Det ble i dag kjent at USAs president Barack H. Obama får Nobels fredspris for 2009 (1). Tildelingen reduserer fredsprisens verdi vesentlig. Sedvanen har lenge vært å tildele prisen til personer som har gjort noe for å få slutt på pågående kriger. I de siste åra har prisen blitt tildelt til personer som har gjort noe for freden i et breiere perspektiv. Men prisen har alltid blitt tildelt til personer som har lagt ned en langvarig innsats og som har konkrete resultater å vise til. Riktignok har denne praksisen blitt kritisert for å være i strid med Alfred Nobels testamente (2), der det heter at
«the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes, to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind. [One] part [shall be given] to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.»
Riktignok har Obama i løpet av det ennå ikke utløpte, første året sitt som president ytret en viljepå USAs vegne til å satse på internasjonale institusjoner og å jobbe for nedrustning, men hvilke resultater har han å vise til? Så vidt jeg vet er det eneste konkrete som har skjedd et nedrustningstiltak, og det gikk ut på å skrinlegge det planlagte rakettskjoldet i Polen og Tsjekkia til fordel for en nedskalert, mobil versjon. Jeg har tidligere skrevet lassevis av innlegg om krigen i Afghanistan, som Obama så langt ikke har gjort det minste for å avslutte. USA er også fremdeles involvert i en krig i Irak. Obama har her vist at han ikke er i stand til å oppfylle løftene sine, for uttrekningen fra Irak er blitt forsinket i henhold til hva han lovet. USA er dessuten involvert i krigshandlinger andre steder, blant annet Somalia og Pakistan.
Selv om det at prisen tildeles for Obamas løfter om nedrustning og å satse på internasjonalt samarbeid på sett og vis er mer i tråd med fredsdefinisjonen i Nobels testamente, vil det være en katastrofe dersom det å komme med luftige skal være tilstrekkelig for å få den tildelt. Det eneste gode som kan komme ut av denne tildelingen er at Obama legger seg i selen for å leve opp til begrunnelsen for tildelinga, for det er åpenbart at Obamas plutselige opphøyelse til verdens håp vil fullstendig undergrave prisens verdi dersom han ikke virkelig gjør noe for freden.
Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, sier at de CO2-utslippene som følger av bruk av kull fra gruvene på Svalbard ikke er et problem for Norge (1). Det er den som brenner kullet som skal bære ansvaret for utslipp av klimagasser i følge henne. For øvrig unnlater hun helt å forholde seg til et annet vesentlig spørsmålet ved eventuell videre drift: Skal man åpne områder i nasjonalparker for å holde gruva i live (2)? Som i med oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen er det viktig at dette spørsmålet om naturvern ikke skygger for den overordna problemstillinga knytta til klimagassutslipp. Både verne- og klimahensyn taler i mot fortsatt gruvedrift. Det er likevel helt klart at ei avvikling av gruvedriften må kompenseres med andre næringstiltak for å trygge arbeidsplasser og sikre bosettinga på Svalbard.
Pedersens verktøy for å styre klimagassutslippene skal være kvotesystemet, som legger ansvaret på sluttbruker. Jeg har tidligere lufta ideen fra en tysk forsker (3) om å la de totale klimagassomkostningene til ulike materialer inngå i førstesalgsprisen (4). Etter å ha tenkt mer på saken har jeg blitt sikrere på at det er en god løsning. Ved å synliggjøre kostnadene fra første stund blir det lettere å gjøre reelle vurderinger av hvordan framtidas energiøkonomi må se ut. Å bruke kvotesystemer hos sluttbruker fører alt for lett til en ansvarspulverisering. Hvis det blir utvikla systemer som tillater CO2-fangst, kan de som bruker fossilt brennstoff få kompensert klimaavgift basert på reelle utslippskutt gjennom det samme skattesystemet. Et slikt system vil da sikre større gjennomsiktighet i de økonomiske vurderingene knytta til planlagte utbygginger av ny kullkraft, slik det blant annet planlegges i Storbritannia og Tyskland (for ikke å snakke om Kina) – til tross for heftig, vitenskapelig fundert kritikk (5, 6). Det blir også langt lettere å synliggjøre de direkte økonomiske konsekvensene av klimagasskutt, spesielt for utviklingsland. Det vil dessuten sannsynligvis være enklere å føre kontroll med at klimaavgifter innbetales gjennom skattesystemet fra produsentene enn ved å stole på at ulike lands sluttbruker faktisk kjøper kvoter for det de brenner. Dersom vi gjør det med kullet fra Svalbard blir det enda tydeligere, det alle vet: Kull er tull.
Arbeiderpartiets etterhvert ganske så patetiske konkurranse med Frp om å undergrave norsk innvandringspolitikks grunnlag i anstendighet og humanisme fikk meg til å tenke på en artikkelserie Magasinet kjørte i oppkjøringa til 2007-valgkampen. De presenterte ulike hypotetiske partier, der Norsk Radikalt Parti var et av alternativene. Partiet var et blodpopulistisk arbeiderklasseparti med innvandringsmotstand som en av sine hovedsaker. Når jeg leser Magasinets grovskisse av tøysepartiets partiprogram på nytt tar jeg meg sjøl i å tenke at dette partiet på mange måter ville stått SV nærmere enn det dagens Arbeiderparti gjør – en tanke som var utenkelig i 2007. Men jeg tror, i likhet med biskop Tor B. Jørgensen, at den svingen Arbeiderpartiet nå tar, vil framstå som en skamplett på partiets historie i framtida. Jeg er også glad for at AUF sier klart fra om hva de mener.
Nok utenomsnakk: Stemningsskiftet i den norske opinionen når det gjelder hvordan man skal behandle flyktninger, asylsøkere og andre innvandrere bunner ikke i en dramatisk forandring av realitetene. Som jeg skal vise seinere i innlegget er det ingen ukontrollert tilstrømming av asylsøkere. Talsmenn fra politiet (1) og selvutnevnte bekjempere av «snillisme» (2) har måttet bite i seg grove fordreininger av sannheten og tåle iretteselser fra henholdsvis innvandringsmyndighetene og partifeller når de har hevdet at vi har en eksplosjon av kriminelle, identitetsløse asylsøkere i landet (3, 4, 5).
Definisjoner
For å ta definisjonene først: En asylsøker er en person som benytter seg av den retten som er nedfelt i FNs menneskerettighetskonvensjons artikkel 14 (6). Forpliktelsen er stadfestet i FNs Flyktningekonvensjon (7). Dersom man kommer fram til at asylsøkeren har et beskyttelsesbehov, kan asylsøkere kan få flyktningestatus, vern eller opphold på humanitært grunnlag (8).Norge mottar også såkalte kvoteflyktninger eller overføringsflyktninger etter forespørsel fra FNs høykommissær for flyktninger. Deres status som flyktninger er forhåndsavklart og de får automatisk opphold (9).
Det siste begrepet, innvandrer, er mye løsere definert. I utgangspunktet er alle som kommer til Norge fra utlandet innvandrere. Begrepet «ikke-vestlig» omfatter formelt folk fra land utenfor Europa, Nord-Amerika og Oseania, men brukes i blant også om øst-europeere eller folk med et ikke-europeisk utseende/mørk hudfarge. Statistisk sentralbyrå (SSB) har nå gått bort fra begrepet «ikke-vestlig» nettopp på grunn av dette.
Arbeidsinnvandrer er også et vanskelig begrep. Det bør kanskje brukes om alle som kommer til Norge til en avklart arbeidssituasjon, men brukes ofte også om folk som kommer til Norge som turister gjennom visumsamarbeidet i Schengen-avtalen og deretter søker arbeid. Schengen-avtalen gir alle som har passert Schengen-områdets yttergrense og har lovlig opphold i et Schengen-land muligheten til fri bevegelse i Schengen-området (10). Et begrep som er i hyppig bruk, men som gir liten mening er «2. generasjons innvandrer«, det som SSB mer korrekt omtaler som norskfødte med innvandrerforeldre (11). Både Utlendingsdirektoratet (12) og SSB (13) har gode sider som gjør rede for begrepene som brukes.
Familiegjenforening er den retten personer med oppholdstillatelse/statsborgerskap har til å hente sine barn og/eller ektefeller til Norge. Regelverket er i hovedsak det samme for alle grupper utenfor Schengen-området (13). Familieetablering brukes om norske statsborgere som finner seg ektefelle i utlandet og henter dem hjem.
Statistikk
Hvor mange er de i de ulike gruppene i Norge, og hvor mange har kommet de siste åra?
Totalt var det 1.1. 2009 423 000 innvandrere og 86 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Av disse utgjør personer med egen eller foreldres landbakgrunn i Asia, Afrika eller Latin-Amerika 264 000 personer, ca. 5,5 % av den totale befolkninga på omkring 4,8 millioner.
Når det gjelder folk med flyktningestatus, har jeg bare funnet 2005-tall for denne gruppen (alle tall i dette kulepunktet og tallpunktene under er hentet fra denne referansen dersom ikke noe annet er oppgitt (14)). I 2005 ca. 107 000 slike i Norge. Av disse var ca. 81 000 person med flyktningestatus og 26 000 personer som har fått familiegjenforening med en slik person. Omkring 90 % av familiegjenforeningene skjer med en flyktning fra land i Asia, Afrika eller Latin-Amerika. 17 % av dem som hadde fått oppholdstillatelse som flyktninger siden 1990 hadde utvandret i 2008. Så noe om de enkelte flyktningegruppene:
Overføringsflyktningene tas i mot i et antall som årlig fastsettes av Stortinget. Kvoten er for tiden 1200 i året. I 2005 var det ca. 19000 overføringsflyktninger i Norge (15), hvorav ca. 18 000 fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. I 2009 kan vi altså anta at de utgjør totalt 22-24 000 mennesker, eller noe under 10% av innvandrere med bakgrunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De fleste kvoteflyktningene kom fra Iran, Irak og Vietnam.
Omtrent 44 000 som har fått innvilget flyktningestatus (asyl), vern eller opphold på humanitært grunnlag. Dette avgjøres etter individuell behandling. Her er ca. 75 % fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, de resterende hovedsakelig fra Øst-Europa. De fleste flyktningene som får innvilget opphold etter søknad om asyl kom fra Somalia, Irak, Serbia og Montenegro (sannsynligvis Kosovo), Iran og Sri Lanka. For historikk og detaljer, se figuren under. Det er forøvrig påfallende at ingen andre partier enn SV evner å se koblingen mellom sikkerhetspolitikk og asyl- og flyktningepolitikk. Tilstrømmingen av asylsøkere er klart størst fra områder i verden der det er krig, og to av de landene som er hjemlandet til flest asylsøkere er land der Norge selv har vært involvert i krig. Figuren viser også at dagens asylsøkning slett ikke er en ukontrollert strøm: Den ligger høyere enn normalt, men i perioden 2001-2003 kom flere asylsøkere til Norge enn i dag. Dessverre er det ikke tilgjengelig data brutt ned på land etter 2005 hos SSB.
Omtrent 18 000 som blir gruppert som «uspesifisert» eller «annen flyktning». Dette er hovedsakelig krigsflyktninger fra Bosnia, Kosovo og Vietnam.
Asylsøkere i Norge totalt og brutt opp på land. Kilde: SSB
Den resterende innvandrerbefolkninga i 2005 utgjorde ca. 260 000 mennesker, fordelt på familiegjenforening med norske statsborgere, arbeidsinnvandrere og folk som innvandrer for å ta utdanning. Familiegjenforente fra Thailand og Polen utgjør de største gruppene med hhv. ca. 9 000 og 12 000 innvandrere i perioden 1990-2008. Fra disse landene utgjør personer som søker familieetablering med en nordmann en betydelig andel, for thailendere hovedgruppa. Personer fra Irak (8000), Somalia (8000) og Pakistan (7000) utgjør landgruppene på 3., 4. og 5. plass. Irakere og Somaliere søker hovedsakelig familiegjenforening, mens det er en svak overvekt av familieetablering blant pakistanere.
I perioden 1990-2008 utgjorde familiegjenforeninger 40% av innvandringa, flyktninger og arbeidsinnvandrere 24% hver og innvandrere som tok utdanning 11%. Så mye som 60% av de sistnevnte flytter ut igjen fra Norge etter at de har fått oppholdstillatelse, tilsvarende tall for flyktninger er 17%, for arbeidsinnvandrere 26% og for familiegjenforente 19 %. Det er interessant å merke seg at en svært liten andel av mindreårige asylsøkere søker om familiegjenforening (16).
I 2008 kom det i alt 67 000 mennesker fra utlandet til Norge, mens 24000 flyttet ut av landet. Under 20 000 av disse kom fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. SSB har laget en fin figur som viser innvandring fordelt på opprinnelsesland.
Figur som viser antallet innvandrere til Norge i 2008 fordelt på opprinnelsesland. Kilde og figur: SSB
Diskusjon
Vurdering av tiltak
Det er interessant å merke seg at alle de foreslåtte tiltakene handler om å begrense adgangen til asyl. Som nevnt er denne dette en individuell menneskerett nedfelt i Den universelle menneskerettighetserklæringen. Erklæringen spesifiserer riktignok ikk hva slags grunnlag som skal til for at mottakerlandet skal innvilge flyktningestatus, men i den grad tiltak er innrettet mot å hindre folk i å forsøke å søke asyl er dette kritikkverdig.
Tiltakene SV tok dissens på i forrige regjeringsperiode var som følger (17):
Praksis når det gjelder opphold på humanitært grunnlag skal baseres på en individuell behandling av den enkelte sak, og ikke en gruppevurdering i forhold til det enkelte landområdet.
Praksis etter Dublin II-reglene tilpasses praksis i andre land, slik at det ikke gjøres generelle unntak fra hovedprinsippet i Dublin II-reglene med mindre det foreligger særlige grunner. Det vil gjøres en individuell vurdering når det gjelder returer til Hellas og returer av enslige mindreårige asylsøkere.
Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra AID til UDI.
Norsk flyktning- og asylpolitikk fastsettes av norske myndigheter. Både i dag og fremover skal norsk praksis i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land.
Det innføres et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering. Vilkåret vil ikke gjelde for personer som har fått tillatelse som arbeidsinnvandrere eller etter regelverket for EØS-borgere. Det kan gjøres unntak fra vilkåret dersom særlige grunner taler for det.
Manglende tilknytning til et geografisk område i saker som omhandler internflukt skal ikke være tilstrekkelig alene for å få opphold på humanitært grunnlag, det må foreligge andre sterke menneskelige hensyn for at oppholdstillatelse kan gis.
Det kan etter en individuell vurdering gis begrensede tillatelser uten rett til fornyelse for enslige mindreårige søkere over 16 år som i dag får oppholdstillatelse kun fordi norske myndigheter ikke finner omsorgspersoner.
UD har ansvaret for å fremforhandle og inngå en tilbaketakelsesavtale med Irak. Arbeidet forseres. Forutsetningene for å inngå en slik avtale, herunder de budsjettmessige konsekvenser utredes.
Tiltak 1, 3 og 4 innskrenker muligheten til å gjøre selvstendige vurderinger av hvorvidt enkelte områder er så farlige at det ikke er forsvarlig å sende mennesker tilbake til dem, og hemmer muligheten til å rette seg etter anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger. Tiltak 2 gjør det umulig å vurdere om andre Schengen-lands praksis i asylsaker er forsvarlig. Tiltak 5 legger en alvorlig begrensning på flyktningers mulighet til livsutfoldelse. I en situasjon der man har flyktet fra krig eller forfølgelse vil det være en alvorlig tilleggsbelastning for den mentale helsen om man må velge mellom beskyttelse og muligheten til å leve sammen med sine nærmeste. Fire år er lang tid og kan tenkes å innebære økt risiko for represalier mot familien eller samlivsbrudd. Den forskjellsbehandlingen som ligger i unntaket for EØS-borgere er også en innvending mot tiltak 5.
Tiltak 6 tilsier at det er OK å sende flyktninger tilbake til en tilværelse som flyktning i eget land selv om det ikke finnes noen garanti for at de vil ha mulighet til å klare seg. Det innebærer langt på vei at man anerkjenner deres status som flyktning, men ikke vil ta ansvaret for dem likevel. Tiltak 7 er kanskje det groveste: Det skal være mulig å gi barn en begrenset oppholdstillatelse i inntil 2 år, slik at de når de ikke lenger er beskyttet av barnekonvensjonen kan tas ut av det som bør ha blitt en etablert tilværelse og sendes ut av landet. Tiltak 8 ser bort fra at Irak fremdeles er i krig og at de nasjonale myndighetene der ikke har kontroll over situasjonen.
Tiltakene SV har gått med på i Soria Moria 2 (18), men som strider mot partiets politikk er som følger:
Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra AID til UDI (identisk med tiltak 3 over).
I større grad benytte adgangen til å frihetsberøve utlendinger som er i en utsendelsesprosess der det foreligger unndragelsesfare eller uavklart identitet, og vil åpne for at det også kan benyttes frihetsberøvelse ved rettens kjennelse i utsendelsesprosessen overfor personer som begår kriminelle handlinger og personer som utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.
Utvide bruken av meldeplikt og pålegg om bestemt bosted blant annet overfor asylsøkere som ikke medvirker til sakens opplysning eller begår kriminalitet.
At flere med avslag bare skal gis tilbud om å bo i ventemottak fram til uttransportering kan gjennomføres. Regjeringen vil også vurdere returfremmende tiltak for barnefamilier.
Heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Innføre et generelt krav om fire års arbeid – og eller utdanning som vilkår for familieetablering (identisk med tiltak 5 over).
Tiltak 1 og 6 er allerede kommentert, og inngikk i Aps forrige tiltakspakke. Tiltak 2 og 3 innebærer bruk av de strengeste straffeformene vi har, fengsling og bevegelseskontroll, mot en dårlig definert gruppe som i utgangspunktet ikke har gjort noe straffbart. Man kan altså sette personer som ikke kan sendes hjem, f.eks. på grunn av fare for inhuman behandling eller at mottakerlandet ikke vil ta dem i mot, i fengsel. Årsaken til at man vil gjennomføre retur kan være at man ikke har dokumentert beskyttelsesbehov – noe som kan være svært vanskelig – eller at man har begått en kriminell handling. Det er åpenbart at alle som begår en kriminell handling skal straffes. Imidlertid er det ikke åpenbart at kriminalitet med lav strafferamme skal føre til at man skal miste beskyttelse mot fare for liv og helse, ei heller at man skal fengsles på ubestemt til på grunn av at slik fare gjør retur umulig. Dersom vi ser på problemet med ureturnerbare asylsøkere isolert er det jo et tankekors at vi mener statsborgere i fremmede land ikke har et beskyttelsesbehov når de erklæres uønsket av sitt eget lands myndigheter.
Tiltak 4 innebærer at man bevisst reduserer levestandarden til mennesker – potensielt også barn – langt under det som vil være akseptabelt for nordmenn (jfr. teltleir (19), fordi staten bruker lang tid på saksbehandling, planlegging eller returforhandlinger. Tiltaket innebærer også sosial utstøting av de aktuelle menneskene. Tiltak 5 innebærer at det som i dag omtales som sterke menneskelige hensyn – barn som har hatt så lang oppholdstid at de er fullintegrert, mennesker i behandling som sendes til en drastisk forverret livssituasjon på grunn av manglende helsetilbud i opprinnelseslandet eller tvilstilfeller ved innvilgelse av flyktningestatus, skal møte større vanskeligheter enn de allerede gjør. Avgjørelsen vil utvilsomt føre til flere avisoppslag av den typen som finnes i referansene (20, 21, 22).
Av figuren som viser antall asylsøknader i Norge er det helt åpenbart at antallet asylsøknader er nært forbundet med situasjoner som gjør at flere mennesker får et behov for beskyttelse og har krav på flyktningestatus. Det er en merkelig solidaritet som på grunnlag av disse nettopp denne statistikken vil undergave asylretten.
Årsaker til innvandringsmotstand
I den grad folk har negative holdninger til innvandring er årsaken som regel at de har et negativt inntrykk av mennesker som har et synlig ikke-norsk utseende, deres kultur, deres skikker og at de mener at innvandrere er mer kriminelle enn andre. Jeg har dessverre ikke noe tungt belegg for dette, men (den forøvrig svært reaksjonære) sosiologen Sigurd Skirbekk (23) er langt på vei enig med meg i dette (24). Det er også tankevekkende at innvandringsmotstanden er størst på landsbygda, der det er færrest innvandrere og større blant folk som ikke har hatt personlig kontakt med innvandrere (25, 26). Uavhengig av hva Arbeiderpartiet sier, er det disse følelsene de ønsker å gi et uttrykk for gjennom sine forslag til endringer i asylpolitikken. Det at enkelte arbeiderpartister prøver å framstille politikken som noe annet enn det den er, som f.eks. i denne bloggen (27), gjør ikke saken noe bedre.
Arbeiderpartiets mål
I den norske innvandringsdebatten har begrepene etterhvert mistet alt innhold. Når selv profilerte Ap-politikere som Jan Bøhler og Rune Gerhardsen sauser sammen begreper, påstander og fakta slik at resultatet blir rein bullshit, hvordan kan man forvente at folk flest er interesserte i å skille mellom flyktninger, asylsøkere og innvandrere? Underveis i forsøket på å tekkes innvandringsmotstanden kaster man sentrale prinsipper og friheter over bord.
Statistikken som er presentert tidligere i innlegget viser tydelig at innvandringsspørsmålet ikke berøres i nevneverdig grad av Arbeiderpartiets tiltak i Soria Moria 2. Dersom innvandringen totalt skal reduseres er man nødt til å gjøre noe med reglene for familiegjenforening og -etablering. Dette vil også ramme norske statsborgere, og det vil være svært vanskelig å utforme regler som bare rammer den «fremmede» innvandringen uten at disse vil være utilbørlig diskriminerende. Jeg mener at folk må stå fritt til å velge sine livsledsagere. Da hjelper det ikke å kamuflere anti-innvandringstiltak som tiltak mot tvangsekteskap – her finnes det uansett andre og mer virksomme tiltak. Den svært omstendelige prosessen knyttet til familiegjenforeninger er allerede i dag en betydelig belastning for mennesker som har funnet kjærligheten utenlands.
Arbeiderpartiets asylpolitikk er skuebrød: Det er bare snakk om å framstå som tøffe i innvandringsspørsmål. Politikken er ikke egna for å begrense innvandring, og den vil på lang sikt ikke bygge Aps troverdighet. Jeg tror formålet med Aps sporskifte er å kortsiktig vinne tilbake velgere fra Frp: Tradisjonelle arbeiderklassevelgere, vanlige folk som opplever innvandringa som et problem i sin hverdag, folk som bor i de (riktignok svært sjeldne!) områdene der feilslått bosettingspolitikk har ført til at barna knapt kan finne etnisk norske lekekamerater. Det viktigste er sannsynligvis at de ønsker å kapre noen av dem som har tatt inn over seg Frps skremmebilder og frykter at det er slik det kommer til å bli hos dem.
Aps flip-flop i innvandringsspørsmålet er et taktisk valg i en isolert politisk sak. Endringa er jo ikke kommet som en konsekvens av at andre spørsmål som opptar dem som jobber «på gølvet», eller utgjør noe grunnplan i partiet har fått større fokus. I motsetning til Norsk Radikalt Parti står Ap steilt på statlige og kommunale styringssystemer som gjør arbeidshverdagen til sliterne mer hektisk og som gir mye ansvar til den enkelte ansatte uten å gi tilsvarende innflytelse over hvordan arbeidsdagen skal legges opp (28). De legger ikke opp til å imøtekomme fagbevegelsens krav om endringer i disse styringssystemene. Det siste Bjarne Håkon Hanssen gjør før han melder at han ikke vil fortsette som statsråd er å fronte et ønske om økt bruk av private sykehus (29), stikk i strid med hva Ap lover (30). Arbeiderpartiets frykt for å provosere EU førte til at de overkjørte SV og Sp i spørsmålet om Tjenestedirektivet (31), etter å ha gitt verdiløse garantier – de er ikke blitt bekrefta av noen EU-instans (32) – mot sosial dumping til LO. Takket være Ap kan Norge også komme til å innføre Datalagringsdirektivet (33), Postdirektivet (34) og Helsedirektivet (35, 36) – der i hvert fall de to siste kan få store, negative konsekvenser for folk i helt vanlige jobber. Aps motstand mot tiltak som gjør en forskjell når det gjelder likelønn er også velkjent (37).
Når det er sagt, betyr ikke det at jeg personlig og SV forøvrig er rivende uenige med Ap på et viktig politikkområde at det er bedre å la dem få styre alene. Som Aftenpostens nøkterne gjennomgang av Soria Moria 2 viser (42), får SV et betydelig politisk gjennomslag som vi ikke ville ha hatt dersom vi sto utafor regjeringa. Vi har også lovet velgerne å være med på å utgjøre grunnlaget for ei ny rød-grønn flertallsregjering. Det er bare mulig gjennom et bindende samarbeid med Arbeiderpartiet. Den nye regjeringsplattformen gjør det likevel tydelig at styrkeforholdet mellom regjeringspartnerne har noe å si for hva slags politiske resultater man får. Det kan vi ikke endre nå, men det betyr at det selvsagt må være lov til å kritisere regjeringspartnerne sine når man mener at de tar feil. Det gjør Arbeiderpartiet også så grundig i denne saken.
Alternative tiltak
I SVs arbeidsprogram står det flere gode, alternative tiltak som ikke tar utgangspunkt i å gå en ubehagelig balansegang med menneskerettighetene eller drive appeasement vis-a-vis Frp i innvandringsspørsmål. Hovedmålet er å hindre at det i utgangspunktet oppstår situasjoner som fører til at folk legger på flukt, hjelpe flest mulig best mulig på det stedet de først kommer til og å behandle dem som kommer til Norge på en måte som sikrer at beskyttelsesbehov blir ivaretatt (38):
Det internasjonale samfunnet må sikre tilgang til humanitær hjelp [til internt fordrevne], og Norge må arbeide for at FNs retningslinjer for vern av internt fordrevne blir etterlevd.
De landene som tar imot flest flyktninger, er fattige naboland. SV vil ta initiativ til at det etableres fond i FN-regi som kan bidra til å finansiere tiltak for beskyttelse av disse flyktningene.
Å søke asyl er en menneskerett. Et minstemål er at anbefalingene fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) følges.
SV støtter rask tilbakesending av de som får avslag.
SV støtter tiltak som kan begrense at mennesker uten krav på beskyttelse kommer til Norge for å søke asyl.
SV vil at det skal fastsettes en maksimal tidsgrense, etter hvilken asylsøkere uten endelig vedtak, eller som ikke kan returneres, får en ny behandling av sin søknad. Ved ny vurdering skal ventetiden tillegges avgjørende vekt i retning av opphold. Barns oppholdstid skal særlig vektlegges.
SV ønsker å sikre kvinners rett til å få innvilget asyl med bakgrunn i kjønnsbasert forfølgelse i hjemlandet.
EUs samarbeid om asyl–, flyktning– og visumpolitikk fører til en vilkårlig behandling av asylsøkere. SV vil at Norge skal tre ut av dette samarbeidet.
For å unngå at land føler seg tvunget til innstramminger i flyktningpolitikken og rettssikkerheten til mennesker på flukt, må Norge arbeide for en internasjonal flyktningdomstol.
SV vil styrke asylsøkeres rettssikkerhet. Dagens system er for lukket, for lite etterprøvbart og for lite forutsigbart. Utlendingsnemnda bør derfor erstattes av et system med særdomstol som i Sverige.
Et siste punkt er Schengen-avtalen, der SV gikk ut og advarte mot at avtalen ville gjøre det lettere for kriminelle å operere fritt. Adgangen til å gjennomføre passkontroll ved grenseoverganger ville gjøre det langt enklere å sørge for at de få åpenbart grunnløse asylsøknadene ikke kom til behandling, og ville gjøre det mulig å innføre visumkrav for borgere i EU-land. Akhtar Chaudhry påpekte bl.a. dette under debatten om de rumenske tiggerne (39). Et visumkrav er et ikke-diskriminerende tiltak som vil gjøre det lettere å reagere på negative trender der utlendinger kommer til Norge for å bedrive uønskede aktiviteter. Det ville også gjøre det lettere å hindre at kriminelle utnyttet bevegelsesfriheten i Schengen-området til å unnslippe politimyndighetene. Det er helt åpenbart at utviklinga i Europa er i ferd med å fullstendig undergrave aslyretten (40), og det er ingen grunn til å støtte opp under dette.
Avslutning
Jeg tillater meg ei litt mer følelsesladd avslutning: Jeg er sjøl oppvokst i Groruddalen og bor på Tveita. Det er ikke farlig der jeg bor. Flyktningene fra Balkan som bor over gangen og sitter i styret i boligsameiet der jeg er leietaker er verdens hyggeligste, mest hjelpsomme folk. De oppdolla, fnisete fjortisjentene med pakistansk og irakisk bakgrunn jeg ser på T-banen utgjør ingen trussel mot min sikkerhet eller kulturelle identitet. Den somalske 4-barnsfaren som kjører bussen jeg og dattera mi tar til barnehagen gjør en viktig jobb og er en hyggelig mann. Det samme gjelder den somalske mannen som tilbød seg å hjelpe meg med å bære varene mine en dag etter at vi hadde diskutert arverekka som leder fram til Jakobs sønner. De afrikanske damene som var hjelpepleiere på et sykehjem der jeg holdt foredrag om legemiddelbruk likeså.
På den andre sida er det heva over enhver tvil at innvandringa har forandra Norge og kommer til å gjøre det i åra som kommer. Det byr på forandringer og utfordringer. Feilslått integreringspolitikk gjennom mange år har ført til at mange innvandrere har funnet seg dårlig til rette i Norge. Det har også ført til at det i noen områder har blitt så mange innvandrere at konsentrasjonen i seg selv sannsynligvis virker til hinder for integrering. Dette handler i første rekke om at tidligere regjeringer ikke har vært villige til å ta de politiske konsekvensene av å gjøre det rette: Legge tilstrekkelig med ressurser i integreringsprogram, avvikle ordninger som gjør det gunstig for kvinner å gå hjemme med barna, sørge for at barnehagen blir attraktiv og lett tilgjengelig, utvikle bosettingsprogrammer som gjør at folk får sosiale nettverk uten at de må trekke inn til Oslo, bruke ressurser på informasjon fra skoler og fritidsaktiviteter som sikrer at informasjonen kommer fram og blir forstått. Av frykt for å bli stemplet som snillistisk har man alt for lenge latt sjansen gå fra seg til å iverksette virksomme tiltak. Her er jeg glad for at regjeringa blant annet gjennom satsningsmidler til Indre Oslo øst, Groruddalen og Søndre Nordstrand har sikra gratis kjernetid i barnehagene, og at vi nå endelig får avvikla kontantstøtten. Dette er viktige SV-seire og god integreringspolitikk.
Men innvandrere med bakgrunn fra de verdensdelene som folk er mest skeptiske til utgjør ingen oversvømmelse, de er ikke mer kriminelle enn folk flest (41) og jeg kan ikke fatte og begripe at de skulle utgjøre en trussel mot vår kultur. De utgjør etter snart 40 års innvandring ikke mer enn 5 % av befolkninga. Årlig kommer omkring 20 000 nye – det utgjør bare noen tusendeler av den totale befolkninga. Hadde det ikke vært for innvandrerne hadde mange oppgaver forblitt uløste, og Norge ville vært et kjedeligere land. Norge går ikke rundt uten innvandrerne. Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet i likhet med SV var mer opptatt av å få fram dette, i stedet for å gjennomføre tiltak som gjør noe annet enn det de sier at de skal gjøre og som bidrar til å svekke oppslutningen om en av menneskerettighetene.
Som en liten oppfølger til oppsummeringa av venstresosialistenes posisjon i Europa her om dagen tar jeg med noen nyheter om etterspillet etter valget i Tyskland. De tyske sosialdemokratene (SPD) gikk altså på et gigantnederlag, tapte 11%-poeng i oppslutning og endte på 23%, ikke ulikt Aps skjebne etter Stoltenberg I i 2001 (1). Partiledelsen har tatt konsekvensen av resultatet:
Kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier ønsker ikke å gå inn i partiledelsen, men blir trolig parlamentarisk leder (2).
Partileder Franz Müntefering har erklært at han ikke vil ta gjenvalg (3).
Partisekretær Hubertus Heil trekker seg fra sin stilling for å gå inn som riksdagsmedlem, muligens til en sentral plass i gruppestyret (2).
I en analyse av velgerbevegelsene viser det seg at SPD lekker i alle bauger og kanter, men som jeg antydet i det nevnte innlegget, særlig til die Linke (4). Men lekkasjen til hjemmesitterpartiet har vært enda større: Hele 1,6 millioner av dem som stemte på SPD ved forrige valg valgte å bli hjemme i år. Forklaringene som trekkes fram er mangelen på en klar og tydelig profil, samt at partiledelsen ligger vesentlig til høyre for partiets grunnplan og velgere. Die Zeit melder at omkring 60% av SPDs sympatisører foretrekker det venstreorienterte SPD. Det ville vært interessant å se tilsvarende tall for det norske Arbeiderpartiet.
Spekulasjonene rundt hvem som kan ta over som leder for SPD brer seg. Partiet har allerede brukt opp delstatspresidentene sine i lederskifter de siste åra, og Berlin-lederen Klaus Wowereit blir ansett som for tett bundet til die Linke til å være valgbar (5). Blant de mer sannsynlige forslagene løftes avtroppende miljøvernminister Sigmar Gabriel (6) fram, med Andrea Nahles (7) som kandidat til stillingen som partisekretær. Nahles har bakgrunn som leder for ungdomspartiet og har gjennom motstand mot de upopulære velferdskuttene som ble gjennomført under Gerhard Schröder markert seg som talsperson for partiets venstreside. Der Spiegel publiserte i dag et intervju med Gabriel, der han uttaler seg nokså avmålt om en tilnærming til die Linke, men han åpner også for endring av partiets linje (8). Disse forslagene trekkes fram av det die Zeit omtaler som pragmatiske miljøer i SPD, mens representanter for mer konservative deler av partiet diskré uttrykker at en slik duo ikke faller i smak (6).
Die Linke får omtrent 80% av sin økte oppslutning fra SPD. Partiet er nå over sperregrensa i alle de tyske delstatene og får nær 30% i flere av de tidligere østtyske statene, med et ekstremresultat i Sachsen-Anhalt på 32,4%. Der Spiegel har en svært god presentasjon av valgresultatene. Den kompliserte valgordninga gjør at det ikke uten videre er godt å forstå tallene i presentasjonen. «Erststimme» er stemmen til det direktevalgte mandatet i valgkretsen, mens «Zweitstimme» er stemmen til partilista. Det er 299 valgkretser og total 622 plasser i riksdagen (9). For å oppnå flertall må SPD, dersom de velger å inngå samarbeid med die Linke sannsynligvis også støtte seg på die Grünen, som etter å ha gjort et godt valg der de for første gang har fått mer enn 10% av stemmene, er bitre på den foretrukne koalisjonspartneren for deres dårlige resultat (10). Ironisk nok hadde disse partiene sammen flertall i inneværende valgperiode.
Det blir svært spennende å se hvorvidt de tyske sosialdemokratene nå snur seg mot venstre. Dersom de gjør det, kan det innebære at venstresida snur trenden og peke mot en fornyet europeisk tro på velferdsstaten og sosial utjevning. Dersom de ikke gjør det, henger det franske og engelske spøkelset over dem. Labour er farlig utsatt foran valget til neste år (11), mens det franske sosialistpartiet PS er blitt erklært som «dødt» (12). Jeg har ikke funnet noen meningsmålinger som viser hvordan stemninga for PS ville vært i nasjonale valg, men i årets europaparlamentsvalg oppnådde de ynkelige 16,4% (13). New York Times-referansen (12) er vel pessimistisk etter min smak: Valgordningene i Frankrike og Storbritannia gjør det vanskelig for fløypartier å synes. Der valgordningene tillater det ser det ut til at venstresosialistiske partier kan profitere på sosialdemokratenes maktkåthet. Jeg håper SPD tar signalet.
Militærkuppet i Honduras har ført til en stadig forverring av menneskerettighetssituasjonen i landet. I jakten på fyrtårn har mange venstreorienterte gått langt i å unnskylde Hugo Chavez’ regime i Venezuela for tiltak som er lite demokratiske. Det er trist at Chavez på denne måten sverter sosialismen og at den polariserte debatten fører til at mange overser hans autoritære trekk, noe min partifelle Christer Gulbrandsen har skrevet godt om (1). Det er også høyresida påpasselig med å kritisere (2, 3, 4). Derfor bør pappaguttene også få høre det når de trår feil. Etter at militærkuppet var et faktum var det nemlig svært mange som mente at avsettelsen av Manuel Zelaya var legitim. Det Høyre-dominerte tidsskriftet Minerva har gitt slike stemmer fyldig dekning på sin nettside (lenkesamling), der blant andre Høyre-politikeren Jan Arild Snoen uttrykte sin støtte til militærkuppet (5, 6, 7).
Imidlertid blir det stadig mer klart hvor anti-demokratisk militærkuppet er, og i hvilken grad det nye regimet undertrykker sivile rettigheter (8, 9, 10). De på høyresida som gav utløp for ryggmargsrefleksen mot alle politikere som lukter sosialisme bør erkjenne sine feil. Bakgrunnen for kuppet, som etterhvert begynner å bli klar (denne Wikipedia-artikkelen, samt øvrige lenker i innlegget gir med litt kritisk lesning et greit helhetsbilde), viser ganske tydelig hva som har skjedd:
Zelaya annonserte en rådgivende folkeavstemning om hvorvidt man skulle innkalle en grunnlovsgivende forsamling som skulle vurdere uspesifiserte grunnlovsendringer (11).
Spørsmålet om gjenvalg var ikke eksplisitt i forslaget (12).
Zelaya har vært klar på at han selv uansett ikke ville stille til gjenvalg (13).
Den honduranske grunnlovens §239 spesifiserer at det er ulovlig for presidenten å foreslå mulighet for gjenvalg, og at et slikt forslag fører til at presidenten mister retten til å utføre embetet sitt (14).
I og med at spørsmålet om gjenvalg ikke var eksplisitt i forslaget til folkeavstemming, som senere ble omgjort til et forslag om offentlig høring, er det et tolkningsspørsmål hvorvidt dette utgjør juridisk grunnlag for å hevde at Zelaya handlet i strid med §239. Det er hevet over tvil at Zelaya ikke fulgte formelt lovlige vedtak. Spekulasjonene rundt hvorvidt Zelaya ønsket en grunnlov som åpnet for gjenvalg av presidenten har fått stort fokus. Imidlertid går det an å spørre seg om frykten for et sterkt press for grunnlovsfesting av sosiale rettigheter kan ha vært et motiv for kuppmakerne. Mye tyder på at konfrontasjonen har et klart klassepreg: Av frykt for at en populær president som har gjennomført sosiale tiltak som minstelønn og utfordret overdreven USA-innflytelse skulle klare å mobilisere betydelig støtte i en folkeavstemming/høring, har ledende lag i det honduranske samfunnet gått inn for å utnytte aggressive juridiske tolkninger til å fjerne ham. Det er temmelig påfallende hvor nådeløst honduransk høyesterett håndterte situasjonen. Når det gjelder etterspillet begynner legaliteten i kuppregimets handlinger også å komme i et stadig dårligere lys:
Militæret og høyesterett har opptrådt utenfor under arrestasjon og utkastelse av Zelaya. Korrekt håndtering av konfrontasjonen mellom høyesterett og presidenten ville innebære å stille ham for retten (14).
Kuppregiments innskrenking av grunnlovsfestede rettigheter har blant annet innebåret at «politiet og hæren gis rett til å «umiddelbart suspendere» radio- og tv-kanaler som formidler uttalelser som truer «ro og offentlig orden», (…) å bestemme hvorvidt folk får samle seg, [og] frie tøyler til å innbringe folk uten arrestordre.» (15, 16, 17) Flere av disse tiltakene er grunnlovsstridige.
Den honduranske grunnlovens §2 og §3 tillater eksplisitt sivil oppstand og til og med bruk av våpenmakt mot en illegal regjering. (18)
Disse forholdene gjør det vanskelig å støtte seg utelukkende på en honduranske rettsinstansers vurdering av hendelsesforløpet. Det er rett og slett vanskelig å komme unna en rent politisk vurdering av hvilket regime som fortjener tillit og en politisk tolkning av de rettslige vedtakene. Det blir ikke lett å håpe at det planlagte presidentvalget i november vil føre til en avklaring så lenge kuppregimet legger så sterke begrensninger på sivile rettigheter.
Latin-Amerika er et område der det er lett å trå feil. Enorme økonomiske forskjeller fører til sterk polarisering mellom samfunnsklassene og mange land har hatt langvarige konflikter mellom venstreorienterte geriljaer og høyreorienterte paramilitære styrker som ofte har stått i ledtog med myndighetene og i mange tilfeller også fått trening i USA (19, 20, 21). På begge sider av det politiske spekteret finnes det nok av feilgrep, men situasjonen i mange av landene gjør det også aktuelt å drøfte hvilke metoder som er legitime i en frihetskamp. I Colombia er det for eksempel den dag i dag sterke indikasjoner på at myndighetene samarbeider med paramilitære dødsskvadroner som går til angrep på politiske venstresideaktivister uten en historie for voldsbruk. Er det illegitimt å bruke vold mot et politisk system som bruker eller tillater vold mot sine meningsmotstandere?
Jeg mener at det internasjonale kravet om at Zelaya må gjeninnsettes er riktig, politisk sett. Honduras bør i tillegg tilbys hjelp til internasjonal overvåkning av det forestående presidentvalget slik at det er mulig å ha tillit til både valgkamp og resultat. Det kan også godt hende at grunnloven bør revideres i et mer åpent politisk klima enn det den ble skrevet i – inntrykket fra medias rapporter tyder i alle fall på at de sosiale bevegelsene av en eller annen grunn ikke klarer å bruke det formelle demokratiet som talerør for sine interesser. Det er vanskelig å fornekte at dagens situasjon minner om et militærdiktatur og at spøkelset om en venezuelisering av Honduras ikke utgjør den helt store kontrasten.
Resultatene fra kirkevalget er nå klare og får Frank Aarebrot til å bruke betegnelsen «lekestuevalg». Blant annet ser sannsynligheten for at kandidater er blitt valgt ut til å avhenge sterkt av forbokstaven i etternavnet deres (1). På forhånd hadde man håpet på en historisk høy valgdeltakelse (2), noe man også fikk (3). Likevel ligger den samlede valgdeltakelsen, selv etter store bevilgninger fra staten, på samme lave nivå som i Sverige (4) og betydelig lavere enn ved studentparlamentsvalgene ved f.eks. UiB (5). Dette til tross for at kirkevalget de fleste steder i landet ble knyttet så tett opp mot stortingsvalget som mulig. I tillegg til de merkelige resultatene fra opptellinga førte den dårlige informasjonen i valgutsendelsene til at antallet forkastede stemmer kan måles i prosent (6).
I dag kommer det også meldinger om at andelen kirkegjengere i Norge er blant de laveste i Europa (7, 8). Dette er kanskje en bedre indikator på folks engasjement for kirka enn oppslutninga om kirkevalget. I tillegg til de 8-9% som regelmessig går til gudstjeneste er det nok likevel ganske mange som ønsker å opprettholde et forhold til kirka fordi de bruker den i høytider og ved spesielle markeringer. Det virker imidlertid rart å skulle opprettholde ei statskirke med et medlemsregister basert på folkeregisteret (9), ikke minst siden medlemsregisteret aldri har vært bekreftet ved at medlemmene aktivt har gitt uttrykk for at de ønsker å stå i medlemsregisteret. Kirka har ikke selv ønsket denne ordninga, den er kommet i stand fordi en aktiv bekreftelse av medlemskapet ville være for dyrt. Det var sentrumsregjeringa under Kjell Magne Bondevik som mente at det var akseptabelt med en betydelig feilmargin i medlemsregistrene (10). Årets utsendelse av valginformasjon ville vært en god anledning til å gjennomføre en slik prosess, men det er åpenbart at selv informasjonen om muligheten til aktivt å melde seg ut har vært for dårlig når mange har brukt konvolutten som da kunne brukes til å forsøke å avgi stemme (6).
Det finnes gode grunner til å bruke offentlige midler på oppgaver knyttet til kirka, noe jeg blant annet har skrevet om før (11). Det lave engasjementet rundt kirka, det at svært mange nordmenn ikke tror, og at vi har fått et mer flerkulturelt samfunn taler likevel for å avvikle statskirka. Mange, både i og utafor Kirka, har nok håpet at en god valgdeltakelse ved kirkevalget og ei styrking av kirkas demokratiske organer kunne være et steg på veien mot uavhengighet. Kirkas gjennomføring av valget har, som Aarebrot påpekte, ikke holdt mål. Men kirka er også fanget i en catch 22-situasjon: Den lave valgdeltakelsen og engasjementet blir brukt som argument for at staten skal beholde kontroll, men det lave engasjementet og den svake deltakelsen skyldes nok primært at medlemslistene omfatter mange som ikke reelt føler noen tilknytning til Kirka og som ikke ville velge å melde seg aktivt inn dersom de ble spurt. Kirka er likevel selv skeptisk til en omfattende vask av medlemslistene, og det kan også tenkes at mange, særlig eldre, ville blitt utmeldt mot sin vilje om de var nødt til å bekrefte medlemskapet aktivt. Politikerne vet at en slik prosess ville blitt dyr og ville medføre mye bråk, og blant mange forkjempere for statskirkeordninga – særlig i Arbeiderpartiet – er frykten for at ei selvstendig kirke vil bli mer konservativ en viktig årsak til ønsket om politisk kontroll.
Jeg mener at det er galt å bruke et slikt argument. Kirka og dens medlemmer må selv få bestemme hvor den vil stå. Dersom kirka eller enkelte menigheter skulle velge å gå veier som ikke stemmer overens med f.eks. antidiskrimineringslovgivninga i samfunnet, må de gjerne gjøre det, men også ta konsekvensene. Med dagens politiske situasjon og et slikt resultat i kirkevalget kan nok likevel Kirka se langt etter en slik frihet. Det innebærer også at de av oss som ikke tror må se langt etter et lovverk som likestiller oss med statskirkas medlemmer, for som det heter i Grunnlovens §2: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.»
Norske soldater blir i stadig større grad stilt overfor muligheten for at de må ta liv. Har vi egentlig diskutert hvordan endringene i bruken av forsvarets styrker kan endre deres moral?
Aftenposten publiserte i går en artikkel om at en tiltakende profesjonalisering av Forsvaret kanskje fører til at flere soldater ønsker å drepe. Den tabloide formuleringa dekker over det at dette handler om at profesjonelle soldater ønsker å være trygge på seg selv i en situasjon der de er nødt til å bruke maktmidler. Forsvarets offisielle representant i saken uttaler at en slik holdning er umoden. Etisk sett er jeg helt enig i det, men den er ikke ulogisk. Det må være lov for oss andre å spørre om vi ønsker et militærvesen der slike holdninger er utbredt.
Utviklinga er en naturlig følge av måten vi bruker Forsvaret på. Vi trener i større og større grad styrker som skal kunne settes inn i enhver konflikt til å løse alle typer oppgaver: Fra monitorering til aktiv krigføring. Det er forståelig at profesjonelle soldater som skal sendes ut til aktiv krigføring ønsker å vite med seg selv at de ikke bryter sammen eller blir irrasjonelle når de må drepe. Men det er et bra steg fra et slikt ønske til å ønske å ha gjort det. Det er ikke mye igjen av den andre i Kants kategoriske imperativ (1), for å si det mildt.
Ønsker vi at det skal bli stadig mer sannsynlig at unge norske kvinner og menn skal måtte ta liv, og dermed at det blir mer sannsynlig at de ønsker å ta liv? Tror vi nok på de operasjonene det norske forsvaret deltar i idag til at vi ønsker innrette Forsvaret slik at stadig flere ungdom stilles i en situasjon der mange vil komme fram til slike ekstreme konklusjoner? Har vi i tilstrekkelig grad diskutert hvorvidt en profesjonalisering av Forsvaret bidrar til at flere nordmenn søker en karriere som leiesoldater, slik Moland og French gjorde det i Kongo, og slik Aftenpostens intervjuobjekt hadde til hensikt å gjøre?
For min del svarer jeg nei på alle disse spørsmålene.
Valget i Norge er overstått. SV har vunnet regjeringsmakta, men tapt oppslutning. Hvordan står det til med venstresosialistiske partier ellers i Europa?
Det er ikke bare Norge som nettopp er ferdig med et nasjonalt valg. Mens forhandlingene om den nye Soria Moria-plattformen diskuteres i norske media (0, 1, 2), har både Tyskland og Portugal hatt valg til nasjonalforsamlingene i helga. I norske media har det vært skrevet mye om at den rød-grønne regjeringas seier er unik i sin vektlegging av at velferdsstaten skal videreføres og i det at en sentrum-venstre-regjering vinner fornya tillit. Paul Chaffey skrev for en stund siden at finanskrisa overraskende nok ikke har styrka den systemkritiske venstresida, hovedsakelig fordi Europas høyrepartier fikk framgang i valget til Europaparlamentet (3). Men hvordan står det egentlig til med sosialistpartiene i andre europeiske land som nylig har avholdt valg?
I Tyskland endte valget med at de kristenkonservative med Angela Merkel i spissen beholdt makta, men man fikk en høyredreining i og med at CDU/CSU stort sett beholdt sin oppslutning (tilbakegang fra 35% til 34%) og kan bytte ut sine sosialdemokratiske regjeringspartnere med det høyreliberale FDP. Sistnevnte gjorde et brakvalg og gikk fram 5 prosentpoeng til 15%. Etter regjeringssamarbeidet med CDU/CSU ligger SPD med brukket rygg, har mistet 11 prosentpoeng oppslutning og gjorde med 23% et historisk dårlig valg. Sosialistpartiet die Linke gikk fram fra ca. 8% til ca. 12%, og har i enkelte tyske delstater nå en oppslutning på nær 30%. Die Grünen gikk også fram fra ca 8% til ca. 11% (4, 5).
I Portugal har partiene partiene «>navn som kan forvirre nordmenn. Sosialistpartiet PS, som vel ligner mest på Arbeiderpartiet av de norske partiene, mistet sitt rene flertall i nasjonalforsamlinga, men vant likevel valget med ei oppslutning på omkring 37% (mot 45% i forrige valg). Dermed hindret de Sosialdemokratene, som ironisk nok ligger nærmest det norske Høyre, i å overta makta, ettersom de bare fikk 29%, mot 28% i forrige valg. Før valget ble det spekulert i at Sosialdemokratene sammen med de høyreorienterte kristeligdemokratene CDS/PP kunne danne regjering. CDS PP var som de øvrige småpartiene valgvinnere, med framgang fram «>fra «>fra fra 7% til 11%. På venstresida gikk Kommunistpartiet/De grønne marginalt fram fra 7,5 til ca. 8%, mens Venstreblokken BE gikk fram fra drøye 6 til knappe 10%. I og med at PS mista flertallet er de likevel nødt til å finne samarbeidspartnere for å styre politikken. I nasjonalforsamlinga kan de støtte seg på Kommunistpartiet/de Grønne og Venstreblokken eller Sosialdemokratene for å få flertall (6).
Det var de rene valgresultatene, men hva med den politiske situasjonen? I Tyskland kom det uklare valgresultatet i 2005 etter at SPD i 8 år hadde regjert sammen med Die Grünen i en tysk variant av et rødgrønt samarbeide. Viktige forskjeller på dette rødgrønne samarbeidet er at Die Grünen er et sentrumssosialt miljøparti med en klar intellektuell profil, og at den rødgrønne koalisjonen satt igjennom New Labours høykonjunktur. Reformer for slanking av velferdsstaten sto sentralt i denne regjeringsperioden, og bidro utvilsomt til framveksten til die Linke, som stilte til valg for første gang i 2005. Selv om SPD/die Grünen og die Linke hadde flertall i 2005, valgte SPD å vende seg mot kristendemokratene som på dette tidspunktet var jevnstore for å innlede regjeringsforhandlinger.
Årsaken til dette var blant annet at die Linke i Tyskland har en politisk status som ligner litt på den Frp har i Norge: De anses som et populistisk utgiftsparti. Samtidig var noe av årsaken til at die Linke vant organisatorisk styrke og fikk bygd opp et SPDs «>partiapparat i de gamle vesttyske statene en betydelig avskalling av partimedlemmer fra SPD. Avskallingen gikk helt til topps i SPDs partiapparat, slik at blant annet den tidligere SPD-finansministeren Oskar Lafontaine gikk over til die Linke. Dette førte samtidig til at SPDs politiske tyngdepunkt ble forskjøvet til høyre og til et svært dårlig samarbeidsklima mellom de to partiene på riksplan.
På lands/delstatsplan samarbeider de imidlertid godt, blant annet i Berlin (7) og Brandenburg (8). Etter delstatsvalget i Saarland den 30. august oppsto muligheten for et rød-rød-grønt samarbeid mellom die Linke, SPD og die Grünen. Det har ikke lykkes meg å få klarhet i utfallet av forhandlingene om delstatsregjering etter valget 30. august, men sentrale politikere i die Grünen har gått inn for en venstrekoalisjon (9). Muligheten for en såkalt Jamaica-koalisjon (navnet etter CDU/sort, FDP/gul, die Grünen/grønn) er fremdeles til stede (10), men dersom man realiserer sentrum-venstre-koalisjonen i en vesttysk delstat kan det øke mulighetene for en slik koalisjon på forbundsnivå i 2013, slik Trondheimsmodellen gjorde i Norge.
For valgresultatet i Tyskland levner ingen tvil om at store, sosialdemokratiske partier vinner lite på å samarbeide til høyre i dagens politiske situasjon. Det er en viss parallell mellom det tyske SPDs nedtur fra 1990-tallet fram til i dag: Ap styrte med sterkt parlamentarisk grunnlag i Brundtland og Jaglands dager ved samarbeid mot sentrum på et program for reform av velferdsstaten. Den mer fragmenterte partifloraen i Norge tillot etterhvert ei rein sentrumsregjering i 1997, men den samme stortingssammensetninga ga opphav til Stoltenberg I-regjeringa i 2000. På dette tidspunktet var også norske Ap i New Labour-rus, noe som resulterte i et katastrofevalg i 2001. SV gjorde da et svært godt valg med nesten 13%. Dersom vi sammenligner Aps 90-tallssituasjon med SPDs 2000-tallssituasjon er den nokså lik: Det høyresosialdemokratiske reformprogrammet gir sosialdemokratene sterkt redusert oppslutning, og det å søke makt med grunnlag i samarbeid til høyre, slik Ap gjorde i 2000 og SPD gjorde i 2005, gir elendige resultater. SPDs situasjon ble ytterligere forverra av at de, i likhet med de borgerlige partiene i Norge, ikke hadde en avklart regjeringsplattform. Vil denne erfaringa føre til at høyresosialdemokratene i SPD gjør som norske Ap og prøver å etablere en formell, felles plattform med die Linke og die Grünen foran 2013-valget? Vil en slik koalisjon vinne valget – og til hvilken, om noen, kostnad for die Linke?
I Portugal er imidlertid situasjonen en annen. Der har sosialistene/PS administrert et høyresosialdemokratisk reformprogram alene, og tapte oppslutning så det sang. Imidlertid er den parlamentariske situasjonen slik at et venstresosialdemokratisk grunnlag og et samarbeid til høyre begge er mulige. Også i Portugal framheves den politiske avstanden til venstresida som for stor til at et regjeringssamarbeid mellom PS og Venstreblokken/BE (for ikke å snakke om kommunistene) anses som mulig. I denne situasjonen blir det interessant å se hva som skjer de neste fire åra: Vil PS klare å finne et politisk minste felles multiplum på venstresida? Vil det som PS opplever som konsesjoner til venstrepartiene styrke PS’ oppslutning? Eller vil PS gå inn for å i hovedsak å støtte seg på det store høyresidepartiet, PSD og gå på nok et saftig tap i oppslutning? Med en oppslutning om venstreradikale partier på i alt 18% er det klart at Portugal kan bli et interessant land for sosialister å følge. Man skal likevel huske at Portugal er et ferskt demokrati, og at illegale venstreopposisjonelles motstand mot militærdiktaturet fremdeles bidrar til å gi venstresida ekstra prestisje i en del miljøer.
Imidlertid er det vanskelig å slutte seg til Chaffeys analyse om at de systemkritiske partiene i Europa gjør det dårlig, eller om at kapitalismen som system står sterkere enn på lenge. Bare høstens valg viser at venstresosialistiske partier i flere land vinner strategiske posisjoner som faktisk eller potensielt parlamentarisk grunnlag for sentrum-venstrekoalisjoner. Disse landene er heller ikke blant dem som er blitt hardest ramma av finanskrisa. Det er helt åpenbart at de venstresosialistiske partiene er godt i stand til å vinne oppslutning også i en «normalsituasjon». Vi skal ikke se bort fra at det kan komme nye tilbakeslag i verdensøkonomien, også på kortere sikt. Om det skjer, vil det bli vanskeligere å hevde at det ikke er systemet det er noe galt med. De utfordringene markedsøkonomien står overfor med hensyn til klimakrisa vil trolig også bidra til å styrke båndene mellom miljøbevegelsen og de sosiale bevegelsene.
Det norske valget er likevel et godt bilde på at man som fløyparti sitter utsatt. Jeg tror at erfaringene SV har bygget i de første 4 åra i regjering gjør at vi i de neste 4 åra klarer å synliggjøre resultatene av vår regjeringsmakt bedre og bygge organisasjonen videre, slik at det blir mulig å styrke seg til neste valg. Det norske valget og de to valgene som er gjengitt her, viser etter min mening at sentrum-venstre er avhengig av å utgjøre et troverdig alternativ som ønsker å styrke velferden dersom de skal vinne (fornya) tillit i befolkninga. Venstresosialistiske partier som SV er avhengige av å vise at disse alternativene – og deres resultater – er deres fortjeneste dersom de skal bruke dem til å vinne større oppslutning.
En alvorlig voldtektssak har gitt lave straffer. Blogginnlegget handler om vanlige forestillinger om sosialistisk justispolitikk og hvordan
Innledning
Dom har nå falt i en stygg gruppevoldtektssak på Bogerud, i min egen bydel. Saken har fått stor medieomtale (1, 2, 3). Detaljene i saken er godt gjengitt i en artikkel av Arnt Folgerø publisert på document.no (4). Saken har vakt oppsikt, både fordi den idømte straffen var lav (5), og fordi offeret var en jente av afrikansk opprinnelse og overgriperne var norske statsborgere – hvorav en etnisk nordmann (4). Et annet interessant aspekt er at straffen ble så lav fordi de to meddommerne, som utgjorde flertallet i retten, mot fagdommerens innstilling ikke mente det var bevist at de dømte hadde ment å voldta jenta (2).
Sosialistisk justispolitikk
Det er en vanlig oppfatning at sosialister er «soft on crime». Vi ønsker generelt et sterkere fokus på forebygging og rehabilitering, og i mange tilfeller er det vist at lange straffer ikke fører til større sannsynlighet for at gjerningspersonen blir rehabilitert eller et lavere kriminalitetsnivå (6, 7). Skal vi prioritere ressurser er det ofte slik at det er bedre for samfunnet å bruke mindre penger på fengsel og mer penger på å hjelpe folk til å få seg en jobb og leve et lovlydig liv både før og etter soning. Det samme gjelder alternative soningsformer. Erfaringer og forskning viser at dette ofte er en god og riktig prioritering (8, 9, 10). Dette er også meningen til det norske fagmiljøet, f.eks. skrev leder av Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, Geir Bjørkli, en kronikk med dette hovedbudskapet i 2007 (11). Det er likevel en utbredt misforståelse at sosialister mener dette gjelder alle typer forbrytelser (noe bl.a. den etter hvert anerkjente tjenesten faktasjekk.no har brakt på det rene).
Samtidig som straffen som idømmes må ta hensyn til offerets behov for en reaksjon fra samfunnet, er det kanskje enda viktigere at ikke selve anmeldelsen av overgrepet framstår som et nytt overgrep. Dette kommer f.eks. fram i spørsmål og kommentarer i et nettmøte hos Dagbladet (12). En alt for lav andel av voldtekter blir anmeldt. Mangel på kompetanse, lav prioritet og manglende ressurser til å etterforske saker som ofte har en vanskelig bevisstilling er viktige grunner til at mange voldtektsofre opplever det som vanskelig å anmelde overgrepene. I SVs arbeidsprogram for 2009-2013 heter det for eksempel:
Voldtektsutsatte skal ikke oppleve møtet med politi– og rettsvesen som et nytt overgrep. Politi– og påtalemyndighet må derfor ha ressurser og kompetanse til å etterforske voldtektssaker og føre dem for retten.
Feministisk analyse av årsaker til voldtekt
Til arbeidsprogrammet ble det også lagt fram forslag om at juryordningen bør avvikles i sedelighetssaker, basert på forskning som viser at ikke-juristene langt oftere enn fagdommerne legger vekt på irrelevante forhold som gir kvinner ansvar for overgrep (13, 14). Dette forslaget falt dessverre (15). I kapittel 9.3 står det likevel en lang rekke forslag til tiltak som SV står nærmest alene om blant partiene på Stortinget (15). Her er analysen av årsaken til voldtekter også noe som skiller SV fra andre partier. Det er interessant at det bare er sosialister som knytter det mer generelle problemet med menns vold mot kvinner til en overordnet analyse av kvinners stilling i samfunnet. Det at mange ikke aksepterer at kvinner skal ha den samme friheten i utfoldelsen av sin seksualitet er trolig en vesentlig årsak til at mindre enn én av ti voldtekter blir anmeldt og at om lag én av ti anmeldelser resulterer i dom, slik Voldtektsutvalget peker på i sin rapport (16). I dette lyset, og når vi vet at den viktigste avskrekkende delen av en juridisk straffereaksjon er sannsynligheten for å bli straffet, og ikke straffens lengde, er det helt åpenbart at den viktigste delen av arbeidet for å få ned antall voldtekter i Norge er å øke sannsynligheten for domfellelse. Dette er naturligvis ikke til hinder for tiltak for ofrene.
Når det gjelder spørsmålet om hvorfor voldtekter skjer, vet vi at de aller, aller fleste voldtekter utføres av en person som kjenner offeret i tilknytning til en sosial sammenheng. I den forbindelse er det nærliggende å trekke fram noe annet også: De mange kone/familiedrapene – kanskje vi kan kalle dem æresdrap – som skjer i Norge er et symptom på at menns vold mot kvinner slett ikke er noe som nordmenn kan ta lett på. Regjeringen trakk dette fram i sin siste rapport til FNs menneskerettighetsråd (17), og norske myngdigheter har tidligere fått skarp kritikk fra Amnesty (18). Regjeringens selvkritikk på dette området er et klart tegn på at SV bidrar til at problemet blir tatt på alvor. Jeg håper voldtektsutvalgets konklusjoner blir tett fulgt i tida som kommer.
Feilslutninger om minoriteter og voldtekt
Likevel vet vi også at enkelte grupper av minoriteter er sterkt overrepresentert på voldtektsstatistikken. Enkelte velger å vurdere dette dithen at det er minoritetsgruppen i seg selv som er problemet. Sammen med en forestilling om at innvandrere av natur er kriminelle, gir misforståelsen om at sosialister er «soft on crime» fordi de vil være snille med de kriminelle seg ekstreme utslag i norske nettdebatter. Signaturen Tom Meyer skriver f.eks. til en sak om en voldtekt i Stavanger (19):
Og man må være blind som en sosialist for å ikke kunne se hvem som gang på gang står bak de brutale overfallene.
Nå blir jeg sikkert kalt en rasist av de naive sosialistene. Men det er jeg ikke, jeg er en realist som ikke går å drømmer vekk sannheten.
Til samme sak skriver signaturen Lise Hagen:
Husk at i følge ap og sv er dette en av de sjarmerende kulturforskjellene vi må akseptere og respektere. Unge kvinner betaler prisen for regjeringens politikk.
Selv lederen av Norges nest største parti, Siv Jensen, holder seg ikke for god til å komme med slike påstander (20):
Situasjonen ser kanskje fin ut fra toppen av regjeringsbygget, men folk i gatene ser at det er en stadig økende flom av asylsøkere som selger narkotika og voldtar jenter uten grunn. Den rødgrønne regjeringen sitter bare stille og ser på (…)
Dette blir forklart med at innvandrere og asylsøkere på grunn av sin kulturelle bakgrunn er uforbederlige kvinneundertrykkere, og det skapes et bilde av at mørkhudede menn nærmest er tikkende voldtektsbomber. Dette bidrar temmelig sikkert ikke til at folk føler seg tryggere eller til bedre integrering. Statistikken som brukes til å underbygge påstandene om innvandrere som voldtektsproblem blir også misbrukt grovt (21 ,22). Andelen menn som begår alvorlige overgrep er i alle minoritetsgrupper svært lav, godt under 1%. Skal alle de uskyldige måtte bære ansvaret for et fåtall galningers handlinger? Det er likevel hevet over enhver tvil at det blant mange minoritetsmenn og -gutter finnes et holdningsproblem når det gjelder respekt for kvinners seksuelle integritet. Dette problemet er nok også større i enkelte miljøer enn det er blant menn i Norge forøvrig. Saken fra Bogerud viser likevel at dette på ingen måte handler om at noen på grunn av sin kulturelle bakgrunn skulle være utelukket fra å begå groteske overgrep. En av de domfelte var etnisk norsk.
Årsaker til voldtekt – mangel på kunnskap
Holdningsproblemet knyttet til respekt for kvinners grenser er nok langt mer komplisert. Spørsmålene som ble stilt til daværende leder for Riksadvokatens voldtektsutvalg, Bjørn Soknes, på et nettmøte med Dagbladet i 2007 viser tydelig at det florerer med kvinnefiendtlige holdninger i det norske samfunnet (23). Det å skylde på innvandrere i en slik sammenheng er en absurd avsporing. Det reelle problemet handler om mangel på sosialisering, mangel på grensesetting og at ingen har grepet inn for å korrigere et absurd bilde av hvordan verden henger sammen. Det forekommer verken i Bibelen eller Koranen at en gjeng med gutter finner det naturlig å kreve at en jente skal gi dem oralsex etter tur. Sant å si vet jeg bare om et kulturelt fenomen der denne settingen er naturlig, og det er i porno. Ei heller er det noe i religiøs eller kulturell bakgrunn som gjør det naturlig for folk å forfølge kvinner eller kaste seg over dem i fylla seint på en lørdagskveld og tvinge til seg et samleie. Jeg skal ikke gå inn på en lengre pornodebatt her, i denne sammenhengen ville den forøvrig også ha klare paralleller til debatten knyttet til voldsspill og ville drapsløp på skoler i en rekke land. De aller fleste klarer å forholde seg til film, dataspill og andre kulturuttrykk uten at de føler noe behov for å iscenesette det i virkeligheten.
Jeg mener altså at det er virkelighetskontrollen og holdningsdannelsen det er noe i veien med. Når folk ikke forstår at det å tvinge til seg tilgang til andres kropp er galt, er det noe som har sviktet i oppdragelse og skolegang. Det finnes forskning som viser at det å tro på myten om «sier-nei-mener-ja» øker sannsynligheten for seksuell vold mellom parter som kjenner hverandre (24). Forskning fra amerikanske colleges viser at «fraternities», gutteklubber der sex og alkohol inngår som viktige deler av statuskulturen bidrar til å skape grunnlag for seksuell vold (25). Men de overordnete årsakene til voldtekt er ikke godt kjente, noe blant annet Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO peker på i sin høringsuttalelse til Voldtektsutvalgets mandat (26). Det framstår likevel som temmelig sannsynlig at de som begår alvorlige seksuelle overgrep har ikke-sosiale forestillinger om hva som er mannlig og om hva som er sex. Min ryggmargsrefleks er at skole og foreldre har sviktet, og at fritidstilbud der ungdommen kunne fått respons på sine holdninger fra andre unge voksne også kunne spilt en rolle i å bygge gode holdninger.
Avslutning
Hvis noen vil gjøre noe med voldtektsproblemet i Norge er det en forutsetning at de vet hva det handler om, at de skjønner at kvinner ikke får den samme friheten som menn når de står som ofre for voldtekt i en rettssal og at de forstår at det handler om at vi på mange områder er langt unna det som kalles likestilling. Det forslaget som nytter minst er å kaste ut innvandrerne – for de blir også utsatt for seksuell vold. Saken fra Bogerud helt først i innlegget er jo også et eksempel på det. Man kan også spørre seg om kvinner som blir utsatt for vold på asylmottak ville vært mindre voldsutsatt om de ble i sine krigsherjede opprinnelsesland. Min mening er at både retten til å søke asyl og tiltakene som er truffet på mottakene (27) bidrar til å styrke deres stilling.
Imidlertid er det altså slik at den aller største delen av voldtekter går under myndighetenes radar. Som sosialist mener jeg at de fleste voldtekter straffes for mildt, først og fremst fordi de aldri straffes, men ikke desto mindre er straffen ved domfellelser også som regel for lav. Vi vet ikke nok om årsakene til at vi kan drive effektiv forebygging. Men at noen menn og deres forestillinger om mannskultur spiller inn er klart. Vi vet om mange tiltak som gjør det lettere å anmelde forbrytelsene og å klare å stå prosessen gjennom. De må vi gjennomføre. Når det gjelder frifinnelser og straffenivå kjenner vi også langt på vei årsaken og vi har et tiltak: Å gi fagdommerne flertall i retten eller avskaffe juryen. Det bør vi også gjøre.
Skryt til NHO-direktør for å si at høyere sosialhjelpssatser kan gjøre det lettere å komme tilbake i jobb. SV har programfesta en nasjonal minimumssats for sosialhjelpa.
Ja du leste riktig. Kudos til NHO-direktøren som sier det som det er (1). Det slitsomme og uverdige livet som følger med for lave sosialhjelpssatser gjør det vanskeligere for folk å komme seg i arbeid igjen. Det er sagt før, men kan ikke sies for ofte: Det er ingen som ønsker at folk skal gå på sosialen. Alle som kan skal jobbe. De som ikke kan skal få trygd. Noen mener at dette er en god grunn til å gjøre det så jævlig som mulig å motta sosialstønad. De har misforstått fullstendig.
Hvis du ikke får nok penger til å betale det det koster å spise mat, betale strøm- og telefonregning og kjøpe reingjøringsmidler til huset, ja så er det helt åpenbart at du ikke har overskudd til å søke jobb heller. Hvis du ikke har råd til telefon, får du ikke prata med NAV eller arbeidsgiver. Det florerer med historier om folk som har tømt kontantkortet i telefonkøen hos NAV. Får du ikke betalt for et internettabonnement kan du ikke betale regninger i nettbank, det blir mye vanskeligere å orientere seg på jobbmarkedet, for ikke å snakke om at e-post ved siden av telefon er den suverent mest effektive kommunikasjonsformen for folk på jobbjakt.
Det at enkelte sliter med å ha råd til selv de mest basale ting med dagens sosialhjelpssatser er kanskje vanskelig å tro, men i denne NRK-saken (2) kommer det fram at satsene i enkelte kommuner ligger under 3000 kroner i måneden. Det skal riktignok ikke dekke boutgifter, men holder på ingen måte for å opprettholde en ellers normal levestandard. Derfor må vi ha nasjonale minstestandarder for sosialhjelp. Karin Andersen kan snakke på vegne av mange i den sammenhengen:
Det er vanskelig for SV å forstå hvorfor noen er imot det, men vi vil fortsette å jobbe for å nå dette målet, sier Andersen.
Ikke bare er det viktig at folk skal ha verdige liv, men det er sannsynligvis samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere litt mer i dem som midlertidig faller ut av arbeidsmarkedet, fordi det øker sannsynligheten for at de orker å komme seg tilbake i jobb.
