Squeeze the integration policy!

The original Norwegian version of this post contains material that relates directly to the resolution on Integration Policy which was up for discussion on the session of the Socialist Left party National Board of Representatives 5th-6th September 2014. The English version has been edited to frame the analysis in a broader, societal frame.

A confession

I’m a racist. I think racist thoughts all the time. Perhaps not as often as I think about sex, but often enough that I’m frequently ashamed of myself. A surprising number of people will argue that this sounds like a paradox, given that I’ve got both a sister and a daughter who don’t look “ethnically Norwgian”. Seeing that I’ve not only got friends, but family ties with non-white children, it ought to be impossible for me to judge people by the colour of their skin, right? Nonetheless, I felt a sense of fear and unease as a guy who looked like he might be Romani passed me on his bike this morning. I immediately corrected myself, mentally. I don’t act racist — I try to be nice. But why did I feel like that? No Romani has ever hurt me or been a nuisance to me in my everyday life in any other way than silently sitting by the roads I walk with their beggar cups (which I regard as a human right). The obvious answer is that my thoughts were a distillate of the stories that I’ve been exposed to about Romani, many of which are not particularly nice — but neither are they my responsibility.

Romany granny. Photo: Anglos. License: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons
Romany granny. Photo: Anglos. License: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons

Polls have shown that in Norway, those who hold the most negative views about immigrants are those who’ve interacted the least with them (Norwegian .pdf pp143f). This illustrates the same point: The stories about immigrants are far worse than reality, and those who only have the stories to relate to therefore form opinions that are more negative than those who have real-life experience. Discourse is a term that describes a collection of stories in a given field. When it comes to how we as humans relate to people around us, discourses about Otherness play a significant role. We frequently define ourselves in opposition to someone on the outside of our community (in an abstract sense). We do this on a micro level, in the form of gossip, on a macro level, in the form of e.g. political antipathies, and sometimes it’s even done between countries and people — as in the Russian Slavophile discourse, which defines Russians and Russia in opposition to Europe. Some such discourses are entwined with shame, mostly because we know they’re unethical. I’ll return to this matter later on. For now, it will suffice to write that racism and xenophobia can be seen as outgrowths of discourses about the Other. This means that we should carefully consider which stories we hand on, and how we frame different subjects.

A third way?

Here, I’ll present an example of a framing that I consider to be unfortunate. Let’s begin by considering the construction of the term “integration policy”. The last part is “policy”, which in this specific context describes how the general society has decided to act on a matter. The first part is “integration”, which describes the process through which people — in a collective or singular sense — who are not yet full members of society can acquire full membership. Integration policy, thus, is the action society takes when it approaches an arriving minority. It’s a common fact that whoever defines a problem will incorporate their impression of reality into their definition. As far as integration policy is not informed by a perspective where the majority is forced to consider itself critically, society will always define the problems of integration in a manner that puts the responsibility in the hands of the arriving minority. The discourse on integration is necessarily a discussion about the Other.

This is reflected even in the policies of one of Norway’s most liberal parties, my own Socialist Left party. A resolution on integration policy passed in 2010 contains passages that are typical of the present Norwegian discourse on immigration.

Two opposing views have dominated discussions on integration. On one side, there are those who believe that minorities ought to become as similar to the majority as possible, and therefore have to give up their identity. On the other side, there is the view that different cultures in a society should cherish their differences and have separate values and ways of life, even when these are opposed to fundamental common values. The Socialist Left party works towards a third way in integration policy.

 

The third way is built on an insistence that there exists a set of fundamental common values and duties, but that a large space remains in which differences in ways of life, culture and religion may be realised. The Socialist Left party considers diversity to be a value in its own right. Democracy, gender equality and social equity are non-negotiable, fundamental values in the society we strive to build. We will struggle against all attempts to compromise these values, also when they are motivated by religion or culture.

Another passage which, despite an ambivalence, makes the point that Norwegian values stand in opposition to those of the Other, reads as follows:

A well-functioning multicultural society is preconditioned on a set of common rights and duties. The Socialist Left party strives to base the Norwegian society on democracy, gender equality and social equity. These are universal rights which have a strong standing in Norway as a result of political and social struggle over many decades, and not something that can we can take for granted as “Norwegian values”.

The construction of otherness

Let us now recall the construction of the term “integration policy”, and hold it up against this professed “third way”, and we see that when society’s approach to an arriving minority is considered, even the Socialist Left considers the arrival as a threat to society’s fundamental values. This is not a third way. Rather, as has been pointed out by several scholars in the fields of culture, racism and security policy (all are pdf links to research papers), it is a fundamental part of one of the most problematic discourses on Otherness that Europe presently has to deal with: That which tells stories of an alleged Islamic threat and has substituted religion and culture for race to perform an act of intellectual necromancy and raise the spectre of racism once again.

Facies rasa. Photo: Carsten Frenzl. License: CC-BY-SA 2.0
Facies rasa. Photo: Carsten Frenzl. License: CC-BY-SA 2.0

Thus, even one of the Norwegian society’s most progressive voices is unable to avoid placing the blame for societal malfunction on the arriving minorities. In doing this, better explanatory variables are overshadowed, and more precise definitions of societal problems deferred: The negative discourse of integration is continued and the stigma placed on the Other increases. If there is a third way, surely it must aim to move beyond this negative discourse.

Breaking the taboo

Above, the entanglement of some discourses about the Other with shame was discussed. The discourse on integration, it seems, is growing — even though it has such entanglements. The “integration perspective” is introduced on a growing number of fields, and frequently in areas where it would, until recently, seem absurd to find such a perspective. One such case is that of head garments as part of public uniforms. In Norway, a sikh served in His Majesty’s Royal Guards with a turban in the eighties (see facsimile). It was considered a curiosity. When the use of hijabs in the Defence was discussed quite recently (or even more acutely, hijabs on police officers or judges), it was framed as a threat against fundamental societal values. Now, however, there’s many more than that single Sikh, you might argue, it’s the sheer numbers that has made this an issue. However, that’s simply not true — the issue is largely a hypothetical one.

Facsimile of news clipping from Retriever: The Norwegian newspaper Aftenposten writes about a Sikh who was allowed to use his Turban during service in His Majesty the King's Guard. License: None, cf. Åndsverkloven §22 (Norwegian IPR law).
Facsimile of news clipping from Retriever: The Norwegian newspaper Aftenposten writes about a Sikh who was allowed to use his Turban during service in His Majesty the King’s Guard. License: None, cf. Åndsverkloven §22 (Norwegian IPR law).

I find an interesting parallel to this in Michel Foucault’s “The History of Sexuality”, where he shows how the concept of sexuality as a part if human nature and identity, not to mention the term itself, is a relatively recent invention. He writes about how the sexual is taboo, entwined with shame, and regarded as something primal, over which it is attempted to achieve control by explicitly thematizing it in public. “We must dare to have this discussion,” is a trope that is widely recognised as a cliché (at least in a Scandinavian context). It has been masterly deconstructed by Swedish MP for The Left Party (Vänsterpartiet), Ali Esbati. But the fact that we have acquired knowledge about the function of this trope has not stopped us from being its thralls.

The collective self-denial of individual liberty

As Esbati deconstructs the trope of alleged moral courage, Foucault shows that the modern public discourse on sexuality is really limiting, despite, or rather because of, its incessant explicitness. As with racism, the taboos of sexuality are so stubborn that it is still possible to frame plays on one of literary history’s most dominant tropes that of the whore versus the madonna as an emancipatory project. A treatment of this which is both acadmically stringent and stands in historical continuity with current Norwegian discourses can be found in Gro Hagemann’s work (cited from Svein Atle Skålevåg: «Kjønnsforbrytelser, sedelighet, seksualitet og strafferett 1880-1930» (“Sex crimes, Vice, Sexuality and the Penal Code 1880-1193”, in Norwegian):

Suffragette Waltz. Record cover from the USA, 1914. License: In the public domain.
Suffragette Waltz. Record cover from the USA, 1914. License: In the public domain.

[In Hagemann’s view], the defining schisma of the cultural debates of the 1880’s was a divide between an individualist cultural radicalism on one side and a societally oriented cultural conservatism on the other side (exemplified by Monrad), which was concerned with the collective morals. In this conflict, the question of women’s emancipation became “the debate’s most flammable issue”.

 

The opposition between individualism and collectivism constituted a “moral dilemma”, which, for its part, was immanent in the fabric of the feminist project, in Hagemann’s opinion. “The debate about vice accentuated an ambivalence that had been latent in the women’s movement from the very beginning. And over time, a shift in the relationship between the two positions took place. While the cultural radicals in the 1870’s and 80’s broadly speaking supported an equity-oriented feminism, women’s organisations in the 1890’s to a greater extent reflected a values-oriented conservative position focused on gender differences.

At this point, it seems appropriate to highlight which side in these debates which used traditional values to frame the Other as a threat: Those who would conserve the societal status quo, the sexuality and societal order which they had come to regard as normal.

The attack on normality

Returning to the term “integration” in the Norwegian context, it is clear that the opposition our – Other is an inherently conservative framing of the issue. Frequently this is embellished with lists of phenomena belonging to the Other: Typical themes of “integration” are forced marriage, women and children’s exposure to domestic violence, social control, extremism, genital mutilation and demands of separate boy and girl classes. Here, I would like to restate some of the main points of Ali Esbati’s piece, which I referred to above: The result of these debates on integration isn’t that we arrive at new solutions. The result of framing the problems as issues of “integration” is also not the formulation of a powerful policy to bridge differences in the general society. On the contrary, the debate on integration serves as a quasi-legitimate coat rack for emotions that can’t be legitimately expressed in other contexts, and lists of the above type leads the thought toward the general typologies for demonisation of the Other (Norwegian, .pdf). To many it is even an opportunity to thematize taboos — as long as it is done within certain rules.

Tidemand: Farmer from Vossevangen. License: In the public domain. (via Ola Nordmann goes west
Tidemand: Farmer from Vossevangen. License: In the public domain. (via Ola Nordmann goes west

Integration policy thus becomes an excuse to collect all problematic issues where immigrants are overrepresented under one umbrella. People of Norwegian ethnicity are wildly overrepresented among persons committing internation tax evasion crimes (in a Norwegian context) and among persons who serially import women from Eastern Europe and Asia in order to marry and beat them. We don’t make Norwegian-political resolutions to discuss these issues. To many, even the notion of doing so seems absurd. But it doesn’t seem absurd to collect all forms of problems where immigrants are over-represented in integration policy, and thus use this field to underscore the attack that immigration, allegedly, mounts on “normality”, “the Norwegian”, or “tradition”.

A positive project

Having mounted an attack on the notion that a third way has successfully been paved out — what do I propose in stead? Is there a positive project to be found in this criticism? In my opinion, the first step is to make the matter of integration as small as at all possible. We need to include the Other in the We that formulates policies regarding Us. Integration policy needs to become a matter of the mere first steps: The help, support and incentives that are the new arrivals’ very first meeting with our society. Next, we need to get used to the phrase “this isn’t about integration, it’s about the social or material circumstances.”  Integration policy can only be ethical if it remains entirely positive in its perception of the Other.

Many of the subjects that are currently treated as matters of integration will continue to be important in political discourse. However, in stead of integration policy, consisting of the perspectives of the welfare, regulatory and judicial institutions on immigration (or the Other), we need to address specific issues in specific contexts: People with a different country background than Norwegian are probably over-represented in the target group of the Child Protection Services (CPS), at least in Oslo. That’s a matter of CPS policy and not immigration policy, because it concerns the CPS and not a public institution of immigration.

What about my racism — can I get rid of it? Hopefully, I can, but there’s an obvious need for a lot of help from everyone else. To paraphrase a frequently misunderstood quote by Thomas Hylland Eriksen (Norwegian newspaper article): We need to deconstruct integration policy until it’s impossible to speak of integration as a singular phenomenon or immigrants as stereotypes ever again.

Stryp integreringa!

En bekjennelse

Jeg er en rasist. Jeg tenker rasistiske tanker heile tida. Kanskje ikke like ofte som jeg tenker på sex, men så ofte at jeg ofte skammer meg over meg sjøl. Overraskende mange vil innvende at det høres ut som et paradoks. Særlig hvis de får vite at jeg har både ei søster og ei datter som ikke ser «etnisk norske» ut. Når jeg ikke bare har venner, men familiebånd til barn som ikke er hvite, kan jeg vel ikke anklages for å ville dømme folk på bakgrunn av hudfargen? Likevel kjente jeg på en form for uvilje og frykt da en fyr som så ut som om han var rom sykla forbi meg i morges. Jeg tok meg sjøl i det med en gang, sjølsagt, jeg handler ikke som rasist, jeg er jo ikke heilt idiot heller. Men hvorfor følte jeg det sånn? Ingen rom har noen gang skada meg på noe vis eller vært til bry i hverdagen min, ut over å sitte i nærmiljøet mitt med tiggerkopper (noe jeg for øvrig betrakter som en menneskerett). Det åpenbare svaret er at tankene mine springer ut av de fortellingene som finnes i hodet mitt om rom — og der er det mye som ikke er særlig vakkert — men også mye som ikke er mitt ansvar.

Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons
Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons

Undersøkelser som viser at de som har mest mot innvandrere er de som har minst med dem å gjøre (.pdf ss143f) illustrerer det samme poenget. Fortellingene om innvandrerne er mye verre enn realiteten, og de som bare har fortellingene å forholde seg til får dermed et mye dårligere inntrykk enn de som har faktiske erfaringer. Ei samling med fortellinger kan vi med et fint ord kalle for en diskurs. I måten vi mennesker forholder oss til omverdenen på spiller diskurser om Andre en heilt vesentlig rolle. I mange sammenhenger definerer vi hvem vi er i motsetning til noen som står utafor vårt fellesskap. Vi gjør det på mikroplan i form av baksnakking, på makroplan i form av f.eks. politiske antipatier og til og med mellom land og folk – slik som i den russiske slavofile diskursen, som definerer russere og Russland i motsetning til Europa. Noen slike diskurser er skambelagt – hovedsakelig fordi vi veit at de er uetiske – det skal jeg komme tilbake til. Her holder det å skrive at både rasisme og innvandringsfrykt kan ses som utslag av slike diskurser om andre. Det gjør at det er verdt å tenke grundig over hvilke fortellinger vi skal bære videre, og hvordan vi rammer inn ulike tema.

En tredje vei?

Her skal jeg presentere et eksempel på ei innramming som jeg meiner er uheldig. På SVs landsstyremøte som finner sted i dag og i morra er det lagt opp til at det skal diskuteres en integreringspolitisk uttalelse. Hva er integreringspolitikk? For å gjøre det enklere kan vi dele det opp: Hva er politikk? Det er når samfunnet skaper seg ei mening om hvordan det skal forholde seg til fenomener i og rundt det. Hva er integrering? Det er møtet mellom ei eksisterende majoritetsbefolkning og ei ankommende minoritetsbefolkning, eller som ikke-kollektivt fenomen – prosessen der en person blir del av et samfunn hen i utgangspunktet ikke er et fullverdig medlem av. Integreringspolitikk er altså samfunnets inngripen i tilnærminga mellom det sjøl og en ankommende minoritet. Det er ei kjensgjerning at den som definerer et problem vil ta med seg sitt eget bilde av virkeligheta inn i definisjonen. Integreringspolitikken vil dermed, i den grad den ikke er informert av et perspektiv der majoriteten tvinger seg sjøl til å betrakte seg med et kritisk blikk, nødvendigvis definere de ankomne minoritetene som kilden til problemer den framstiller i et integreringsperspektiv. Integreringsdiskursen er nødvendigvis en diskurs om den andre.

Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0
Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0

Det er lite i utkastet til uttalelse som viser dette tydeligere enn innledninga. Den henger igjen fra forrige versjon av integreringspolitisk uttalelse, og rammer problemstillingene den vil definere som integreringspolitiske inn på en måte som jeg tydelig kjenner igjen fra den integreringspolitiske debatten i Oslo SV i 2010. Denne innramminga er blant anna kjent fra den britiske forfatteren Kenan Malik, og de følgende sitatene er heilt i hans ånd:

To motstridende syn har dominert integreringsdebatten. På den ene siden de som mener at minoritetene skal bli mest mulig like majoriteten og dermed må gi slipp på sin identitet. Og på motsatt side standpunktet om at forskjellige kulturer i et samfunn skal dyrke hvert sitt særpreg og ha sine egne verdier og levemåter, også når disse går på bekostnin av grunnleggende fellesverdier. SV arbeider for et tredje standpunkt i integreringspolitikken.

 

Det tredje standpunkt handler om å insistere på et samfunn med et sett med felles rettigheter og plikter i bunn,der det samtidig er rom for store forskjeller i levemåte, kultur og religion. SV mener at mangfold er en verdi i seg selv. Demokrati, likestilling og sosial utjevning er ufravikelige grunnverdier i det samfunnet SV arbeider for å skape. SV vil bekjempe alle forsøk på å bryte med disse verdiene, også når det begrunnes med religion eller kultur.

(Disse avsnittene står på linje 115-127 i det utkastet til uttalelse jeg har lest. Jeg finner dessverre ikke sakspapirene til møtet på nett, så dere som ikke har tilgang til dem får bære over med disse henvisningene, som jeg legger inn i håp om å påvirke landsstyremedlemmene mine.)

En annen passasje, som på tross av en ambivalens gjør det tydelig at det er «norske» mot de andres verdier, finnes på linje 170-174:

En forutsetning for et velfungerende flerkulturelt samfunn er at det bygges på et sett med felles rettigheter og plikter. SV arbeider for at det norske samfunnet skal baseres på demokrati, likestilling og sosial utjevning. Dette er universelle verdier som står sterkt i Norge som resultat av politisk og sosial kamp gjennom mange tiår, og ikke noe vi kan ta for gitt som «norske verdier».

De andres gjenskapelse

Husk nå hva integreringspolitikk betyr og hold det opp mot det påståtte tredje standpunkt. Når vi som samfunn tar imot personer som ikke er fullverdige medlemmer av vårt samunn, gjør vi det ved å påstå at de utgjør en trussel mot våre felles verdier. Dette er ikke en tredje vei. Derimot, er det, som fleire integrerings- (.pdf), sikkerhets- (.pdf) og rasismeforskere (.pdf) har påvist, en grunleggende bestanddel i en av de mest problematiske diskursene om den andre som finnes i Europa i dag: Den som handler om en påstått islamsk trussel, den som har tatt religion og kultur som substitutter for rase og gjenskapt rasismen.

På dette punktet er det fristende å sende uttalelsen tilbake til avsender og be dem finne ei bedre ideologisk overbygning for partiets politikk. Uttalelsen inneholder enkelte problembeskrivelser som er gode, og mange gode tiltak, men den sauser ting sammen og rammer inn mange samfunnsproblemer som ting som oppstår i møte med andre på en måte som skjuler andre forklaringer som er bedre og meir presise. Dermed bidrar den også til stigmatisering og til at den negative integreringsdiskursen styrkes. Om det finnes en tredje vei, må den bestå i å bryte med denne negative diskursen. Sjøl om det er liten tvil om at SV er et av de mest progressive partia i Norge, har vi altså ikke klart å finne en tredje vei. Som et minimum bør de nevnte avsnitta, sammen med mye annen tekst, strykes.

Å bryte tabuet

Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.
Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dette med skambelagte diskurser. Integreringsdiskursen vokser nemlig stadig, til tross for at viktige deler av den er skambelagt. SVs integreringspolitiske uttalelse har lagt voldsomt på seg siden 2010. Stadig fleire politiske saker blir ramma inn som nasjonal -integreringspolitikk, ofte i sammenhenger det for bare få år siden ville være rart å tenke seg som relevante for integrering. Ett eksempel er historia om hodeplagg som del av offentlige uniformer. Den første sikhen tjenestegjorde med turban i Garden på 80-tallet (se faksimile). Det var en kuriositet. Bruk av hijab i Forsvaret, derimot (eller enda meir akutt, av politi eller dommere), blir derimot tematisert som et angrep på sentrale samfunnsverdier. Nå er det blitt meir enn én sikh, sier du kanskje, det er kvaniteten som har gjort dette til et aktuelt spørsmål, men, nei – dette er hovedsakelig blitt diskutert som ei hypotetisk problemstilling.

Jeg finner en interessant parallell til dette i Michel Focaults «Seksualitetens historie», der han påviser hvordan begrepet seksualitet, og forestillinga om seksualitet som en del av menneskers natur og identitet, som legning, er av nyere dato. Han skriver om hvordan det kjønnslige er tabu- og skambelagt, ukontrollert, og forsøkes brakt under kontroll ved at man tematiserer det offentlig. «Vi må tørre å ta debatten,» er jo langt på vei anerkjent som ikke bare en klisjé, men ei blødme. Den er mesterlig plukka fra hverandre av Ali Esbati. Men vi har ikke tatt det inn over oss.

De individuelle frihetsverdienes kollektive sjølfornektelse

På samme måte påviser Foucault at den moderne, offentlige samtalen om seksualiteten stenger den inne i stadig trangere rom. Som rasismen er seksualitetens tabu er så gjenstridig at det ennå kan framstilles som et frigjøringsprosjekt å spille på et av kulturhistorias mest dominante tema: madonna/hore-distinksjonen. Ei behandling av spørsmålet som er både akademisk og lokal finner vi hos Gro Hagemann, gjengitt i Svein Atle Skålevågs artikkel «Kjønnsforbrytelser, sedelighet, seksualitet og strafferett 1880-1930»:

Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.
Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.

Slik hun (Hagemann, min anm.) ser det, gikk det avgjørende skillet i 1880-tallets kultur­debatt mellom på den ene siden en individualistisk kultur­radikalisme og på den andre siden en samfunns­orientert kultur­konservatisme (eksempli­fisert ved Monrad) som var opptatt av den kollektive moralen. I denne motsetn­ingen ble spørsmålet om kvinne­emansipasjon som «selve kruttet i debatten,» skriver Hagemann.

 

Motsetningen mellom individual­isme og kollektivisme utgjorde et «moralsk dilemma» som på sin side var immanent i selve det feministiske prosjektet, mener Hagemann. «Sedelighetsdebatten tydeliggjorde en ambivalens som hadde ligget i kvinnesaksbevegelsen fra starten.»[6] Og over tid skjedde det en forskyvning i forholdet mellom de to posisjonene. Mens kulturradikalerne langt på vei støttet et likehets­feministisk prosjekt på 1870- og 1880-tallet, kom kvinnesaksorganisasjonene utover på 1890-tallet til i sterkere grad å reflektere en verdikonservativ posisjon med kjønnsforskjell i fokus.

Her tenker jeg at det er på sin plass å gjøre et poeng ut av hvilken side i debatten det var som altså stilte opp et sett med verdier som blei brukt til å definere de andre: Det var de som ville bevare det kjønnspolitiske status quo, de som ville bevare den seksualiteten og samfunnsordenen de var kommet til å betrakte som det normale.

Angrepet på normaliteten

Hvis vi nå kommer tilbake til SVs integreringspolitikk, handler viktige nye tekststykker i revisjonen om vold mot kvinner og barn, sosial kontroll og ekstremisme. Overliggere fra forrige revisjon tar for seg at innvandrere driver med tvangsgifte, kjønnslemlestelse og krav om kjønnssegregert undervisning. Dette er tidspunktet for å minne seg sjøl om Esbatis poeng: Resultatet av disse debattene er ikke at vi kommer opp med løsninger. Resultatet av å ramme problemstillingene inn som integreringsspørsmål er heller ikke å bygge en slagkraftig integreringspolitikk. Derimot tjener integreringsdebatten som ei stuerein knaggerekke der man kan henge mindre stuereine følelser, og smørbrødlister av denne typen leder tankene hen til de allmenne typologiene for demonisering av den andre (.pdf). For mange er det atpåtil ei mulighet til å få utløp for et behov for å tematisere tabuer – så lenge man holder seg innafor visse regler.

Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west
Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west)

Integreringspolitikken blir ei unnskyldning for å samle et hvert sakskompleks der innvandrere er overrepresentert under én paraply. Etniske nordmenn er grovt overrepresentert blant folk som driver med internasjonal skattesnusk og blant personer som driver serieimport av kvinner fra Øst-Europa og Asia for å gifte seg med dem og slå dem. Vi lager ikke norskingpolitiske plattformer for å tematisere det. Mange vil til og med påstå at et sånt prosjekt ville være absurd. Men det framstår ikke absurd å samle alle problemformer der innvandrere er overrepresentert i integreringspolitikken og dermed bruke dette saksfeltet til å understreke innvandringas angrep på det normale, det norske eller det opprinnelige.

Et positivt prosjekt

Etter dette angrepet på tankegodset bak SVs integreringspolitiske plattform vil man kanskje spørre se hva jeg vil ha i stedet. Jeg har antyda noen svar på det spørsmålet, både konkret og ideologisk, allerede. Konkret kan man trekke saka, eller i det aller minste endre utkastet til uttalelse. Målet må være å redusere omfanget av integreringsdiskursen, og i størst mulig grad inkludere de andre i det vi‑et vi formulerer politikken innafor. Det må bety at integreringspolitikken må bli mye mindre. Den må bare handle om den reine integreringa og bør derfor i hovedsak handle om hjelp, insentiver og ekstra ressurstilgang.  Vi må mye oftere si at «det handler ikke om integrering, det handler om de sosiale/materielle forholda». Integreringspolitikk må være noe positivt, det er det samfunnet skal gjøre for å møte de folka som ikke er fullverdige medlemmer, fordi de nettopp har kommet til landet.

Mange av de temaa som i dag behandles som integreringspolitikk vil fortsette å være viktige politiske tema. Men i stedet for at vi har en integreringspolitikk som består av barneverns-, krisesenter-, kriminalitets- og sekularismepolitiske perspektiver på innvandrerne som problem, kan vi ha en barnevernspolitikk som adresserer sine spesifikke problemer: Folk med annen landbakgrunn enn norsk er overrepresenterte i målgruppa til Barnevernet. Det er ei barnevernspolitisk problemstilling, fordi det er barnevernet som har den, ikke Integreringsvesenet.

Hva med rasismen min, da — kan jeg bli kvitt den? Forhåpentligvis kan jeg det, men jeg trenger åpenbart mye hjelp av alle andre. For å parafrasere et av Thomas Hylland Eriksens mest misforståtte sitat, paradoksalt nok i håp om å bli bedre forstått: Vi må dekonstruere integreringspolitikken til det blir umulig å snakke om ei enkelt integrering, eller en stereotyp innvandrer igjen.

Appendiks: Konkrete forslag

Primært: Send uttalelsen tilbake til integreringsfraksjonen med beskjed om å reformulere det ideologiske grunnlaget og lage en rein integreringspolitisk uttalelse.

Sekundært:

  • Stryk linje 48-81
  • Stryk «og isolering…minoritetsmiljøer» på linje 85-85
  • Stryk linje 115-127
  • Erstatt linje 131-137 etter «to ting.» med «Det går bedre med integreringen enn de fleste tror»
  • Stryk linje 145-154
  • Stryk linje 180-186
  • Stryk linje 209-262
  • Stryk linje 292-361
  • Stryk linje 393-487
  • Stryk linje 572-832
  • Stryk linje 899-905
  • Stryk linje 922-932

Mange av strykningene kan med fordel heilt eller delvis innarbeides i uttalelser på andre politiske felt, slik at de blir tematisert som en del av den norske befolkningas problemer i stedet for som innvandringsproblemer. Som et eksempel har jeg laga et forslag til en uttalelse om vold mot kvinner med annen landbakgrunn en norsk som følge av økonomisk ufrihet.