Jeg noterer meg at Dagbladet velger å gi hovedsidedekning i sin nettutgave til et oppsop av løse konspirasjonsteorier fra Oppviglerbloggen. Når verden går høyrebloggerne mot er det lett å ty til «the Red Scare» og si at medias dekning eller forskeres faglige meninger er et resultat av deres politiske ståsted. Rent bortsett fra at dette i et vitenskapsteoretisk lys framstår som fullstendig banalt – sann objektivitet er umulig, forskere og andre observatører vil alltid påvirkes av bevisste og ubevisste holdninger i sin fortolkning av verden, slik blant annet Hans Georg Gadamer har gjort rede for.
Dette hindrer oss ikke nødvendigvis i å komme nærmere sannheten. Fortolkningene vil igjen fortolkes av dem som leser dem. De vil vurdere dem på bakgrunn av hvor relevante de er, hvor godt de stemmer overens med deres eget og andres bilde av virkeligheten, og i hvilken grad de oppfatter opphavspersonen som en autoritet. Det siste kriteriet er økonomisk – det er rasjonelt bare i den grad vi faktisk har begrenset med tid til å forholde oss til ulik informasjon. Hvis vi ser bort fra muligheten for at alt er usikkert, som i forutsetningene for Pascals veddemål, men aksepterer at individuelle fortolkninger preges av en slags «støy», vil likevel en filtrering av kritiske fortolkninger gjennom et større publikum føre til en tilnærming til sannheten etterhvert, fordi støyen da vil utlignes. Rent skjematisk er dette en analogi til naturvitenskapelige målinger: Flere målinger på ulike tidspunkt og bruk av flere ulike metoder gir mer troverdige estimater av en verdi.
Med utgangspunkt i denne analogien skal jeg gi Oppviglerbloggen rett i at det er en fordel om man får belyst saker fra flere sider. Men det forutsetter også at det finnes flere sider å belyse den fra. Dersom jeg var samfunnsforsker og fundamentalt uenig i uttalelser fra en annen forsker ville jeg tatt kontakt med media for å gi beskjed om det – i hvert fall dersom saken hadde politiske konsekvenser.
Dette skjer faktisk også, for eksempel i sakene der utredningsbyrået ECON Pöyry hadde utredet finansieringsmodellen for forskning og høyere utdanning (1) og påståtte gevinster ved privatisering i offentlig sektor. I begge tilfeller ble ting som var framlagt som ubestridelig kunnskap grundig tilbakevist (2, 3, 4, 5). Dersom det var slik at vesentlige faglige momenter var utelatt i forskeres vurderinger av høyresidas, og særlig Frps politikk, ville det kunne gi prestisje og troverdighet å avsløre dette for andre forskere. For ikke å snakke om at de ville føle en personlig tilfredsstillelse dersom det kunne gavne deres politiske grunnsyn. Når dette ikke skjer, blir det for lettvint å legge skylda på forskere og journalister for at de har gjort seg opp en politisk mening. Oppviglerbloggen siterer Trond Nordby, som sier:
Det er jo veldig rart om ikke vurderingene de gir henger sammen med deres politiske ståsted. Jeg mener det er rimelig at vi sier hvor vi står politisk før vi kommer med en vurdering, enten positiv eller negativ,
Oppviglerbloggen mener at dette viser en mangel på vitenskapelig innstilling hos Nordby. Jeg mener snarere at det vitner om en grunnleggende god forståelse av at det er umulig å fri seg fra de forutinntatte meninger og holdninger man har når man skal stille spørsmål og fortolke data. Da er det faktisk bedre å gjøre det tydelig for mottakeren hva som er utgangspunktet. Utfordringen blir da for mottakeren å ta stilling til hva som er relevant autoritet: Spiller avsenders ståsted noen rolle for om jeg skal gidde å forholde meg til budskapet, eller for budskapets troverdighet?
Forskning som sannhetssøken bryter sammen dersom man har en for høy terskel, dersom man filtrerer bort for mye. Det er mange eksempler i vitenskapens historie på at store oppdagelser er blitt gjort av marginale skikkelser. På samme måte har alle store politiske bevegelser begynt i det små. Man bør høre meningsmotstanderes argumenter hvis de finnes, eller hvis de ikke allerede er tilbakevist. Dersom Oppviglerbloggen ville ta for seg et viktig spørsmål, burde herr Pleym heller vært mer bekymret for det siste: Medias konfliktdrevne fortellingsmåte fører til at meningsmotstandere stort sett alltid kommer til orde, selv når de virkelig ikke har noe å fare med. Gode eksempler finner vi her i den såkalte klimadebatten, der behovet for konflikt har gitt sjarlataner som Bjørn Lomborg enorm omtale (6), selv om budskapet allerede er tilbakevist (7)(det vil si, det stemmer ikke overens med virkelighetsforståelsen til de fleste som har relevant kunnskap om emnet).
Snarere enn å spre konspirasjonsteorier om den røde fare, burde høyresidas overmodige fanebærere selv ta ansvar for å bringe sine argumenter og autoriteter på banen. Dersom de ikke gjør det, er den mest nærliggende konklusjonen at de ikke finnes…
Verden går vel ikke akkurat høyrebloggerene imot, med tanke på at alle valgmålinger viser at det er borgerlig flertall?
Poenget var at forskere har dømt Frps/høyresidas politikk nord og ned på flere områder – det var det jeg mente med at verden går dem i mot. Når de da mangler dokumentasjon for sine egne syn, svarer høyrebloggerne med å angripe dem som kommer med budskapet i stedet for selve budskapet. Det er i mine øyne ganske ynkelig.
Benjamin, jeg tror ikke verden går oss blåbloggere imot. Uten at jeg skal snakke for alle.
Jeg synes det er interessant når Nettavisen avdekker at Aftenposten har fått fagfolk med rødgrønt politisk ståsted til å slakte FrPs ruspolitikk. Det er mulig at rusforskningsmiljøet i Norge er så ensidig politisk sammensatt at dette ville blitt konklusjonen uansett hvem man hadde spurt, men hva med å gå til utlandet? Hva med å gå til land som praktiserer en annen ruspolitikk enn Norge?
Jeg mener det er sunt for den offentlige debatten at det finnes forskere som bruker utradisjonelle problemstillinger og vinklinger for sitt vitenskapelige arbeide.
Da debatten om bistandspolitikk, for eksempel. Det var lenge opplest og vedtatt at dette var en god og riktig politikk. Nå har Terje Tvedt og andre klart å reise såpass med kritikk og spørsmål mot den offisielle norske politikken og resultatene av den, at bistandsminister Erik Solheim erkjenner at det er behov for evaluering og kanskje omlegning.
Jeg er helt enig i det siste du skriver. Det er tross alt høyresidens eget ansvar å bringe sine standpunkter til torgs. Det skrev jeg på Liberaleren allerede i 2007: «Hvis høyresiden skal få definisjonsmakt må partier, institusjoner og såkalte opinionsdannere forsøke å sette dagsorden med ideologiske standpunkter istedenfor å fremstå som politiske bokholdere.
Hvem som har stemt for hva til hvilken tid, og hvor mye av andres penger man har villet støtte ulike «gode formål» med, er helt uinteressant den dagen personvernet er borte, og staten er garantisten for og kontrolløren av den enkeltes liv.
Det er slett ikke synd på høyresiden. Hvis høyresiden fortsetter å fremstille seg som et offer, bør den ta inn på nærmeste krisesenter.
Hvis høyresiden innser at offerrollen er ukledelig, upassende og helt meningsløs, får den komme seg ut og delta i kampen om ideene.
Der befinner Liberaleren seg.»http://www.liberaleren.no/arkiv/003269.php
Jeg mener at Nettavisens oppslag helt klart har aspekter av konspirasjonsteori knyttet til seg. Det blir for enkelt å peke på at forskere er medlemmer av partier dersom man skal underbygge at de ikke er objektive. I sin ytterste konsekvens betyr jo det at forskere ikke kan være medlemmer av partier. Det tror jeg vi kan være enige om at ville være trist.
Å peke på at Hilde Haugsgjerd har vært medlem i AKP(m-l) mener jeg er fullstendig irrelevant. Det er nesten mer usaklig enn å kritisere dagens Frp for at Anders Langes parti mottok støtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika på 70-tallet.
Selv om jeg forsåvidt er enig i at norsk ruspolitikk kunne hatt godt av en mer faktaorientert debatt, mener jeg ikke at man for enhver pris skal oppsøke eksterne miljøer for å få «balanse» heller. Det finnes mange grunner til at folk med visse politiske standpunkter er overrepresentert i visse fagmiljøer, og noe av poenget i innlegget mitt er at det ikke behøver å bety at politiske motstandere skal diskreditere fagmiljøet eller dets autoriteter av den grunn.
Selvsagt er det positivt at forskere har ulike utgangspunkt og tilnærminger til fagene sine. Litt malapropos mener jeg at den kanskje største trusselen mot dette i dag er finansieringssystemer (støttet av Ap og alt til høyre for dem) som i stor grad tvinger UH-institusjonene til å «safe» i sin interne forskningspolitikk. Den viktigste drivkraften for vitenskapelig utvikling er evne til å forklare, men det er ofte vanskelig å se hvor de beste forklaringene skal komme fra.
Tilbake til hovedsaken: Jeg mener at belegget du og Nettavisen har for å påstå at partitilknytning er avgjørende for de utspillene som har falt mot bl.a. Frps kriminalitetspolitikk er temmelig tynt. Vi er enige i prinsippet, men i bloggposten jeg kritiserer mener jeg at du til en viss grad underbygger en offerrolle for høyresida. Det du gjør er jo nettopp ikke å sette dagsorden, men å viderebringe påstander om at det som utlegges som fakta egentlig er partiprogram. Årsaken til at forskerne ikke ønsker å utlevere partimedlemskapet sitt er sannsynligvis at de ønsker et faglig fokus, ikke at de har noe å skjule.
Det er unektelig litt morsomt her at Terje Tvedt, som Pleym vel å framheva som ein interessant forsker, på same måte som t.d. Hilde Haugsgjerd har bakgrunn frå AKP (ml). (For all del, Tvedt er interessant nok, men kvifor skal ikkje hans politiske tilknyting frå 70-åra nemnast dersom hennes er viktig å nemna?)
Det er naturligvis mulig at jeg burde gjengitt konklusjonen fra min artikkel på Liberaleren direkte i blogginnlegget, slik at det ikke skulle bli oppfattet som så «sytete», hvilket ikke var min intensjon overhodet.
Jeg mener det er legitimt å påpeke at Aftenposten var veldig ensidig i sitt valg av fagpersoner i denne saken. Kanskje gjorde de det for å underbygge en konklusjon de uansett forventet?