Polemisk smørje?

Kjetil Rolness er storfornøyd med Preben Z. Møllers nye bok om voldtekt og politikk, og har funnet grunn til å rulle fram stortromma og resten av slagverket. «Voldtekt av fakta» var tittelen på hans lørdagskommentar 18. mai i Dagbladet. Den har fått et godt svar, og boka til Møller har fått et godt svar av bloggeren Vampus. Jeg har likevel lyst til å ta Rolness innlegg for meg litt mer detaljert: Med en sånn tittel bør det være veldig, veldig tørt der han har sine egne fakta, ikke minst når han hevder å avdekke noe i retning av et feminist-industrielt kompleks:

Faksimile av Dagbladet netts oppslag av Kjetil Rolness' lørdagskommentar.
Faksimile av Dagbladet netts oppslag av Kjetil Rolness’ lørdagskommentar.

Tror noen at feilinformasjonen er helt tilfeldig? […] egeninteressen av å svartmale norsk mannskultur, er åpenbar. For da gir tiltakene seg selv: Mer statsfeminisme. Større offentlige tilskudd til egen virksomhet.

som i sin sjølopptatte og ideologisk nærsynte ondskap bidrar til at

kvinners sikkerhet blir […] konkret svekket av feministiske pådriv i saken

og at

framtidige voldtektsofre […] ofres på kjønnspolitikkens alter.

Den som fyrer av sånne salver må forstå at han legger sin egen troverdighet på hoggestabben. Gir han så sitt publikum ei øks? Ja, jeg meiner han gjør seg skyldig i følgende: 1. villedende introduksjon, 2. selektiv sitatbruk, 3. feilbruk av statistikk og 4. direkte feil. Resultatet blir det jeg vil kalle ei polemisk smørje. Vi tar det i rekkefølge:

Radikalfeminismens hysteriske fruentimmere

Innledninga på Rolness’ innlegg tar i detalj for seg noen spesielle sitater. De framstår som spesielle fordi de er tatt ut av kontekst. Innledningsvis kan det se ut til at Rolness til en viss grad anerkjenner dette, i det han skriver om hvordan politiseringa av det private seksuallivet førte til at overgrep begått i parforhold blei anerkjent som nettopp det: overgrep.

Alt sammen feminismens fortjeneste, og applaudert av alle menn som elsker og respekterer kvinner.

Så langt er alt vel. Likevel er Rolness’ ambivalens tydelig, for

[…] politiseringen fortsatte. Plutselig var voldtekt en forbrytelse utført av mannskollektivet mot kvinnekollektivet.

Man kan nesten spørre seg om det egentlig er ambivalens: Rolness plasserer rett nok sitata som danner grunnmuren i angrepet han retter mot statsfeminismen i samme avsnitt (og samme tidsperiode) som de seirene han bruker til å anerkjenne feminismens nødvendighet. Likevel lar han være å anerkjenne at verkene han siterer ikke uten videre kan skilles fra det resultatet han hyller. Han impliserer brudd der «politiseringen fortsatte» – men var dette bruddet egentlig reelt? For å svare på dette må man nok gå grundigere til verks enn Rolness har hatt plass til. For å komme forbi dette kunne han f.eks. ha skrevet noe sånt som at «samtidig som ledende feminister fremma diskutable/problematiske påstander om patriarkatet og dets bruk av voldtekt som våpen mot kvinner, bidro teoriene og analysene til ei brei mobilisering […]». I stedet gjengir han altså sitatene ute av kontekst: Brownmillers bok hadde sitt utgangspunkt i hennes arbeid med voldtekt i krig, og Millett-sitatet er henta fra ei analyse av vold som en av mange faktorer i opprettholdelse av patriarkatet i ei brei, historisk og multikulturell analyse. I den lille konteksten han ser seg råd til vektlegger han bare vold i nære relasjoner. Klart det ser rart ut:

«Det private er politisk», lød tidens slagord, og det gav mening. Voldtekt og mishandling foregikk i ly av privatlivets fred, av menn som offeret kjente – og kanskje elsket. (mi utheving)

Der han «nøytralt» påpeker at Brownmillers påstand om at

Voldtekt er en bevisst avskrekkingsprosess, hverken mer eller mindre, og ved hjelp av denne trussel holder samtlige menn samtlige kvinner i en tilstand av frykt.» (Rolness’ utheving)

og Milletts utsagn om at

patriarkatet[s] voldsbruk [er] «utpreget seksuell av karakter og realiseres mest totalt gjennom voldtekt.»

Voldtekt i ekteskapet er forbudt i Nord-Amerika, det meste av Europa, samt spredte enkeltland, blant anna landa heilt sør i Afrika, Ecuador, Peru, Mauretania, India, Thailand og Australia
Voldtekt i ekteskap er fremdeles tillatt i svært mange land i verden. Kart fra Wikimedia Commons basert på tall fra 2009.

utgjør et «radikalt brudd med fakta», kunne lite være mer galt i den konteksten disse sitatene, gitt et minimum av velvillighet fra Rolness’ side burde vært lest i: Bruk av fysisk makt er et hvert maktforholds siste instans, og der bruk av fysisk makt er normalisert, er voldtekt det også. Særlig tydelig er dette i krig, der det også gjelder menn. Men også i nære forhold spiller dette inn unntak for ektemenns voldtekter blei først fjerna i Norge i 1971, tidsalderen Rolness anerkjenner feminismens bidrag i. Men sjøl i nabolandet vårt Finland var det unntak for voldtekt i ekteskapet fram til 1994, og for kun få år siden var det et tema knytta til vestlige styrkers nærvær i Afghanistan, da forslag om å legalisere ekteskapelig voldtekt blei behandla av Karzai-regimet. Voldtekt i ekteskap er fremdeles tillatt i svært mange av verdens land. Også i fredstid har voldtekt altså i mange samfunn vært sett på som noe normalt, eller i det minste i mange tilfeller noe det offentlige ikke skal bry seg med. Utsagnet om at

Voldtekt har vært fordømt og påstraffet i nærmest alle samfunn. Voldtekt vekker avsky hos nesten alle menn.

er derfor problematisk. Som jeg skal komme tilbake til, finnes det også holdningsstudier som påviser dette.

Kjønnsmaktperspektivet – en konspirasjonsteori?

Jeg er på ingen måte enig i alt det Brownmiller og Millett skriver, men jeg mener at analyser som tar utgangspunkt i at forestillinger om egenskaper, verdier og «naturlige forhold» ved kvinner og mellom mellom menn og kvinner kan påvirke holdninger og adferd har noe for seg. Det kan ikke utelukkes at et perspektiv på maktforhold mellom kjønnene kan ha noe for seg når man skal forstå voldtekt. Rolness’ setter derimot likhetstegn mellom kjønnsmaktperspektivet  og en karikert posisjon der alle menn er bevisste medsammensvorne – det er vanskelig å lese ordet «terrorist» uten å legge til grunn at det finnes et forsett:

i kjønnsmaktsperspektivet er [voldtektsmenn] bare menn. Og ikke nok med det: Alle andre menn [er] også skyldige, som medsammensvorne «terrorister»!

Han sammenligner deretter dette med konspirasjonsteorier om jøder og muslimer. Hva man enn måtte mene om dette perspektivet blir det da nødvendig å påpeke følgende: Mens det finnes dønn solid statistikk som beskriver hvordan menn sjøl i dagens likestilte Norge dominerer i ulike maktposisjoner, er det nødvendig å konstruere temmelig søkte sammenhenger for å påstå at jøder eller muslimer utøver en form for global (eller enda villere – nasjonal) dominans.

Donald Trump sier hårreisende voldtektsstatistikk i det amerikanske militæret er en naturlig konsekvens av at menn og kvinner er samla på samme sted.
Ikke noe å se her. Ingen dårlige holdninger. Bare å gå videre.

Enda viktigere er det at mens kjønnsmaktperspektivet i de aller fleste sammenhenger er et analytisk verktøy brukt i metodiske studier for å forstå sammehenger (men ja, det finnes vulgære varianter), er konspirasjonsteorier om jøder og muslimer ideologiske utvekster som metodisk fordekker sammenhenger og diskvalifiserer studier. Det er altså en forskjell i empirisk grunnlag og praktisk kvalitet mellom de to. Måten Rolness kobler pengetildelinga til Jenteforsvarets sjølforsvarskurs til «det radikalfeminist-industrielle komplekset» på, står ikke tilbake for konspirasjonsteorier i sin alminnelighet, så lenge han ikke påviser at disse kursene både er radikalfeministiske i sitt innhold (noe han vil få problemer med) og blei foretrukket framfor andre sjølforsvarskurs som ikke bygde på radikalfeministisk ideologi (noe han også ville få problemer med, siden de øvrige potensielle søkerne som har vært kjent i media driver kurs med tilsvarende innhold).

Grunnlaget for kjønnsmaktperspektivet

Når det gjelder innholdet i Brownmillers påstand, høres det unektelig fjernt ut når det blir presentert som en allmenn påstand, eller sammenholdt med kriminalitetsstatistikk. Som nevnt avhenger det likevel av perspektivet. Spørsmålet trenger ikke å være om det nødvendigvis er sånn, men om det i en gitt situasjon er mulig å skille for den som føler seg i en utsatt situasjon. Den som føler seg i ei sterk stilling har jo ikke noe å frykte, men kvinner som går aleine hjem om natta, ender opp ensomme i tilspissa situasjoner osv. – i hvilken grad vil frykt for å bli voldtatt bidra til å forme deres opptreden i situasjonen? I det lyset framstår ikke Brownmillers påstand like søkt. Gyldigheta til perspektivet kan lett påstås å være avhengig av situasjon og analysenivå.

Komplisert modell med mange faktorer, piler ut og inn, fram og tilbake.  Ikke vesentlig for resten av innlegget.
En modell av hvordan strukturell bevissthet kan fungere. Jeg tar ikke stilling til om den er rett, men følte det passa med en illustrasjon her. Fra Wikimedia Commons.

Måten Rolness setter dette fram på, får meg til å tro at han ønsker å kaste vrak på alle strukturanalyser, og jeg kan ikke se at han andre steder tar til orde for at den slags kan være viktig. Som sosiolog gjør han nok egentlig det, og det er nærliggende å tro at han har valgt dette bort fordi han vil bruke mer av sin tilmålte kommentarplass til å raljere. For min del er det ikke slik at jeg mener de strukturanalysene som er dominerende nødvendigvis må være den heile og endelige sannheta. Det finnes strukturanalyser som står i et interessant motsetningsforhold til det radikalfeministiske kjønnsmaktsperspektivet uten – etter mi meining – at de nødvendigvis slår beina under det. Et poeng her er at visse miljøer som bevisst distanserer seg fra feminismen bruker tilsvarende resonnementer for å sannsynliggjøre at feminisme (forstått som radikalfeminisme) fremmer voldtektskultur gjennom å konsekvent underspille kvinners evne til å framstå som aktører, i motsetning til ofre. Dette bidrar i følge dem også til å øke risikoen for voldtekt begått av kvinner, fordi kvinners voldtekt av menn «ikke eksisterer». Det er likevel grunn til å spørre seg hvor relevant dette er i ulike sammenhenger. Når vi diskuterer overfallsvoldtekter begått mot kvinner framstår det i alle fall litt søkt.

Spørsmålet om hvilke perspektiver som er gyldige er på den andre sida til en viss grad et empirisk spørsmål. Jeg har ikke gjort noe omfattende litteraturstudium, men jeg har funnet en artikkel som tar for seg noen strukturspørsmål og studerer hvordan de virker i ulike kulturer. Denise A. Hines har studert dette (.pdf), og artikkelen inneholder flere opplysninger som er interessante i den debatten Rolness vil ha, bl.a.

  • Patriarkatsteorien får nokså svak støtte, det er svak statistisk sammenheng mellom kvinners makt generelt og hvor utsatte de er for voldtekt med bruk av fysisk tvang.
  • Der kvinner har mer generell makt i samfunnet er de også mer tilbøyelige til å voldta menn ved bruk av fysisk makt.
  • Generelle holdninger til det andre kjønnet er en god prediktor for forekomst av voldtekt, dvs. der forholdet mellom kvinner og menn i større grad betraktes som en kamp/et spill, oppgir flere å bli utsatt for overgrep.
Kartet viser at voldtektssituasjonen er relativt bra i Norge, og at kvinner er mest utsatt i Afrika, Midt-Østen og Sør-Asia.
Kart som viser en vekta voldtektsindikator for ulike land i verden. Fra www.womanstats.org, der det også finnes andre interessante kart.

Artikkelen åpner riktignok for at egenskaper ved utvalget kan ha gjort effekten av kvinners generelle makt og status lavere når det gjelder i hvilken grad de blir ofre, fordi respondentene var universitetsstudenter, som må forventes å ha en noe høyere status enn unge kvinner generelt. Forekomsten av voldtekt med fysisk makt er i alle fall høyest på noen av det stedene der kvinnemaktindeksen er lavest: i India, Sør-Korea og nordre Mexico. Det er likevel interessant å merke seg at økt generell samfunnsmakt gir økt sannsynlighet for å opptre seksuelt voldelig – også, eller særlig for kvinner, for her ligger det jo faktisk en bekreftelse på en form for kjønnsmaktperspektiv. I og med at dette er en korrelasjonsstudie, er det likevel ikke mulig å si noe om hvilken vei årsakssammenhengen går. Et annet svært interessant moment er den høye andelen menn som oppgir å bli tvunget til sex av kvinner både i denne studien og i en amerikansk studie utført av CDC (.pdf, CDC tilsvarer det norske Folkehelseinstituttet).

Tiltak mot heile populasjonen

Som et sleivspark går det også an å nevne at Hines, sjøl i en studie som langt på vei avkrefter radikalfeministiske teoriers forklaringskraft siterer den «sprø» Brownmiller på hennes funn, og foreskriver følgende resept:

These results point towards a means of reducing sexual coercion within relationships. Specifically, people should be educated to view relationships as mutually pleasurable and supportive, and to respect the other person’s rights to accept or decline sexual advances.

Nå er det mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men mitt inntrykk er at de som har stått bak bredt anlagte holdningskampanjer, slik som Rolness kritikkobjekt Amnesty, nettopp har vektlagt det siste elementet her. Så kan man gjerne hevde at det kunne vært gjort mer målretta, og at det får ei slagside når det konsekvent er menn som framstilles som overgripere, men den norske statistikken om forholdet mellom offer og overgriper er nå en gang ganske tydelig på dette forholdet. Studiene jeg refererer til over tyder kanskje på at det finnes store mørketall for menn. Likevel er det vanskelig å laste den som skal utforme tiltak her og nå for å bruke beste tilgjengelige kunnskap.

Jeg bør sjølsagt være forsiktig med å tyne for mye ut av to studier, men forekomsten av overgrep generelt ligger såpass høyt at det er vanskelig å avgrense helt tydelig mellom vanlige menn og uvanlige voldtektsmenn, også: Hos Hines oppgir 2,8 % av menn og 2,3% av kvinner å ha blitt utsatt for seksuell vold i løpet av foregående år og hhv. 22,0 % og 24,5 % for en form for verbal tvang, som dekker alt fra å insistere på å ha sex uten kondom til verbale trusler for å tvinge seg til sex. Tallene for Gävle i Sverige, som kanskje er det landet som er mest sammenlignbart med Norge var i samme rekkefølge 1,3 % (menn!), 0,4 % (kvinner), 18,4 % og 14,7 %. Problemer knytta til seksuell grensesetting framstår som utbredt i en slik grad at det å iverksette milde tiltak slik som holdningskampanjer på populasjonsnivå ikke framstår helt bort i natta, i alle fall.

Beviset for radikalfeminismens domninans

Det er videre interessant å merke seg at det eneste eksempelet på den virkelighetsfjerne radikalfeminismens gjennomslag i den norske voldtektspolitikken Rolness finner det for godt å løfte fram finnes i et ensiders essay i Reforms rapport om antifeministisk netthat, skrevet av noen som på mange måter representerer et premieeksempel på et offer for slikt netthat. Det er pussig at han ikke nevner rapportens tema når han presenterer sitatet, om man ikke så etter, kunne man jo tro at den faktisk dreide seg om voldtekt. Når han snakker om betydninga av kvinnesyn, er han jo, som nevnt, inne på noe, men veit tydeligvis ikke at dette virker uavhengig av kultur. Gitt at de svenske dataene referert over er representative for bildet i Sverige som heilhet, har de jo lykkes ganske bra med å forhindre voldtekt av kvinner i internasjonal målestokk.

Når han refererer voldtektsutvalget er mye av det han skriver direkte feil, sjøl om det er et fokus på primærforebygging i voldtektsutvalgets innstilling, nevnes andre, målgruppespesifikke tiltak. Det er riktignok et noe tynt referansegrunnlag – én FAFO-rapport – som ligger til grunn for å vurdere hvilke karakteristika som finnes ved voldtektsmenn, men den bygger igjen på et antall referanser. Den viktigste av dem er trolig Ward, Keenan og Hudsons psykologiske gjennomgang og modell (betalingsmur), der det ganske riktig heter

incarcerated rapists are indiscriminable from men in the general prison population and may well resemble many males in the general population

I et seinere arbeid av Gannon et al. (også betalingsmur, Ward er også medforfatter her), der man har gått gjennom informasjon om dømte voldtektsmenn, finner vi mange av de karakteristika som Rolness og Møller trekker fram, men

Of course, it is likely that sociodemographic features such as ethnicity and socioeconomic status reflect generally biased arrest rates (Russell, 1984). However, despite this fact, incarcerated rapists appear similar on a range of sociodemographic variables to the general prison population, whereas child molesters’ sociodemographic features demarcate them from the rest of the prison population.

Her er det to momenter som er verdt å merke seg, jeg tar det siste først: Dette arbeidet er gjort med sikte på å karakterisere voldtektsforbrytere for psykologisk oppfølging, et perspektiv som går klart fram av sammenligninga med pedofile. Videre: I lys av den svært lave domfellelsesrata for voldtekt og de ikke ubetydelige kulturellle forskjellene mellom USA og Norge er ikke den følgende påstanden fra voldtektsutvalget helt håpløs – der heter at det

[…] ikke [finnes] sikker kunnskap om årsaker til at noen personer begår voldtekt. Forskningen gir ikke noe grunnlag for å tegne et entydig bilde av overgripere, – bortsett fra at de fleste som begår overgrep er menn.

Men joda, ser vi på dømte voldtektsmenn, så finnes det mye forskning, det er sant. Men da står vi også i fare for å studere den populasjonen av overgripere som passer best til de rådende forestillinger om hvem overgripere kan være. Det er kanskje spesielt risikabelt når det gjelder saker der bevisførselen er vanskelig. Det finnes imidlertid også forskning på ikke dømte, seksuelt aggressive personer. F.eks. viser Petty og Dawson (1989, betalingsmur igjen) at det finnes en aksept-stige når det gjelder bruk av makt i seksuelt lada situasjoner, og at unge menn som tyr til makt i slike situasjoner har en generelt høyere moralsk aksept for slik bruk av makt. De påviser at det er mulig å skille maktbrukerne fra respondenter generelt ved hjelp av visse psykologiske kriterier, men at profilen deres målt ved hjelp av disse kriteriene ikke avviker signifikant fra det generelle gjennomsnittet. Den samme akseptstigen viser seg i Amnestys rapport «Hvem bryr seg?» (.pdf, tabell 12, s17). Dette er sjølsagt ikke en fullgod litteraturgjennomgang, men bør være nok til å overbevise om at Rolness’ bastante formulering er problematisk.

Hat hvite hetero-menn. Bilde fra svenske Gay pride, der radikalfeminster bærer et banner med denne teksten.
Onde svenske radikalfeminister med alt for mye makt. De blir statsministre og sånn, bare se på statistikken. Her under svenske Gay Pride. Av Bengt Nyman [CC-BY-2.0], via Wikimedia Commons
Farlige Norge

Er det sånn at Norge er spesielt farlig for kvinner? Det kan virke som om det er dette spørsmålet Rolness mener det er viktig å svare på. Men det er det nok få andre som finner spesielt interessant. Det er åpenbart at om man bruker en absolutt målestokk, er Norge tvert i mot et spesielt trygt land for kvinner. Det er ikke til hinder for at den relative fordelinga av dødelig vold i Norge skiller seg ut ved å ha en overrepresentasjon av kvinner i forhold til andre land der den absolutte forekomsten av dødelig vold. Vi kan ikke vite om det er Rolness eller Dagbladets redaksjon som har satt inn lenkene i kommentaren, men om det er førstnevnte, er det påfallende at han ikke tar hensyn til den konkrete drøftinga av nettopp dette som finnes i artikkelen det er lenka til. Mens de 148 kvinnedrapene i Canada utgjør en like høy forekomst av kvinnedrap som i Norge, 4 per 1 million innbyggere, utgjør disse bare 27 % av alle drap, mens de i Norge utgjør 53 %. Dette er ikke «fullstendig misforstått statistikk,» som Rolness hevder:

Fordi det begås relativt få drap generelt i Norge, blir andelen partnerdrap høyt, selv om norske kvinner er blant de tryggeste i verden, også i eget hjem. (Rolness’ utheving)

Når vi er et av de landa i verden der det begås færrest drap per innbygger, er det liksom en automatikk i at det skal være en større andel partnerdrap? Er det fordi partnerdrap er særlig vanskelige å forebygge? Eller er det fordi det er blitt lagt større vekt på å forebygge den typen drap som typisk rammer menn? Verken det ene eller det andre passer med Rolness’ tilsynelatende oppfatning om at denne typen vold mot kvinner får overdrevent mye oppmerksomhet.

Er dette grunnlag for å si at vi her til lands har et særlig problem med holdningsdrevet kvinnevold? Et svar på dette spørsmålet krever nok at man går djupere inn i de tilfellene det er snakk om og undersøke motivasjonen. Det kunne jo f.eks. tenkes at årsaken til dette er at siden Norge er generelt mer likestilt enn de fleste andre land, så blir den «ridderlige» terskelen for å utøve vold mot kvinner senka, og norske kvinner mindre bundet av kjønnsrollemønster som gjør det vanskelig for dem å sjøl bruke vold, slik at de i større grad framprovoserer motvold fra sine partnere. Jeg har ikke kapasitet til å gå inn i dette her, men kan likevel konstatere at dette ikke er innvendinga Rolness bruker.

Kart som viser kvinners fysiske sikkerhet på en skala fra 1-5, der 1 er mest sikkert. Norge skårer 3. Ingen land skårer 1. Spania, Sverige, Frankrike og noen få andre land skårer 2. Det meste av Afrika, Midt-Østen og Sør-Asia skårer 5.
Kart som viser kvinners fysiske sikkerhet i verdens land. Original fra www.womanstats.org.

Basert på hva han ellers skriver i kommentaren, blir den mest nærliggende slutninga at han mener overrepresentasjonen av kvinnedrap ikke er interessant. Jaja, Rolness’ – du om det. Men det er faktisk også galt at SSB slakter «disse» tallene, dersom vi tar bare ser på kvinnedrapsstatistikken. Det SSB skriver om kvinners utsatthet for vold i f.eks. denne artikkelen fra 2007 er helt på linje med UNECE-funnene Ny Tid presenterer, og inneholder dessuten interessante perspektiver for dem som måtte mene at tiltak mot voldtekt bør målrettes mot innvandrermenn: I 2004 var det 1 promille av den etnisk norske befolkninga som blei dømt for voldslovbrudd, mens den tilsvarende andelen blant det SSB den gangen kalte «ikke-vestlige» innvandrere var 3 promille. Domfellelsesrata for voldtekt er langt lavere, men dersom man, slik det framgår av arbeidene Rolness indirekte legger til grunn, går ut fra at voldtektstilbøyelighet samvarierer med tilbøyelighet til å begå annen voldskriminalitet, er andelen av den mannlige befolkninga i de to gruppene som urettmessig stigmatiseres av en påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsmenn» omtrent like stor, og begge over 99 % (men ei eventuell stigmatisering er etter mitt syn altså et resultat av en misforståelse av hva slags situasjoner dette perspektivet er relevant i).

Vanskelig bevisførsel

Påstanden om at utvidelsen av voldtektsdefinisjonen har gjort bevisførselen vanskeligere er også gal. Her er det nok to aspekter som kommer inn: Den ene er forståelsen av relative tall, på samme måte som i spørsmålet om kvinnedrap. Siden antallet overgrep definert som voldtekt er blitt større ved å inkludere tilfeller der bevisførselen er vanskeligere, vil det nødvendigvis være sånn at andelen voldtektssaker med vanskelig bevissituasjon øker. Det andre aspektet som spiller en rolle er at bruken av DNA-bevis nå er blitt så vanlig at det har blitt bygd ei forventning om at man må ha DNA-spor for at domfellelse skal være mulig. Dette var åpenbart ikke tilfelle før denne teknologien var i allmenn bruk.

Det at forventninger styrer realiteter på denne måten er også årsaken til at feminister reagerer på råd om hvordan man skal opptre for å unngå voldtekt. De aller fleste forstår at man er mer utsatt om man går hjem aleine, full og midt på natta, om man tar pirat-taxi og om man blir med ukjente på nachspiel. Problemet oppstår dersom det fester seg ei forestilling om at dette «ikke er noe skikkelige jenter skal gjøre». Når man analyserer spørsmålet prinsipielt er det åpenbart at det ikke spiller noen rolle for skyldsspørsmålet hva offeret for ei kriminell handling har foretatt seg. Likevel er det dessvere slik at spesielt i voldtektssaker har dette vist seg å ha stor betydning for utfallet i rettssaker. Det er bakgrunnen for at det har vært foreslått å avvikle juryordninga i voldtektssaker, og det er altså grunnen til at feminister tar til motmæle når kvinner blir foreskrevet ei begrensing på sin evne til å uttrykke seg sjøl, delta i aktiviteter og oppholde seg i det offentlige rom som resept på å unngå voldtekt.

Retthaversk uten tiltak

Det avgjørende spørsmålet som både Møller og hans våpendrager Rolness må svare på er hvor vi skal møte målgruppene på en måte som virker ikke-diskriminerende. De mener jo åpenbart ikke at vi skal fengsle alle ikke-vestlige menn med sosiale vansker, lav utdannelse, dårlig økonomi og tidligere voldsdommer på ubestemt tid. Hvor har de tenkt å oppsøke dem, og på hvilke måter vil de gjøre det? Det er jo fullt mulig å hevde at visse av tiltakene som allerede er igangsatt retter seg mot grupper som er overrepresentert: Natteravner ferdes der ofre og overgripere er mer konsentrert enn ellers i befolkninga: Blant folk på vei hjem fra byen. Introduksjonsprogrammene for innvandrere tar for seg norsk seksualmoral og -lovgiving i grupper som er lite kjent med disse, og kriminalomsorgens oppfølgingsprogrammer retter seg mot dem som er domfelt. Flere gode forslag mottas, med takk, men Rolness framsetter altså ingen.

Det er et godt prinsipp at man skal la være å skyte budbringeren. Den som kommer med et budskap bør lyttes til, sjøl om det passer dårlig med ens egne oppfatninger og prosjekt. For min egen del har irritasjonen over Rolness innlegg ikke bidratt til å bedre inntrykket av hvorvidt han har sitt på det tørre, men gjennom litteratursøkene jeg har gjort har jeg fått opp øynene i større grad for hvor utbredt kvinners overgrep mot menn kan være.

Det hjelper likevel å ha sitt på det tørre, hvis man vil bli tatt alvorlig. Dersom man i tillegg angriper ei gruppe politiske aktører for å ha ei irrasjonell tilnærming til et saksfelt, og sjøl gjør seg skyldig i ideologisk fordreiing, vel da har man tapt. Da er man ikke budbringer, men sjøl politisk aktør og hykler. Rolness kan til tider være både morsom og interessant, men denne gangen tok han sin høye hest ut på glattholka og blei mest morsom for dem som liker akademisk slap stick. Jeg føler i alle fall at jeg har karakteristikken «polemisk smørje» på det tørre.

 

Hvem eier kvinnedagen?

I oppkjøringa til årets 8. mars-feiring har de politiske ungdomsorganisasjonene til Venstre og Høyre aksjonert mot kvinnedagskomiteene i Oslo, Bergen og andre byer fordi de mener at kvinnedagen er «kuppa» av venstresida. Det er riktignok ikke første gang de gjør dette, men jeg har inntrykk av at årets aksjoner har vært bedre samkjørt og planlagt enn før. I tillegg til å foreslå paroler som i liten grad kan ses som noe annet enn bevisste provokasjoner, har de prøvd å fremme et budskap med breiere appell, som har tatt utgangspunkt i kvinners situasjon internasjonalt eller at stemmerettsjubileet bør borge for ei «breiere» 8. mars-feiring enn vanlig.

Tung venstresidehistorie

Noen har påpekt det historieløse i denne protesten fra ungdomshøyresida, men jeg føler skapet bør settes litt grundigere på plass: En nasjonal kvinnedag blei markert fra 1909 i USA etter initativ fra Det amerikanske sosialistpartiet, og den blei markert den siste søndagen i februar. Den internasjonale kvinnedagen blei året etter innstifta av Den andre sosialistinternasjonalen som den internasjonale arbeiderkvinnedagen, på initativ fra kommunisten Clara Zetkin. Da dagen blei markert første gang i Norge i 1915, var det Arbeiderpartiets kvinneforbund som var arrangør og den russiske kommunisten Alexandra Kollontaj (forøvrig den frie abortrettens mor) som var hovedtaler. Temaet for markeringa var likevel et krav om fred.

Clara Zetkin, kvinnedagens mor. Her avbilda på et DDR-frimerke.
Clara Zetkin, kvinnedagens mor. Her avbilda på et DDR-frimerke. Wikimedia Commons. (original)

Datoen kom man fram til etter at kvinnedagsmarkeringa i St. Petersburg i 1917 – på den siste søndagen i februar i følge den julianske kalenderen – utgjorde startskuddet til Februarrevolusjonen. I den moderne, gregorianske kalenderen, som blei innført etter revolusjonen var dette 8. mars. Lenge blei dagen hovedsakelig markert i land med sosialistiske eller kommunistiske regimer, og forsøk på feiring i Norge like etter krigen blei derfor møtt med anklager om undergraving. Med politisk undertrykking mista den riktignok etterhvert all politisk brodd i de kommunistiske diktaturene, og utvikla seg f.eks. i Sovjetunionen til en slags valentinsdag, der kvinner fikk blomster, sjokolade og galante gester av menn. I land der kvinnebevegelsen hadde frihet, fortsatte den å være en kampdag for kvinnebevegelser på venstresida, sjøl om den nære forbindelsen til kommunismen bidro til å gjøre den marginal på 50- og 60-tallet. Det er likevel verdt å merke seg at kvinnedagen er eldre enn det skarpe skillet mellom sosialdemokrati og kommunisme som vi er vant til å tenke på i dag.

I Norge blei feiringa gjenopptatt tidlig på 1970-tallet av radikalfeminister fra Kvinnefronten, også den gangen var det noe strid om parolene, men ikke av den typen den unge høyresida vil ha i dag. I 1977 kom imidlertid kvinnedagen inn på FNs liste over internasjonale dager, og beholdt datoen 8. mars. Dette førte til at markeringa av dagen blei mer utbredt i Vesten, og at feiringa fikk større vitalitet. Like fullt var det de radikale feministorganisasjonene som beholdt eierskapet til dagen i Norge, og parolene skydde ikke unna utenrikspolitiske temaer, eller emner som på samme måte som EU-parolene i Bergen ikke er «direkte kvinnerelaterte». Dette er historia. Jeg vil påstå at den taler ganske sterkt for at venstresida ikke tar seg friheter når den krever eierskap til 8. mars, og for at det er sterke tradisjoner for ei brei tolkning av hva kinnedagens budskap skal være.

Og ærlig talt, dette er ikke vanskelig å finne ut. Aftenposten innsikt publiserte i 2011 f.eks. en lang, interessant og åpent tilgjengelig artikkel om kvinnedagens historie med tittelen «Arbeiderkvinner i alle land…».

Aktivistiske dilemmaer

Om det alltid er lurt å kjøre denne tunge venstresidetradisjonen gjennom i møte med et samfunn som, på tross av at all denne informasjonen kan innhentes i løpet av en halv time, ofte ikke husker lenger tilbake enn til forrige lunsjpauses moralske indignasjon – det er så sin sak. Her ligger det et aktivistisk dilemma i spenningen mellom store analyser og enkle budskap. Redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, har skrevet et par interessante kommentarer om det han oppfatter som en tendens til venstreglidning og meningstvang i form av en slags underforståtte krav om å akseptere analyser som favner for vidt i bevegelser som skal jobbe for «gode saker». Jeg må si meg enig i en del av kritikken, og innrømme at noen av analysene han gjengir når det gjelder årsakene til dette virker plausible. Særlig kan det i en del tilfeller hende at saksbevegelser burde være flinkere til å holde seg til sine saker, framfor å være enige med alle de andre «snille». Også folk på venstresida har fremma denne typen kritikk, slik som Mimir Kristjansson og Aslak Sira Myhre.

På den andre sida mener jeg at denne kritikken er temmelig malplassert når det gjelder 8. mars, og at andre deler av den treffer dårlig også i videre forstand. Venstresidas dominans i organisasjonslivet er, når det kommer til stykket, sannsynligvis i stor grad bestemt av fritids- og arbeidspreferansene dens. Det er alltid en viss politisk avstand mellom aktivister, medlemmer og offentligheta, og denne spenningen er nødvendig for å skape politisk dynamikk. Ny politikk kommer som regel fra spesialister, men det er likefullt deres jobb å overbevise oss andre. Blir vi ikke overbevist, må aktivistene jobbe hardere, annerledes eller skape noe nytt. Venstresida kan ikke bruke enige og muligens lite representative organisasjoner til mye mer enn det høyresida kan bruke et enig og lite representativt næringsliv til, om den ikke får stemmer i valg. Ingen steder er det likevel så sant at «folk stemmer med beina» som når det kommer til demonstrasjonstog, men oppslutninga avhenger også av hva slags stemninger som hersker i opinionen. Det er organisasjonenes privilegium å prøve å fange stemningsbølgene og sjøsette saker på dem. Andresen kommenterer det ikke nærmere, men «fronten» av ulike organisasjoner som stiller seg bak forenende paroler, ofte på tvers av hovedsaksfelt, er tross alt en av de mest effektive mobiliseringsmodellene organisasjonslivet har. Det er bare mulig å latterliggjøre den når den er liten.

Plakat fra 8. mars 1914. Via Wikipedia Commons.
Plakat fra 8. mars 1914. Wikimedia Commons. (original)

Hvis organisatorene ikke har tro på at det de mener er viktig også har tilstrekkelig oppslutning, gir de opp prosjektene sine, slik det langt på vei har skjedd i den aktivistiske norske fredsbevegelsen. I 2003 var det så åpenbart for mange at det var galt å gå til krig i Irak at 60 000 møtte til demonstrasjon bare i Oslo. I dagens konflikter er det så uklart hva som er rett og galt at fredsbevegelsen bare klarer å mobilisere de mest ihuga NATO-motstanderne til aksjon. Det spiller utvilsomt en rolle hva slags oppmerksomhet temaene får ellers i offentligheta. I 2003 kunne krigsmotstanden støtte seg på FNs sikkerhetsråds tydelige nei og en sterk antipati mot en krigshissende republikansk president. På samme måte kunne 8. mars-toget i 1978 mønstre 20 000 på ryggen av en ny FN-dag og nyvunnet lov om sjølbestemt abort, mens det er tilsvarende vanskelig å mobilisere for radikalfeministiske saker når media bare halvt ironisk idoliserer pin-up-feminismen, der friheten til å sprøyte restylane i leppene og å spille på sex i sjølreklame av noen framstilles som kvinnesak. Kvinnesaken er likevel også mer komplisert i dag, slik en av de opprinnelige initativtakerne på 70-tallet, Gro Hagemann, sier i dette intervjuet.

Å splitte er også et fritt valg

I et av de mer reflekterte innleggene fra den unge høyresida anerkjenner Christopher Biong flere av kampsakene, men peker likevel på at det «er allikevel noe med helheten her som gjør det vanskelig for meg å slutte opp om årets tog», og sier at han «hadde virkelig håpet at den internasjonale kvinnedagen kunne vært brukt til å markere 100 år med stemmerett for kvinner». Vel, det er altså også litt historieløst, fordi stemmerett ikke lenger er en kampsak, mens kvinnedagen altså er en kampdag. Å feire det man allerede har oppnådd kan man gjøre andre dager, og sjøl om det å gjøre det kanskje kunne ført til at man inkasserte en taktisk gevinst i form av økt oppslutning, ville man også tape i form av tapt kontrovers.

Valget om å ikke slutte seg til blir altså tatt på bakgrunn av at helheta er vanskelig å svelge, og det er i og for seg en ærlig sak. Det er ikke like lett å tro på den gode viljen bak paroleforslag som «Slipp puppene mine fri» (Bergen Unge Venstre, 2004) og «Sosialisme er ikke feminisme» (Oslo Unge Høyre, 2013). Ungdomshøyres sterke tro på at individer alltid står fritt til å velge det beste for seg trumfer for deres del kvinnedagens tradisjonelle mål om å utfordre de strukturene som fører til ufrihet. Om de strukturene ikke lenger står svart på hvitt i lovverk og regulativer, betyr ikke det at de ikke lenger finnes. Hovedparola for Oslo-toget, «100 års tålmodighet er nok – likelønn nå!» trumfes kanskje av ei forestilling om at lønna «dannes naturlig i arbeidsmarkedet», og at det er ei viktigere frihet enn kvinners økonomiske posisjon? De enda mer kontroversielle parolene om porno og reklamemerking handler om hvordan kvinnebilder skapes og påvirker den friheta kvinner (og menn) føler til å være stolte av seg sjøl og hvilke roller det forventes at de tar i ulike sammenhenger. Man må gjerne mene at dette ikke er viktig, men kvinnebevegelsen er ikke UNICEF, de jobber i Norge for kvinner i Norge, og de mener at kvinnebildene som produseres i populærkulturen tar fra dem frihet, sjøl om, eller kanskje heller nettopp fordi, «alle» ser på porno og vi har retusjert reklame i synsfeltet 10 % av dagen. Er ATM kult, thinspiration et godt ideal og sexkjøp eller en karriere i pornoindustrien noe du vil anbefale sønnen din?

Det kan godt hende at disse spørsmålene ville skape en bedre grobunn for samling på 8. mars – jeg vil strengt tatt tro de er ubehagelige på høyresida også. Spørsmålet den unge høyresida bør stille seg sjøl før de fortsetter med aksjonene sine er likevel først og fremst om de er villige til å problematisere valgfrihetsdogmene sine. For meg framstår aksjonene deres vel så sekteriske som 8. mars-komiteenes allmøtestyrte organisasjoner, fordi de insisterer på implantere sin dogmatiske idé om den fullstendig frie, individuelle valgsituasjonen inn i en agenda som gjennom hele sin eksistens har bygd på en anerkjennelse av at en slik situasjon er en illusjon. Om de ikke anerkjenner premissene for dagen, har de valgt å splitte ut før de i det hele tatt har kommet seg på parolemøter. Det er sikkert mulig for dem i noen grad å vinne sympati ved å framstille seg som ofre i møte med denne tradisjonen, slik de altså ikke for første gang gjør med årets aksjoner mot kvinnedagen, men det er ikke akkurat noen intellektuell schwung over framstøta. Da kan de heller prøve å stifte sin egen «kvinnenes valgfrihetsdag» og argumentere for sakene sin, i stedet for å stjele fokus fra andres saker ved å iscenesette seg sjøl som ofre.

Oppdatering: Jeg har fått en kommentar om at det kan være greit å anerkjenne at feminisme heller ikke er sosialisme. Det gjør jeg gjerne: Det finnes en lang og sterk borgerlig feministisk tradisjon også; som kjent var den første kvinna på Stortinget fra Høyre, og det var Høyre-mannen Ansgar Gabrielsen som fikk innført 40%-kravet til representasjon i ASA-styrer. Mange andre eksempler finnes, så det er ikke forbildene det skorter på.