Dette innlegget tar utgangspunkt i en diskusjon jeg har skrivi om tidligere, i forbindelse med at Bergens Tidendes Frøy Gudbrandsen skreiv en kommentar i april i år (betalingsmur). Der tok hun opp hvor svak dekning som finnes for å si noe om velgerovergangene til SV og andre små partier i Institutt for samfunnsforsknings (ISF) valgundersøkelser. Jeg skreiv i den forbindelse en ganske grundig gjennomgang av statistikken som ligger til grunn. For å vite noe sikkert om dette, ville det beste vært om man kunne utvide ISFs undersøkelser slik at ei oppslutning på 4 % ga en representasjon på minst 100 personer i utvalget. Det ville kreve et utvalg på 2500 personer, som er om lag fire ganger fleire enn i dagens utvalg. Sjøl da ville usikkerheta være betydelig, og undersøkelsen ville fremdeles i begrensa grad være egna som underlag for strategiarbeid i småpartia. Årsaken til dette er at et strategiarbeid som tar hensyn til konkurrenter, i motsetning til å gjøre en sjølvalgt profil tydeligst mulig, bør være meir konkret: Den bør ta hensyn til lokale forhold, slik som om motkandidatene blir regna som valgbare, hvilke viktige saker som skiller lokalt, og hvilke sosioøkonomiske lag en jobber med. I ISFs undersøkelse kan småpartia telle på ei hand hvor mange deltakere som finnes fra hvert fylke, og det gir åpenbart ikke grunnlag for å gå inn i saka på et konkret nivå. Ei mulig tilnærming, som riktignok har sine egne svakheter, er å ta utgangspunkt i tendensene i de faktisk avgitte stemmene. Når en uansett arbeider «post factum», slik valgundersøkelsene gjør, vil jeg påstå at dette gir et vel så godt grunnlag for å si noe om velgerbevegelser. Den viktigste svakheta er at en ikke kan si noe om velgerbevegelser på individnivå, siden det ikke finnes et velgerregister der tidligere avgitte stemmer blir lagra. Om ikke utvalgsstørrelsen var så latterlig liten, ville dette derimot vært styrka til ISFs valgundersøkelser: De har en panelundersøkelse, og veit hva deltakerne stemte sist. Om en er bevisst på denne forskjellen, kan en få ganske mye informasjon ut av figuren under. Her vises endringa i SVs oppslutning og stemmetall i enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringa i oppslutning og stemmetall for de partia som må antas å være SVs viktigste konkurrenter. Datamaterialet er fra valga i 2007 og 2011. De to figurene øverst til venstre viser til analyse med hensyn på oppslutning og stemmetall for Ap, nederst til venstre — Rødt, øverst til høyre — Miljøpartiet de Grønne og nederst til høyre — Venstre.
Det er nødvendig å se på både endringer i oppslutning og stemmetall, ettersom det eine ikke nødvendigvis følger av det andre. Når disse to faktorene derimot går samme vei, er det grunn til å tru at en er vitne til et fenomen det er verdt å diskutere. I den sammenhengen er det verdt å se på de to figurene øverst til høyre: Dette er omtrent så klart som man kan få et resultat i samfunnsforskning: For hver stemme MDG vant i Oslos valgkretser, tapte SV to. For hvert prosentpoeng MDG vant i oppslutning, tapte SV like mange. Man kan nok gjøre mange korreksjoner for å gjøre analysa meir finmaska og sterkere. Men uten videre dikkedarer kan man slå fast at det finnes et fenomen der SV går tilbake samtidig som MDG går fram, og at korrelasjonen er svært sterk. Det blir for dumt om man skal komme med ISFs valgundersøkelser å si at velgerovergang til MDG ikke betyr noe, fordi den utgjør en ubetydelig andel i utvalget på 24 personer, når man ser en så tydelig trend i valgresultatets tusenvis av stemmer — SV fikk 17772 stemmer i Oslo i 2011. Det finnes ikke like tydelige trender for noen av de andre partiene: MDG etablerte seg mellom 2007 og 2011 tydeligvis i en demografi som tidligere har hatt et svært sterkt SV-preg. Går man tallene nærmere i sømmene og ser på regionale utvalg av kretser, dukker det likevel opp andre tendenser: SVs tilbakegang faller flere steder sammen med en tilbakegang for venstresida som heilhet. Det enorme og lite omtalte mannefallet for Arbeiderpartiet i Oslo vest spiller en rolle her. I enkelte bydeler ser det også ut til at SV taper stemmer til Rødt. Jeg har dessverre ikke tid til å gå djupt inn i disse problemstillingene. Poenget med dette innlegget er som med tidligere bare å peike på hvor utilstrekkelig ISFs valgundersøkelser er som strategisk underlag for SV, og å løfte opp konkurransen med Rødt og MDG som reelle spørsmål SV må ta hensyn til.
