OPPDATERING 2015-03-08: Premissen i det første avsnittet er gal. Bildet blei tatt under Stortingets utenrikskomites besøk i Nicaragua i 1984, soldaten på bildet er medlem av sandinistbevegelsen. Bildet blei brukt i VG som illustrasjon i forbindelse med en sak om at Lied hadde planlagt å reise som valgobservatør til valget i El Salvador. Reisa var godkjent av Høyre-ledelsen, men blei avlyst etter sterk offentlig kritikk. Feilen blei påpekt av fotografen. Jeg takker ham for påpekinga og beklager at jeg har fremma en anklage som var mer alvorlig enn den burde være ved en feiltakelse.
Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. oktober 2014.
Dette bildet viser Harald U. Lied, stortingsrepresentant for Høyre og valgobservatør for den internasjonale sammenslutninga av konservative partier. Året er 1984 og Høyre styrer Norge. Lied er i El Salvador, på denne tida omtalt som «Dødsskvadronenes land». I løpet av den salvadorianske borgerkrigen blei meir enn 20 % av befolkninga drevet på flukt. Lied og Høyre var med på legitimere militærjuntaens krig mot befolkninga.
Det er det styggeste bildet jeg kjenner til fra norsk politikk. Det er tatt i et klassesamfunn som var villig til å massakrere sine egne landsmenn for å fortsette å bestå. Det viser en smilende apologet for dette samfunnet, enten Lied var utillatelig naiv eller uforståelig kynisk. Han står der tross alt med et maskingevær i henda og gliser.
Jeg synes dette bildet fortjener oppmerksomhet nå fordi det igjen verserer en debatt om hvorvidt SV har et særlig behov for å ta et oppgjør med fortida si. Vår egen Bård Vegar Solhjell, Civitas Bård Larsen og Frank Rossavik, politisk redaktør i den liberalkonservative avisa Bergens tidende, har hver på sitt vis dratt historiske paralleller mellom det de ser som aksept for det autoritære i nylige SV-vedtak om Russland og Ukraina. Men jeg kjenner ikke til bilder av SVere som poserer med maskingeværer i Øst-Europa.
Er det virkelig slik at SV har et særskilt behov for å ta oppgjør? Har ikke SVs politikere langt oftere enn politikere fra noe annet parti nettopp problematisert sine egne og partiets standpunkt? Har Høyre noen gang tatt et oppgjør med Harald U. Lied? Nei, så kan kanskje Bård Larsen hykle litt mindre, i alle fall inntil han har tatt et oppgjør med hvordan Civitas rike onkler i Rederiforbundet med Høegh-familien i spissen kan betale lønna hans med blodpenger tjent på å forsyne apartheidregimet i Sør-Afrika med olje. Forresten er det vel ikke Larsen vi bør avkreve dette oppgjøret, men rederne sjøl..
Frank Rossavik kan muligens også vurdere om det ikke går en rød tråd fra alle norske partiers aksept av NATO-Portugals slakterier i Afrika til dagens aksept av Tyrkias de facto støtte til Daish’/ISIS nedslakting av kurdere i Kobane. Ikke et pip om Tyrkias overgrep fra Børge Brende, langt mindre automatisk, tverrpolitisk norsk oppslutning om sanksjoner mot Tyrkia, foreslått av EU. Og da har vi ikke en gang nevnt Saudi-Arabia og norske myndigheters servile omgang med halshoggernes mestre – i meir enn en forstand.
Verken alvorlighetsgraden, faktisk iverksatt politikk, relativ mangel på vilje til oppgjør eller politisk aktualitet kan forklare hvorfor det akkurat nå er nødvendig å snakke om og ta et oppgjør med en påstått utenrikspolitisk dobbeltmoral i SV. En skarpsindig analytiker som Rossavik forstår dette, men elsker å tukte partiet. Det er et idiosynkratisk trekk vi får leve med.
Bård Vegar Solhjell, derimot, tar bare feil i sin utlegning av «den tredje vei»: Den tredje vei kan ikke bety at SV skal applaudere, eller unngå å nevne det, når Norge gjør som NATO vil, og bidrar til å eskalere en væpna konflikt i våre nærområder ved å sende militære styrker til Baltikum. En slik handlemåte gjør faktisk NATO til en del av problemet og utvider området som rammes av konflikten i Ukraina – og det er dette SVs landstyreuttalelse fra 6. september tar for seg. Ingenting av dette er til hinder for at SV utvetydig slår fast at Russlands folkerettsbrudd er uakseptable, slik partiet gjorde 25. mai.
En tredje vei kan ikke tåle at tiltakene som iverksettes mot aggressorer er så forskjellige avhengig av hvilken blokk de tilhører – da ender den de facto opp med å støtte en av dem. En tredje vei kan ikke støtte én blokks eskalerende militarisme mot en annen. Det er i grunn besynderlig at man velger å se bort fra disse åpenbare kjensgjerningene. Er kritikken muligens opportunistisk?
Russlands annektering av Krim og meir eller mindre skjulte deltakelse i og koordinering av borgerkrigen i Øst-Ukraina er alvorlige brudd på folkeretten. Sanksjoner som rammer russisk handel, særlig våpenhandel, og utvalgte russiske borgere er derfor på sin plass. Det er også bra at OSSE har et observatørkorps til stede. På litt sikt kan det hende at fredsbevarende styrker i FN- eller OSSE-regi kan bidra til å stabilisere situasjonen.
Krigsforbrytelser er blitt begått av begge sider i konflikten. Bl.a. er det ting som tyder på at det er blitt utført summariske henrettelser av fiendens stridende, og at det er blitt brukt tunge våpen med områdevirkning i sivil bebyggelse. Krigsforbrytelsene bør straffeforfølges. Russland bør sannsynligvis også betale en form for krigsskadeerstatning til Ukraina. Det siste spørsmålet bør behandles av Den internasjonale domstolen i Haag.
Dette er ei overflatisk oppsummering. Jeg tar den med, ikke fordi jeg meiner at mi analyse er den eineste rette, eller fordi det er bare akkurat de tiltaka jeg nevner her som bør brukes. Jeg skriver det for å gjengi hovedstandpunktet mitt, slik at det ikke kan misforstås i lys av de viktige nyanseringene jeg meiner jeg kommer med lenger ned. Det er blant annet også mange som meiner at NATO på en eller annen måte må få en større rolle i konflikten. Jeg meiner det er et alvorlig feilgrep.
NATO – er politikk også en spiker?
NATO viste seg tidlig faglig og politisk inkompetente: Et eksempel var da den militære sjefen for NATO i Europa, Philip Breedlove, uttalte at Russland ville kunne «kjøre over» Ukraina fram til Moldova. Ei slik handling ville være fullstendig idiotisk i fagmilitær forstand, og det er derfor vanskelig å tolke uttalelsen som noe annet enn eskalerende retorikk fra Breedlove. Om vi skulle tolke han i beste meining, ønska han å illustrere størrelsen på de russiske styrkene, uten på noen måte å gi ei tolking av intensjonen – et forsøk som må kunne karakteriseres som utillatelig naivt i møte med sensasjonshungrige journalister.
Anders Fogh Rasmussens håndtering av konflikten har også vært utrolig klønete. Han har blant annet bidratt til å skape usikkerhet om hvorvidt NATO vil bryte med grunnleggende prinsipper for NATO-medlemskap ved å uttale seg uklart om å ta Ukraina opp som medlem mens konflikten pågår, og ved fleire anledninger brukt eskalerende retorikk.
Jeg er også enig med Fredsinitativet i at «styrkeoppvisning» i Øst-Europa er ei eskalering, og ei utviding av det geografiske området konflikten omfatter. Siden man ved å utplassere styrker legger opp til et russisk svar, kan man skape russiske styrkekonsentrasjoner som ikke var der før. Videre er jeg i hovedtrekk enig med Erik Sagflaat om NATOs rolle i Ukraina: De spiller ikke noen rolle om Ukraina ønsker NATO-medlemskap, dersom den realpolitiske konsekvensen er å destabilisere NATOs østgrense.
Mye tyder nemlig på at det å ta Ukraina opp som fullt medlem i NATO vil svekke alliansens formål om fred og sikkerhet og styrke blokkdelingsdynamikken. Denne forståelsen hindrer oss ikke i å fordømme Russlands handlinger og yte politisk og ikke-militær, materiell støtte til Ukraina. Denne måten å analysere konflikten på er ikke særere enn at den finner støtte hos Robert Gates, den eneste av George W. Bush’ ministre som fikk fortsette da Barack H. Obama tok over som president.
Det norske (selektive) godhetsregimet
Norsk offentlighet er imidlertid nesten utelukkende prega av idealistiske perspektiver, for eksempel hos Bård Larsen, som i en kommentar om en uttalelse vedtatt på SVs landsstyremøte insisterer på en form for moralsk svart-kvitt-tenking som i behovet for entydige kategorier kanskje best kan karakteriseres som barnslig. For eksempel skriver han om SVs standpunkter under den kalde krigen at
SV forsto ikke – eller ville ikke forstå – at den kalde krigens motsetning, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans sto mellom tyranni eller demokrati.
I et slikt perspektiv, der man liksom var nødt til å velge hvilken tøffings hoff man vil være med i, blir det for eksempel umulig å forstå hvordan Finland og Sverige kunne overleve den kalde krigen som sjølstendige stater. Det blir vanskelig å forstå at venstreorienterte partier i Nord-Europa – som altså ikke forsto at det sto om demokrati eller tyranni – var årsaken til at NATO ikke uten videre kunne utvides til Franco-fascismens Spania. Det blir ikke minst vanskelig å forstå hvorfor enkelte regimer som heilt åpenbart må kunne kalles tyrannier i den grad var å foretrekke at man måtte gå aktivt inn og fjerne regimer som hadde fått folkets støtte i valg. For eksempel i Chile og Hellas (i den siste lenka framstår for øvrig Bill Clinton meir nyansert enn Bård Larsen, men han var jo ikke prosjektleder i Civita, heller).
«He may be a bastard, but he’s our bastard»
I Tyrkia hadde man et NATO-medlem som ikke møtte det minste snev av sanksjoner, til tross for at militæret jevnlig tok makta fra myndigheter som var «sivile» i den forstand at de ikke gikk i uniform, sjøl om de var håndplukka av et knippe generaler. Vi skal komme tilbake til det.
For med dette nærmer vi oss det som forhåpentligvis er denne tekstens originale bidrag: I den sterkt idealistisk prega norske utenriks- og sikkerhetsdebatten har vurderinga av ikke bare den pågående konflikten mellom Ukraina og Russland, men også mange av de andre krigene det siste tiåra, båret sterkt preg av en form for sinnelagsanalyser. I Norge holder man med «de snille». Gadaffi var slem. Bashar al-Assad er slem. Putin er slem. Russland er slemt.
Men hva er slemt? Som nevnt er det ingen tvil om at Russland har brutt folkeretten. Men det gjorde da også USA, Storbritannia og fleire andre land da de angreip Irak? Joda, men de angreip jo en grusom diktator, vil du kanskje innvende – Saddam Hussein var et brutalt monster. Det kan godt hende, men det har dødd langt fleire som følge av voldshandlinger i Irak i de 11 åra som er gått siden hans regime falt enn det gjorde i de 11 åra før der igjen. Det er ikke blitt slutt på folkemord heller, det har ISIS sørga for. Det samme er sant om Libya. Mange, mange fleire har dødd etter intervensjonen enn før. Og der det ikke var tegn til folkemord mens Gadaffi kjempa for å beholde makta, er det trulig begått folkemord mot Tawergha-ene etter intervensjonen.
Sinnelagsetikk kan du få billig av meg
For min egen del blir jeg ofte møtt med påstander om at jeg meiner «Vesten er ondt, uansett», når jeg peiker på disse forholda. Jeg synes for min egen del at ondskap er et lite interessant begrep i internasjonal politikk. Sinnelag interesserer meg sjelden sterkt – men heilt ærlig trudde jeg også at det å kritisere folk man er politisk uenig med for å holde seg med sinnelagsetikk var en øvelse høyresida sto sterkest i. Men det er vel bare når vi snakker om integrering.
Men greit, jeg kan diskutere på de premissene. La oss altså ta følgende for gitt: Vi i Vesten bør være harde mot de harde. Vi møter regimer med makt når de øver vold mot og undertrykker sine egne befolkninger, og vi slår ring rundt andre land som blir slike regimers ofre. Det er tross alt ingen europeiske land som har invadert et annet med irredentistiske motiver siden Hitler tok Sudetenland. Eller var det kanskje noe sånt inne i bildet da Serbia intervenerte i Krajina i 1993, etter at Kroatia hadde fordrivi den serbiske befolkninga? Kanskje det var mye sånt på Balkan, når vi tenker oss om, men Milosević var jo veldig slem, så det er også en fin presedens. Men ingen av våre venner driver med sånt?
Anschluss Lefkoşa
Et blikk på vår nære historie viser dessverre at joda, det gjør de. Siden 1974 har NATO-medlemmet Tyrkia okkupert en stor del av Kypros. Den tyrkiske invasjonen blei igangsatt etter et kupp støtta av fleirtallet av den kypriotiske befolkninga på et Kypros der en betydelig del av befolkninga var etnisk tyrkisk. Høres det kjent ut? For å gjøre likheta større: Tyrkia utgjør restene av et imperie med storhetstid på 1800-tallet, og sto på tidlig 1900-tall bak ei rekke folkemord, blant annet mot armenere og grekere, slik Sovjetunionen sto bak folkemord mot ukrainere og krimtatarer. Som nasjonalstat arva Tyrkia et ekstremt multietnisk territorie, som det, i likhet med Russland, har hatt store problemer å håndtere på fredfullt vis. Da okkupasjonen var unnagjort satte Tyrkia opp et marionettregime, en ministat som Tyrkia er aleine i verden om å anerkjenne (ping Transdnestria, Abkhazia og Sør-Ossetia). Det var da, men ikke nå, sier du kanskje? Joda, men Nord-Kypros er fremdeles okkupert.
Ikke bare det, men Tyrkia har parallelt med dette ført krig mot den store kurdiske befolkninga i de sør-østlige delene av landet. Denne krigen har til tider har vært så innbitt at man til og med har endra fargen på trafikklysene for at det ikke skulle finnes det minste spor av kurdiske nasjonale symboler i offentligheta. Om vi nå skal holde oss til premissen vår, må vi vise at Russland er verre enn Tyrkia. Landet har ikke bare gått fri fra sanksjoner (om vi da ikke regner mangelen på EU-medlemskap som en sanksjon), men vært et av de viktigste landa i NATO i heile den perioden det er snakk om.
Objektiv jævelskap
Hvordan ser det ut? Jeg skal forsøke å bruke noen objektive indikatorer. De er på ingen måte perfekte, og jeg skal diskutere problemer med dem etterhvert. Når det gjelder krigføring mot egen befolkning har begge land de to siste tiåra vært involvert i kriger med store sivile tap. Det er alltid svært vanskelig å slå fast nøyaktig hvor mange som blir drept i kriger, men basert på Wikipedias drøftinger av ulike kilder, kan det se ut til at et høyt estimat for sivile drepte i Tsjetsjenia ligger på om lag 70 000 i perioden 1991-2005 (tatt i betraktning at sjøl russiske Memorial avskriver tallet på 250 000), mens det i Tyrkia – der konflikten i tyrkisk Kurdistan nå kanskje er i ferd med å miste den militære dimensjonen – har dødd om lag 20 000 sivile siden 1984 (40000 totalt?). I begge konflikter er det brukt dødsskvadrontaktikker (Tyrkia, Russland), bombing av sivil tettbebyggelse og skapt store flyktningestrømmer.
Mens dødstallene har vært høgere og krigføringa meir brutal i Tsjetsjenia, har Tyrkias krig mot kurderne et mye større totalt omfang og en sterkere karakter av identitetsfornektelse. Tsjetsjenia har kanskje ikke rare sjølstyret, men de får i det minste lov til å snakke språket sitt. Tyrkia har fengsla kurdere for å snakke språket på arbeidsplassen. Enkelte kilder anslår at nesten 400 000 har flykta bare fra kurdiske landsbyer som er blitt brent ned. De mest intense periodene i konfliktene faller noenlunde sammen i tid, men det er også kjent at USA i seinere år har samarbeida tett med Tyrkia i landets kamp mot PKK. Jeg synes det er vanskelig å felle en klar dom når det gjelder hvilket land som er verst med utgangspunkt i de kildene jeg har funnet.
Domstallas tale
Det er muligens meir fruktbart å se på rettslige etterspill: Vi kan se på dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Her finnes det et ganske rikt tallmateriale i domstolens egen statistikk. Jeg har brukt rapporter fra åra 2009, 2010, 2011, 2012 og 2013, samt befolkningsstatistikk fra tradingeconomics.com og statista.com til å lage noen figurer. Her ser jeg på domfellelser i EMD for ulike brudd på Den euopeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hvorav enkelte av disse domfellelsene etter alt å dømme er resultater av krig. Ideelt sett kunne man tenke at antall domfellelser var direkte proporsjonalt med menneskerettighetstilstanden i det aktuelle landet, og at man f.eks. ved å korrigere for folketall, slik jeg har gjort, kunne finne et mål på den relative forekomsten av visse overgrep.
EMD får likevel så mange saker til behandling at det må prioriteres strengt. Det er f.eks. grunn til å tro at EMD prioriterer noen saker med særlig prinsipiell betydning. Det er også mulig å mistenke at terskelen for å ta opp saker med de alvorligste menneskerettsbruddene er lavere når det gjelder stater med nokså gode styresett, fordi alvorlige saker ikke så lett stikker seg ut når de kommer fra Tyrkia eller Russland. I perioden 1958-2008 avsa EMD dom i 643 av 29122 framlagte saker mot Russland og i 1939 av 14145 framlagte saker mot Tyrkia. De aller fleste av disse sakene blei lagt fram etter 1999.
Figurae ex machina
La oss begynne med figur 1: Russland begynner i 2009 med en langt dårligere statistikk enn noe annet europeisk land når det gjelder respekten for retten til liv (EMK art. 2). Vi bør være ekstremt forsiktige med å bruke dette svært sparsomme tallmaterialet til å analysere trender, men det kan se ut som om et etterslep av svært alvorlige menneskerettssaker etter den andre Tsjetsjenia-krigen blei henta inn i 2009-2011. Russland ligger i 2012-2013 på et nivå der man i tillegg til Tyrkia finner andre europeiske menneskerettighetsverstinger som Romania og Ukraina.
Når vi går videretil figur 2, viser det seg at Russland også er versting når det kommer til EMKs forbud mot tortur etter artikkel 3. Her er tallmaterialet imidlertid svært sparsomt, og vi kan se at fleire land tangerer Russlands nivå i løpet av perioden. Hadde Norge fått én dom, ville vi vært nødt til å endre skalaen på y-aksen. For Italias vedkommende er det – talende – snakk om tre saker i 2012. Ukraina kommer for øvrig svært dårlig ut, med henholdsvis tre, fem og tre fellelser i 2011, 2012 og 2013.
I figur 3 er et annet forhold som er omfatta av artikkel 3 tatt opp: Forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Fra et nokså likt utgangspunkt i 2009 er det verken Russland eller Tyrkia som er verst. De ligger nokså likt, sammen med Ukraina, men Romania skiller seg ut og er i 2013 på et nivå som er nesten 3 ganger høgere enn noe anna land.
Går vi videre til artikkel 5, ser vi at domfellelser for brudd på retten til frihet og sikkerhet, vist i figur 4, viser motsatt tendens av den vi fant for Russland og Tyrkia i figur 1: Tyrkia begynner perioden på et særlig høyt nivå, men avslutter omtrent på linje med Russland. I figur 5 ser vi tydelig at det for Tyrkias vedkommende ikke er nødvendig med kommunistisk historie for å ha problemer med å håndheve retten til eiendom.
Ytringsfrihet og reaksjonært brorskap
Videre – journalisters arbeidsvilkår. Siden 1992 har Den internasjonale komiteen for å beskytte journalister (engelsk forkorta CPJ) fastslått at det er blitt drept 18 journalister siden 1992 i Tyrkiaspesifikt fordi de var journalister. I Russland er det tilsvarende tallet dobbelt så høyt – 36. Måler vi antallet drepte journalister mot befolkningstallet i 2013 blir det Men Russland har også ei befolkning som er nesten dobbelt så stor som Tyrkias, og Russland har etter sigende det høyeste antallet avisjournalister av noe land i verden (UNESCO, 2005, sitert etter Wikipedia). Hvis vi bare korrigerer for befolkningstall i 2013, blir resultatet 11,3 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Tyrkia og 12,1 drepte journalister per 100 millioner innbyggerår for Russland (Tyrkia får et noe bedre resultat enn enn korreksjon år for år ville gitt, ettersom de har hatt voksende befolkning i perioden, mens Russland har hatt synkende). I 2014-utgaven av Journalister uten grensers pressefrihets-rangering kommer Tyrkia og Russland på henholdsvis 154. og 148. plass. Skal vi si uavgjort?
Så kan vi ta opp spørsmålet om forsamlingsfrihet. Massemønstringene som har prega fleire stormakter på 2000-tallet har fått ei spesiell betydning for Russland og Tyrkia. Statsmakta har i begge land lykkes med å nøytralisere store protester av en nær-revolusjonær type – i Tyrkia, Taksim-Gezi-protestene og i Russland protestene på Myrplassen (Болотная площадь) – men har i utgangspunktet svært ulikt syn på revolusjon. Virkemidlene som er blitt brukt har imidlertid det til felles at de har vært meir voldelige enn det som er vanlig i stater Europa vanligvis vil sammenligne seg med, og at straffene som er blitt utmålt i etterkant har vært svært høye. Dette er dessverre også en større, internasjonal tendens. For Russland og Tyrkias vedkommende er det likevel mest interessant at en del forskere meir enn antyder at de to landene har omtrent samme demokratiske funksjonsnivå (se Pavel Bajevs «Russia and Turkey find a common cause in confronting the specter of revolution» (.pdf)).
«Covert warfare»
Sist, men ikke minst: Begge land har involvert seg tungt i «hemmelig» krigføring i naboland den siste tida. Tyrkia har gjennomført en mengde luft- og bakkeinvasjoner inn i irakisk Kurdistan, som blir brukt som oppmarsjområde av PKK. Tyrkia har også på ulikt vis engasjert seg i krigen i Syria, både ved å støtte «moderate» krefter i Den frie syriske hæren, og etter at disse kreftene har lidd nederlag i stadig sterkere grad også ved støtte til mindre moderate krefter og ved å åpne grensene sine, slik at hvem som helst kan bruke Tyrkia som et trygt bakland.
Det er likevel få som ville godta sammenligninger av Recep Tayyip Erdoğan og Hitler uten videre, og det er ingen som meiner at det ville være rimelig å ruste opp NATO for å svare på «Tyrkias trussel». Sjøl om det er ganske uproblematisk å framføre argumenter for at Tyrkia truer sentrale NATO-lands interesser med handlemåten sin – de har i stor grad bidratt til den allmenne destabiliseringa som har ført til IS’ framvekst – er det ingen som diskuterer å kaste Tyrkia ut av NATO. Årsaken til dette er åpenbart at det å beholde Tyrkia på laget er ekstremt viktig i et geostrategisk perspektiv. NATO-baser i Tyrkia og Tyrkia som utskipingshavn for olje og gass er så viktig for USAs interesser i Midt-Østen, at det er utenkelig å skulle risikere forholdet til Tyrkia ved å skulle iverksette noen sanksjoner.
For den norske debatten om hvordan vi bør se Russland etter Ukraina, betyr dette at påstanden om at vi ikke kan tillate oss å ta i betraktning Russlands realpolitiske interesser blir et paradoks: Vi tillater oss jo å ta i betraktning Tyrkias realpolitiske interesser. Vi tillater også våre egne realpolitiske interesser i å beholde Tyrkia i vårt geostrategiske fellesskap å undergrave (det historisk sett nokså latterlige) standpunktet om at NATO er en allianse av demokratier som respekterer Folkeretten. Vi aksepterer også at Tyrkia krenker nabolandenes suverenitet, både når det gjelder bandittstaten Syria og når det gjelder Iraks stabile håp: Kurdistan. Og vi reiser ubekymra på chartertur til Alanya og helgetur til Istanbul sjøl om Tyrkia okkuperer Nord-Kypros på det 40-ende året.
for å unngå misforståelser
Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at jeg ikke skriver dette fordi jeg meiner at noen av sanksjonene Russland er blitt møtt med, eller noen av fordømmelsene for bruddene på folkeretten, har vært gale. Jeg er mot militær eskalering, og prøver å påvise 1) at folkerettsbrudd får ulik behandling i norsk offentlighet avhengig av hvilke stater som står bak, 2) at Russlands sikkerhetspolitikk har en klar parallell i Tyrkias og 3) at Norge derfor praktiserer sine realpolitiske interesser på en måte som de facto innebærer relativisering av Folkerett, og har gjort dette gjennom NATO-medlemskapet svært lenge. Meir optimistisk innebærer det også 4) at det finnes andre modeller for konfrontasjon av aggressorer sin ikke nødvendigvis fører til et nytt Tredje rike. Dette er altså et angrep på norske NATO-tilhengeres historiefortelling, og ikke en støtte til russisk irredentisme.