Nominasjonsprosessen til bystyre- og kanskje særlig stortingslista til Oslo SV er en spennende prosess som skaper stort engasjement og vekker stor interesse, også utafor partiet. Det at et åpent allmøte velger hvordan lista endelig skal se ut, åpner for mobilisering gjennom verving og personlig kontakt, men er også ei utfordring når det gjelder tillit og organisering.
Før vi kommer så langt som til nominasjonsmøte, skal en nominasjonskomité ha lagt fram et forslag i god tid, og lokallagene skal gjennom en høringsrunde ha kommet med innspill til denne. Siden nominasjonskomiteen jobber parallelt med den kampanjen enkeltkandidater fører, og kandidatene i stor grad er avhengige av forankring i nominasjonskomiteen underveis, er det ganske viktig at nominasjonskomiteen er satt sammen på en måte som reflekterer medlemmenes ønsker godt.
Systemkritikk og maktspredning
Hvordan setter vi sammen en slik nominasjonskomité på best mulig måte? Bare det å endre antall medlemmer i nominasjonskomiteen og bryte deres bånd til lokallagene vil ha ulemper som ikke blir veid opp dersom det ikke også gjøres endringer i måten komiteen blir valgt på. På noen måter snakker vi om organisatorisk flisespikking her, men på den andre sida er de organisasjonsmodellene vi bruker resultat av lang tids erfaring med maktspredning i et systemkritisk parti. I et forsøk på å balansere mellom ulike hensyn og gi nominasjonsprosessen et sterkere politisk fokus (i motsetning til personfokus) foreslo vi følgende:
Legg til følgende i dagens §17B:
Nominasjonskomiteen skal velges innen 15. juni hvert mellomvalgsår.Dersom årsmøtet vedtar det, kan nominasjonskomitéen velges av representantskapet på et eget møte, der den politiske situasjonen skal være hovedtema. Nominasjonskomiteen skal bestå av 7 personer, valgt blant kandidater som legger fram sitt kandidatur på dette møtet.
Komiteen velges blant kandidatene ved preferansevalg etter Droop-metoden. Den endelige sammensetninga skal tilfredstille følgende kriterier: a) Komiteen skal ikke ha mer enn 4 av samme kjønn og b) minst én med etnisk minoritetsbakgrunn. Dersom kriteriene ikke møtes strykes a) den av det overrepresenterte kjønn som har fått færrest førstestemmer, men likevel slik at kriterium b) overholdes og b) den av de øvrige medlemmene som har fått færrest førstestemmer, men likevel slik at kriterium a) overholdes. Stemmene til disse kandidatene fordeles deretter slik at først kriterium a) og deretter kriterium b) blir overholdt.
Mitt eget og Hilde Maiseys forslag er bygd på en idé om hvordan andre aspekter ved valget kan styrkes på en måte som videreutvikler det og knytter det sterkere til den politiske debatten i partiet. En svært lang og detaljert begrunnelse følger:
Hvorfor tukle?
Den modellen Oslo SV i dag bruker for valg av nominasjonskomite har den fordelen at alle lokallag er representert, og gjør det mulig for lokallagene å ha en mer eller mindre formell prosess der deres representanter følges opp. Det kan argumenteres for at dette gjennom medlemsdemokratiet i det enkelte lokallag fører til at komiteens medlemmer står til ansvar for medlemmene på en måte som følger logisk av den geografiske partiinndelinga. Imidlertid er komiteen så stor at det er vanskelig å ha reelle diskusjoner på møtene og vanskelig å stille medlemmene til ansvar for informasjonsflyt til uvedkommende. Behovet for å arbeide seg fram til omforente løsninger gjør også at interessekonflikten mellom lokallag og nominasjonskomiteen som helhet kan gi opphav til unødvendige konflikter. Noen har sagt at de ønsker at nominasjonskomiteens medlemmer i størst mulig grad er bundet av lokallagene, og at aksepten for delte innstillinger bør være større – men det gjør at nominasjonskomiteen i det hele tatt får en mindre viktig funksjon. I siste instans kunne jo lokallagene bare spilt inn sine preferanser og nominasjonsmøtet avgjort hver enkelt avstemning. Jeg tror at det er en fordel om nominasjonskomiteen i størst mulig grad arbeider fram mot ei helhetlig, omforent løsning.
Dette taler for en mindre komité. Dagens praksis er at sammensetninga av komiteen bestemmes etter at lokallaga har spilt inn kandidater til fylkesstyret som så lager et forslag som ivaretar representasjonskriteriene i partiets vedtekter, der alle lokallag er representert og fylkesstyret er representert med to medlemmer. I tillegg foreslås en leder separat. Dette forslaget vedtas som regel summarisk på et møte i representantskapet. For en mindre komité vil dette være problematisk, ettersom alle lokallag ikke vil være representert. Det kan tenkes løst ved hjelp av rotasjonsordninger mellom lokallag, men det er også grunn til å stille spørsmål ved om det er geografisk representativitet som i størst grad bør tillegges vekt ved sammensetninga av komiteen.
Valgkomiteen som lager innstilling til fylkesstyre er på den andre sida sammensatt på samme måte som det er foreslått å velge nominasjonskomiteen. Den fungerer etter mitt skjønn godt. Den har likevel i oppgave å lage innstilling til flere likeverdige plasser og konsekvensene av innstillinga er ikke like store verken for kandidater eller partiorganisasjon, som innstillingene til bystyre- og stortingslistene. Den kan derfor lettere komme til omforente forslag gjennom å balansere mellom de ulike kandidatene. Disse to forholdene gjør at konfliktnivået knytta til innstillingene dens er vesentlig lavere og at det ikke er nødvendig at prosessen der den velges bygger inn særskilt sterk representativitet og ansvarliggjøring av medlemmene. På et tidspunkt der konfliktnivået i Oslo-partiet var noe høyere, foreslo jeg imidlertid også å bruke preferansevalg til å velge fylkesstyrerepresentanten, fordi dagens ordning gir et lite flertall mulighet til å dominere – reint flertall fører til at «vinneren tar alt», noe som i visse tilfeller kan øke konfliktnivået.
Hva taler for forslaget?
Dette forslaget tar sikte på å sikre grundig behandling av valget av nominasjonskomité på et representantskapsmøte som tar for seg den politiske situasjonen nominasjonskomiteen skal arbeide på grunnlag av. Representantskapet er jo det høyeste organet i fylkeslaget mellom årsmøtene, og sikrer lokallagene proporsjonal representasjon. Lokallag vil fremdeles ha mulighet til å sikre geografisk rotasjon gjennom å gå sammen om å støtte felles kandidater, dersom de ønsker det, men det vil bli en mer dynamisk prosess: Ved å knytte valget av nominasjonskomiteen til en politisk debatt vil man i langt større grad ansvarliggjøre kandidatene og gi dem et reelt mandat.
Det vil f.eks. være naturlig at kandidatene, når de presenterer seg sjøl, kommer inn på spørsmål som hvor viktig det er at nominasjonskomiteen kommer fram til ei omforent løsning, hvilke saksfelt og erfaringsbakgrunner det er naturlig å prioritere og andre spørsmål av prinsipiell art. Ved å bruke preferansevalg framfor flertallsvalg til hver enkelt plass senkes terskelen for å stille til valg, ettersom man ikke må ta en personlig konflikt med noen som allerede er innstilt. Siden terskelen for å bli valgt for hvert enkelt medlem er nokså lav, vil det også være tilnærma umulig å legge fram ei innstilling på forhånd. Dette vil forhåpentlig inspirere til alliansebygging på lavere nivå og øke oppslutninga om dette representantskapsmøtet. Kandidatinteresser vil trolig prege dette i noen grad, men har, særlig ved de siste nominasjonene, vært nærmest altoverskyggende i alle fall. Denne framgangsmåten kan kanskje føre til ei tidligere avklaring, i og med at representantskapet gir et godt bilde av de aktive medlemmenes ståsted, og det er i dette organet kandidater til nominasjonskomiteen må søke støtte. Den vil i alle fall føre til at startskuddet for eventuelle ververace fram mot nominasjonsmøtet vil komme tidlig og gi en pekepinn på i hvilken grad de vil kunne lykkes.
Valgmodellen er vanskelig… – eller?
Den foreslåtte valgmodellen er litt innvikla. Den er likevel teknisk gjennomførbar og automatisert bl.a. ved Universitetet i Oslo. Enten vi videreutvikler valgprogrammer vi får derifra eller baserer oss på programmeringskompetanse f.eks. jeg eller Ola Thoresen besitter, er det overkommelig å lage et elektronisk stemmegivingssystem. Hovedtrekkene i hvordan modellen behandler stemmer er likevel enkle: På stemmeseddelen rangerer representantskapets medlemmer kandidatene i den rekkefølgen de foretrekker. Tellekorpset fastsetter et valgtall, som er det antall stemmer som en kandidat trenger for å bli valgt. Dette vil være litt mindre enn 1/8 av de frammøttes stemmer, eller 11 stemmer i et fulltallig representantskap (ca. 80 delegater).
Dersom det er flere kandidater enn plasser i nominasjonskomiteen må man gjennomføre valg. Først slår man fast hvilke kandidater som har oppnådd valgtallet. Bryter man da kriteriene (f.eks. 5 kvinner), strykes kandidaten med færrest førstestemmer. Deretter overfører man stemmeoverskuddet (med redusert stemmevekt – førstevalget er allerede valgt!) til de allerede valgte kandidatene og stemmene til eventuelle strøkne kandidater til de gjenstående kandidatene og man ser om noen av dem har valgtallet. Har ingen dét, strykes igjen den med færrest førstestemmer, og stemmene overføres. Denne prosessen gjentas til 7 medlemmer er valgt og kriteriene er tilfredsstilt. I praksis vil det ta et tellekorps på 3-4 personer om lag 20-30 minutter å gjennomføre opptellinga, betydelig kortere dersom avstemminga gjennomføres elektronisk.
Systemet med valgtall betyr at dersom et par lokallag eller andre grupperinger samler støtte slik at de kan stille 11 stemmer bak et forslag, vil de få vedkommende inn i nominasjonskomiteen, så lenge kriteriene som skal sikre representativitet er oppnådd. Dette betyr også at SU har meget gode muligheter til å bli representert i samarbeid med noen få andre, enda de ikke er uttrykkelig nevnt i forslaget. Sjøl om modellen kan virke innvikla, gjør dette at man altså får noen svært enkle holdepunkt. Kravene til representativitet gjør at det ved mangel på kandidater vil være mulig å få valgt en kandidat av det underrepresenterte kjønn, eller med minoritetsbakgrunn, med én stemme. Dette legger et sterkt press på partiet for å fremme et mangfold av kandidater. På den andre sida: Siden overskuddsstemmer overføres, betyr dette at modellen ikke forfordeler flertallet: Dersom noen kandidater får svært mange stemmer, vil andre- og tredjepreferansene på disse stemmene alene kunne være nok til å velge andre kandidater.
Jeg forstår likevel at denne framgangsmåten ses på som et stort brudd med dagens praksis, og at debatten på årsmøtet trolig ikke har ført til at alle bekymringer er blitt møtt med tilstrekkelig gode svar. Derfor foreslår vi at Oslo SVs årsmøte skal kunne velge mellom de to metodene, men at dagens modell ligger til grunn.