Stikkordarkiv: sosial utjevning

Hegemoni i byutviklinga

Hegemoni betyr blant anna et tankesystem som gjør det umulig å komme seg videre fra sånn ting er i dag, eller status quo, som det også heiter. Jeg meiner at byutviklingspolitikken i Oslo er prega av et hegemoni. Jeg meiner det blir heilt åpenbart når en ser hvordan ulike argumenter blir veid mot hverandre.

Før jeg forklarer det litt grundigere: I dag har Oslo By et oppslag som forteller om at Bengt Andersen i doktorgradsarbeidet sitt har slått fast at Oslo er en delt by. Det at byen er delt gjør at du får heilt ulike muligheter avhengig av hvor du bor. Dette påvirker alle sider av livet: yrkesvalg, økonomi, valg av livspartner og så videre. Ordet «valg» gir i grunn et større inntrykk av tilfeldighet enn det som finnes. Øst og Vest er delt, og for de aller fleste som bor i byen oppleves det som om det «bare blir sånn».

Skjermdumpfaksimile fra Google Earth. Bildet lenker til Google Earth.
Bilde 1: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Smestad. Bildet lenker til Google Earth.

Oppslaget kommer likevel inn på en del årsaker til denne delinga, og peker særlig på byutviklinga og ulike bebyggelsestyper. Det ser veldig forskjellig ut på Smestad og på Furuset, for å si det sånn. Folk bor mye mindre tett, de har en egen eiendom og i det store og heile er det meir grønt og mindre grått i bildet av Smestad. Ser vi byen i fugleperspektiv blir dette veldig påfallende (se bilde 1 og 2). Tallenes tale er også ganske tydelig: I områder med småhusbebyggelse bor det 8 ganger færre per kvadratkilometer enn det gjør i områder med blokkbebyggelse (se meir statistikk i dette gamle innlegget mitt). Ikke bare ser det mindre grønt ut, det bor mange flere mennesker på bilde 2 enn i bilde 1.

Bilde 2: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Furuset. Bildet lenker til Google Earth.
Bilde 2: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Furuset. Bildet lenker til Google Earth.

Én ting er at det går an å argumentere ganske godt for at disse ulike måtene å bo på, fører til at man også utvikler ulike måter å se verden på. Ikke minst gjenspeiles dette i valgstatistikken (hegemoni-hint nummer 1, se bilde 3 og 4 lenger ned). Og at dette igjen virker tilbake på oppfatninga av fysisk avstand. Det er likevel litt usikkert. Det som er heilt sikkert, og som Andersens avhandling illustrerer, er at denne forskjellen i boligtyper og bomiljø fører til at man får svært sosialt homogene omgangskretser og nettverk: Man omgås i langt større grad (sjølsagt ikke bare, litt variasjon finnes alltid) folk som i likhet med en sjøl har jobber som gir tilstrekkelig høy inntekt til å bo der man bor. Man ser dem på jobben, de er foreldra i barnehagen og på skolen, og det er de som er med i det lokale kammerkoret.

Bilde 3: Valgresultat for Vestre Aker i 2011. Resultatet er typisk for småhusbydelene Ullern og Nordstrand også.
Bilde 3: Valgresultat for Vestre Aker i 2011. Resultatet er typisk for småhusbydelene Ullern og Nordstrand også.

Hva kan vi gjøre med det? Jo, i Oslo bygges det som aldri før. Eller det bør i alle fall bygges som aldri før, for innbyggertallet skal vokse med 33 % før 2030. Da kunne man jo bare bygd litt fleire blokker i Oslo vest og «henta inn igjen» noe av den sosialt skeive byutviklinga man fikk på 60- og 70-tallet. Blokkene man ville bygd i Oslo vest ville nok uansett blitt meir populære enn de på Ammerud og Furuset, men man ville i det minste fått meir variasjon. Dessuten kunne man fått solgt boligene som blei bygd, i motsetning til fortettingsforslaga på Furuset (lenke 1, lenke 2).

Bilde 4: Valgresultat for Grorud bydel i 2011. Valgresultatet er typisk for de blokkdominerte bydelene Bjerke, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand.
Bilde 4: Valgresultat for Grorud bydel i 2011. Valgresultatet er typisk for de blokkdominerte bydelene Bjerke, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand.

Områdene som ligger nærmest Majorstua og Skøyen kunne ha blitt forvandla til typiske bygårdsmiljøer av den typen man har på Grünerløkka, Sagene og Torshov. Dét ville ha monna skikkelig, både i antall boliger og med hensyn til sosial sammensetning. Det ville også ha vært ei spennende mulighet til å gi Oslo et nytt ansikt. En heilt ny del av «byen», tilgjengelig til fots fra eksisterende bymiljø.

Som jeg har skrevet før: Infrastrukturen finnes i langt større grad her enn i andre områder som er foreslått for utbygging, slik som Kolsrud og Stensrud/Gjersrud: 5 T-banelinjer, 2 trikkelinjer, Skøyen som tog-nav, utbyggingsklar E 18 (aldri så galt at det ikke er godt for noe), Ring 3 og Fornebu-banen, som vi nå har fått vite kommer før både ny T-banetunell gjennom sentrum og utvidelse av T-banen til A-hus.

Argumenter om at infrastrukturen ikke er til stede holder altså ikke. Ingen steder i landet har et så godt utgangspunkt. Argumenter om at det blir for dyrt likeså – de ynkelige fortettingsprosjektene som har funnet sted på Vinderen og Røa har ikke (eller i alle fall i heilt ubetydelig grad) krevd ekspropriering, eierne har villig solgt til utbyggere, fordi de får god pris. I et økonomisk liberalt perspektiv er det også slik at de eksisterende reguleringsplanene som bevarer småhusbebyggelsen i Oslo vest hindrer eierne i å realisere eiendommenes markedsverdi, og det er jo litt pussig at det er Høyre og de andre borgerlige partienes største ønske (men ikke så rart når man ser på kartet som viser oppslutninga deres).

Argumenter om at utbygging andre steder, «der det finnes plass» er heller ikke så sterke, om man studerer dem nærmere: Utbyggingene i Nydalen, på Løren, Økern og Ensjø innebærer jo ikke at arealer som tidligere har vært bundet til industriformål blir brukt til å auke kvaliteten på bomiljøa i nærheten. Den viktigste konsekvensen av disse utbyggingene er at infrastrukturen i disse områdene, som til dels er hardt pressa allerede, blir enda hardere pressa. På Løren er det f.eks. bygd ekstremt tett (se bilde 5). I tillegg blir arbeidsplassene til folk som bor i øst flytta ut av byen når industrien blir jaga vekk. Det er det liksom ikke lov å klage over.

Skjermdumpfaksimile av Google Earth over Løren. Legg merke til den svært tette klynga litt over midten i bildet. Bildet lenker til Google Earth.
Skjermdumpfaksimile av Google Earth over Løren. Legg merke til den svært tette klynga litt over midten i bildet. Bildet lenker til Google Earth.

Snakker vi om nye områder som «flyttes nærmere Oslo» av høyhastighetstog eller InterCity-tog, så vil de 1) aldri komme like nært Oslo sentrum som Borgen, Madserud og Frøen – dermed vil den samfunnsøkonomiske kostnaden ved arbeids- og fritidsreiser til disse stedene bli høyere og 2) disse områdene vil ikke være tilgjengelige for utbygging like raskt som de som allerede ligger i Oslo.

Argumenter om bevaring er også ganske dårlige. I andre deler av byen er de mest verneverdige eiendommene gitt nye funksjoner. Frogner-villaer er blitt ambassader og bedriftskontorer (kanskje litt for mange), gamle gårdstun er blitt barnehager, skoler eller har fått andre allmennyttige formål. Klart det finnes bevaringsverdige hus i de beste fortettingsområdene, men prøv å fortelle til noen som bor i Groruddalen at du vil at de skal dele E6 og T-banen med 70 000 nye mennesker (uten å være med i Oslopakke 3) og få lenger reisevei til jobben fordi Hansen-byen (.pdf, ss2-10) på Vinderen må bevares. Nei, slik blir saka aldri framstilt (hegemoni-tegn 2). I dette perspektivet blir også argumenter om at det å ønske fortetting i Oslo vest handler om å «straffe de rike» ganske ekle og snobbete. Hvis det var en straff å bo som på Østkanten, så burde man jaggu være engasjert for å få flytta Groruddalens 150 000 innbyggere ut av straffeanstalten, da.

Nei, flytt nå huset til Hansen ut på Folkemuseet, hvis det er så himla viktig, og la gjerne et og annet hus eller til og med strøk stå igjen, men det blir for dumt at det sammenhengende teppet av villabebyggelse fra Frøen, via Holmendammen til Lilleaker er verneverdig. Ikke en gang så mye som 10 % er det.

Slik jeg ser det, er det altså mange gode argumenter for omregulering av (i alle fall noen) boligområder i Oslo vest til høyblokker:

  1. Tomte- og boligverdien i Øst vil vokse meir, relativt sett, enn i Vest, dersom fortettinga gjøres riktig (alternativet er jo at det bygges enda tettere i Øst, og at boligene i Vest blir enda meir eksklusive).
  2. Dette fører til ei formuesutjamning mellom Øst og Vest, og ei utjamning i botettheta.
  3. Dette fører til ei utjamning i tilflyttingsstrømmene mellom Øst og Vest (også etnososialt).
  4. Dette fører til ei utjamning i inntektsstrømmene mellom Øst og Vest (fordi relativt fleire høgtlønte vil søke til Øst).
  5. Dette fører til ei utjamning i ressursstyrka bak oppfølginga av barnehage- og skoletilbud i Øst vs Vest.
  6. Det blir (på sikt) et bedre samhold på tvers av byen.
  7. Det blir mulig å bruke industridød til å opprettholde en tomtereserve i Øst som kan fordeles mellom fleire friområder og nye arbeidsplasser.

Bortsett fra en svært progressiv eiendomsskatt er progressiv byutviklingspolitikk av denne typen sannsynligvis det eineste som kan hindre Oslo i å vokse fra hverandre for overskuelig framtid. Hvis du bekymrer deg for den fattige ghettoen i Øst (som rett nok er svartmalt), bør du bekymre deg for den rike ghettoen i Vest også. For som det heter i visa «folk træng hus, og hus træng folk – i all si tid». Hvis vi meiner at det er greit med stor forskjell på hus, blir det stor forskjell på folk også.

Argumentene som blir brukt for å bevare bomiljøsituasjonen slik den er, er etter mi meining så svake stilt opp mot gevinstene ved sosialt progressiv byutvikling, at de tyder på at småhuseierne har vunnet et politisk-kulturelt hegemoni, der de økonomisk liberale partiene i Oslo, med Høyre i spissen, snarere enn å argumentere for et fritt tomte- og utbyggermarked for boliger er opptatte av å bevare de mest lukrative eiendommene i Oslo akkurat slik de er. Nei, kom bare ikke og argumentér for å slippe markedet fri i min bakgård før du gjør det hos deg sjøl.

PS. Til sosialist å være, har jeg skissert et ekstremt lite radikalt program. Jeg tar ikke til orde for ekspropriasjon, men for salg til markedsverdi ved oppheving av offentlige reguleringer. Det bør være en indikasjon på at Oslos byutvikling først og fremst er sosialt konservativt, ikke økonomisk liberalt. Synes du jeg er ekstrem, kan du reflektere over at det er dagens byutvikling som har gitt levealdersforskjeller på opptil 10 år mellom ulike bydeler i Oslo.

 

Utdanningssjåvinisme på norsk

I et innlegg jeg skreiv for lenge siden, gjorde jeg rede for NOKUTs praksis når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge, og deler av det regelverket som gjelder for såkalt «generell godkjenning». Det innlegget begynner altså å bli litt gammelt, så jeg må ta forbehold om at praksis kan være endra siden jeg var medlem i NOKUTs klagenemnd. I den grad lover og forskrifter som regulerer dette ikke er endra, er det likevel grunn til å tru at ting stort sett er likt.

Årsaken til at dette er et aktuelt spørsmål er at det ligger an til at norske studenter kan få dekka det første studieåret ved institusjoner i USA og BRIKS-landa av Lånekassen. Jeg må jo ærlig innrømme at jeg i utgangspunktet synes det er meir fornuftig bruk av Lånekassemidler enn å sponse studenter på Tone-Lises negleakademi, men det er nå en gang forankra i et regelverk som er basert på visse prinsipper, og så kan vi håpe at det er mulig å endre de prinsippene etterhvert.

«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.
«The Freshman». Lisens: Opphavsrett utløpt. Via Wikimedia Commons.

Derimot vil det å gi Lånekasse-støtte og generell godkjenning til freshman-året undergrave et etablert prinsipp i det norske utdanningsbyråkratiet. Som jeg peika på i det gamle innlegget, er det sånn at det i mange tilfeller ikke er mulig å få generell godkjenning for den graden man trudde at man hadde fra et annet land. Fratrekket etter GSU-lista (pdf) gjør for eksempel at den russiske ph.d.-ekvivalenten аспирантура, som er kjent for å holde et høyt nivå og tar 8 år (tilsv. bachelor + master + ph.d. i Norge) blir godkjent som en mastergrad pluss to år på ph.d.-nivå av NOKUT (du er altså ikke «ferdig» med ph.d.’en din), fordi den høyere utdanninga får et fratrekk på ett år. Det samme gjelder USA, og utslagene kan være drøyere for mange andre land – har du f.eks. tatt en bachelor i Burma er det ingenting igjen etter at GSU-lista har sagt sitt.

Denne ordninga er eldre enn NOKUT og har kommet i stand fordi man trenger ei faglig forankra vurdering av hva slags nivå utenlandsk utdanning ligger på, og har valgt å ta utgangspunkt i det aktuelle landets heilhetlige utdanningssystem. Ja, sjølsagt er Harvard bedre enn UiO, og har du freshmanpapirer derifra er du sannsynligvis vel så kvalifisert som en med et årsstudium fra Høgskolen i Hedmark (ikke for å være frekk, altså). Men er du 19 og har studert et år på community college i Wisconsin, meiner vi at du i snitt fortjener å bli vurdert på linje med en norsk russ. Jeg meiner dette er heilt kurant, og feller ingen tårer over at man etter dagens regler er nødt til å gjøre unna noen studier på universitetsnivå før man søker seg til 2. eller 3. år i USA og BRIKS.

Skal man gjøre unntak fra dette systemet, kan man se for seg at det blir gjort på fleire måter:

1) Det får virkning bare for Lånekassa. Endringa vil da kun påvirke de som har rettigheter der, først og fremst norske statsborgere. Konkurransefortrinnet de får når de søker seg til ulike institusjoner i USA og BRIKS-landa er neppe en trussel mot global utjamning og som nevnt er det sikkert like greit at de tar med seg norske utdanningspenger dit som til en del norske fagskoler. Det som ikke er så greit er det som skjer med utdanning i alle de andre landa som står med «+1 år med universitetsutdanning i GSU-lista» (det er mange). Det vil også gi opphav til noen paradokser målt opp mot finansieringa av norsk VGS-utdanning, der 5-årsregelen sier at man har krav på studieplass og støtte i 5 år etter at man går ut fra ungdomsskolen men så er det slutt. Og så skal de mest ressurssterke studentene få rett på et sjette år på VGS-nivå, bare fordi de skal dra til USA? Man kunne sjølsagt ha stilt som vilkår at VGS var fullført på 4 år eller mindre, men da ville plutselig det sosiale argumentet begynne å klinge litt hult igjen.

Om dette blir løsninga vil nok likevel mange studenter som nå har fått økonomisk støtte til freshman-året bli rysta for at de etter norske regler ikke får uttelling for det første året når de skal søke NOKUT om å godkjenne utdanninga: «Jammen, jeg har jo fått støtte av dere til dette, og så godkjenner dere det ikke?» Da kan vi få denne situasjonen:

2) Det får virkning for Lånekassa og NOKUT, men bare for norske studenter. Dette er det verste av alle tenkelige scenarier, der sjåvinismen bør være åpenbar for alle og enhver. Det vil innebære at studenter som har studert ved samme institusjon vil få ulik generell godkjenning av utdanninga si avhengig av hvilken nasjonalitet de har. En sånn praksis vil neppe stå seg mot norsk diskrimineringslovgivning, om noen skulle finne på å lage sak.

Britiske ex-pat'er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.
Britiske ex-pat’er i verden, absolutte tall. Lisens: CC-BY-SA-3.0 av bruker på engelske Wikipedia TastyCakes. Fargenøkkel og ytterligere dokumentasjon på Wikimedia Commons.

Da kan vi få et annet resultat som er nesten like ille, nemlig

3) Det får virkning for både Lånekassa og NOKUT, for alle som har tatt utdanning ved en institusjon i de landa som omfattes (USA, BRIKS). Det vil innebære at alle som har en heil grad på høyere nivå vil få full uttelling, noe som vil være svært urettferdig og til dels også ha en svært regressiv fordelingsprofil målt mot andre land som har trekk etter GSU-lista. For å si det sånn: Plutselig sniker amerikanerne i køen målt mot afghanerne. Var det det dere ville, eller tenkte dere bare på dere sjøl? Men ikke bare det, det vil også gjøre at de som i tillegg til å ta heile bacheloren sin i USA/BRIKS også tok videregående der vil få opptil fleire år trukket fra den totale skolegangstida (bl.a. i Russland er det en del steder opptaksprøver for å komme inn på universiteter, og de kan man ta fra 16 års alder). Den sosiale profilen på denne ex-pat-demografien som plutselig fikk et solid utdanningsbyks i strid med ei faglig forankra liste er nok alt annet en ressurssvak.

I det heile tatt synes jeg det er ganske tynt å skyve ressurssvake utvekslingssøkere foran seg i denne saka. Den løsninga det ser ut til at vi uansett ikke kommer til å få, men som ville være mye mer prinsipielt spiselig ville være om vi

4) erstatta GSU-lista med et meir finmaska system basert på faglige kriterier. Sannsynligvis ville dette innebære at man satte ned et utvalg som fikk i oppgave å plukke ut noen få, spesielt gode institusjoner som i dag får «+1»-status etter det landet de ligger i, og jevnstilte akkurat disse med norske UH-institusjoner. Det ville neppe fjerne aspektet med sosial utjamning, men det synes jeg i utgangspunktet er malplassert i denne diskusjonen. På den andre sida ville det forankre en ny praksis i ei faglig og ikke-diskriminerende ramme.

Hvis man skal hjelpe dem som virkelig sliter med å få godkjent utdanninga si i Norge er det nok dessverre flyktningeordninga som er rett adressat for ei kraftfull satsing. Men det er vel altså for mye å håpe på, så lenge asylsøkere er den norske partifloraens favoritt-prügelknaber.