Stikkordarkiv: valg15

Forskjells-Oslo og eiendomsskatt

Eiendomsskatten har som vanlig blitt et tema i Oslo-valgkampen, men denne gangen virker det som om det kan gå en annen vei enn tidligere. Høyre er blitt arrestert av selveste Aftenposten for nokså omtrentlig omgang med fakta. Omtrent halvparten av de spurte i meningsmålinger sier at de er for eiendomsskatt, dersom pengene går til velferdstiltak.

Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB2013
Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB 2013

Likevel hersker det nok fremdeles en del usikkerhet om hva denne skatten er, hvordan den vil virke, og om det finnes gode svar på innvendingene mot den. Jeg skal prøve å ta tak i noe av dette her, men først vil jeg prøve å svare på hvorfor vi trenger eiendomsskatt i Oslo. Jeg kommer til å vise en del kart i dette innlegget. De kan du bruke videre selv, hvis du vil, etter CC-BY-SA 3.0-lisensen.

Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013
Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013

Oslo er det stedet i landet der det de økonomiske forskjellene er størst. Dette viser seg i reine inntekts- og formuestall, men også i andre indikatorer, slik som levealder og deltakelse i aktivitetsskolen.

Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013
Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013

Kommunen sliter også med voksende gjeld, og Høyre-byrådet kutter hvert år i bydelenes budsjetter med en fast prosentsats som tidligere ble kalt «effektiviseringsuttak». Det kan se ut som om dette begrepet er blitt for belastende, i det byrådet kaller «dokumentasjon av budsjettgrunnlaget for bydelene» heter det nå «uspesifisert rammeendring», og utgjorde 192 millioner kroner.

Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.
Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.

Oslo SV vil gjøre noe med forskjellene i byen og den årvisse tyninga av bydelsbudsjettene. For å få til det må vi øke byens inntekter. Oslo kommune får betydelige inntekter fra inntekts- og formuesskatt, men har ikke lov til å justere satsene for disse opp ut over de maksimale satsene som er satt av staten. Formuesskatten er også under avvikling. Dette fører både til økte forskjeller i Oslo og reduserte inntekter. Den eneste ekstra inntektskilden som kan monne er derfor den kommunale eiendomsskatten.

Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.
Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.

Hva vil vi bruke skatten til? I programmet vårt finnes det en rekke tiltak vi ønsker å gjennomføre, men jeg vil særlig løfte fram noen saker som spesielt viktige:

  • Flere lærere i skolen
  • Gratis aktivitetsskole
  • Kvalitet i barnehage og eldreomsorg

Den direkte utjevnende effekten er størst for gratis aktivitetsskole. Det kan man kanskje lese mellom linjene i det tidligere innlegget «Aktivitetsskolelikning». På lengre sikt er det grunn til å tro at økt lærertetthet vil gjøre at flere barn fra lavere inntektsgrupper gjør det bedre på skolen, slik at gapet mellom barn av foreldre med høy og lav utdanning kan tettes. Sist, men ikke minst, vil styrking av kvaliteten i barnehage og eldreomsorg føre til at innbyggere som er avhengige av offentlige velferdstjenester får en bedre hverdag, uavhengig av inntekt. Dette er jo et av velferdsstatens grunnleggende prinsipper: Ved å skattlegge etter evne, og tilby gode tjenester som alle har lik tilgang til, betyr ikke forskjeller i inntekt og formue lik mye.

Med dette i bakhodet kan vi gå mer i detalj på hva eiendomsskatten er for noe. Som nevnt er det en kommunal skatt, og det er den enkelte kommunen som bestemmer om den skal kreves inn. Den har ei egen lov, Eigedomsskattelova, som setter rammene for skatten. Man kan skrive ut eiendomsskatt på ulike typer eiendom: Fast eiendom (boliger), verk og bruk (landbruk og industri) og annen næringseiendom (f.eks. kjøpesentre og bygårder). Den har også bestemmelser om hva som må og kan unntas. I sum gir den kommunene betydelig handlefrihet når det gjelder hvordan eiendomsskatten skal innrettes.

Eiendomsskatten skal skrives ut på grunnlag av takst eller likningsverdi. I Oslo er det likningsverdi som er aktuelt for boliger. For næringseiendom må vi ha takst, så eiendomsskatt for slike eiendommer kan først komme etter at det er gjennomført taksering. Likningsverdien er en komplisert størrelse, men den kan likevel aldri være høyere enn markedsverdien, så vi kan bruke den som holdepunkt. Oslo SV har i sitt program vedtatt at vi skal gå inn for eiendomsskatt med bunnfradrag på 3 millioner. Dette innebærer i praksis at ingen boliger verdt mindre enn 3,75 millioner vil få eiendomsskatt, fordi lova sier at verdien på boligen skal ganges med 0,8 for å få skattetaksten. Bunnfradraget skal trekkes fra skattetaksten. Det man sitter igjen med da er skattegrunnlaget, se likninga under.

Det betyr at selv om en eiendom er verdt mer enn 3,75 millioner, er det bare den delen av verdien som overstiger denne summen som skal skattlegges. For eksempel vil skattegrunnlaget for min egen leilighet verdt 4,25 millioner høyst være 400 000. Skattegrunnlaget multipliseres med skattesatsen for å få eiendomsskatt. Programmet til Oslo SV sier ikke hva som skal være den endelige satsen, men bystyregruppa har tidligere lagt fram budsjettforslag med utgangspunkt i at vi skal trappe opp til den høyeste satsen på 7 promille, eller 7 kroner per 1000 kroner i verdi på eiendommen så raskt som mulig. Det vil ta 4 år. Eigedomsskattelova sier nemlig at man må innføre eiendomsskatten gradvis, og den kan økes med høyst 2 promille i året. Det første året med eiendomsskatt kan satsen derfor ikke være høyere enn 2 promille.

Hvis vi holder oss til eksempelet med min leilighet, vil utlikna skatt per måned det første året bli:

Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.
Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.

For seinere år vil dette vokse, opp til maksimalt 233,33 kroner i måneden, dersom satsen kommer opp til 7 promille. Jeg har laga en kalkulator du kan bruke til å sjekke resultatet for ulike eiendomsverdier, men husk at likningsverdien i mange tilfeller vil være vesentlig lavere enn markedsverdien. Dette står godt beskrevet i denne artikkelen hos OsloBy. Tallene du får i kalkulatoren er derfor maksimalbeløp.

For eiendommer med høy verdi kan skatten bli høy. Siden de fleste som eier dyre boliger har god råd, er dette også noe av poenget: Eiendomsskatten er som nevnt ment å virke omfordelende, ved at de som har mest bidrar mer til å finansiere velferdstiltak for alle. Hvis du ser på kartet under, vil du se at de områdene der flest vil måtte betale eiendomsskatt også er de områdene i byen som var på topp av inntekts- og formuesstatistikken i begynnelsen av innlegget.

Tabell-skatteplikt og andel

Tabellen ved siden av viser hvor mange boliger i hver bydel som vil få skatt, og hvor stort bydelens bidrag til den totale inntekten fra eiendomsskatten vil bli.

Bare 11 % av boligeierne i groruddalsbydelen Alna vil få eiendomsskatt med SVs modell, og og de fleste av disse vil i sin tur bare få en lav skatt, fordi boligverdien ikke vil være mye høyere enn bunnfradraget. På den andre sida vil 40 % av skatten betales på grunnlag av den knappe femdelen av byens boliger som finnes i bydelene Vestre Aker og Frogner.

Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.
Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.

Høyresida og Huseiernes landsforbund hevder gjerne at eiendomsskatten er en usosial skatt, fordi den er uavhengig av inntekt, men kartet og denne fordelinga viser tvert i mot at skatten i snitt er svært sosial. Dessuten fører den høye prisveksten på boliger til at det å eie en bolig gjerne fører til årlige skattefrie inntekter i 100 000-kronersklassen. Det finnes en del mer eller mindre rimelige innvendinger mot eiendomsskatten, og jeg vil forsøke å imøtegå de jeg kommer på punktvis her:

  • Det er urimelig å skatte av noe man har kjøpt for penger man har betalt skatt av før.

Nei, det gjør vi hele tida. Det er ikke sånn at vi skatter penger «ut» av økonomien. Før du får lønn har arbeidsgiver betalt arbeidsgiveravgift, og når du kjøper noe for pengene dine betaler du merverdiavgift og i en del tilfeller andre særavgifter. Økonomien er et kretsløp, ikke ei samling med bøtter hver og en av oss kan stå og ause fra.

Dessuten er det ikke sånn at det å ha en eiendom i byen er gratis for alle andre. Byen betaler en masse fellestjenester, slik som veier, vann og avløp, snømåking, søppeltømming mm. Mange av disse tjenestene er dyrere å drive eller medfører høyere kostnader per boenhet i villastrøk enn i bygårder og blokker. Det er derfor ikke uten videre urimelig om slike husstander skulle betale noe mer til felleskassa.

  • Det er urimelig at man må skatte av en eiendomsverdi, uavhengig av om man har inntekt til å betale skatten eller ikke.

Dette er kanskje det sterkeste argumentet, men jeg synes heller ikke det holder når det kommer til stykket. Inntektsskatten blir heller justert etter hva slags behov den enkelte familie har. Sagt på en annen måte: Minstepensjonister slipper ikke å betale inntektsskatt eller moms. Hvis det var sånn at hovedgrunnen til at høyresida er mot eiendomsskatten var at de var så bekymra for de fattige, ville det ikke være rart at de tok så lett på at kuttet i barnetillegg til uføre fikk så voldsomme konsekvenser? Hvor var omtanken for 6-barnsmora Christina Dahl da de blåblå kutta i barnetillegget slik at hun gikk på en smell i titusenkronersklassen?

Det er også en hel rekke andre avgifter som rammer uavhengig av inntekt uten at høyresida feller tårer over det: Veiavgift, TV-lisens, kollektivbilletter, vannavgift og størrelsen på egenandelstaket, for å nevne noen.

Dessuten er det jo ikke helt sant at eiendomsverdien ikke står i forhold til inntektsgrunnlaget i det hele tatt. Om man er fattig og bor i en veldig kostbar bolig, kan man faktisk flytte ut og leie ut boligen, betale eiendomsskatt og likevel sitte igjen med en pen slump penger. Det finnes faktisk folk her i landet som er for syke til å jobbe, men som av ulike grunner ikke kvalifiserer til uføretrygd og blir tvunget til å selge boligene sine for å få sosialhjelp. Det å ha en nedbetalt leilighet verdt 4 millioner tilsvarer innsparte utgifter til lån på 21 000 kroner i måneden, noe som er langt, langt mer enn eiendomsskatten vil utgjøre. Det finnes også minstepensjonister som må leie boligen de bor i.

  • Oslo trenger ikke større inntekter

Dette punktet berørte jeg over, da jeg gikk gjennom behovet for eiendomsskatten. Dersom alle barn skal kunne delta i aktivitetsskolen og vi skal få en bedre skole, trenger Oslo mer penger enn i dag.

Svaret på dette argumentet stopper likevel ikke der. Dersom det var slik at dagens inntektsnivå var perfekt, ville det være langt mer sosialt om man satte ned inntekts- og formuesskatten og innførte eiendomsskatt som kompenserte for inntektstapet. Selv om det ikke er lov å ta inn mer i inntektsskatt enn det man gjør i Oslo i dag er det fullt mulig å ta inn mindre. Hvis Høyre var så opptatt av den sosiale profilen i skattesystemet, ville dette være et helt innlysende valg, sammen med et regelverk som det beskrevet over.

Med det håper jeg du har fått svar på det du lurte på om eiendomsskatten. Tre fjerdedeler av Oslos befolkning vil ikke måtte betale den med SVs modell, og de aller, aller fleste av dem som må betale den vil ikke ha problemer med å få råd til det. Til gjengjeld kan vi gjøre Oslo-skolen bedre og gi alle barn mulighet til å delta i aktivitetsskolen. Det er det verdt.

Afterschool equation

Much is being said about the prospects of a property tax in Oslo these days. No party wants that more than about a third of Oslo’s household should be eligilbe for the property tax. I’ll try to return to that topic shortly.

Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19/8
Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19. august 2015.

First, I’d like to share a letter that was on print in Klassekampn a few days ago. Here, I show how small the property tax is going to be compared to other fees charged for public services, even if SV were to get a majority in the city council to support our proposed tax. The parties on the left don’t simply want a property tax to get a laugh. We want it because we believe our city needs more money to provide its citizens with the services they deserve.

Here’s the letter:

This letter i, perhaps, somewhat unorthodox in its presentation. However, I believe Klassekampen’s readers will humour me. Consider the following equation:

Likning som beskriver likhet mellom betalt eiendomsskatt og utgifter til aktivitetsskole

Let B be the market value of a property in millions of kroner, and solve the equation with respect to it. This gives:

Likning løst for B. Svaret er 7,43 millioner

Now, we can consider the significance of the other values. They are as follows:

  • 0,8 – the property tax reduction factor for market values
  • 3 – the proposed lower threshold for the property tax in million kroner
  • 106 – calculation aid, 1 million
  • 0,007 – the highest legal rate of property tax, 7 per mille
  • 11 – the number of months in which afterschool is payable
  • 1874 – the monthly fee for half-day service in afterschool

It should now be clear that the lowest market value on a household’s property which makes that household stand to lose more on the introduction of a property tax than it stands to gain from free afterschools is 7,43 million. I believe this equation shows that the combination of these proposals will be of economic benefit to most households in Oslo with kids in afterschool.

Teaching competencies in Oslo and Trondheim

The last post about teacher densities in Oslo and Trondheim led to questions about the relevance of the comparison. Teachers in Oslo might have a higher level of qualifications, and this might make up for their relative scarcity. Unfortunately, I’m unable to give a prompt answer to this question, as I don’t have access to sufficiently detailed statistics.

However, Grunnskolens informasjonssystem contains statistics on the number of worked teacher years fulfilling the formal requirements for teaching competency according to the level and subject in question. According to these data, Trondheim is far superior to Oslo! Raw data can be found here.

The fraction of worked teacher years fulfilling the formal requirements for teaching competency. Source: GSI
The fraction of worked teacher years fulfilling the formal requirements for teaching competency. Source: GSI

The formal prerequisites for teaching competency doesn’t necessarily correlate with academic competency. Oslo might have a higher fraction of teachers with university studies complemented with short teacher preparation courses, while Trondheim might have a high fraction of teachers with university college diplomas.

It is also possible that there are differences in cateogorization and in the manner statistics are being reported. The extension of teacher preparation courses (PPU) from 30 to 60 ECTS credits might have played a role for Oslo. Trondheim also used to have a different model for these courses which may have led to a larger pool of teachers in that city.

If that is the case, it is an example of the inherent weakness that comes with building systems that are heavily based on quanitative data: The quality of the indicators determine the quality of the system. Increasing the amount of resources spent on increasing the quality of the indicators entails a risk of misallocation: Those resources might well have been better employed in actual teaching.

Undervisningskompetanse i Oslo og Trondheim

Det forrige innlegget om lærertetthet i Oslo og Trondheim har utløst spørsmål om sammenligninga er rimelig. Det kan jo være slik at lærerne i Oslo-skolen har høyere kompetanse, og at dette kan veie opp for forskjellen i lærertetthet. Jeg kan dessverre ikke gi et umiddelbart svar på dette spørsmålet, for jeg har ikke tilgang til statistikk som er tilstrekkelig detaljert.

Grunnskolens informasjonssystem inneholder imidlertid statistikk over antallet lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse. I denne statistikken kommer Trondheim langt bedre ut enn Oslo. Forskjellen er virkelig stor! Rådata finnes her.

Andel lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse på trinn og fag.
Andel lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse på trinn og fag. Kilde: GSI

 

De formelle kravene til undervisningskompetanse samsvarer imidlertid ikke nødvendigvis med fagkompetanse. Det kan være slik at Oslo har en høyere andel lærerårsverk med universitetsfag og PPU, mens Trondheim har mange allmennlærere. Det kan også være ulikheter i hvordan lærerårsverkene blir kategorisert når kommunene rapporterer. Overgangen fra 30 studiepoengs PPU til 60 studiepoengs PPU kan ha hatt konsekvenser for Oslo, og en annen historisk organisering av PPU i Trondheim kan ha spilt en rolle der.

I så fall er dette også et eksempel på svakhetene ved å utforme systemer som baserer seg tungt på kvantitative data: Kvaliteten på indikatorene er avgjørende for kvaliteten på systemet. I jakten på gode indikatorer kan man risikere å bruke for store ressurser på å skaffe til veie data av høy kvalitet – ressurser som kunne vært brukt på å skape kvaliteten i faktisk læringsarbeid.

Teachers per student in Oslo and Trondheim

I made a figure for the launch of Oslo SV’s election campaign that we didn’t use because we were concerned that the calculation method that I’ve used isn’t exactly the same as the usual one, when these matters are discussed. However, I certify that the numbers are right. You can check them at Grunnskolens informasjonssystem, and you can download the raw data here. This is the figure:

The figure shows that there are more teachers per worked student year in Trondheim than in Oslo, and that this is a persistent pattern.
Students per worked teacher year (y-axis) in elementary schools in Oslo and Trondheim. Source: GSI (see main text for details).

In my opinion, this shows that it’s a realistic option to increase the number of teachers per students in Oslo’s school. The discrepancy is a policy choice by Høyre. It also demonstrates that in a municipality where SV participates in a majority coalition, we choose to make the number of teachers per student a priority. It’s a fact one might want to make a note of.

Lærerdekning i Oslo og Trondheim

Jeg lagde en figur til Oslo SVs valgkampdekning som vi fant ut at vi ikke ville bruke, fordi vi ikke følte oss helt sikre på om tallene som er brukt er de samme som vanligvis brukes når man diskuterer disse tingene. Jeg står likevel helt og holdent inne for at tallene er riktige, det er bare utregningsmåten som eventuelt ikke er helt vanlig. Rådata finner du til slutt i innlegget, og du kan sjekke dem på Grunnskolens informasjonssystem.  Variablene som er brukt er lærerårsverk til ordinær undervisning og antall elever i kommunale, offentlige skoler. Her er figuren:Figuren viser at lærerdekningen er langt bedre i Trondheim enn i Oslo.

Elever per lærerårsverk i Oslo og Trondheim. Kilde: GSI.

Slik jeg ser det, viser figuren at det er fullt mulig å velge annerledes enn Høyre i Oslo når det gjelder lærerdekning. Den viser også at i en kommune der SV deltar i et flertallstyre, prioriterer vi lærerdekning på en annen måte enn det Høyre gjør. Det kan jo være interessant å merke seg.

Du finner rådata her.

 

The best schools in the country?

This post was revised on August 13th to take into account errors found in the second figure. The errors do not have any consequences for the main conclusion.

Oslo SV has chosen «More teachers – fewer tests» as the slogan for our efforts to make a better school for Oslo. I’m not going to write about that today. Rather, I’ll begin my writings on this topic with a post that shows how the right-wing parties’ portrayal of the school in Oslo hits off the mark.

There is much good to be said about the public schools in Oslo, but that’s not to say that its virtues are the results of Høyre’s policies or that they’re very much better than schools elsewhere in Norway. Høyre, however, likes to boast that Oslo’s schools are the country’s best, even the world’s best  — no less. Can this be right?

This, obviously, is a very difficult question to answer. How do we ascertain that one school is better than another? Is the best school the one where students’ mean grades are the highest, or the one which instils the highest self esteem in its graduates? Do any of our measuring tools gauge how pupils «evaluate the consequences their actions have for others, and judge them with ethical consciousness», as the Norwegian Education Code stipulates?

I won’t try to tackle these problems here. Instead, I’ll perform two very simple analyses based on criteria that Høyre likes to use. It turns out that the results of two of the most important tests in Norwegian Elementary school hardly support a claim that Oslo’s schools are the best in Norway, let alone the World.

Oslo, it turns out, is not the average Norwegian county. One of the factors distinguishing Oslo from the other counties is that its labor market shows a high demand for workers with higher education.  I’m not going to discuss whether this is the reason why more people in Oslo have higher education, beyond pointing out this fact.

Keeping this in mind, and knowing also that the parents’ level of education plays a major role for their children’s academic achievements, let’s look at some numbers — mean scores on final exams in the Norwegian elementary school by county:

Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents' generation. Source: As described in the post's final paragraph.
Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents’ generation. Source: As described in the post’s final paragraph.

Where in this figure do we find Oslo? At the far right. Quite clearly, pupils at Oslo’s schools score better on their 10th grade exams than the national average. However, the figure also shows the huge gap between the parent generation’s highest completed education in Oslo and in the rest of Norway. If we make a model that corrects the exam scores for the number of years the parent generation went to school in average (the straight lines in the figure), Oslo doesn’t perform better than expected. On the contrary, the scores are exactly what we would expect them to be.

How about the national tests («nasjonale prøver» in Norwegian)? We’re frequently told that Oslo’s schools score particularly well here:

Update August 13th: Due to an error in the sorting of the data used for the original plots, the original post found no correlation between the parent generations’ level of education and National Test scores. The figure has been updated and verified.

National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Source: UDIR / SSB
National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Oslo’s scores in the upper right portion of the plot. Source: UDIR / SSB

However, as the graph shows, the county-wide mean for Oslo does not fall outside the bounds of statistical prediction when the parent generations’ level of education is taken into account. The plots highlight the fact that the National Tests are not able to uncover any difference in educational achievement that is not explained by the parents’ level of education.

Some final words: There are many good things to say about Oslo’s schools. They are the workplace of highly qualified and dedicated teachers. Acknowledging this, however, shouldn’t stop us from questioning how Høyre is marketing its alleged results in its showcase county. The analyses presented here are unpretentious, but they highlight some important issues that are rarely raised when Oslo’s schools are discussed.

The statistics on educational levels (table 08921, numbers from 2014) and population numbers (table 03031, numbers from 2014) were collected from Statistics Norway.  Final exam scores and national test scores were collected from the The Norwegian Directorate for Education and Training (preliminary final exam scores (2015), national test scores (2014)).

Landets beste skole?

Innlegget er oppdatert etter at det blei funnet en feil i den opprinnelige versjonen. Feilene påvirker ikke hovedkonklusjonen.

I Oslo SV har vi valgt «Flere lærere – færre prøver» som slagord for vår skolesatsing. Jeg skal ikke skrive om det i dag. Først vil jeg skrive et innlegg som jeg mener viser at høyresidas påstander om Oslo-skolen ikke uten videre kan tas for god fisk.

Det er mye som er bra i Oslo-skolen, men det er verken sikkert at det er Høyres fortjeneste, eller at den er så veldig mye bedre enn skolen i andre deler av landet. Høyre, derimot, liker å påstå at den er landets, eller til og med verdens beste. Stemmer dette?

Det er selvfølgelig utrolig vanskelig å svare på. Hvordan avgjør man at en skole er bedre enn en annen? Er den beste skolen der elevene har høyest karaktersnitt? Eller er det der elevene har best selvtillit? Måler noen av prøvene våre i hvilken grad elevene, med Opplæringslovas ord, er i stand til å «vurdere virkningene for andre av egne handlinger og å bedømme dem med etisk bevissthet»?

Jeg skal derfor ikke prøve å svare på dette her. Jeg skal derimot gjøre to svært enkle analyser med utgangspunkt i kriterier som Høyre liker å legge til grunn. De viser at resultatet på to av de viktigste prøvene det norske skoleverket har på grunnskolenivå neppe gir grunnlag for å si at Oslo-skolen er best i en meningsfull forstand.

Oslo er nemlig et unikt fylke på mange måter. En av de faktorene som gjør at Oslo skiller seg fra andre fylker er at byen har et arbeidsmarked som i mye større grad enn andre fylker etterspør høyere utdanning. I hvor stor grad det har betydning for at Oslo også har ei befolkning med betydelig høyere utdanning enn andre fylker skal jeg ikke si så mye om, ut over at det faktisk er slik.

Med dette in mente, og kunnskapen om hvor mye foreldres utdanningsnivå betyr for barns skoleprestasjoner langt framme i panna: La oss først se på årets eksamensresultater.

Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldres utdanningsmengde. Kilde: UDIR/SSB
Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldregenerasjonens utdanningsmengde. ENG0012 – engelsk, MAT0010 – matematikk, NOR0214 – borsk hovedmål, NOR0215 – borsk sidemål, NOR0415 – norsk for elever med unntak fra sidemål. For alle emner unntatt NOR0415 er det en signifikant (p ∈ ) lineær sammenheng mellom foreldregenerasjonens utdanningsnivå i fylket og elevenes eksamensresultater. Kilde: UDIR/SSB

Hvor på denne figuren finner vi Oslo? Jo, helt til høyre. Ganske riktig viser eksamensresultatene at elevene gjør det bedre enn landssnittet på eksamen i 10. klasse, men vi ser også at foreldregenerasjonen i Oslo stiller i en helt annen liga enn foreldre ellers i landet når det gjelder utdanning. Dersom vi tar hensyn til dette ved å lage en lineær modell som predikerer eksamensresultat som funksjon av utdanningsmengde (linjene i figuren), presterer ikke Oslo-elevene bedre på eksamen enn man skulle forvente. Tvert i mot er de akkurat der vi skulle forvente å finne dem.

Men hva med de nasjonale prøvene? Her har vi jo mange ganger hørt at Oslo gjør det spesielt bra?

Oppdatert versjon 13. 8. 2015: Det opprinnelige innlegget inneholdt en versjon av figuren under der figuren var basert på gal sortering av tallene. Jeg beklager denne feilen. Den oppdaterte versjonen er korrekt.

Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB
Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB

Figuren viser riktignok at Oslos fylkessnitt er det beste i landet, men likevel ikke uventa høyt når man tar foreldregenerasjonens utdanningsnivå i betraktning. Snarere er det mest overraskende ved denne figuren at ingen av fylkene har en skår på nasjonale prøver som avviker signifikant fra regresjonslinjene som følger av å ta hensyn til foreldregenerasjonens utdanningsnivå.

Med andre ord: De nasjonale prøvene påviser ingen forskjeller mellom fylkene som ikke kan forklares med kombinasjonen av tilfeldig variasjon og foreldrenes utdanningsnivå.

For å avslutte: Det er mye bra å si om Oslo-skolen, og det er ingen tvil om at den er arbeidsplassen til masse dedikerte og dyktige lærere. Imidlertid skal vi ikke se bort fra at Høyre overselger prestasjonene til skolen i utstillingsvinduet sitt. Det jeg presenterer her er nokså uhøytidelige analyser, men figurene illustrerer likevel viktige poenger som sjelden kommuniseres tydelig når osloskolen diskuteres.

Statistikk over utdanningsnivå (tabell 08921, 2014-tall) og befolkningstall (tabell 03031, 2014-tall) per fylke er henta fra Statistisk sentralbyrå. Det er brukt 2014-tall. For eksamensresultater og resultater på nasjonale prøver er talla henta fra Utdanningsdirektoreatet. og det er brukt tall henholdsvis for 2015 (foreløpig karakterstatistikk eksamen) og 2014 (nasjonale prøver).