Er ordninga med valgt rektor antikvarisk, slik DN-kommentator Eva Grinde hevder? Risikerer man på noen av landets største og viktigste arbeidsplasser – institusjoner som forvalter kunnskap og kulturarv for heile samfunnet – å ha ledere som ikke får kvalifikasjonene sine tilstrekkelig vurdert? De to Tekna-toppene Lise Lyngsnes Randeberg og Marianne Harg hevder det i en kronikk i Klassekampen 4. juli 2013.
I den norske Universitets- og høyskolelovens kapittel 10 finnes det to modeller for hvordan man skal utpeke den daglige ledelsen ved norske høgere utdanninsinstitutsjoner: Valg eller ansettelse. Modellen med valgt ledelse er basert på den frihetlige, tyske universitetstradisjonen etter Wilhelm von Humboldt. Idealet er en organisasjon som står sammen i en form for kollektiv, diskuterende for for søken etter sannhet på alle plan. Rektor opptrer her også som styreleder og skal ideelt sett drive universitetssamfunnets agenda gjennom denne rollen. Modellen med ansatt ledelse blir av mange omtalt som mer moderne, men er teknisk identisk med den som finnes i alle eierstyrte foretak, der den øverste administrative lederen svarer til et styre. Begge modellene kan modereres av styresammensetninga, men de institusjonene som velger ansatt rektor «gir fra seg» styrelederen til Kunnskapsdepartementet (UH-lova §§9-3 & 9-4).
Modellen med valgt ledelse har lenge vært utsatt: I alle fall siden Mjøs-utvalget la fram si innstilling i 2000 har det med jevne mellomrom vært tatt til orde for at rektor ved UH-institusjonene må ansettes, og at dette skal være eneste mulighet. Argumentene som framføres av både Tekna-toppene og DN-kommentatoren er at det bare er slik man kan sikre at det finnes en ledelse som er i stand til å gjøre upopulære, men nødvendige strategiske veivalg og ha autoritet til å møte konsekvensene. I tillegg stiller de spørsmål ved om den formen for vurdering som ligger i å stille til valg sikrer tilstrekkelig ledelseskompetanse.
Når debatten nå går på nytt, er det ikke politisk irrelevant. Til høsten står vi kanskje overfor et regjeringsskifte. Det er stor sannsynlighet for at Høyre i så fall vil få statsråden med ansvar for UH-sektoren. Spørsmålet om rektorvalg er ikke nevnt i Høyres program, der står det bare noen vage formuleringer om å
evaluere strukturen i høyere utdanning og finansieringsordningen for universitets- og høgskolesektoren. For å få mangfold og kvalitet som er internasjonalt konkurransedyktig, må institusjonene utvikle ulike profiler og spisse sine fagmiljøer. Kriterier for godkjenning av universiteter og høgskoler gjennomgås for å sikre dette. Inntil disse evalueringene foreligger godkjennes ingen nye universiteter. (Det er dessverre ikke mulig å lenke til Høyres program, men du finner teksten på www.hoyre.no under avsnitt 2.5, min anm.)
Den voldsomme trangen til å oppnå universitetsstatus kom etter at ei Høyre-regjering forrige gang fikk vedtatt en universitets- og høgskolereform, men det får vi la ligge til en annen gang. Poenget her og nå er at vi må legge til grunn at Høyre står for den linja de tidligere har stått for i UH-politikken, nemlig at rektor skal være ansatt og at institusjonenes styreledere skal utpekes av departementet. SV mener på sin side
[at] universiteter og høyskoler styres av demokratiske organer på den enkelte institusjon.
Ei tidligere formulering om at rektor må velges overlevde (heldigvis?) ikke landsmøtet, men det er klart at det er en politisk forskjell når styringsmodellen i UH-sektoren i det ene programmet ikke er omtalt og i det andre er plassert i kapitlet om «Demokrati og folkestyre».
I denne debatten er det altså noe som står på spill. Problemene som framføres er også reelle. På den andre sida må man spørre seg hva man taper på å fjerne rektorvalget. Tidligere rektorkandidat ved Universitetet i Oslo og Randeberg og Hargs skrekkeksempel Torkil Vederhus skriver godt om dette i Klassekampen 9. juli:
Nivået på engasjementet blant vitenskapelige ansatte varierer mellom universiteter og over tid. (…) Å fjerne muligheter til å engasjere seg vil naturligvis ikke hjelpe.
Han poengterer også at
[r]ektorvalgene ved landets universiteter er i dag den eneste reelle arenaen for medbestemmelse og debatt rundt universitets retning og verdier.
Rektorvalgene står jo på de fleste institusjonene igjen aleine, fordi ledelsen for øvrig i så stor grad er gjort enhetlig (jfr. henvisninga til Mjøs-utvalget over): Dette innebærer at det ikke finnes desentraliserte maktsentra som sørger for opplæring i og uttelling for et universitetspolitisk engasjement. Dermed finnes det heller ikke miljøer som produserer valgbare kandidater, og grunnlaget for ei opplyst universitetspolitisk lokaloffentlighet blir svekka. Styrene som finnes får snevert definerte, reint strategiske roller fordi de er tilsidesatt av de enhetlige kommandokjedene. Universitetsstyrene kan ikke være politiske når de viktige løpende beslutningene fattes av administrerende direktør/styreleder/rektor i dekanmøter, eller tilsvarende på fakultets-/instituttnivå. Sammen med agendamakta til styreleder eller tospannet styreleder/rektor fører dette til at styrene får preg av organer for konsensuskontroll framfor strategisk utvikling. De styringspolitiske instrumentene senter- og programbevilgninger bidrar også til at de allmenne arenaene svekkes.
Der rektor ansettes er rekrutteringa enklere, fordi den kan ta utgangspunkt i de generelle lederskapskvalifikasjonene fra statsforvaltninga. Det vil nok gjerne ses som ei forutsetning å ha professorkompetanse eller i alle fall en doktorgrad på CVen, men det er stillingene man har bekledt som primært vil være meritterende – ikke hvorvidt man har klart å manøvrere et demokratisk system. (Denne presiseringa er lagt til i etterkant, fordi jeg har fått signaler om at det kan se ut som om jeg mener svakt utvikla representative organer fører til mindre tilgang på kvalifiserte kandidater, min anm.)
Når det ikke finnes ei offentlighet som tar utgangspunkt i at beslutninger skal ha representativ forankring, blir alternativet «ledende forankring»: Allmøter og innspillsrunder der ledelsen ikke har noen reell motpart i sluttvurderinga. En valgt leder sitter til sjuende og sist på offentlighetas nåde, en ansatt på eierrepresentantenes. Virkelighetsoppfatninga og den pedagogiske oppgaven lederen har som følge av den er i ytterste konsekvens heilt forskjellig i disse to situasjonene. Et eksternt styresegment som har flertall eller med letthet kan få det vipper lett balansen bort fra de verdiene og beslutningene som universitetssamfunnet sjøl kunne formulert.
Sånn sett må konklusjonen være at den ramma Universitets- og høyskoleloven gir i dag er et dårlig kompromiss: Det gir mulighet til å reindyrke den eierstyrte modellen, men utsetter den for et vedvarende legitimitetspress med utgangspunkt i en demokratisk diskurs, på den andre sida holder det den demokratiske modellen som gissel gjennom et ledelsesideal som hindrer den i å etablere de institusjonene den trenger for å etablere den dialogen som gjør representasjonen reell. På en måte ville kanskje det mest fruktbare være å tvinge gjennom et skarpere skille. På den andre sida vil ei slik todeling raskt kunne bli irreversibel, og de som har interesser i styringa vil derfor frykte utfallet for sterkt til å gå inn for det. Så lenge mål- og resultatstyringsideologien står så sterkt i statsforvaltninga er det også grunn til å tru at de store kampene også da vil komme til å stå på de institusjonene som ennå har et bein i demokratiet.