Kategori: Uten kategori

Selv om de nordiske landene liker å smykke seg med en sterk humanistisk tradisjon, der nestekjærlighet har vært en viktig verdi, har Norge, Sverige og Danmark alle sine skjeletter i skapet når det gjelder behandling av minoriteter. I en artikkel i dagens VG (1) kommer det fram at danske myndigheter brukte inuittiske barn som forsøkskaniner i et fordanskingsprosjekt. I en leder i Tidsskrift for Den norske legeforening fra 1998 gis det en historisk gjennomgang av tvangssterilisering i de nordiske landene, en praksis som i særlig grad rammet romfolk (2). En tilsvarende praksis pågår den dag i dag i østeuropeiske EU-land (3). I Norge og Sverige har også samene blitt utsatt for overgrep fra majoritetsbefolkninga, selv om det der har vært snakk om kulturell, snarere enn fysisk sterilisering (4). I alle de tre skandinaviske landene har man i løpet av det siste tiåret tatt oppgjør med denne praksisen og betalt ut erstatninger til dem som er blitt rammet (5, 6). Men små drypp av formyndersamfunnets eksesser dukker fremdeles opp med jevne mellomrom, slik som i Morgenbladets debatt om NS-barna (7) og artikkelen om de grønlandske forsøksbarna.

De fleste av disse overgrepen bunner i et velmenende, men grunnleggende misforstått ønske om å hjelpe. Det blir ofte sagt at formynderstaten er et resultat av arbeiderpartistatens voldsomme størrelse, at overgrepene på sett og vis skulle være et iboende element i den offentlige forvaltninga, som ventet på å springe ut bare den oppnådde en kritisk masse. Formynderstaten og sosialdemokratiet blir til én og samme størrelse, slik som i denne kronikken (8) av Danmarks tidligere statsminister. Jeg vil imidlertid påstå at det mest sentrale trekket ved formynderstaten er noen menneskers opplevelse av overlegenhet over andre. Etterkrigstidas formynderstat vokste fram gjennom samarbeidet mellom borgerlige partier og Arbeiderpartiet, og det er også fordums borgerlige regjeringer som har innført lovgivning om f.eks. Overformynderiet (9) og lovene om tvangssterilisering (2). I en nyere artikkel om tiltakende formynderi i Danmark uttaler en forsker at tendensen skylder en forvitring i sosialpolitisk forståelse (10).

Formynderi i form av offentlige overgrep kommer av en ikke-solidarisk, ikke-empatisk politikk overfor samfunnets vanskeligstilte. Også i dagens norske samfunn finner vi slike tendenser i rikt monn. Historiene som brukes til å fortelle om samfunnets problemer viser en tydelig mangel på evne til å sette seg inn i andre menneskers situasjon, slik som Bjarne Håkon Hansens famøse uttalelse om at «sosialklienter må stå opp om morran»(11). Dette mantraet er også blitt omfavnet av høyresidens partier, og både Høyre (12) og Frp (13) har mistenkeliggjøring av folk som faller utenfor arbeidslivet som retoriske grunnpilarer i sin veldferdspolitikk. En av de retoriske bærebjelkene i sosialpolitikkens forvitring er snillisme-begrepet som ble oppfunnet av Rune Gerhardsen (14). Ved hjelp av dette begrepet blir forslag om målrettede sosialpolitiske tiltak basert på brukergruppenes premisser effektivt undergravd, siden snillismens motsetning er flertallets moralhistorier, noe som fører til krav som ikke er forankra i eller tilpassa til brukernes egen virkelighet.

Den verste formen for moderne formynderi finner man kanskje i behandlinga av asylsøkere. Det er ingen tvil om at enkelte asylsøkere bryter norske lover, men lovbruddene gir i seg selv en åpning for inngrep. Det at integreringen ofte er mindre effektiv enn den bør være, kan imidlertid i betydelig grad tilskrives snillisme-debattens polarisering av innvandringsfeltet og undergraving av politisk vilje til å sette inn en tilstrekkelig innsats. Dette har ført til at debatten om asylinstituttet i dag ikke føres med utgangspunkt i hva asylinstituttet er til for: Beskyttelse av individer som er forfulgt i sine hjemland. Det ligger i sakens natur at disse ikke alltid vil være i stand til å frambringe nitid dokumentasjon på forfølgelsen, slik vi nå krever. På tross av hvor vanskelig det er å dokumentere hva som skjer med asylsøkere etter retur til hjemlandet, finnes det etterhvert omfattende dokumentasjon på hvordan race-to-the-bottom-politikken i rike lands asylsystem allerede har ført til at mange asylsøkere med reelt grunnlag for opphold har blitt sendt tilbake til opprinnelseslandet, og at følgen har vært tortur eller døden (15, 16, 17, 18, 19).

Om 20, 30 eller 40 år er det kanskje denne politikken vi vil ta oppgjør med i avisspaltene, om ikke den norske asyldebatten snart blir ført på andre premisser. Tidligere tiders overgrep bør tjene som en påminnelse om hvor galt det kan bære av sted dersom vi bruker vår egne historier om moralsk fortreffelighet som en målestokk i vurderingen av andres problemer. Som John O. Egeland har skrevet (20), må vi bygge en human tredje vei i forståelsen av innvandringsspørsmålet. SV viste gjennom sin dissens i behandlingen av regjeringens asylpolitikk at vi tar denne utfordringa på alvor (21), og har også vært nokså alene om å påpeke at vestlige lands intervensjoner i vesentlig grad bidrar til å øke asylpolitikkens utfordringer: De fleste asylsøkerne som kommer til Norge er fra Irak og Afghanistan (22).

Kultur- og kirkedepartementet er forberedt på masseutmeldelser fra Statskirka, fordi svært mange står feilaktig oppført i medlemsregistrene. Dette skyldes blant annet at da kirka fikk et elektronisk medlemsregister, brukte man Folkeregisteret som utgangspunkt og trakk deretter fra folk etterhvert som man oppdaget at de ikke var medlemmer. Den manglende kontrollen er et temmelig alvorlig problem og egentlig ville det vel vært mer naturlig at man sa aktivt fra dersom man ønsket å fortsette å stå som medlem av kirka. Hovedargumentet mot dette er at det antas at de fleste ønsker å stå som medlemmer, og at det derfor vil være dyrere med aktiv bekreftelse enn aktiv utmelding.

Det er åpenbart at framgangsmåten her vil ha enorm betydning for resultatet. Men den er altså fastlagt, og da får vi forholde oss til dét. Jeg mistenker at støtten til Statskirka som statskirke er betydelig svakere enn det Kultur- og kirkedepartementet har lagt til grunn. Dersom du, som jeg, mener at det er uheldig at den norske stat har en foretrukken religion, vil jeg oppfordre deg til å benytte muligheten: Du har fått en ferdig frankert og adressert konvolutt du kan bruke til å melde deg ut, dersom du står i medlemsregisteret. Bruk den! Om du ønsker å fortsette å stå som medlem, så gå og stem, slik at menighetsrådet i din lokale kirke står for det samme som deg.

Vi skal selvsagt huske at Kirka utfører en rekke andre oppgaver som ikke har med forkynnelse og trosopplæring å gjøre, og som det er naturlig at det offentlige tar hånd om, bl.a.:

• Vedlikehold av historiske kirkebygg
• Drift og vedlikehold av gravsteder
• Drift og vedlikehold av historiske arkiver

Dersom Kirkas religiøse virksomhet blir et privat anliggende må man sikre at ulike kirkebygg ivaretar også den allmenne funksjonen de har: Som kulturhistoriske minnesmerker for mange gamle, flotte kirker, og som naturlige samlingsplasser for frivillig aktivitet for mange moderne arbeidskirker. Det bør inngås avtaler mellom kirka og det offentlige som sikrer dette, for en frigjøring fra staten vil også være viktig for kirka selv, siden den blir fri fra politisk overstyring og f.eks. bispeutnevnelser ikke lenger vil avhenge av partipolitisk tilknytning.

Har du fått konvolutten til kirkevalget, men avstår fra å stemme eller melde deg ut, gir du opp muligheten til å påvirke hvordan skattepengene dine forvaltes. Du gir også opp en sjelden mulighet til å øve direkte innflytelse i et politisk spørsmål. En felles kirke der alle er medlem, men ingen bryr seg nok til å delta – det er det siste både samfunn og kirke trenger.

Det er ikke første gang jeg hører de fagmilitære si at NATO må belage seg på å bli lenge i Afghanistan. Likevel ble jeg litt overraska da jeg så at den nye sjefen for den britiske generalstaben nå sier at Storbritannia må forberede seg på et militært engasjement av 30-40 års varighet (1, 6, 7). Så lenge debatten føres på dagens premisser, må jo det innebære at norske soldater også skal bli i 30-40 år. Vi skal altså forberede oss på å sende små jenter og gutter som ennå ikke er født før om 20 år for å okkupere et annet land. Ikke bare går oppgaven nå så langt fram i tid at det er absurd å tenke på hvem som skal gjøre jobben, men et så langt oppdrag vil bli uhyre kostbart og legge sterke begrensninger på Norges evne til å bidra med fredsbevarende styrker andre steder. Krigen i Afghanistan koster omkring 1 milliard i året. Skal vi bli der i 40 år, vil vi ha brukt 70 milliarder prisjusterte kroner, om vi skal opprettholde dagens størrelse på våre militære styrker. Men det snakkes også om å sende flere soldater (2), noe som i så fall vil koste enda større, vanvittige summer.

Vanligvis har vi en ordentlig debatt i Norge om et engasjement av denne størrelsen. Men ikke i dette tilfellet. Alle partier på Stortinget unntatt SV setter samholdet i NATO høyere enn behovet for demokratisk debatt. Det eneste som vil skje om Norge ensidig trekker sine soldater ut er nemlig at samholdet i NATO vil svekkes noe. Det er ingenting i NATO-pakten som tvinger Norge til å føre krig i Afghanistan.

Forkjempere for krigen i Afghanistan hevder ofte at en tilbaketrekning av norske styrker vil være ensbetydende med at Taliban vinner makta i landet (3). De viser til at det har foregått en forbedring av levestandarden i landet, og hevder at det å overlate det afghanske folket til seg selv på det nåværende tidspunkt ville være et svik. Snakker om den hvite manns byrde. Jeg har tidligere skrevet om forutsetningene for å vinne krigen i Afghanistan (4), og hvor lite levekårene faktisk har endret seg. Vurderingen av forholdene for sivilbefolkningen støttes av Human Rights Watch’ rapport for 2008, som ikke tegner noe positivt bilde av okkupasjonen (5). Det er åpenbart at vestlig tilstedeværelse er polariserende: Taliban vinner oppslutning for hver sivil som drepes under okkupasjonen, samtidig som demokratiske institusjoner forbindes med vestlige løpegutter.

Så spørsmålet går til dem som ønsker at vi blir i Afghanistan: Hva vil 40 års okkupasjon gjøre med vårt syn på afghanerne? Vil de NATO-støttede krigsherrene basere seg på at NATO ikke vil trekke seg ut uansett, og benytte muligheten til å underslå pengestøtte og dyrke opium – og dermed undergrave videre utvikling? 40 år er omtrent så lenge en afghaner født i dag kan regne med å leve. Skal <i>vi</i> ta ansvar for fostre en generasjon afghanere som ikke kjenner noen annet enn okkupasjon, fordi NATO ikke har råd til å tape? For dersom vi gjør det, blir Afghanistan vårt Palestina.

To av Norges aller rikeste gir begge enorme bidrag til Frps valgkamp. Stein Erik Hagen og Christen Sveaas gir begge 2 millioner kroner. Tidligere har det blitt bekreftet at flere andre av Norges styrtrike finanselite investerer store summer for å få Frp til makta. Det er ikke uten grunn: Investeringen kan komme til å kaste godt av seg. Folk flest betaler ikke formueskatt, men denne skatteformen er nesten det eneste virkemidlet vi har for å få landets rikeste til å bidra til fellesskapet. Det er også bare tøys at formueskatten hemmer næringslivet. Den høyreekstreme tenketanken Heritage foundation roser  Norge for hvor lett det er å drive forretninger her (men Norge oppnår heldigvis bare en 28. plass på kåringen deres, der offentlige velferdstjenester gir negativt utslag), og Verdensbankens «Doing Business» rapport rangerer Norge som det 10. beste landet i verden for å drive forretninger. I Norden ligger vi foran både Sverige og Finland.

Frp har fått riking-gaver på 6,8 millioner så langt. Selv om partiet har lovet å gi fortløpende beskjed om hvem som gir og hvor mye, er det bortsett fra Stein Erik Hagens bidrag umulig å finne ut av hvem som har bidratt og hvor mye på Frps nettsider. Det er interessant  å merke seg at Frps velgere ikke ønsker disse skattelettene til dem som har mest fra før. De mener at alle skal bidra etter evne. Problemet er at det bare er partiene på venstresiden som har en slik skattepolitikk. Så hvor mye vil høyresidens rike onkler tjene på Frps gavepakke (basert på skattelistene for 2007)?

Stein Erik Hagen: Bidrag 2 millioner, sparer minst 10 millioner personlig per år, og betaler nesten utelukkende formueskatt. I tillegg vil de styrtrike barna hans tjene opp mot 90 millioner årlig i spart formueskatt. Barna flytter av skattemessige årsaker til Sveits.

Christen Sveaas: Bidrag 2 millioner, sparer høyst 25000 årlig personlig da han i praksis var nullskatteyter i 2007.

Øystein Stray Spetalen: Bidrag 250 000, sparer mer enn 10 millioner i formueskatt hvert år.

Herbjørn Hansson (reder): Bidrag 450 000, sparer 200 000 i formueskatt og minst 100 000 i toppskatt hvert år.

Sverre Hansen (oljeforretningsmann): Bidrag 500 000, sparer 450 000 i formueskatt og et mindre beløp i toppskatt hvert år.

Leif O. Høegh (reder): Bidrag 350 000. Vil spare ca 150 000 årlig i formueskatt. Er av skattemessige årsaker bosatt i Storbritannia.

Gjert Wilhelmsen (reder): Bidrag 300 000. Vil spare ca. 5 millioner årlig i formueskatt.

Arne Wilhelmsen (reder): Bidrag 300 000. Vil spare ca. 30 millioner årlig i formueskatt.

Hvis vi legger sammen det disse velstående menneskene har investert i Frp, utgjør det 4,15 millioner kroner. Hvis vi ser på hva de vil få igjen, utgjør det omtrent 150 millioner årlig bare for disse menneskene. Hvis vi ganger det med 4 år, utgjør det 600 millioner. Med milliardærenes rikdom følger ikke bare en bedre levestandard, men også en enorm makt til å styre utviklingen av næringer og forvalte folks arbeidsplasser. Der er skremmende at mange av dem som har slik makt ikke ser behovet for å bidra til samfunnets felleskasse. For en grundigere gjennomgang av skattelettene vil føre til for folk flest (fra 800 til ca 2000 kroner årlig) og milliardærer (i snitt 30 millioner i året per person), les SVs rapport om Høyre og Frps politikk. Rapporten tar utgangspunkt i hva Frp og Høyre har vært enige om i Stortinget. Til sammenligning vil Høyre og Frps fjerning av skattefradraget til fagorganiserte koste opp til 3600 kr i året for mange med helt vanlige inntekter. Dermed vil mange hundre tusen mennesker med alminnelig lønn, det er fristende å si «folk flest», få en reell skatteskjerpelse med en Frp/Høyre-regjering.

Høyre påstår ikke i samme grad som Frp at de er et parti for folk flest, men de er vanligvis flinke til å påpeke at Arbeiderpartiet får betydelig støtte fra LO, og mener at denne støtten blir vanskeligere å forsvare i lys av at høyresidens partier ikke lenger mottar støtte fra NHO (de mottar likevel støtte fra rederiforbundet).  Det finnes absolutt sider ved samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet det er verdt å kritisere, men man skal ikke glemme at LOs valg av partier som mottar støtte er basert på en omfattende prosess der det blir utarbeidet en liste med politiske krav gjennom organisasjonens medlemsorganer. SV mottar også støtte fra LO. Ser man på nettstedet partifinansiering.no, er det imidlertid tydelig at Høyre i lang tid og Frp fra og med forrige valg har mottatt bidrag fra private selskaper som langt overgår den støtten SV har mottatt fra LO-systemet. Ser man LOs støtte til venstresidens partier i sammenheng med Høyres store kapitalinntekter, som i 2005 var på 36 mill og i 2007 var på 10 mill, kan det nesten virke som om Høyre ønsker å være alene om rikdommen.

Høyre og Frp ønsker å flytte penger fra dem som engasjerer seg i forholdene på arbeidsplassen gjennom fagbevegelsen til dem som allerede er flinkest til å unngå bidrag til fellesskapet. Det er vanskelig å se at dette er en politikk for folk flest, men det er tydelig at de rikeste setter pris på støtten de får til sine krav om å slippe å bidra til vårt felles beste.

Oppdatering: Ingvild Reymert og Bård Vegard Solhjell har også skrevet om emnet, og Sigve Indregard har skrevet om hvor absurd det er å påstå at det er vanlig å måtte selge eiendeler for å betale eiendomsskatt.

Mens Høyre har en velkjent profil som kalkulatorparti (1, 2), der alt skal måles og veies, selv små barns «prestasjoner» (3, modige barnehageansatte satte seg på bakbeina i bydel Østensjø), forsøker Frp å framstille seg som velferdsstatens varmeste forsvarer (4, 5). Hjemmehjelpstjenester organiseres over det kommunale budsjettet, men administreres i Oslo av bydelene. Ettersom Høyre/Frp-byrådet (med støtte fra Venstre og Krf) kronisk underfinansierer bydelene (6), blir det i praksis til at de normene som byrådet bruker når de beregner kostnaden for å drive en tjeneste må legges til grunn når bydelene vedtar sine budsjetter: Det blir stoppeklokkeomsorg (7, 8, 9). I denne Dagblad-saken (10) fra min egen bydel er det ikke underfinansiering som er den direkte årsaken til problemet, men det er åpenbart at slike vanskeligheter oppstår lettere når arbeidsdagen er så hektisk at man må løpe fra menneske til menneske. Da blir det verken tid eller overskudd til omsorg.

Tilstanden er ikke bedre i andre kommuner der Høyre/Frp styrer. Jeg har en venninne som gjennom flere år har hatt sommerjobb som hjemmehjelp i den styrtrike, blå kommunen Bærum. Hun forteller om tidsrammer som er så knappe at de gir rom for 15 minutters vask av bad og toalett én gang i måneden, og der et vanlig besøk består av deg døgnlige bleieskiftet og en tallerken emmen ferdigmat. De knappe tidsrammene fører til at pleietrengende med påpasselige pårørende blir prioritert framfor dem uten nettverk. Intime og smertefulle inngrep som skifte av kateter foretas rutinemessig av ufaglært personell uten opplæring. Det er åpenbart ikke det glansbildet høyrepartiene ønsker å selge.

I eldreomsorgen er det to ting som avgjør kvaliteten på tjenestene: Tilgangen på kompetent personell og midlene som stilles til rådighet for å betale lønn. Det er ideologisk sveiseblindt å tro at private kan gi mer omsorg per krone, for ikke å snakke om et mer likeverdig tilbud, men kalkulatorpartiene har forlest seg på markedsliberalistenes økonomiske pensum (11). Erfaringene fra Oslo viser at det på tross av høyresidens tilslørende og latterliggjørende retorikk (12, 13) ikke blir bedre tjenester av konkurranseutsetting (14). SV har en sterk politikk for å bygge opp eldreomsorg (15, 16) og hjemmetjenester (17). Men vi forstår også at det krever ressurser. Under den rød-grønne regjeringa er det blitt tilført mange nye årsverk til pleie- og omsorgssektoren (18). Et historisk godt trygdeoppgjør som fikk Frps «Eldremilliard» til å blekne, har hevet levestandarden for mange uføre og eldre (19). Likevel gjenstår det dessverre mye arbeid. «Eldrebølgen» merkes bedre, og behovet framover vil øke. SV vil satse på kommuneøkonomien, slik at kommunene har råd til å finansiere et godt tilbud og være en garantist for et offentlig, likeverdig tilbud. Gjennom økt grunnbemanning og satsing på etter- og viderutdanning skal kvaliteten på tjenestene løftes (20).

Oppdatering: På tross av mildt sagt dårlige resultater i H/Frp-styrte Oslo er Siv Jensen frekk nok til å hevde at Frp har et moralsk overtak i debatten om eldreomsorg (21).

Et symbolutspill fra landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp)(1), der han ønsker å få på plass et internasjonalt rammeverk som skal forby salg av landbruksprodukter fra klonede dyr fikk meg til å tenke på den ryggmargsrefleksen som mange har utviklet mot bioteknologi. Utspillet er helt åpenbart symbolpolitikk, fordi framstilling av klonede dyr er så dyrt at det helt åpenbart er ulønnsomt i alminnelig landbruksproduksjon (2). For en del medisinske produkter, der man f.eks. ønsker å produsere rekombinante proteiner (3), vil produksjon i dyr likevel kunne være nødvendig, fordi bakterier og gjær, som brukes rutinemessig i framstilling av andre rekombindante produkter, ikke har det samme produksjonsapparatet for slike stoffer som pattedyr. Insulin til diabetikere og en del legemidler til bl.a. revmatikere produseres i dag rutinemessig ved hjelp av rekombinant teknologi. I Felleskatalogens nettutgave opptrer søkeordet «rekombinant» hos ikke mindre enn 80 legemidler (4). Framstilling av rekombinante dyr er svært arbeidskrevende, og bruk av kloning kan redusere tida og kostnadene forbundet med å få på plass en produksjonsbesetning for et nytt produkt.

Når Nationens journalist skriver at landbruksministeren ønsker å få til et forbud mot handel med produkter fra klonede dyr er det derfor grunn til å spørre seg hvor informasjonssvikten ligger: Vet ikke landbruksministeren om denne typen produkter, eller har journalisten skrevet «produkter» og ment «matvareprodukter». Dersom det siste er tilfelle, vil et forbud kanskje føre til mindre kostnadseffektiv drift, ettersom man ikke kan bruke andre produkter fra produksjonsdyra enn de rent medisinske. Det vil likevel være udramatisk med tanke på tilbud og utvikling av legemidler. Det er en interessant diskusjon hvorvidt et slikt tiltak vil være fornuftig og tillitsskapende (du skal slippe å være redd for klonede dyr i matvaredisken) eller unødvendig hysteri (det er ingen åpenbar, rasjonell grunn til at matvareprodukter fra klonede dyr skulle være mer skadelige enn matvareprodukter fra dyr fra tradisjonell avl).

Gapet mellom den kunnskapen det er mulig for lekfolk å ha, og de muligheten en stadig mer spesialisert vitenskap gir, fører til at mye ny teknologi får noe svært mystisk over seg. Jeg har tidligere skrevet lettbeint om det homeopatiens manglende rasjonelle rammeverk (5, .pdf ss54-55, 6, .pdf ss52-53). Samtidig forstår jeg at mitt eget fag kan framstå som like mystisk for noen som ikke har brukt tid på å sette seg inn i det. For de som er interesserte i å lese mer om forholdet mellom teknologi, frykt og framtidsoptimisme, så har professor i biologi ved UiO, Dag O. Hessen, skrevet en lettlest og god framstilling av dette (7). Hessen er også inne på noe annet: At vi i Norge har et lavt nivå på den naturvitenskapelige basiskunnskapen. Det ville nok vært lettere å forholde seg til et stadig mer teknologisk samfunn om flere hadde en realfaglig allmenndannelse (8). Det ville kanskje også gitt oss en mer fruktbar debatt om forholdet mellom biologisk og kulturelt kjønn, der Preben Z. Møller har skrevet noe av det mer fornuftige jeg har sett (9, publisert på Anne Vikens blogg), og i skarp motsetning til nypositivistene han kritiserer, evner å integrere kunnskap om biologi med en normativ samfunnsteori på en meningsfull måte.

En forsker kommer med anbefalinger til tyske politikere i forkant av Forbundsdagsvalget i høst (1): Utslippskvoter for CO2 må kjøpes av de som produserer fossilt brensel. Kvotestørrelsen beregnes på bakgrunn av den mengden CO2 forbrenning av det produserte brenselet vil avgi. Personlig tror jeg utslippskvoter bør benyttes sammen med sektorvis fastsatte måltall for utslippsreduksjon, slik at man også får en overordnet, politisk styring. Men så lenge man skal bruke markedsmekanismer til å styre CO2-utslipp, har denne ideen noe besnærende ved seg. Ved at f.eks. oljeprodusentene må kjøpe klimakvoter for all olje de skal produsere, vil man for det første få presis styring. Det er relativt enkelt å beregne hvor mye CO2 forbrenning av en gitt brenselsmengde vil avgi, men det er langt vanskeligere å beregne faktiske utslipp hos hver enkelt sluttbruker. For det andre vil klimakostnadene bli oversiktlige allerede fra det tidspunktet der utvinning av brenselet planlegges, og prisen på brenselet vil samsvare direkte med klimakostnadene.

Utgangspunktet for forslaget er en frykt for at bl.a. utfasing av kjernekraftverk i Tyskland skal føre til ny oppblomstring i kullindustrien. Det er en klar parallell til norske forhold, der oljeindustrien nå kjemper desperat for å få åpnet nye områder for utvinning, med Frp som sitt ivrigste haleheng (2). Det er imidlertid helt åpenbart at Frps politikk ikke vil gi Nord-Norge et bærekraftig næringsliv på lang sikt (3, 4, 5). I den forbindelse kan det være greit å minne om at Frp tidligere har logret for oljeindustrien på en måte som ikke på noen måte ville gavne folk flest (6, 7, 8).