Kategori: Eldre innlegg

Jeg er for tida i Sør-Korea på Kongress, og har blant annet hatt muligheten til å nyte lyntoget KTX’ fortreffeligheter (1). Mer om det senere.

Etter å ha skumlest norske nettaviser for å bli up-to-date på hva som rører seg i den norske valgkampen, har jeg konstatert at Dagbladet mener at moteeksperten Kiki Sørums død må være den viktigste saken for nordmenn akkurat nå (2, 3, 4). Det er alltid trist når folk man har kjær går bort, men det må gå an å spørre seg hvor mange som har hatt et forhold til dem. Det samme kan forsåvidt sies om den omfattende dekningen Edward Kennedys bortgang har fått i norske media. Her er det nok innsalg fra internasjonale pressebyråer som har vært utslagene. Den saken jeg ble mest opprørt av var likevel historien om newzealenderen Jordan, som blir nektet dagpenger fordi han prøver å lære seg norsk (5).

Etter at Ap-mannen Rune Gerhardsen oppfant begrepet «snillisme» (6) har politikere fra mange partier nærmest konkurrert om å gjøre offentlige ordninger for folk som av ulike årsaker flytter til Norge dårligst mulig. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette kan føre til en politikk som vanskelig kan kalles noe annet enn slem. I dette tilfellet var det altså slik at en mann som gjør sitt beste for å tilpasse seg det norske samfunnet, mister retten til dagpenger fordi han ønsker å lære seg norsk. Det fører til en ekstra vanskelig situasjon fordi han har forsørgeransvar. Alle som kjenner noen som har funnet kjærligheten utenfor EU-området vet også hvor ufattelig tungrodd UDI-byråkratiet er når alt man ønsker er å bo sammen med den man har giftet seg med.

I frykt for at noen en sjelden gang skulle få noe de ikke har gjort seg fortjent til (Noen som sa Stein Erik Hagens barn?(7)), har vi fått regelverk som rammer folk som ikke har gjort noe annet enn å prøve å skape seg et godt liv urimelig hardt. Slik bør vi ikke ha det.

Denne saken (1) i Nationen fikk meg til å gjøre noen søk for å finne ut hva EUs helsedirektiv egentlig innebærer. Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssen skal ha ros for sin tydelighet i spørsmålet om private helseforsikringer (2a, 2b). Når det gjelder hans egen – og partifellenes – øredøvende stillhet i spørsmålet om EUs helsedirektiv, så er den alt annet enn rosverdig. I få andre saker har Arbeiderpartiet vist større arroganse som regjeringspartner enn i de sakene som angår Norges forhold til EU. Ut over regjeringas dødmannsknapp – EU-ultimatumet, har Aps steile linje i regjering ført til at Norge er best i klassen når det gjelder å rette seg etter EUs krav (3). Det er selvfølgelig ikke alle disse direktivene som har store konsekvenser for norsk politikk, men også i potensielt alvorlige saker har Ap vært urokkelige: Etter å ha gitt LO en garanti, som på det tidspunktet var umulig å være sikker på, og som EU heller ikke i ettetid vil underskrive (4), for at Tjenestedirektivet ikke ville påvirke Norges muligheter til å føre en menneskevennlig arbeidslivspolitikk trumfet de den erkekontroversielle saken igjennom i regjeringa mot SVs og Sps dissenser (5).

Helsedirektivet innebærer enkelt forklart at Tjenestedirektivets regler om fri flyt av tjenester også skal gjelde for det området i samfunnslivet der markedet kanskje er aller minst egnet (med et mulig unntak for forsvars- og politi-«tjenester»). Direktivets formål er (hele direktivteksten finner du her):

The overall aim of this proposal is to ensure that there is a clear framework for crossborder healthcare within the EU. This requires action to address barriers to the provision of cross-border healthcare and which present risks for a high level of health protection.

Direktivet skal gjelde:

The proposed directive applies to all healthcare provision, regardless of how it is organised, delivered or financed.

Direktivet kan til dels gi inntrykk av at det bare dreier seg om tilfeller der man er på reise i andre EU-land e.l. Imidlertid fungerer dagens ordninger for å administrere dette svært beskjedne antallet pasienter veldig greit for de aller fleste. Det følgende av direktivets mål gjør det likevel helt klart at direktivets hovedhensikt er å gjøre helse og omsorg til en vare:

if patients cannot have access to the key medical, financial and practical information relevant to the healthcare that they are seeking, this clearly would constitute an obstacle to their freedom to receive health services in another Member State by making it difficult for patients to make a rational and informed choice between different providers including providers in other Member States;

Lovnadene om at nordmenn skal kunne velge fritt på Europas helsemeny med staten som garantist for betalinga virker kanskje forlokkende i første omgang, men man skal ikke ha mye fantasi for å forestille seg hvor raskt en slik ordning vil føre til en alvorlig belastning på helsebudsjettet. Selv ikke kraftige skatteskjerpelser vil kunne demme opp for forslag om at utgiftsveksten vil måtte bremses. Direktivet hevder å ta høyde for dette. Når det gjelder allmennlege og legevakt skal det ikke kreves forhåndsgodkjenning av utenlandsk behandling. Det er forsåvidt greit nok, fordi det neppe vil få noe stort omfang. Folk vil sannsynligvis ikke finne det gunstig å dra til andre land for en vanlig legetime til vanlig, og akutt legehjelp bør man få uansett. Dette fungerer likevel temmelig godt i dag, og man hadde ikke trengt et eget direktiv for å regulere det. Når det gjelder sykehusinnleggelser anerkjenner man et behov for forhåndsgodkjenning, men bare dersom

the consequent outflow of patients due to the implementation of the directive seriously undermines or is likely to seriously undermine the financial balance of the social security system and/or this outflow of patients seriously undermines, or is likely to seriously undermine the planning and rationalisation carried out in the hospital sector to avoid hospital overcapacity, imbalance in the supply of hospital care and logistical and financial wastage, the maintenance of a balanced medical and hospital service open to all, or the maintenance of treatment capacity or medical competence on the territory of the concerned Member

(…)

In such cases, and according to the relevant jurisprudence, the introduction of a prior authorisation scheme, which will limit the exercise of rights conferred upon the citizens directly by the EC Treaty, must be proportionate and justified by imperative reasons as those mentioned in the same case-law.

I klartekst betyr dette at den notorisk markedsvennlige EU-domstolen skal avgjøre hva som innebærer en trussel mot det nasjonale helsevesenets økonomiske bærekraft. Det er ett annet vilkår for at forhåndsgodkjenning skal være påkrevd:

had the treatment been provided on its territory, it would have been assumed by its social security system;

Direktivet krever at det offentlige skal dekke i utlandet alle de tjenester som tilbys hjemme. Den eneste måten å bremse utgiftsveksten på, vil være å redusere tilbudet av omsorg og helsehjelp som tilbys hjemme. Det var ikke dette det norske folket ba om da Jonas og Jens ga oss EØS-avtalen. Vi kan ikke la Velferdsstaten bli holdt som gissel av en innbilt trussel mot norsk næringsliv fra EU: Norsk fisk, norske petroleumprodukter, og i framtida norsk miljøvennlig energi vil alltid være etterspurte varer på kontinentet. Sveits klarer på en utmerket måte å samarbeide med EU uten dermed å gi opp muligheten for folk til å bestemme hva slags samfunn de vil leve i.

Helsedirektivets markedstenking passer også som hånd i hanske med Høyre og Frps ønsker om å privatisere det norske helsevesenet. Med en stadig vekst i private helseforsikringer (6, 7, 8, 9) og en prioritering av kapasitetsutbygging i private helseforetak vil Helsedirektivet kunne bidra til at det offentlige helsevesenet kan bygges ned svært raskt. Jeg snakker ikke om at vi vil se store endringer over natta, men i løpet av 8-10 år kan svært mye skje. Den rødgrønne regjeringas barnehagesatsing er et godt eksempel på hvor mye som er mulig å få til i løpet av bare en stortingsperiode.

I følge EUs kandidatundersøkelse, der de som ville blitt stortingsrepresentanter dersom en meningsmåling 1. juli ble lagt til grunn, er det svært få partier som er tydelige på at de ønsker å si nei til Helsedirektivet. SVs og Sps representanter er tydelige på at de ikke ønsker direktivet. Hos Arbeiderpartiet er det bare to av 59 som har gjort seg opp en mening og står for den. 24 sier at de ikke vet, og hele 33 unnlater å svare. Høyres og Venstres representanter er krystallklare på at de ønsker Helsedirektivet. Hos Frp sier 90% av de som har tatt stilling og tør å stå for det at de ønsker direktivet. En tredel av de spurte Frperne svarer at de ikke vet, i likhet med samtlige av Krfs representanter (10).

De siste dagene er det blitt satt fokus på den trusselen en privatisering av finansieringsansvaret for helsehjelp utgjør mot et offentlig helsevesen der alle har lik rett til behandling. Helsedirektivet vil i praksis kunne bidra til å forsterke en slik trussel sterkt, ved å kreve at hele finansieringa av det norske helsevesenet organiseres etter en forsikringsmodell med stykkpriser for alle behandlingformer. Det er skremmende at Arbeiderpartiets politikere ikke er villig til å ta stilling i en sak som er så viktig for et helt sentralt fellesgode. SV (og Sp) er derimot krystallklare: Dette vil vi ikke ha.

Partilederne for de fire borgerlige partiene lover å legge ned helseforetakene dersom de kommer til makta. Dette vil spare oss for mye byråkrati, mener de. Det kan så være, men den viktigste overbyråkratiseringa i helsesektoren vil bestå: De borgerlige partiene vil uansett, sammen med Arbeiderpartiet har flertall på Stortinget for fortsatt bruk av markedsmodeller og stykkprisfinansiering i helsevesenet. De borgerlige er imidlertid enda mer glade enn Arbeiderpartiet i disse løsningene, og tror i så stor grad på sin egen politikk at de reduserer bevilgningene før de har sett effekten. For ikke å snakke om hvordan «strengere økonomistyring» fører til stoppeklokkeomsorg og tendensene i retning privatisering: Bondevik II-regjeringa (Venstre, Krf, Høyre – fikk budsjettstøtte av Frp i 3 av 4 år) innførte skattefradrag for privat helseforsikring og startet en storstilt satsning på kapasitetsutbygging innenfor private sykehus. Dette er selvsagt ikke det samme som en amerikanisering av helsevesenet over natta, men peker i retning av et helsevesen med A-løp og B-løp. Den rødgrønne regjeringa fjerna skattefradraget for privat helseforsikring, fordi ordninga var usosial og hovedsakelig kom folk i meget godt betalte stillinger til gode, og fordi den på sikt kunne undergrave det universelle helsevesenet (alle har krav på de samme, gratis helsetjenestene på samme vilkår).

Høyresida vil at det i større grad skal være ditt eget problem om du  blir sjuk: I tillegg til å utsette helsevesenet for ideologiske eksperimenter med ukjent utfall, vil de svekke sjukelønnsordninga. Hvis du er opptatt av at alle skal ha krav på gode helsetjenester når de trenger det, er det derfor liten grunn til å stemme på de borgerlige. Vi vet at private sykehus er mindre effektive enn offentlige, når systemet først er etablert, og at ansatte får dårligere arbeidsvilkår ved privatisering, særlig de med kort utdanning. I Storbritannia, der en politikk lik den Høyre og Frp ønsker lenge har vært ført, har man fått et mektig sykehus-NHO som ved hver eneste korsvei presser på for ytterligere privatiseringer. Jeg tror de borgerlige partiene når de sier at de ikke ønsker amerikanske tilstander, men kan de virkelig forutse effektene av politikken sin? I Danmark har nå over 1 million mennesker fått privat helseforsikring. Det har ført til at ikke alle lenger synes det er like viktig at de som ikke har forsikring får samme tilbud. Ønsker vi det i Norge? Norske eksperter advarer nå mot ytterlig privatisering av helsevesenet.

Flere medier har i det siste rapportert om at SV har svært ulik oppslutning hos menn og kvinner (0, 1, 2). Dette er forsåvidt gammelt nytt (3), men ikke desto mindre noe jeg som mann og SV-medlem synes er litt trist. Selv om jeg mener at SVs politikk på svært mange områder er så bra for samfunnet, at det burde være unødvendig å tenke «hva tjener jeg på det», har jeg i et beskjedent håp om å gi mannfolk noen gode argumenter til å stemme SV satt opp denne lista:

1. SV vil kjempe for en tredeling av fødselspermisjonen

Det er viktig både for forholdet mellom far og barn og for menns velferd at de får rett til å ta ut en betydelig andel av den tida foreldrene skal være hjemme med barna i det første leveåret. Jeg hører dessverre alt for ofte om kvinner som vil ha «hele permisjonen for seg selv».

2. SV vil gi menn selvstendig opptjeningsrett til fødselspermisjon

I dag blir fødselspenger utelukkende beregnet på grunnlag av mors inntekt. Dette rammer bl.a. en del studentforeldre spesielt hardt, fordi det er langt vanligere at hun studerer og han jobber enn omvendt. Dagens ordning er urettferdig og gammeldags, og SV vil gjøre noe med det. Som en kommentar til dette og forrige punkt: SV har i inneværende regjeringsperiode fått gjennomslag for en utvidelse av fedrekvoten og en mer rettferdig beregningsmodell.

3. SV vil gjøre det lettere å finne en kjæreste på arbeidsplassen

Vi opererer ikke med noen kjærestegaranti, og dette gjelder forsåvidt både for menn og kvinner, men det er et generelt problem i det norske samfunnet at yrkesvalg i så stor grad avhenger av kjønn. Selv om vi er et av verdens mest likestilte land på mange områder, har vi et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Hvilken utdanning og hvilket yrke vi velger avhenger i svært stor grad av hvilket kjønn vi har. SV ønsker å sette inn tiltak for å gjøre noe med dette. Som en positiv bieffekt vil de fleste menn få større muligheter til å finne en partner på arbeidsplassen 😉

4. SV ønsker å lovfeste retten til lærlingplass.

Vi har allerede tatt opp problemet knytta til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Det å få lærlingplass etter endt utdanning er like viktig enten du er kvinne eller mann, men problemet rammer flest unge menn, fordi det er i de yrkene de velger at problemet er størst.

5. SV har en framtidsretta arbeidslivs- og næringspolitikk med gode løsninger for omstilling av dagens industri

Klimakrisa er over oss, og det er helt klart at mange av arbeidsplassene som i dag er knytta til oljeindustrien på lang sikt har dårlige utsikter. På grunn av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet rammer dette i størst grad menn, og slik vil det fortsette å være i lang tid. SV er for en aktiv satsing på utvikling av nye framtidsretta næringer. Norge er verdensledende på marin og offshore industri. Denne kompetansen skal vi ta med oss og bygge videre på når en ny næring skal utvikles: Eksemplet med havvindmøller er en inspirasjon og en pekepinn på hvor veien går (4). Ingen andre partier ser forskning, næringsutvikling og klimapolitikk i sammenheng på den måten SV gjør.

PS. Det er sant at det er mye av dette som ikke er så spennende om du er homofil, men der har vi til gjengjeld en imponerende historie å vise til.

Siv Jensen gir i en VG-artikkel uttrykk for at Frp skal skal få Mullah Krekar bak murene på en eller annen måte. Hun refererer til at andre partier har sagt at de gjerne skulle ha fengslet ham hvis de kunne – en påstand som i seg selv er absurd. Regjeringen kan ikke fengsle folk, det kan bare domstolene. Det er også her problemet med Mullah Krekar ligger, i og med at påtalemyndigheten i flere rettsaker har forsøkt å få ham dømt uten å lykkes. Bevisene holder ikke til en dom. Det eneste man har på ham er en kjennelse som sier at han er en trussel mot rikets sikkerhet, men her er bevisene hemmeligstemplet, slik at det er umulig for folk flest å vurdere kjennelsens grunnlag. Det er derfor Siv er ute på svært tynn is med sine uttalelser om Krekar. Grunnlovens §99 lyder:

Ingen maa fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staa Vedkommende den Fængslede til Ansvar.

Siv Jensen ynder også å snakke om forvaring for Krekar, men Straffelovens §39 som regulerer dette stiller krav om at man skal være dømt først, noe som i og for seg følger logisk av Grunnloven. Personlig har jeg ikke mye til overs for Krekar. Han framstår som en intolerant og voldsforherligende rasist. Han minner meg på mange måter om Vigrids Tore Tvedt. Men det å ville tukle med lovene for én persons skyld er fullstendig uansvarlig. Så lenge Frp ikke gjør rede for hvordan de vil endre dagens lovverk bør de slutte å briske seg med hva de vil gjøre med Krekar, og heller stilles til veggs når det gjelder hvordan de ønsker å få det til. Skal alle som vurderes som en fare for rikets sikkerhet etter kjennelser fattet på grunnlag av hemmelige beviser settes i fengsel vil vi få en rettstilstand i Norge som minner om den man hadde under Latin-Amerikas militærdiktaturer. Selv de sterkt kritiserte terrorlovene i USA og Storbritannia gir ikke hjemmel for å holde folk fengslet på ubestemt tid uten dom. Det var grunnen til at Bush-regjeringa etablerte fangeleiren på Guantánamo: De mente at siden den ikke befant seg på USAs territorium så gjaldt ikke vanlige rettsregler.

Så spørsmålet går til bloggosfærens Frpere: Hvordan kan et parti som i et av sitt prinsipprograms første avsnitt hevder at Grunnloven er en av hovedrettesnorene for partiets politikk ønske å bryte Grunnloven? Hvordan ønsker partiet konkret å endre dagens lovverk slik at Krekar kan fengsles? Hvilke konsekvenser vil dette få for rettsstaten? Hvis Siv Jensen sier at Frp skal gjennomføre lovendringen på 100 dager dersom hun kommer til makta, må jo partiet ha en plan. Den synes jeg velgerne har krav på å få kjennskap til.

Stein Erik Hagen, også kjent som Rimi-Hagen, forsøker maktesløst å slå tilbake mot Kristin Halvorsen i utspill hos Dagbladet og E24. Hagen påstår at Halvorsen har beskyldt ham for lovbrudd i og med at hun har anklaget ham for å stikke av fra regninga. Hans Geelmuyden, medeier i markedsføringsbyrået Geelmuyden Kiese, har tidligere slaktet Hagens PR-rådgivere og vil med dette utspillet utvilsomt få mer vann på mølla. Stein Erik Hagen er en av Norges desidert rikeste menn, og betaler nesten ikke skatt i det hele tatt, bortsett fra formueskatten. Gjennom en utspekulert organisering av familieformuen har han likevel sikret seg full kontroll over familiens selskaper på en måte som gjør at den erkerike familiens formueskatt vil bli minimal etter at barna flytter til Sveits. Hagen har i tillegg bidratt med 2 millioner kroner til Fremskrittspartiets valgkamp, i håp om at formueskatten skal bli fjernet, slik at han ikke må betale skatt i det hele tatt.

Måten Hagens utflagging av store norske verdier, skapt av arbeidstakere i hans selskaper, er planlagt på, levner ingen tvil om at det dreier seg om en gjennomtenkt plan for å unngå norsk skattelovgivning. Selv om det ikke er straffbart, er det ikke uten grunn at Kristin Halvorsen sammenligner dette med å stikke av fra regninga: Etter å ha nytt godt av et samfunn som har gitt Hagen selv gratis utdanning, og hans selskaper stabile driftsvilkår, offentlige sykelønnsordninger og velutdanna arbeidskraft, prøver Hagen og hans familie så godt de kan å unngå å bidra med én eneste krone til fellesskapet og velferdsstaten. Hagen har nytt godt av velferdssamfunnet, men ønsker ikke å bidra til å opprettholde det. Hvis staten var et koldtbord, er det ikke urimelig å si at han forsyner seg grovt, men prøver å forlate selskapet før regninga er oppgjort. Hva slags rådgivere som har fått ham til å gå ut i media og hevde noe annet, for ikke å snakke om å hevde at folk som er uenige med ham ikke vet hva de snakker om, er en gåte for meg – og sannsynligvis de fleste andre. Når han har gått ut offentlig med sin støtte til et parti som vil gjøre landet til et paradis for de aller rikeste og avspise vanlige folk med smuler, får han jaggu tåle å høre motforestillingene mot det han driver med!

På Stortinget er det, dersom vi ser bort fra at noen må danne regjering, flertall for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og utenfor Senja (sistnevnte blir ofte glemt, men er egentlig med i «pakken»). Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil alle sannsynligvis gå inn for oljeboring. Det er ingen meningsmålinger der disse partiene ikke utgjør et flertall. Dersom vi skal unngå at kunnskap og kapital blir bundet opp i nye oljeprosjekter i åra som kommer, sikre at grunnlaget for reiselivsnæringen i Lofoten består og hindre eksperimenter med fiskeriene, er det avgjørende at dette flertallet ikke får lov til å få handlerom. Da er spørsmålet om regjering helt vesentlig. I partilederdebatten i går (les mer hos: Dagbladet, VG, NRK) ga Erna Solberg tydelig uttrykk for at hun og Høyre ikke aksepterer Venstres olje-ultimatum. Krf har ikke stilt noe ultimatum, og det ville heller ikke bli akseptert. På borgerlig og rød-grønn side er det altså slik at de største partiene ønsker oljeutvinning, mens de små partiene er mot.

Det er tre regjeringsalternativer som vil garantere at Ap, H og Frp vil få saken gjennom i Stortinget:

1. Ren Ap-regjering
2. Regjering av H og Frp
3. Ren Frp-regjering (Erna Solberg markerte et historisk brudd med Høyres ansvarlig linje ved å åpne også for å støtte en slik)

Regjeringsalternativene der saken vil bli gjenstand for forhandling er:

4. Fortsatt flertallsregjering av SV, Ap og Sp
5. Regjering av V, Krf og H

Regjeringsalternativene 1-3 vil altså alle føre til at Ap, H og Frp går sammen om å iverksette oljeutvinning. Når det gjelder alternativene 4 og 5 er situasjonen noe mer komplisert: Mens Høyre og Fremskrittspartiet har oljeeksperimentet som en av sine hovedsaker, har Arbeiderpartiet tonet saken ned. Det ville altså innebære et mindre prestisjetap for Arbeiderpartiet å bøye av for sine regjeringspartnere enn det vil være for Høyre. Dette øker sannsynligheten for at SV og Sp skal få gjennomslag for en ansvarlig klimapolitikk i regjeringsalternativ 4. Dette alternativet er også det eneste alternativet som innebærer et flertall på Stortinget, og dermed vil saken være avgjort for de neste fire åra. Om V og Krf likevel skulle få gjennomslag for et olje-nei i alternativ 5, er denne regjeringen ennå avhengig av Ap eller Frp for å få flertall i Stortinget. Dette vil innebære at V og Krf, på tross av Venstres påståtte ultimatum vil måtte gå gjennom to forhandlingsrunder for å få flertall mot oljeutvinning i gyteområdet til verdens siste store torskestamme. Dette reduserer åpenbart sannsynligheten for at V og Krf vil lykkes.

Tar vi også med partienes forhandlingsstyrke blir det åpenbart at V og Krf er enda dårligere rustet for en seier på dette området. Mens SV og Sp har 19 til 24 representanter på tinget, avhengig av meningsmålinger (opptatt i august 2009, fra TV2s partibarometer), har V og Krf 18 til 21. På borgerlig side er det partiet som har klarest miljøstandpunkter det minste, Venstre, mens det på rødgrønn side er det nest største, SV. Forskjellene her er ikke veldig store, men de kan bli avgjørende – kjøttvekta bestemmer. Legger man denne analysen til grunn blir konklusjonen:

• Miljøpartiene på rødgrønn side har en sterkest forhandlingsposisjon
• Antallet forhandlingsrunder vil være mindre på rødgrønn side, man vil være avhengig av færre partier som ønsker oljeutvinning
• Nei til olje utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er mest sannsynlig med en rødgrønn regjering
• Et styrket SV er den beste strategien for å forhindre nye 30 år med økte klimagassutslipp og gambling med næringsgrunnlaget i Nord

Den siste konklusjonen stemmer forøvrig overens med Lavutslippsutvalgets leders vurdering av partiprogrammene, som jeg skrev om i dette blogginnnlegget. I Sverige har sosialdemokratene en ganske annen tilnærming enn Arbeiderpartiet i Norge, noe som vel gjorde Göran Persson pinlig berørt da han ble bedt om å kommentere saken om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Der har man allerede klart å få til betydelige klimagassreduksjoner og har historisk sett langt mer erfaring med ny teknologi som del av næringsutviklinga. Som Persson sier: «Det er (…)  sol, vind og vann som er (framtida)!»

Partiene på høyresida i norsk politikk, og sterke krefter i Arbeiderpartiet, mener at man får en mer effektiv offentlig sektor ved å hente løsninger fra det private næringslivet. I dette oppslaget i Klassekampen ser vi et av mange eksempler på hva dette har ført til. NSBs vedlikeholdsselskap Mantena AS har ikke råd til å leie sine egne verkstedhaller fra NSBs eiendomsselskap, Rom Eiendom AS. Ved å splitte opp offentlige etater i en rekke selskaper som skal drifte ulike «kjernevirksomheter» og som skal drives som vanlige aksjeselskap oppnår man riktignok noen effektiviseringer:

• Under dekke av å være et nytt selskap kutte i tidligere framforhandlete avtaler med de ansatte (sosial dumping).
• Man kan bruke billigere pensjonsordninger, fordi arbeidstakere i privat sektor ikke har krav på medlemskap i offentlige pensjonskasser.
• Det blir lettere å kvitte seg med dem som ikke er unge, friske og raske, fordi avdelinger kan outsources uten politisk støy eller fare for overstyring. Dette er særlig godt kjent fra byggebransjen, der underkontraktører har betalt latterlig lave lønninger til arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, og er noe av bakgrunnen for kravet om solidaransvar.

Spørsmålet er hvem som ønsker effektivisering på disse premissene. Man står også overfor en rekke andre kostnadsdrivende faktorer:

• Hver virksomhet må ha et styre og ett sett med direktører som skal ha langt høyere honorarer enn det som er vanlig i offentlig sektor. Et særlig grelt eksempel på dette er Oslo sporveier, som nå har blitt Kollektivtransportproduksjon AS og består av et uvisst antall selskaper.
• Det kreves et dyrt og svært byråkratisk system for å sikre kvaliteten og bestille tjenester til det offentlige («oppdragsgiver»), den såkalte bestiller-utfører-modellen. Forkjemperne for New Public Management har ofte en lettvint omgang med fakta når de skal omgå dette argumentet.
• Tidligere rutinearbeid og løpende vedlikeholdsarbeid som faller utenfor hovedbestillingene blir ikke utført, noe som fører til mindre effektiv bruk av installasjoner og utstyr. Ofte sitter det offentlige på alle sider av bordet, og blir tvunget til å bruke en masse skattepenger på å administrere fakturaer mellom sine egne datter-«selskaper». I denne artikkelen blir det gitt flere eksempler på slik praksis.
• For å måle effektiviteten må det utarbeides kompliserte måle- og rapporteringssystemer. Problemet er at slike systemer aldri kan bli finmasket nok til å fange inn alle aspekter ved tjenesten som skal produseres, og de fører derfor lett til merkelige skeivprioriteringer, slik som at norske professorer har sluttet å skrive lærebøker fordi de ikke får «publikasjonspoeng», men i stedet skriver mindre pedagogiske og mer vanskelig tilgjengelige artikkelsamlinger. I tillegg fører den kompleksiteten som tross alt finnes i disse systemene til at systemene – stikk i strid med intensjonen – blir mindre gjennomsiktige. Det kreves ofte betydelig bakgrunnskunnskap for å vite hvor i en modell for finansiering man skal kreve endring dersom man mener at et gitt formål er underprioritert. Dette fører også til en betydelig overføring av makt fra politikere til administrasjonen, fordi politikerne rett og slett ikke skjønner systemene de selv har vært med på å innføre.

Prosesser som leder fram til slike omorganiseringer har mange navn: Konkurranseutsetting, privatisering, AS-ifisering, OPS (offentlig-privat samarbeid), stykkprisfinansiering, internprising etc. Det ideologiske fundamentet for disse prosessene ble lagt på slutten av 80-tallet og fikk sitt gjennomslag med New Labour i Storbritannia. Med en samlebetegnelse kaller man prosessene for New Public Management. Jens Stoltenbergs første regjering satte i verk en rekke reformer med inspirasjon fra denne ideologien. Fagbevegelsen har lenge pekt på at fordelene ved omorganiseringene er høyst diskutable (ikke minst har dette vist seg i helsesektoren og utdanningssektoren), og at eventuelle effektiviseringsgevinster nokså konsekvent går på bekostning av arbeidstakernes vilkår. Mens høyresidas partier er ærlige på at dette er en villet utvikling, har Stoltenberg nektet for at New Public Management finnes.

SV er det eneste av partiene på Stortinget som har en tydelig profil mot slike ideologiske eksperimenter med velferdsstaten (les hele rapporten her). Flere av de kontroversielle EU-direktivene, slik som Tjenestedirektivet og Postdirektivet innebærer nettopp krav om slike eksperimenter. Denne privatiseringstvangen er en viktig grunn til at partiene på venstresida er mot EU, mens det kanskje ikke akkurat er overraskende at den fløyen i Arbeiderpartiet som er mest for EU er ivrige pådrivere for slike direktiver.

SV er for en demokratisk styrt offentlig forvaltning med gjennomsiktige systemer og fornuftige løsninger. Hvis folk skal sitte og sende hverandre regninger for alt de gjør er det ingenting som blir gjort og når det er nødvendig å gjøre endringer i offentlige virksomheter får man bedre resultater ved å spille på lag med de ansatte enn å sette inn nye direktører og styrer til å jobbe over hodet på dem. Modellkommuneprosjektet har vist dette.