Forfatter: Benjamin

Du vet det er krisestemning i Frp når de børster støv av Carl I. Hagen (1a, 1b). Gårsdagens klinsj mellom Høyre- og Frp-politikere (2) kommer på toppen av en valgkamp der Høyre gjentatte ganger har distansert seg fra Frp (3, 4, 5). Årsaken er todelt: For det første har Høyre innsett at alternativet til en tydelig profil mot Frp er at deres egne velgere går til det tydeligste alternativet. Partiet er nok grundig lei av at Frp i valgkampen konsekvent velger å overse kravene Høyre har stilt til en felles regjering (6). For det andre har Frp undervurdert konsekvensene av å brette ut de virkelighetsfjerne målene sine i 100-dagersprogrammet. Det er helt åpenbart at Frps økonomiske politikk er uansvarlig (7), og det siste vi trenger i en situasjon der landet med en finansminister fra SV høster internasjonal anerkjennelse for måten krisen håndteres på (8, 9).

Bare noen få dager før valget er det tydelig at det ikke finnes noe styringsdyktig alternativ på den borgerlige siden. Konsekvensene av et borgerlig flertall etter valget kan i verste fall bli handlingslammelse i den økonomiske politikken. Det er en sjanse Norge ikke kan ta. Fire nye år med den rød-grønne regjeringa er det eneste troverdige alternativet. Stem SV!

Dagbladet publiserer på sine nettsider et kontroversielt fotografi av en døende amerikansk soldat i Afghanistan. For få dager siden kom nye meldinger om at NATOs bombetokt nok en gang har kostet titalls sivile livet, og lemlestet like mange. Kontroversen rundt bildet Dagbladet publiserte har handlet mye om at familien til den døde soldaten ikke har ønsket at bildet skull bli publisert. Jeg regner med at de journalistiske vurderingene som er gjort, og som har ført til at bildet likevel er blitt publisert, bunner i at Vestens befolkning i stor grad skånes for krigens grusomheter. Jeg støtter Tone Gunnes’ avgjørelse om å stå fram med sin historie, fordi det viser hvilke valg vi stiller unge nordmenn overfor i vår støtte til krigen. Det er ironisk at våre egne soldaters lidelser blir for hard kost når krigens forkjempere skal forsvare sine valg.

Det er en myte at det bare er i annerledeslandet Norge at deltakelsen i krigen debatteres. Etter en utenlandsreise der jeg i hovedsak har forholdt meg til store, internasjonale nyhetskanaler, har jeg blitt overrasket over hvor lite kritisk som faktisk skrives i norske media om krigen. Tunge aviser og ukespublikasjoner som die Zeit (1, 2, 3), Financial Times (4), the Economist (5, 6) og Time (7) vier spalteplass til svært kritiske analyser av NATOs krigsinnsats. Spørsmålet om tyske styrkers krigsdeltakelse er brennhett i forkant av det tyske forbundsdagsvalget 27. september (8), ikke minst i lys av at det i disse dager er 60 år siden 2. verdenskrig brøt ut.

I tyske media vier man, ikke særlig overraskende, mye plass til å diskutere krigens moralske dimensjon (9). I Norge blir disse spørsmålene avfeid med glansbildehistorier om jenteskoler og et skremmebilde der en fullstendig talibanisering av hele landet er eneste alternativ til fortsatt vestlig krigføring. Den siste referansen sier det i klartekst: Ja, det kan bli borgerkrig. Men det er jo allerede borgerkrig, bare med NATO – og dermed også Norge – som deltakende part. NATOs støtte til korrupte og undertrykkende parter som på en lite tiltrekkende måte smykker seg med påstander om demokratisk legitimitet bidrar i denne krigen til å svekke det afghanske folkets tiltro til den typen politiske systemer som på sikt kan bidra til et stabilt og fredelig land. Thomas Tallaksen har tidligere skrevet framragende om den naiviteten som preger norsk debatt på dette området.

I lys av nye rapporter om omfattende valgfusk (10) blir NATOs tilstedeværelse i landet mer uforsvarlig enn den noen gang har vært, selv om ledende autoriteter på folkeretten hevdet at den var illegal fra første stund (11). NATOs nærvær bygger på flere ting: Først USAs selvforsvar etter 11. september (selv om dette aspektet blir nedtonet av USA-amerikanske generaler i dag, jfr. referansen i Time), i andre omgang på resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, men ikke minst på en invitasjon fra de «folkevalgte» myndighetene.  Er det valgfuskende diktatorer som Karzai (12, 13), med et haleheng av krigsherrer med opium og overgrep på samvittigheten, vi ønsker oss som galleonsfigurer for våre verdier om frihet, likhet og brorskap? Det er jo dem afghanerne ser. Vi som er innbyggere i NATO-landene står ansvarlige for den politikken våre folkevalgte fører. Det ansvaret bør vi alle være oss bevisste når vi går til urnene på valgdagen.

Jeg lovte at jeg skulle skrive litt om lyntogturen jeg tok i Korea. Jeg reiste med KTX, som er bygd over lesten til det franske TGV. Toget har en teoretisk maksfart på 350 km/t, men kjøres ikke raskere enn 300 km/t til daglig. Jeg tok toget på den raskeste strekninga: Taejŏn – Sŏul (om noen skulle reagere på stavemåten, kan de lese om McCune-Reischauers overlegne transkripsjonssystem, det offisielle er laget for engelsktalende, men det er det nok bare spesielt interesserte språknerder som har interesse av det).

Strekninga er 143 km i luftlinje og tok 55 minutter. Det gir ei luftlinjehastighet på 160 km/t, med 3 stopp underveis. Temmelig imponerende! I det hele tatt er kollektivtransporten særdeles velorganisert her i landet. Reisen ga absolutt mersmak, og var overlegen fly både med tanke på komfort og pris, for ikke å snakke om miljøkostnadene. Prisen for en billett var 23000 KRW, ca. 120 kroner, og det kjørte tog på strekninga en gang hvert 20. minutt. Det er klart at høy befolkningstetthet og noe lettere topografi gjør at Sør-Korea og Norge ikke kan sammenlignes uten videre, men Koreas topografi er heller ikke bare barnemat. Jeg har laget en i-hui-og-hast-montasje av et topografisk kart og KTX’ linjekart, som viser hvor traseene går.

Et slikt system mellom de store byene i Norge ville gjort det mulig å forholde seg til avstander på en helt annen måte, og gjort kraftige innhogg i flytransporten. Selv om avstanden mellom Sŏul og Pusan med tog var noe kortere enn avstanden Oslo – Bergen ble flytrafikken redusert med om lag 60% og togtransport står nå for nesten 70% av all persontrafikk mellom byene. Jeg håper virkelig framtida vil gi oss lyntog i Norge.

Jeg noterer meg at Dagbladet velger å gi hovedsidedekning i sin nettutgave til et oppsop av løse konspirasjonsteorier fra Oppviglerbloggen. Når verden går høyrebloggerne mot er det lett å ty til «the Red Scare» og si at medias dekning eller forskeres faglige meninger er et resultat av deres politiske ståsted. Rent bortsett fra at dette i et vitenskapsteoretisk lys framstår som fullstendig banalt – sann objektivitet er umulig, forskere og andre observatører vil alltid påvirkes av bevisste og ubevisste holdninger i sin fortolkning av verden, slik blant annet Hans Georg Gadamer har gjort rede for.

Dette hindrer oss ikke nødvendigvis i å komme nærmere sannheten. Fortolkningene vil igjen fortolkes av dem som leser dem. De vil vurdere dem på bakgrunn av hvor relevante de er, hvor godt de stemmer overens med deres eget og andres bilde av virkeligheten, og i hvilken grad de oppfatter opphavspersonen som en autoritet. Det siste kriteriet er økonomisk – det er rasjonelt bare i den grad vi faktisk har begrenset med tid til å forholde oss til ulik informasjon. Hvis vi ser bort fra muligheten for at alt er usikkert, som i forutsetningene for Pascals veddemål, men aksepterer at individuelle fortolkninger preges av en slags «støy», vil likevel en filtrering av kritiske fortolkninger gjennom et større publikum føre til en tilnærming til sannheten etterhvert, fordi støyen da vil utlignes. Rent skjematisk er dette en analogi til naturvitenskapelige målinger: Flere målinger på ulike tidspunkt og bruk av flere ulike metoder gir mer troverdige estimater av en verdi.

Med utgangspunkt i denne analogien skal jeg gi Oppviglerbloggen rett i at det er en fordel om man får belyst saker fra flere sider. Men det forutsetter også at det finnes flere sider å belyse den fra. Dersom jeg var samfunnsforsker og fundamentalt uenig i uttalelser fra en annen forsker ville jeg tatt kontakt med media for å gi beskjed om det – i hvert fall dersom saken hadde politiske konsekvenser.

Dette skjer faktisk også, for eksempel i sakene der utredningsbyrået ECON Pöyry hadde utredet finansieringsmodellen for forskning og høyere utdanning (1) og påståtte gevinster ved privatisering i offentlig sektor. I begge tilfeller ble ting som var framlagt som ubestridelig kunnskap grundig tilbakevist (2, 3, 4, 5). Dersom det var slik at vesentlige faglige momenter var utelatt i forskeres vurderinger av høyresidas, og særlig Frps politikk, ville det kunne gi prestisje og troverdighet å avsløre dette for andre forskere. For ikke å snakke om at de ville føle en personlig tilfredsstillelse dersom det kunne gavne deres politiske grunnsyn. Når dette ikke skjer, blir det for lettvint å legge skylda på forskere og journalister for at de har gjort seg opp en politisk mening. Oppviglerbloggen siterer Trond Nordby, som sier:

Det er jo veldig rart om ikke vurderingene de gir henger sammen med deres politiske ståsted. Jeg mener det er rimelig at vi sier hvor vi står politisk før vi kommer med en vurdering, enten positiv eller negativ,

Oppviglerbloggen mener at dette viser en mangel på vitenskapelig innstilling hos Nordby. Jeg mener snarere at det vitner om en grunnleggende god forståelse av at det er umulig å fri seg fra de forutinntatte meninger og holdninger man har når man skal stille spørsmål og fortolke data. Da er det faktisk bedre å gjøre det tydelig for mottakeren hva som er utgangspunktet. Utfordringen blir da for mottakeren å ta stilling til hva som er relevant autoritet: Spiller avsenders ståsted noen rolle for om jeg skal gidde å forholde meg til budskapet, eller for budskapets troverdighet?

Forskning som sannhetssøken bryter sammen dersom man har en for høy terskel, dersom man filtrerer bort for mye. Det er mange eksempler i vitenskapens historie på at store oppdagelser er blitt gjort av marginale skikkelser. På samme måte har alle store politiske bevegelser begynt i det små. Man bør høre meningsmotstanderes argumenter hvis de finnes, eller hvis de ikke allerede er tilbakevist. Dersom Oppviglerbloggen ville ta for seg et viktig spørsmål, burde herr Pleym heller vært mer bekymret for det siste: Medias konfliktdrevne fortellingsmåte fører til at meningsmotstandere stort sett alltid kommer til orde, selv når de virkelig ikke har noe å fare med. Gode eksempler finner vi her i den såkalte klimadebatten, der behovet for konflikt har gitt sjarlataner som Bjørn Lomborg enorm omtale (6), selv om budskapet allerede er tilbakevist (7)(det vil si, det stemmer ikke overens med virkelighetsforståelsen til de fleste som har relevant kunnskap om emnet).

Snarere enn å spre konspirasjonsteorier om den røde fare, burde høyresidas overmodige fanebærere selv ta ansvar for å bringe sine argumenter og autoriteter på banen. Dersom de ikke gjør det, er den mest nærliggende konklusjonen at de ikke finnes…

Jeg er for tida i Sør-Korea på Kongress, og har blant annet hatt muligheten til å nyte lyntoget KTX’ fortreffeligheter (1). Mer om det senere.

Etter å ha skumlest norske nettaviser for å bli up-to-date på hva som rører seg i den norske valgkampen, har jeg konstatert at Dagbladet mener at moteeksperten Kiki Sørums død må være den viktigste saken for nordmenn akkurat nå (2, 3, 4). Det er alltid trist når folk man har kjær går bort, men det må gå an å spørre seg hvor mange som har hatt et forhold til dem. Det samme kan forsåvidt sies om den omfattende dekningen Edward Kennedys bortgang har fått i norske media. Her er det nok innsalg fra internasjonale pressebyråer som har vært utslagene. Den saken jeg ble mest opprørt av var likevel historien om newzealenderen Jordan, som blir nektet dagpenger fordi han prøver å lære seg norsk (5).

Etter at Ap-mannen Rune Gerhardsen oppfant begrepet «snillisme» (6) har politikere fra mange partier nærmest konkurrert om å gjøre offentlige ordninger for folk som av ulike årsaker flytter til Norge dårligst mulig. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette kan føre til en politikk som vanskelig kan kalles noe annet enn slem. I dette tilfellet var det altså slik at en mann som gjør sitt beste for å tilpasse seg det norske samfunnet, mister retten til dagpenger fordi han ønsker å lære seg norsk. Det fører til en ekstra vanskelig situasjon fordi han har forsørgeransvar. Alle som kjenner noen som har funnet kjærligheten utenfor EU-området vet også hvor ufattelig tungrodd UDI-byråkratiet er når alt man ønsker er å bo sammen med den man har giftet seg med.

I frykt for at noen en sjelden gang skulle få noe de ikke har gjort seg fortjent til (Noen som sa Stein Erik Hagens barn?(7)), har vi fått regelverk som rammer folk som ikke har gjort noe annet enn å prøve å skape seg et godt liv urimelig hardt. Slik bør vi ikke ha det.

Denne saken (1) i Nationen fikk meg til å gjøre noen søk for å finne ut hva EUs helsedirektiv egentlig innebærer. Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssen skal ha ros for sin tydelighet i spørsmålet om private helseforsikringer (2a, 2b). Når det gjelder hans egen – og partifellenes – øredøvende stillhet i spørsmålet om EUs helsedirektiv, så er den alt annet enn rosverdig. I få andre saker har Arbeiderpartiet vist større arroganse som regjeringspartner enn i de sakene som angår Norges forhold til EU. Ut over regjeringas dødmannsknapp – EU-ultimatumet, har Aps steile linje i regjering ført til at Norge er best i klassen når det gjelder å rette seg etter EUs krav (3). Det er selvfølgelig ikke alle disse direktivene som har store konsekvenser for norsk politikk, men også i potensielt alvorlige saker har Ap vært urokkelige: Etter å ha gitt LO en garanti, som på det tidspunktet var umulig å være sikker på, og som EU heller ikke i ettetid vil underskrive (4), for at Tjenestedirektivet ikke ville påvirke Norges muligheter til å føre en menneskevennlig arbeidslivspolitikk trumfet de den erkekontroversielle saken igjennom i regjeringa mot SVs og Sps dissenser (5).

Helsedirektivet innebærer enkelt forklart at Tjenestedirektivets regler om fri flyt av tjenester også skal gjelde for det området i samfunnslivet der markedet kanskje er aller minst egnet (med et mulig unntak for forsvars- og politi-«tjenester»). Direktivets formål er (hele direktivteksten finner du her):

The overall aim of this proposal is to ensure that there is a clear framework for crossborder healthcare within the EU. This requires action to address barriers to the provision of cross-border healthcare and which present risks for a high level of health protection.

Direktivet skal gjelde:

The proposed directive applies to all healthcare provision, regardless of how it is organised, delivered or financed.

Direktivet kan til dels gi inntrykk av at det bare dreier seg om tilfeller der man er på reise i andre EU-land e.l. Imidlertid fungerer dagens ordninger for å administrere dette svært beskjedne antallet pasienter veldig greit for de aller fleste. Det følgende av direktivets mål gjør det likevel helt klart at direktivets hovedhensikt er å gjøre helse og omsorg til en vare:

if patients cannot have access to the key medical, financial and practical information relevant to the healthcare that they are seeking, this clearly would constitute an obstacle to their freedom to receive health services in another Member State by making it difficult for patients to make a rational and informed choice between different providers including providers in other Member States;

Lovnadene om at nordmenn skal kunne velge fritt på Europas helsemeny med staten som garantist for betalinga virker kanskje forlokkende i første omgang, men man skal ikke ha mye fantasi for å forestille seg hvor raskt en slik ordning vil føre til en alvorlig belastning på helsebudsjettet. Selv ikke kraftige skatteskjerpelser vil kunne demme opp for forslag om at utgiftsveksten vil måtte bremses. Direktivet hevder å ta høyde for dette. Når det gjelder allmennlege og legevakt skal det ikke kreves forhåndsgodkjenning av utenlandsk behandling. Det er forsåvidt greit nok, fordi det neppe vil få noe stort omfang. Folk vil sannsynligvis ikke finne det gunstig å dra til andre land for en vanlig legetime til vanlig, og akutt legehjelp bør man få uansett. Dette fungerer likevel temmelig godt i dag, og man hadde ikke trengt et eget direktiv for å regulere det. Når det gjelder sykehusinnleggelser anerkjenner man et behov for forhåndsgodkjenning, men bare dersom

the consequent outflow of patients due to the implementation of the directive seriously undermines or is likely to seriously undermine the financial balance of the social security system and/or this outflow of patients seriously undermines, or is likely to seriously undermine the planning and rationalisation carried out in the hospital sector to avoid hospital overcapacity, imbalance in the supply of hospital care and logistical and financial wastage, the maintenance of a balanced medical and hospital service open to all, or the maintenance of treatment capacity or medical competence on the territory of the concerned Member

(…)

In such cases, and according to the relevant jurisprudence, the introduction of a prior authorisation scheme, which will limit the exercise of rights conferred upon the citizens directly by the EC Treaty, must be proportionate and justified by imperative reasons as those mentioned in the same case-law.

I klartekst betyr dette at den notorisk markedsvennlige EU-domstolen skal avgjøre hva som innebærer en trussel mot det nasjonale helsevesenets økonomiske bærekraft. Det er ett annet vilkår for at forhåndsgodkjenning skal være påkrevd:

had the treatment been provided on its territory, it would have been assumed by its social security system;

Direktivet krever at det offentlige skal dekke i utlandet alle de tjenester som tilbys hjemme. Den eneste måten å bremse utgiftsveksten på, vil være å redusere tilbudet av omsorg og helsehjelp som tilbys hjemme. Det var ikke dette det norske folket ba om da Jonas og Jens ga oss EØS-avtalen. Vi kan ikke la Velferdsstaten bli holdt som gissel av en innbilt trussel mot norsk næringsliv fra EU: Norsk fisk, norske petroleumprodukter, og i framtida norsk miljøvennlig energi vil alltid være etterspurte varer på kontinentet. Sveits klarer på en utmerket måte å samarbeide med EU uten dermed å gi opp muligheten for folk til å bestemme hva slags samfunn de vil leve i.

Helsedirektivets markedstenking passer også som hånd i hanske med Høyre og Frps ønsker om å privatisere det norske helsevesenet. Med en stadig vekst i private helseforsikringer (6, 7, 8, 9) og en prioritering av kapasitetsutbygging i private helseforetak vil Helsedirektivet kunne bidra til at det offentlige helsevesenet kan bygges ned svært raskt. Jeg snakker ikke om at vi vil se store endringer over natta, men i løpet av 8-10 år kan svært mye skje. Den rødgrønne regjeringas barnehagesatsing er et godt eksempel på hvor mye som er mulig å få til i løpet av bare en stortingsperiode.

I følge EUs kandidatundersøkelse, der de som ville blitt stortingsrepresentanter dersom en meningsmåling 1. juli ble lagt til grunn, er det svært få partier som er tydelige på at de ønsker å si nei til Helsedirektivet. SVs og Sps representanter er tydelige på at de ikke ønsker direktivet. Hos Arbeiderpartiet er det bare to av 59 som har gjort seg opp en mening og står for den. 24 sier at de ikke vet, og hele 33 unnlater å svare. Høyres og Venstres representanter er krystallklare på at de ønsker Helsedirektivet. Hos Frp sier 90% av de som har tatt stilling og tør å stå for det at de ønsker direktivet. En tredel av de spurte Frperne svarer at de ikke vet, i likhet med samtlige av Krfs representanter (10).

De siste dagene er det blitt satt fokus på den trusselen en privatisering av finansieringsansvaret for helsehjelp utgjør mot et offentlig helsevesen der alle har lik rett til behandling. Helsedirektivet vil i praksis kunne bidra til å forsterke en slik trussel sterkt, ved å kreve at hele finansieringa av det norske helsevesenet organiseres etter en forsikringsmodell med stykkpriser for alle behandlingformer. Det er skremmende at Arbeiderpartiets politikere ikke er villig til å ta stilling i en sak som er så viktig for et helt sentralt fellesgode. SV (og Sp) er derimot krystallklare: Dette vil vi ikke ha.

Partilederne for de fire borgerlige partiene lover å legge ned helseforetakene dersom de kommer til makta. Dette vil spare oss for mye byråkrati, mener de. Det kan så være, men den viktigste overbyråkratiseringa i helsesektoren vil bestå: De borgerlige partiene vil uansett, sammen med Arbeiderpartiet har flertall på Stortinget for fortsatt bruk av markedsmodeller og stykkprisfinansiering i helsevesenet. De borgerlige er imidlertid enda mer glade enn Arbeiderpartiet i disse løsningene, og tror i så stor grad på sin egen politikk at de reduserer bevilgningene før de har sett effekten. For ikke å snakke om hvordan «strengere økonomistyring» fører til stoppeklokkeomsorg og tendensene i retning privatisering: Bondevik II-regjeringa (Venstre, Krf, Høyre – fikk budsjettstøtte av Frp i 3 av 4 år) innførte skattefradrag for privat helseforsikring og startet en storstilt satsning på kapasitetsutbygging innenfor private sykehus. Dette er selvsagt ikke det samme som en amerikanisering av helsevesenet over natta, men peker i retning av et helsevesen med A-løp og B-løp. Den rødgrønne regjeringa fjerna skattefradraget for privat helseforsikring, fordi ordninga var usosial og hovedsakelig kom folk i meget godt betalte stillinger til gode, og fordi den på sikt kunne undergrave det universelle helsevesenet (alle har krav på de samme, gratis helsetjenestene på samme vilkår).

Høyresida vil at det i større grad skal være ditt eget problem om du  blir sjuk: I tillegg til å utsette helsevesenet for ideologiske eksperimenter med ukjent utfall, vil de svekke sjukelønnsordninga. Hvis du er opptatt av at alle skal ha krav på gode helsetjenester når de trenger det, er det derfor liten grunn til å stemme på de borgerlige. Vi vet at private sykehus er mindre effektive enn offentlige, når systemet først er etablert, og at ansatte får dårligere arbeidsvilkår ved privatisering, særlig de med kort utdanning. I Storbritannia, der en politikk lik den Høyre og Frp ønsker lenge har vært ført, har man fått et mektig sykehus-NHO som ved hver eneste korsvei presser på for ytterligere privatiseringer. Jeg tror de borgerlige partiene når de sier at de ikke ønsker amerikanske tilstander, men kan de virkelig forutse effektene av politikken sin? I Danmark har nå over 1 million mennesker fått privat helseforsikring. Det har ført til at ikke alle lenger synes det er like viktig at de som ikke har forsikring får samme tilbud. Ønsker vi det i Norge? Norske eksperter advarer nå mot ytterlig privatisering av helsevesenet.