Det andre Russland

Inspirert av Klassekampens artikkel om Pussy Riot den 13. juni har jeg skrevet noe som jeg har fundert på ei stund. Jeg har gjentatte ganger sett Eduard Limonov framstilt som et offer for politisk forfølgelse i vestlig presse, og har derfor lest meg litt opp på ham. Inntrykket jeg sitter igjen med er at en person av hans politiske legning ville vært betrakta med avsky i de fleste vestlige land, ikke minst i lys av at han har vært med på å grunnlegge en voldelig og mannsterk bevegelse, nasjonalbolsjevikene. Det betyr sjølsagt ikke at han fortjener den behandlinga russiske myndigheter gir ham, men på samme måte som med Pussy Riot mister vi noe vesentlig fra fortellingene om den russiske opposisjonen når det ikke blir formidla.

Er Russland annerledes?

I likhet med det som i Klassekampens artikkel kommer fram om at Vesten har trykka Pussy Riot til sitt bryst uten å gå inn i hva de djupest sett står for (jeg sympatiserer litt, men de er sprø), ser jeg ikke ei fornuftig vurdering av Limonovs standpunkter lagt ut i de artiklene der han framstilles som offer for politisk forfølgelse (Aftenposten-1 (det tydeligste offerbildet)NRK-1, NRK-2, Aftenposten-2, TV2, VG, Hegnar Online). Han er jo helt klart politisk forfulgt, men Limonov framstår for meg også som en voldsforherligende fascist. På tross av at valgprogrammet til partiet han nå leder er langt mer moderat, har han tidligere svært tydelig tatt til orde for en nasjonal gjenfødsel av nærmest apokalyptiske proporsjoner og for et samfunn etter mønster av fortidas steppenomadiske invasjonshorder (utdrag fra teksten kommer lenger ned). I en vestlig kontekst er det vanskelig å i det hele tatt ta ham alvorlig.

Bilde av Eduard Limonov
Eduard Limonov. Foto: Dmitrij Rozjkov. Lisens: CC-SA unported 3.0. Via Wikimedia Commons.

Tankegangen er imidlertid lettere å forstå som en fortsettelse av ei gammel russisk motsetning mellom det vestvendte og østvendte, dem som vil modernisere landet etter vest-europeisk mønster og dem som vil reindyrke Russlands kulturelle særtrekk, inkludert det de ser som Østens hang til barbari (videre lesing: slavofili og eurasisme). Kanskje er det ikke meninga at man skal ta ham alvorlig, han vil i alle fall riste av seg skriveriene sine i et intervju med The Guardian i 2010, der han i likhet med i et portrett i The New York Times i 2008 framstilles som en form for artistisk outsider som elsker det kaoset han kan skape. Kanskje er det han har skrevet bare uttrykk for en form for desperasjon som er født ut av et politisk system der alt av betydning må skje i det ene partiet som er tillatt makt, og der det å spille på det ekstreme framstår som eineste utvei.

Martyr med nynazister i ryggen

I Russland talte likevel nasjonalbolsjevikene i 2005 17000, i følge en artikkel i The Baltimore Sun. De er fremmedfiendtlige og voldelige og spiller på ungdoms få muligheter. I en artikkel om voldelig radikalisme blant russisk ungdom fra 2012 omtaler Thomas Killen («Rising Radical Nationalism and Xenophobia among Russian Youth», pdf) problemet disse bevegelsene utgjør som «voksende», samtidig som han påpeker at Putins eget spill på nasjonalisme er en viktig årsak til dette. Fremmedfiendtlig vold i Russland har også fått oppmerksomhet i Norge (1, 2). Tilhengere av Limonovs bevegelse har riktignok gjort andre, spektakulære og langt mindre samfunnsskadelige stunt. Den norske helsingforskomiteen og mange andre har slutta opp om (den i og for seg forbilledlige) aksjonen Limonov dreiv fram, hvor punktmarkeringer blei holdt den 31. i hver måned, som ei henvisning til den russiske grunnlovas paragraf 31 som gir full forsamlingsfrihet.

Bildet er altså sammensatt og komplisert, og jeg er på ingen måte en ekspert på dette området. På tross av at han opptrer sammen med Garry Kasparov og at han står bak enkelte progressive aksjoner stiller jeg meg likevel svært tvilende til om Limonov og hans folk er de vi bør ikonisere som politiske martyrer. Jeg mener dette sjøl om de, i likhet med andre motstandere av Putins regime, blir møtt med forkastelige maktovergrep. Skal man gjøre Limonov til martyr, bør man i det minste ta seg bryet med å gå inn i hva han skriver, hva han står for og avkreve ham skikkelige svar. Også i de tunge intervjuene jeg har lenka til blir han nesten tatt på med silkehansker. Om man tilgir ham de apokalyptiske voldsfantasiene, hva er han da – en klovn, en provokatør? Gir det håp for et russiske demokrati? Kan det å gjøre politikk til en form for absurd, avantgardistisk kunstform med referanser til slavofili og nazismen (se bilde) være progressivt?

Nasjonalbolsjeviker i demonstrasjon. Merk tydelig nazi-inspirert flagg. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-SA 2.5 generisk. Via Wikimedia Commons.
Nasjonalbolsjeviker i demonstrasjon. Merk tydelig nazi-inspirert flagg, og avis med navn etter Limonov. Foto: Mikhail Evstafiev. Lisens: CC-SA 2.5 generisk. Via Wikimedia Commons.

Kanskje er jeg ramma av den sjukdommen som gjør ungdom ute av stand til å se for seg et grunnleggende annet samfunn her i Norge, men jeg kan ikke forstå at det er så mye å lære av en rabulist som Limonov. Er det sånn med ham, som det lett parafrasert er skrevet om Russland, at man kan ikke forstå ham med fornuft, man må bare tro på ham?

En begynnelse til det å dømme sjøl kan være å lese forordet i boka som har gitt opphav til bevegelsen другороссы (andre russere), etter tittelen, «Et annet Russland». Kan man tas alvorlig etter å ha skrevet noe sånt? Her er det, oversatt nokså hastig fra en nettutgave av originalen (alle feil er mine egne):

«I HAVE A DREAM…»

Det virker som om jeg helt har glemt at jeg skreiv boka «Disiplinens sanatorium», hvor jeg funderte over hvordan dagens samfunn er oppbygd. I dag kom jeg på det i forbindelse med at jeg fikk et brev, hvor en pøbel fra Sibir spurte meg hva vi i Det nasjonalbolsjevikiske partiet vil, hva slags samfunn vi ønsker å bygge. I Vesten regnes et monotont, langt liv etter Den vestlige sivilisasjonens mønster nå som lykkelig. Det vil si et lett arbeid, en eller annen form for papirflytting, hele livet som en uavbrutt karriere. Når pensjonsalderen inntreffer, en ubekymra tilværelse som pensjonist, og til slutt døden i alderdommens djupe kraftlaushet. Staten i de vestlige landa støtter undertrykker mennesket og gir det bare én tillatt sjølstendig aktivitet: Jakta på hunndyr. For øvrig er det vestlige menneskets liv sterkt begrensa av lover. De har gjort mennesket til krøtter og satt det i arbeid. I Sovjetunionen var det ei anna ordning, men også der temma de mennesket og dreiv det til arbeid. I det hele tatt er det moderne mennesket opplært til at alt er forbudt, at det bare må arbeide som en idiot gjennom hele livet, og deretter, om det ikke reiser seg i opprør, dø. Den mette slaves liv regnes som utmerka. Idealet er en familie som lever i ekteskap. Slik trenger det egentlig ikke å være. Tilværelsen, der vi fra første stund frykter å dø i nød, trenger ikke leves ut som et tåpelig pakkesel eller som den blinde hesten som går i ring under åket, og henter vann fra elva og tømmer det i vanningsgraver og jorder. Vi må reise oss i opprør. Vi, vår gruppe, de menneskene vi regner som våre, må få tenkt ut en annen modell for livet og løfte den fram. Men først av alt må vi danne en ny nasjon. Rundt om kring prates det hele tida om «russere», «vi er russiske», «jeg er russisk», «for russerne». Men under denne merkelappen skjuler det seg de mest forskjellige mennesker. Jeltsin var visst russer, et sluk av en alkoholiker, en skitten boms og Kirienkos aktive spermatozo. Om de er russiske, ja da er ikke jeg russer. Hva må vi så gjøre? Vi må velge ut folk til en ny nasjon. Den kommer til å hete noe annet, ikke russisk, men la oss si «eurasiere» eller «skytere». Det er ikke så viktig, men den nye nasjonen må grunnlegges på andre prinsipper, ikke på grunnlag av hud- eller hårfarge, men på mot og tro tilhørighet til vårt fellesskap.

De nye menneskene må få barn. Det trengs masse barn for at nasjonen skal vokse fram fort. Derfor må vi tillate mange typer familier: De som vil føre til en vekst ingen har sett maken til. Vi må tillate polygami og frie partnerskap. Kvinner må gå svangre uten stans og bære frukter. Barna skal støtes og forsørges av fellesskapet. De skal oppdras og leve blant voksne. Allerede fra, skal vi si, 10 års alder. Nå jager de barna på kjedelige skoler og tvangsforer hjernene og hukommelsene deres til helvete med unyttig støv. Utdanninga vil bli kort og annerledes.

Gutter og jenter kommer til å lære seg å skyte med granatkastere, rappellere fra helikoptere, beleire landsbyer og byer, flå sauer og svin, lage god, varm mat og å skrive dikt. Det skal sportskonkurranser, kamper, frie dueller uten regler, løp og hopp. De skal lese Nikolaj Gumilevs dikt og Lev Gumilevs bøker, hele generasjoner skal lære å elske Østen etter Konstantin Leontjevs bud. De skal forstå skjønnheta i den mørkeblå steppa og de oransje fjella. Og bare forakt for betongbrakkene i snøen, forakt for Moskvas sovebyer.

Skal vi lage våpen? Sjølsagt skal vi det. Vi skal føre kriger. Men ikke slike som før, ikke front mot front. Våre kriger skal føres på deres territorium, gjøre deres folk kjent med vårt levesett og våre ideer, og de sunneste og sterkeste av dem skal bli våre, tilhøre vår nasjon.  Deretter skal våre tropper invadere og knuse all uenighet.

Vi kommer til å trenge jord. Frosne Russland er okkupert av røttene til sløve, åndssvake administratordøgenikter. Vi må reise fra Russland, tenne gnisten på friskt, sentralt land, nedkjempe dem der og skape begynnelsen på en ny og ukjent sivilisasjon av frie krigere, samla i et væpna fellesskap. Det skal vandre over stepper og fjell og krige i sørlige stater.

Mange mennesketyper må forsvinne. Alkoholiserte onkel Vasja’er, purk, tjenestemenn og anna brakkemateriale, vil dø ut når de har mista røttene sine i samfunnet. Det væpna fellesskapet kan man kalle «Staten Eurasia». Sånn blir drømmene til 30-tallets eurasister virkelighet. Mange vil være med oss. Muligens nedkjemper vi hele verden. Folk kommer til å dø unge, men det vil være muntert. Vi skal brenne heltekroppene.

Hva er vitsen med å gjøre revolusjon, om målet bare er å innta ministerposter og vulgære kontorer. Vi må forandre alt. Vi må finne på en Ny Gud, en eller annen tungusisk meteoritt eller en jernplanet i det kalde Kosmos. Vår Gud blir den som ga oss døden. Kanskje blir Døden vår gud. Sånn som Martin Luther King, I have a dream. Men hans dream var fattig og ynkelig.