Kategori: Eldre innlegg

Det er ikke første gang jeg hører de fagmilitære si at NATO må belage seg på å bli lenge i Afghanistan. Likevel ble jeg litt overraska da jeg så at den nye sjefen for den britiske generalstaben nå sier at Storbritannia må forberede seg på et militært engasjement av 30-40 års varighet (1, 6, 7). Så lenge debatten føres på dagens premisser, må jo det innebære at norske soldater også skal bli i 30-40 år. Vi skal altså forberede oss på å sende små jenter og gutter som ennå ikke er født før om 20 år for å okkupere et annet land. Ikke bare går oppgaven nå så langt fram i tid at det er absurd å tenke på hvem som skal gjøre jobben, men et så langt oppdrag vil bli uhyre kostbart og legge sterke begrensninger på Norges evne til å bidra med fredsbevarende styrker andre steder. Krigen i Afghanistan koster omkring 1 milliard i året. Skal vi bli der i 40 år, vil vi ha brukt 70 milliarder prisjusterte kroner, om vi skal opprettholde dagens størrelse på våre militære styrker. Men det snakkes også om å sende flere soldater (2), noe som i så fall vil koste enda større, vanvittige summer.

Vanligvis har vi en ordentlig debatt i Norge om et engasjement av denne størrelsen. Men ikke i dette tilfellet. Alle partier på Stortinget unntatt SV setter samholdet i NATO høyere enn behovet for demokratisk debatt. Det eneste som vil skje om Norge ensidig trekker sine soldater ut er nemlig at samholdet i NATO vil svekkes noe. Det er ingenting i NATO-pakten som tvinger Norge til å føre krig i Afghanistan.

Forkjempere for krigen i Afghanistan hevder ofte at en tilbaketrekning av norske styrker vil være ensbetydende med at Taliban vinner makta i landet (3). De viser til at det har foregått en forbedring av levestandarden i landet, og hevder at det å overlate det afghanske folket til seg selv på det nåværende tidspunkt ville være et svik. Snakker om den hvite manns byrde. Jeg har tidligere skrevet om forutsetningene for å vinne krigen i Afghanistan (4), og hvor lite levekårene faktisk har endret seg. Vurderingen av forholdene for sivilbefolkningen støttes av Human Rights Watch’ rapport for 2008, som ikke tegner noe positivt bilde av okkupasjonen (5). Det er åpenbart at vestlig tilstedeværelse er polariserende: Taliban vinner oppslutning for hver sivil som drepes under okkupasjonen, samtidig som demokratiske institusjoner forbindes med vestlige løpegutter.

Så spørsmålet går til dem som ønsker at vi blir i Afghanistan: Hva vil 40 års okkupasjon gjøre med vårt syn på afghanerne? Vil de NATO-støttede krigsherrene basere seg på at NATO ikke vil trekke seg ut uansett, og benytte muligheten til å underslå pengestøtte og dyrke opium – og dermed undergrave videre utvikling? 40 år er omtrent så lenge en afghaner født i dag kan regne med å leve. Skal <i>vi</i> ta ansvar for fostre en generasjon afghanere som ikke kjenner noen annet enn okkupasjon, fordi NATO ikke har råd til å tape? For dersom vi gjør det, blir Afghanistan vårt Palestina.

To av Norges aller rikeste gir begge enorme bidrag til Frps valgkamp. Stein Erik Hagen og Christen Sveaas gir begge 2 millioner kroner. Tidligere har det blitt bekreftet at flere andre av Norges styrtrike finanselite investerer store summer for å få Frp til makta. Det er ikke uten grunn: Investeringen kan komme til å kaste godt av seg. Folk flest betaler ikke formueskatt, men denne skatteformen er nesten det eneste virkemidlet vi har for å få landets rikeste til å bidra til fellesskapet. Det er også bare tøys at formueskatten hemmer næringslivet. Den høyreekstreme tenketanken Heritage foundation roser  Norge for hvor lett det er å drive forretninger her (men Norge oppnår heldigvis bare en 28. plass på kåringen deres, der offentlige velferdstjenester gir negativt utslag), og Verdensbankens «Doing Business» rapport rangerer Norge som det 10. beste landet i verden for å drive forretninger. I Norden ligger vi foran både Sverige og Finland.

Frp har fått riking-gaver på 6,8 millioner så langt. Selv om partiet har lovet å gi fortløpende beskjed om hvem som gir og hvor mye, er det bortsett fra Stein Erik Hagens bidrag umulig å finne ut av hvem som har bidratt og hvor mye på Frps nettsider. Det er interessant  å merke seg at Frps velgere ikke ønsker disse skattelettene til dem som har mest fra før. De mener at alle skal bidra etter evne. Problemet er at det bare er partiene på venstresiden som har en slik skattepolitikk. Så hvor mye vil høyresidens rike onkler tjene på Frps gavepakke (basert på skattelistene for 2007)?

Stein Erik Hagen: Bidrag 2 millioner, sparer minst 10 millioner personlig per år, og betaler nesten utelukkende formueskatt. I tillegg vil de styrtrike barna hans tjene opp mot 90 millioner årlig i spart formueskatt. Barna flytter av skattemessige årsaker til Sveits.

Christen Sveaas: Bidrag 2 millioner, sparer høyst 25000 årlig personlig da han i praksis var nullskatteyter i 2007.

Øystein Stray Spetalen: Bidrag 250 000, sparer mer enn 10 millioner i formueskatt hvert år.

Herbjørn Hansson (reder): Bidrag 450 000, sparer 200 000 i formueskatt og minst 100 000 i toppskatt hvert år.

Sverre Hansen (oljeforretningsmann): Bidrag 500 000, sparer 450 000 i formueskatt og et mindre beløp i toppskatt hvert år.

Leif O. Høegh (reder): Bidrag 350 000. Vil spare ca 150 000 årlig i formueskatt. Er av skattemessige årsaker bosatt i Storbritannia.

Gjert Wilhelmsen (reder): Bidrag 300 000. Vil spare ca. 5 millioner årlig i formueskatt.

Arne Wilhelmsen (reder): Bidrag 300 000. Vil spare ca. 30 millioner årlig i formueskatt.

Hvis vi legger sammen det disse velstående menneskene har investert i Frp, utgjør det 4,15 millioner kroner. Hvis vi ser på hva de vil få igjen, utgjør det omtrent 150 millioner årlig bare for disse menneskene. Hvis vi ganger det med 4 år, utgjør det 600 millioner. Med milliardærenes rikdom følger ikke bare en bedre levestandard, men også en enorm makt til å styre utviklingen av næringer og forvalte folks arbeidsplasser. Der er skremmende at mange av dem som har slik makt ikke ser behovet for å bidra til samfunnets felleskasse. For en grundigere gjennomgang av skattelettene vil føre til for folk flest (fra 800 til ca 2000 kroner årlig) og milliardærer (i snitt 30 millioner i året per person), les SVs rapport om Høyre og Frps politikk. Rapporten tar utgangspunkt i hva Frp og Høyre har vært enige om i Stortinget. Til sammenligning vil Høyre og Frps fjerning av skattefradraget til fagorganiserte koste opp til 3600 kr i året for mange med helt vanlige inntekter. Dermed vil mange hundre tusen mennesker med alminnelig lønn, det er fristende å si «folk flest», få en reell skatteskjerpelse med en Frp/Høyre-regjering.

Høyre påstår ikke i samme grad som Frp at de er et parti for folk flest, men de er vanligvis flinke til å påpeke at Arbeiderpartiet får betydelig støtte fra LO, og mener at denne støtten blir vanskeligere å forsvare i lys av at høyresidens partier ikke lenger mottar støtte fra NHO (de mottar likevel støtte fra rederiforbundet).  Det finnes absolutt sider ved samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet det er verdt å kritisere, men man skal ikke glemme at LOs valg av partier som mottar støtte er basert på en omfattende prosess der det blir utarbeidet en liste med politiske krav gjennom organisasjonens medlemsorganer. SV mottar også støtte fra LO. Ser man på nettstedet partifinansiering.no, er det imidlertid tydelig at Høyre i lang tid og Frp fra og med forrige valg har mottatt bidrag fra private selskaper som langt overgår den støtten SV har mottatt fra LO-systemet. Ser man LOs støtte til venstresidens partier i sammenheng med Høyres store kapitalinntekter, som i 2005 var på 36 mill og i 2007 var på 10 mill, kan det nesten virke som om Høyre ønsker å være alene om rikdommen.

Høyre og Frp ønsker å flytte penger fra dem som engasjerer seg i forholdene på arbeidsplassen gjennom fagbevegelsen til dem som allerede er flinkest til å unngå bidrag til fellesskapet. Det er vanskelig å se at dette er en politikk for folk flest, men det er tydelig at de rikeste setter pris på støtten de får til sine krav om å slippe å bidra til vårt felles beste.

Oppdatering: Ingvild Reymert og Bård Vegard Solhjell har også skrevet om emnet, og Sigve Indregard har skrevet om hvor absurd det er å påstå at det er vanlig å måtte selge eiendeler for å betale eiendomsskatt.

Mens Høyre har en velkjent profil som kalkulatorparti (1, 2), der alt skal måles og veies, selv små barns «prestasjoner» (3, modige barnehageansatte satte seg på bakbeina i bydel Østensjø), forsøker Frp å framstille seg som velferdsstatens varmeste forsvarer (4, 5). Hjemmehjelpstjenester organiseres over det kommunale budsjettet, men administreres i Oslo av bydelene. Ettersom Høyre/Frp-byrådet (med støtte fra Venstre og Krf) kronisk underfinansierer bydelene (6), blir det i praksis til at de normene som byrådet bruker når de beregner kostnaden for å drive en tjeneste må legges til grunn når bydelene vedtar sine budsjetter: Det blir stoppeklokkeomsorg (7, 8, 9). I denne Dagblad-saken (10) fra min egen bydel er det ikke underfinansiering som er den direkte årsaken til problemet, men det er åpenbart at slike vanskeligheter oppstår lettere når arbeidsdagen er så hektisk at man må løpe fra menneske til menneske. Da blir det verken tid eller overskudd til omsorg.

Tilstanden er ikke bedre i andre kommuner der Høyre/Frp styrer. Jeg har en venninne som gjennom flere år har hatt sommerjobb som hjemmehjelp i den styrtrike, blå kommunen Bærum. Hun forteller om tidsrammer som er så knappe at de gir rom for 15 minutters vask av bad og toalett én gang i måneden, og der et vanlig besøk består av deg døgnlige bleieskiftet og en tallerken emmen ferdigmat. De knappe tidsrammene fører til at pleietrengende med påpasselige pårørende blir prioritert framfor dem uten nettverk. Intime og smertefulle inngrep som skifte av kateter foretas rutinemessig av ufaglært personell uten opplæring. Det er åpenbart ikke det glansbildet høyrepartiene ønsker å selge.

I eldreomsorgen er det to ting som avgjør kvaliteten på tjenestene: Tilgangen på kompetent personell og midlene som stilles til rådighet for å betale lønn. Det er ideologisk sveiseblindt å tro at private kan gi mer omsorg per krone, for ikke å snakke om et mer likeverdig tilbud, men kalkulatorpartiene har forlest seg på markedsliberalistenes økonomiske pensum (11). Erfaringene fra Oslo viser at det på tross av høyresidens tilslørende og latterliggjørende retorikk (12, 13) ikke blir bedre tjenester av konkurranseutsetting (14). SV har en sterk politikk for å bygge opp eldreomsorg (15, 16) og hjemmetjenester (17). Men vi forstår også at det krever ressurser. Under den rød-grønne regjeringa er det blitt tilført mange nye årsverk til pleie- og omsorgssektoren (18). Et historisk godt trygdeoppgjør som fikk Frps «Eldremilliard» til å blekne, har hevet levestandarden for mange uføre og eldre (19). Likevel gjenstår det dessverre mye arbeid. «Eldrebølgen» merkes bedre, og behovet framover vil øke. SV vil satse på kommuneøkonomien, slik at kommunene har råd til å finansiere et godt tilbud og være en garantist for et offentlig, likeverdig tilbud. Gjennom økt grunnbemanning og satsing på etter- og viderutdanning skal kvaliteten på tjenestene løftes (20).

Oppdatering: På tross av mildt sagt dårlige resultater i H/Frp-styrte Oslo er Siv Jensen frekk nok til å hevde at Frp har et moralsk overtak i debatten om eldreomsorg (21).

Et symbolutspill fra landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp)(1), der han ønsker å få på plass et internasjonalt rammeverk som skal forby salg av landbruksprodukter fra klonede dyr fikk meg til å tenke på den ryggmargsrefleksen som mange har utviklet mot bioteknologi. Utspillet er helt åpenbart symbolpolitikk, fordi framstilling av klonede dyr er så dyrt at det helt åpenbart er ulønnsomt i alminnelig landbruksproduksjon (2). For en del medisinske produkter, der man f.eks. ønsker å produsere rekombinante proteiner (3), vil produksjon i dyr likevel kunne være nødvendig, fordi bakterier og gjær, som brukes rutinemessig i framstilling av andre rekombindante produkter, ikke har det samme produksjonsapparatet for slike stoffer som pattedyr. Insulin til diabetikere og en del legemidler til bl.a. revmatikere produseres i dag rutinemessig ved hjelp av rekombinant teknologi. I Felleskatalogens nettutgave opptrer søkeordet «rekombinant» hos ikke mindre enn 80 legemidler (4). Framstilling av rekombinante dyr er svært arbeidskrevende, og bruk av kloning kan redusere tida og kostnadene forbundet med å få på plass en produksjonsbesetning for et nytt produkt.

Når Nationens journalist skriver at landbruksministeren ønsker å få til et forbud mot handel med produkter fra klonede dyr er det derfor grunn til å spørre seg hvor informasjonssvikten ligger: Vet ikke landbruksministeren om denne typen produkter, eller har journalisten skrevet «produkter» og ment «matvareprodukter». Dersom det siste er tilfelle, vil et forbud kanskje føre til mindre kostnadseffektiv drift, ettersom man ikke kan bruke andre produkter fra produksjonsdyra enn de rent medisinske. Det vil likevel være udramatisk med tanke på tilbud og utvikling av legemidler. Det er en interessant diskusjon hvorvidt et slikt tiltak vil være fornuftig og tillitsskapende (du skal slippe å være redd for klonede dyr i matvaredisken) eller unødvendig hysteri (det er ingen åpenbar, rasjonell grunn til at matvareprodukter fra klonede dyr skulle være mer skadelige enn matvareprodukter fra dyr fra tradisjonell avl).

Gapet mellom den kunnskapen det er mulig for lekfolk å ha, og de muligheten en stadig mer spesialisert vitenskap gir, fører til at mye ny teknologi får noe svært mystisk over seg. Jeg har tidligere skrevet lettbeint om det homeopatiens manglende rasjonelle rammeverk (5, .pdf ss54-55, 6, .pdf ss52-53). Samtidig forstår jeg at mitt eget fag kan framstå som like mystisk for noen som ikke har brukt tid på å sette seg inn i det. For de som er interesserte i å lese mer om forholdet mellom teknologi, frykt og framtidsoptimisme, så har professor i biologi ved UiO, Dag O. Hessen, skrevet en lettlest og god framstilling av dette (7). Hessen er også inne på noe annet: At vi i Norge har et lavt nivå på den naturvitenskapelige basiskunnskapen. Det ville nok vært lettere å forholde seg til et stadig mer teknologisk samfunn om flere hadde en realfaglig allmenndannelse (8). Det ville kanskje også gitt oss en mer fruktbar debatt om forholdet mellom biologisk og kulturelt kjønn, der Preben Z. Møller har skrevet noe av det mer fornuftige jeg har sett (9, publisert på Anne Vikens blogg), og i skarp motsetning til nypositivistene han kritiserer, evner å integrere kunnskap om biologi med en normativ samfunnsteori på en meningsfull måte.

En forsker kommer med anbefalinger til tyske politikere i forkant av Forbundsdagsvalget i høst (1): Utslippskvoter for CO2 må kjøpes av de som produserer fossilt brensel. Kvotestørrelsen beregnes på bakgrunn av den mengden CO2 forbrenning av det produserte brenselet vil avgi. Personlig tror jeg utslippskvoter bør benyttes sammen med sektorvis fastsatte måltall for utslippsreduksjon, slik at man også får en overordnet, politisk styring. Men så lenge man skal bruke markedsmekanismer til å styre CO2-utslipp, har denne ideen noe besnærende ved seg. Ved at f.eks. oljeprodusentene må kjøpe klimakvoter for all olje de skal produsere, vil man for det første få presis styring. Det er relativt enkelt å beregne hvor mye CO2 forbrenning av en gitt brenselsmengde vil avgi, men det er langt vanskeligere å beregne faktiske utslipp hos hver enkelt sluttbruker. For det andre vil klimakostnadene bli oversiktlige allerede fra det tidspunktet der utvinning av brenselet planlegges, og prisen på brenselet vil samsvare direkte med klimakostnadene.

Utgangspunktet for forslaget er en frykt for at bl.a. utfasing av kjernekraftverk i Tyskland skal føre til ny oppblomstring i kullindustrien. Det er en klar parallell til norske forhold, der oljeindustrien nå kjemper desperat for å få åpnet nye områder for utvinning, med Frp som sitt ivrigste haleheng (2). Det er imidlertid helt åpenbart at Frps politikk ikke vil gi Nord-Norge et bærekraftig næringsliv på lang sikt (3, 4, 5). I den forbindelse kan det være greit å minne om at Frp tidligere har logret for oljeindustrien på en måte som ikke på noen måte ville gavne folk flest (6, 7, 8).

To særdeles frekke utspill i rask rekkefølge:

Siv Jensen snakker om at Lofoten og Vesterålen må ha flere bein å stå på enn turisme, og Frp tar derfor til orde for å åpne gyteområdene til verdens siste store torskestamme for oljeeksperimenter så snart som overhodet mulig. Fiskerinæringen, som drives bærekraftig og med utgangspunkt i en fornybar ressurs, nevnes ikke med et ord. I en situasjon der vi har et akutt behov for å skifte til et klimamessig bærekraftig næringsliv vil hun kaste to bærekraftige næringer, turisme og fiskeri, på båten for å gi kommunene i Lofoten og Vesterålen hva? Kanskje eiendomsskatt fra noen få landanlegg i de 20 åra det tar å tømme oljefeltene, samtidig som en eventuell økning i oljerelaterte arbeidsplasser vil utarme kystfiskeriets rekrutteringsbase og kompetanse. Hvem vet hva som er igjen av de andre næringene når de 20 åra er over. I tillegg ser Frp bort fra nyskapende muligheter for et bærekraftig næringsliv. Frp hevder at de har en klimapolitikk, men det er vanskelig å se at den går ut på noe mer enn å forurense så mye som mulig. I tillegg heter det i Frps partiprogram at de vil:

Gi kommunene større økonomisk ansvar ved å redusere den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene og basere den på et objektivt, differensiert innbyggertilskudd.

Noe som i praksis betyr at nordnorske småkommuner kan se langt etter det samme tjenestetilbudet som kommuner på det sentrale Østlandet.

Så til den andre frekkheten: AUF presenterer Værmelding med Frp, som forsåvidt er sannferdig nok, og oppfordrer så folk til å stemme på Arbeiderpartiet, som nekter å fastsette nasjonale utslippsmål, tvinger gjennom drift av urensede gasskraftverk og ikke vil bestemme seg for om det skal utvinnes olje i Lofoten og Vesterålen før i 2010. Det er sikkert behagelig å slippe å bli konfrontert med et standpunkt i valgkampen, men særlig ærlig er det ikke.

Det er ikke rart at det blir politikerforakt av sånt.

Innledning

NATO-styrkene i Afghanistan bidrar ikke til å stabilisere landet. Anders Fogh Rasmussen vil forhandle med Taliban (a), og forskere hevder at Taliban i løpet av kort tid kan bli en trussel også i de nordlige delene av landet (b). En ny FN-rapport viser at antallet sivile drepte har vokst de siste årene (1), og i løpet av i år har vi sett at konflikten har spredt seg til Pakistan (2), der det også har blitt drept et betydelig antall sivile (3). Det var en tid da folk snakket om at det var mulig å kalle den militære striden i Afghanistan for vunnet (4, 5). Det er det ikke lenger noen som gjør. Mantraet om at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan er egentlig selvsagt. Som den pensjonerte britiske generalen Rupert Smith (6) skriver i sin bok The Utility of Force, vinnes ikke dagens kriger på slagmarka. Årsaken til dette er at omkostningene ved tidligere tider totale krig mellom nasjonalstater er for store til at det i dag finnes motstandere som lar seg knuse ved å ødelegge deres industrielle basis. Det handler om en annen klisjé: Hjerter og sinn, eller hearts and minds.

I Smiths bok trekkes det fram noen eksempler på vellykket bruk av militær makt til å løse slike moderne konflikter. Siden moderne kriger ikke føres mellom stater, men blant folk, er tillit hos befolkningen i operasjonsområdet helt avgjørende. Dersom man klarer å isolere motstanderen fra befolkningen og vinne deres støtte kan man lykkes med å bruke militær makt til å slå tilbake enkeltangrep og opprettholde sikkerhet. Smiths eksempler er hovedsakelig hentet fra det Britiske imperiet, og de vellykkede kampanjene har krevd betydelig økonomisk og politisk innsats. Britiske styrkers forsvar av malayisk Borneo (7) og den britiske kolonihærens seier over den malaysiske kommunistgeriljaen (8) framheves som eksempler på hvordan overlegen militærmakt er blitt brukt til fordel i en krig blant folk. Vietnam, Algerie og Israel/Palestina framheves som eksempler på hvordan militær overlegenhet har blitt irrelevant fordi militærmakt er blitt brukt på måter som ikke har tjent operasjonens overordnede mål.

Hvordan ser krigen i Afghanistan ut i et slikt perspektiv? Ikke før i Obama-administrasjonens nye AfPak-strategi er det fra USAs hold signalisert en opptrapping av den sivile innsatsen (9). Vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre (Ap), har gitt uttrykk for at strategien sett med norske øyne innebærer lite nytt (10). Vi bør ikke undervurdere antallet afghanere som opplever okkupasjonen av landet som ydmykende og ikke har fått vesentlig bedre levekår etter den USA-ledete invasjonen. Det finnes også gode grunner til at vanlige afghanere kan ønske seg alternativer til det gjennomkorrupte Karzai-regimet, og den samme Gahr Støre ble gjort til latter da han under Globaliseringskonferansen 7. november i fjor uttalte at han aldri hadde hørt noen afghaner ønske at NATO-styrkene skulle trekkes ut, for umiddelbart å bli parert av den afghanske parlamentarikeren og kvinnesaksaktivisten Malalai Joya (11).

Kan krigen vinnes?

Dersom vi skal gå noe grundigere til verks, kan vi ta for oss to grunnleggende politiske spørsmål knyttet til krigen: Bør krigen føres? Kan krigenvinnes? Fredsbevegelsen, SV og deler av fagbevegelsen har svart tydelig nei på det første spørsmålet (12, 13, 14, 15 (siste lenke viser en oppsummering av norsk Afghanistan-debatt fram til 2006)). En viktig årsak til dette er at krigen i utgangspunktet var folkerettsstridig, noe bl.a. en av Norges fremste eksperter på Folkeretten, professor Ståle Eskeland uttalte på et foredrag i Oslo militære samfund 6. oktober 2003 (16). Spørsmålet om hvorvidt krigen bør føres er også knyttet til hvilke politiske mål som er satt, og hvem som skal føre den. Det er ingen tvil om at det er et enormt sprik mellom uttalte ambisjoner på den ene siden og hvilke premisser som aksepteres og mål som nås på den andre siden (17, 18, 19, 20, 21, 22). En reell debatt om dette ville uten tvil føre til betydelige uenigheter mellom partiene på Stortinget, mens det i dag bare er SV som ikke bare går til valg på motstand mot krigen, men også fremmer kritikk i Stortinget. De øvrige partiene setter lojaliteten til NATO høyere enn sine politiske mål og ønsker derfor ingen debatt. Det må understrekes at det er snakk om lojalitet, og ikke forpliktelser. NATO-pakten sier ingenting om at Norge er forpliktet til å delta i Afghanistan (23). Vi skal komme tilbake til betydningen av politiske mål når vi tar opp spørsmålet om hvorvidt krigen kan vinnes. Det er åpenbart ønskelig at Afghanistan skal ha et fungerende styresett, og at opprettelsen av et maktmonopol er en forutsetning for dét. Det jeg vil se på i resten av innlegget er mulighetene for å få til dette basert på dagens NATO-operasjon. Den tidligere omtalte Rupert Smith nevner flere forhold som er vesentlige dersom den militært overlegne part skal vinne en krig blant folk:

1. Det må eksistere et overordnet politisk mål for operasjonen
2. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen politikerne som har formulert det står til ansvar overfor
3. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen krigen føres blant
4. Det må finnes en enhetlig militær strategi som samsvarer med det politiske målet
5. Politiske og økonomiske virkemidler må settes inn for å redusere motstanderens evne til å mobilisere befolkningen krigen føres blant
6. Motstanderen må avskjæres fra kontakt med befolkningen krigen føres blant

Analyse av Afghanistan-krigen på bakgrunn av Smiths bok

En systematisk gjennomgang av forhold knyttet til hvert av disse punktene viser at det er en stor mangel på samsvar mellom det som ytres offentlig av politikere og offentlige dokumenter på den ene siden, og forskningsrapporter og realiteter på bakken på den andre:

1. Det må eksistere et overordnet politisk mål for operasjonen

Dette målet kan for Norges del formuleres slik: Å bidra til å etablere fred og demokrati i Afghanistan ved å støtte den demokratisk valgte regjeringa. Imidlertid står motsetningene i kø. NATO-landene er ikke enige om felles politiske mål. Målene som ligger under det definerte hovedmålet spriker:

a) å ødelegge muligheten for terrorister til å bruke Afghanistan som base (24),

b) å avslutte dyrkninga av opium (25 (mot, USA), 26 (for, Storbritannia), 27 (mot, Storbritannia), 28 (mot, Norge))

c) å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene (29, 30, 31),

d) å skaffe seg en forutsigbar (for ikke å si kontrollerbar) alliert i et ustabilt og strategisk viktig område (31, 32).

Selv om det er blitt stilt spørsmål om hvor viktig og realistisk det er å oppnå a) uten at det overordnede målet nås, er det tydelig at enkelte NATO-land lar dette perspektivet dominere fullstendig, på bekostning av demokratiet og mål b) (33). Enkelte NATO-land blander seg inn i Afghanske forhold på en måte som direkte undergraver demokratiet (34). I sum fører dette til at man kan spørre seg om krigsinnsatsen reelt sett koker ned til den gamle vitsen fra den kalde krigen: De er banditter, men de er i det minste våre banditter, slik SVs internasjonale leder Ivar Johansen langt på vei har hevdet (35). Det er i alle fall vanskelig å se at det finnes et felles, overordnet politisk mål for NATO-intervensjonen i Afghanistan. Anerkjente forskere har påpekt at dette problemet vil tilta (36).

2. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen politikerne som har formulert det står til ansvar overfor

Dette er diskutabelt. Rupert Smith bruker Clausewitz’ gamle treenighet av politikk, militærmakt og befolkningsstøtte for å underbygge dette poenget. I denne forstand betyr ikke nødvendigvis resultater av meningsmålinger så mye. Meningsmålinger i flere av NATO-landene som deltar i Afghanistan har vist at store deler av befolkninga, i mange tilfeller flertallet, er mot Afghanistan-krigen (37, 38, 39). Imidlertid må motviljen mobilisere til politisk handling dersom den skal være av betydning. Mange av motsetningene mellom det uttalte overordnete målet for Afghanistan-krigen og undermålene er der på grunn av behovet for at folk skal se krigen som meningsfull. Selv om mange av den afghanske regjeringas medlemmer er har like grusomme forbrytelser på rullebladet som Taliban, og selv om det afghanske demokratiet er latterlig svakt og vedtar groteske, kvinneundertrykkende lover framheves vår tilstedeværelse i Afghanistan ofte som en del av Norges offer for en rettferdig verden og kvinners rettigheter. Den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA har dokumentert overgrep begått av tidligere regjeringer, Taliban og Karzai-regimet gjennom tiår (40, 41).Ikke bare dekker det retoriske korthuset over en samling motstridende mål, men myndighetenes språkbruk bidrar både til å svekke befolkningas forståelse av krigen og til å svekke de fagmilitæres respekt for politikerne (42).

Når NATO går til krig utenfor sitt opprinnelige virkeområde selges krigene godt. I forbindelse med bombingen av Serbia, ble det hevdet at serbiske styrker drev et omfattende folkemord mot den kosovoalbanske befolkninga. Det har senere kommet fram at dette var galt (43, tysk dokumentar laget av den velrennomerte TV-kanalen ARD). Da USA først gikk inn i Afghanistan påberopte de seg artikkel 5 i NATO-pakten («én for alle, alle for én»)(44), og Norges Afghanistan-krig springer ut av ISAF-styrkens prinsipielt uproblematiske beskyttelse av den afghanske grunnlvsgivende forsamlinga (45). At ISAFs politifunksjon senere har blitt slått sammen med USAs OEF-krig, og at dette ville vært umulig dersom ISAF ikke var en NATO-ledet operasjon var en utvikling som ble forutsett, og som gjør selv den opprinnelige ISAF-operasjonen politisk uspiselig. Når tilstedeværelsen først var etablert har det senere blitt mulig å bruke et argument om at et maktvakuum som vil bringe terrorister til makta vil oppstå dersom NATO-styrkene trekkes ut. Dette er imidlertid kontroversielt, og står ikke i motsetning til at FN-ledete styrker uten NATO-deltakelse kan ta over.

Det arbeides stadig med å mobilisere større folkelig motstand mot Afghanistan-krigen, blant annet har det nylig blitt stiftet en norsk organisasjon som jobber for et sterkere fokus på demokratiske grasrotbevegelser, Fred og demokrati i Afghanistan, og sammen med Hent soldatene hjem og Fredsinitativet skal de arrangere ei fredsmarkering den 22. august. Det er imidlertid åpenbart at mye gjenstår på dette punktet. Ikke minst skyldes dette at de som støtter krigen er flittige i sin bruk av hersketeknikker. Fredsbevegelsen har feilaktig blitt anklaget for kunnskapsmangel, noe tidligere forsvarssjef Sverre Diesens begrepsonani har bidratt til (46), mens enkelte selvgode skribenter har kommet med slike påstander uten egentlig å belegge dem (47). I tillegg står motstandere av krigen til enhver tid i fare for å møte påstander om at de støtter Taliban (kommentarer på dette innlegget som kommer med slike absurde beskyldninger vil bli slettet).

3. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen krigen føres blant

Jeg tror nok de aller fleste afghanere ønsker seg fred. Det er mer usikkert om de fleste ønsker demokrati, men de ønsker nok et rettferdig styre. Ser vi på undermålene a)-d), er det imidlertid til dels store konflikter mellom disse og ønskene til viktige grupper i det afghanske samfunnet. Taliban og dets støttespillere ønsker åpenbart ikke a). Selv om resten av verden åpenbart bør ta grep for å hindre ekstremister i å bruke Afghanistan som frihavn, bør vi også huske at hver eneste sivile drepte bidrar til å styrke oppslytningen blant dem som mener at terror er et legitimt motangrep mot det de vil beskrive som en vantro imperialisme.  Opiumsbøndene og krigsherrer, inkludert Taliban, ønsker ikke b). Opiumsbøndene er nødvendige allierte for det internasjonale samfunnet, fordi de er mange, fordi opiumsintektene er helt vesentlige for at krigsherrene skal kunne kjøpe våpen og leie soldater, og fordi misfornøyde opiumsbønder vil velge å selge avlinga til Taliban framfor Karzais ministre. Det er for å ikke støte dem fra seg at NATO-landene aldri har tatt skikkelige grep for å avslutte opiumsdyrkinga og nå har inntatt ei enda mer avslappa holdning (se referansene til punkt b) over). Når det gjelder punkt c) er det åpenbart mange som mener at de universelle menneskerettighetene er et instrument for vestlig imperialisme, og at sharialover er mer «tilpasset» afghanske forhold. Det er vanskelig å forestille seg, men Taliban har faktisk støtte i brede lag av den afghanske befolkninga for en del av synspunktene sine. Balansegangen mellom det å sikre menneskerettighetene på en måte som gjør at man ikke svekker befolkningas støtte i NATO-landene og å unngå beskyldninger om vestliggjøring i Afghanistan er ekstremt krevende. d) er det helt åpenbart folk som vil være skeptiske til. USAs Silkeveisstrategi gir ærlig, men ikke spesielt grundig innblikk i den geostrategiske tenkninga som finnes i en del utenrikspolitiske miljøer i USA. Det er åpenbart ikke vanskelig å «misforstå» disse dokumentene som en strategi for imperialistisk dominans. Støtten til ISAF-operasjonen synker stadig (48). Dette er alvorlig, og kan være avgjørende.

4. Det må finnes en enhetlig militær strategi som samsvarer med det politiske målet

Det gjør det ganske enkelt ikke. Uenighetene NATO-land i mellom og begrensningene dette fører til i styrkebruk er store (49), selv om det legges stor vekt på den enigheten som finnes. I mange tilfeller sauses politikk, strategiske og taktiske vurderinger sammen på  en måte som gjør det vanskelig å tro at makten har nytteverdi, for å bruke Rupert Smiths terminologi. Årsaken til dette er dels at det blant fagmilitære er uengihet om hvordan de tilgjengelige styrkene skal brukes mest mulig effektivt, og dels at politikere ønsker å framstille maktbruken som noe annet enn det den er eller legge bånd på maktbruken for å unngå å undergrave støtten til operasjonen. Dette må ikke misforstås dit hen at jeg i prinsippet er enig med dem som mener at vi burde bruke mer og mer intensiv militær makt, jeg tror f.eks. flybombing i tettbebygde strøk er vanvittig kontraproduktivt, rent militært. Det betyr bare at minste felles multiplum i NATO-landenes Afghanistan-politikk gjør det umulig for de fagmilitære å gjøre frie vurderinger, uavhengig av hvordan de egemtlig ønsker å operere. Tendensen på dette punktet har vært at stadig flere land legger begrensninger på bruken av sine tropper. Landene som har styrker i Sør-Afghanistan har gjentatte ganger klaget på dette (50).

5. Politiske og økonomiske virkemidler må settes inn for å redusere motstanderens evne til å mobilisere befolkningen krigen føres blant

Erfaringer fra den britiske kolonihærens opprørsbekjempelse i Malaysia viser tydelig betydningen av økonomisk og politisk innsats (jfr. The Utility of Force): Oppbygning av fungerende matforsyning, politiske institusjoner  og jordreform var sentrale elementer. Nyere erfaringer fra Indonesia viser på samme måte at væpnede opprør løses mest effektivt ved at de politiske og økonomiske forholdene som ligger til grunn for opprøret avhjelpes. De sivile infrastruktur- og bistandsprosjektene i Afghanistan er omfattende, men det spørs om de er omfattende nok og om de når hele befolkninga. Det er også vesentlig at sikkerhetssituasjonen og lov og rett opprettholdes på en måte som gjør at hjelpen som settes inn faktisk når fram. Afghanistan er blant verdens absolutt fattigste land. Forventet levealder er 43 år. Human Development Index (HDI) sank marginalt fra 0.346 i 2004 til 0.345 i 2007, basert på data fra hhv. 2002 (umiddelbart etter USAs intervensjon) og 2005 (etter at Karzai hadde vært president i ett år)(51, .pdf). Bortsett fra Afghanistan er det bare de aller fattigste landene i Afrika som ligger så lavt (52). Andelen kronisk underernærte blant barn under 5 år er 54%. Forbedringen på Gender Development Index i samme tidsrom er helt ubetydelig. Afghanistan er stadig helt i verdenstoppen når det gjelder korrupsjon. Bare 1,4% av politikorpset er ansatt på bakgrunn av formelle kvalifikasjoner (51, .pdf). Afghanistan falt også fra 2008 til 2009 på den globale fredsindeksen, fra nummer 137 av 140 til nummer 143 av 144 (53).

Mens en av løsningene i Malaysia var å ta tak i den grunnleggende urettferdigheten som lå i ulik fordeling av land, er opprettholdelse av de etablerte maktstrukturene, ved å spille på lag med krigsherrene en sentral strategi for NATO-intervensjonen (54). Dette til tross for at Afghanistan er et av de landene i verden hvor rikdommen er skjevest fordelt, med en Gini-koeffisient på 60 (53, 55). Parallelt med dette fraværet av forbedring har de internasjonale styrkebidragene i Afghanistan økt kraftig, fra ca 50000 i 2008 (56) til nå nesten 100 000 (57). Av de 6 faktorene som jeg har nevnt fra Rupert Smiths oppskrift for å gi militær makt nytteverdi er det trolig denne faktoren det står dårligst til med, om man i norske media kan lese aldri så mye om jenteskoler og brønnboring.

6. Motstanderen må avskjæres fra kontakt med befolkningen krigen føres blant

I Afghanistan er dette, på grunn av landets størrelse, spredte befolkning og dårlige infrastruktur uhyre vanskelig. Det blir ikke bedre av at NATO-styrkene totalt rår over halvparten så mange soldater som Sovjetunionen gjorde. Ikke minst krever dette forholdet at man har kontroll over territoriet på bakken. I dag har man ikke en gang dét i alle områder av landet.

Avslutning

Basert på denne gjennomgangen er det etter min mening ganske tydelig at NATO-operasjonen i Afghanistan står overfor betydelige vanskeligheter. Det er ikke overraskende at den nye NATO-sjefen Fogh Rasmussen vil innlede forhandlinger med Taliban (58), for det er vanskelig å se for seg at forutsetningene for at militær makt skal få nytteverdi skal komme på plass. Grunnen til at Fogh Rasmussen sier NATO vil bli i Afghanistan lenge (59) er at så lenge disse forutsetningene er til stede, vil krigen minne om den vi ser i Israel/Palestina langt mer enn den vi ser i Irak. Etter min mening er omfanget av disse vanskelighetene betydelig underkommunisert til den norske befolkninga. Grundig informasjon om hva slags krig som føres i Norges navn og hvilke konsekvenser den får, for ikke å snakke om utsiktene til å lykkes, ville trolig føre til at langt færre ville være villige til å bruke flere milliarder kroner årlig på en sannsynligvis nytteløs krig i Afghanistan: 1,2 mrd over post 1792 i Statsbudsjettet (60) og et ukjent beløp av betydelig størrelse i trenings-, operasjons- og logistikkostnader på norsk jord (brev fra Forsvarsdepartementet til Fredsinitativet, juni 2009).

Krigen medfører dessuten store menneskelige lidelser. FN-godkjenningen av ISAF-operasjonen innebærer en legitimering av en folkerettsstridig invasjon, noe som bidrar til å undergrave Folkeretten og vise at den sterkestes rett gjelder i internasjonal politikk: Ta deg til rette, så vil FN gi deg tilgivelse i ettertid. Det aller meste av argumentasjonen som brukes for at vi skal være i Afghanistan kunne vært brukt overfor mangfoldige andre diktaturer rundt om kring. Hvorfor er vi ikke der? En slik form for vilkårlig humanitær intervensjon er i virkeligheten en selektiv legitimering av stormaktsinteresser.

Når det gjelder spørsmålet om hva som vil skje dersom Norge ensidig trekker seg ut av Afghanistan, antar og håper jeg personlig at omtrent noe slik vil skje: Norges tilbaketrekning fører til at andre NATO-land trekker tilbake sine styrkebidrag, NATO innser at operasjonen ikke er bærekraftig og oppretter dialog med FN, som organiserer en rent fredsbevarende styrke bestående av ikke-NATO-land. Forhandlinger settes i gang mellom de ulike partene i Afghanistan, noe som fører til våpenhvile, maktdeling og forhåpentligvis fred. I seg selv vil ikke norsk tilbaketrekning bety noe særlig for situasjonen i Afghanistan, men den vil være et tydelig signal om hvilken nytteverdi Norge mener at den militære maktbruken har hatt.

Jeg håper vi ses 22. august foran Stortinget. Klokka 1300.