Bystyreflertallet i Oslo, ved Arbeiderpartiet, Krf, Høyre og Frp har vedtatt å innføre en ordning som gjør det ulovlig å tigge. Riktignok bare for de tiggere som tigger på vegne av seg sjøl. Det er snakk om ei endring i politivedtektene som innebærer at
«Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.»
I bystyredebatten om saken kommer det tydelig fram hvem forslaget retter seg mot. Tiggere som aldri vil registrere seg: Romfolk og andre reisende grupper som har kommet fra Øst-Europa.(1 – (pdf) s84-91) I bystyredebatten legges det til dels vekt på udokumenterte påstander om at denne tigginga for det meste er organisert av kriminelle nettverk. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er normen, og det er så langt ikke blitt bevist. Sigve Indregard har på sin blogg skrevet godt om dette aspektet ved saken (og det etisk forkastelige i tiltaket)(2). Han dokumenterer også hvordan næringsdrivende i byen har argumentert for at den uønska tigginga hemmer deres egen pengeinnsamling – fra turistene, og derfor bør hindres.
Jeg har forståelse for dem som føler seg utrygge når fremmede mennesker kommer bort til dem og ber om penger. Den tigginga vi ser i Oslo er et tegn på sosial nød, og jeg skulle også ønske at vi slapp å være vitne til uverdige forhold i samfunnet vårt. Det kan likevel ikke være sånn at det viktigste virkemidlet vårt overfor de nødstedte er politiet. Det kan ikke være kriminelt å være fattig, og jeg har liten forståelse for dem som mener det er etiske relevante forskjeller på om tiggere er etnisk norske rusavhengige, reisende som har tatt bussen hit eller selgere som vil selge abonnement på dyre kosttilskudd med tvilsom nytteeffekt.
Som SVs bystyrerepresentant Ivar Johansen påpekte i bystyredebatten: Når det gjelder aggressiv oppførsel og regelrett kriminalitet finnes det faktisk et lovverk. Det blir også brukt. Men når noen østeuropeere dømmes, snakkes det om at alle er kriminelle. I en lengre reportasje tar Morgenbladet for seg den norske debatten om reisende (3). En rekke viktige poenger blir påpekt: Det er snakk om flere grupper reisende, mange er romfolk, mange har annen språklig-kulturell tilhørighet. Anklagen om at de fleste er kriminelle er oppsiktsvekkende svakt dokumentert, sett i forhold til den medieoppmerksomheten den får.
Vel så bekymringsverdig er det at den norske forakten for reisende ikke er unik – langt i fra. Det vakte internasjonal oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy ga ordre om å deportere et tusentalls reisende – helt uten individuell vurdering (4). I Frankrike hang anklagen om at presidenten brukte deporteringene til å vise styrke når det gjaldt lov og orden løst. I Øst-Europa er situasjonen enda verre. Partier med Fremskrittsparti-aktige programmer og ditto oppslutning går det norske Frp en høy gang i stigmatisering av «uønska» grupper i samfunnet og tar til orde for internering og deportasjon av det som er landets egne innbyggere (5). I disse landene spiller vesteuropeiske lands bruk av politimakt som «løsning» på den sosiale nøden de reisende lever under rolle som argument for at de sjøl må iverksette harde tiltak.
Det bør få oss til å tenke. For Løsgjengerloven (6) blei i si tid til delvis for å ramme akkurat de samme gruppene – reisende. Når vi nå i realiteten gjeninnfører bestemmelser derfra – om det aldri så mye skjer i kommunale politivedtekter – skriver det seg inn i ei trist historie om europeiske lands behandling av minoriteter som i århundrevis har hatt sitt hjem i Europa. Denne historia inkluderer grove overgrep også i Norge – så nylig som på 70-tallet (7).
Det er ikke bare en tom floskel når vi sier at vi lever i en mer globalisert verden. De samme avtalene som gir norske varer og tjenester markedsadgang på like vilkår i nesten hele Europa, gir også folk rett til å flytte fritt på seg. Du kan ikke skape et felles økonomisk rom uten også å lage et felles sosialt rom. Hvis vi ikke vil isolere oss fra resten av verden kan vi ikke med prinsippene i behold nekte å se baksida av medaljen: Mange av landene vi ønsker å selge til har store befolkningsgrupper som lever under svært vanskelige forhold, og myndighetene i disse landene er svært lite interessert i å bedre dem. Det er klart at det er her hovedansvaret må ligge. Alle kan nok være enige om at veien til bedre levekår for reisende tiggere går gjennom bedre levekår i de landene de opprinnelig kommer fra. Når det gjelder de konkrete tiltakene er det likevel – merkelig nok – sånn at noen mener at det beste tiltaket er å gjøre det så vanskelig som mulig for dem som kommer, og forøvrig fint lite.
Gjennom EØS-avtalen gir vi hvert år atskillige milliarder til levekårsforbedrende tiltak i Øst-Europa. Det kan umulig være slik at vi godtar å gi disse midlene uten å be om at de brukes til å gjøre noe med levekårsproblemer som er så alvorlige at de i høy grad er synlige mange tusen kilometer unna – her hos oss. Det kan ta sin tid – og i mellomtida kan det også være på sin plass med sosiale strakstiltak i Norge. Politiet er ikke sosialarbeidere, de kan aldri gi oss noe mer enn ei kosmetisk løsning – ei løsning som gjør ubehaget mindre påtrengende, men overser menneskene, slik det ofte skjer med de rusavhengige – uten sammenligning for øvrig.
PS. Det er godt at Arbeiderpartiet i det minste snakker om de sosiale problemene, men trist at de har stemt for den nye politivedtekten. I et blogginnlegg skriver Aps Julie Lødrup nylig at det ikke er nevneverdig forskjell på SV og Ap, bortsett fra at SV har politikere som er «kjedelige». Vel, her har vi i hvert fall én forskjell: Evnen til å holde i hevd prinsipper om å behandle folk anstendig, uavhengig av hvor folka kommer fra. Om ikke det spiller en rolle for Ap, så er det i alle fall noe venstresida har pleid å være opptatt av.