Stikkordarkiv: SV

Tillitsreform – noen innledende politiske tanker

Hva skal tillitsreformen være? Hva er de viktige spørsmålene når vi skal begynne, og hvordan jobber Oslo SV videre med tillitsreformen i byråd? I dette innlegget skriver jeg litt om de første inntrykkene fra studiereisa vår til København og om hvordan vi har tenkt så langt.

Jeg må begynne med å advare om at dette ikke akkurat er et gjennomarbeida manifest. Snarere er det en invitasjon til å få innblikk i hvordan jeg tenker om Tillitsreformen så langt. Det er et forsøk på å etterleve det nye byrådets målsetting om større åpenhet, og å invitere folk til å diskutere de veivalgene vi gjør.

Etter å ha vært på studiereise til København er arbeidet med Tillitsreformen i byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester sparka i gang. I løpet av turen (som for øvrig blei live-twitra på hashtag #tillitsreform) har vi møtt ledere og medarbeidere i hjemmehjelp, hjemmesjukepleie og på sjukehjem, og hørt hvordan de opplever det som i København kalles «Tillidsdagsorden«, i motsetning til den nasjonale «Tillidsreform«. Vi har også møtt representanter for ulike yrkesgruppers faglige organisasjoner, medarbeidere og ledere ved tiltak på barnehelse- og sosialfeltene, og sist, men ikke minst den politiske ledelsen, både socialborgmester Jesper Christensen fra Socialdemokratiet og tillitsreformens fremste politiske arkitekt, Ninna Thomsen fra SVs søsterparti SF.

Portrett av Ninna Thomsen
Ninna Thomsen, Sundheds- og omsorgsborgmester (SF), Københavns kommune. Foto: København kommune.

I «Plattform for byrådssamarbeid mellom Ap, MDG og SV» står arbeidet med Tillitsreformen beskrevet som ei overordna politisk målsetting for Oslo kommune som arbeidsgiver. Det er likevel også omtalt som et prosjekt for å skape en bedre kommune, mer allment. Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer at mitt eget bilde av hva en Tillitsreform skal gå ut på i stor grad har vært prega av ansattperspektivet – jeg har først og fremst jobba med disse spørsmåla i skjæringsflaten mellom faglig politikk og partipolitikk.

Besøket i København har fått meg til å reflektere i over andre erfaringer som kanskje i like stor grad er relevante: Da jeg var studentpolitiker kritiserte vi finansieringssystemer som begrensa studentenes mulighet til å ta del i diskusjonen om fagtilbudet og innholdstilbud undervisninga. Som forelder har jeg støtt på rigide, sentralt fastsatte regler i skolen som er laga med utgangspunkt i skolens behov, og ikke familiens eller barnas – kanskje ikke en gang lærerens.

Bilde av pen glassplakat med teksten "forbyggelsecenter"
Smooth glassplakat på Sundhedshus Vanløse. Foto: Privat

Den samtalen man har om tillit i København peker ut over den dagsordenen som følger av det reine ansattperspektivet. Den står likevel knapt i motsetning til den. -Tillitsreformen har vært fantastisk, sa lederen for Dansk sygeplejerråds krets i København. I Norge har særlig Fagforbundet og Norsk Tjenestemannslag vært pådrivere for å sette spørsmålet om tillit på dagsordenen fra faglig hold, mens SV har vært den fremste – ja, nesten eneste – partipolitiske pådriveren. Når plattformen for byrådssamarbeid nå er så tydelig i dette spørsmålet, handler det likevel ikke om en kamp som er vunnet, men en erkjennelse som er i ferd med å bre seg. Oslos nye byråd har alt å vinne på å eie Tillitsreformen i fellesskap – og det gjør det!

Når det gjelder dette med dagsorden, fant jeg et erfaringsmessig grunnlag for å se andre perspektiver. Snarere enn å stille spørsmål ved ansattperspektivet, fant jeg et borger- og publikumsperspektiv, men egentlig også grunnlag for å omdefinere ansattperspektivet til et utøverperspektiv. Disse perspektivene oppstår med utgangspunkt i at tillitsreformens mest sentrale komponenter er faglighet og en forståelse av mennesker som subjekter med integritet. Det å se de ansatte primært som utøvere av denne fagligheten er nøkkelen til å overvinne den fordommen fagorganisasjonene ofte møter – om at de bare er ute ette å mele sin egen kake.

Informasjon om klippekort-ordninga på et sjukehjem. Foto: Privat.
Informasjon om klippekort-ordninga på et sjukehjem. Foto: Privat.

Når vi snakker om perspektiver er det nødvendig å stille spørsmålet «hvem er det vi snakker om»? I dagens språk snakker vi om «kommunal tjenesteproduksjon», vi snakker om «brukere», om «måltall» og «produksjonsenheter». Vi har gjort noen spede forsøk på å lage et nytt språk som stemmer overens med den tenkinga som tillitsbasert ledelse krever. Vi trenger dét. Språket former tankene våre, og det er avgjørende å ha begreper som leder tanken inn på rette spor. Pensen skal lede inn på de spora som handler om tillit og å ta hver enkelt som møter og representerer kommunen på alvor. Tenker vi på dem som kunnskapsrike og handlende, blir det enklere å la dem ta i bruk kunnskapen deres.

I København snakker man konsekvent om «borgere», slik jeg så vidt gjorde over. Det har på overflaten litt for sterke konnotasjoner til høyresida etter min smak, men det kan tenkes at vi burde fravriste dem eierskapet til dem. Som gammel latinstudent, kunne jeg kanskje peke på muligheten til å ta opp civis-begrepet: Den gamle, romerske byborgeren. Sjølve det latinske samfunnsbegrepet, civitas, springer ut av dette – og den indoeuropeiske rota har gitt opphav til de moderne orda for kjærlighet, familie og hjem på henholdsvis armensk, slaviske språk og germansk (og på gresk og latin også koite – seng, og coitus – samleie, men det er en digresjon, en annen digresjon er den at tankesmia Civita, med sin sterke individorientering, har valgt et pussig navn). Som gamer kunne jeg tenkt meg å gi begrepet ny ham. Kan vi kalle en person som møter kommunen for en civ (utt: siv)?

Bilde av arbeider på sykehjem med papegøye på skuldra.
Thyra med papagøyen Fie på skuldra. Fra et «profilplejehjem» der kontakt med dyr utgjør profilen. Foto: Privat

Det er mye mulig at jeg er ute og roter nå, og bruker i overkant mye tid på et enkeltord som kanskje ikke kommer til å fly. Jeg tror likevel at det kan være klokt å gå ganske djupt inn i de begrepene vi bruker. Folk som møter kommunen er ikke brukere, tjenestemottakere, pasienter – og i alle fall ikke kunder! De er hele mennesker, handlende subjekter med egen vilje – og uten vilje har man ikke frihet. Vi kan ikke redusere deres møte med velferden til et forhold der det handler om å velge eller velge vekk enn tilbyder, eller å bruke eller ikke bruke et tilbud som ligger fast.

Om jeg skulle prøve å nevne noen andre etablerte ord vi kunne ta i bruk, kommer jeg på mottaker, klient og kanskje noen andre, litt mer søkte begreper som geselle og resipient. De er dårlige. Sånn sett har borgerbegrepet mye for seg – om det nå bærer med seg noen politiske konnotasjoner, signaliserer det i langt større grad noe aktivt og myndig hos de som bor i og møter kommunen. Sjøl om begrepet ville være mer konnotasjonsfritt, ville den språkhistoriske bakgrunnen til et nytt civ-begrep ikke hjelpe mye når det gjelder borgerbegrepets kanskje største svakhet: Ved siden av at det ville være fremmed, tillater det oss ikke uten videre å skille mellom de som står i de konkrete møtene med kommunen og de som ser det møtet utafra, fra offentligheten. Jeg tror likevel borgerbegrepet så langt er det beste vi har.

Bilde av skulpturen "Venus fra Milo"
Ok, jeg bruker Venus fra Milo for å illustrere forbindelsen til civis-begrepet. Det er kanskje litt søkt, men det er i alle fall fra samme kulturkrets. Foto: Wikipedia-bruker Jastrow. Via Wikimedia Commons.

I det hele tatt bør vi kanskje ha sjøltillit nok til å ta eierskap til en del begreper høyresida har fått monopol på: Sammen med borgerbegrepet og det å gi et reelt innhold til frihetsbegrepet i en kommunal kontekst, er Tillitsreformen ei anledning for venstresida til å ta eierskap til floskelen om at det ikke handler om å få sin del av kaka, men om å gjøre den større – i menneskelig forstand. I motsetning til floskelens politiske opphav – påstander om at skatteletten til de rike vil gi alle økt velstand – finnes det et erfaringsmessig grunnlag for å hevde at dette er sant for Tillitsreformens vedkommende. Det er også voksende bevissthet om dette på det bedrifts- eller virksomhetsøkonomiske feltet: Tillitsbasert ledelse lønner seg også i bedriftsverdenen.

Dette standpunktet har flere profilerte talspersoner i norsk næringslivsforskning, blant annet NHH-professor Jan Ubøe og BI-professor Bård Kuvaas. De er hovedkilder til overskrifter som «Målstyring er gått ut på dato», «Mye tillit er et konkurransefortrinn» og «Målstyring koster samfunnet milliarder». Sjøl om det primært er organisasjoner på venstresida som eier tillitsbegrepet i dagens mediebilde, er ikke dette, slik det ofte blir hevda et eksempel på at vi vil tilbake til gamle dager. Det å satse på tillit viser at venstresida ofte har bedre forutsetninger for å fornye offentlig sektor enn høyresida, og at tankegodset også har allmenn gyldighet. Kuvaas og Ubøes arbeid utgjør en del av den styringsfaglige nyvinninga som Tillitsreformen bygger på, sjøl om denne tradisjonen også har djupe røtter, noe jeg har skrevet om tidligere.

På andre områder tror jeg det er enklere. Jeg tror det er ganske lett å slutte å snakke om kommunens arbeid som tjenester, og i alle fall om at tjenestene er noe vi produserer. Jeg tror vi uten videre kan begynne å kalle det kommunen driver med, og at vi heller enn å si at det er noe kommunen produserer, leverer eller – gud forby – selger, sier at det er noe som skapes i møte mellom kommune og borger. Kommunen skaper verdier, og velferd er en av dem. Nøkkelen til denne verdiskapinga er medarbeiderne som fagpersoner.

Hvis vi da tar opp tråden igjen når det gjelder hva som så ut til å fungere i København, var det samarbeidet mellom fagpersoner på ulike nivå. Uavhengig av om vi snakka med fagforeningsledere, toppledere i kommunen eller medarbeidere på bakkenivå, fikk vi et inntrykk av at «Tillidsdagsorden» hadde bidratt til at folk opplevde at de i større grad blei hørt. Samtaler var viktige. Hjemmetjenestene satte av tid til å diskutere faglige spørsmål i teamene i hjemmehjelpa – slike møter blei ikke rasjonalisert bort. Kommunen lagde faste arenaer for drøfting av hvordan velferden blei organisert med arbeidstakernes organisasjoner.

Bilde av faglig samtale.
Faglig samtale. Lederen i Københavns krets av Danmarks sygeplejerråd, Vibeke Westh. Foto: Privat

Dette var også bakgrunnen for at vi valgte å ta med oss det som enn så lenge kalles brukerråd i kommunen, da vi reiste. Når vi arbeider videre med Tillitsreformen må vi sørge for at vi involverer både folk sjøl og representanter for ulike perspektiver på en fornuftig måte. Det er åpenbart en risiko for å møte og lytte seg i hjel. Dette har de åpenbart klart å unngå i København, og jeg tror at det trykket som vil forbli på de som skaper velferden i kommunen også vil gjøre det lett å unngå det i Oslo. Det blir en ledelsesoppgave å lytte til de innspillene som kommer og sette av tid til gjennomføre disse prosessene. Hvis vi kan bruke den tida som i dag går med til unødvendig rapportering til å begynne å snakke fag på arbeidsplassen, og til å diskutere innholdet i tilbakemeldingene fra borgerne, er vi kommet langt på vei.

Inga Marte Thorkildsen trekker ofte på ei av de viktigste erfaringene hun har gjort seg som politiker, og spesielt gjennom engasjementet sitt for Forandringsfabrikken: Vi må våge å spørre folk om hva de mener. Det høres tilforlatelig ut, men hvis vi tenker etter, er det dessverre ofte sånn at det å stille disse spørsmåla og ta konsekvensen av dem innebærer mer ansvar og arbeid for oss. Det er sjølsagt ikke sånn at Tillitsreformen skal innebære at alle må løpe enda fortere, men i en overgangsfase kan det bli et ekstra press. Det danske søsterforbundet til FO peker på at særlig ledere kan oppleve det som om de tar på seg et ansvar uten å ha ryggdekning.

Kanskje har vi ikke den kompetansen som skal til for å utføre oppgavene slik de burde utføres – men det er jo ikke sånn at det å ha dokumentasjonen i orden innebærer at man har kompetansen! Et system som dokumenterer utførelse gjennom regelverk er ikke i utgangspunktet dynamisk og i stand til å avdekke nye behov etterhvert som de oppstår. Et system som krever dialog gjennom tillitskultur er derimot det. Det innebærer likevel at vi også er i stand til å snu oss som resultat av den dialogen og de møtene som finner sted. Er ikke dette mulig, er vi også nødt til å bruke møtene til å skape en forståelse for hvilke rammer vi arbeider innafor, og vi må ta ansvar for systemet.

Bilde av Charlotte von Mehren
Charlotte von Mehren, leder i FOA Sundheds- og omsorgsstyrelsen, Fagforbundets søsterorganisasjon på pleie- og omsorgsfeltet i København. Foto: Privat

En viktig følge av dette er at det tvinger seg fram en mer aktiv kompetansepolitikk, og en politikk for å gjøre nytte av hver enkelt medarbeider i størst mulig grad. Har vi ikke den kompetansen vi trenger for å løse oppgaver, må vi sørge for at vi får den. Kanskje innebærer det å samarbeide tettere med andre aktører, kanskje innebærer det at det konkrete velferdstilbudet bør få nye medarbeidere, og kanskje – det er muligens det viktigste – innebærer det at vi må satse på å utvikle kompetansen til de medarbeiderne vi har. Vi må styrke mulighetene deres til å heve kompetansen sin, både gjennom løpende faglige samtaler, men også gjennom løp som leder fram til formelle kompetansebevis. I dette ligger det også at det er vanskelig å forsvare f.eks. å ha mange medarbeidere i små stillingsbrøker: Det bygger ikke kompetanse.

Vi har derfor lagt opp til at arbeidet med å etablere en heltidskultur innafor vår sektor skal skje innafor rammene av Tillitsreformen. Det er ikke sjølsagt. Det kan også på noen måter gjøre arbeidet vanskeligere. Likevel tenker vi at kompetansepolitikken er en vesentlig del av reformen, nettopp fordi faglighet skal stå i fokus. Da vil også det å skape størst mulig stabilitet i arbeidsstokken være viktig, og det å sørge for at medarbeiderne har best mulig forutsetninger for å utvikle seg faglig. Samtidig er det også sånn at dette bidrar til å nå politiske målsettinger på andre felt, nemlig når det gjelder likestilling mellom kjønnene i sterkt kjønnsdelte deler av arbeidslivet.

For å oppsummere, handler tillitsreformen om at vi skal etablere en ny ledelseskultur. Den skal bygge på tre kunnskapsbein: Forskningsbasert fagkompetanse, som i stor grad vil bli forvalta av ledelsen; fag- og erfaringskompetansen til medarbeiderne; og sist, men ikke minst, den enkelte borgerens kunnskap om sin situasjon og de verdiene som skapes i møte med kommunen. For å få til dette trenger vi å skape systemer som stimulerer til å få fram denne kunnskapen, fremme faglig sjøltillit hos medarbeiderne våre og aktivt stille spørsmål til dem kommunen møter.

Bilde av rådhussalen i København
Look to Denmark? Rådhussalen i København. Foto: Privat

På studiereisa vår deltok i tillegg til politisk ledelse administrasjon, representanter for brukerråd og fagbevegelsen. Vurderingene jeg gjør her, er mine egne aleine, men jeg opplever også at de øvrige deltakerne på reisa i stor grad var positivt overraska over kulturen som var etablert. Samtidig er det åpenbart at Oslo kommune ikke kan kopiere København ukritisk, blant annet at fordi lovverket og fagtradisjonene er ulike. Tillitsreformen er heller ikke gjennomført i ei håndvending. Jeg opplever likevel at vi har et godt faglig grunnlag og en positiv samarbeidsrelasjon å bygge på når vi nå går i gang. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Opportunistisk kritikk

OPPDATERING 2015-03-08: Premissen i det første avsnittet er gal. Bildet blei tatt under Stortingets utenrikskomites besøk i Nicaragua i 1984, soldaten på bildet er medlem av sandinistbevegelsen. Bildet blei brukt i VG som illustrasjon i forbindelse med en sak om at Lied hadde planlagt å reise som valgobservatør til valget i El Salvador. Reisa var godkjent av Høyre-ledelsen, men blei avlyst etter sterk offentlig kritikk. Feilen blei påpekt av fotografen. Jeg takker ham for påpekinga og beklager at jeg har fremma en anklage som var mer alvorlig enn den burde være ved en feiltakelse.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. oktober 2014.
Dette bildet viser Harald U. Lied, stortingsrepresentant for Høyre og valgobservatør for den internasjonale sammenslutninga av konservative partier. Året er 1984 og Høyre styrer Norge. Lied er i El Salvador, på denne tida omtalt som «Dødsskvadronenes land». I løpet av den salvadorianske borgerkrigen blei meir enn 20 % av befolkninga drevet på flukt. Lied og Høyre var med på legitimere militærjuntaens krig mot befolkninga.

Bilde av Høyres stortingsrepresentant Harald U. Lied med maskingevær i Latin-Amerika
Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg

Det er det styggeste bildet jeg kjenner til fra norsk politikk. Det er tatt i et klassesamfunn som var villig til å massakrere sine egne landsmenn for å fortsette å bestå. Det viser en smilende apologet for dette samfunnet, enten Lied var utillatelig naiv eller uforståelig kynisk. Han står der tross alt med et maskingevær i henda og gliser.

Jeg synes dette bildet fortjener oppmerksomhet nå fordi det igjen verserer en debatt om hvorvidt SV har et særlig behov for å ta et oppgjør med fortida si. Vår egen Bård Vegar SolhjellCivitas Bård Larsen og Frank Rossavik, politisk redaktør i den liberalkonservative avisa Bergens tidende, har hver på sitt vis dratt historiske paralleller mellom det de ser som aksept for det autoritære i nylige SV-vedtak om Russland og Ukraina. Men jeg kjenner ikke til bilder av SVere som poserer med maskingeværer i Øst-Europa.

Er det virkelig slik at SV har et særskilt behov for å ta oppgjør? Har ikke SVs politikere langt oftere enn politikere fra noe annet parti nettopp problematisert sine egne og partiets standpunkt? Har Høyre noen gang tatt et oppgjør med Harald U. Lied? Nei, så kan kanskje Bård Larsen hykle litt mindre, i alle fall inntil han har tatt et oppgjør med hvordan Civitas rike onkler i Rederiforbundet med Høegh-familien i spissen kan betale lønna hans med blodpenger tjent på å forsyne apartheidregimet i Sør-Afrika med olje. Forresten er det vel ikke Larsen vi bør avkreve dette oppgjøret, men rederne sjøl..

Frank Rossavik kan muligens også vurdere om det ikke går en rød tråd fra alle norske partiers aksept av NATO-Portugals slakterier i Afrika til dagens aksept av Tyrkias de facto støtte til Daish’/ISIS nedslakting av kurdere i Kobane. Ikke et pip om Tyrkias overgrep fra Børge Brende, langt mindre automatisk, tverrpolitisk norsk oppslutning om sanksjoner mot Tyrkia, foreslått av EU. Og da har vi ikke en gang nevnt Saudi-Arabia og norske myndigheters servile omgang med halshoggernes mestre – i meir enn en forstand.

Verken alvorlighetsgraden, faktisk iverksatt politikk, relativ mangel på vilje til oppgjør eller politisk aktualitet kan forklare hvorfor det akkurat nå er nødvendig å snakke om og ta et oppgjør med en påstått utenrikspolitisk dobbeltmoral i SV. En skarpsindig analytiker som Rossavik forstår dette, men elsker å tukte partiet. Det er et idiosynkratisk trekk vi får leve med.

Bård Vegar Solhjell, derimot, tar bare feil i sin utlegning av «den tredje vei»: Den tredje vei kan ikke bety at SV skal applaudere, eller unngå å nevne det, når Norge gjør som NATO vil, og bidrar til å eskalere en væpna konflikt i våre nærområder ved å sende militære styrker til Baltikum. En slik handlemåte gjør faktisk NATO til en del av problemet og utvider området som rammes av konflikten i Ukraina – og det er dette SVs landstyreuttalelse fra 6. september tar for seg. Ingenting av dette er til hinder for at SV utvetydig slår fast at Russlands folkerettsbrudd er uakseptable, slik partiet gjorde 25. mai.

En tredje vei kan ikke tåle at tiltakene som iverksettes mot aggressorer er så forskjellige avhengig av hvilken blokk de tilhører – da ender den de facto opp med å støtte en av dem. En tredje vei kan ikke støtte én blokks eskalerende militarisme mot en annen. Det er i grunn besynderlig at man velger å se bort fra disse åpenbare kjensgjerningene. Er kritikken muligens opportunistisk?

Stryp integreringa!

En bekjennelse

Jeg er en rasist. Jeg tenker rasistiske tanker heile tida. Kanskje ikke like ofte som jeg tenker på sex, men så ofte at jeg ofte skammer meg over meg sjøl. Overraskende mange vil innvende at det høres ut som et paradoks. Særlig hvis de får vite at jeg har både ei søster og ei datter som ikke ser «etnisk norske» ut. Når jeg ikke bare har venner, men familiebånd til barn som ikke er hvite, kan jeg vel ikke anklages for å ville dømme folk på bakgrunn av hudfargen? Likevel kjente jeg på en form for uvilje og frykt da en fyr som så ut som om han var rom sykla forbi meg i morges. Jeg tok meg sjøl i det med en gang, sjølsagt, jeg handler ikke som rasist, jeg er jo ikke heilt idiot heller. Men hvorfor følte jeg det sånn? Ingen rom har noen gang skada meg på noe vis eller vært til bry i hverdagen min, ut over å sitte i nærmiljøet mitt med tiggerkopper (noe jeg for øvrig betrakter som en menneskerett). Det åpenbare svaret er at tankene mine springer ut av de fortellingene som finnes i hodet mitt om rom — og der er det mye som ikke er særlig vakkert — men også mye som ikke er mitt ansvar.

Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons
Romani-bestemor. Foto: Anglos. Lisens: CC-BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons

Undersøkelser som viser at de som har mest mot innvandrere er de som har minst med dem å gjøre (.pdf ss143f) illustrerer det samme poenget. Fortellingene om innvandrerne er mye verre enn realiteten, og de som bare har fortellingene å forholde seg til får dermed et mye dårligere inntrykk enn de som har faktiske erfaringer. Ei samling med fortellinger kan vi med et fint ord kalle for en diskurs. I måten vi mennesker forholder oss til omverdenen på spiller diskurser om Andre en heilt vesentlig rolle. I mange sammenhenger definerer vi hvem vi er i motsetning til noen som står utafor vårt fellesskap. Vi gjør det på mikroplan i form av baksnakking, på makroplan i form av f.eks. politiske antipatier og til og med mellom land og folk – slik som i den russiske slavofile diskursen, som definerer russere og Russland i motsetning til Europa. Noen slike diskurser er skambelagt – hovedsakelig fordi vi veit at de er uetiske – det skal jeg komme tilbake til. Her holder det å skrive at både rasisme og innvandringsfrykt kan ses som utslag av slike diskurser om andre. Det gjør at det er verdt å tenke grundig over hvilke fortellinger vi skal bære videre, og hvordan vi rammer inn ulike tema.

En tredje vei?

Her skal jeg presentere et eksempel på ei innramming som jeg meiner er uheldig. På SVs landsstyremøte som finner sted i dag og i morra er det lagt opp til at det skal diskuteres en integreringspolitisk uttalelse. Hva er integreringspolitikk? For å gjøre det enklere kan vi dele det opp: Hva er politikk? Det er når samfunnet skaper seg ei mening om hvordan det skal forholde seg til fenomener i og rundt det. Hva er integrering? Det er møtet mellom ei eksisterende majoritetsbefolkning og ei ankommende minoritetsbefolkning, eller som ikke-kollektivt fenomen – prosessen der en person blir del av et samfunn hen i utgangspunktet ikke er et fullverdig medlem av. Integreringspolitikk er altså samfunnets inngripen i tilnærminga mellom det sjøl og en ankommende minoritet. Det er ei kjensgjerning at den som definerer et problem vil ta med seg sitt eget bilde av virkeligheta inn i definisjonen. Integreringspolitikken vil dermed, i den grad den ikke er informert av et perspektiv der majoriteten tvinger seg sjøl til å betrakte seg med et kritisk blikk, nødvendigvis definere de ankomne minoritetene som kilden til problemer den framstiller i et integreringsperspektiv. Integreringsdiskursen er nødvendigvis en diskurs om den andre.

Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0
Facies rasa. Foto: Carsten Frenzl. Lisens: CC-BY-SA 2.0

Det er lite i utkastet til uttalelse som viser dette tydeligere enn innledninga. Den henger igjen fra forrige versjon av integreringspolitisk uttalelse, og rammer problemstillingene den vil definere som integreringspolitiske inn på en måte som jeg tydelig kjenner igjen fra den integreringspolitiske debatten i Oslo SV i 2010. Denne innramminga er blant anna kjent fra den britiske forfatteren Kenan Malik, og de følgende sitatene er heilt i hans ånd:

To motstridende syn har dominert integreringsdebatten. På den ene siden de som mener at minoritetene skal bli mest mulig like majoriteten og dermed må gi slipp på sin identitet. Og på motsatt side standpunktet om at forskjellige kulturer i et samfunn skal dyrke hvert sitt særpreg og ha sine egne verdier og levemåter, også når disse går på bekostnin av grunnleggende fellesverdier. SV arbeider for et tredje standpunkt i integreringspolitikken.

 

Det tredje standpunkt handler om å insistere på et samfunn med et sett med felles rettigheter og plikter i bunn,der det samtidig er rom for store forskjeller i levemåte, kultur og religion. SV mener at mangfold er en verdi i seg selv. Demokrati, likestilling og sosial utjevning er ufravikelige grunnverdier i det samfunnet SV arbeider for å skape. SV vil bekjempe alle forsøk på å bryte med disse verdiene, også når det begrunnes med religion eller kultur.

(Disse avsnittene står på linje 115-127 i det utkastet til uttalelse jeg har lest. Jeg finner dessverre ikke sakspapirene til møtet på nett, så dere som ikke har tilgang til dem får bære over med disse henvisningene, som jeg legger inn i håp om å påvirke landsstyremedlemmene mine.)

En annen passasje, som på tross av en ambivalens gjør det tydelig at det er «norske» mot de andres verdier, finnes på linje 170-174:

En forutsetning for et velfungerende flerkulturelt samfunn er at det bygges på et sett med felles rettigheter og plikter. SV arbeider for at det norske samfunnet skal baseres på demokrati, likestilling og sosial utjevning. Dette er universelle verdier som står sterkt i Norge som resultat av politisk og sosial kamp gjennom mange tiår, og ikke noe vi kan ta for gitt som «norske verdier».

De andres gjenskapelse

Husk nå hva integreringspolitikk betyr og hold det opp mot det påståtte tredje standpunkt. Når vi som samfunn tar imot personer som ikke er fullverdige medlemmer av vårt samunn, gjør vi det ved å påstå at de utgjør en trussel mot våre felles verdier. Dette er ikke en tredje vei. Derimot, er det, som fleire integrerings- (.pdf), sikkerhets- (.pdf) og rasismeforskere (.pdf) har påvist, en grunleggende bestanddel i en av de mest problematiske diskursene om den andre som finnes i Europa i dag: Den som handler om en påstått islamsk trussel, den som har tatt religion og kultur som substitutter for rase og gjenskapt rasismen.

På dette punktet er det fristende å sende uttalelsen tilbake til avsender og be dem finne ei bedre ideologisk overbygning for partiets politikk. Uttalelsen inneholder enkelte problembeskrivelser som er gode, og mange gode tiltak, men den sauser ting sammen og rammer inn mange samfunnsproblemer som ting som oppstår i møte med andre på en måte som skjuler andre forklaringer som er bedre og meir presise. Dermed bidrar den også til stigmatisering og til at den negative integreringsdiskursen styrkes. Om det finnes en tredje vei, må den bestå i å bryte med denne negative diskursen. Sjøl om det er liten tvil om at SV er et av de mest progressive partia i Norge, har vi altså ikke klart å finne en tredje vei. Som et minimum bør de nevnte avsnitta, sammen med mye annen tekst, strykes.

Å bryte tabuet

Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.
Faksimile av nyhetsklipp fra Retriever: Aftenposten skriver om en Sikh som fikk bruke hodeplagg i Forsvaret. Lisens: Ingen, jfr Åndsverkloven §22.

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dette med skambelagte diskurser. Integreringsdiskursen vokser nemlig stadig, til tross for at viktige deler av den er skambelagt. SVs integreringspolitiske uttalelse har lagt voldsomt på seg siden 2010. Stadig fleire politiske saker blir ramma inn som nasjonal -integreringspolitikk, ofte i sammenhenger det for bare få år siden ville være rart å tenke seg som relevante for integrering. Ett eksempel er historia om hodeplagg som del av offentlige uniformer. Den første sikhen tjenestegjorde med turban i Garden på 80-tallet (se faksimile). Det var en kuriositet. Bruk av hijab i Forsvaret, derimot (eller enda meir akutt, av politi eller dommere), blir derimot tematisert som et angrep på sentrale samfunnsverdier. Nå er det blitt meir enn én sikh, sier du kanskje, det er kvaniteten som har gjort dette til et aktuelt spørsmål, men, nei – dette er hovedsakelig blitt diskutert som ei hypotetisk problemstilling.

Jeg finner en interessant parallell til dette i Michel Focaults «Seksualitetens historie», der han påviser hvordan begrepet seksualitet, og forestillinga om seksualitet som en del av menneskers natur og identitet, som legning, er av nyere dato. Han skriver om hvordan det kjønnslige er tabu- og skambelagt, ukontrollert, og forsøkes brakt under kontroll ved at man tematiserer det offentlig. «Vi må tørre å ta debatten,» er jo langt på vei anerkjent som ikke bare en klisjé, men ei blødme. Den er mesterlig plukka fra hverandre av Ali Esbati. Men vi har ikke tatt det inn over oss.

De individuelle frihetsverdienes kollektive sjølfornektelse

På samme måte påviser Foucault at den moderne, offentlige samtalen om seksualiteten stenger den inne i stadig trangere rom. Som rasismen er seksualitetens tabu er så gjenstridig at det ennå kan framstilles som et frigjøringsprosjekt å spille på et av kulturhistorias mest dominante tema: madonna/hore-distinksjonen. Ei behandling av spørsmålet som er både akademisk og lokal finner vi hos Gro Hagemann, gjengitt i Svein Atle Skålevågs artikkel «Kjønnsforbrytelser, sedelighet, seksualitet og strafferett 1880-1930»:

Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.
Suffragette Waltz. Plateomslag fra USA, 1914. Lisens: Frigitt.

Slik hun (Hagemann, min anm.) ser det, gikk det avgjørende skillet i 1880-tallets kultur­debatt mellom på den ene siden en individualistisk kultur­radikalisme og på den andre siden en samfunns­orientert kultur­konservatisme (eksempli­fisert ved Monrad) som var opptatt av den kollektive moralen. I denne motsetn­ingen ble spørsmålet om kvinne­emansipasjon som «selve kruttet i debatten,» skriver Hagemann.

 

Motsetningen mellom individual­isme og kollektivisme utgjorde et «moralsk dilemma» som på sin side var immanent i selve det feministiske prosjektet, mener Hagemann. «Sedelighetsdebatten tydeliggjorde en ambivalens som hadde ligget i kvinnesaksbevegelsen fra starten.»[6] Og over tid skjedde det en forskyvning i forholdet mellom de to posisjonene. Mens kulturradikalerne langt på vei støttet et likehets­feministisk prosjekt på 1870- og 1880-tallet, kom kvinnesaksorganisasjonene utover på 1890-tallet til i sterkere grad å reflektere en verdikonservativ posisjon med kjønnsforskjell i fokus.

Her tenker jeg at det er på sin plass å gjøre et poeng ut av hvilken side i debatten det var som altså stilte opp et sett med verdier som blei brukt til å definere de andre: Det var de som ville bevare det kjønnspolitiske status quo, de som ville bevare den seksualiteten og samfunnsordenen de var kommet til å betrakte som det normale.

Angrepet på normaliteten

Hvis vi nå kommer tilbake til SVs integreringspolitikk, handler viktige nye tekststykker i revisjonen om vold mot kvinner og barn, sosial kontroll og ekstremisme. Overliggere fra forrige revisjon tar for seg at innvandrere driver med tvangsgifte, kjønnslemlestelse og krav om kjønnssegregert undervisning. Dette er tidspunktet for å minne seg sjøl om Esbatis poeng: Resultatet av disse debattene er ikke at vi kommer opp med løsninger. Resultatet av å ramme problemstillingene inn som integreringsspørsmål er heller ikke å bygge en slagkraftig integreringspolitikk. Derimot tjener integreringsdebatten som ei stuerein knaggerekke der man kan henge mindre stuereine følelser, og smørbrødlister av denne typen leder tankene hen til de allmenne typologiene for demonisering av den andre (.pdf). For mange er det atpåtil ei mulighet til å få utløp for et behov for å tematisere tabuer – så lenge man holder seg innafor visse regler.

Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west
Tidemand: Bonde fra Vossevangen. Lisens: Frigitt. (via Ola Nordmann goes west)

Integreringspolitikken blir ei unnskyldning for å samle et hvert sakskompleks der innvandrere er overrepresentert under én paraply. Etniske nordmenn er grovt overrepresentert blant folk som driver med internasjonal skattesnusk og blant personer som driver serieimport av kvinner fra Øst-Europa og Asia for å gifte seg med dem og slå dem. Vi lager ikke norskingpolitiske plattformer for å tematisere det. Mange vil til og med påstå at et sånt prosjekt ville være absurd. Men det framstår ikke absurd å samle alle problemformer der innvandrere er overrepresentert i integreringspolitikken og dermed bruke dette saksfeltet til å understreke innvandringas angrep på det normale, det norske eller det opprinnelige.

Et positivt prosjekt

Etter dette angrepet på tankegodset bak SVs integreringspolitiske plattform vil man kanskje spørre se hva jeg vil ha i stedet. Jeg har antyda noen svar på det spørsmålet, både konkret og ideologisk, allerede. Konkret kan man trekke saka, eller i det aller minste endre utkastet til uttalelse. Målet må være å redusere omfanget av integreringsdiskursen, og i størst mulig grad inkludere de andre i det vi‑et vi formulerer politikken innafor. Det må bety at integreringspolitikken må bli mye mindre. Den må bare handle om den reine integreringa og bør derfor i hovedsak handle om hjelp, insentiver og ekstra ressurstilgang.  Vi må mye oftere si at «det handler ikke om integrering, det handler om de sosiale/materielle forholda». Integreringspolitikk må være noe positivt, det er det samfunnet skal gjøre for å møte de folka som ikke er fullverdige medlemmer, fordi de nettopp har kommet til landet.

Mange av de temaa som i dag behandles som integreringspolitikk vil fortsette å være viktige politiske tema. Men i stedet for at vi har en integreringspolitikk som består av barneverns-, krisesenter-, kriminalitets- og sekularismepolitiske perspektiver på innvandrerne som problem, kan vi ha en barnevernspolitikk som adresserer sine spesifikke problemer: Folk med annen landbakgrunn enn norsk er overrepresenterte i målgruppa til Barnevernet. Det er ei barnevernspolitisk problemstilling, fordi det er barnevernet som har den, ikke Integreringsvesenet.

Hva med rasismen min, da — kan jeg bli kvitt den? Forhåpentligvis kan jeg det, men jeg trenger åpenbart mye hjelp av alle andre. For å parafrasere et av Thomas Hylland Eriksens mest misforståtte sitat, paradoksalt nok i håp om å bli bedre forstått: Vi må dekonstruere integreringspolitikken til det blir umulig å snakke om ei enkelt integrering, eller en stereotyp innvandrer igjen.

Appendiks: Konkrete forslag

Primært: Send uttalelsen tilbake til integreringsfraksjonen med beskjed om å reformulere det ideologiske grunnlaget og lage en rein integreringspolitisk uttalelse.

Sekundært:

  • Stryk linje 48-81
  • Stryk «og isolering…minoritetsmiljøer» på linje 85-85
  • Stryk linje 115-127
  • Erstatt linje 131-137 etter «to ting.» med «Det går bedre med integreringen enn de fleste tror»
  • Stryk linje 145-154
  • Stryk linje 180-186
  • Stryk linje 209-262
  • Stryk linje 292-361
  • Stryk linje 393-487
  • Stryk linje 572-832
  • Stryk linje 899-905
  • Stryk linje 922-932

Mange av strykningene kan med fordel heilt eller delvis innarbeides i uttalelser på andre politiske felt, slik at de blir tematisert som en del av den norske befolkningas problemer i stedet for som innvandringsproblemer. Som et eksempel har jeg laga et forslag til en uttalelse om vold mot kvinner med annen landbakgrunn en norsk som følge av økonomisk ufrihet.

SVs velgeroverganger

Dette innlegget tar utgangspunkt i en diskusjon jeg har skrivi om tidligere, i forbindelse med at Bergens Tidendes Frøy Gudbrandsen skreiv en kommentar i april i år (betalingsmur). Der tok hun opp hvor svak dekning som finnes for å si noe om velgerovergangene til SV og andre små partier i Institutt for samfunnsforsknings (ISF) valgundersøkelser. Jeg skreiv i den forbindelse en ganske grundig gjennomgang av statistikken som ligger til grunn. For å vite noe sikkert om dette, ville det beste vært om man kunne utvide ISFs undersøkelser slik at ei oppslutning på 4 % ga en representasjon på minst 100 personer i utvalget. Det ville kreve et utvalg på 2500 personer, som er om lag fire ganger fleire enn i dagens utvalg. Sjøl da ville usikkerheta være betydelig, og undersøkelsen ville fremdeles i begrensa grad være egna som underlag for strategiarbeid i småpartia. Årsaken til dette er at et strategiarbeid som tar hensyn til konkurrenter, i motsetning til å gjøre en sjølvalgt profil tydeligst mulig, bør være meir konkret: Den bør ta hensyn til lokale forhold, slik som om motkandidatene blir regna som valgbare, hvilke viktige saker som skiller lokalt, og hvilke sosioøkonomiske lag en jobber med. I ISFs undersøkelse kan småpartia telle på ei hand hvor mange deltakere som finnes fra hvert fylke, og det gir åpenbart ikke grunnlag for å gå inn i saka på et konkret nivå. Ei mulig tilnærming, som riktignok har sine egne svakheter, er å ta utgangspunkt i tendensene i de faktisk avgitte stemmene. Når en uansett arbeider «post factum», slik valgundersøkelsene gjør, vil jeg påstå at dette gir et vel så godt grunnlag for å si noe om velgerbevegelser. Den viktigste svakheta er at en ikke kan si noe om velgerbevegelser på individnivå, siden det ikke finnes et velgerregister der tidligere avgitte stemmer blir lagra. Om ikke utvalgsstørrelsen var så latterlig liten, ville dette derimot vært styrka til ISFs valgundersøkelser: De har en panelundersøkelse, og veit hva deltakerne stemte sist. Om en er bevisst på denne forskjellen, kan en få ganske mye informasjon ut av figuren under. Her vises endringa i SVs oppslutning og stemmetall i enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringa i oppslutning og stemmetall for de partia som må antas å være SVs viktigste konkurrenter. Datamaterialet er fra valga i 2007 og 2011. De to figurene øverst til venstre viser til analyse med hensyn på oppslutning og stemmetall for Ap, nederst til venstre — Rødt, øverst til høyre — Miljøpartiet de Grønne og nederst til høyre — Venstre.

Endring i oppslutning og stemmetall på enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringer i oppslutning og stemmetall i samme krets for Ap, R, MDG og V. Tall fra valgene i 2007 og 2011.
Endring i oppslutning og stemmetall på enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringer i oppslutning og stemmetall i samme krets for Ap, R, MDG og V. Tall fra valgene i 2007 og 2011.

Det er nødvendig å se på både endringer i oppslutning og stemmetall, ettersom det eine ikke nødvendigvis følger av det andre. Når disse to faktorene derimot går samme vei, er det grunn til å tru at en er vitne til et fenomen det er verdt å diskutere. I den sammenhengen er det verdt å se på de to figurene øverst til høyre: Dette er omtrent så klart som man kan få et resultat i samfunnsforskning: For hver stemme MDG vant i Oslos valgkretser, tapte SV to. For hvert prosentpoeng MDG vant i oppslutning, tapte SV like mange. Man kan nok gjøre mange korreksjoner for å gjøre analysa meir finmaska og sterkere. Men uten videre dikkedarer kan man slå fast at det finnes et fenomen der SV går tilbake samtidig som MDG går fram, og at korrelasjonen er svært sterk. Det blir for dumt om man skal komme med ISFs valgundersøkelser å si at velgerovergang til MDG ikke betyr noe, fordi den utgjør en ubetydelig andel i utvalget på 24 personer, når man ser en så tydelig trend i valgresultatets tusenvis av stemmer — SV fikk 17772 stemmer i Oslo i 2011. Det finnes ikke like tydelige trender for noen av de andre partiene: MDG etablerte seg mellom 2007 og 2011 tydeligvis i en demografi som tidligere har hatt et svært sterkt SV-preg. Går man tallene nærmere i sømmene og ser på regionale utvalg av kretser, dukker det likevel opp andre tendenser: SVs tilbakegang faller flere steder sammen med en tilbakegang for venstresida som heilhet. Det enorme og lite omtalte mannefallet for Arbeiderpartiet i Oslo vest spiller en rolle her. I enkelte bydeler ser det også ut til at SV taper stemmer til Rødt. Jeg har dessverre ikke tid til å gå djupt inn i disse problemstillingene. Poenget med dette innlegget er som med tidligere bare å peike på hvor utilstrekkelig ISFs valgundersøkelser er som strategisk underlag for SV, og å løfte opp konkurransen med Rødt og MDG som reelle spørsmål SV må ta hensyn til.

Løgn, forbanna løgn og forskning

Frøy Gudbrandsen har skrivi en veldig god kommentar, «De usikre 22», om hvor svakt grunnlag som finnes i valgundersøkelsene for å si noe om velgeroverganger i småpartier. Hun skriver at de som står bak valgundersøkelsene underkommuniserer hvor stor usikkerheta er. Det er jeg heilt enig i. Jeg har tidligere tatt opp dette i SV-interne fora, og tenkte at jeg kunne dele noen av de analysene jeg har gjort, siden saka er blitt aktuell. Ikke minst er dette interessant og relevant også for de andre små partia. De eineste partia som får noe ut av valgundersøkelsene på dette området er egentlig Arbeiderpartiet og Høyre.

Tabell som viser velgeroverganger fra 2009 til 2013. Henta fra notatet i brødteksten.
Figur 1. Tabell som viser velgeroverganger fra 2009 til 2013. Henta fra notatet i brødteksten.

I motsetning til Gudbrandsens kommentar har ikke jeg fokusert på hva SVs (eller andre partiers) velgere i 2009 stemte denne gangen, men hva de som stemte SV (eller andre partier) i 2013 stemte i 2009. La oss først begynne med å se på hvordan data presenteres i den forstudien til Valgundersøkelsen 2013 dette er snakk om, notatet «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» (.pdf). Figur 1 viser dette. La oss deretter multiplisere de andelene som kommer fram i denne tabellen, med det antallet respondenter som ligger til grunn. Resultatet fra denne multiplikasjonen er vist i figur 2.

Figur 2: Antall respondenter som ligger til grunn for individuelle velgeroverganger.
Figur 2: Antall respondenter som ligger til grunn for individuelle velgeroverganger. Funnet ved å multiplisere andelene i figur 1 med størrelsen på panelet (n = 641) og runde av til nærmeste heiltall.

På dette punktet vil det begynne å skurre for de fleste som har et grunnkurs i statistikk. Antallet respondenter er i mange tilfeller svært, svært lavt. En «overgang» på 0,2 prosentpoeng av velgermassen viser seg å være en eneste person. Det totale antallet respondenter for alle partier unntatt Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er under 40. Det er klart at dette får til dels store konsekvenser for hvor bastant man kan være.

Statistikken som ligger til grunn her er temmelig enkel om man har tatt et universitetskurs i statistikk (hvis ikke er det sjølsagt ganske komplisert). Jeg har gjort rede for den i et tidligere innlegg om meiningsmålinger. En kortversjon som forklarer de tekniske sidene ved dette følger i de neste avsnitta. Som det går fram i det gamle innlegget mitt, er det lett å beregne usikkerheta i sånne anslag. Den vanlige måten å gjøre det på er i form av konfindensintervall. Som regel bruker man konfidensintervall, og framgansmåten er godt beskrivi hos Stattrek.

Med utgangspunkt i sentralgrenseteoremet legger man til grunn at konfidensintervallet kan finnes ved å multiplisere det empiriske standardavviket s = √(p(1-p) / n) (der p er andelen i utvalget og n er størrelsen på utvalget) med en bestemt verdi. Denne verdien tilsvarer det antallet standardavvik, z(α), som man må legge til eller trekke fra gjennomsnittet av alle utvalg for å finne en gitt andel, α, av utvalga – bare på grunn av tilfeldigheter. Som regel beskriver man konfidensintervalla med verdien 1-α %, altså den andelen av anslaga som vil ligge innafor konfidensgrensene. Den vanligste verdien av α er 0,05, som altså gir 95 % konfidensintervall. Skjematisk kan vi skrive konfidensintervallet sånn:

p ± (s · z(α))

Det mange ikke tar hensyn til er at hvor mange konfidensintervall du vil oppgi påvirker størrelsen på z. Denne verdien følger av den kumulative sannsynlighetsfunksjonen til normalfordelinga. Hvis du ikke har laga ei begrunna hypotese om at utvalget ditt har en større eller mindre andel enn populasjonen som heilhet må du teste «tosidig» og bruke αkorrigert = α/2. Skal du oppgi ett konfidensintervall, og ønsker å bruke 95 % konfidensnivå – som altså betyr at du tolererer å oppgi et galt intervall i ett av 20 tilfeller – får du altså en z-verdi på 1,96 (ikke 1,65). Skal du oppgi meir enn ett konfidensintervall, auker du antall muligheter for å havne utafor de 95 % du har satt opp som krav. For at det ikke skal være meir enn 5 % sannsynlighet for at noen av konfidensintervalla dine skal være gale, må du derfor ha en annen z-verdi. Den vanligste måten å gjøre dette på er ved hjelp av en Bonferroni-korreksjon. Da får du αkorrigert = α/(2 · n).

Hvis man skal oppgi svært mange konfidensintervall, er det klart at effekten av dette kan bli dramatisk. Men den er også merkbar for bare et ganske lite antall. Referanseramma i Frøy Gudbrandsens tekst er jo f.eks. ikke et enslig anslag på SVs velgerlojalitet, men ei sammenligning av velgerlojaliteten til alle svaralternativene i undersøkelsen. Siden det er 10 svaralternativer, får vil αkorrigert = α/(2 · 10), som gir en z-verdi på ca. 2,81, og konfidensintervallet for SVs velgerlojalitet blir dermed 22 ± 20 %, eller for å skrive det på en annen måte 1 – 42 %. Verdien «1» dukker opp her fordi 22 er avrunda fra 21,875 og 20 er avrunda fra 20,4622. Det er altså ikke langt unna at usikkerheta er så stor at det bare er en avrundingsfeil som skiller anslaget på velgerlojaliteten fra 0 (og statistisk meiningslaushet).

Figur 3: Tabell som viser nedre grense for konfidensintervall for velgeroverganger gitt at sannsynligheta for at ingen av konfidensintervalla skal være gale skal være mindre eller lik 0.05.
Figur 3: Tabell som viser nedre grense for konfidensintervall for velgeroverganger gitt at sannsynligheta for at ingen av konfidensintervalla skal være gale skal være mindre eller lik 0.05.

For å illustrere hvor galt dette kan gå, kan vi sette opp heile velgerovergangstablået fra figur 1, der jeg har satt opp nedre grense for størrelsen på konfidensintervallet, etter å ha korrigert for det totale antallet konfidensintervall (n=110). Dersom denne grensa er lavere enn 0, er tallet vist i rødt. Jeg gjør oppmerksom på at øverste rad og venstre kolonne, altså totalene, ikke er tatt med i korreksjonen. Figur 3 viser resultatet. Ei uttømmende liste over ting valgundersøkelsen sier heilt sikkert på dette området blir da:

  • Minst 0,17 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra tidligere SV-velgere.
  • Minst 13,9 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra folk som også stemte Ap sist.
  • Minst 0,17 %-poeng av oppslutninga til Arbeiderpartiet kommer fra folk som ikke stemte i 2009.
  • At henholdsvis minst 0,45; 0,34; 1,71 og 3,58 %-poeng av oppslutninga til Venstre, Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Frp kommer fra folk som stemte på disse partia også i 2009.
  • Minst 0,11; 6,48; 2,14 og 0,45 %-poeng av oppslutninga til Høyre kom fra folk som tidligere henholdsvis har stemt Ap, Høyre, Frp eller ikke har stemt.
  • At minst 1.23 %-poeng av befolkningsandelen som ikke stemte i 2013 stemte Arbeiderpartiet i 2009, og minst 0,11 %-poeng Frp, og dessuten at minst 9.11 %-poeng av denne befolkningsandelen heller ikke stemte ved 2009-valget.

Det numerisk sett sterkeste funnet er altså at de som ikke stemmer fortsetter å ikke stemme. Bortsett fra folk som fortsetter å stemme på de partiene de stemte på sist er det numerisk sett sterkeste funnet velgerovergangen fra Frp til Høyre. Som Frøy Gudbrandsen peiker på: Hvordan man leser statistikken påvirker i stor grad hvilke historie man lager. Det er temmelig interessant å merke seg at de historiene som skaper størst oppmerksomhet på ingen måte er det historiene som har sterkest støtte i undersøkelsen.

Kameldrama

På scenen: Ei stue uten innsyn, bortsett fra et lite vindu. Stua er rødmalt. Vinduet har grønne sprosser. Malingen er litt falma.

Det kan høres knuffing der inne. Oppjaga skikkelser kan skimtes gjennom vinduet. Døra til stua står på gløtt. Foran stua: En åpen plass.

@Venstre, en ung mann som tygger tyggis og snakker påtatt brei østkant-dialekt,  kommer inn fra Høyre.

@Venstre: Døh, @SVparti, kom ut ‘a! Jæ har et opprop du må signere. Det handler om asylkameler. Du vil fremdeles frede dem, ikke sant?

Intet svar.

@Venstre: Eeess-veee! Kom ut! Du må signere dette oppropet!

Knuffing. @SVparti snakker først til noen inni stua.

@SVparti: Nei, Jens, no holde’ du deg i ro i to minutta her. Nei, legg frå deg den kniven, Jens! Du, vi må prata ferdig om ditta førr du b’yna med den derre jevla gassgrillen din. Hørre du? Du får’skje lurt meg te å tru at det e biff ein gong te.

@SVparti, en litt sliten, tynn mann (ikke helt ulik på Hallgeir Langeland) kommer til syne i døråpninga, men holder fast i noe innafor åpninga med en arm. Det rykker stadig i armen, og @SVparti holder seg i dørkarmen for ikke å bli dratt inn i stua igjen.

@SVparti: Ja, @Venstre, ke e det?

@Venstre: Du, jæ ville bare ha underskrifta’ri på det oppropet her. Jeg er så veldig mot slakting av asylkameler, og det er jo du også. Kan’ke du skrive under her?

Det rykker ekstra hardt i @SVpartis arm.

@SVparti: Du, det passe litt dårlig akkorat nå. Jens he så jysla lyst på kamelfett, skjønne’ du, så nå holde’ han på å gå heilt amok på ein av asylkamelane igjen. Kan’skje du komma igjen eg he fått kustus på ‘an igjen?

@Venstre: Næmmen herregud ‘a, @SVparti, hva er’e som feiler deg? Harru plutselig blitt for kamelslakting elle’?

@SVparti forsvinner inn døra på grunn av et ekstra kraftig rykk. Han strever seg ut igjen. Og klamrer seg til dørkarmen.

@SVparti: Hørr ke eg seie, då, sjølsagt e eg i mot det enno. Eg prøve jo å redda ein tå dei akkorat no, å du hjelpe iskje akkorat me den derre masinge di. Kan’skje du heller ropa på Jens?

@Venstre: Fy faen, ass @SVparti, det hadde jæ’kke trudd om deg ass. At du er for slakting av asylkameler. Shit ass. Du er bare så kjip, ass.

@SVparti forsvinner inn døra, det høres tumulter og @Kommentariatet, ei alvorlig berte på drøyt 40, kommer gående inn, også hun fra høyresida.

@Kommentariatet: Hva er det som skjer her da, @Venstre, er det husbråk i den rødgrønne stua igjen?

@Venstre: Det er @SVparti. Han er så jævla kjip. Han sier alltid at’n prøver å ta vare på asylkamelene, men nå vi’nn ikke skrive under på oppropet mitt.

@Kommentariatet: Er det mulig? Altså, kunne ikke brydd meg mindre – asylkameler er jo ikke verneverdige i det hele tatt. Men de er jo motbydelige da, så hvis noen må spise dem, står jeg og peker og ler. Du sier altså at @SVparti sier han er mot å slakte dem, men nå vil han slakte en allikevel?

@Venstre: Jepp, det er det jæ sier.

@Kommentariatet: Men det er jo dobbeltkommunikasjon. Det går jo ikke an. Det er jo bare helt uhørt. Ja, jeg husker at han sa han var mot det i går, men nå vil han ikke undertegne oppropet ditt, ja vi vet jo alle hva det betyr. Hykleri!

@Venstre: Nettopp! Nå går jæ å sier’e til Twitter. Han blir nok heeelt hysterisk når han hører om det. Lø, ass!

@Kommentariatet: Ja, jeg tror jammen jeg blir med. Her kan vi utøse av vår visdom og moralske harme.

Justisministeren kommer gående med håndjern og utstyr til tvangsfôring, men hemmes av rødt gress som henger fast i føttene hennes og stadig forsøker å slå rot. @SVparti drar seg bort til dørkarmen igjen og roper etter dem som går:

@SVparti: Faen, @Venstre, hørr då! Eg ska onnarskriva oppropet ditt seinare, men du må hjelpa meg no. Ser du iskje at det e to mot ein? Sko me iskje prøva å redda kamelen, då? De e jo faen iskje eg so prøva å slakta han.

@Jens (karakteristisk, med innslag av piping i toneleiet på grunn av opphisselse): Hæhæ. Der ser du, du får ikke noe hjelp, @SVparti. Nå kommer snart justisministeren, og da blir det kamel, enten du vil det eller ei.

@SVparti (resignert): Eg får vel setta lit te grasrøtene, då.

@SVparti trekkes inn i stua igjen, en høylytt kamp mot Jens kan høres, og justisministeren nærmer seg, riktignok i iherdig kamp mot grasrota.

Lause gjenger og andre fugler

Bystyreflertallet i Oslo, ved Arbeiderpartiet, Krf, Høyre og Frp har vedtatt å innføre en ordning som gjør det ulovlig å tigge. Riktignok bare for de tiggere som tigger på vegne av seg sjøl. Det er snakk om ei endring i politivedtektene som innebærer at

«Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.»

I bystyredebatten om saken kommer det tydelig fram hvem forslaget retter seg mot. Tiggere som aldri vil registrere seg: Romfolk og andre reisende grupper som har kommet fra Øst-Europa.(1 – (pdf) s84-91) I bystyredebatten legges det til dels vekt på udokumenterte påstander om at denne tigginga for det meste er organisert av kriminelle nettverk. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er normen, og det er så langt ikke blitt bevist. Sigve Indregard har på sin blogg skrevet godt om dette aspektet ved saken (og det etisk forkastelige i tiltaket)(2). Han dokumenterer også hvordan næringsdrivende i byen har argumentert for at den uønska tigginga hemmer deres egen pengeinnsamling – fra turistene, og derfor bør hindres.

Jeg har forståelse for dem som føler seg utrygge når fremmede mennesker kommer bort til dem og ber om penger. Den tigginga vi ser i Oslo er et tegn på sosial nød, og jeg skulle også ønske at vi slapp å være vitne til uverdige forhold i samfunnet vårt. Det kan likevel ikke være sånn at det viktigste virkemidlet vårt overfor de nødstedte er politiet. Det kan ikke være kriminelt å være fattig, og jeg har liten forståelse for dem som mener det er etiske relevante forskjeller på om tiggere er etnisk norske rusavhengige, reisende som har tatt bussen hit eller selgere som vil selge abonnement på dyre kosttilskudd med tvilsom nytteeffekt.

Som SVs bystyrerepresentant Ivar Johansen påpekte i bystyredebatten: Når det gjelder aggressiv oppførsel og regelrett kriminalitet finnes det faktisk et lovverk. Det blir også brukt. Men når noen østeuropeere dømmes, snakkes det om at alle er kriminelle. I en lengre reportasje tar Morgenbladet for seg den norske debatten om reisende (3). En rekke viktige poenger blir påpekt: Det er snakk om flere grupper reisende, mange er romfolk, mange har annen språklig-kulturell tilhørighet. Anklagen om at de fleste er kriminelle er oppsiktsvekkende svakt dokumentert, sett i forhold til den medieoppmerksomheten den får.

Vel så bekymringsverdig er det at den norske forakten for reisende ikke er unik – langt i fra. Det vakte internasjonal oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy ga ordre om å deportere et tusentalls reisende – helt uten individuell vurdering (4). I Frankrike hang anklagen om at presidenten brukte deporteringene til å vise styrke når det gjaldt lov og orden løst. I Øst-Europa er situasjonen enda verre. Partier med Fremskrittsparti-aktige programmer og ditto oppslutning går det norske Frp en høy gang i stigmatisering av «uønska» grupper i samfunnet og tar til orde for internering og deportasjon av det som er landets egne innbyggere (5). I disse landene spiller vesteuropeiske lands bruk av politimakt som «løsning» på den sosiale nøden de reisende lever under rolle som argument for at de sjøl må iverksette harde tiltak.

Det bør få oss til å tenke. For Løsgjengerloven (6) blei i si tid til delvis for å ramme akkurat de samme gruppene – reisende. Når vi nå i realiteten gjeninnfører bestemmelser derfra – om det aldri så mye skjer i kommunale politivedtekter – skriver det seg inn i ei trist historie om europeiske lands behandling av minoriteter som i århundrevis har hatt sitt hjem i Europa. Denne historia inkluderer grove overgrep også i Norge – så nylig som på 70-tallet (7).

Det er ikke bare en tom floskel når vi sier at vi lever i en mer globalisert verden. De samme avtalene som gir norske varer og tjenester markedsadgang på like vilkår i nesten hele Europa, gir også folk rett til å flytte fritt på seg. Du kan ikke skape et felles økonomisk rom uten også å lage et felles sosialt rom. Hvis vi ikke vil isolere oss fra resten av verden kan vi ikke med prinsippene i behold nekte å se baksida av medaljen: Mange av landene vi ønsker å selge til har store befolkningsgrupper som lever under svært vanskelige forhold, og myndighetene i disse landene er svært lite interessert i å bedre dem. Det er klart at det er her hovedansvaret må ligge. Alle kan nok være enige om at veien til bedre levekår for reisende tiggere går gjennom bedre levekår i de landene de opprinnelig kommer fra. Når det gjelder de konkrete tiltakene er det likevel – merkelig nok – sånn at noen mener at det beste tiltaket er å gjøre det så vanskelig som mulig for dem som kommer, og forøvrig fint lite.

Gjennom EØS-avtalen gir vi hvert år atskillige milliarder til levekårsforbedrende tiltak i Øst-Europa. Det kan umulig være slik at vi godtar å gi disse midlene uten å be om at de brukes til å gjøre noe med levekårsproblemer som er så alvorlige at de i høy grad er synlige mange tusen kilometer unna – her hos oss. Det kan ta sin tid – og i mellomtida kan det også være på sin plass med sosiale strakstiltak i Norge. Politiet er ikke sosialarbeidere, de kan aldri gi oss noe mer enn ei kosmetisk løsning – ei løsning som gjør ubehaget mindre påtrengende, men overser menneskene, slik det ofte skjer med de rusavhengige – uten sammenligning for øvrig.

PS. Det er godt at Arbeiderpartiet i det minste snakker om de sosiale problemene, men trist at de har stemt for den nye politivedtekten. I et blogginnlegg skriver Aps Julie Lødrup nylig at det ikke er nevneverdig forskjell på SV og Ap, bortsett fra at SV har politikere som er «kjedelige». Vel, her har vi i hvert fall én forskjell: Evnen til å holde i hevd prinsipper om å behandle folk anstendig, uavhengig av hvor folka kommer fra. Om ikke det spiller en rolle for Ap, så er det i alle fall noe venstresida har pleid å være opptatt av.

Oslo – en utrygg by?

I Oslo SV foregår det for tida en debatt om politikk for å skape trygghet. Det er viktig. Det å føle seg utrygg er ikkje noe godt utgangspunkt for å bli lykkelig. For alvorlig voldskriminalitet og voldtekt vil kvar hending i statistikken alltid skjule ei grufull personlig belastning. Det er klart at dersom det er slik at folk føler seg utrygge, så er det noe en bør ta tak i. Like klart er det at en god debatt bør ta utgangspunkt i relevant kunnskap og fakta. Forebygging og bekjemping av kriminalitet vil alltid være viktig for samfunnet. Likevel kan en spørre seg: Er det noen grunn til at det skulle være spesielt viktig akkurat no?

Vi kan begynne med følelse av utrygghet. Sammenhengen mellom faktisk kriminalitet og opplevd utrygghet er ikkje en til en, men som politisk parti må en også ta hensyn til stemningsbølger og folks opplevelse, om den finner støtte i statistikken eller ei. Hvis samsvaret mellom statistikken og opplevelsen er dårlig er det jo interessant i seg sjøl. Da kan en spørre seg om statistikken er pålitelig eller omfattande nok, eller om det er snakk om ei opphaussing fra media eller andre politikerar si side.

Det er mulig å debattere kva som er viktigst av opplevd utrygghet og faktisk kriminalitet, men i den saklige dramaturgiens navn kan vi begynne med opplevelsen. Det er den som er det sterkaste politiske insentivet. Opplevelse av utrygghet blir registrert gjennom SSBs levekårsundersøkelsar. De publiseres kvart tredje år, og den siste som er publisert kom i 2007. Det betyr at talla for opplevd utrygghet ikkje uten videre gjeld i dag. Den langsiktige trenden kan likevel være interessant.

Denne statistikken tar utgangspunkt i spørreundersøkelsar, der deltakerane blir intervjua av folk som sitt med en datamaskin som styrer intervjuet. Dette er ansett som en pålitelig metode i samfunnsvitenskapen og danner grunnlag for mye av SSB sin statistikk. Figuren viser andelen av de spurte som oppgir at de har vært utsette for en type kriminalitet eller føler uro for å bli ramma for en type kriminalitet. Dessverre gir ikkje levekårsundersøkinga spesifikke Oslo-tall, så talla her inkluderer alle som bor på tettsted med meir enn 100 000 innbyggerar (Oslo, Bergen, Trondeim, Stavanger). Undersøkelsen er heller ikkje så finmaska med omsyn til kva forbrytelsar en spør om.

Trendane er ikkje overtydelige, men det kan se ut til at andelen som er utsette for vold, tjuveri eller skadeverk er nokså konstant. Data over uro skiller ikkje mellom tjuveri og skadeverk, men både når det gjeld vold og skade på materiell eiendom virker det som om uroa falt markant omkring årtusenskiftet. Om det er slik at uro for kriminalitet er blitt et meir alvorlig problem enn det har vært før i tida, har denne endringa skjedd ganske nylig. Siden vi ikkje har data for dette, kan vi se på kva som faktisk har skjedd. Her skal vi se på anmeldte forbrytelsar etter gjerningssted. Å bruke anmeldelsar som målevariabel er ikkje heilt uproblematisk, det er betydelige mørketall ute og går, og andelen mørketall varierer fra forbrytelse til forbrytelse.

I rapporten Kriminalitet og rettsvesen 2009 fra SSB (1), gis det en grundig gjennomgang av kor pålitelige disse måltalla er på side 20-21. En antar at om lag hvert femte voldstilfelle blir anmeldt, og om lag halvparten av tjuveri og skadeverk. Jo meir alvorlig forbrytelsen oppleves, jo meir sannsynlig er det at han blir anmeldt. Dessuten viser statistikken at vold og seksualforbrytelsar oftare blir anmeldt no enn på 90-tallet. Det motsette er tilfelle for skadeverk og tjuveri. Det er ellers viktig å være oppmerksom på folketallet, siden det er naturlig å gå ut fra at antall kriminelle handlingar avhenger av antall folk. Vi begynner med å se på statistikk for de forbrytelsesgruppene som trulig gir størst grunn til uro, og ser på antall anmeldelsar per innbygger.

Statistikken viser ikkje en oppgang i antall forbrytelsar per innbygger, med unntak for skadeverk og seksualforbrytelsar. Det er vanskelig å se av figuren kor mange seksualforbrytelsar per innbygger som anmeldes. Tallet for 2004 var 8,35 per 10 000 innbyggerar, mens det i 2009 var 10,1 per 10 000 innbyggerar. Det har imidlertid ikkje vært ei jamn auke, tallet for 2008 var 8,37 per 10 000.

Mens folketallet i Oslo i perioden 2004-2009 vokste med omkring 54 000, om lag 10%, har antallet anmeldte forbrytelsar holdt seg stabilt – antall anmeldte forbrytelsar per innbygger har dermed falt med om lag 9%. Sjøl om oppgangen i antall seksualforbrytelsar er svært bekymringsverdig, er det viktig å huske at de store mørketalla sammen med et auka fokus på at offer for slike forbrytelsar må anmelde saker kan ha ført til ei auke som følge av reduksjon i mørketall.

Anna statistikk viser at de fleste forbrytelsar blir begått av menn mellom 20 og 40 år (2, 3). Det har vært en svak vekst i andelen menn i Oslo i denne alderskategorien fra 2004 til 2009, fra 17,7% til 18,1%. Dette kan ha ført til fleire forbrytelsar i forhold til folketallet enn det som ellers ville vært tilfelle. Figuren under viser likevel at det ikkje er slik. Nedgangen i antall forbrytelsar per innbygger blir faktisk litt større om en bruker unge menn som målestokk.

Det er et poeng i seg sjøl at menn i aldersgruppa 18-20 er sterkt overrepresentert på kriminalstatistikken sett i forhold til kor stor andel av befolkninga de utgjør (3). Men heller ikkje for denne gruppa er det mulig å påvise en generell trend i anmeldte forbrytelsar per person.

Hvis det er slik, korfor føler folk seg i større grad utrygge? En to år gammel artikkel i Aftenposten tar for seg spørsmålet, og peker på mye det samme paradokset som her: Mens kriminaliteten i seg sjøl ikkje vokser, vokser tilsynelatande utryggheta. Den statistikken eg skal vise no har mange metodiske problem, eg skal ta de etter kvart. Spørsmålet eg stiller er om det kan være auka mediefokus som er årsaka til at folk kjenner seg meir utrygge de siste tre åra – altså de åra som ikkje dekkes av levekårsundersøkelsane til SSB. Rapporterer media forbrytelsar oftare no enn før? Eg har valgt et sett med søkeord og gjort søk i mediearkivet A-tekst på strengen «<søkeord> AND oslo». Eg har prøvd å finne søkeord som i størst mulig grad er unike i kriminaljournalistikken, slik at ikkje språklig bildebruk skal påvirke resultatet i for stor grad. Deretter har eg dividert antall treff med antall anmeldelsar i den kategorien forbrytelsane hører hjemme i.

De metodiske problema som eg kommer på i farta er: 1) smulig «kryssprat» som følge av språklige bilder, 2) endra ordvalg eller forståelse av ord over tid, 3) manglande samsvar mellom søkeord og fenomen. Orda som er valgt er «voldtekt», «legemsbeskadigelse», «ran» og «hærverk». Eg trur ikkje at noen av disse orda har fått endra forekomst i perioden som er undersøkt. Parallellane søkeorda skal ha i kriminalstatistikkens anmeldelsar er «seksualforbrytelsar», «vold», «vinningsforbrytelsar» og «skadeverk». Samsvaret mellom søkeorda og fenomena vil variere. De aller fleste seksualforbrytelsar er voldtekt, og ordet blir som regel alt for sterkt når det brukes som bilde, så her bør samsvaret være godt. Når det gjeld vold, er det ikkje all vold som fører til skade, og «legemsbeskadigelse» er et litt gammelmodig ord, som ikkje brukes veldig ofte. Ran utgjør bare en svært liten del av vinningskriminaliteten, men SSB har dessverre ikkje egne tall for ran i sine statistikkar. «Hærverk» bør være dekkande for de fleste tilfelle av skadeverk, men brukes nok av og til også som språklig bilde – men neppe ofte nok til at det blir avgjørande.

Vi ser at den grovaste forbrytelsen, voldtekt har stabil rapportering gjennom perioden, gitt at føresetnadene holder. Om det er noen trend, så går den for de siste åra i motsatt retning: Det blir fleire anmeldelsar per medieoppslag. Den høge rapporteringa av disse forbrytelsane gjør likevel at en tallmessig auke i antall voldtekter fort kan gi betydelig meir medieomtale. Siden ran utgjør en liten andel av alle vinningsforbrytelsar er det vanskelig å si kva som kan ligge under her. Antallet vinningsforbrytelsar per innbygger har vært synkande, og av uttalelsane til politiet i Aftenposten-artikkelen er det ikkje grunn til å tru at andelen ran har auka bemerkelsesverdig. Talla fra 2004 og 2005 kan være prega av smitte fra omtale av NOKAS-ranet. Fallet fra 2008 til 2009 kan være resultat av auka mediefokus på ran, men det blir spekulasjonar.  Talla for vold og hærverk er svært stabile. Hærverk har en synkande tendens, det blir færre anmeldelsar per medieoppslag. Det kan tyde på auka oppmerksomhet rundt denne formen for kriminalitet.

Voldskriminaliteten har tilsynelatande falt de siste åra, det samme gjeld nivået på vinningskriminalitet. Seksualforbrytelsane holder seg stabile med unntak av et kraftig byks i 2009. Antall skadeverk har derimot vokst jamnt. Eg skal la det siste ligge, men vil først nevne ei mulig årsak: Auka fokus på å anmelde tagging. Eg føler ikkje eg har grunnlag for å trekke noen konklusjonar, men auken i anmeldte seksualforbrytelsar bør absolutt følges opp. Dersom den reflekterer en reell auke i antall voldtekter er det et svært alvorlig problem. Da bør det settes inn målretta tiltak raskt. Kriminologisk forskning viser at det avgjørande for en forbryter er om han trur han blir tatt. Dagens alt for lave oppklaringsprosent for voldtekt (4), sammen med høge mørketall og at arbeid voldtektssaker har lav status i politiet er et åpenbart angrepspunkt. Strakstiltak mot overfallsvoldtekter kan være høgare prioritert etterforskning, utviding av nattrutene i kollektivtrafikken, bedre gatebelysning og utvida patruljering av hovedferdselsårer fra sentrum med regulært politi eller natteravnar natt til fredag og lørdag. Det er likevel svært viktig å huske at voldtekt er et mykje meir omfattande problem enn overfallsvoldtekter (5).

Før eg runder av skal eg også nevne to andre problem som har vært trukke fram: Narkotikasalg langs Akerselva og veksten i private sikkerhetsfirma. Det første knytter seg til et godt kartlagt miljø på omkring 100 unge guttar i et geografisk avgrensa område. Det er vanskelig å forstå at ikkje en målretta innsats mot dette miljøet fra politiet si side og oppfølging av de som blir anholdt skal kunne bøte på dette problemet. Ei viktig hindring for dette er trulig motviljen mot å tilby arbeid eller anna meiningsfylt aktivitet til den betydelige andelen av disse som er asylsøkerar. Så lenge en ikkje kan fire på prinsippa her, er eg redd for at det blir vanskelig å oppnå resultat.

Når det gjeld sikkerhetsbransjen skal eg vise en ny figur. Den er basert på SSBs yrkesstatistikk, men går dessverre bare fram til 2008. For 2009 kan NHO service sin vekterstatistikk (6) til en viss grad fylle ut, den dekker 193 av de 243 vekterselskapa og har med alle de største. Disse 193 vekterselskapa har om lag 8200 ansatte.

Figuren viser at det har vært en betydelig auke i antall vekterar, men en nedgang i 2008. I 2007 kom fleire sektorar med i yrkesdeltakelsesstatistikken, og dette utgjorde i seg sjøl ei auke på omkring 700 årsverk. Et par nøkkeltall fra statistikken til bransjeforeninga viser at omfanget av privat vakthold likevel ikkje er så stort. Bedriftsalarmar, boligalarmar og tekniske tjenester utgjør henholdsvis 30, 11 og 10 prosent av omsetninga. Verditransport og -håndtering utgjør kvar 11%, mens vakthold utgjør 25%. Det er neppe et en-en forhold mellom omsetning og årsverk, men det kan tjene som et grovt anslag. I så fall utgjør vekterar ansatt i NHO-bedriftar om lag 2050 årsverk. Det som tjener som eventuell erstatning for polititilstedeværelse, såkalt publikumsretta virksomhet, utgjør 4% av totalomsetninga, eller altså ca. en sjettedel av vaktholdet. Hvis overslaget holder, utgjør det 330 årsverk. Som det heiter i NHO-rapporten: «Publikumsrettede tjenester er primært kjøpesenter, trafikk-knutepunkter og kollektivtransport.» Eg skal ikkje underslå at tallet på årsverk per omsatt krone trulig er høyare for slike tjenester og at dette berre omfatter NHO-bedriftene, men eg kan ikkje si at publikumsretta tjenester i størrelsesorden 6-700 årsverk framstår som ei enorm privatisering av sikkerheta til vanlige folk. Den faktoren som trulig har bidratt mest til veksten i vekterbransjen er det bransjen sjøl omtaler slik:

Det forventes at det offentlige vil fortsette den positive trenden med en balansert outsourcing av tjenester for derigjennom bedre å kunne allokere egne ressurser til prioriterte formål.

På vanlig norsk betyr dette at offentlige etatar og kommunar har satt ut til dømes egen døgnbemanning på faste installasjonar, vaktmestertjenestar og lignande til vekterselskapa. I tillegg er det nok òg utbredt at ansatte i offentlige og private virksomheter som tidligare hadde vakthold og i ytterste konsekvens sivile pågripelsar som del av sine arbeidsoppgaver har blitt fritatt fra dette gjennom kjøp av vektertjenester. Det er eg mot fordi det generelt sett fører til dårligare og mindre forutsigbare arbeidsforhold for de som utfører disse oppgavene (dette veit eg noe om, for eg har sjøl jobba i bransjen), men eg synes heller ikkje det framstår som en akutt trussel mot den fellesskapsfinansierte tryggheta i samfunnet.

Denne gjennomgangen er sjølsagt ikkje komplett. Talla er heller ikkje heilt ferske, og det er stort rom for tolkingar. Eg meiner likevel at den med ett viktig unntak, seksualforbrytelsar, viser at det ikkje er grunnlag for å si at Oslo er blitt meir utrygg de siste åra. I så fall må det de være snakk om ei akutt forverring i inneværande år, og det er et bilde eg ikkje kjenner meg igjen i, verken fra kvardagen eller avislesing. For min egen del betyr det at eg har vansker med å akseptere en debatt som tar utgangspunkt i at «alt er blitt så mye verre», og at det er behov for strakstiltak på mange område. Når det gjeld seksualforbrytelsar og noen få, avgrensa kriminalitetsproblem i Oslo ser eg behov for auka innsats med strakstiltak. En personlig tragedie er alltid én for mye. Men i det store bildet meiner eg at de ressursane samfunnet skal bruke på trygghet kaster mye meir av seg i langsiktig, forebyggande arbeid. Den beste måten å forebygge kriminalitet på er å sikre arbeid til alle og å ta i bruk «tomrom» i byane til lovlig virksomhet, slik at kriminaliteten ikkje kan gjemme seg.

Statistikken i denne artikkelen er henta fra SSBs statistikkbank, om ikkje anna er eksplisitt referert. Har du innspill eller kommentarar, er det velkomment.

Sosialister i Europa

Det er ikke bare Norge som nettopp er ferdig med et nasjonalt valg. Mens forhandlingene om den nye Soria Moria-plattformen diskuteres i norske media (0, 1, 2), har både Tyskland og Portugal hatt valg til nasjonalforsamlingene i helga. I norske media har det vært skrevet mye om at den rød-grønne regjeringas seier er unik i sin vektlegging av at velferdsstaten skal videreføres og i det at en sentrum-venstre-regjering vinner fornya tillit. Paul Chaffey skrev for en stund siden at finanskrisa overraskende nok ikke har styrka den systemkritiske venstresida, hovedsakelig fordi Europas høyrepartier fikk framgang i valget til Europaparlamentet (3). Men hvordan står det egentlig til med sosialistpartiene i andre europeiske land som nylig har avholdt valg?

I Tyskland endte valget med at de kristenkonservative med Angela Merkel i spissen beholdt makta, men man fikk en høyredreining i og med at CDU/CSU stort sett beholdt sin oppslutning (tilbakegang fra 35% til 34%) og kan bytte ut sine sosialdemokratiske regjeringspartnere med det høyreliberale FDP. Sistnevnte gjorde et brakvalg og gikk fram 5 prosentpoeng til 15%. Etter regjeringssamarbeidet med CDU/CSU ligger SPD med brukket rygg, har mistet 11 prosentpoeng oppslutning og gjorde med 23% et historisk dårlig valg. Sosialistpartiet die Linke gikk fram fra ca. 8% til ca. 12%, og har i enkelte tyske delstater nå en oppslutning på nær 30%. Die Grünen gikk også fram fra ca 8% til ca. 11% (4, 5).

I Portugal har partiene partiene «>navn som kan forvirre nordmenn. Sosialistpartiet PS, som vel ligner mest på Arbeiderpartiet av de norske partiene, mistet sitt rene flertall i nasjonalforsamlinga, men vant likevel valget med ei oppslutning på omkring 37% (mot 45% i forrige valg). Dermed hindret de Sosialdemokratene, som ironisk nok ligger nærmest det norske Høyre, i å overta makta, ettersom de bare fikk 29%, mot 28% i forrige valg. Før valget ble det spekulert i at Sosialdemokratene sammen med de høyreorienterte kristeligdemokratene CDS/PP kunne danne regjering. CDS PP var som de øvrige småpartiene valgvinnere, med framgang fram «>fra «>fra fra 7% til 11%. På venstresida gikk Kommunistpartiet/De grønne marginalt fram fra 7,5 til ca. 8%, mens Venstreblokken BE gikk fram fra drøye 6 til knappe 10%. I og med at PS mista flertallet er de likevel nødt til å finne samarbeidspartnere for å styre politikken. I nasjonalforsamlinga kan de støtte seg på Kommunistpartiet/de Grønne  og Venstreblokken eller Sosialdemokratene for å få flertall (6).

Det var de rene valgresultatene, men hva med den politiske situasjonen? I Tyskland kom det uklare valgresultatet i 2005 etter at SPD i 8 år hadde regjert sammen med Die Grünen i en tysk variant av et rødgrønt samarbeide. Viktige forskjeller på dette rødgrønne samarbeidet er at Die Grünen er et sentrumssosialt miljøparti med en klar intellektuell profil, og at den rødgrønne koalisjonen satt igjennom New Labours høykonjunktur. Reformer for slanking av velferdsstaten sto sentralt i denne regjeringsperioden, og bidro utvilsomt til framveksten til die Linke, som stilte til valg for første gang i 2005. Selv om SPD/die Grünen og die Linke hadde flertall i 2005, valgte SPD å vende seg mot kristendemokratene som på dette tidspunktet var jevnstore for å innlede regjeringsforhandlinger.

Årsaken til dette var blant annet at die Linke i Tyskland har en politisk status som ligner litt på den Frp har i Norge: De anses som et populistisk utgiftsparti. Samtidig var noe av årsaken til at die Linke vant organisatorisk styrke og fikk bygd opp et SPDs «>partiapparat i de gamle vesttyske statene en betydelig avskalling av partimedlemmer fra SPD. Avskallingen gikk helt til topps i SPDs partiapparat, slik at blant annet den tidligere SPD-finansministeren Oskar Lafontaine gikk over til die Linke. Dette førte samtidig til at SPDs politiske tyngdepunkt ble forskjøvet til høyre og til et svært dårlig samarbeidsklima mellom de to partiene på riksplan.

På lands/delstatsplan samarbeider de imidlertid godt, blant annet i Berlin (7) og Brandenburg (8). Etter delstatsvalget i Saarland den 30. august oppsto muligheten for et rød-rød-grønt samarbeid mellom die Linke, SPD og die Grünen. Det har ikke lykkes meg å få klarhet i utfallet av forhandlingene om delstatsregjering etter valget 30. august, men sentrale politikere i die Grünen har gått inn for en venstrekoalisjon (9). Muligheten for en såkalt Jamaica-koalisjon (navnet etter CDU/sort, FDP/gul, die Grünen/grønn) er fremdeles til stede (10), men dersom man realiserer sentrum-venstre-koalisjonen i en vesttysk delstat kan det øke mulighetene for en slik koalisjon på forbundsnivå i 2013, slik Trondheimsmodellen gjorde i Norge.

For valgresultatet i Tyskland levner ingen tvil om at store, sosialdemokratiske partier vinner lite på å samarbeide til høyre i dagens politiske situasjon. Det er en viss parallell mellom det tyske SPDs nedtur fra 1990-tallet fram til i dag: Ap styrte med sterkt parlamentarisk grunnlag i Brundtland og Jaglands dager ved samarbeid mot sentrum på et program for reform av velferdsstaten. Den mer fragmenterte partifloraen i Norge tillot etterhvert ei rein sentrumsregjering i 1997, men den samme stortingssammensetninga ga opphav til Stoltenberg I-regjeringa i 2000. På dette tidspunktet var også norske Ap i New Labour-rus, noe som resulterte i et katastrofevalg i 2001. SV gjorde da et svært godt valg med nesten 13%. Dersom vi sammenligner Aps 90-tallssituasjon med SPDs 2000-tallssituasjon er den nokså lik: Det høyresosialdemokratiske reformprogrammet gir sosialdemokratene sterkt redusert oppslutning, og det å søke makt med grunnlag i samarbeid til høyre, slik Ap gjorde i 2000 og SPD gjorde i 2005, gir elendige resultater. SPDs situasjon ble ytterligere forverra av at de, i likhet med de borgerlige partiene i Norge, ikke hadde en avklart regjeringsplattform. Vil denne erfaringa føre til at høyresosialdemokratene i SPD gjør som norske Ap og prøver å etablere en formell, felles plattform med die Linke og die Grünen foran 2013-valget? Vil en slik koalisjon vinne valget – og til hvilken, om noen, kostnad for die Linke?

I Portugal er imidlertid situasjonen en annen. Der har sosialistene/PS administrert et høyresosialdemokratisk reformprogram alene, og tapte oppslutning så det sang. Imidlertid er den parlamentariske situasjonen slik at et venstresosialdemokratisk grunnlag og et samarbeid til høyre begge er mulige. Også i Portugal framheves den politiske avstanden til venstresida som for stor til at et regjeringssamarbeid mellom PS og Venstreblokken/BE (for ikke å snakke om kommunistene) anses som mulig. I denne situasjonen blir det interessant å se hva som skjer de neste fire åra: Vil PS klare å finne et politisk minste felles multiplum på venstresida? Vil det som PS opplever som konsesjoner til venstrepartiene styrke PS’ oppslutning? Eller vil PS gå inn for å i hovedsak å støtte seg på det store høyresidepartiet, PSD og gå på nok et saftig tap i oppslutning? Med en oppslutning om venstreradikale partier på i alt 18% er det klart at Portugal kan bli et interessant land for sosialister å følge. Man skal likevel huske at Portugal er et ferskt demokrati, og at illegale venstreopposisjonelles motstand mot militærdiktaturet fremdeles bidrar til å gi venstresida ekstra prestisje i en del miljøer.

Imidlertid er det vanskelig å slutte seg til Chaffeys analyse om at de systemkritiske partiene i Europa gjør det dårlig, eller om at kapitalismen som system står sterkere enn på lenge. Bare høstens valg viser at venstresosialistiske partier i flere land vinner strategiske posisjoner som faktisk eller potensielt parlamentarisk grunnlag for sentrum-venstrekoalisjoner. Disse landene er heller ikke blant dem som er blitt hardest ramma av finanskrisa. Det er helt åpenbart at de venstresosialistiske partiene er godt i stand til å vinne oppslutning også i en «normalsituasjon». Vi skal ikke se bort fra at det kan komme nye tilbakeslag i verdensøkonomien, også på kortere sikt. Om det skjer, vil det bli vanskeligere å hevde at det ikke er systemet det er noe galt med. De utfordringene markedsøkonomien står overfor med hensyn til klimakrisa vil trolig også bidra til å styrke båndene mellom miljøbevegelsen og de sosiale bevegelsene.

Det norske valget er likevel et godt bilde på at man som fløyparti sitter utsatt. Jeg tror at erfaringene SV har bygget i de første 4 åra i regjering gjør at vi i de neste 4 åra klarer å synliggjøre resultatene av vår regjeringsmakt bedre og bygge organisasjonen videre, slik at det blir mulig å styrke seg til neste valg. Det norske valget og de to valgene som er gjengitt her, viser etter min mening at sentrum-venstre er avhengig av å utgjøre et troverdig alternativ som ønsker å styrke velferden dersom de skal vinne (fornya) tillit i befolkninga. Venstresosialistiske partier som SV er avhengige av å vise at disse alternativene – og deres resultater – er deres fortjeneste dersom de skal bruke dem til å vinne større oppslutning.

Skryt til NHO – hev sosialhjelpa

Ja du leste riktig. Kudos til NHO-direktøren som sier det som det er (1). Det slitsomme og uverdige livet som følger med for lave sosialhjelpssatser gjør det vanskeligere for folk å komme seg i arbeid igjen. Det er sagt før, men kan ikke sies for ofte: Det er ingen som ønsker at folk skal gå på sosialen. Alle som kan skal jobbe. De som ikke kan skal få trygd. Noen mener at dette er en god grunn til å gjøre det så jævlig som mulig å motta sosialstønad. De har misforstått fullstendig.

Hvis du ikke får nok penger til å betale det det koster å spise mat, betale strøm- og telefonregning og kjøpe reingjøringsmidler til huset, ja så er det helt åpenbart at du ikke har overskudd til å søke jobb heller. Hvis du ikke har råd til telefon, får du ikke prata med NAV eller arbeidsgiver. Det florerer med historier om folk som har tømt kontantkortet i telefonkøen hos NAV. Får du ikke betalt for et internettabonnement kan du ikke betale regninger i nettbank, det blir mye vanskeligere å orientere seg på jobbmarkedet, for ikke å snakke om at e-post ved siden av telefon er den suverent mest effektive kommunikasjonsformen for folk på jobbjakt.

Det at enkelte sliter med å ha råd til selv de mest basale ting med dagens sosialhjelpssatser er kanskje vanskelig å tro, men i denne NRK-saken (2) kommer det fram at satsene i enkelte kommuner ligger under 3000 kroner i måneden. Det skal riktignok ikke dekke boutgifter, men holder på ingen måte for å opprettholde en ellers normal levestandard. Derfor må vi ha nasjonale minstestandarder for sosialhjelp. Karin Andersen kan snakke på vegne av mange i den sammenhengen:

Det er vanskelig for SV å forstå hvorfor noen er imot det, men vi vil fortsette å jobbe for å nå dette målet, sier Andersen.

Ikke bare er det viktig at folk skal ha verdige liv, men det er sannsynligvis samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere litt mer i dem som midlertidig faller ut av arbeidsmarkedet, fordi det øker sannsynligheten for at de orker å komme seg tilbake i jobb.