Stikkordarkiv: responsibility to protect

Konspirativt om Libya

De virkelige årsakene til at land går til krig er sjelden kjent ved krigsutbruddet. Vi kjenner alle til minst én begivenhet i historia som illustrerer at det som utløser en krig kan være «en bagatell», slik som attentatet mot Østerrike-Ungarns tronarving i 1914 (1). Dersom ikke Europa allerede var innstilt på krig ville drapet på en mann aldri kunnet kaste verden ut i fire års katastrofe.

Det finnes også velkjente eksempler på at villedning har spilt en avgjørende rolle i krigsutbrudd i nyere tid: Hendelsene i Tonkin-gulfen som førte til eskaleringa av Vietnam-krigen (2), og Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd om påståtte masseødeleggelsesvåpen i Irak (3). Også i forkant av NATOs intervensjon i Kosovo er det klart at enkelte rapporter om serbernes ubestridelige overgrep mot den kosovoalbanske befolkninga blei overdrevet (4).

Det ligger i krigens natur at rommet for usikkerhet er stort. Det vil ofte være svært farlig for journalister eller andre observatører å ferdes i krigsområder. Situasjonen vil være kaotisk, og de krigførende partene vil ha en sterk interesse i å framstille motparten som mest mulig brutal og barbarisk, siden det kan bidra til et moralsk overtak og internasjonal støtte. Jeg har tidligere skrevet om krig og sannhet her på bloggen (5).

Før jeg fortsetter: Jeg har sjølsagt ikke noe ønske om å støtte Muammar al-Gaddafis regime. Han var en brutal diktator og menneskerettighetsbruddene i Libya var graverende. I en sak hos Human Rights Watch fra november 2010 blir undertrykkelse av ytringer, vilkårlig fengsling, tortur og manglende respekt for flyktningers rettigheter trukket fram som områder der Libya begikk alvorlige menneskerettighetsbrudd (6). Å anerkjenne forbrytelsene til Libyas gamle diktatur innebærer likevel ikke å anerkjenne brudd på FN-charteret eller å verdsette bidrag til villedning av NATO-landas opinion.

Under SVs landsmøte i mars 2011 tok jeg til orde for at man måtte betrakte situasjonen i Libya med et mer nøkternt blikk. Jeg poengterte også at et internasjonalt rettsregime der humanitære intervensjoner skjer uten forankring i objektive kriterier og uten rapporteringsplikt til FN innebærer at man overlater for mye definisjonsmakt til stormaktene som tar initativ (7).

Viktige elementer i den vestlige opinionens forståelse av konflikten i Libya var i midten av mars 2011 gale. Viktige elementer i forståelsen av den videre krigføringa var også gale. Det er også et sørgelig faktum at når media først har viderebrakt ei gal opplysning vil dementeringa sjelden, om noen gang, skje med samme styrke. En utmerka artikkel i Counterpunch, skrevet av Maximilian Forte, tar for seg 10 av de store mytene som knytter seg til Libya-krigen (8). Jeg vil gjerne poengtere at jeg ikke er villig til å trekke analysen like langt som Forte gjør.

Når det er sagt, vil jeg gjerne ta for meg tre forhold som hver for seg stiller Libya-krigen i et dårlig lys. Det første forholdet knytter seg til FN-doktrina «Responsibility to protect» eller R2P (9). Det var i dagene før krigsutbruddet brei enighet om at denne doktrina var relevant for Libya. Daværende statssekretær på statsministerens kontor, Torbjørn Giæver Eriksen, sendte ut ei melding på Twitter 24. mars som tydeliggjør at denne tankegangen var viktig også blant norske beslutningstakere:

Det filosofiske grunnlaget for intervensjon, kortversjonen fra Michael Walzer: http://tinyurl.com/6xleeod

Jeg tok opp ei av de innvendingene som Forte kommer med, og som etter mitt syn har blitt stadig mer aktuell, og spurte om ikke R2Ps filosofiske grunnlag står og faller med allmenn praktisering – noe som også går tydelig fram i punkt 34 i Eriksens lenke, og fikk dette til svar:

(…) Ap og SV er for skatt, selv om noen unndrar seg

I mine øyne har man da ikke forstått poenget. Jeg skal likevel ikke trekke noen dypere slutninger på bakgrunn av det. På Twitter forsvarer man gjerne i hui og hast standpunkter uten å gå dypere inn i dem, det har jeg sjøl også gjort. Imidlertid er det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor i så fall Libya? Allerede på det tidspunktet hadde situasjonen i Egypt og Jemen medført sammenlignbare sivile tap, og utviklinga i Syria var truende. Jeg har så langt ikke funnet noe godt svar på dette spørsmålet, og ei rekke løse tråder er foreløpig bare mat for konspirasjonsteoretikere.

Det bør likevel være rom for å drøfte disse trådene, og hvilke forklaringer som finnes. Som nevnt er krigshistoria rik på eksempler som viser at offisielle forklaringer i verste fall kan skjule løgn og halvsannheter, men også være avledende fra reelt eksisterende motiver som andre aktører enn statene som involverer seg i krigføringa kan ha hatt. Med andre ord: Stormakter kan også være lokale aktivisters nyttige idioter. Den minst graverende forklaringa på at Bush-administrasjonen insisterte på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen tar utgangspunkt i ei slik historie (10).

Det er påfallende at Storbritannia og Frankrike hadde beramma en militærøvelse som simulerte flyangrep mot et land sør for Frankrike til tidsrommet 21.-25. mars 2011 (11), og at øvelsen var et resultat av en avtale om militært samarbeid signert 2. november 2010 (12). I øvelsens scenario ingikk en sikkerhetsrådsresolusjon som begrunnelse. Trenger det å bety noe? Nei, det kan godt ha vært tilfeldig.

Om det innebar et element av planlegging for et mulig scenario for å kaste al-Gaddafi, reiser det også ei rekke andre spørsmål, og de peker ikke nødvendigvis i retning av planlegging: En planlagt revolusjon ville bl.a. ha langt større sannsynlighet for å lykkes om det fantes en avklart leder, for ikke å snakke om et ledelsesapparat. I den første fasen av stridighetene framsto opprørerne som svært dårlig bevæpna og organisert. Dette ordna bl.a. Frankrike opp i – i klar strid med FN-resolusjonen som krevde våpenembargo.

Det som likevel er klart, er at planlegginga av en slik øvelse innebar store fordeler med tanke på britisk-fransk koordinering av luftmaktsbruk, og at det ville tjene som ei god forklaring på hvorfor man øvde på slik koordinering. Dersom det fantes en plan med flere scenarier for eskalering av konflikten ville dette være en logisk forberedelse. Var det det? Jeg veit ikke.

En annen løs tråd er hvor lett enkelte konspirasjonsteorier er blitt plukka opp ikke bare av media, men av sterke internasjonale institusjoner. Forte gjør godt rede for dette når det gjelder påstandene om folkemord, seksuelle overgrep og nedslakting av opposisjonelle. Ingen internasjonalt anerkjente organisasjoner vil i dag påstå at det har foregått folkemord i Libya.

Det nærmeste man kommer et slikt fenomen er trolig – uten sammenligning forøvrig – opprørsstyrkenes behandling av Libyas innfødte afrikanske minoritet og gjestearbeidere fra sør for Sahara (13). I krigens avgjørende fase fikk angrepene på Gaddafis hjemby Sirte en karakter som minna om beleiringa av Misrata – uten at NATOs handlingsmønster blei endra (14, 15). I Misrata er det anslått sivile tap på 600-800 mennesker, under offensiven i Sidra-bukta, der slaget om Sirte inngikk, ligger anslaget på 800-2100 (16).

I dag er situasjonen i Syria blitt verre, og flere snakker nå om borgerkrig. Anslagene for antall døde varierer mellom 2500 og 4200. Det er mer enn de troverdige anslagene for Libya før intervensjonen (17). Det kommer imidlertid langt færre nyhetsoppslag fra Syria, og det er færre påstander om spektakulære former for overgrep. Det er umulig å gjennomskue bakgrunnen for medias prioriteringer, kildetilfang og vinklinger, men det er ikke ubetimelig å spørre hvorfor det er slik, og hvilken rolle etterretningstjenester og militære informasjonsapparat spiller i å forme mediebildet under krig.

For å understreke det: Jeg mener ikke at situasjonen i Syria legitimerer en NATO-intervensjon. Når det gjelder analysen av handlingsmønsteret til NATO, er det klart at andre elementer spiller inn, bl.a. russisk og kinesisk frustrasjon over måten Libya-mandatet blei håndtert på – et tilsvarende forslag for Syria ville blitt møtt med veto i FNs sikkerhetsråd i dag. Men det er ingen av lederne bak Libya-kampanjen som kritiserer Russland og Kina for dette standpunktet i nevneverdig grad. Syria kan være en vanskeligere motstander, ha mindre strategisk interesse eller gi færre muligheter til forretningsavtaler etter en krig – men alt dette er strengt tatt irrelevant om man ser strengt på R2P.

Enkelte mener at R2P bare kan realiseres der strategiske og kanskje også økonomiske interesser sammenfaller med de humanitære. Jeg mener at ei slik holdning undergraver muligheten for å skape internasjonal aksept for stabile rammer i tilnærminga til spørsmålet om befolkningas kår opp mot staters suverenitet. Ja, autoritære stater sitter med hånda på rattet i FN, men vestlig «moralsk lederskap» vil bidra til at de graver seg djupere ned i skyttergravene og til at det blir lettere for dem å forsvare sin reaksjonære politikk overfor si egen befolkning. De siste åras «Krig mot terror» har også vist at det «moralske» i et slikt lederskap er totalt fraværende når det gjelder etablering av rettsstatlige normer, det har snarere vært et alvorlig tilbakeslag (18).

I blant er det rett å gripe inn med makt overfor regimer som begår overgrep mot egen befolkning. Min posisjon er stadig at det var galt i Libya, både på grunn av framgangsmåten og på grunn av at det som skjedde der ikke står i forhold til reaksjoner andre steder i verden. Det endelige svaret på hvorfor intervensjonen kom og hva den har ført til vil vi ikke få på mange år. Eventuell destabilisering av landet, presedens for regimeendring og det å velge side ved gjennomføring av R2P og følgene av dette er helt ukjente faktorer.

Det vi uansett kan lære er at det er sunt med betydelige mengder skepsis før man går til krig, under krigen, og i vurderinga av resultatene. Hva som er konspirasjonsteorier og reelle konspirasjoner blir aldri kjent før lenge etterpå. Det snakkes fint om åpenhet og transparens i mange sammenhenger. Er det et sted det virkelig savnes, så er det i maktpolitikk. Framfor å være flinkest i NATO-klassen bør Norge bruke sine begrensa ressurser i det internasjonale diplomatiet på å etablere en plattform som krever ei ny rettsliggjøring av internasjonale konflikter. Vi må ha sterkere juss.

Hva mener du?

Norge, NATO og intervensjon

Jeg holdt dette innlegget i prinsipprogramdebatten under landsmøtet til SV i dag:

Kamerater!

Jeg er lei av å komme opp i situasjoner som den vi nå har når det gjelder Libya, der vi blir samvittighetsgisler i en tilsynelatende konflikt mellom handlingslammelse og å yte vårt bidrag til at rettferdigheten skjer fyldest. Doktrinen som forsvarer intervensjon i Kosovo og Libya, og som i ettertid er blitt brukt til å forsvare okkupasjonen av Irak går under navnet responsibility to protect – ansvar for å beskytte.

Dessverre har vi en internasjonal rettsorden som gjør det umulig å ha et prinsipielt standpunkt til bruk av vold: Michael Walzer, en av arkitektene bak den nye doktrinen, finner sin kanskje vektigste innvending når han spørres hvordan ansvaret praktiseres: Regelbundet eller vilkårlig? I dag finnes det ingen objektive kriterier for intervensjon, og i åra som er gått siden opphaussing av dødstall i Kosovo leda oss ut i et uføre der, må man trygt kunne si at verdenssamfunnet ikke har kommet noe lenger i utmeislinga av slike.

I utkastet til prinsipprogram som nå ligger på landsmøtets bord heter det at ”Så lenge FN ikke har stående styrker som kan bidra i internasjonale operasjoner, kan FN gi internasjonale organisasjoner i oppdrag å utføre dem for FN.”

Hvilke internasjonale organisasjoner finnes det som kan ta kommando over militære operasjoner? Per dags dato er det bare NATO, EU og Den afrikanske union som har kommando over operasjoner av noen størrelse.  Norge har bare deltatt i NATO-operasjoner de siste 10 åra. Dermed sier prinsipprogramforslaget at NATO og Norges NATO-medlemskap er nødvendig for SVs sikkerhetspolitikk.

Det siste tiåret er det de FN-resolusjonene som handler om land som truer Vestens strategiske interesser det er blitt satt makt bak. Det prinsipielle grunnlaget vi ligger an til å vedta innebærer å legitimere selektiv, vilkårlig intervensjon med utgangspunkt i stormaktsinteresser.

Mitt og andre delegaters forslag om å kreve at norske bidrag skal stå under FN-kommando, er – dersom de blir norsk politikk i praksis – den eneste garantien for at den organisasjonen som legemliggjør verdenssamfunnet skal få full informasjon om hva de militære operasjonene innebærer. En slik politikk er også den eneste måten Norge kan bidra til ei endring i den modellen for responsibility to protect som nå er gjeldende. Erfaringene fra det som er framstilt som fredsopprettende, humanitære intervensjoner kan neppe sies å overgå tidligere tiders fredsbevaring.

Den politikken prinsipprogrammet nå legger opp til bidrar også til ei omlegging av Forsvaret på en måte som bidrar til å gjøre forsvaret av et alliansefritt eller nordisk-alliert Norge vanskeligere. Et norsk territorialforsvar trenger først og fremst et sterkt heimevern og en mobiliseringshær som kan stå på egne bein.

Intervensjonen i Libya sto og falt ikke med oss. Verden trenger ikke nordiske sosialistpartier som vil ta ansvar for NATO-intervensjoner. Den trenger partier som sier at NATO-ramma ikke er god nok til at vi kan ta ansvar for den.