfellelser var direkte proporsjonalt med menneskerettighetstilstanden i det aktuelle landet, og at man f.eks. ved å korrigere for folketall, slik jeg har gjort, kunne finne et mål på den relative forekomsten av visse overgrep.
EMD får likevel så mange saker til behandling at det må prioriteres strengt. Det er f.eks. grunn til å tro at EMD prioriterer noen saker med særlig prinsipiell betydning. Det er også mulig å mistenke at terskelen for å ta opp saker med de alvorligste menneskerettsbruddene er lavere når det gjelder stater med nokså gode styresett, fordi alvorlige saker ikke så lett stikker seg ut når de kommer fra Tyrkia eller Russland. I perioden 1958-2008 avsa EMD dom i 643 av 29122 framlagte saker mot Russland og i 1939 av 14145 framlagte saker mot Tyrkia. De aller fleste av disse sakene blei lagt fram etter 1999.
Figur 1: EMD-dommer etter EMK artikkel 2 – retten til liv.
Figurae ex machina
La oss begynne med figur 1: Russland begynner i 2009 med en langt dårligere statistikk enn noe annet europeisk land når det gjelder respekten for retten til liv (EMK art. 2). Vi bør være ekstremt forsiktige med å bruke dette svært sparsomme tallmaterialet til å analysere trender, men det kan se ut som om et etterslep av svært alvorlige menneskerettssaker etter den andre Tsjetsjenia-krigen blei henta inn i 2009-2011. Russland ligger i 2012-2013 på et nivå der man i tillegg til Tyrkia finner andre europeiske menneskerettighetsverstinger som Romania og Ukraina.
Figur 2: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot tortur.
Når vi går videretil figur 2, viser det seg at Russland også er versting når det kommer til EMKs forbud mot tortur etter artikkel 3. Her er tallmaterialet imidlertid svært sparsomt, og vi kan se at fleire land tangerer Russlands nivå i løpet av perioden. Hadde Norge fått én dom, ville vi vært nødt til å endre skalaen på y-aksen. For Italias vedkommende er det – talende – snakk om tre saker i 2012. Ukraina kommer for øvrig svært dårlig ut, med henholdsvis tre, fem og tre fellelser i 2011, 2012 og 2013.
I figur 3 er et annet forhold som er omfatta av artikkel 3 tatt opp: Forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Fra et nokså likt utgangspunkt i 2009 er det verken Russland eller Tyrkia som er verst. De ligger nokså likt, sammen med Ukraina, men Romania skiller seg ut og er i 2013 på et nivå som er nesten 3 ganger høgere enn noe anna land.
Figur 3: EMD-dommer etter EMK artikkel 3 – forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.
Går vi videre til artikkel 5, ser vi at domfellelser for brudd på retten til frihet og sikkerhet, vist i figur 4, viser motsatt tendens av den vi fant for Russland og Tyrkia i figur 1: Tyrkia begynner perioden på et særlig høyt nivå, men avslutter omtrent på linje med Russland. I figur 5 ser vi tydelig at det for Tyrkias vedkommende ikke er nødvendig med kommunistisk historie for å ha problemer med å håndheve retten til eiendom.
Ytringsfrihet og reaksjonært brorskap
Videre – journalisters arbeidsvilkår. Siden 1992 har Den internasjonale komiteen for å beskytte journalister (engelsk forkorta CPJ) fastslått at det er blitt drept 18 journalister siden 1992 i Tyrkiaspesifikt fordi de var journalister. I Russland er det tilsvarende tallet dobbelt så høyt – 36. Måler vi antallet drepte journalister mot befolkningstallet i 2013 blir det Men Russland har også ei befolkning som er nesten dobbelt så stor som Tyrkias, og Russland har etter sigende det høyeste antallet avisjournalister av noe land i verden (UNESCO, 2005, sitert etter Wikipedia). Hvis vi bare korrigerer for befolkningstall i 2013, blir resultatet 11,3 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Tyrkia og 12,1 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Russland (Tyrkia får et noe bedre resultat enn enn korreksjon år for år ville gitt, ettersom de har hatt voksende befolkning i perioden, mens Russland har hatt synkende). I 2014-utgaven av Journalister uten grensers pressefrihets-rangering kommer Tyrkia og Russland på henholdsvis 154. og 148. plass. Skal vi si uavgjort?
Figur 4: EMD-dommer etter EMK artikkel 5 – retten til personlig frihet og sikkerhet.
Så kan vi ta opp spørsmålet om forsamlingsfrihet. Massemønstringene som har prega fleire stormakter på 2000-tallet har fått ei spesiell betydning for Russland og Tyrkia. Statsmakta har i begge land lykkes med å nøytralisere store protester av en nær-revolusjonær type – i Tyrkia, Taksim-Gezi-protestene og i Russland protestene på Myrplassen (Болотная площадь) – men har i utgangspunktet svært ulikt syn på revolusjon. Virkemidlene som er blitt brukt har imidlertid det til felles at de har vært meir voldelige enn det som er vanlig i stater Europa vanligvis vil sammenligne seg med, og at straffene som er blitt utmålt i etterkant har vært svært høye. Dette er dessverre også en større, internasjonal tendens. For Russland og Tyrkias vedkommende er det likevel mest interessant at en del forskere meir enn antyder at de to landene har omtrent samme demokratiske funksjonsnivå (se Pavel Bajevs «Russia and Turkey find a common cause in confronting the specter of revolution» (.pdf)).
Figur 5: EMD-dommer etter EMKs tilleggsprotokoll 1: Retten til eiendom.
«Covert warfare»
Sist, men ikke minst: Begge land har involvert seg tungt i «hemmelig» krigføring i naboland den siste tida. Tyrkia har gjennomført en mengde luft- og bakkeinvasjoner inn i irakisk Kurdistan, som blir brukt som oppmarsjområde av PKK. Tyrkia har også på ulikt vis engasjert seg i krigen i Syria, både ved å støtte «moderate» krefter i Den frie syriske hæren, og etter at disse kreftene har lidd nederlag i stadig sterkere grad også ved støtte til mindre moderate krefter og ved å åpne grensene sine, slik at hvem som helst kan bruke Tyrkia som et trygt bakland.
Det er likevel få som ville godta sammenligninger av Recep Tayyip Erdoğan og Hitler uten videre, og det er ingen som meiner at det ville være rimelig å ruste opp NATO for å svare på «Tyrkias trussel». Sjøl om det er ganske uproblematisk å framføre argumenter for at Tyrkia truer sentrale NATO-lands interesser med handlemåten sin – de har i stor grad bidratt til den allmenne destabiliseringa som har ført til IS’ framvekst – er det ingen som diskuterer å kaste Tyrkia ut av NATO. Årsaken til dette er åpenbart at det å beholde Tyrkia på laget er ekstremt viktig i et geostrategisk perspektiv. NATO-baser i Tyrkia og Tyrkia som utskipingshavn for olje og gass er så viktig for USAs interesser i Midt-Østen, at det er utenkelig å skulle risikere forholdet til Tyrkia ved å skulle iverksette noen sanksjoner.
For den norske debatten om hvordan vi bør se Russland etter Ukraina, betyr dette at påstanden om at vi ikke kan tillate oss å ta i betraktning Russlands realpolitiske interesser blir et paradoks: Vi tillater oss jo å ta i betraktning Tyrkias realpolitiske interesser. Vi tillater også våre egne realpolitiske interesser i å beholde Tyrkia i vårt geostrategiske fellesskap å undergrave (det historisk sett nokså latterlige) standpunktet om at NATO er en allianse av demokratier som respekterer Folkeretten. Vi aksepterer også at Tyrkia krenker nabolandenes suverenitet, både når det gjelder bandittstaten Syria og når det gjelder Iraks stabile håp: Kurdistan. Og vi reiser ubekymra på chartertur til Alanya og helgetur til Istanbul sjøl om Tyrkia okkuperer Nord-Kypros på det 40-ende året.
for å unngå misforståelser
Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at jeg ikke skriver dette fordi jeg meiner at noen av sanksjonene Russland er blitt møtt med, eller noen av fordømmelsene for bruddene på folkeretten, har vært gale. Jeg er mot militær eskalering, og prøver å påvise 1) at folkerettsbrudd får ulik behandling i norsk offentlighet avhengig av hvilke stater som står bak, 2) at Russlands sikkerhetspolitikk har en klar parallell i Tyrkias og 3) at Norge derfor praktiserer sine realpolitiske interesser på en måte som de facto innebærer relativisering av Folkerett, og har gjort dette gjennom NATO-medlemskapet svært lenge. Meir optimistisk innebærer det også 4) at det finnes andre modeller for konfrontasjon av aggressorer sin ikke nødvendigvis fører til et nytt Tredje rike. Dette er altså et angrep på norske NATO-tilhengeres historiefortelling, og ikke en støtte til russisk irredentisme.
Denne teksten er en oversettelse av et innlegg skrevet av Dmitrij Glukhovskij (f. 1979) for russiske snob.ru. Glukhovskij er forfatter og journalist. Utafor Russland er han best kjent for scifi-dystopien Metro 2033 og dataspill-franchisen basert på denne. Jeg tar ikke stilling til teksten, men jeg meiner den viser et russisk standpunkt det er viktig å være klar over og har derfor valgt å oversette den og legge den ut på bloggen min.
Dmitrij Glukhovskij: Dere er ikke patrioter
De kaller seg sjøl patrioter, men oss liberalere. Det har vi godtatt og forsont oss med. Vi har slukt denne inndelinga, denne motsetninga, som om det var og er alt som er å si, som om man er enten det ene eller det andre, som om det å være liberaler må bety at man ikke er patriot på vegne av sitt eget land.
Skjermdump av tittelillustrasjonen til originalinnlegget på snob.ru
For meg betyr det å elske Russland å ønske landet et økonomisk under som ligner det tyske, det japanske eller det kinesiske. Det er å ønske at Russland så raskt som mulig kommer tilbake som ei internasjonal stormakt på verdensscenen fra den galleriplassen vi nå har som bananrepublikk. Å være patriot betyr for meg å gjøre alt for at hver borger i landet mitt føler seg beskytta – framfor alt mot sin egen stat, men også mot andre stater – og er trygg på framtida, utdanna og frisk. Jeg drømmer om et sterkt og samla Russland som ikke styres av korrupte utsugere, men med lov. Det skal ha en sterk kultur og en sterk økonomi som påvirker nabolanda og land i den tredje verden. Som grunnlag for alt dette må det være frihet for hvert enkelt menneske og for heile folket. Jeg er for frihet, derfor er jeg liberal. Hvorfor betyr det at jeg ikke er patriot?!
Er patrioter de som støtter annekteringa av Krim? Det skrittet kosta oss jo forholdet til heile den siviliserte verden. Det kosta oss et nytt jernteppe, en utarmende økonomisk isolasjon, og ei forvandling til en røverstat som snart – i stedet for FN – er medlem av kannibalklubben sammen med Syria, Venezuela og Nord-Korea. Det er bare en ting å glede seg over: i kannibalklubben får vi presidentklubba. Dere er ikke patrioter, dere er huleboere som verken kan eller ønsker å skrive livene deres inn i framskrittets regnskap.
Patrioter – er det de som er for dannelsen av «Novorossija» og for Ukrainas kollaps? For sånn skal dere liksom gjenoppretter Sovjetunionen? Nei, med krigen i Ukraina gravlegger dere håpet om å en gang gi Russland imperiets grenser tilbake. Dere vender for århundrer mot oss vårt aller mest nærskyldte brorfolk og skremmer alle andre folk som omkretser oss. Det er dere som dytter Ukraina i armene på NATO, dere, heilt sjøl. Dere henviser oss til livslang soning i verdenhitorias største enecelle. Dere knuser drømmene våre om et mektig og moderne Russland som strekker seg til fortidas grenser. Dere er ikke patrioter, dere er nostalgiserende grønnsaker.
Dmitrij Glukhovskij, russisk forfatter og journalist. Foto A. Savin, via Wikimedia Commons. Lisens: CC-BY-SA 3.0
Patrioter – er det de som får vann i munnen av en andre kald krig og lengter etter å få revansj etter tapet i den første? De som alltid skal måle seg med det forbanna Amerika i alt: nasjonalfølelse, lengden på de ballistiske rakettene, alvorligheta på krigsforbrytelsene? De som alltid spør: Hvis Amerika kan, hvorfor kan ikke vi? Jo, det er fordi Amerika har en åtte ganger større økonomi, fordi Amerika har den sterkeste hæren i verden, og fordi Amerika, på tross av de rettsstridige krigene sine, får støtte av ei enorm blokk av allierte. Vi, derimot, jager landet vårt ned ei økonomisk blindgate, skiller oss fra de økonomiske partnerne våre, gir naboene våre mareritt og bygger et nytt imperium av våt sand. Kina venta til økonomien hadde 15-dobla seg før de i det heile tatt hinta om å ta opp igjen imperie-ambisjoner. Men vi begynner å bygge det nye imperiet med rompa bar, og et av våre aktiva er euforien over antidepressiva på TV. Og denne bukselause imperialismen av sand ender med det den vanligvis ender med. Kollaps. Dere vil sløse kreftene til landet vårt på et nytt våpenkappløp, sånn det var for et kvart århundre siden, dere vil ha en ny planøkonomi med todagers køer for å få kjøtt, folkemarsjer og regjeringsomveltninger.
Patrioter – det er de som rettferdiggjør alle ord og handlinger fra det flytende regimet, for at de ikke skal miste gunsten sin, for at de skal få bli ved honningkrukka, fordi den beste, om ikke den eineste businessen man kan drive med her i landet er å suge seg fast på statspengenes blodkar. Dere driter egentlig i hvem som sitter i Kreml, i å korse dere i påska eller bukke for ramadan, dere driter i om vi har demokrati eller monarki. Det viktige er at venene kommer nært og at de ikke tørker ut, at budsjettmidlenes blålige blod flyter nærmere deres sugerør. Dere er ikke patrioter, dere er igler.
Hvem fleire er patrioter? De som stolt tar på seg en singlet med Putin på? Dere er bare ofre for TV. De som hyler at de er parate til å glefse i seg poteter i stedet for parmesan og aldri reise til Frankrike? Dere er bare tosker.
Det finnes effektive modeller for å drive stater. Sett bort fra forskjellene, bygger de alle på ett: På frie mennesker. På borgerlig, politisk, forretningsmessig og personlig frihet. Land som gir hvert menneske frihet og ansvar for sitt eget liv, ser en uovertruffen økonomisk og kulturell soloppgang. Eksempler på det er Europa, USA, Japan, og til og med Kina. Rykket deres skyldes ikke Maos obskurantisme, men den økonomiske liberaliseringa til Deng Xiaoping.
Og så finnes det ineffektive modeller. De bygger på undertrykkelse av privat initativ, på å føre folk bak lyset, på totalt håndslag til korrupsjon, på en parasittisk økonomi, på nepotisme og klanvelde på maktas tinder, på at frie tanker svikaktig byttes ut med ideologiske godkjentstempel. Land som undertrykker personligheten og bytter ut frihet med orden stagnerer og går til grunne. Om de før i tida kunne overleve i århundrer, kan enhver fartshump i dagens stormende utvikling føre til ei rask nedbryting. Eksempler: Iran, Venezuela, Nord-Korea.
Det finnes ingen egen veg for Russland. De har en egen vei – juche – i Nord-Korea. Og vi ser – så lenge vi kan se – hvor den førte hen. Vi må velge mellom frihet og ufrihet. Mellom framtid og fortid. Og en ekte patriot må velge framtida.
De prøver å innbille oss at liberalere ødela Russland. Nei. Imperiet blei ødelagt av en skurkete røverkapitalisme, som ikke var bygd på frihet eller ærlig konkurranse, men på føydalt-kriminelle prinsipper.
De forteller at det liberale Vesten prøver å rundstjele Russland. Men først etter innføringa av sanksjoner får vi vite at de største selskapene våre, ja sjølve staten lever i gjeld, lever på penga til det forbanna Europa.
Det gjør ingenting: de bare ljuger til oss igjen.
De kaller oss liberaster [jf. pederast, pedofil, overs. anm] og russofobe, sjøl om vi ønsker moderlandet opplysning, frigjøring fra de korrupte utsugerne, et liv etter lova og rett og frihet til hvert menneske, ikke bare til Systemets mennesker, og en plass i den siviliserte verden, der Russland kunne vært ei mektig, fri, demokratisk makt. Ja, jeg skulle ønske at landet mitt ligna på USA og konkurrerte med USA på like vilkår, men hva er russofobt med det?
Jeg elsker Russland, og derfor ønsker jeg henne alt godt. Derfor skjeller jeg ut dem som styrer henne i dag: en slu politiker og de enkle klassekameratene hans. Ei gruppe stort sett tilfeldige folk, som jeg verken har lyst til eller kommer til å identifisere moderlandet mitt med.
La alle de som i dag har kommet på å kalle seg patrioter flytte seg. Det er så mange bedre navn på dem: Nasjonalister, sjåvinister, obskurantister, populister, reaksjonære. Ordet «patriot» blei tatt av oss nå.
Glukhovskij har godkjent publiseringa av denne oversettelsen:
Inspirert av Klassekampens artikkel om Pussy Riot den 13. juni har jeg skrevet noe som jeg har fundert på ei stund. Jeg har gjentatte ganger sett Eduard Limonov framstilt som et offer for politisk forfølgelse i vestlig presse, og har derfor lest meg litt opp på ham. Inntrykket jeg sitter igjen med er at en person av hans politiske legning ville vært betrakta med avsky i de fleste vestlige land, ikke minst i lys av at han har vært med på å grunnlegge en voldelig og mannsterk bevegelse, nasjonalbolsjevikene. Det betyr sjølsagt ikke at han fortjener den behandlinga russiske myndigheter gir ham, men på samme måte som med Pussy Riot mister vi noe vesentlig fra fortellingene om den russiske opposisjonen når det ikke blir formidla.
Er Russland annerledes?
I likhet med det som i Klassekampens artikkel kommer fram om at Vesten har trykka Pussy Riot til sitt bryst uten å gå inn i hva de djupest sett står for (jeg sympatiserer litt, men de er sprø), ser jeg ikke ei fornuftig vurdering av Limonovs standpunkter lagt ut i de artiklene der han framstilles som offer for politisk forfølgelse (Aftenposten-1 (det tydeligste offerbildet), NRK-1, NRK-2, Aftenposten-2, TV2, VG, Hegnar Online). Han er jo helt klart politisk forfulgt, men Limonov framstår for meg også som en voldsforherligende fascist. På tross av at valgprogrammet til partiet han nå leder er langt mer moderat, har han tidligere svært tydelig tatt til orde for en nasjonal gjenfødsel av nærmest apokalyptiske proporsjoner og for et samfunn etter mønster av fortidas steppenomadiske invasjonshorder (utdrag fra teksten kommer lenger ned). I en vestlig kontekst er det vanskelig å i det hele tatt ta ham alvorlig.
Eduard Limonov. Foto: Dmitrij Rozjkov. Lisens: CC-SA unported 3.0. Via Wikimedia Commons.
Tankegangen er imidlertid lettere å forstå som en fortsettelse av ei gammel russisk motsetning mellom det vestvendte og østvendte, dem som vil modernisere landet etter vest-europeisk mønster og dem som vil reindyrke Russlands kulturelle særtrekk, inkludert det de ser som Østens hang til barbari (videre lesing: slavofili og eurasisme). Kanskje er det ikke meninga at man skal ta ham alvorlig, han vil i alle fall riste av seg skriveriene sine i et intervju med The Guardian i 2010, der han i likhet med i et portrett i The New York Times i 2008 framstilles som en form for artistisk outsider som elsker det kaoset han kan skape. Kanskje er det han har skrevet bare uttrykk for en form for desperasjon som er født ut av et politisk system der alt av betydning må skje i det ene partiet som er tillatt makt, og der det å spille på det ekstreme framstår som eineste utvei.
Martyr med nynazister i ryggen
I Russland talte likevel nasjonalbolsjevikene i 2005 17000, i følge en artikkel i The Baltimore Sun. De er fremmedfiendtlige og voldelige og spiller på ungdoms få muligheter. I en artikkel om voldelig radikalisme blant russisk ungdom fra 2012 omtaler Thomas Killen («Rising Radical Nationalism and Xenophobia among Russian Youth», pdf) problemet disse bevegelsene utgjør som «voksende», samtidig som han påpeker at Putins eget spill på nasjonalisme er en viktig årsak til dette. Fremmedfiendtlig vold i Russland har også fått oppmerksomhet i Norge (1, 2). Tilhengere av Limonovs bevegelse har riktignok gjort andre, spektakulære og langt mindre samfunnsskadelige stunt. Den norske helsingforskomiteen og mange andre har slutta opp om (den i og for seg forbilledlige) aksjonen Limonov dreiv fram, hvor punktmarkeringer blei holdt den 31. i hver måned, som ei henvisning til den russiske grunnlovas paragraf 31 som gir full forsamlingsfrihet.
Bildet er altså sammensatt og komplisert, og jeg er på ingen måte en ekspert på dette området. På tross av at han opptrer sammen med Garry Kasparov og at han står bak enkelte progressive aksjoner stiller jeg meg likevel svært tvilende til om Limonov og hans folk er de vi bør ikonisere som politiske martyrer. Jeg mener dette sjøl om de, i likhet med andre motstandere av Putins regime, blir møtt med forkastelige maktovergrep. Skal man gjøre Limonov til martyr, bør man i det minste ta seg bryet med å gå inn i hva han skriver, hva han står for og avkreve ham skikkelige svar. Også i de tunge intervjuene jeg har lenka til blir han nesten tatt på med silkehansker. Om man tilgir ham de apokalyptiske voldsfantasiene, hva er han da – en klovn, en provokatør? Gir det håp for et russiske demokrati? Kan det å gjøre politikk til en form for absurd, avantgardistisk kunstform med referanser til slavofili og nazismen (se bilde) være progressivt?
Nasjonalbolsjeviker i demonstrasjon. Merk tydelig nazi-inspirert flagg, og avis med navn etter Limonov. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-SA 2.5 generisk. Via Wikimedia Commons.
En begynnelse til det å dømme sjøl kan være å lese forordet i boka som har gitt opphav til bevegelsen другороссы (andre russere), etter tittelen, «Et annet Russland». Kan man tas alvorlig etter å ha skrevet noe sånt? Her er det, oversatt nokså hastig fra en nettutgave av originalen (alle feil er mine egne):
«I HAVE A DREAM…»
Det virker som om jeg helt har glemt at jeg skreiv boka «Disiplinens sanatorium», hvor jeg funderte over hvordan dagens samfunn er oppbygd. I dag kom jeg på det i forbindelse med at jeg fikk et brev, hvor en pøbel fra Sibir spurte meg hva vi i Det nasjonalbolsjevikiske partiet vil, hva slags samfunn vi ønsker å bygge. I Vesten regnes et monotont, langt liv etter Den vestlige sivilisasjonens mønster nå som lykkelig. Det vil si et lett arbeid, en eller annen form for papirflytting, hele livet som en uavbrutt karriere. Når pensjonsalderen inntreffer, en ubekymra tilværelse som pensjonist, og til slutt døden i alderdommens djupe kraftlaushet. Staten i de vestlige landa støtter undertrykker mennesket og gir det bare én tillatt sjølstendig aktivitet: Jakta på hunndyr. For øvrig er det vestlige menneskets liv sterkt begrensa av lover. De har gjort mennesket til krøtter og satt det i arbeid. I Sovjetunionen var det ei anna ordning, men også der temma de mennesket og dreiv det til arbeid. I det hele tatt er det moderne mennesket opplært til at alt er forbudt, at det bare må arbeide som en idiot gjennom hele livet, og deretter, om det ikke reiser seg i opprør, dø. Den mette slaves liv regnes som utmerka. Idealet er en familie som lever i ekteskap. Slik trenger det egentlig ikke å være. Tilværelsen, der vi fra første stund frykter å dø i nød, trenger ikke leves ut som et tåpelig pakkesel eller som den blinde hesten som går i ring under åket, og henter vann fra elva og tømmer det i vanningsgraver og jorder. Vi må reise oss i opprør. Vi, vår gruppe, de menneskene vi regner som våre, må få tenkt ut en annen modell for livet og løfte den fram. Men først av alt må vi danne en ny nasjon. Rundt om kring prates det hele tida om «russere», «vi er russiske», «jeg er russisk», «for russerne». Men under denne merkelappen skjuler det seg de mest forskjellige mennesker. Jeltsin var visst russer, et sluk av en alkoholiker, en skitten boms og Kirienkos aktive spermatozo. Om de er russiske, ja da er ikke jeg russer. Hva må vi så gjøre? Vi må velge ut folk til en ny nasjon. Den kommer til å hete noe annet, ikke russisk, men la oss si «eurasiere» eller «skytere». Det er ikke så viktig, men den nye nasjonen må grunnlegges på andre prinsipper, ikke på grunnlag av hud- eller hårfarge, men på mot og tro tilhørighet til vårt fellesskap.
De nye menneskene må få barn. Det trengs masse barn for at nasjonen skal vokse fram fort. Derfor må vi tillate mange typer familier: De som vil føre til en vekst ingen har sett maken til. Vi må tillate polygami og frie partnerskap. Kvinner må gå svangre uten stans og bære frukter. Barna skal støtes og forsørges av fellesskapet. De skal oppdras og leve blant voksne. Allerede fra, skal vi si, 10 års alder. Nå jager de barna på kjedelige skoler og tvangsforer hjernene og hukommelsene deres til helvete med unyttig støv. Utdanninga vil bli kort og annerledes.
Gutter og jenter kommer til å lære seg å skyte med granatkastere, rappellere fra helikoptere, beleire landsbyer og byer, flå sauer og svin, lage god, varm mat og å skrive dikt. Det skal sportskonkurranser, kamper, frie dueller uten regler, løp og hopp. De skal lese Nikolaj Gumilevs dikt og Lev Gumilevs bøker, hele generasjoner skal lære å elske Østen etter Konstantin Leontjevs bud. De skal forstå skjønnheta i den mørkeblå steppa og de oransje fjella. Og bare forakt for betongbrakkene i snøen, forakt for Moskvas sovebyer.
Skal vi lage våpen? Sjølsagt skal vi det. Vi skal føre kriger. Men ikke slike som før, ikke front mot front. Våre kriger skal føres på deres territorium, gjøre deres folk kjent med vårt levesett og våre ideer, og de sunneste og sterkeste av dem skal bli våre, tilhøre vår nasjon. Deretter skal våre tropper invadere og knuse all uenighet.
Vi kommer til å trenge jord. Frosne Russland er okkupert av røttene til sløve, åndssvake administratordøgenikter. Vi må reise fra Russland, tenne gnisten på friskt, sentralt land, nedkjempe dem der og skape begynnelsen på en ny og ukjent sivilisasjon av frie krigere, samla i et væpna fellesskap. Det skal vandre over stepper og fjell og krige i sørlige stater.
Mange mennesketyper må forsvinne. Alkoholiserte onkel Vasja’er, purk, tjenestemenn og anna brakkemateriale, vil dø ut når de har mista røttene sine i samfunnet. Det væpna fellesskapet kan man kalle «Staten Eurasia». Sånn blir drømmene til 30-tallets eurasister virkelighet. Mange vil være med oss. Muligens nedkjemper vi hele verden. Folk kommer til å dø unge, men det vil være muntert. Vi skal brenne heltekroppene.
Hva er vitsen med å gjøre revolusjon, om målet bare er å innta ministerposter og vulgære kontorer. Vi må forandre alt. Vi må finne på en Ny Gud, en eller annen tungusisk meteoritt eller en jernplanet i det kalde Kosmos. Vår Gud blir den som ga oss døden. Kanskje blir Døden vår gud. Sånn som Martin Luther King, I have a dream. Men hans dream var fattig og ynkelig.
I går så jeg en film om narkotikaproblemer i Russland. Krokodil tears er filma i Novokusnetsk, en by nær (i Sibir-termer) grensa til Kazakhstan. Byen flommer over av afghansk heroin, og det påstås i filmen at om lag 20% av befolkninga er avhengige. Men ikke alle har råd til heroinet. De som ikke tjener nok gjennom å samle skrapmetall i en by som er avindustrialisert etter Sovjetunionens fall, eller ved å prostituere seg, griper til heroinets grusomme, billige fetter, крокодил. Navnet er gjengitt på russisk, så du kan kopiere det og søke på Youtube, der det finnes et vell av videoer som avslører hvor grusomme skadevirkningene av dette stoffet kan være. Vær advart: Noen av videoene er svært ubehagelige. «Preparatet» har fått navnet sitt – krokodille – fordi en av følgene ved bruk er endringer i hudens utseende som følge av komplikasjoner.
Som farmasøyt synes jeg problematikken knytta til krokodil er interessant, fordi det illustrerer betydninga av farmasifaget på flere nivåer. Virkestoffet i dette «preparatet» er desomorfin. Dette stoffet kan relativt enkelt framstilles fra kodein, som igjen er en bestanddel i mange litt sterkere smertestillende preparater. I Norge er alle kodeinpreparater underlagt ganske streng kontroll. Ikke bare er de reseptbelagt, men de fås på B-resept, som har strengere kontrollkrav. Kodein er i seg sjøl vanedannende – om lag 10% av en dose vil også omdannes til morfin ved inntak.
I Russland fås kodein kjøpt over disk. Gjennom en synteseprosess som involverer jod (fra antiseptiske løsninger på apotek) og fosfor (fra fyrstikker) og der man bruker teknisk sprit og bensin til løsemidler, kan man framstille desomorfin. Syntesen blir gjennomført i plastflasker og kokekar i de rusavhengiges mer eller mindre permanente boliger, og produktet blir injisert så snart det er ferdig.
Dette forløpet illustrerer tre viktige områder der farmasifaget er viktig for å beskytte folk mot skadevirkninger ved legemidler:
Legemiddelkontroll – regulering av legemidler og valg av preparater som trenger tilleggsregulering, her kodein
Råvarekontroll – preparater skal framstilles av råvarer med en kvalitet som svarer til bruken, her injeksjonspreparater
Produksjonskontroll – preparater skal framstilles på en måte som sikrer kvaliteten for brukerne
De heroinavhengige som tyr til krokodil omgår åpenbart alt dette. Resultatet er altså at folk får tilgang til råstoffer de under forferdelige produksjonsforhold bruker til å lage et kjemisk ureint virkestoff, som de injiserer. Rester av jod, fosfor og bensin i injeksjonspreparater er hver for seg alvorlige trusler mot helsa, men samla, og sammen med bakterier fra uhygieniske produksjonsforhold fører de til alvorlig lokal irritasjon ved injeksjon. Resultatet er skremmende abscesser og kollaps i blodårer. Følgen er ofte at hud og kjøtt bokstavelig talt råtner opp. I tillegg fører ureinhetene til skader på indre organer, bl.a. lever, nyrer og hjerne. Intervjuet med de tidligere krokodil-brukerne i filmen nevnt over er et hjerteskjærende eksempel på hjerneskader.
I Russland blir skadene mangedobla ved at det ikke finnes et hjelpeapparat. Det er snakk om å innføre regulering av kodeinpreparater gjennom å gi farmasøyter forskrivningsrett, slik at resepten kan skrives ut på stedet, fra 1. juni 2012. Det vil neppe være et tilstrekkelig tiltak. Det er rapportert om tilfeller av krokodil-bruk i Tyskland, men regulering av kodein bidrar vesentlig til å redusere risikoen for at det blir et utbredt problem. Så også i Norge.
Noen av problemstillingene som er nevnt her er likevel også aktuelle for norske injeksjonsbrukere. Det handler om produksjon og råvarer. Mikrobiologisk reinhet og bruk av tilsatsstoffer i blandinga som injiseres av heroinavhengige er noe det går an å gjøre noe med. Det finnes sterilfiltere til bruk med sprøyter – det fjerner bakterier fra injeksjonsløsninga i det den injiseres. Det er også mulig å bruke askorbinsyre som surhetsregulerende tilsetning i stedet for sitronsyre, som dessverre er utbredt. Sitronsyre binder kalsium og de mengdene rusavhengige injiserer har alvorlige skadevirkninger på tann- og beinhelse.
I tillegg til sprøyter bør dette være sjølsagte tillegg til det brukerutstyret som deles ut gratis. Ivar Johansen fikk vedtatt et forslag om dette, men Oslo kommune sleper dessverre beina etter seg i denne saken. Det beste er likevel å oppfordre de heroinavhengige som hjelpeapparatet ikke når til å røyke, men skal man ha håp om å rehabilitere tunge rusavhengige kan ikke det beste bli det godes fiende.
Det er uten tvil ei rekke forhold som skiller Afghanistan og Nord-Kaukasus. Et ikkje uvesentlig forhold er at Afghanistan er «sjølstendig» mens Tsjetsjenia og naborepublikkane er «føderasjonssubjekt» i den russiske føderasjonen. Men en ting er lik, og det er strategien til stormakta som vil vinne kontroll. Da eg leste Ragnar Skres artikkel «Opprøret i Nord-Kaukasus sprer seg» (1, krev abonnement) i Morgenbladet, slo det meg at både Russland og NATO på kvart sitt hold gjør den samme generaltabben. Det grunnleggande problemet i begge land framstår for meg som økonomisk og kulturell marginalisering, kombinert med en sterk kultur for frihetskamp gjennom voldsbruk. Samfunnsinstitusjonane er likevel ikkje sterkare enn at lederane plasserer seg og sine klientar trygt utafor lova.
Kortsiktig oppnår en størst stabilitet ved å gjøre en av høvdingane i stand til å etablere et høvding-kleptokratisk voldsmonopol. Alt kan stjeles så lenge en har makt til det. På lang sikt styrker en på denne måten forestillinga om at det vilkårlige høvding-kleptokratiet er en naturlig vei til makt. Den enkelte høvdingen må sjølsagt forholde seg til spillet – er en ikkje mektig i utgangspunktet må en bygge seg image som meir rettferdig og mindre voldelig enn motstanderen. Ulike frigjøringsideologiar kan godt spille ei rolle i imagebygginga, men jo større makt en vinn, desto meir rom for vilkårlig bruk av makt får en og desto større blir insentiva for nye høvdingspirar til å ta opp kampen mot uretten.
Ved å satse på å bygge vidare på de eksisterande maktinstitusjonane og auke kapasiteten deres til å utøve vold bidrar NATO og Russland bare til å styrke høvdingveldet. Fredelige samfunn er avhengige av å bli bygd fra grunnen på en slik måte at vanlige folk kan stille lederane sine til ansvar. Et system for å stille de ansvarsløse til rette kan ikkje bygges på sterke menns vilje til vold. Det må bygges på tillit i befolkninga. Verken NATO eller Russland har løfta en finger for å styrke samfunnsinstitusjonane eller for å beskytte vanlige folks krav om rettferdighet. I Russland kan mye tyde på at sentralmyndighetene stilltiande godtar Kadyrovs drap på kritikarar. I Afghanistan vasker NATO-landa de unnfalne hendene sine i en latterlig påstand om Afghanistans sjølstendighet. Ved å velge seg «våre» skurkar som eier makt nettopp i kraft av at de ikkje kan stilles til ansvar, undergraver både Russland og NATO det målet de hevder: fred.
