Stikkordarkiv: Sosialisme

Hvem eier kvinnedagen?

I oppkjøringa til årets 8. mars-feiring har de politiske ungdomsorganisasjonene til Venstre og Høyre aksjonert mot kvinnedagskomiteene i Oslo, Bergen og andre byer fordi de mener at kvinnedagen er «kuppa» av venstresida. Det er riktignok ikke første gang de gjør dette, men jeg har inntrykk av at årets aksjoner har vært bedre samkjørt og planlagt enn før. I tillegg til å foreslå paroler som i liten grad kan ses som noe annet enn bevisste provokasjoner, har de prøvd å fremme et budskap med breiere appell, som har tatt utgangspunkt i kvinners situasjon internasjonalt eller at stemmerettsjubileet bør borge for ei «breiere» 8. mars-feiring enn vanlig.

Tung venstresidehistorie

Noen har påpekt det historieløse i denne protesten fra ungdomshøyresida, men jeg føler skapet bør settes litt grundigere på plass: En nasjonal kvinnedag blei markert fra 1909 i USA etter initativ fra Det amerikanske sosialistpartiet, og den blei markert den siste søndagen i februar. Den internasjonale kvinnedagen blei året etter innstifta av Den andre sosialistinternasjonalen som den internasjonale arbeiderkvinnedagen, på initativ fra kommunisten Clara Zetkin. Da dagen blei markert første gang i Norge i 1915, var det Arbeiderpartiets kvinneforbund som var arrangør og den russiske kommunisten Alexandra Kollontaj (forøvrig den frie abortrettens mor) som var hovedtaler. Temaet for markeringa var likevel et krav om fred.

Clara Zetkin, kvinnedagens mor. Her avbilda på et DDR-frimerke.
Clara Zetkin, kvinnedagens mor. Her avbilda på et DDR-frimerke. Wikimedia Commons. (original)

Datoen kom man fram til etter at kvinnedagsmarkeringa i St. Petersburg i 1917 – på den siste søndagen i februar i følge den julianske kalenderen – utgjorde startskuddet til Februarrevolusjonen. I den moderne, gregorianske kalenderen, som blei innført etter revolusjonen var dette 8. mars. Lenge blei dagen hovedsakelig markert i land med sosialistiske eller kommunistiske regimer, og forsøk på feiring i Norge like etter krigen blei derfor møtt med anklager om undergraving. Med politisk undertrykking mista den riktignok etterhvert all politisk brodd i de kommunistiske diktaturene, og utvikla seg f.eks. i Sovjetunionen til en slags valentinsdag, der kvinner fikk blomster, sjokolade og galante gester av menn. I land der kvinnebevegelsen hadde frihet, fortsatte den å være en kampdag for kvinnebevegelser på venstresida, sjøl om den nære forbindelsen til kommunismen bidro til å gjøre den marginal på 50- og 60-tallet. Det er likevel verdt å merke seg at kvinnedagen er eldre enn det skarpe skillet mellom sosialdemokrati og kommunisme som vi er vant til å tenke på i dag.

I Norge blei feiringa gjenopptatt tidlig på 1970-tallet av radikalfeminister fra Kvinnefronten, også den gangen var det noe strid om parolene, men ikke av den typen den unge høyresida vil ha i dag. I 1977 kom imidlertid kvinnedagen inn på FNs liste over internasjonale dager, og beholdt datoen 8. mars. Dette førte til at markeringa av dagen blei mer utbredt i Vesten, og at feiringa fikk større vitalitet. Like fullt var det de radikale feministorganisasjonene som beholdt eierskapet til dagen i Norge, og parolene skydde ikke unna utenrikspolitiske temaer, eller emner som på samme måte som EU-parolene i Bergen ikke er «direkte kvinnerelaterte». Dette er historia. Jeg vil påstå at den taler ganske sterkt for at venstresida ikke tar seg friheter når den krever eierskap til 8. mars, og for at det er sterke tradisjoner for ei brei tolkning av hva kinnedagens budskap skal være.

Og ærlig talt, dette er ikke vanskelig å finne ut. Aftenposten innsikt publiserte i 2011 f.eks. en lang, interessant og åpent tilgjengelig artikkel om kvinnedagens historie med tittelen «Arbeiderkvinner i alle land…».

Aktivistiske dilemmaer

Om det alltid er lurt å kjøre denne tunge venstresidetradisjonen gjennom i møte med et samfunn som, på tross av at all denne informasjonen kan innhentes i løpet av en halv time, ofte ikke husker lenger tilbake enn til forrige lunsjpauses moralske indignasjon – det er så sin sak. Her ligger det et aktivistisk dilemma i spenningen mellom store analyser og enkle budskap. Redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, har skrevet et par interessante kommentarer om det han oppfatter som en tendens til venstreglidning og meningstvang i form av en slags underforståtte krav om å akseptere analyser som favner for vidt i bevegelser som skal jobbe for «gode saker». Jeg må si meg enig i en del av kritikken, og innrømme at noen av analysene han gjengir når det gjelder årsakene til dette virker plausible. Særlig kan det i en del tilfeller hende at saksbevegelser burde være flinkere til å holde seg til sine saker, framfor å være enige med alle de andre «snille». Også folk på venstresida har fremma denne typen kritikk, slik som Mimir Kristjansson og Aslak Sira Myhre.

På den andre sida mener jeg at denne kritikken er temmelig malplassert når det gjelder 8. mars, og at andre deler av den treffer dårlig også i videre forstand. Venstresidas dominans i organisasjonslivet er, når det kommer til stykket, sannsynligvis i stor grad bestemt av fritids- og arbeidspreferansene dens. Det er alltid en viss politisk avstand mellom aktivister, medlemmer og offentligheta, og denne spenningen er nødvendig for å skape politisk dynamikk. Ny politikk kommer som regel fra spesialister, men det er likefullt deres jobb å overbevise oss andre. Blir vi ikke overbevist, må aktivistene jobbe hardere, annerledes eller skape noe nytt. Venstresida kan ikke bruke enige og muligens lite representative organisasjoner til mye mer enn det høyresida kan bruke et enig og lite representativt næringsliv til, om den ikke får stemmer i valg. Ingen steder er det likevel så sant at «folk stemmer med beina» som når det kommer til demonstrasjonstog, men oppslutninga avhenger også av hva slags stemninger som hersker i opinionen. Det er organisasjonenes privilegium å prøve å fange stemningsbølgene og sjøsette saker på dem. Andresen kommenterer det ikke nærmere, men «fronten» av ulike organisasjoner som stiller seg bak forenende paroler, ofte på tvers av hovedsaksfelt, er tross alt en av de mest effektive mobiliseringsmodellene organisasjonslivet har. Det er bare mulig å latterliggjøre den når den er liten.

Plakat fra 8. mars 1914. Via Wikipedia Commons.
Plakat fra 8. mars 1914. Wikimedia Commons. (original)

Hvis organisatorene ikke har tro på at det de mener er viktig også har tilstrekkelig oppslutning, gir de opp prosjektene sine, slik det langt på vei har skjedd i den aktivistiske norske fredsbevegelsen. I 2003 var det så åpenbart for mange at det var galt å gå til krig i Irak at 60 000 møtte til demonstrasjon bare i Oslo. I dagens konflikter er det så uklart hva som er rett og galt at fredsbevegelsen bare klarer å mobilisere de mest ihuga NATO-motstanderne til aksjon. Det spiller utvilsomt en rolle hva slags oppmerksomhet temaene får ellers i offentligheta. I 2003 kunne krigsmotstanden støtte seg på FNs sikkerhetsråds tydelige nei og en sterk antipati mot en krigshissende republikansk president. På samme måte kunne 8. mars-toget i 1978 mønstre 20 000 på ryggen av en ny FN-dag og nyvunnet lov om sjølbestemt abort, mens det er tilsvarende vanskelig å mobilisere for radikalfeministiske saker når media bare halvt ironisk idoliserer pin-up-feminismen, der friheten til å sprøyte restylane i leppene og å spille på sex i sjølreklame av noen framstilles som kvinnesak. Kvinnesaken er likevel også mer komplisert i dag, slik en av de opprinnelige initativtakerne på 70-tallet, Gro Hagemann, sier i dette intervjuet.

Å splitte er også et fritt valg

I et av de mer reflekterte innleggene fra den unge høyresida anerkjenner Christopher Biong flere av kampsakene, men peker likevel på at det «er allikevel noe med helheten her som gjør det vanskelig for meg å slutte opp om årets tog», og sier at han «hadde virkelig håpet at den internasjonale kvinnedagen kunne vært brukt til å markere 100 år med stemmerett for kvinner». Vel, det er altså også litt historieløst, fordi stemmerett ikke lenger er en kampsak, mens kvinnedagen altså er en kampdag. Å feire det man allerede har oppnådd kan man gjøre andre dager, og sjøl om det å gjøre det kanskje kunne ført til at man inkasserte en taktisk gevinst i form av økt oppslutning, ville man også tape i form av tapt kontrovers.

Valget om å ikke slutte seg til blir altså tatt på bakgrunn av at helheta er vanskelig å svelge, og det er i og for seg en ærlig sak. Det er ikke like lett å tro på den gode viljen bak paroleforslag som «Slipp puppene mine fri» (Bergen Unge Venstre, 2004) og «Sosialisme er ikke feminisme» (Oslo Unge Høyre, 2013). Ungdomshøyres sterke tro på at individer alltid står fritt til å velge det beste for seg trumfer for deres del kvinnedagens tradisjonelle mål om å utfordre de strukturene som fører til ufrihet. Om de strukturene ikke lenger står svart på hvitt i lovverk og regulativer, betyr ikke det at de ikke lenger finnes. Hovedparola for Oslo-toget, «100 års tålmodighet er nok – likelønn nå!» trumfes kanskje av ei forestilling om at lønna «dannes naturlig i arbeidsmarkedet», og at det er ei viktigere frihet enn kvinners økonomiske posisjon? De enda mer kontroversielle parolene om porno og reklamemerking handler om hvordan kvinnebilder skapes og påvirker den friheta kvinner (og menn) føler til å være stolte av seg sjøl og hvilke roller det forventes at de tar i ulike sammenhenger. Man må gjerne mene at dette ikke er viktig, men kvinnebevegelsen er ikke UNICEF, de jobber i Norge for kvinner i Norge, og de mener at kvinnebildene som produseres i populærkulturen tar fra dem frihet, sjøl om, eller kanskje heller nettopp fordi, «alle» ser på porno og vi har retusjert reklame i synsfeltet 10 % av dagen. Er ATM kult, thinspiration et godt ideal og sexkjøp eller en karriere i pornoindustrien noe du vil anbefale sønnen din?

Det kan godt hende at disse spørsmålene ville skape en bedre grobunn for samling på 8. mars – jeg vil strengt tatt tro de er ubehagelige på høyresida også. Spørsmålet den unge høyresida bør stille seg sjøl før de fortsetter med aksjonene sine er likevel først og fremst om de er villige til å problematisere valgfrihetsdogmene sine. For meg framstår aksjonene deres vel så sekteriske som 8. mars-komiteenes allmøtestyrte organisasjoner, fordi de insisterer på implantere sin dogmatiske idé om den fullstendig frie, individuelle valgsituasjonen inn i en agenda som gjennom hele sin eksistens har bygd på en anerkjennelse av at en slik situasjon er en illusjon. Om de ikke anerkjenner premissene for dagen, har de valgt å splitte ut før de i det hele tatt har kommet seg på parolemøter. Det er sikkert mulig for dem i noen grad å vinne sympati ved å framstille seg som ofre i møte med denne tradisjonen, slik de altså ikke for første gang gjør med årets aksjoner mot kvinnedagen, men det er ikke akkurat noen intellektuell schwung over framstøta. Da kan de heller prøve å stifte sin egen «kvinnenes valgfrihetsdag» og argumentere for sakene sin, i stedet for å stjele fokus fra andres saker ved å iscenesette seg sjøl som ofre.

Oppdatering: Jeg har fått en kommentar om at det kan være greit å anerkjenne at feminisme heller ikke er sosialisme. Det gjør jeg gjerne: Det finnes en lang og sterk borgerlig feministisk tradisjon også; som kjent var den første kvinna på Stortinget fra Høyre, og det var Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen som fikk innført 40%-kravet til representasjon i ASA-styrer. Mange andre eksempler finnes, så det er ikke forbildene det skorter på.

Studentar – seg sjølve nok?

Følgande kronikk sto på trykk i dagens Klassekampen, men kan diverre ikkje lesast på nett. Difor finn du han her.

Studentrørslas frontfigurar frå overgangen mellom 1960- og 70-talet har hatt so stor suksess at dei i dag – av onde tunger – vert nytta som sanndomsvitne på at sjølve det radikale prosjektet er tomt. Me deler ikkje denne oppfatninga, men me har vanskeleg for å sjå at dagens studentar kan koma til å spela ei slik rolle i dagens Noreg. I andre land står studentane stadig i sentrum når ein protesterer mot utbytting og urettvise. Kva er skjedd med dei norske studentane?

Det er ikkje det at det ikkje finst noko å protestera mot. Det siste tiåret har sett store omveltingar på lærestadene deira. Kvalitetsreformen og endringar i løyvingssystemet for høgare utdanning har ført til at både studentar og tilsette ved universitet og høgskular har fått mindre fridom i arbeidet sitt. Studentane skal losast gjennom studieprogram der dei fleste emna er fastlagde på førehand, dei har mindre tid dei kan rå over og dei vert kasta ut av lærestaden om dei ikkje er flittige nok. Dei vitskapleg tilsette er i stadig større grad vorte tvunge til å syna at det dei driv med er «nytteleg»: Arbeidet lyt bidra til eksterne løyvingar, publikasjonar skal tellast og verknaden på internasjonale rangeringar målast.

Utviklinga er ikkje særnorsk, den har røter mellom anna i Bologna-prosessen og EUs utdanningsstrategiar. I land som Austerrike, Frankrike og Spania har studentane protestert høglydt mot denne utviklinga.

I Noreg har studentprotestane vore lågmælte, om det i det heile tatt har vore nokon protest. Det er ikkje fordi studentane er dårleg organiserte. Lars Sponheim skal ha sagt at den tidlegare organisasjonen til universitetsstudentane, Norsk Studentunion, var Noregs nest beste lobbyorganisasjon (reiarlagsforbundet var best). Men når me har freista undersøka kva gjennomslag det er snakk om, finn me berre velferdssaker: Studiestøtte, studentbustader og reiseordningar.

Ei mogleg forklaring på dette er at ein student i dag ikkje er det same som ein student var då barrikadane vart reiste i Paris. I ei levekårsundersøking frå 2005 heiter det at berre 13 prosent av studentane er so kalla «idealtypiske» – einslege, busette i større byar og engasjerte i fulltidsstudium. Dei fleste studentane avvik frå stereotypien. Medan trange levekår og meir synleg klassereise før kan ha styrka det sosiale medvitet til studentane, finst det ikkje ei sams røynd studentane i dag kan einast om, viss ein ser bort frå den milde materielle mangeltilstanden. Den kan bøtast med velferdsgode.

Det finst òg andre mekanismar som kan medverka til at studentane ikkje maktar å samlast om ein politikk som går ut over dei reint materielle levekåra. Medan slike krav kan stillast på bakgrunn av den kvardagen kvar og ein opplever, må idépolitiske krav byggja på ei sams røynd. Det er mange årsaker til at studentpolitikarane ikkje har so lett for det. Ei årsak er mangelen på sams organisering.

Studentrepresentantane vel ved kvar lærestad sjølv korleis dei vil organisera seg. Det finst like mange valmodellar til landets studentting som det finst lærestader, sjølv om det finst visse fellesdrag: På dei fleste store universiteta er det «parlamentsval», der lister stiller til forholdstalsval i fleirmannskrinsar. På høgskulane og NTNU er det fleirtalsval i einmannskrinsar. Ei viktig skiljeline går dels mellom desse valmodellane og dels innad på parlamentsuniversiteta, der «ideologar» kjemper mot «tillitsmenn». Ideologane rekrutterer frå ungdomspartia, og leverer sjeldan overraskingar. Dei vert ofte skulda for ikkje å ta omsyn til alle studentars beste – kva det er er det visstnok berre tillitsmenna som veit. Debatten mellom dei to partane er utmattande og frukteslaus.

Trass i dette har dei studenttillitsvalde elles gode føresetnader for å utøva makt på lærestadene. Ved dei største universiteta har ein kjøpt opp til fem personar fri frå studia på full tid for å drive studentpolitikk. Det finst ei etablert studentallmente med aviser, radio – ja til og med TV, som slepp dei til med utspel og opnar for debatt. Det er ikkje veldig vanskeleg å verta vald heller. Dei fleste heiltidstillitsvalde har ikkje meir enn eit års erfaring som menige studenttingsrepresentantar bak seg, og studenttingssetene er for det meste up for grabs. Kor svakt systemet eigentleg er har synt seg nokre gonger, mellom anna då ad hoc-lista Boligaksjonen vann meir enn to tredelar av røystene ved valet til studentparlamentet i Bergen i 2002, berre for å fordunsta då valperioden var omme.

Det krevst likevel meir enn ideologi og lokalaviser for å stå i mot universitetsbyråkratias sakspapirmøller. Studenttillitsvalde veks på kunnskap og organisatorisk dugleik, slik andre tillitsvalde gjer det. Den organisatoriske dugleiken får ein lettast herredøme over om ein får han med morsmjølka – dei mest ressurssterke studentane har størst vilje og evne til å ta på seg oppgåver ved sidan av studia. Kunnskapen deira vert likevel som oftast levert av den same institusjonen dei tillitsvalde skal kjempa med.

På lærestadene har studentrepresentantane beste tilhøva for å utøva makt i ymse partssammensette utval, men det er vanskeleg å tala møteleiaren i mot når ho sjølv har laga saksframlegga der ein freistar finna motargument. Det er nok lettare å oppleva meistring om ein slår seg saman med administrasjonen, og sjølv om det ikkje er anna enn anekdotisk belegg for denne årsakssamanhengen, er det påfallande kor sjeldan studentane utnyttar fleirtalet dei ofte – og i alle fall i lærestadenes styrer – har saman med dei vitskapleg tilsette sine representantar.

Tvert om finst det ei rekkje døme på at studentane ikkje berre støttar administrasjonens politikk generelt, dei ofte går til åtak på dei vitskapleg tilsettes krav spesielt. Dei partssamansette styra er ein viktig føresetnad for denne dynamikken, saman med mangelen på felles møteplassar med lærarar og forskarar på lærestadene. Når det ikkje finst organ, kultur eller eit samlande syn som kan danna grunnlag for felles ståstader, ender vanten på pengar opp i eit splitt-og-hersk-system der dei som sét dagsorden har bukta og båe endar. Ein skulle tru at overbyggjande prinsipp for universiteta og høgskulane kunne samla studentar og vitskapleg tilsette. Om noko slikt prinsipp skulle peika seg særskilt ut, måtte det vera den akademiske fridomen. Studentane har likevel inntil nyleg ikkje evna å formulera eigen politikk om akademisk fridom.

I dei forskingspolitiske plattformane til dei gamle studentorganisasjonane Studentenes landsforbund og Norsk Studentunion vart omgrepet i si tid nytta slik at vankunna var openberr. Elles var politikken i stort knytt til dagsaktuelle saker i den nasjonale eller lokale universitetspolitiske debatten og einskildtillitsvaldes kjepphestar. Den nye politikken om akademisk fridom er nok òg vorten handsama som ein kjepphest. Dei ofte nokso sprikande plattformane gjer at det politiske fokuset til dei sentrale tillitsvalde lett vert avgrensa til reaksjonar på dagsaktuelle saker – med visse vyrdelege unntak.

I høringssvara til dei største reformene i høgare utdanning dei siste ti åra, Kvalitetsreformen og den nye Universitets- og høgskulelova, vart det slått ring om den akademiske fridomen berre i den grad meir eller mindre likelydande formuleringar kunne finnast hjå Forskerforbundet eller LO. Det er ikkje nokon løyndom at organisasjonar lobbar opp mot kvarandre i viktige saker. Det er likevel påfallande at fagrørsla må på banen for at studentorganisasjonane skal ta radikale standpunkt i andre saker enn dei som handlar om omfordeling til dei sjølve, trass i at undersøkingar viser at studentmassen ligg godt til venstre for snittet i folkesetnaden i sine partival.

Ikkje di mindre har nett dei nemnde reformene på grunnleggjande vis grepe inn i arbeidsvilkåra ved dei høgare lærestadene. Medan dei vitskapleg tilsette undervegs har sikra lovvern for sin akademiske fridom, vart spørsmålet om læringsfridom møtt med tagnad eller uvisse. Det er mogleg å tolka den vantande evna til å reisa dei mest grunnleggjande prinsipielle debattane som eit teikn på at dei studenttillitsvalde ikkje stør seg på ein studentmasse med klare og einskaplege tankar om sin eigen plass i samfunnet. Det er kanskje ikkje so rart når studentmassen i seg sjøl er so lite heilsleg. Mykje tyder på at dei fleste studentane aksepterer både si eiga stilling og samfunnet slik det er.

Andre stader i verda er dei unge lesande mellom dei som står fremst i den sosiale kampen. Eit av dei siste døma på det synte seg på tampen av fjoråret, då den konservative regjeringa i Storbritannia som lekk i sitt krisebudsjett vedtok ei tredobling av studieavgiftene. Det er ikkje utenkjeleg at noko slikt ville sett sinna i kok i Noreg òg, men det måtte nok vera nett noko slikt. For augneblinken er diverre dei norske studentane seg sjølve nok. Om studentane skal få større dagsordenmakt trur me det ville vera klokt å utvida valperiodane til dei sentrale tillitsvalde, satsa sterkare på fagpolitikk og skipa organ for kollegial politikkutvikling på lærestadene.

Hodene ruller i SPD

Som en liten oppfølger til oppsummeringa av venstresosialistenes posisjon i Europa her om dagen tar jeg med noen nyheter om etterspillet etter valget i Tyskland. De tyske sosialdemokratene (SPD) gikk altså på et gigantnederlag, tapte 11%-poeng i oppslutning og endte på 23%, ikke ulikt Aps skjebne etter Stoltenberg I i 2001 (1). Partiledelsen har tatt konsekvensen av resultatet:

  • Kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier ønsker ikke å gå inn i partiledelsen, men blir trolig parlamentarisk leder (2).
  • Partileder Franz Müntefering har erklært at han ikke vil ta gjenvalg (3).
  • Partisekretær Hubertus Heil trekker seg fra sin stilling for å gå inn som riksdagsmedlem, muligens til en sentral plass i gruppestyret (2).

I en analyse av velgerbevegelsene viser det seg at SPD lekker i alle bauger og kanter, men som jeg antydet i det nevnte innlegget, særlig til die Linke (4). Men lekkasjen til hjemmesitterpartiet har vært enda større: Hele 1,6 millioner av dem som stemte på SPD ved forrige valg valgte å bli hjemme i år. Forklaringene som trekkes fram er mangelen på en klar og tydelig profil, samt at partiledelsen ligger vesentlig til høyre for partiets grunnplan og velgere. Die Zeit melder at omkring 60% av SPDs sympatisører foretrekker det venstreorienterte SPD. Det ville vært interessant å se tilsvarende tall for det norske Arbeiderpartiet.

Spekulasjonene rundt hvem som kan ta over som leder for SPD brer seg. Partiet har allerede brukt opp delstatspresidentene sine i lederskifter de siste åra, og Berlin-lederen Klaus Wowereit blir ansett som for tett bundet til die Linke til å være valgbar (5). Blant de mer sannsynlige forslagene løftes avtroppende miljøvernminister Sigmar Gabriel (6) fram, med Andrea Nahles (7) som kandidat til stillingen som partisekretær. Nahles har bakgrunn som leder for ungdomspartiet og har gjennom motstand mot de upopulære velferdskuttene som ble gjennomført under Gerhard Schröder markert seg som talsperson for partiets venstreside. Der Spiegel publiserte i dag et intervju med Gabriel, der han uttaler seg nokså avmålt om en tilnærming til die Linke, men han åpner også for endring av partiets linje (8). Disse forslagene trekkes fram av det die Zeit omtaler som pragmatiske miljøer i SPD, mens representanter for mer konservative deler av partiet diskré uttrykker at en slik duo ikke faller i smak (6).

Die Linke får omtrent 80% av sin økte oppslutning fra SPD. Partiet er nå over sperregrensa i alle de tyske delstatene og får nær 30% i flere av de tidligere østtyske statene, med et ekstremresultat i Sachsen-Anhalt på 32,4%. Der Spiegel har en svært god presentasjon av valgresultatene. Den kompliserte valgordninga gjør at det ikke uten videre er godt å forstå tallene i presentasjonen. «Erststimme» er stemmen til det direktevalgte mandatet i valgkretsen, mens «Zweitstimme» er stemmen til partilista. Det er 299 valgkretser og total 622 plasser i riksdagen (9). For å oppnå flertall må SPD, dersom de velger å inngå samarbeid med die Linke sannsynligvis også støtte seg på die Grünen, som etter å ha gjort et godt valg der de for første gang har fått mer enn 10% av stemmene, er bitre på den foretrukne koalisjonspartneren for deres dårlige resultat (10). Ironisk nok hadde disse partiene sammen flertall i inneværende valgperiode.

Det blir svært spennende å se hvorvidt de tyske sosialdemokratene nå snur seg mot venstre. Dersom de gjør det, kan det innebære at venstresida snur trenden og peke mot en fornyet europeisk tro på velferdsstaten og sosial utjevning. Dersom de ikke gjør det, henger det franske og engelske spøkelset over dem. Labour er farlig utsatt foran valget til neste år (11), mens det franske sosialistpartiet PS er blitt erklært som «dødt» (12). Jeg har ikke funnet noen meningsmålinger som viser hvordan stemninga for PS ville vært i nasjonale valg, men i årets europaparlamentsvalg oppnådde de ynkelige 16,4% (13). New York Times-referansen (12) er vel pessimistisk etter min smak: Valgordningene i Frankrike og Storbritannia gjør det vanskelig for fløypartier å synes. Der valgordningene tillater det ser det ut til at venstresosialistiske partier kan profitere på sosialdemokratenes maktkåthet. Jeg håper SPD tar signalet.

Sosialister i Europa

Det er ikke bare Norge som nettopp er ferdig med et nasjonalt valg. Mens forhandlingene om den nye Soria Moria-plattformen diskuteres i norske media (0, 1, 2), har både Tyskland og Portugal hatt valg til nasjonalforsamlingene i helga. I norske media har det vært skrevet mye om at den rød-grønne regjeringas seier er unik i sin vektlegging av at velferdsstaten skal videreføres og i det at en sentrum-venstre-regjering vinner fornya tillit. Paul Chaffey skrev for en stund siden at finanskrisa overraskende nok ikke har styrka den systemkritiske venstresida, hovedsakelig fordi Europas høyrepartier fikk framgang i valget til Europaparlamentet (3). Men hvordan står det egentlig til med sosialistpartiene i andre europeiske land som nylig har avholdt valg?

I Tyskland endte valget med at de kristenkonservative med Angela Merkel i spissen beholdt makta, men man fikk en høyredreining i og med at CDU/CSU stort sett beholdt sin oppslutning (tilbakegang fra 35% til 34%) og kan bytte ut sine sosialdemokratiske regjeringspartnere med det høyreliberale FDP. Sistnevnte gjorde et brakvalg og gikk fram 5 prosentpoeng til 15%. Etter regjeringssamarbeidet med CDU/CSU ligger SPD med brukket rygg, har mistet 11 prosentpoeng oppslutning og gjorde med 23% et historisk dårlig valg. Sosialistpartiet die Linke gikk fram fra ca. 8% til ca. 12%, og har i enkelte tyske delstater nå en oppslutning på nær 30%. Die Grünen gikk også fram fra ca 8% til ca. 11% (4, 5).

I Portugal har partiene partiene «>navn som kan forvirre nordmenn. Sosialistpartiet PS, som vel ligner mest på Arbeiderpartiet av de norske partiene, mistet sitt rene flertall i nasjonalforsamlinga, men vant likevel valget med ei oppslutning på omkring 37% (mot 45% i forrige valg). Dermed hindret de Sosialdemokratene, som ironisk nok ligger nærmest det norske Høyre, i å overta makta, ettersom de bare fikk 29%, mot 28% i forrige valg. Før valget ble det spekulert i at Sosialdemokratene sammen med de høyreorienterte kristeligdemokratene CDS/PP kunne danne regjering. CDS PP var som de øvrige småpartiene valgvinnere, med framgang fram «>fra «>fra fra 7% til 11%. På venstresida gikk Kommunistpartiet/De grønne marginalt fram fra 7,5 til ca. 8%, mens Venstreblokken BE gikk fram fra drøye 6 til knappe 10%. I og med at PS mista flertallet er de likevel nødt til å finne samarbeidspartnere for å styre politikken. I nasjonalforsamlinga kan de støtte seg på Kommunistpartiet/de Grønne  og Venstreblokken eller Sosialdemokratene for å få flertall (6).

Det var de rene valgresultatene, men hva med den politiske situasjonen? I Tyskland kom det uklare valgresultatet i 2005 etter at SPD i 8 år hadde regjert sammen med Die Grünen i en tysk variant av et rødgrønt samarbeide. Viktige forskjeller på dette rødgrønne samarbeidet er at Die Grünen er et sentrumssosialt miljøparti med en klar intellektuell profil, og at den rødgrønne koalisjonen satt igjennom New Labours høykonjunktur. Reformer for slanking av velferdsstaten sto sentralt i denne regjeringsperioden, og bidro utvilsomt til framveksten til die Linke, som stilte til valg for første gang i 2005. Selv om SPD/die Grünen og die Linke hadde flertall i 2005, valgte SPD å vende seg mot kristendemokratene som på dette tidspunktet var jevnstore for å innlede regjeringsforhandlinger.

Årsaken til dette var blant annet at die Linke i Tyskland har en politisk status som ligner litt på den Frp har i Norge: De anses som et populistisk utgiftsparti. Samtidig var noe av årsaken til at die Linke vant organisatorisk styrke og fikk bygd opp et SPDs «>partiapparat i de gamle vesttyske statene en betydelig avskalling av partimedlemmer fra SPD. Avskallingen gikk helt til topps i SPDs partiapparat, slik at blant annet den tidligere SPD-finansministeren Oskar Lafontaine gikk over til die Linke. Dette førte samtidig til at SPDs politiske tyngdepunkt ble forskjøvet til høyre og til et svært dårlig samarbeidsklima mellom de to partiene på riksplan.

På lands/delstatsplan samarbeider de imidlertid godt, blant annet i Berlin (7) og Brandenburg (8). Etter delstatsvalget i Saarland den 30. august oppsto muligheten for et rød-rød-grønt samarbeid mellom die Linke, SPD og die Grünen. Det har ikke lykkes meg å få klarhet i utfallet av forhandlingene om delstatsregjering etter valget 30. august, men sentrale politikere i die Grünen har gått inn for en venstrekoalisjon (9). Muligheten for en såkalt Jamaica-koalisjon (navnet etter CDU/sort, FDP/gul, die Grünen/grønn) er fremdeles til stede (10), men dersom man realiserer sentrum-venstre-koalisjonen i en vesttysk delstat kan det øke mulighetene for en slik koalisjon på forbundsnivå i 2013, slik Trondheimsmodellen gjorde i Norge.

For valgresultatet i Tyskland levner ingen tvil om at store, sosialdemokratiske partier vinner lite på å samarbeide til høyre i dagens politiske situasjon. Det er en viss parallell mellom det tyske SPDs nedtur fra 1990-tallet fram til i dag: Ap styrte med sterkt parlamentarisk grunnlag i Brundtland og Jaglands dager ved samarbeid mot sentrum på et program for reform av velferdsstaten. Den mer fragmenterte partifloraen i Norge tillot etterhvert ei rein sentrumsregjering i 1997, men den samme stortingssammensetninga ga opphav til Stoltenberg I-regjeringa i 2000. På dette tidspunktet var også norske Ap i New Labour-rus, noe som resulterte i et katastrofevalg i 2001. SV gjorde da et svært godt valg med nesten 13%. Dersom vi sammenligner Aps 90-tallssituasjon med SPDs 2000-tallssituasjon er den nokså lik: Det høyresosialdemokratiske reformprogrammet gir sosialdemokratene sterkt redusert oppslutning, og det å søke makt med grunnlag i samarbeid til høyre, slik Ap gjorde i 2000 og SPD gjorde i 2005, gir elendige resultater. SPDs situasjon ble ytterligere forverra av at de, i likhet med de borgerlige partiene i Norge, ikke hadde en avklart regjeringsplattform. Vil denne erfaringa føre til at høyresosialdemokratene i SPD gjør som norske Ap og prøver å etablere en formell, felles plattform med die Linke og die Grünen foran 2013-valget? Vil en slik koalisjon vinne valget – og til hvilken, om noen, kostnad for die Linke?

I Portugal er imidlertid situasjonen en annen. Der har sosialistene/PS administrert et høyresosialdemokratisk reformprogram alene, og tapte oppslutning så det sang. Imidlertid er den parlamentariske situasjonen slik at et venstresosialdemokratisk grunnlag og et samarbeid til høyre begge er mulige. Også i Portugal framheves den politiske avstanden til venstresida som for stor til at et regjeringssamarbeid mellom PS og Venstreblokken/BE (for ikke å snakke om kommunistene) anses som mulig. I denne situasjonen blir det interessant å se hva som skjer de neste fire åra: Vil PS klare å finne et politisk minste felles multiplum på venstresida? Vil det som PS opplever som konsesjoner til venstrepartiene styrke PS’ oppslutning? Eller vil PS gå inn for å i hovedsak å støtte seg på det store høyresidepartiet, PSD og gå på nok et saftig tap i oppslutning? Med en oppslutning om venstreradikale partier på i alt 18% er det klart at Portugal kan bli et interessant land for sosialister å følge. Man skal likevel huske at Portugal er et ferskt demokrati, og at illegale venstreopposisjonelles motstand mot militærdiktaturet fremdeles bidrar til å gi venstresida ekstra prestisje i en del miljøer.

Imidlertid er det vanskelig å slutte seg til Chaffeys analyse om at de systemkritiske partiene i Europa gjør det dårlig, eller om at kapitalismen som system står sterkere enn på lenge. Bare høstens valg viser at venstresosialistiske partier i flere land vinner strategiske posisjoner som faktisk eller potensielt parlamentarisk grunnlag for sentrum-venstrekoalisjoner. Disse landene er heller ikke blant dem som er blitt hardest ramma av finanskrisa. Det er helt åpenbart at de venstresosialistiske partiene er godt i stand til å vinne oppslutning også i en «normalsituasjon». Vi skal ikke se bort fra at det kan komme nye tilbakeslag i verdensøkonomien, også på kortere sikt. Om det skjer, vil det bli vanskeligere å hevde at det ikke er systemet det er noe galt med. De utfordringene markedsøkonomien står overfor med hensyn til klimakrisa vil trolig også bidra til å styrke båndene mellom miljøbevegelsen og de sosiale bevegelsene.

Det norske valget er likevel et godt bilde på at man som fløyparti sitter utsatt. Jeg tror at erfaringene SV har bygget i de første 4 åra i regjering gjør at vi i de neste 4 åra klarer å synliggjøre resultatene av vår regjeringsmakt bedre og bygge organisasjonen videre, slik at det blir mulig å styrke seg til neste valg. Det norske valget og de to valgene som er gjengitt her, viser etter min mening at sentrum-venstre er avhengig av å utgjøre et troverdig alternativ som ønsker å styrke velferden dersom de skal vinne (fornya) tillit i befolkninga. Venstresosialistiske partier som SV er avhengige av å vise at disse alternativene – og deres resultater – er deres fortjeneste dersom de skal bruke dem til å vinne større oppslutning.