Det er få ting som vekker så store følelser som religion. Sjøl blir jeg mest akutt bevisst på det når jeg snakker med barna mine om døden. Det å frykte døden er et grunnleggende instinkt i mennesket, og det å gjøre barn komfortable med et bilde av virkeligheten der døden betyr at alt er slutt, er ikke bare enkelt. Siden jeg er ateist, er det min antakelse at det er slik det er. På samme måte som barna mine har vanskelig for å forsone seg med at alle, også de sjøl, skal dø, fordi de ikke er i stand til å forestille seg at de i løpet av livet vil få ei annen oppfatning av virkeligheta enn den de nå har, synes jeg sjøl det er vanskelig å forestille meg at jeg vil endre oppfatning om dette etterhvert som jeg blir eldre. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at det kan skje.
Spørsmålet om religion i livets siste år har vært aktuelt den siste uka, etter at byrådet foreslo å kutte Oslo kommunes tilskudd til bispedømmerådet, som jeg har skrevet om tidligere. Som del av byrådet, står jeg stadig på det standpunktet. Jeg registrerer imidlertid at det i bystyret ser ut til å bli flertall for å opprettholde et tilskudd i en eller annen form. Opposisjonen har til og med lagt fram forslag om å utvide tilskuddet, slik at man kan få sykehjemsimamer. Jeg synes ikke det forslaget tar inn over seg den prinsipielle svakheten som gjorde det gamle tilskuddet politisk umulig å videreføre: Det er et tilskudd som ene og alene tilgodeser Den norske kirke. Det har stått uforandra siden 1985, og ville aldri kunne kommet i stand i den formen i dag.
Den viktigste endringa som har skjedd siden da er ikke at det har blitt så mange eldre med muslimsk tro, men at samfunnet har gått bort fra å støtte opp om én religion og én religion aleine. Grunnloven er endra på mer enn ett punkt for å reflektere dette. En stor del av befolkninga, kanskje den største, synes i dag at religion ikke er så viktig, og deltar ikke – eller knapt – i organisert trosutøvelse. Det er denne utviklinga som er den primære bakgrunnen for at tilskuddet til bispedømmerådet ikke står seg i dag, ikke at muslimer ikke har ei egen ordning.
Det er også det som er utgangspunktet for at byrådet ønsker seg ei livssynsnøytral finansieringsordning. Når vi først anerkjenner at sosiale aktiviteter knytta til religion kan utgjøre, eller i det minste være en del av, et positivt tilskudd til det som er kommunens velferdstilbud, utgjør det imidlertid ei livssynsåpen holdning. Det er forsåvidt helt riktig at en større del av befolkninga tilhører andre trossamfunn i dag. Ikke minst gjelder det muslimer, og der ei livssynsnøytral finansieringsordning ville åpne for tilskudd uavhengig av trossamfunn, vil det å anerkjenne at tilbud med utgangspunkt i muslimsk tro kunne være positivt, og at muslimsk tro, på lik linje med kristendom eller jainisme, kan få tilgang i et offentlig, livssynsåpent rom, innebære en livssynsåpen politikk.
Jeg terper på dette av to grunner: For det første fordi debatten om prester på sjukehjem ikke er den eneste debatten som går om religionens plass i samfunnet, og for det andre fordi noen har hevda at dagens tilskudd til bispedømmerådet allerede er livssynsåpent. Det siste avviser jeg: Man kan ikke ivareta ulike livssyn gjennom ett livssyns institusjoner. Dersom «livssynsåpent» skal bety at det offentlige skal kunne ivareta allmenne behov gjennom ett enkelt trossamfunns representanter – deres misjonsbefaling til tross – da flyter åpenheten over i vilkårlighet. Livssynsvilkårlighet tror jeg er fullstendig uspiselig som prinsipp, det er det i alle fall for meg.
Når de øvrige religionspolitiske debattene, dreier det seg for det første om Hadia Tajiks forslag om å forby hijab på skolen. Det mener jeg er et dårlig forslag, og mitt fylkesstyremedlem Olivia Salles forklarer i dette innlegget en viktig grunn til hvorfor det er dårlig: Det er et forslag som ikke tar utgangspunkt i barnas virkelighet. Et annet aspekt ved forslaget, er at det legger til grunn at barn skal ha en rolle som identitetspolitiske markører. Dersom det ikke finnes noe faglig belegg for at det skader barn å kle seg som voksne, er det en form for sekulær moralisme å kreve at de ikke skal gjøre det, dersom årsaken til at de gjør det er foreldrenes religiøse tro. Forslaget er ikke basert på et prinsipp om likhet; det er for spesifikt til å være prinsipielt forsvarlig.
Dernest dreier det seg om UDIs korspolitikk i midlertidige asylmottak, som i mine øyne er noe av en fillesak: Det er ei avveining mellom ulike legitime hensyn: På den ene sida at institusjoner som tjener offentlige formål ikke bør ha et tydelig preg av noe livssynsuttrykk , på den andre sida at inngrepet det innebærer å fjerne korsa neppe står i rimelig forhold til mottakas midlertidige karakter.
Når disse sakene henholdsvis blir fremma uten prinsipielt fundament og får offentlig interesse på tross av å være trivielle, er det åpenbart fordi det handler om i hvilken grad man skal ta hensyn til muslimsk tro. Inn i dette bildet kommer de årvisse debattene om skolegudstjenester. Når man så, slik jeg gjør, inntar det standpunktet at gudstjenester ikke bør være en del av skolen, mens man ikke bør forby hijab, blir man lett anklaga for å være veldig opptatt av muslimers rettigheter, men rask til å kaste vrak på den kristne kulturarven.
En slik anklage er lite prinsipiell. Den relevante sammenligninga ville være om man sa nei til korssmykker, men ja til hijab. Et slikt standpunkt har jeg aldri sett noen ta i norsk offentlighet. Denne feilslutninga skyldes ganske enkelt at man blander diskusjoner om innholdet i offentlige rom med rettighetene til dem som oppholder seg i dem. Identitetspolitikk bidrar til å skjerpe opplevelsen av konflikt mellom ettergivenhet mot «de fremmede» og forakt for «ens egne». Denne anklagen om svakhet på vegne av eller til og med forakt for egen kultur rammer spesielt venstresida, og finner på forunderlig vis stadig en klangbunn i norsk offentlighet, som da Aftenposten nylig fant det verdt å trykke en lengre tekst av den konservative, identitetspolitiske historikeren Niall Ferguson.
Det kunne ikke vært mindre treffende. Tvert i mot, det er styrken i troen på en fellesmenneskelig rasjonalitet som gjør at man ikke ønsker at det offentlige skal favorisere noe livssyn – uten at det dermed er sagt at man ikke kan tåle at religion får en plass i offentligheten. Det er heller ikke noe i veien for at det offentlige støtter opp under organisasjoner i sivilsamfunnet, uavhengig av hvilket grunnlag det baserer organisasjonen sin på. Jeg har vanskelig for å se at det er mindre verdifullt at folk som finner fellesskap i tro gjør samfunnsnyttig arbeid med utganspunkt i den troen, enn at folk finner fellesskap i for eksempel idrett eller politisk overbevisning (jepp!). I den grad vi som samfunn ønsker å støtte opp om sivilsamfunnet, ser jeg ingen grunn til å diskvalifisere trosbaserte organisasjoner fra slik støtte, så lenge de får den under samme forutsetninger som andre.
Det er alltid enklere å bli opprørt over at ens egne privilegier blir trua, enn å bli opprørt over at ikke andre får de samme privilegiene. For meg er det helt åpenbart at Den norske kirke ikke kan forvalte et offentlig tilbud aleine, og at vi ikke kan ha lovverk som spesifikt forbyr enkeltreligioners uttrykk. Det betyr ikke at jeg tror sykehjemsprestene ikke gjør verdifullt arbeid, eller at jeg er spesielt opptatt av muslimer. Tvert i mot, jeg er ateist – og nettopp derfor vil jeg ha ordna forhold i religionspolitikken. Det skal være likt. Satt på spissen, kan man snu på innholdet i sakene: Det er ingen som vil ha prester i den offentlige skolen, og det ville bare vært for dumt å forby hijab på sykehjem.