Dette er en forlenga versjon av innlegget jeg holdt om fredspolitikk på SVs landsmøte 14. mars 2015.
Kamerater
Da jeg meldte meg inn i SV var det etter å ha snust på en karriere som yrkesmilitær. Jeg hadde studert russisk ved det som i dag heter Forsvarets etterretningshøyskole og var ferdig med et halvt års engasjement som avhørsbefal på Setermoen i Troms. Dette var i 2002, og kollegene mine snakka med entusiasme om muligheten til å få skarpe erfaringer fra Irak og Afghanistan. Det unge befalet blei frista med treårskontrakter der det ingikk et år med betalt utdanning på fulltid. Betingelsen var at man deltok på hva som måtte komme av internasjonale operasjoner uten reservasjoner.
En sånn organisasjon var ikke et blivende sted om man ville ha et reflektert forhold til Nürnberg-prosessens knesetting av prinsippet om personlig ansvar. Det er ikke nok å si at man følger ordre.
Det var ikke lenger nok å være villig til å kjempe for norsk suverenitet, man måtte kjøpe ei ny pakke. Internasjonalt blei folkeretten systematisk uthula. I fravær av en fredsbyggende og langsiktig politikk oppsto et tilsynelatende behov for å bombe umiddelbart igjen og igjen.
Jeg argumenterte mot Libya-angrepet da vi behandla det sist, og meiner argumentene mine står seg i dag. Konsekvensene av USAs angrep på Irak har vist seg å være flere hakk verre. Dilemmaet vi står i er tilsynelatende at samtidig som det nok kan hende at mange menneskeliv ville vært spart om Assad og Gaddafi hadde slått ned opprørene i Syria og Libya, ville det være fullstendig forkastelig å støtte dem.
Men det er ikke sånn at valget står mellom å vente til en humanitær katastrofe er et faktum og å akseptere at diktatorer og krigsherrer herjer fritt. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med nedrustingsavtaler og gjensidig overvåking. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med å innskrenke handel med visse varer – også våpen. Det finnes konkrete, praktiske erfaringer med avspenningstiltak der en legger begrensninger på egen aktivitet for å bygge tillit.
Noen forsynte Saddam, Assad og Gaddafi med våpen. Én allianse står for over to tredeler av verdens militære forbruk. Noen forsyner den dag i dag Saudi-Arabia med våpnene som blei brukt til å slå ned demokratiaktivister i Bahrain og som er etter alt å dømme også er en del av årsaken til at Iran har et atomprogram.
I tida etter mitt arbeid i Forsvaret har jeg sett hvordan grensene for hvor hard behandling folk kunne få under øvelsene våre var basert på vurderinger gjort av britiske myndigheter etter borgerkrigen i Nord-Irland. Stressposisjoner, søvnnekt og ulike metoder for å blokkere syns- og hørselsinntrykk blei brukt for å simulere en fiende som ikke forholdt seg til Geneve-konvensjonene. Britene står nå i fare for bli dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for disse vurderingene. Da USA først begynte å uthule forbudet mot mishandling i Geneve-konvensjonene var det disse metodene som blei tatt i bruk. Seinere gikk det, som vi alle veit, mye verre. Skammen fra Abu Ghraib, skammen fra Bagram, skammen fra Guantánamo – det er Vestens skam.
Poenget er ikke at Vesten er verst. Poenget er at ei forestilling om moralsk overlegenhet leder til ei tenkning om at målet helliger midlet. Løsninga er en aktiv politikk for å forebygge vold og bygge institusjoner som ikke har bruk av vold som sin primære eksistensbegrunnelse.
Vi kan ikke eskalere spenninger til fred!