Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, Benedicte Bjørneland, har i et innlegg på Den nordiske juristkonferansen uttalt at analyser basert på såkalte «stordata» er nødvendige for å ivareta rikets sikkerhet. Dette innebærer at hun ønsker å lagre samtlige kommunikasjonsdata av visse typer om alle mennesker i Norge.
EUs Datalagringsdirektiv blei avvist av fleire nasjonale forfatningsdomstoler, og derfor skrota av EU-kommisjonen, fordi det var uforenlig med den borgerlige friheta liberale demokratier bygger på. I den norske debatten om direktivet kom det fram fleire eksempler på hvordan sjøl banale data kan vise seg å være svært sensitive.
Den norske datalagringslova var likevel langt mindre inngripende enn det Bjørneland tar til orde for, siden det var snakk om å kreve domstolskontroll ved åpning av et arkiv i forbindelse med etterforskning av konkrete saker. Det PST-sjefen tilsynelatende ønsker seg, er sanntidstilgang til datastrømmer og en altomfattende database, slik det er kjent fra Edward Snowdens avsløringer.
Lund-kommisjonen, Guantánamo og rendition-systemet, Abu Ghraib, Five Eyes-samarbeidets opportunistiske omgåelse av nasjonale personvernlover og Snowdens avsløringer av at NSA-operatører betrakter nakenbilder de kommer over som et «frynsegode». Samla viser disse sakene at verken et særnorsk godhetssyndrom eller forankring i en borgerlig-liberal, transatlantisk politisk tradisjon utgjør et vern mot det hensynslause behovet for informasjon.
Snarere kan det se ut til at noen av de viktigste komponentene i en velfungerende rettsstat er de begrensningene den legger på seg sjøl. Den utøvende makta skal ikke påvirke den dømmende. Politiet etterforsker ikke, samler ikke bevis mot borgere, uten at de har en mistanke som kan etterprøves i en domstol. Sikkerhetsmyndighetene får ikke blankofullmakter, men må heile tida forsvare mål og virkemidler overfor vanlige borgere.
Profesjonsetikk, politikere som lar være å kommentere rettssaker, dommere som lar være å spise lønsj med PSTs statsadvokater – dette er hjelpemidler for å ivareta slike prinsipielle begrensninger, ikke erstatninger for dem. Når Bjørneland ønsker å kaste vrak på uskyldspresumpsjonen og dermed få en større kapasitet en Stasi noen gang hadde, veit vi alle at PST både i morra og i overmorra vil være en institusjon som har langt større respekt for menneskerettigheter og privatliv enn diktaturene vi frykter.
Likevel veit vi like godt at feil vil skje. Kulturen i enkeltmiljø vil gli ut. Lederen for EOS-utvalget kan bli skadd i ei trafikkulykke og bli avhengig av opiater. Det er derfor vi tegner streker i sanden som vi ikke vil la bølger av sikkerhetsfaglig overmot skylle bort.
Etter Edward Snowdens avsløringer har vi nok en gang fått en påminnelse om hvor lett det er å la ting skli ut, om man ikke har noen absolutte grenser. I lys av dette har Bjørnelands uttalelse dobbelt bevist behovet for tett uavhengig kontroll med sikkerhetsmyndighetene: Både fordi det tilsynelatende er så lett å glemme, og bli besnæra av hvor viktig det er å kunne vite alt. PST-sjefen mangler gangsyn! Og dessuten fordi denne oppfatninga tilsynelatende har sterk nok oppslutning innad i PST til at ingen har hindra Bjørneland i å gå ut med dette ønsket.
Sannsynligvis ville det også vært en fordel om lederen for EOS-utvalget hadde bakgrunn f.eks. som jurist i Amnesty eller redaktør i en avis, snarere enn som forsvarsminister. Om ikke annet, så fram til offentligheta har fått tillit til at lærdommen etter de siste åras overvåkingsskandaler har sunket inn.