Det er uten tvil ei rekke forhold som skiller Afghanistan og Nord-Kaukasus. Et ikkje uvesentlig forhold er at Afghanistan er «sjølstendig» mens Tsjetsjenia og naborepublikkane er «føderasjonssubjekt» i den russiske føderasjonen. Men en ting er lik, og det er strategien til stormakta som vil vinne kontroll. Da eg leste Ragnar Skres artikkel «Opprøret i Nord-Kaukasus sprer seg» (1, krev abonnement) i Morgenbladet, slo det meg at både Russland og NATO på kvart sitt hold gjør den samme generaltabben. Det grunnleggande problemet i begge land framstår for meg som økonomisk og kulturell marginalisering, kombinert med en sterk kultur for frihetskamp gjennom voldsbruk. Samfunnsinstitusjonane er likevel ikkje sterkare enn at lederane plasserer seg og sine klientar trygt utafor lova.
Kortsiktig oppnår en størst stabilitet ved å gjøre en av høvdingane i stand til å etablere et høvding-kleptokratisk voldsmonopol. Alt kan stjeles så lenge en har makt til det. På lang sikt styrker en på denne måten forestillinga om at det vilkårlige høvding-kleptokratiet er en naturlig vei til makt. Den enkelte høvdingen må sjølsagt forholde seg til spillet – er en ikkje mektig i utgangspunktet må en bygge seg image som meir rettferdig og mindre voldelig enn motstanderen. Ulike frigjøringsideologiar kan godt spille ei rolle i imagebygginga, men jo større makt en vinn, desto meir rom for vilkårlig bruk av makt får en og desto større blir insentiva for nye høvdingspirar til å ta opp kampen mot uretten.
Ved å satse på å bygge vidare på de eksisterande maktinstitusjonane og auke kapasiteten deres til å utøve vold bidrar NATO og Russland bare til å styrke høvdingveldet. Fredelige samfunn er avhengige av å bli bygd fra grunnen på en slik måte at vanlige folk kan stille lederane sine til ansvar. Et system for å stille de ansvarsløse til rette kan ikkje bygges på sterke menns vilje til vold. Det må bygges på tillit i befolkninga. Verken NATO eller Russland har løfta en finger for å styrke samfunnsinstitusjonane eller for å beskytte vanlige folks krav om rettferdighet. I Russland kan mye tyde på at sentralmyndighetene stilltiande godtar Kadyrovs drap på kritikarar. I Afghanistan vasker NATO-landa de unnfalne hendene sine i en latterlig påstand om Afghanistans sjølstendighet. Ved å velge seg «våre» skurkar som eier makt nettopp i kraft av at de ikkje kan stilles til ansvar, undergraver både Russland og NATO det målet de hevder: fred.
Du hopper fint over en bitteliten detalj : FN.
FN har bedt om hjelp til Afghanistan og Norge stilte opp først når FN spurte om det.
FN har ikke spurt om hjelp i Kaukasus. Disse hyggelige menneskene som kjemper ved å sprenge bebodde boligblokker i Moskva. Som tok et teater i Moskva. Og som angrep barn i Beslan. «Frihetskjemperne» er terrorister som bruker de verste midlene for å oppnå frihet. Men – de angriper bare Russland. Derfor blir det ansett som en intern konflikt. Likt med kampen til IRA og ETA.
Likevel – skulle FN ønske å sende inn tropper mener jeg at vi har et internasjonalt ansvar å bli med på det.
Hovedårsaka til at FN ikkje har bedt om hjelp er ganske åpenbar på grunnlag av innledninga: I Kaukasus dreier det seg om en del av Russland. Så eg kan ikkje si at eg kjenner meg igjen i påstanden om at eg «hopper over» dette.
Eg trur heller ikkje vi er det minste uenige i at terroristane i både Kaukasus og Afghanistan bruker forkastelige metodar. Men les no teksten, for svingande! Det er nettopp dette eg kritiserer!
Når det gjeld FN-mandatet i Afghanistan, så var det «post-hoc», og i så måte temmelig snuskete. Det er også et av de store problema med FN-mandatet i Afghanistan. Dersom kven som helst skal drive å invadere land rundt om kring og forvente at FN skal komme og strø sand på de folkerettsstridige handlingane deres i ettertid, blir ikkje folkerettens forbud mot angrepskrig mye verdt i lengden.