Benjamin

Tillitskrise i akademia

Flere medier skriver i dag om at Kunnskapsdepartementet har skrevet til landets universiteter og høyskoler og bedt dem om å innføre systemer for timeregistering av det vitenskapelige personalets arbeid (1, 2, 3). Forskerne og deres organisasjoner er i harnisk, ja selv institusjonenes ellers så måleglade administrative ledelse er skjønt enige om at dette er en dårlig idé. Men hva er egentlig problemet?

Før jeg svarer på det, må jeg gjøre det klart at jeg i denne saken har opptil flere hatter: Jeg er tillitsvalgt i SV, jeg er selv forsker og tillitsvalgt i NTL, som organiserer forskere. I denne saken må jeg nok innrømme at jeg først og fremst kommer til å mene som forsker og NTL-tillitsvalgt. Så bærer forhåpentligvis partifellene mine over med meg når jeg mener de tar feil.

Tilbake til saken: Som skoselger på sportsbutikk forholdt jeg meg en gang i tida til et stemplingsur. Det var forsåvidt en grei disiplineringsmekanisme. Jeg var ganske flink til å komme på jobb i tide og ikke bruke for lang tid på lunsj. Jeg må likevel innrømme at jeg en gang eller to fikk noen andre til å stemple inn for meg, og at det hendte at jeg «glemte» å stemple ut for spisepausen, så det var ikke så vanskelig å omgå. I blant, når jeg ikke hadde noe annet som ventet etter jobben hendte det nok også at jeg ble noen minutter ekstra selv om det ikke var noe å gjøre – for å få klokket inn et ekstra kvarter på lønningsseddelen. Det er mange som forholder seg til stemplingsur på jobben hver dag, og enda vanligere er det å skrive timelister. Man kunne kanskje tenke at det slett ikke var et urimelig krav å forholde seg til, ja til og med spørre seg hva er det nå disse forskerne sutrer for, det er jaggu på tide de lærer seg å jobbe som vanlige folk, de også.

Men hva er det egentlig saken handler om? I nyhetssakene kommer det fram at Riksrevisjonen ikke mener at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for utbetaling av overtidstimer i UH-sektoren. Men er det egentlig snakk om overtid? For en liten stund siden skrev jeg en sak til medlemsbladet til den lokale NTL-foreninga om denne problematikken (4). Saken gir et bedre bilde av hva som er Kunnskapsdepartementets og Riksrevisjonens ankepunkt. Så vidt jeg kan forstå skriver uenigheten seg tilbake til Arbeidsmiljølovens §10-7 (5), der det heter at

Det skal foreligge en oversikt som viser hvor mye den enkelte arbeidstaker har arbeidet. Oversikten skal være tilgjengelig for Arbeidstilsynet og arbeidstakernes tillitsvalgte.

Dette kan også høres greit og i mange tilfeller også virkelig bra ut. Imidlertid fungerer dette ikke for forskere, en ordning med timeregistrering vil både være en ulogisk og kontraproduktiv videreutvikling av dagens system. Det er flere grunner til det:

Det finnes allerede omfattende krav til dokumentasjon av vitenskapelige tilsattes arbeidsmengde. Undervisningsregnskapene gjør det klart hvor mye hver enkelt tilsatt arbeider, og gir langt på vei en mer detaljert dokumentasjon av arbeidsmengden enn det en timeliste vil gjøre. Sammen med normen om at det skal være en 50-50 deling mellom undervisnings- og forskningsoppgaver for tilsatte i faste stillinger, utgjør dette en god dokumentasjon av hva som er ordinært arbeid. Normtallene i undervisningsregnskapet er av samme type som dem som brukes i videregående skole for å vurdere hvor mange fag/kurs som skal inngå i et lærerårsverk. Prinsipielt er det ingen forskjell på denne typen arbeidsorganisering og akkordlønn.
Det finnes allerede omfattende måle- og disiplineringsmekanismer for forskere. Særlig publiseringsregnskapet, som viser hvor mye hver enkelt forsker har fått utgitt av sin forskning er et sterkt virkemiddel. Kunnskapsdepartementet bruker det samme regnskapet til å argumentere for at arbeidsintensiteten i UH-sektoren har gått opp og at kvaliteten er økt. Her kan jeg tilføye at jeg er uenig i denne vurderingen, og det har en viss sammenheng med neste punkt.
Måling av arbeidstiden er en temmelig lemfeldig måte å dokumentere arbeidsinnsats på. I mange andre offentlige institusjoner opererer man med normalarbeidstid. Det er heller slett ikke uhørt at det utføres arbeid ut over normalarbeidstid uten at dette kompenseres, enten fordi man ikke har råd, eller fordi de tilsatte er opptatte av å gjøre en god jobb.
Forskning er en form for arbeid som egner seg dårlig til kvantifisering i arbeidstid. Svært mange, kanskje de fleste forskere jobber uansett langt ut over normalarbeidstiden fordi de har en sterk interesse i faget sitt. De er også som regel mer opptatte av at oppgaver blir utført enn av hvor lang tid det tar. De viktigste forskningsresultatene trenger slett ikke å komme i arbeidstiden – ideene som gjør at man får en sammenheng i data kan like gjerne komme når man går søndagstur. Skal man da føre timer for det? Skal man føre timer for å oppdatere seg på relevant faglitteratur i fritida eller for overnattinger i forbindelse med konferanser i utlandet? Jeg kjenner ingen som ville synes det var rimelig.
Tiltaket er uproporsjonalt. Omfanget av eventuell urettmessig overtid er så lite at det virker lite logisk å kreve at alle arbeidstakere i sektoren skal registrere arbeidstida si.
Det at så mange tilsatte i dag arbeider langt ut over normalarbeidstida vil kunne føre til ganske voldsomme endringer i måten arbeidet vil bli utført på dersom man innfører arbeidstidsregistrering. Blant stipendiater er det en kjent sak at man ikke kan regne med å få gjort nok dersom man holder seg slavisk til normalarbeidstid. Sist på mandag hadde jeg selv en 13 timers arbeidsdag uten at det kunne falle meg inn å skrive overtid eller avspasere fordi utstyret jeg jobber med var vanskelig å ha med å gjøre. Dersom sektoren som helhet skulle følge normalarbeidstid ville man enten få et overtidssjokk eller betydelige reduksjoner i mengden arbeid som blir utført.
Det ligger mellom linjene i argumentene over, og er gjort tydelig i artikkelen jeg har skrevet, men et siste poeng er at det det er snakk om ikke egentlig er det som normalt forstås med overtid. Den nye arbeidsmiljøloven har ingen åpning for arbeid ut over ordinær arbeidstid som ikke er overtid, men når noen tar på seg en ekstra undervisningsoppgave i form av f.eks. forelesninger på et nytt kurs er det i realiteten snakk om planlagt merarbeid. Det er ikke tillatt i henhold til Arbeidsmiljølovens bestemmelser. Omfanget av slikt arbeid er så stort at dersom det opphørte over natta ville resultatet være økonomisk ruin for de fleste norske universiteter, ettersom stykkprisfinansieringen av studiepoengene som avlegges på disse kursene utgjør store og viktige inntekter.

Har egentlig Riksrevisjonen gått inn i materien når det gjelder punkt 1 og 2? Har Kunnskapsdepartmentet vurdert de potensielle konsekvensene i punkt 6 og 7? Når det gjelder punkt 3, 4 og 5 så er det allerede tatt et ideologisk veivalg. Der er det først og fremst Arbeiderpartiet som har skylda, for de nekter å rokke ved mål- og resultatstyringsideologien New Public Management, som Stoltenberg I-regjeringas politikk var et skoleeksempel på. Enda det finnes et utmerket godt alternativ til arbeidstidsregistrering i undervisningsregnskapet, og enda den gamle Særavtalen var et velfungerende redskap velger man å satse på et måleinstrument med mange og velkjente prinsipielle svakheter. Måleinstrumentet fratar arbeidstakerne frihet, og er et tydelig uttrykk for en ovenfra-og-ned-holdning der man ikke stoler på at de tilsatte utfører arbeidet i henhold til oppsatt plan. Det er ingen som tvinger Riksrevisjonen til å tolke Arbeidsmiljølovens §10-7 så snevert som de gjør, og Kunnskapsdepartementet bør stå fritt til å gjøre en vurdering av hvilke ordninger som er mest effektive. For det finnes en rekke unntak fra arbeidstidsbestemmelsene for andre yrkesgrupper: Skiftarbeid, noen former for transportarbeid og polititjenestefolk har alle omfattende unntak fra arbeidstidsbestemmelsene. Årsaken er ganske enkelt at det er fornuftig, eller at man er nødt.

Den manglende viljen til å gjøre noe med dette forholdet er et uttrykk for målstyringstenkningas største svakhet: Det er ikke på noe plan rom for tillit mellom styre og organisasjon. Ved at styret jobber mot mål, og måler måloppnåelsene ved hjelp av mer eller mindre tilfeldige resultatmålestokker står hovedfokus på de kvantitative dataene. Det er langt på vei administrasjonens og den daglige ledelsens tolkning av disse som har hovedfokus, og ikke det kvalitative aspektet, forståelsen av organisasjonens drift. Dermed får også forskernes innspill om at hovedproblemet er at de ikke har nok tid til det arbeidet de skal gjøre liten oppmerksomhet, mens det mest blir interessante å få brakt på det rene at de faktisk gjør det de skal. Denne tillitskrisen, der det legges til grunn at folk er udugelige inntil det motsatte er bevist, brer om seg i akademia, og utgjør basis for en rekke av de viktigste styringsinstrumentene, slik som de fagdimensjoneringsprosessen ved UiO. Premisset der var at det bare er noen som er så gode at de fortjener full oppmerksomhet. Premisset i arbeidstidsregistreringssaken er, jevnfør punkt 5, at de tilsatte ved universiteter og høyskoler har kollektivt ansvar for et presumptivt overforbruk når det gjelder overtid.

For å dra inn noen sosiologiske klisjeer på slutten: Jeg tror akademia fungerer bedre som Gemeinschaft enn Gesellschaft. Det er forskjell på å sette pris på og å prisfastsette. Forskjellen handler om tillit og den er helt avgjørende for hva som er aktørenes motivasjon. Jeg tror folk trenger å bli satt pris på, ikke å få vite sin pris.

Ingen lønn for strevet

Det finnes ikke lenger noe lovverk eller noen avtale som gjør det mulig å kompensere forskere eller undervisere for merarbeid uten at det utbetales overtid. Overtidsutbetaling krever i følge Riksrevisjonen timeregnskap, men arbeidstakerorganisasjonene i UH-sektoren mener dette er lite hensiktsmessig og strider mot den akademiske friheten.

Denne saken er en bearbeidd utgave av en sak jeg skreiv for det lokale medlemsbladet til Norsk Tjenestemannslags forening på Universitetet i Oslo, og sto på trykk i sommer. Jeg legger den ut på bloggen nå som underlagsmateriale etter at spørsmålet om arbeidstidsregistrering har fått stor medieoppmerksomhet de siste dagene.

Ingen lønn for strevet

Mange vitenskapelig tilsatte har større undervisningsbyrde enn reglene tillater. UiO-ledelsen har lenge ignorert dette problemet. Det finnes i dag ingen lovlige former for kompensasjon av merarbeid for vitenskapelig tilsatte. Fagfolkene er frustrerte, og NTL-UiOs leder, Ellen Dalen, er oppgitt. I den gamle særavtalen mellom forbundene som organiserer vitenskapelig tilsatte og Kunnskapsdepartmenetet ble det slått fast at merarbeid skulle betales time for time. Avtalen sikret også at arbeidstiden skulle deles likt mellom undervisning og forskning. Arbeidsgiversiden satte dette prinsippet til side i forbindelse med kvalitetsreformen. Et sentralt element i særavtalen var dermed falt bort, og organisasjonene sa opp hele avtalen.

Det var altså arbeidsgiversiden som i praksis forårsaket at avtalen opphørte. En ny avtale er ikke på plass, tross iherdig arbeid fra NTLs side. Siden avtalen ble sagt opp, har Arbeidsmiljøloven (AML) blitt endret, og det er ikke lenger adgang til å utbetale overtid uten at det blir gjennomført timeregistrering (AML §10-7, min anm. post hoc). Riksrevisjonen har fulgt institusjonene tett på dette punktet. – Med dagens regelverk har vi ingen mulighet til å bruke tilsatte ved andre enheter til undervisningstiltak, dersom disse enhetene ikke frigir deres tid, uttaler Dag Harald Claes, nestleder ved Institutt for statsvitenskap (STV). Denne problemstillingen har blitt særlig aktuell i forbindelse med det tverrfaglige masterstudiet Peace and Conflict Studies (PCS), som gis ved STV.

Kompetanse utenfra

– Vi må ut på byen, til BI, HiO eller forskningsinstitutter for å finne folk som kan forelese. Dem kan vi honorere. Det paradoksale er at det i mange tilfeller er slik at den beste personen finnes ved UiO. Da har vi ingen mulighet til å kompensere vedkommende for å undervise hos oss, sier Claes.

NTL har tatt opp saken, og det viser seg at problemet ikke skyldes de tverrfaglige studiene i seg selv. Men når noen skal jobbe for en annen enhet enn moderenheten, for eksempel en historieprofessor som skal undervise ved PCS, blir spørsmålet om kompensasjon tydelig. Ellen Dalen, leder for NTL-UiO forklarer: – En lokal avtale ved UiO sier at midlertidig arbeid på overordnet nivå kan lønnes på timebasis etter hovedtariffavtalens B-tabell. NTL fikk et krav fra SV-fakultetet om at en tilsatt på STV skulle få kompensasjon etter B-tabellen for undervisning i et tverrfaglig program. Men det er jo ikke et arbeid på overordnet nivå, det er ordinær undervisning. Det viser seg at manglende kompensasjon for stor undervisningsbyrde er et problem som finnes andre steder også. Etter det Ny giv erfarer har 45% av de vitenskapelig tilsatte ved et stor institutt på HF mer enn 700 timer over normene som er satt for undervisningsregnskapet. Hvis rett skulle være rett, måtte alle disse hatt krav på å få betaling for merarbeidet. Det er vanskelig å se for seg at UiO har råd til å gjøer det innenfor dagens rammer.

Ute av kontroll

– Det ville være svært urettferdig om det bare skulle være dem som tilfeldigvis underviser på tverrfaglige program som fikk kompensasjon for undervisningsarbeid ut over normen. Problemet er at UiO ikke har hatt kontroll på det totale omfanget av undervisninga, sier Dalen. – Vi skjønner at STV har et reelt problem, men NTL kan ikke gå med på å bryte Arbeidsmiljøloven og Hovedtariffavtalen for å skjule arbeidsgvers unnlatelsessynder. Dalen ser ingen umiddelbar løsning på problemet. De få personene som er blitt forespeilt honorarer, må selvsagt få utbetalt det de forventer, men UiO bryter loven når de honorerer egne tilsatte. Dersom undervisningstilbudet skulle samsvare med de tilgjengelige personellressursene, ville det kreve drastiske kutt.

– Det er forstemmende at UiO har latt dette gå så langt, sier Dalen. – Men det er positivt at STV har erkjent problemet og ønsker å løse det. Vi mener imidlertid at utgangspunktet er alt for dårlig oppfølging fra sentralt UiO-hold. Dette problemet må UiO-ledelsen snart begynne å ta på alvor. Ved UiO sentralt vil man ikke uten videre ta på seg skylden for en systemsvikt. Studiedirektør Monica Bakken sier at hun ikke har tilstrekkelig med informasjon: – Vi sitter ikke med en samlet oversikt over undervisningsregnskapene ved de enkelte enhetene ved UiO. I tillegg vil det nok være slik at situasjonen varierer mellom ulike fakulteter, uttaler hun.

Dette er en fattig trøst for de engasjerte tilsatte ved STV. Det er viktig for dem å kunne tilby studentene oppdaterte og populære forelesninger og annen undervisning. For å få til det, kreves det en viss fleksibilitet: – I dag har vi for eksempel et bachelorkurs i internasjonal terrorisme som er kjempepopulært blant studentene, men som ingen av de fast tilsatte kan undervise. Vi er avhengige av å kunne trekke inn kompetanse utenfra, og gi dem lønnskompensasjon. Slike situasjoner vil hele tiden oppstå innenfor vårt fag, sier Claes.

– Det som i alle fall er klart, er at ingen ønsker en situasjon der man må si til ansatte at de må jobbe mer, og samtidig si at man håper å kunne betale dem!

Renovasjonssamfunnet

Meldingene om at franske politistyrker «rydder opp» i en provisorisk flyktningeleir i Calais strømmer inn fra ulike medier (1, 2, 3). Mennesker på flukt fra krig og elendighet har i løpet av de siste 10-15 årene mistet så mye av menneskeverdet sitt i vestlige lands bevissthet at de nærmest behandles som en form for giftig avfall. Anders Horn har nylig skrevet glimrende om hvordan rommet i den offentlige samtalen er blitt forskjøvet i så stor grad at det i dag er akseptert å komme med åpenbare usannheter om folk fra andre deler av verden, mens det å kalle slik løgnspredning for rasisme blir slått ned på (4).

De «uønskede» menneskene ryddes bort, returneres og avvises nå i en takt som gjør det umulig åtro at man vurderer deres søknader om beskyttelse på en seriøs måte. Norges største partier kappes om å gjøre det verst mulig å flykte fra politisk, kulturell eller annen forfølgelse, av frykt for at noen – gud forby – skulle være på flukt fra vanskelige levekår. Leder i Ungdom mot EU, Sigrid Z. Heiberg, skrev et svært godt innlegg om Norges medansvar for EUs grensepolitikk gjennom vårt Schengen-medlemskap. Innlegget står på trykk i siste utgave av Ny Tid, men finnes også på nett (5). EU bruker nå militære maktmidler for å hindre flyktninger i å komme til Europa. Landene som mottar flest flyktninger bruker i tiltakende grad inhumane metoder, og Det europeiske flyktningerådet har erklært at det nå ikke finnes noen lovlige metoder for flyktninger å ta seg til Europa. Kvoteflyktningene som kommer gjennom FN-systemet er trolig det eneste unntaket, men de kommer bare fra FNs flyktningeleire utenfor Europa.

Tiltakene vi er villige til å ta i bruk mot flyktninger blir stadig hardere. EU bruker for eksempel immigrasjonskontroll som en begrunnelse for et prosjekt der de vil utvikle systemer for automatisert masseovervåkning av folk i Europa (6). I Norge har vi fått en utvikling der det kan virke som om ingen vilkår er kjipe nok for asylsøkere: De skal interneres, nektes fritidstilbud og undervisning. I innvandrings- og flyktningepolitikken drøftes knapt årsaken til at folk legger ut på flukt eller søker asyl. I saken om den franske teltleiren var de aller fleste beboerne fra Afghanistan. De fleste asylsøkere i Norge kommer fra Irak, Afghanistan, Eritrea og Somalia. I de to første av disse landene har Norge et medansvar for at levekårene, den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen er blitt så vanskelig at folk legger ut på flukt. Det er ingen tvil om at sikkerheten og vilkårene for menneskerettighetene i Irak, Afghanistan, Somalia og Eritrea er slik at svært mange i disse landene har et reelt behov for beskyttelse (7, 8, 9, 10).

Hva er det som skjer med menneskesynet vårt? Det er mange som liker å framheve de positive sidene ved de humanistiske, liberale verdiene som har sitt arnested i Europa. Dersom vi ikke vil etterleve dem, slik dagens flyktningepolitiske situasjon tyder på, framstår likevel en slik framheving som hykleri og tomt skryt. I realiteten ser det ut til at mange ønsker seg et renovasjonssamfunn, der vi luker ut det som er for vanskelig å forholde seg til.

Teknologien er der ikke

Dagbladet melder i dag at vi vil ha oljevirksomhet utafor Jan Mayen i 2020 (1a). VGs dekning er mer nøktern (1b). Om det er ufornuftig å sette i gang oljeutvinning utafor Lofoten og Vesterålen, er det definitivt ufornuftig å gjøre det utafor Jan Mayen. Den kjente spaltisten George Monbiot skriver om hvor lite handlingsrommet egentlig er når det gjelder kutt i CO2-utslipp dersom vi skal unngå ekstreme klimaendringer (2). Det er det vi har å forholde oss til. I den situasjonen er det fullstendig uansvarlig å sette i gang utvinning av fossil energi fra nye kilder, så lenge det ikke inngår i en konkret plan for å senke de totale utslippene. Som Monbiot skriver gir dagens teknologi likevel begrensa muligheter for vesentlig reduksjon i CO2-utslipp ved hjelp av CO2-fangst og lagring. Den tida det vil ta å få teknologien på plass er svært dyrebar, og kan ikke brukes til mer klimagambling.

Dessverre tar Bellonas Marius Holm feil når han uttaler til Dagbladet at olja snart er gått ut på dato. Til det er den en alt for god energikilde: Kompakt, transportabel og lett å utnytte. Det som er sannheten er at vi alle må forberede oss på å betale mer for alt som krever energi for å få til. Prisøkninga kan bli betydelig. Jeg savner politikere som tør å si det. Britenes Gordon Brown går foran med et godt eksempel (3). Her i Norge er mitt eget parti best på virkemidler, men jeg tror at vi må bli tydeligere på hva konsekvensene av å ta dem i bruk vil være.

Samfunnets levekostnader vil øke, fordi nesten alt vi foretar oss er avhengig av energi. I økonomien er det også en klar sammenheng mellom energiforbruk og velstand. Det finnes ingen energikilder som på kort sikt kan ta over for den fossile energien som gir det samme energiutbyttet per kapitalenhet som det de fossile energikildene gjør. Det betyr at kapitalkostnadene til energisektoren vil øke betraktelig. Det må samfunnet betale.

De kan hende vi en dag får på plass ny teknologi som gjør at det blir klimamessig forsvarlig å forbruke fossilt brensel. Dersom vi får til å drive CO2-fangst og lagring trygt og stabilt, da skal jeg ikke stille meg i veien for å vurdere de vernetekniske løsningene som skal hindre utslipp og lokal miljøødeleggelse ved en eventuell petroleumsjakt i verken Lofoten eller utafor Jan Mayen. Men i dag handler det ikke om oljesøl og landskap, det handler om noe som kan gjøre ubotelig skade på hele jordas kilmasystem.

Finanskrisa har ført til redusert forbruk av fossilt brennstoff (4) og redusert utbyggingstakt (5). Det gir et handlingsrom vi ikke må miste, men det kan heller ikke stoppe her. Jeg er virkelig spent på utfallet av regjeringsforhandlingene som kommer, og jeg er virkelig spent på hva som vil komme ut av toppmøtet i København. Som Monbiot peker på: Det er ikke lenge til det kan være for sent.

Studiefinansiering under press

I første omgang er det snakk om et problem i Storbritannia. Men skjerpet internasjonal konkurranse kan gjøre det aktuelt i Norge dersom ikke rammevilkårene for universiteter og høyskoler defineres bedre.

The Confederation of British Industry (1), Storbritannias svar på NHO, går i et utspill til angrep på de britiske studiefinansieringsordningene (2). De ønsker å forme britisk forskning og utdanning etter sine egne preferanser og vil gi studenter høyere rentebyrde og heve skolepengene fra dagens allerede høye nivå, ca. 40 000 kr i året ved offentlige universiteter. Hensikten skal være å frigjøre ressurser til finansiering av institusjonene. The National Union of Students (3) har forståelig nok gått i strupen på næringslivsorganisasjonen. Det konservative partiet, som ligger an til å vinne parlamentsvalgene til neste år, har derimot bifalt forslagene (1). Dersom tiltakene skulle bli gjennomført innebærer de at dagens britiske mål om at 50 % av ungdomskullene skal gjennomføre høyere utdanning må oppgis. Ved å øke den økonomiske risikoen for å ta utdanning vil unge med foreldre som har lav inntekt og/eller ikke selv har utdanning velge bort høyere utdanning. Forslaget er også dårlig timet fordi finanskrisa har utløst massearbeidsledighet blant unge briter (1).

I Norge er debatten om studieavgift heldigvis stokk død, på tross av sinte Unge Høyre-medlemmers iherdige innsats (4, 5). Forslaget er så uspiselig at folk som har stått bak vegrer seg for å vedstå det i ettertid (6, 7). Imidlertid er det ingen grunn til å senke guarden. Danmark (8) og Sverige har innført studieavgifter (9) for studenter fra land utenfor EØS. I forbindelse med at Kristin Clemet la fram forslag om ny Universitets- og høyskolelov var en ullen formulering om institusjonenes mulighet til å kreve egenbetaling (10) et av de punktene som ble endret under Stortingets behandling av lova. Fremskrittspartiet har en studiefinansieringspolitikk som på ingen måte står tilbake for de britiske næringslivsbossenes forslag, der blant annet privatisering av Lånekassen er et sentralt element (11).

Erfaringer fra en rekke land viser at systemer der studentene må betale for utdanninga fører til større sosial ulikhet, også dersom det finnes behovsprøvde støtteordninger. Forskning fra Kanada (12) viser en klar sammenheng mellom innføring av skolepenger og frafall av studenter fra lavinntektsfamilier. Ulikhetene er store nok som de er i dagens Norge. Det er ingen grunn til å tukle med våre velfungerende ordninger, og det er bare trist at britiske studenter står overfor en trussel om enda sterkere klasseskiller.

Situasjonen i Storbritannia og flere andre land illustrerer et problem som fortjener større politisk oppmerksomhet: Kostnadene knytta til å hevde seg i internasjonal forskning har økt raskere enn de politiske systemene i Vesten er i stand til å fange opp. I artikkelen (1) beskrives det også hvordan flere britiske universiteter uttrykker varm støtte til næringslivslobbyistenes forslag. Følelsen av vedvarende underfinansiering er etterhvert temmelig velateblert ved norske universiteter og høyskoler. Representanter for studenter og forskere er ofte ute av stand til politisk samarbeid i institusjonenes styrer (13, 14, 15, 16). Så langt har denne mangelen på evne til å samarbeide for det meste gått ut over de vitenskapelig tilsatte: Ved at de eksterne styrerepresentantene allierer seg med studentene har forskernes arbeidsvilkår og innflytelse ved en del institusjoner blitt sterkt redusert. Kan det tenkes at forskerne på lang sikt ser seg lei av å bli satt på sidelinja, og at de danner en allianse med de eksterne for å fremme ønske om studieavgift for å få mer midler til forskninga?

Dagens universitetspolitiske klima er heldigvis ikke helt der ennå. Men ei slik utvikling passer som hånd i hanske til de etterhvert klisjéaktige visjonene om «forskning på et høyt, internasjonalt nivå». Forskninga må matche de rammene som finnes. Dersom vi skal bevare politisk kontroll over utviklinga i åra som kommer har vi to virkemidler (så sant ingen klarer å gjenreise den kollegiale styringa av institusjonene): Å jobbe for å øke midlene til sektoren og å definere tydelig fra politisk hold hva slags rammer som skal gjelde for forskning på ulike fagfelt og institusjoner. All norsk forskning kan ikke være verdensledende. Men den kan godt ødelegge mye i forsøket på å bli det.

Krig blant folk

Flere norske medier videreformidler i dag nyheten om at den nye øverstkommanderende for de USA-ledete styrkene i Afghanistan tegner et dystert bilde av hvordan situasjonen vil utvikle seg (1, 2, 3). Jeg har tidligere skrevet en lengre analyse (4) av NATOs muligheter for suksess på bakgrunn av den pensjonerte toppgeneralen Rupert Smiths (5) tunge verk om moderne krigføring: Det er snakk om krig blant folk, ikke mellom statlige hærer. Det er tydelig at den nye øverstkommanderende, McChrystal, er påvirket av det samme tankegodset. Han snakker om at målet for Afghanistan-operasjonen må dreies fra bekjempelse av motstandsstyrkene til beskyttelse av sivilbefolkninga og understreker viktigheten av velfungerende sivile myndigheter.

De omfattende rapportene om valgfusk i Afghanistan (6, 7, 8), sammen med den enorme korrupsjonen i landet gjør at Karzai-regimet, som er NATOs vert og partner i landet, ikke framstår som et troverdig alternativ for afghanere flest. Flere hundre tusen av stemmene kan ha blitt forfalska. Det er nok til at Karzais seier i første valgomgang egentlig ikke holder mål. Karzai-regimet har nekta å iverksette granskinger av valget (9). Også i 2004-valget som ga Karzai hans første periode var det rapporter om massivt valgfusk (10). Valgfusket er bare toppen av isfjellet når det gjelder Norge og NATOs tunge ansvar for et mislykket statsbyggingsprosjekt.

Problemet er at vi har gjort alt for mye feil i utgangspunktet:

Intervensjonen var ikke i utgangspunktet i tråd med Folkeretten.
USA og NATOs troverdighet i befolkningen var i utgangspunktet lav, og har blitt ytterligere svekket av George Bush’ korsfarerkrig i Irak og gjentatt bombing av sivile mål.
Fokus har hele tiden primært ligget på militær bekjempelse av al-Qaida og Taliban.
Sivilbefolkningens behov og ønsker har ikke blitt vektlagt, i stedet har man knyttet allianser med krigsforbrytere og styrket deres posisjon.
Den militære innsatsen har ikke på langt nær fått den sivile støtten som hadde vært nødvendig når det er snakk om mengden ressurser som må settes inn.
Det er ikke gjort noe for å få bukt med krigsøkonomien i Afghanistan. Opiumsdyrkinga og dermed krigsherrenes inntekter har nådd nye høyder.

Effekten disse punktene har hatt på krigen gjør at Taliban i dag står sterkere enn de kanskje noen gang har gjort. NATO og Vesten har gjennom sin feilslåtte strategi vært Talibans mest effektive rekrutteringsagenter!

Fredsbevegelsens utgangspunkt for motstand mot den norske krigen i Afghanistan har hatt flere elementer. Det viktigste har vært at krigen har et svært svakt grunnlag når det gjelder internasjonal lov. FNs ettergodkjenning av en folkerettsstridig invasjon og sammenlappingen av ulike militære operasjoner har bidratt til å skape uro rundt den etablerte lov og rett som gjelder for krig. Et annet vesentlig element har vært at krigen har medført store lidelser for sivilbefolkninga. Deres ve og vel har ikke vært krigens viktigste mål, noe som også har blitt gjenspeilt i valget av virkemidler. I tillegg til dette har frykt for regional destabilisering, generell motstand mot den fordummende og voldsforherligende doktrinen om «krig mot terror» og skepsis til krigens motiver vært viktige.

Det sosialdemokratiske partiet i Tyskland har lovet tilbaketrekning av de tyske styrkene innen 2013 dersom de vinner valget (11). Sammen med die Linke som også ønsker tilbaketrekning – bare raskere (12) og die Grünen, som også har et problematisk forhold til Afghanistan-operasjonen (13), utgjør de en blokk som kan få flertall i det forestående parlamentsvalget. Canadas regjering har allerede annonsert at de vil trekke seg ut av sine ansvarsområder i Sør-Afghanistan i 2011 (14). Spania vil trekke seg ut innen 2014 (15). Obama ønsker foreløpig ikke å forplikte seg til å sende nye styrker, og Nederland er i ferd med å trekke tilbake styrker i forbindelse med at de avslutter ledelsen av en operasjon i Uruzgan (16).

Krigsmotstanderne i Norge står ikke alene. Misnøyen med krigen i andre NATO-land er økende, og gir seg altså utslag i praktisk politikk. Denne utviklinga gjør at spørsmålet om tilbaketrekking av de norske styrkene i Afghanistan er mer aktuelt enn på lenge. Jo raskere man er villig til å akseptere at krigen er gal og mislykket, jo mer tid vil man ha til å gjennomføre uttrekninga på en organisert måte. Det var forbløffende å se hvor vanskelig det faktisk var for Jonas Gahr Støre å svare på saklig kritikk av det norske engasjementet i Tabloid torsdag 17. 9. (17). Det var også gledelig å høre en seriøs journalist stille de vanskelige spørsmålene for en gangs skyld. Det er sannsynlig at de vil bli stadig vanskeligere i tida som kommer.

Det nådeløse byråkratiet

Det er noe galt med måten vi finansierer helsevesenet vårt på når sykehusleger og -ledere bare vurderer pasientene som kostnader. I denne Dagblad-saken kommer det fram at ansvarlige på sykehus i Østfold har nektet innsatte som ikke var folkeregistrert i området til – hva kan det nå være – Helse Sør-Øst, viktig medisinsk behandling. Den eneste grunnen må være at de ønsket å spare pengene for behandlinga av en pasient de ikke hadde «ansvar» for.

Denne saken illustrerer at det ikke er noe ved nordmenns lynne eller natur som hindrer oss i å være like hjerterå som helsepersonell i USA eller andre steder i verden der helsevesenet er fullstendig overlatt til private. I Norge kan vi få utløp for vår fortvilelse over at noen kan være så trangsynte og gjerrige i møte med mennesker som har behov for hjelp: Vi kan henge politikerne som er ansvarlige for helsevesenet i neste valg, dersom vi ikke stoler på at de vil gjøre det bedre neste gang.

Markedstenkninga i norsk helsevesen har allerede gått for langt. Det er stykkpris-tankegang som har ført til at sykehusene i Østfold har avvist innsatte. Vi må få sykehusene tilbake til staten. Legg ned helseforetakene. Og vi må få et finansieringssystem som gjør at sykehuslederne tenker på pasientenes behov først og hva det koster etterpå i steden for omvendt.

I de venstrehendte atomenes rike

Jeg leser i blant noen tyske aviser for å holde språkkunnskapene på et akseptabelt nivå. Dagens surferunde brakte meg innom nettavisen til Frankfurter Allgemeine Zeitung, en av de større seriøse avisene i Tyskland. Jeg pleier for det meste å lese politiske nyheter, og FAZ pleier å gi et brukbart innblikk i hva slags argumenter som brukes på høyresida i Tyskland. I dag fanget overskriften «Linkshänder im Reich der Atome» oppmerksomheten min. Utbyttet av nysgjerrigheten var fantastisk. I en oppvisning i naturvitenskapelig forskningsjorunalistikk norske medier ville ha problemer med å nå til anklene blir aktuell kjernefysisk forskning formidlet på en måte som gjør at selv vanlige dødelige kan forstå det.

Det finnes neppe tilstrekkelig mange interesserte lesere til at vi noen gang får lese den slags i norske aviser, men journalister oppfordres til å la seg inspirere!

Hva har dere gjort med landet mitt?

Slik lyder overskriften på et intervju med den afghanske politikeren og kvinneaktivisten Malalai Joya i Klassekampen. Jeg har flere ganger tidligere referert til henne i blogginnlegg om Norges deltakelse i det forsvarsministeren kaller en stabiliseringsoperasjon (1, 2), men som alle andre, de norske soldatene inkludert (3), skjønner er en krig. Jeg har flere ganger tidligere i valgkampen skrevet om Norges Afghanistan-engasjement, og dette vil trolig bli siste gang. Men Joya peker på et argument som jeg tidligere ikke har viet tilstrekkelig oppmerksomhet.

Det handler om hvordan Norge og NATO er engasjert i Afghanistan. Norge er unikt i NATO-sammenheng i og med at vi bruker nesten like mye ressurser på humanitært arbeid som på krigføring. Dette er en seier for SV, men som internasjonal politisk markering er det åpenbart utilstrekkelig. Det er Aps forsiktige smøring av den kamelen Afghanistan-krigen utgjør i SVs regjeringsdeltakelse. NATOs medlemmer sett under ett bruker langt mindre på mat, medisiner og utvikling enn det de bruker på soldater, våpen og ammunisjon. Denne ressursprioriteringen er et utrykk for hvordan krigen ses på av NATO-landenes politikere: Først og fremst som en militær konflikt med Taliban.

Forståelsen av konflikten som en uforsonlig krig med en motstander som kan bekjempes på slagmarka gjør også noe med hvilke andre av partene i krigen som oppfattes som relevante. De som gjør noe er de som kriger. Når motstanderen i realiteten er oppslutninga om Taliban blant folket, blir dette livsfarlig. Uavhengig av hvem som har oppslutning i folket og hvem som har meninger som stemmer overens med vestlige lands oppfattelse av hva som er et godt styresett, vil det være dem som har evne og vilje til å mobilisere militær makt som blir sett på som viktige. Krig skaper krigsherrer.

USA vil nå forsøke å gjenta «surge«-operasjonen fra Irak: En relativt kortvarig, kraftig opptrapping i voldsbruken, i håp om å knuse de militære organisasjonene til Taliban. Tallet på USA-amerikanske styrker i Afghanistan har derfor økt kraftig det siste året. Det vil likevel bli svært vanskelig: I motsetning til Irak har ikke Afghanistan noe sentralt ressursgrunnlag som kan understøtte makthaverne, slik Irak har det i olja. I motsetning til Irak har ikke Afghanistan en geografi eller en politisk kultur som gjør det lett å isolere en motstanders militære organisasjon. Lange grenser med lovløse områder i tilgrensende svake stater er farbare til fots. Ledende fagmilitære sier at Afghanistan-krigen er tapt. Hvorfor skal vi i måten vi taper på gjøre våre motstandere til et sviktende håp og våre fiender til seierherrer?

Høyre – adbusted!

Jeg har irritert meg litt over Høyres tendensiøse valgkampreklamer. Ikke nok med at de kan tolkes langt ut over det Høyre står for og lover, men de er lite estetiske og minner meg om en reklame for DnBNOR. Jeg har derfor lagd noen adbustede versjoner som er like tendensiøse, men med motsatt fortegn. Enjoy!

Vi har ei god og trygg sykelønn i dag. Høyre har gjentatte ganger tatt til orde for karensdager (1). De vil fjerne sykelønna de første dagene man er syk og gi reduserte utbetalinger i resten av sykemeldingsperioden. SV vil beholde dagens ordninger.

Høyre ønsker store skatteletter til de rikeste og har en elendig fordelingsprofil på sine skatteletter – mest til dem som har mest fra før (2). SV har tidligere avslørt hvor lite vanlige folk vil få i skattelettelser med Høyres politikk. SV vil ha et skattesystem som gjør at de som har størst evne til å bidra også bidrar mest.

Høyre har sagt klart og tydelig ja til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (3). Det vil være en miljøskandale uten like og gjøre det umulig for Norge å gjøre de utslippskuttene som er nødvendige for at en internasjonal klimaavtale skal kunne komme på plass. SV vil ha varig vern av Lofoten og Vesterålen.

Høyre ønsker å selge det norske folkets eierandeler i Statoil, Statkraft og andre statseide selskaper til høystbydende (4). Det er å gi slipp på store, og for vannkraftas del evigvarende inntekter til fellesskapet. SV ønsker å beholde arvesølvet på folkets hender.

Høyre innførte sist de var i regjering skattelette for sykeforsikring, og vil gjeninnføre denne ordningen (5). De er også for en privatisering av helsesektoren (6). Vil du være avhengig av den lille teksten i forsikringspolisen når du er syk? SV er tydelige på at helse og omsorg er for viktige oppgaver til at ansvaret kan overlates til private – alle skal være trygge på å få god helsehjelp.

Forrige gang Høyre satt i regjering innførte de en privatskolelov som i løpet av kort tid førte til en oppblomstring av profittsøkende privatskoler (7). Synes du det er rimelig at kvaliteten på utdanninga skal avhenge av foreldrenes lommbøker? Høyre ønsker flere privatskoler der foreldrene må betale skolepenger. SV vil at skolen skal være gratis for alle, og et sted der barn kan møtes uavhengig av hvilke foreldre de har.