NPM – «I want to believe»

I want to believe. Fra Pete Simons Flickr-strøm. CC-BY 2.0

Dette har skjedd: Kyrre Lekve skreiv at forestillinga om New Public Management er så nært man kan komme en konspirasjonsteori uten at det faktisk er det i innlegget New Mumbling Punishment. Jeg svarte ham med NPM – «The Truth is out There». I det som er omtalt som verdens mest langsomtgående diskusjon blei neste replikk avlevert i går med NPM – revisited.

Lekve mener at mitt innlegg i realiteten ikke brakte diskusjonen videre. Det kan hende det var fordi premissene var uklare. Jeg skal komme tilbake til det etterhvert. Lekve stilte i sitt første innlegg spørsmålene

[N]øyaktig hva er det som er NPM? Hvem er det som har stått bak denne NPM’en? Hva er det de ønsket å oppnå med alt dette NPM’et? Er vi uenig i alt dette som NPM har påført forskning og høyere utdanning?

Han fulgte opp med sin egen (foreløpige?) konklusjon:

Problemet med «kampen mot NPM» er at det er en kamp mot vindmøller: Det fins verken noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (definisjonen DN presenterer er helt typisk: ullen og omfattende).

Med dette som utgangspunkt mente jeg at det var naturlig å svare med læreboka på spørsmålet om hva NPM er, og påpeke hvilke av læreboksetningene som passer i vårt tilfelle. Jeg mener at jeg ga et ganske greit spørsmål på hva som er NPM. Når det gjelder hvem som «står bak», mener jeg det er et mindre interessant spørsmål. Det er likevel mulig å gi flere svar på spørsmålet.

Moderkonspirasjonen og rota til alt ondt. Det store vendepunktet og Thatcher. Egen figur basert på data fra United Nations University – World Institute for Development Economic Research (1). (NB! Venstrehåndsarbeid)

Et av dem påkaller moderkonspirasjonen, bruddet der GINI-koeffisienten begynte å stige i vestlige land og alle onders mor: Margaret Thatchers reformering av den britiske statsadministrasjonen. I Norge er det mulig å se gjennomslaget til den nye tenkinga Thatcher sto for i Willoch-regjeringas handlingsplan for modernisering av staten fra 1985, som blei fulgt opp med Brundtland-regjeringas «Den nye staten» i 1987. (Forøvrig godt beskrevet i NTLs 50-årsbok «Samling og strid»). Alle regjeringer; store og små dokumenter og prosesser – sentralt og lokalt – har likevel siden den gang båret fram konstruerte markeder der slike før ikke fantes, og i noen grad etablert styringssystemer som har som premiss at ansatte handler egennyttig, mens ledelsen handler allmennyttig.

Innføringa av virksomhetsstyring eller seinere Mål- og resultatstyring (sic! stor forbokstav – fordi det er én spesifikk metode) kan føres tilbake til dette. I den offentlige debatten blir Mål- og resultatstyring som metode fortegna til det latterlige. I mange tilfeller blir det framstilt som om det å ha mål og kreve resultater er alt modellen innebærer, eksemplifisert ved den første kommentaren på en debatt ved UiO i 2007. I realiteten er det snakk om en avart av Management By Objectives, og det er egentlig helt fjernt at én bestemt organisasjonsmodell blir foreskrevet for hele forvaltninga. (En av Management By Objectives’ argeste kritikere spilte forøvrig en sentral rolle i organisasjonsutviklinga som lå bak det japanske økonomiske eventyret. På den andre sida har enkelte pekt på at trekk ved forvaltningas implementering skiller seg fra den grunnleggende modellen).

Mer spesifikt er det sjølsagt mulig å peke på de reformene og justeringene som konkret har skjedd i UH-sektoren: Mjøs-utvalget, Kvalitetsreformen, nytt finansieringssystem, Ryssdal-utvalget, den relative styrkinga av NFR-bidragenes betydning for finansieringa av særlig universitetene og delvis også den økte marginstyringa etter andre eksterne bidrag inneholder på dette området elementer som i all hovedsak trekker i samme retning.

Kirkefedrene i Nikea. Jævla homofober. Wikimedia Commons. Frigitt pga. alder.

Er alt dette dårlig? Nei, ganske sikkert ikke. Er alt dette bra? Svaret på det er ganske sikkert også nei. Det som er helt åpenbart for meg – jeg er usikker på i hvilken grad det er åpenbart for andre – er at det er snakk om ei utvikling der det er helt og fullstendig meningsløst å leite etter syndebukker. Å peke ut en fiende blir – litt karikert – som å gi kirkefedrene i Nikea skylda for mange kirkesamfunns til dels rabiate homofobi. NPM er en forvaltningsideologi, og ikke noe man kan fjerne ved å endre ordlyden i en lovtekst.

(Et annet svar kunne være: Sjekk sjøl. Jeg antar at NFR-tilsatte har gode bibliotekstjenester. Jeg får opp 975 treff på den eksakte frasen «New Public Management» på isiknowledge.com. Det er bare å begynne å lese, søke og analysere).

I den forstand kan jeg gi Lekve rett i at det er vanskelig å forholde seg til utsagn av typen «[vi må] få slutt på New Public Management». Jeg tror ikke NPM er noe vi kan «ta bort» over natta, og det tror jeg strengt tatt heller ikke at Lill Sæther i saken jeg lenker til tror. Det at noen er mot NPM kan ikke tolkes som at de har et reelt ønske om å snu opp-ned på styring og finansiering av noen institusjon over natta. Jeg er også mot nepotisme og latskap. Har dagens forvaltningsystem utrydda det? Finnes det forskning som dokumenterer at det er redusert? Jeg tror ikke det. Her kommer det ei utfordring til Lekve: Hvilke vesentlige endringer i UH-sektorens forvaltningssystem har de siste 15 åra båret tydelig preg av styrking av den enkelte tilsattes innflytelse og rettigheter? Tillit til at tilsatte og deres egenorganisering kan bidra til forbedringer?

Jeg veit ikke om jeg leser ham rett, men jeg tror likevel at det meste av det jeg så langt har skrevet kjeder Lekve. Han mener kanskje at jeg går på tomgang, og at forsøkene på utdjuping bare fortsetter å vise at NPM er ubrukelig som et operasjonelt politisk begrep. Det er ingen å angripe, og siden det er en ideologi vi snakker om, så vil alle tiltak ha karakter av lause slag i lufta.|

Jeg mener at han tar feil, og det er her jeg kommer tilbake til premissene. Det kanskje viktigste poenget i den spydige parentesen over er tallet 975: en betydelig litteratur. Uavhengig av hva den til en hver tid sittende politiske ledelsen i KD måtte mene om innholdet i NPM, er diskursen i fagbevegelsen etablert for lengst. Det går sjølsagt an å avfeie den, late som den ikke eksisterer eller prate den etter munnen og gjøre gode miner til slett spill. Spørsmålet er om det er den mest fornuftige måten å håndtere den på.

Den ene sida av saken er jo nettopp at diskursen er der. Den engasjerer også mange av dem som i utgangspunktet er mest positive til SV. Det at den har såpass tung faglig forankring gjør også at det er vanskelig å blåse den bort sånn helt uten videre. Det betyr også at tillitsvalgte som mener å vite noe om NPM – og i neste omgang deres omland – vil få noe å utsette på dem som ikke tar deres bekymringer på alvor. Det er snakk om et reelt eksisterende fenomen, både i den forstand at det finnes en bevegelse knytta til det (tenk sosialkonstruktivisme) og i den forstand at det finnes et forskningsfelt bevegelsen kan hente næring fra (tenk – øh – sosialkonstruktivisme i breiere forstand). Hvorfor ikke forholde seg til det?

Øh – sosialkonstruktivisme. Noe med hva folk mener og tror og sånn. Wikimedia Commons: John Bessa.

Den andre sida av saken er at det systemet som eksisterer, som det meste i politikkens verden, heller ikke har et plettfritt fundament i sikker kunnskap. I denne debatten har vi foruten «Management By Objectives» allerede vært innom evalueringa av finansieringssystemet for UH-sektoren, oppsummert i Prop 1 S (2009-2010), som igjen er basert på den pinlige Econ-rapporten «Evaluering av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler». Min kritikk, sånn jeg har presentert den her og i mitt forrige innlegg, er verken djuptpløyende, uttømmende eller unik, men jeg mener at det både i fagorganisasjonenes uttalelser og forskningslitteraturen finnes mye temmelig solid kritikk. Da blir spørsmålet, som i forrige avsnitt: Hvorfor er det smart å ikke komme kritikken i møte?

I svarinnlegget skriver Lekve at han mener forslaget om å endre nøkkelen for finansiering av studieplasser fra 60-40 til 80-20 er fantasiløst. Det kan jeg godt være enig med ham i. Jeg har ikke gjort noen simuleringer, men jeg har sett på noen fakultetsregnskaper, og jeg mener det er grunn til å tro at den finansielle effekten vil være temmelig ubetydelig. Jeg mener likevel at det også er ved siden av poenget. På samme måte som håndteringa av denne politiske utfordringa ikke er et svarteperspill, slik jeg påpekte i forrige innlegg, er det heller ikke nødvendigvis en konkurranse i nyskaping eller fantasi. Det det derimot er, er ei mulighet til å mobilisere goodwill. Det kan bli en konkurranse i politisk nyskaping, i den forstand at det etter Gjørv-rapportens temmelig skarpe målstyringskritikk finnes en solid retorisk base å drive politikk fra på dette området. Om man klarer å tappe det engasjementet som knytter seg til denne diskursen kan det bety mobilisering av nøkkelpersoner i et viktig velgersegment. Jeg tror at i en sånn sammenheng er ei symbolhandling et sted å begynne, for å vise at man tar bekymringene på alvor. 80-20-forslaget har brei oppslutning og går inn på et av NPM-ideologiens kjernepunkter: stykkprisfinansiering. Det vil også trolig ha milde konsekvenser og være nokså enkelt å evaluere. Så vidt jeg har registrert blei det ikke krise i helseforetaka da nøkkelen for innsatsstyrt finansiering der blei endra fra 40 til 30 %.

For å knytte dette direkte til Lekves konklusjon: Slik jeg forstår ham, snakker vi om to ulike former for velgermobilisering. Han snakker om den konfliktorienterte, der en politisk bevegelse samler folk til kamp mot en fiende gjennom å skape en virkelighets-/problemforståelse. Jeg snakker om den som handler om å få mobilisere gjennom å gi folk en opplevelse av at deres virkelighetsforståelse blir tatt opp av en politisk bevegelse. Det handler ikke om å identifisere fienden, men om å bli helten, eller i det minste å unngå å bli identifisert som fienden. På en måte handler dette om å få folk opp av sofaen uten å drite seg ut på den ene eller andre måten (jfr. boksen med «embarassment» i figuren over).

Når det er sagt, så har jeg nok andre tanker om hva som er god politikk for UH-sektoren også, men det var ikke tema nå.