Frigjøring og fremmedgjøring

8. mai er frigjøringsdagen. Den markerer slutten på 2. verdenskrig, den største krigen som noen gang har ramma Jordas folk. Den markerer også slutten på den nazistiske okkupasjonen av Norge. Etter krigen – ja, for sjøl 70 år seinere snakke vi om 2. verdenskrig som krigen i bestemt form entall – har dagen for det meste vært brukt til å markere seieren over nazismen og til å hedre falne under krigen. I tillegg har veteraner fra nettopp denne krigen blitt hedra.

Så, for noen få år siden beslutta regjeringa, ganske sikkert på Forsvarets initativ, at 8. mai også skulle være Norges veterandag. Denne dagen skulle veteraner fra Norges militære innsats i andre land hedres, uavhengig av hvilken konflikt eller krig de hadde bidratt i. Dette er ikke uten videre uproblematisk. Jeg har sjøl mange venner og kjente som er veteraner. De har ytt store ofre og utført jobbene sine på en profesjonell måte. Fedre og mødre har måttet reise fra barn og familie i lange perioder, ofte mens barna har vært helt små. I krigen møter de ei virkelighet ingen hjemme egentlig forstår, de utsetter seg for livsfare når de er på oppdrag og stor risiko for seinskader når de kommer hjem. Enkelte av mine bekjente har også ytt en innsats ut over det man kan forvente for å bedre lokalbefolkningas hverdag og yte støtte til svake grupper.

Bilde av soldat med fotball. Overskrift og ingress som beskriver hvordan en anonym soldat tar med fotballer til fattige afghanske barn.
Mange soldater yter en personlig innsats ut over det som kan forventes. Her en Afghanistan-soldat som tar med fotballer til Afghanske barn. Faksimile fra Askøyværingen 18. 7. 2012 etter Åndsverkslovens §23

Disse ofrene og denne innsatsen anerkjenner jeg og har stor respekt for. Profesjonalitet og sjøloppofrelse er beundringsverdig. Likevel har vi ei ærlig uenighet om noe som for meg er et viktig punkt. Jeg har sjøl en kort militær karriere. I 2002 jobba jeg i den daværende Oppklaringsbataljonen på Setermoen. Da bataljonssjefen orienterte om vilkårene for videre engasjement, fortalte han at det innebar en forpliktelse til deltakelse i utenlandsoperasjoner. Da jeg spurte om man kunne nekte beordring til visse konflikter basert på politisk overbevisning, sa han at politikken skulle vi overlate til stortingspolitikerne.

På dette tidspunktet var norske styrker allerede sendt til Afghanistan, og enkelte yngre offiserer ivra for at norske styrker burde sendes til Irak. Debatten om de folkerettslige følgene av dette gikk høyt, i motsetning til den veggen av taushet som i dag møter slike stemmer, f.eks. professor Ståle Eskeland. Med Nürnbergprinsippene (prinsipp I og IV) i bakhodet, fant jeg ut at en militær karriere var uaktuell for meg under slike vilkår. Noen vil sikkert innvende at et «moderne» forsvar ikke kan ta hensyn til den enkeltes oppfatning av rett og galt, men sjøl om jeg synes evne til sjøloppofring er en god egenskap, synes jeg ikke at blind lydighet er det. Pragmatisk sett kan man kanskje si at det tross alt er bra at noen er villige til å bidra til å bemanne Forsvaret under de vilkårene som til ei hver tid gjelder, men i sin ytterste konsekvens er det sjølsagt ikke sant, og som Nürnbergprinsippene slår fast: Ordre fritar ikke for moralsk ansvar.

Faksimile fra Forsvarets veterankampanje. Kunne man latt være å nevne hvor hun har tjenestegjort?
Bilde fra Forsvarets veterankampanje. Kunne man latt være å nevne hvor hun har tjenestegjort? Faksimile etter Åndsverksloven §23.

Den personlige dommen jeg feller over dem som likevel følger ordre er ikke strengere enn den jeg forventer at andre feller over meg i ulike sammenhenger. Den er likevel tyngre enn at vi kan putte den i kategorien «folk er forskjellige og vil ulike ting med livene sine». Det er et valg jeg mener folk på en del områder må leve med konsekvensene av, og som jeg tillater meg å ha ei mening om. En av konsekvensene kan være at de må finne seg i at jeg ikke kan anerkjenne det prosjektet de arbeider i som del av noe godt, sjøl om jeg kan anerkjenne deres personlige bidrag. Det er på den andre sida ikke på noen måte til hinder for at jeg vil kreve at den staten som sender dem på oppdrag tar ansvar for dem både under oppdraget og i ettertid.

Det er altså en god del nyanser i dette bildet. Dem er dessverre ikke Forsvaret spesielt interessert i at folk reflekterer over. Forsvarets markeringer innebærer foruten markeringer over falne også framvising av militært materiell, medaljeutdelingsseremonier og taler av NATOs generalsekretær. Dette innebærer at det ikke bare er veteranene sjøl som står i fokus: Også operasjonene de har deltatt i og den politiske ramma for disse operasjonene blir en viktig del av feiringa av veteranene. Den 8. mai 2011 sa daværende forsvarsminister Grete Faremo rett ut at:

Soldatene som er ute i internasjonale operasjoner i dag, sloss for de samme verdiene som generasjonene før dem sloss for under andre verdenskrig (…)

Programmet inneholder detaljer som beskrevet i brødteksten. Bildet er tatt med som dokumentasjon.
Deler av programmet for Forsvarets markering av veterandagen i Oslo. Faksimile etter Åndsverksloven §23.

Er nå egentlig alle enige i det? Var Norges bidrag til krigene i Irak, Aghanistan og Libya uomtvistelig en direkte idémessig forlengelse av kampen mot nazismen? Det er ikke gitt at det er riktig, og kanskje vel så viktig er det heller ikke gitt at det er riktig å ta veteranenes personlige offer til inntekt for den politikken som føres. Jeg synes faktisk at det er direkte fremmedgjørende. Det bidrar til å viske ut grenser mellom viktige spørsmål og knytter til en viss grad støtte til veteranene opp mot støtte til krigene de har deltatt i. Dette er bevisst. Klassekampen har i oppslaget med den spissformulerte tittelen «Den nye NATO-festen», sitert fra Forsvarets omdømmestrategi:

Omdømmekommunikasjonen snakker overordnet om veteraners innsats fra 2. verdenskrig og fram til i dag, og hvordan det norske folk kan være med å markere deres innsats og ved det anerkjenne dem.

Så lenge det virker som om det er umulig for Forsvaret å oppfordre til en viss grad av refleksjon rundt disse spørsmålene synes jeg derfor at koblinga til den historiske bakgrunnen for 8. mai er uheldig. Som Harald Stanghelle skriver i Aftenposten i dag:

Krigen mot det tyske naziregimet er ikonisk i sin ideologiske klarhet. Nazismen måtte jo knuses for at Norge igjen kunne bli et demokrati. Det fantes ingen mellomting. Dagens kriger er slett ikke av samme støpning, heller ikke dem Norge har funnet grunn til å delta i.

Så ja, jeg støtter veteranene, men nei, jeg støtter ikke veterandagen. I alle fall ikke slik den er i dag, og helst ikke på 8. mai.