I oppkjøringa til årets 8. mars-feiring har de politiske ungdomsorganisasjonene til Venstre og Høyre aksjonert mot kvinnedagskomiteene i Oslo, Bergen og andre byer fordi de mener at kvinnedagen er «kuppa» av venstresida. Det er riktignok ikke første gang de gjør dette, men jeg har inntrykk av at årets aksjoner har vært bedre samkjørt og planlagt enn før. I tillegg til å foreslå paroler som i liten grad kan ses som noe annet enn bevisste provokasjoner, har de prøvd å fremme et budskap med breiere appell, som har tatt utgangspunkt i kvinners situasjon internasjonalt eller at stemmerettsjubileet bør borge for ei «breiere» 8. mars-feiring enn vanlig.
Tung venstresidehistorie
Noen har påpekt det historieløse i denne protesten fra ungdomshøyresida, men jeg føler skapet bør settes litt grundigere på plass: En nasjonal kvinnedag blei markert fra 1909 i USA etter initativ fra Det amerikanske sosialistpartiet, og den blei markert den siste søndagen i februar. Den internasjonale kvinnedagen blei året etter innstifta av Den andre sosialistinternasjonalen som den internasjonale arbeiderkvinnedagen, på initativ fra kommunisten Clara Zetkin. Da dagen blei markert første gang i Norge i 1915, var det Arbeiderpartiets kvinneforbund som var arrangør og den russiske kommunisten Alexandra Kollontaj (forøvrig den frie abortrettens mor) som var hovedtaler. Temaet for markeringa var likevel et krav om fred.
Datoen kom man fram til etter at kvinnedagsmarkeringa i St. Petersburg i 1917 – på den siste søndagen i februar i følge den julianske kalenderen – utgjorde startskuddet til Februarrevolusjonen. I den moderne, gregorianske kalenderen, som blei innført etter revolusjonen var dette 8. mars. Lenge blei dagen hovedsakelig markert i land med sosialistiske eller kommunistiske regimer, og forsøk på feiring i Norge like etter krigen blei derfor møtt med anklager om undergraving. Med politisk undertrykking mista den riktignok etterhvert all politisk brodd i de kommunistiske diktaturene, og utvikla seg f.eks. i Sovjetunionen til en slags valentinsdag, der kvinner fikk blomster, sjokolade og galante gester av menn. I land der kvinnebevegelsen hadde frihet, fortsatte den å være en kampdag for kvinnebevegelser på venstresida, sjøl om den nære forbindelsen til kommunismen bidro til å gjøre den marginal på 50- og 60-tallet. Det er likevel verdt å merke seg at kvinnedagen er eldre enn det skarpe skillet mellom sosialdemokrati og kommunisme som vi er vant til å tenke på i dag.
I Norge blei feiringa gjenopptatt tidlig på 1970-tallet av radikalfeminister fra Kvinnefronten, også den gangen var det noe strid om parolene, men ikke av den typen den unge høyresida vil ha i dag. I 1977 kom imidlertid kvinnedagen inn på FNs liste over internasjonale dager, og beholdt datoen 8. mars. Dette førte til at markeringa av dagen blei mer utbredt i Vesten, og at feiringa fikk større vitalitet. Like fullt var det de radikale feministorganisasjonene som beholdt eierskapet til dagen i Norge, og parolene skydde ikke unna utenrikspolitiske temaer, eller emner som på samme måte som EU-parolene i Bergen ikke er «direkte kvinnerelaterte». Dette er historia. Jeg vil påstå at den taler ganske sterkt for at venstresida ikke tar seg friheter når den krever eierskap til 8. mars, og for at det er sterke tradisjoner for ei brei tolkning av hva kinnedagens budskap skal være.
Og ærlig talt, dette er ikke vanskelig å finne ut. Aftenposten innsikt publiserte i 2011 f.eks. en lang, interessant og åpent tilgjengelig artikkel om kvinnedagens historie med tittelen «Arbeiderkvinner i alle land…».
Aktivistiske dilemmaer
Om det alltid er lurt å kjøre denne tunge venstresidetradisjonen gjennom i møte med et samfunn som, på tross av at all denne informasjonen kan innhentes i løpet av en halv time, ofte ikke husker lenger tilbake enn til forrige lunsjpauses moralske indignasjon – det er så sin sak. Her ligger det et aktivistisk dilemma i spenningen mellom store analyser og enkle budskap. Redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, har skrevet et par interessante kommentarer om det han oppfatter som en tendens til venstreglidning og meningstvang i form av en slags underforståtte krav om å akseptere analyser som favner for vidt i bevegelser som skal jobbe for «gode saker». Jeg må si meg enig i en del av kritikken, og innrømme at noen av analysene han gjengir når det gjelder årsakene til dette virker plausible. Særlig kan det i en del tilfeller hende at saksbevegelser burde være flinkere til å holde seg til sine saker, framfor å være enige med alle de andre «snille». Også folk på venstresida har fremma denne typen kritikk, slik som Mimir Kristjansson og Aslak Sira Myhre.
På den andre sida mener jeg at denne kritikken er temmelig malplassert når det gjelder 8. mars, og at andre deler av den treffer dårlig også i videre forstand. Venstresidas dominans i organisasjonslivet er, når det kommer til stykket, sannsynligvis i stor grad bestemt av fritids- og arbeidspreferansene dens. Det er alltid en viss politisk avstand mellom aktivister, medlemmer og offentligheta, og denne spenningen er nødvendig for å skape politisk dynamikk. Ny politikk kommer som regel fra spesialister, men det er likefullt deres jobb å overbevise oss andre. Blir vi ikke overbevist, må aktivistene jobbe hardere, annerledes eller skape noe nytt. Venstresida kan ikke bruke enige og muligens lite representative organisasjoner til mye mer enn det høyresida kan bruke et enig og lite representativt næringsliv til, om den ikke får stemmer i valg. Ingen steder er det likevel så sant at «folk stemmer med beina» som når det kommer til demonstrasjonstog, men oppslutninga avhenger også av hva slags stemninger som hersker i opinionen. Det er organisasjonenes privilegium å prøve å fange stemningsbølgene og sjøsette saker på dem. Andresen kommenterer det ikke nærmere, men «fronten» av ulike organisasjoner som stiller seg bak forenende paroler, ofte på tvers av hovedsaksfelt, er tross alt en av de mest effektive mobiliseringsmodellene organisasjonslivet har. Det er bare mulig å latterliggjøre den når den er liten.
Hvis organisatorene ikke har tro på at det de mener er viktig også har tilstrekkelig oppslutning, gir de opp prosjektene sine, slik det langt på vei har skjedd i den aktivistiske norske fredsbevegelsen. I 2003 var det så åpenbart for mange at det var galt å gå til krig i Irak at 60 000 møtte til demonstrasjon bare i Oslo. I dagens konflikter er det så uklart hva som er rett og galt at fredsbevegelsen bare klarer å mobilisere de mest ihuga NATO-motstanderne til aksjon. Det spiller utvilsomt en rolle hva slags oppmerksomhet temaene får ellers i offentligheta. I 2003 kunne krigsmotstanden støtte seg på FNs sikkerhetsråds tydelige nei og en sterk antipati mot en krigshissende republikansk president. På samme måte kunne 8. mars-toget i 1978 mønstre 20 000 på ryggen av en ny FN-dag og nyvunnet lov om sjølbestemt abort, mens det er tilsvarende vanskelig å mobilisere for radikalfeministiske saker når media bare halvt ironisk idoliserer pin-up-feminismen, der friheten til å sprøyte restylane i leppene og å spille på sex i sjølreklame av noen framstilles som kvinnesak. Kvinnesaken er likevel også mer komplisert i dag, slik en av de opprinnelige initativtakerne på 70-tallet, Gro Hagemann, sier i dette intervjuet.
Å splitte er også et fritt valg
I et av de mer reflekterte innleggene fra den unge høyresida anerkjenner Christopher Biong flere av kampsakene, men peker likevel på at det «er allikevel noe med helheten her som gjør det vanskelig for meg å slutte opp om årets tog», og sier at han «hadde virkelig håpet at den internasjonale kvinnedagen kunne vært brukt til å markere 100 år med stemmerett for kvinner». Vel, det er altså også litt historieløst, fordi stemmerett ikke lenger er en kampsak, mens kvinnedagen altså er en kampdag. Å feire det man allerede har oppnådd kan man gjøre andre dager, og sjøl om det å gjøre det kanskje kunne ført til at man inkasserte en taktisk gevinst i form av økt oppslutning, ville man også tape i form av tapt kontrovers.
Valget om å ikke slutte seg til blir altså tatt på bakgrunn av at helheta er vanskelig å svelge, og det er i og for seg en ærlig sak. Det er ikke like lett å tro på den gode viljen bak paroleforslag som «Slipp puppene mine fri» (Bergen Unge Venstre, 2004) og «Sosialisme er ikke feminisme» (Oslo Unge Høyre, 2013). Ungdomshøyres sterke tro på at individer alltid står fritt til å velge det beste for seg trumfer for deres del kvinnedagens tradisjonelle mål om å utfordre de strukturene som fører til ufrihet. Om de strukturene ikke lenger står svart på hvitt i lovverk og regulativer, betyr ikke det at de ikke lenger finnes. Hovedparola for Oslo-toget, «100 års tålmodighet er nok – likelønn nå!» trumfes kanskje av ei forestilling om at lønna «dannes naturlig i arbeidsmarkedet», og at det er ei viktigere frihet enn kvinners økonomiske posisjon? De enda mer kontroversielle parolene om porno og reklamemerking handler om hvordan kvinnebilder skapes og påvirker den friheta kvinner (og menn) føler til å være stolte av seg sjøl og hvilke roller det forventes at de tar i ulike sammenhenger. Man må gjerne mene at dette ikke er så viktig, men kvinnebevegelsen er ikke UNICEF, de jobber i Norge for kvinner i Norge, og de mener at kvinnebildene som produseres i populærkulturen tar fra dem frihet, sjøl om, eller kanskje heller nettopp fordi, «alle» ser på porno og vi har retusjert reklame i synsfeltet 10 % av dagen. Er ATM kult, thinspiration et godt ideal og sexkjøp eller en karriere i pornoindustrien noe du vil anbefale sønnen din?
Det kan godt hende at disse spørsmålene ville skape en bedre grobunn for samling på 8. mars – jeg vil strengt tatt tro de er ubehagelige på høyresida også. Spørsmålet den unge høyresida bør stille seg sjøl før de fortsetter med aksjonene sine er likevel først og fremst om de er villige til å problematisere valgfrihetsdogmene sine. For meg framstår aksjonene deres vel så sekteriske som 8. mars-komiteenes allmøtestyrte organisasjoner, fordi de insisterer på implantere sin dogmatiske idé om den fullstendig frie, individuelle valgsituasjonen inn i en agenda som gjennom hele sin eksistens har bygd på en anerkjennelse av at en slik situasjon er en illusjon. Om de ikke anerkjenner premissene for dagen, har de valgt å splitte ut før de i det hele tatt har kommet seg på parolemøter. Det er sikkert mulig for dem i noen grad å vinne sympati ved å framstille seg som ofre i møte med denne tradisjonen, slik de altså ikke for første gang gjør med årets aksjoner mot kvinnedagen, men det er ikke akkurat noen intellektuell schwung over framstøta. Da kan de heller prøve å stifte sin egen «kvinnenes valgfrihetsdag» og argumentere for sakene sin, i stedet for å stjele fokus fra andres saker ved å iscenesette seg sjøl som ofre.
Oppdatering: Jeg har fått en kommentar om at det kan være greit å anerkjenne at feminisme heller ikke er sosialisme. Det gjør jeg gjerne: Det finnes en lang og sterk borgerlig feministisk tradisjon også; som kjent var den første kvinna på Stortinget fra Høyre, og det var Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen som fikk innført 40%-kravet til representasjon i ASA-styrer. Mange andre eksempler finnes, så det er ikke forbildene det skorter på.