Når vi i Norge debatterer hvorvidt det bør brukes militær makt for å løse konflikter i andre land, diskuterer vi sjelden FN-pakta. På grunn av SVs insistering på at norske militære bidrag bare kan komme om det finnes et FN-mandat, har mandatene blitt viktige spørsmål. Dette har ikke minst blitt aktuelt etter det mange mener var en overskridelse av mandatet i Libya. Imidlertid stiller FN-pakta betraktelig strengere krav, og de er tydelig forankra i et prinsipp om maktbalanse. Trolig ville FNs system for konfliktløsning fungere bedre om man forsøkte å bruke det med utgangspunkt i dette prinsippet.
Jeg har registrert at det finnes stemmer som mener at FN-paktas §§33 og 52 legitimerer at regionale organisasjoner skal stå for intervensjoner så langt det er mulig. Dette har skjedd og skjer bl.a. gjennom Den afrikanske union, og blir vel også brukt som forklaring på NATOs engasjement på Balkan og i Libya. Imidlertid er paktas tekst ganske tydelig på at dette ikke kan skje på en slik måte at Sikkerhetsrådets myndighet blir redusert.
Jeg lister her opp noen av nøkkelbestemmelsene i FN-pakta:
- «§46 Planer for anvendelsen av væpnet makt skal utarbeides av Sikkerhetsrådet med bistand av den Militære Stabskomite.»
- «§47 1. Det skal opprettes en Militær Stabskomite med den oppgave å råde og bistå Sikkerhetsrådet i alle saker vedrørende Sikkerhetsrådets behov for militære maktmidler. (…)»
- «2. Den Militære Stabskomite skal bestå av de faste rådsmedlemmers stabssjefer eller deres representanter. (…)»
- «3. Den Militære Stabskomite skal på Sikkerhetsrådets vegne være ansvarlig for den strategiske ledelse av de væpnede styrker som er stillet til Sikkerhetsrådets rådighet. Spørsmål i forbindelse med kommandoforholdet over slike styrker vil bli avgjort senere.»
- «4. Den Militære Stabskomite kan med Sikkerhetsrådets samtykke og etter samråd med vedkommende regionale organer opprette regionale underkomiteer.»
- «§53 1. Sikkerhetsrådet skal, når forholdene ligger til rette for det, gjøre bruk av slike regionale ordninger eller organisasjoner til på dets vegne å sette i verk tvangstiltak. Uten at Sikkerhetsrådet har godkjent det, skal dog intet tvangstiltak treffes i henhold til regionale ordninger eller av regionale organisasjoner (…)»
- «§54 Sikkerhetsrådet skal til enhver tid bli holdt fullt underrettet om ethvert tiltak som er truffet eller under overveielse med hjemmel i regionale ordninger eller av regionale organisasjoner for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.»
Det er tydelig at disse krava i stor grad svarer på bekymringer jeg bl.a. lufta i forbindelse med Libya-krigen. Det er også klart at det er umulig å hevde at FN-pakta er blitt overholdt i de fleste av de krigene som har funnet sted de siste 15 åra. Det er sjølsagt legitimt å kritisere FN for å fungere dårlig. Jeg synes likevel ikke at det er en god begrunnelse for å la være å drøfte hvilke prinsipper som bør ligge til grunn for militær maktbruk. Å søke maktbalanse er ikke uproblematisk. Likevel bidrar det til en annen dynamikk enn den vi har i dag: Det finnes da ikke lenger insentiver til å provosere fram hendelser som tvinger fram militær maktbruk fra parter utafor konflikten for å gi en av partene i konflikten en overveldende seier. Dette er i mine øyne påfallende, når det så åpenbart ikke gjøres troverdige forsøk fra de landa som i størst grad har brukt militær makt (les: USA, Storbritannia, Frankrike) på å oppfylle de krava som FN-pakta oppstiller ut over det å skaffe mandat i Sikkerhetsrådet.