Uten kategori – Side 2 – Benjamin E. Larsens blogg

Studiefinansiering under press

I første omgang er det snakk om et problem i Storbritannia. Men skjerpet internasjonal konkurranse kan gjøre det aktuelt i Norge dersom ikke rammevilkårene for universiteter og høyskoler defineres bedre.

The Confederation of British Industry (1), Storbritannias svar på NHO, går i et utspill til angrep på de britiske studiefinansieringsordningene (2). De ønsker å forme britisk forskning og utdanning etter sine egne preferanser og vil gi studenter høyere rentebyrde og heve skolepengene fra dagens allerede høye nivå, ca. 40 000 kr i året ved offentlige universiteter. Hensikten skal være å frigjøre ressurser til finansiering av institusjonene. The National Union of Students (3) har forståelig nok gått i strupen på næringslivsorganisasjonen. Det konservative partiet, som ligger an til å vinne parlamentsvalgene til neste år, har derimot bifalt forslagene (1). Dersom tiltakene skulle bli gjennomført innebærer de at dagens britiske mål om at 50 % av ungdomskullene skal gjennomføre høyere utdanning må oppgis. Ved å øke den økonomiske risikoen for å ta utdanning vil unge med foreldre som har lav inntekt og/eller ikke selv har utdanning velge bort høyere utdanning. Forslaget er også dårlig timet fordi finanskrisa har utløst massearbeidsledighet blant unge briter (1).

I Norge er debatten om studieavgift heldigvis stokk død, på tross av sinte Unge Høyre-medlemmers iherdige innsats (4, 5). Forslaget er så uspiselig at folk som har stått bak vegrer seg for å vedstå det i ettertid (6, 7). Imidlertid er det ingen grunn til å senke guarden. Danmark (8) og Sverige har innført studieavgifter (9) for studenter fra land utenfor EØS. I forbindelse med at Kristin Clemet la fram forslag om ny Universitets- og høyskolelov var en ullen formulering om institusjonenes mulighet til å kreve egenbetaling (10) et av de punktene som ble endret under Stortingets behandling av lova. Fremskrittspartiet har en studiefinansieringspolitikk som på ingen måte står tilbake for de britiske næringslivsbossenes forslag, der blant annet privatisering av Lånekassen er et sentralt element (11).

Erfaringer fra en rekke land viser at systemer der studentene må betale for utdanninga fører til større sosial ulikhet, også dersom det finnes behovsprøvde støtteordninger. Forskning fra Kanada (12) viser en klar sammenheng mellom innføring av skolepenger og frafall av studenter fra lavinntektsfamilier. Ulikhetene er store nok som de er i dagens Norge. Det er ingen grunn til å tukle med våre velfungerende ordninger, og det er bare trist at britiske studenter står overfor en trussel om enda sterkere klasseskiller.

Situasjonen i Storbritannia og flere andre land illustrerer et problem som fortjener større politisk oppmerksomhet: Kostnadene knytta til å hevde seg i internasjonal forskning har økt raskere enn de politiske systemene i Vesten er i stand til å fange opp. I artikkelen (1) beskrives det også hvordan flere britiske universiteter uttrykker varm støtte til næringslivslobbyistenes forslag. Følelsen av vedvarende underfinansiering er etterhvert temmelig velateblert ved norske universiteter og høyskoler. Representanter for studenter og forskere er ofte ute av stand til politisk samarbeid i institusjonenes styrer (13, 14, 15, 16). Så langt har denne mangelen på evne til å samarbeide for det meste gått ut over de vitenskapelig tilsatte: Ved at de eksterne styrerepresentantene allierer seg med studentene har forskernes arbeidsvilkår og innflytelse ved en del institusjoner blitt sterkt redusert. Kan det tenkes at forskerne på lang sikt ser seg lei av å bli satt på sidelinja, og at de danner en allianse med de eksterne for å fremme ønske om studieavgift for å få mer midler til forskninga?

Dagens universitetspolitiske klima er heldigvis ikke helt der ennå. Men ei slik utvikling passer som hånd i hanske til de etterhvert klisjéaktige visjonene om «forskning på et høyt, internasjonalt nivå». Forskninga må matche de rammene som finnes. Dersom vi skal bevare politisk kontroll over utviklinga i åra som kommer har vi to virkemidler (så sant ingen klarer å gjenreise den kollegiale styringa av institusjonene): Å jobbe for å øke midlene til sektoren og å definere tydelig fra politisk hold hva slags rammer som skal gjelde for forskning på ulike fagfelt og institusjoner. All norsk forskning kan ikke være verdensledende. Men den kan godt ødelegge mye i forsøket på å bli det.

Krig blant folk

Flere norske medier videreformidler i dag nyheten om at den nye øverstkommanderende for de USA-ledete styrkene i Afghanistan tegner et dystert bilde av hvordan situasjonen vil utvikle seg (1, 2, 3). Jeg har tidligere skrevet en lengre analyse (4) av NATOs muligheter for suksess på bakgrunn av den pensjonerte toppgeneralen Rupert Smiths (5) tunge verk om moderne krigføring: Det er snakk om krig blant folk, ikke mellom statlige hærer. Det er tydelig at den nye øverstkommanderende, McChrystal, er påvirket av det samme tankegodset. Han snakker om at målet for Afghanistan-operasjonen må dreies fra bekjempelse av motstandsstyrkene til beskyttelse av sivilbefolkninga og understreker viktigheten av velfungerende sivile myndigheter.

De omfattende rapportene om valgfusk i Afghanistan (6, 7, 8), sammen med den enorme korrupsjonen i landet gjør at Karzai-regimet, som er NATOs vert og partner i landet, ikke framstår som et troverdig alternativ for afghanere flest. Flere hundre tusen av stemmene kan ha blitt forfalska. Det er nok til at Karzais seier i første valgomgang egentlig ikke holder mål. Karzai-regimet har nekta å iverksette granskinger av valget (9). Også i 2004-valget som ga Karzai hans første periode var det rapporter om massivt valgfusk (10). Valgfusket er bare toppen av isfjellet når det gjelder Norge og NATOs tunge ansvar for et mislykket statsbyggingsprosjekt.

Problemet er at vi har gjort alt for mye feil i utgangspunktet:

Intervensjonen var ikke i utgangspunktet i tråd med Folkeretten.
USA og NATOs troverdighet i befolkningen var i utgangspunktet lav, og har blitt ytterligere svekket av George Bush’ korsfarerkrig i Irak og gjentatt bombing av sivile mål.
Fokus har hele tiden primært ligget på militær bekjempelse av al-Qaida og Taliban.
Sivilbefolkningens behov og ønsker har ikke blitt vektlagt, i stedet har man knyttet allianser med krigsforbrytere og styrket deres posisjon.
Den militære innsatsen har ikke på langt nær fått den sivile støtten som hadde vært nødvendig når det er snakk om mengden ressurser som må settes inn.
Det er ikke gjort noe for å få bukt med krigsøkonomien i Afghanistan. Opiumsdyrkinga og dermed krigsherrenes inntekter har nådd nye høyder.

Effekten disse punktene har hatt på krigen gjør at Taliban i dag står sterkere enn de kanskje noen gang har gjort. NATO og Vesten har gjennom sin feilslåtte strategi vært Talibans mest effektive rekrutteringsagenter!

Fredsbevegelsens utgangspunkt for motstand mot den norske krigen i Afghanistan har hatt flere elementer. Det viktigste har vært at krigen har et svært svakt grunnlag når det gjelder internasjonal lov. FNs ettergodkjenning av en folkerettsstridig invasjon og sammenlappingen av ulike militære operasjoner har bidratt til å skape uro rundt den etablerte lov og rett som gjelder for krig. Et annet vesentlig element har vært at krigen har medført store lidelser for sivilbefolkninga. Deres ve og vel har ikke vært krigens viktigste mål, noe som også har blitt gjenspeilt i valget av virkemidler. I tillegg til dette har frykt for regional destabilisering, generell motstand mot den fordummende og voldsforherligende doktrinen om «krig mot terror» og skepsis til krigens motiver vært viktige.

Det sosialdemokratiske partiet i Tyskland har lovet tilbaketrekning av de tyske styrkene innen 2013 dersom de vinner valget (11). Sammen med die Linke som også ønsker tilbaketrekning – bare raskere (12) og die Grünen, som også har et problematisk forhold til Afghanistan-operasjonen (13), utgjør de en blokk som kan få flertall i det forestående parlamentsvalget. Canadas regjering har allerede annonsert at de vil trekke seg ut av sine ansvarsområder i Sør-Afghanistan i 2011 (14). Spania vil trekke seg ut innen 2014 (15). Obama ønsker foreløpig ikke å forplikte seg til å sende nye styrker, og Nederland er i ferd med å trekke tilbake styrker i forbindelse med at de avslutter ledelsen av en operasjon i Uruzgan (16).

Krigsmotstanderne i Norge står ikke alene. Misnøyen med krigen i andre NATO-land er økende, og gir seg altså utslag i praktisk politikk. Denne utviklinga gjør at spørsmålet om tilbaketrekking av de norske styrkene i Afghanistan er mer aktuelt enn på lenge. Jo raskere man er villig til å akseptere at krigen er gal og mislykket, jo mer tid vil man ha til å gjennomføre uttrekninga på en organisert måte. Det var forbløffende å se hvor vanskelig det faktisk var for Jonas Gahr Støre å svare på saklig kritikk av det norske engasjementet i Tabloid torsdag 17. 9. (17). Det var også gledelig å høre en seriøs journalist stille de vanskelige spørsmålene for en gangs skyld. Det er sannsynlig at de vil bli stadig vanskeligere i tida som kommer.

Det nådeløse byråkratiet

Det er noe galt med måten vi finansierer helsevesenet vårt på når sykehusleger og -ledere bare vurderer pasientene som kostnader. I denne Dagblad-saken kommer det fram at ansvarlige på sykehus i Østfold har nektet innsatte som ikke var folkeregistrert i området til – hva kan det nå være – Helse Sør-Øst, viktig medisinsk behandling. Den eneste grunnen må være at de ønsket å spare pengene for behandlinga av en pasient de ikke hadde «ansvar» for.

Denne saken illustrerer at det ikke er noe ved nordmenns lynne eller natur som hindrer oss i å være like hjerterå som helsepersonell i USA eller andre steder i verden der helsevesenet er fullstendig overlatt til private. I Norge kan vi få utløp for vår fortvilelse over at noen kan være så trangsynte og gjerrige i møte med mennesker som har behov for hjelp: Vi kan henge politikerne som er ansvarlige for helsevesenet i neste valg, dersom vi ikke stoler på at de vil gjøre det bedre neste gang.

Markedstenkninga i norsk helsevesen har allerede gått for langt. Det er stykkpris-tankegang som har ført til at sykehusene i Østfold har avvist innsatte. Vi må få sykehusene tilbake til staten. Legg ned helseforetakene. Og vi må få et finansieringssystem som gjør at sykehuslederne tenker på pasientenes behov først og hva det koster etterpå i steden for omvendt.

I de venstrehendte atomenes rike

Jeg leser i blant noen tyske aviser for å holde språkkunnskapene på et akseptabelt nivå. Dagens surferunde brakte meg innom nettavisen til Frankfurter Allgemeine Zeitung, en av de større seriøse avisene i Tyskland. Jeg pleier for det meste å lese politiske nyheter, og FAZ pleier å gi et brukbart innblikk i hva slags argumenter som brukes på høyresida i Tyskland. I dag fanget overskriften «Linkshänder im Reich der Atome» oppmerksomheten min. Utbyttet av nysgjerrigheten var fantastisk. I en oppvisning i naturvitenskapelig forskningsjorunalistikk norske medier ville ha problemer med å nå til anklene blir aktuell kjernefysisk forskning formidlet på en måte som gjør at selv vanlige dødelige kan forstå det.

Det finnes neppe tilstrekkelig mange interesserte lesere til at vi noen gang får lese den slags i norske aviser, men journalister oppfordres til å la seg inspirere!

Hva har dere gjort med landet mitt?

Slik lyder overskriften på et intervju med den afghanske politikeren og kvinneaktivisten Malalai Joya i Klassekampen. Jeg har flere ganger tidligere referert til henne i blogginnlegg om Norges deltakelse i det forsvarsministeren kaller en stabiliseringsoperasjon (1, 2), men som alle andre, de norske soldatene inkludert (3), skjønner er en krig. Jeg har flere ganger tidligere i valgkampen skrevet om Norges Afghanistan-engasjement, og dette vil trolig bli siste gang. Men Joya peker på et argument som jeg tidligere ikke har viet tilstrekkelig oppmerksomhet.

Det handler om hvordan Norge og NATO er engasjert i Afghanistan. Norge er unikt i NATO-sammenheng i og med at vi bruker nesten like mye ressurser på humanitært arbeid som på krigføring. Dette er en seier for SV, men som internasjonal politisk markering er det åpenbart utilstrekkelig. Det er Aps forsiktige smøring av den kamelen Afghanistan-krigen utgjør i SVs regjeringsdeltakelse. NATOs medlemmer sett under ett bruker langt mindre på mat, medisiner og utvikling enn det de bruker på soldater, våpen og ammunisjon. Denne ressursprioriteringen er et utrykk for hvordan krigen ses på av NATO-landenes politikere: Først og fremst som en militær konflikt med Taliban.

Forståelsen av konflikten som en uforsonlig krig med en motstander som kan bekjempes på slagmarka gjør også noe med hvilke andre av partene i krigen som oppfattes som relevante. De som gjør noe er de som kriger. Når motstanderen i realiteten er oppslutninga om Taliban blant folket, blir dette livsfarlig. Uavhengig av hvem som har oppslutning i folket og hvem som har meninger som stemmer overens med vestlige lands oppfattelse av hva som er et godt styresett, vil det være dem som har evne og vilje til å mobilisere militær makt som blir sett på som viktige. Krig skaper krigsherrer.

USA vil nå forsøke å gjenta «surge«-operasjonen fra Irak: En relativt kortvarig, kraftig opptrapping i voldsbruken, i håp om å knuse de militære organisasjonene til Taliban. Tallet på USA-amerikanske styrker i Afghanistan har derfor økt kraftig det siste året. Det vil likevel bli svært vanskelig: I motsetning til Irak har ikke Afghanistan noe sentralt ressursgrunnlag som kan understøtte makthaverne, slik Irak har det i olja. I motsetning til Irak har ikke Afghanistan en geografi eller en politisk kultur som gjør det lett å isolere en motstanders militære organisasjon. Lange grenser med lovløse områder i tilgrensende svake stater er farbare til fots. Ledende fagmilitære sier at Afghanistan-krigen er tapt. Hvorfor skal vi i måten vi taper på gjøre våre motstandere til et sviktende håp og våre fiender til seierherrer?

Høyre – adbusted!

Jeg har irritert meg litt over Høyres tendensiøse valgkampreklamer. Ikke nok med at de kan tolkes langt ut over det Høyre står for og lover, men de er lite estetiske og minner meg om en reklame for DnBNOR. Jeg har derfor lagd noen adbustede versjoner som er like tendensiøse, men med motsatt fortegn. Enjoy!

Vi har ei god og trygg sykelønn i dag. Høyre har gjentatte ganger tatt til orde for karensdager (1). De vil fjerne sykelønna de første dagene man er syk og gi reduserte utbetalinger i resten av sykemeldingsperioden. SV vil beholde dagens ordninger.

Høyre ønsker store skatteletter til de rikeste og har en elendig fordelingsprofil på sine skatteletter – mest til dem som har mest fra før (2). SV har tidligere avslørt hvor lite vanlige folk vil få i skattelettelser med Høyres politikk. SV vil ha et skattesystem som gjør at de som har størst evne til å bidra også bidrar mest.

Høyre har sagt klart og tydelig ja til oljeboring i Lofoten og Vesterålen (3). Det vil være en miljøskandale uten like og gjøre det umulig for Norge å gjøre de utslippskuttene som er nødvendige for at en internasjonal klimaavtale skal kunne komme på plass. SV vil ha varig vern av Lofoten og Vesterålen.

Høyre ønsker å selge det norske folkets eierandeler i Statoil, Statkraft og andre statseide selskaper til høystbydende (4). Det er å gi slipp på store, og for vannkraftas del evigvarende inntekter til fellesskapet. SV ønsker å beholde arvesølvet på folkets hender.

Høyre innførte sist de var i regjering skattelette for sykeforsikring, og vil gjeninnføre denne ordningen (5). De er også for en privatisering av helsesektoren (6). Vil du være avhengig av den lille teksten i forsikringspolisen når du er syk? SV er tydelige på at helse og omsorg er for viktige oppgaver til at ansvaret kan overlates til private – alle skal være trygge på å få god helsehjelp.

Forrige gang Høyre satt i regjering innførte de en privatskolelov som i løpet av kort tid førte til en oppblomstring av profittsøkende privatskoler (7). Synes du det er rimelig at kvaliteten på utdanninga skal avhenge av foreldrenes lommbøker? Høyre ønsker flere privatskoler der foreldrene må betale skolepenger. SV vil at skolen skal være gratis for alle, og et sted der barn kan møtes uavhengig av hvilke foreldre de har.

Krisestemning i Frp

Bare få dager før valget er det fullstendig kaos på borgerlig side. Hvem vet hva slags økonomisk politikk et borgerlig flertall kan medføre?

Du vet det er krisestemning i Frp når de børster støv av Carl I. Hagen (1a, 1b). Gårsdagens klinsj mellom Høyre- og Frp-politikere (2) kommer på toppen av en valgkamp der Høyre gjentatte ganger har distansert seg fra Frp (3, 4, 5). Årsaken er todelt: For det første har Høyre innsett at alternativet til en tydelig profil mot Frp er at deres egne velgere går til det tydeligste alternativet. Partiet er nok grundig lei av at Frp i valgkampen konsekvent velger å overse kravene Høyre har stilt til en felles regjering (6). For det andre har Frp undervurdert konsekvensene av å brette ut de virkelighetsfjerne målene sine i 100-dagersprogrammet. Det er helt åpenbart at Frps økonomiske politikk er uansvarlig (7), og det siste vi trenger i en situasjon der landet med en finansminister fra SV høster internasjonal anerkjennelse for måten krisen håndteres på (8, 9).

Bare noen få dager før valget er det tydelig at det ikke finnes noe styringsdyktig alternativ på den borgerlige siden. Konsekvensene av et borgerlig flertall etter valget kan i verste fall bli handlingslammelse i den økonomiske politikken. Det er en sjanse Norge ikke kan ta. Fire nye år med den rød-grønne regjeringa er det eneste troverdige alternativet. Stem SV!

Mer borgerlig kaos

Høyre og Frp flyr i strupen på hverandre. Høyres Afshan Rafiq utsteder en garanti for at Frps innvandringspolitikk ikke vil bli gjennomført dersom de borgerlige partiene skulle få flertall. Frps Per-Willy Amundsen stempler utspillet som useriøst. Det har tidligere blitt pekt på at de borgerlige partiene er usedvanlig flinke til å glemme sine garantier når de først har fått flertall. Det ser likevel ut til at velgerne deres på ingen måte kan vite hva de i så fall har i vente…

Krigen er vårt alles ansvar

Dagbladet publiserer på sine nettsider et kontroversielt fotografi av en døende amerikansk soldat i Afghanistan. For få dager siden kom nye meldinger om at NATOs bombetokt nok en gang har kostet titalls sivile livet, og lemlestet like mange. Kontroversen rundt bildet Dagbladet publiserte har handlet mye om at familien til den døde soldaten ikke har ønsket at bildet skull bli publisert. Jeg regner med at de journalistiske vurderingene som er gjort, og som har ført til at bildet likevel er blitt publisert, bunner i at Vestens befolkning i stor grad skånes for krigens grusomheter. Jeg støtter Tone Gunnes’ avgjørelse om å stå fram med sin historie, fordi det viser hvilke valg vi stiller unge nordmenn overfor i vår støtte til krigen. Det er ironisk at våre egne soldaters lidelser blir for hard kost når krigens forkjempere skal forsvare sine valg.

Det er en myte at det bare er i annerledeslandet Norge at deltakelsen i krigen debatteres. Etter en utenlandsreise der jeg i hovedsak har forholdt meg til store, internasjonale nyhetskanaler, har jeg blitt overrasket over hvor lite kritisk som faktisk skrives i norske media om krigen. Tunge aviser og ukespublikasjoner som die Zeit (1, 2, 3), Financial Times (4), the Economist (5, 6) og Time (7) vier spalteplass til svært kritiske analyser av NATOs krigsinnsats. Spørsmålet om tyske styrkers krigsdeltakelse er brennhett i forkant av det tyske forbundsdagsvalget 27. september (8), ikke minst i lys av at det i disse dager er 60 år siden 2. verdenskrig brøt ut.

I tyske media vier man, ikke særlig overraskende, mye plass til å diskutere krigens moralske dimensjon (9). I Norge blir disse spørsmålene avfeid med glansbildehistorier om jenteskoler og et skremmebilde der en fullstendig talibanisering av hele landet er eneste alternativ til fortsatt vestlig krigføring. Den siste referansen sier det i klartekst: Ja, det kan bli borgerkrig. Men det er jo allerede borgerkrig, bare med NATO – og dermed også Norge – som deltakende part. NATOs støtte til korrupte og undertrykkende parter som på en lite tiltrekkende måte smykker seg med påstander om demokratisk legitimitet bidrar i denne krigen til å svekke det afghanske folkets tiltro til den typen politiske systemer som på sikt kan bidra til et stabilt og fredelig land. Thomas Tallaksen har tidligere skrevet framragende om den naiviteten som preger norsk debatt på dette området.

I lys av nye rapporter om omfattende valgfusk (10) blir NATOs tilstedeværelse i landet mer uforsvarlig enn den noen gang har vært, selv om ledende autoriteter på folkeretten hevdet at den var illegal fra første stund (11). NATOs nærvær bygger på flere ting: Først USAs selvforsvar etter 11. september (selv om dette aspektet blir nedtonet av USA-amerikanske generaler i dag, jfr. referansen i Time), i andre omgang på resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, men ikke minst på en invitasjon fra de «folkevalgte» myndighetene. Er det valgfuskende diktatorer som Karzai (12, 13), med et haleheng av krigsherrer med opium og overgrep på samvittigheten, vi ønsker oss som galleonsfigurer for våre verdier om frihet, likhet og brorskap? Det er jo dem afghanerne ser. Vi som er innbyggere i NATO-landene står ansvarlige for den politikken våre folkevalgte fører. Det ansvaret bør vi alle være oss bevisste når vi går til urnene på valgdagen.

Lyntog!

Jeg lovte at jeg skulle skrive litt om lyntogturen jeg tok i Korea. Jeg reiste med KTX, som er bygd over lesten til det franske TGV. Toget har en teoretisk maksfart på 350 km/t, men kjøres ikke raskere enn 300 km/t til daglig. Jeg tok toget på den raskeste strekninga: Taejŏn – Sŏul (om noen skulle reagere på stavemåten, kan de lese om McCune-Reischauers overlegne transkripsjonssystem, det offisielle er laget for engelsktalende, men det er det nok bare spesielt interesserte språknerder som har interesse av det).

Strekninga er 143 km i luftlinje og tok 55 minutter. Det gir ei luftlinjehastighet på 160 km/t, med 3 stopp underveis. Temmelig imponerende! I det hele tatt er kollektivtransporten særdeles velorganisert her i landet. Reisen ga absolutt mersmak, og var overlegen fly både med tanke på komfort og pris, for ikke å snakke om miljøkostnadene. Prisen for en billett var 23000 KRW, ca. 120 kroner, og det kjørte tog på strekninga en gang hvert 20. minutt. Det er klart at høy befolkningstetthet og noe lettere topografi gjør at Sør-Korea og Norge ikke kan sammenlignes uten videre, men Koreas topografi er heller ikke bare barnemat. Jeg har laget en i-hui-og-hast-montasje av et topografisk kart og KTX’ linjekart, som viser hvor traseene går.

Montasje av KTX-nettet på topografisk kart over Sør-Korea

Et slikt system mellom de store byene i Norge ville gjort det mulig å forholde seg til avstander på en helt annen måte, og gjort kraftige innhogg i flytransporten. Selv om avstanden mellom Sŏul og Pusan med tog var noe kortere enn avstanden Oslo – Bergen ble flytrafikken redusert med om lag 60% og togtransport står nå for nesten 70% av all persontrafikk mellom byene. Jeg håper virkelig framtida vil gi oss lyntog i Norge.