I den nye byregjeringas tilleggsinnstilling til Oslo-budsjettet foreslås det å avvikle et tilskudd til bispedømmerådet som blir omtalt som «sykehjemsprestene». Dette tilskuddet har ikke ligget i Sykehjemsetatens budsjett, men hos byrådsavdelinga sentralt. I forrige byråds forslag til budsjett for 2016 lå tilskuddet inne med 4,6 millioner kroner. Vi foreslår å redusere det til 2,4 millioner i 2016 og avvikler tilskuddet fra og med 2017.
Bakgrunnen for dette er at det er ei gammel ordning, den har ligget uforandra fra 90-tallet, og at tilskuddet derfor har vært organisert på en gammeldags måte. Tilskuddet blei av en eller annen grunn heller ikke gjenstand for den samme juridiske vurderinga som kommunens øvrige tilskudd på helse- og sosialfeltet har gjennomgått de siste åra. Det har også vært bedt om en redegjørelse fra bispedømmerådet om bruken av midlene.
Én ting er at det å gi et tilskudd til bispedømmerådet er ei urimelig favorisering av ett trossamfunn, og at ei moderne tilnærming ville måtte ta hensyn til at stadig flere av dem som bor på sjukehjem ønsker å snakke med andre enn Den norske kirke. En annen sak er at det heller ikke er slik at dette tilskuddet omfatter alle besøk prester gjør på sjukehjem, eller alle samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Mange sjukehjem har kompetanse på dette området i sin egen stab, og mange har avtaler med lokale menigheter som sikrer at beboerne får snakke med prest, dersom de ønsker det.
Byregjeringa er i gang med å kartlegge hvordan disse oppgavene løses på ulike sjukehjem. Det er nemlig ingen tvil om at alle som ønsker det bør få tilbud om samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Dette ligger i Verdighetsgarantien som kom mens den rød-grønne regjeringa styrte. Der er det imidlertid ikke noe krav om at tilbudet må gis av prester.
Vi må ha en religionspolitikk som er livssynsnøytral og verdsetter de sosiale arenaene som skapes av religiøse fellesskap. De er en del av mangfoldet i Oslo og bidrar på noen områder med viktig sosialt arbeid. Når dette tilskuddet nå avvikles vil vi gå i gang med et arbeid der vi ser nærmere på hvordan dette vi kan ivareta dette behovet også når det gjelder samtaler om eksistensielle emner for eldre.