Oslo – Side 2 – Benjamin E. Larsens blogg

Teachers per student in Oslo and Trondheim

I made a figure for the launch of Oslo SV’s election campaign that we didn’t use because we were concerned that the calculation method that I’ve used isn’t exactly the same as the usual one, when these matters are discussed. However, I certify that the numbers are right. You can check them at Grunnskolens informasjonssystem, and you can download the raw data here. This is the figure:

The figure shows that there are more teachers per worked student year in Trondheim than in Oslo, and that this is a persistent pattern. — Students per worked teacher year (y-axis) in elementary schools in Oslo and Trondheim. Source: GSI (see main text for details).

In my opinion, this shows that it’s a realistic option to increase the number of teachers per students in Oslo’s school. The discrepancy is a policy choice by Høyre. It also demonstrates that in a municipality where SV participates in a majority coalition, we choose to make the number of teachers per student a priority. It’s a fact one might want to make a note of.

Lærerdekning i Oslo og Trondheim

Jeg lagde en figur til Oslo SVs valgkampdekning som vi fant ut at vi ikke ville bruke, fordi vi ikke følte oss helt sikre på om tallene som er brukt er de samme som vanligvis brukes når man diskuterer disse tingene. Jeg står likevel helt og holdent inne for at tallene er riktige, det er bare utregningsmåten som eventuelt ikke er helt vanlig. Rådata finner du til slutt i innlegget, og du kan sjekke dem på Grunnskolens informasjonssystem. Variablene som er brukt er lærerårsverk til ordinær undervisning og antall elever i kommunale, offentlige skoler. Her er figuren:

Elever per lærerårsverk i Oslo og Trondheim. Kilde: GSI.

Slik jeg ser det, viser figuren at det er fullt mulig å velge annerledes enn Høyre i Oslo når det gjelder lærerdekning. Den viser også at i en kommune der SV deltar i et flertallstyre, prioriterer vi lærerdekning på en annen måte enn det Høyre gjør. Det kan jo være interessant å merke seg.

Du finner rådata her.

The best schools in the country?

This post was revised on August 13th to take into account errors found in the second figure. The errors do not have any consequences for the main conclusion.

Oslo SV has chosen «More teachers – fewer tests» as the slogan for our efforts to make a better school for Oslo. I’m not going to write about that today. Rather, I’ll begin my writings on this topic with a post that shows how the right-wing parties’ portrayal of the school in Oslo hits off the mark.

There is much good to be said about the public schools in Oslo, but that’s not to say that its virtues are the results of Høyre’s policies or that they’re very much better than schools elsewhere in Norway. Høyre, however, likes to boast that Oslo’s schools are the country’s best, even the world’s best — no less. Can this be right?

This, obviously, is a very difficult question to answer. How do we ascertain that one school is better than another? Is the best school the one where students’ mean grades are the highest, or the one which instils the highest self esteem in its graduates? Do any of our measuring tools gauge how pupils «evaluate the consequences their actions have for others, and judge them with ethical consciousness», as the Norwegian Education Code stipulates?

I won’t try to tackle these problems here. Instead, I’ll perform two very simple analyses based on criteria that Høyre likes to use. It turns out that the results of two of the most important tests in Norwegian Elementary school hardly support a claim that Oslo’s schools are the best in Norway, let alone the World.

Oslo, it turns out, is not the average Norwegian county. One of the factors distinguishing Oslo from the other counties is that its labor market shows a high demand for workers with higher education. I’m not going to discuss whether this is the reason why more people in Oslo have higher education, beyond pointing out this fact.

Keeping this in mind, and knowing also that the parents’ level of education plays a major role for their children’s academic achievements, let’s look at some numbers — mean scores on final exams in the Norwegian elementary school by county:

Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents' generation. Source: As described in the post's final paragraph. — Final exam results for 10th grade students as a function of the average number of years of education in the parents’ generation. Source: As described in the post’s final paragraph.

Where in this figure do we find Oslo? At the far right. Quite clearly, pupils at Oslo’s schools score better on their 10th grade exams than the national average. However, the figure also shows the huge gap between the parent generation’s highest completed education in Oslo and in the rest of Norway. If we make a model that corrects the exam scores for the number of years the parent generation went to school in average (the straight lines in the figure), Oslo doesn’t perform better than expected. On the contrary, the scores are exactly what we would expect them to be.

How about the national tests («nasjonale prøver» in Norwegian)? We’re frequently told that Oslo’s schools score particularly well here:

Update August 13th: Due to an error in the sorting of the data used for the original plots, the original post found no correlation between the parent generations’ level of education and National Test scores. The figure has been updated and verified.

National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Source: UDIR / SSB — National Test scores per county as a function of the mean number of years of education in the parent generations. Oslo’s scores in the upper right portion of the plot. Source: UDIR / SSB

However, as the graph shows, the county-wide mean for Oslo does not fall outside the bounds of statistical prediction when the parent generations’ level of education is taken into account. The plots highlight the fact that the National Tests are not able to uncover any difference in educational achievement that is not explained by the parents’ level of education.

Some final words: There are many good things to say about Oslo’s schools. They are the workplace of highly qualified and dedicated teachers. Acknowledging this, however, shouldn’t stop us from questioning how Høyre is marketing its alleged results in its showcase county. The analyses presented here are unpretentious, but they highlight some important issues that are rarely raised when Oslo’s schools are discussed.

The statistics on educational levels (table 08921, numbers from 2014) and population numbers (table 03031, numbers from 2014) were collected from Statistics Norway. Final exam scores and national test scores were collected from the The Norwegian Directorate for Education and Training (preliminary final exam scores (2015), national test scores (2014)).

Landets beste skole?

Innlegget er oppdatert etter at det blei funnet en feil i den opprinnelige versjonen. Feilene påvirker ikke hovedkonklusjonen.

I Oslo SV har vi valgt «Flere lærere – færre prøver» som slagord for vår skolesatsing. Jeg skal ikke skrive om det i dag. Først vil jeg skrive et innlegg som jeg mener viser at høyresidas påstander om Oslo-skolen ikke uten videre kan tas for god fisk.

Det er mye som er bra i Oslo-skolen, men det er verken sikkert at det er Høyres fortjeneste, eller at den er så veldig mye bedre enn skolen i andre deler av landet. Høyre, derimot, liker å påstå at den er landets, eller til og med verdens beste. Stemmer dette?

Det er selvfølgelig utrolig vanskelig å svare på. Hvordan avgjør man at en skole er bedre enn en annen? Er den beste skolen der elevene har høyest karaktersnitt? Eller er det der elevene har best selvtillit? Måler noen av prøvene våre i hvilken grad elevene, med Opplæringslovas ord, er i stand til å «vurdere virkningene for andre av egne handlinger og å bedømme dem med etisk bevissthet»?

Jeg skal derfor ikke prøve å svare på dette her. Jeg skal derimot gjøre to svært enkle analyser med utgangspunkt i kriterier som Høyre liker å legge til grunn. De viser at resultatet på to av de viktigste prøvene det norske skoleverket har på grunnskolenivå neppe gir grunnlag for å si at Oslo-skolen er best i en meningsfull forstand.

Oslo er nemlig et unikt fylke på mange måter. En av de faktorene som gjør at Oslo skiller seg fra andre fylker er at byen har et arbeidsmarked som i mye større grad enn andre fylker etterspør høyere utdanning. I hvor stor grad det har betydning for at Oslo også har ei befolkning med betydelig høyere utdanning enn andre fylker skal jeg ikke si så mye om, ut over at det faktisk er slik.

Med dette in mente, og kunnskapen om hvor mye foreldres utdanningsnivå betyr for barns skoleprestasjoner langt framme i panna: La oss først se på årets eksamensresultater.

Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldres utdanningsmengde. Kilde: UDIR/SSB — Eksamensresultater for 10. klasse som funksjon av foreldregenerasjonens utdanningsmengde. ENG0012 – engelsk, MAT0010 – matematikk, NOR0214 – borsk hovedmål, NOR0215 – borsk sidemål, NOR0415 – norsk for elever med unntak fra sidemål. For alle emner unntatt NOR0415 er det en signifikant (p ∈ ) lineær sammenheng mellom foreldregenerasjonens utdanningsnivå i fylket og elevenes eksamensresultater. Kilde: UDIR/SSB

Hvor på denne figuren finner vi Oslo? Jo, helt til høyre. Ganske riktig viser eksamensresultatene at elevene gjør det bedre enn landssnittet på eksamen i 10. klasse, men vi ser også at foreldregenerasjonen i Oslo stiller i en helt annen liga enn foreldre ellers i landet når det gjelder utdanning. Dersom vi tar hensyn til dette ved å lage en lineær modell som predikerer eksamensresultat som funksjon av utdanningsmengde (linjene i figuren), presterer ikke Oslo-elevene bedre på eksamen enn man skulle forvente. Tvert i mot er de akkurat der vi skulle forvente å finne dem.

Men hva med de nasjonale prøvene? Her har vi jo mange ganger hørt at Oslo gjør det spesielt bra?

Oppdatert versjon 13. 8. 2015: Det opprinnelige innlegget inneholdt en versjon av figuren under der figuren var basert på gal sortering av tallene. Jeg beklager denne feilen. Den oppdaterte versjonen er korrekt.

Gjennomsnittsskår på nasjonale prøver per fylke som funksjon av gjennomsnittlig antall år med utdanning i foreldregenerasjonen. Kilde: UDIR / SSB

Figuren viser riktignok at Oslos fylkessnitt er det beste i landet, men likevel ikke uventa høyt når man tar foreldregenerasjonens utdanningsnivå i betraktning. Snarere er det mest overraskende ved denne figuren at ingen av fylkene har en skår på nasjonale prøver som avviker signifikant fra regresjonslinjene som følger av å ta hensyn til foreldregenerasjonens utdanningsnivå.

Med andre ord: De nasjonale prøvene påviser ingen forskjeller mellom fylkene som ikke kan forklares med kombinasjonen av tilfeldig variasjon og foreldrenes utdanningsnivå.

For å avslutte: Det er mye bra å si om Oslo-skolen, og det er ingen tvil om at den er arbeidsplassen til masse dedikerte og dyktige lærere. Imidlertid skal vi ikke se bort fra at Høyre overselger prestasjonene til skolen i utstillingsvinduet sitt. Det jeg presenterer her er nokså uhøytidelige analyser, men figurene illustrerer likevel viktige poenger som sjelden kommuniseres tydelig når osloskolen diskuteres.

Statistikk over utdanningsnivå (tabell 08921, 2014-tall) og befolkningstall (tabell 03031, 2014-tall) per fylke er henta fra Statistisk sentralbyrå. Det er brukt 2014-tall. For eksamensresultater og resultater på nasjonale prøver er talla henta fra Utdanningsdirektoreatet. og det er brukt tall henholdsvis for 2015 (foreløpig karakterstatistikk eksamen) og 2014 (nasjonale prøver).

SVs velgeroverganger

Dette innlegget tar utgangspunkt i en diskusjon jeg har skrivi om tidligere, i forbindelse med at Bergens Tidendes Frøy Gudbrandsen skreiv en kommentar i april i år (betalingsmur). Der tok hun opp hvor svak dekning som finnes for å si noe om velgerovergangene til SV og andre små partier i Institutt for samfunnsforsknings (ISF) valgundersøkelser. Jeg skreiv i den forbindelse en ganske grundig gjennomgang av statistikken som ligger til grunn. For å vite noe sikkert om dette, ville det beste vært om man kunne utvide ISFs undersøkelser slik at ei oppslutning på 4 % ga en representasjon på minst 100 personer i utvalget. Det ville kreve et utvalg på 2500 personer, som er om lag fire ganger fleire enn i dagens utvalg. Sjøl da ville usikkerheta være betydelig, og undersøkelsen ville fremdeles i begrensa grad være egna som underlag for strategiarbeid i småpartia. Årsaken til dette er at et strategiarbeid som tar hensyn til konkurrenter, i motsetning til å gjøre en sjølvalgt profil tydeligst mulig, bør være meir konkret: Den bør ta hensyn til lokale forhold, slik som om motkandidatene blir regna som valgbare, hvilke viktige saker som skiller lokalt, og hvilke sosioøkonomiske lag en jobber med. I ISFs undersøkelse kan småpartia telle på ei hand hvor mange deltakere som finnes fra hvert fylke, og det gir åpenbart ikke grunnlag for å gå inn i saka på et konkret nivå. Ei mulig tilnærming, som riktignok har sine egne svakheter, er å ta utgangspunkt i tendensene i de faktisk avgitte stemmene. Når en uansett arbeider «post factum», slik valgundersøkelsene gjør, vil jeg påstå at dette gir et vel så godt grunnlag for å si noe om velgerbevegelser. Den viktigste svakheta er at en ikke kan si noe om velgerbevegelser på individnivå, siden det ikke finnes et velgerregister der tidligere avgitte stemmer blir lagra. Om ikke utvalgsstørrelsen var så latterlig liten, ville dette derimot vært styrka til ISFs valgundersøkelser: De har en panelundersøkelse, og veit hva deltakerne stemte sist. Om en er bevisst på denne forskjellen, kan en få ganske mye informasjon ut av figuren under. Her vises endringa i SVs oppslutning og stemmetall i enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringa i oppslutning og stemmetall for de partia som må antas å være SVs viktigste konkurrenter. Datamaterialet er fra valga i 2007 og 2011. De to figurene øverst til venstre viser til analyse med hensyn på oppslutning og stemmetall for Ap, nederst til venstre — Rødt, øverst til høyre — Miljøpartiet de Grønne og nederst til høyre — Venstre.

Endring i oppslutning og stemmetall på enkeltkretser i Oslo som funksjon av endringer i oppslutning og stemmetall i samme krets for Ap, R, MDG og V. Tall fra valgene i 2007 og 2011.

Det er nødvendig å se på både endringer i oppslutning og stemmetall, ettersom det eine ikke nødvendigvis følger av det andre. Når disse to faktorene derimot går samme vei, er det grunn til å tru at en er vitne til et fenomen det er verdt å diskutere. I den sammenhengen er det verdt å se på de to figurene øverst til høyre: Dette er omtrent så klart som man kan få et resultat i samfunnsforskning: For hver stemme MDG vant i Oslos valgkretser, tapte SV to. For hvert prosentpoeng MDG vant i oppslutning, tapte SV like mange. Man kan nok gjøre mange korreksjoner for å gjøre analysa meir finmaska og sterkere. Men uten videre dikkedarer kan man slå fast at det finnes et fenomen der SV går tilbake samtidig som MDG går fram, og at korrelasjonen er svært sterk. Det blir for dumt om man skal komme med ISFs valgundersøkelser å si at velgerovergang til MDG ikke betyr noe, fordi den utgjør en ubetydelig andel i utvalget på 24 personer, når man ser en så tydelig trend i valgresultatets tusenvis av stemmer — SV fikk 17772 stemmer i Oslo i 2011. Det finnes ikke like tydelige trender for noen av de andre partiene: MDG etablerte seg mellom 2007 og 2011 tydeligvis i en demografi som tidligere har hatt et svært sterkt SV-preg. Går man tallene nærmere i sømmene og ser på regionale utvalg av kretser, dukker det likevel opp andre tendenser: SVs tilbakegang faller flere steder sammen med en tilbakegang for venstresida som heilhet. Det enorme og lite omtalte mannefallet for Arbeiderpartiet i Oslo vest spiller en rolle her. I enkelte bydeler ser det også ut til at SV taper stemmer til Rødt. Jeg har dessverre ikke tid til å gå djupt inn i disse problemstillingene. Poenget med dette innlegget er som med tidligere bare å peike på hvor utilstrekkelig ISFs valgundersøkelser er som strategisk underlag for SV, og å løfte opp konkurransen med Rødt og MDG som reelle spørsmål SV må ta hensyn til.

Hegemoni i byutviklinga

Hegemoni betyr blant anna et tankesystem som gjør det umulig å komme seg videre fra sånn ting er i dag, eller status quo, som det også heiter. Jeg meiner at byutviklingspolitikken i Oslo er prega av et hegemoni. Jeg meiner det blir heilt åpenbart når en ser hvordan ulike argumenter blir veid mot hverandre.

Før jeg forklarer det litt grundigere: I dag har Oslo By et oppslag som forteller om at Bengt Andersen i doktorgradsarbeidet sitt har slått fast at Oslo er en delt by. Det at byen er delt gjør at du får heilt ulike muligheter avhengig av hvor du bor. Dette påvirker alle sider av livet: yrkesvalg, økonomi, valg av livspartner og så videre. Ordet «valg» gir i grunn et større inntrykk av tilfeldighet enn det som finnes. Øst og Vest er delt, og for de aller fleste som bor i byen oppleves det som om det «bare blir sånn».

Skjermdumpfaksimile fra Google Earth. Bildet lenker til Google Earth. — Bilde 1: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Smestad. Bildet lenker til Google Earth.

Oppslaget kommer likevel inn på en del årsaker til denne delinga, og peker særlig på byutviklinga og ulike bebyggelsestyper. Det ser veldig forskjellig ut på Smestad og på Furuset, for å si det sånn. Folk bor mye mindre tett, de har en egen eiendom og i det store og heile er det meir grønt og mindre grått i bildet av Smestad. Ser vi byen i fugleperspektiv blir dette veldig påfallende (se bilde 1 og 2). Tallenes tale er også ganske tydelig: I områder med småhusbebyggelse bor det 8 ganger færre per kvadratkilometer enn det gjør i områder med blokkbebyggelse (se meir statistikk i dette gamle innlegget mitt). Ikke bare ser det mindre grønt ut, det bor mange flere mennesker på bilde 2 enn i bilde 1.

Bilde 2: Skjermdumpfaksimile fra Google Earth over Furuset. Bildet lenker til Google Earth.

Én ting er at det går an å argumentere ganske godt for at disse ulike måtene å bo på, fører til at man også utvikler ulike måter å se verden på. Ikke minst gjenspeiles dette i valgstatistikken (hegemoni-hint nummer 1, se bilde 3 og 4 lenger ned). Og at dette igjen virker tilbake på oppfatninga av fysisk avstand. Det er likevel litt usikkert. Det som er heilt sikkert, og som Andersens avhandling illustrerer, er at denne forskjellen i boligtyper og bomiljø fører til at man får svært sosialt homogene omgangskretser og nettverk: Man omgås i langt større grad (sjølsagt ikke bare, litt variasjon finnes alltid) folk som i likhet med en sjøl har jobber som gir tilstrekkelig høy inntekt til å bo der man bor. Man ser dem på jobben, de er foreldra i barnehagen og på skolen, og det er de som er med i det lokale kammerkoret.

Bilde 3: Valgresultat for Vestre Aker i 2011. Resultatet er typisk for småhusbydelene Ullern og Nordstrand også.

Hva kan vi gjøre med det? Jo, i Oslo bygges det som aldri før. Eller det bør i alle fall bygges som aldri før, for innbyggertallet skal vokse med 33 % før 2030. Da kunne man jo bare bygd litt fleire blokker i Oslo vest og «henta inn igjen» noe av den sosialt skeive byutviklinga man fikk på 60- og 70-tallet. Blokkene man ville bygd i Oslo vest ville nok uansett blitt meir populære enn de på Ammerud og Furuset, men man ville i det minste fått meir variasjon. Dessuten kunne man fått solgt boligene som blei bygd, i motsetning til fortettingsforslaga på Furuset (lenke 1, lenke 2).

Bilde 4: Valgresultat for Grorud bydel i 2011. Valgresultatet er typisk for de blokkdominerte bydelene Bjerke, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand.

Områdene som ligger nærmest Majorstua og Skøyen kunne ha blitt forvandla til typiske bygårdsmiljøer av den typen man har på Grünerløkka, Sagene og Torshov. Dét ville ha monna skikkelig, både i antall boliger og med hensyn til sosial sammensetning. Det ville også ha vært ei spennende mulighet til å gi Oslo et nytt ansikt. En heilt ny del av «byen», tilgjengelig til fots fra eksisterende bymiljø.

Som jeg har skrevet før: Infrastrukturen finnes i langt større grad her enn i andre områder som er foreslått for utbygging, slik som Kolsrud og Stensrud/Gjersrud: 5 T-banelinjer, 2 trikkelinjer, Skøyen som tog-nav, utbyggingsklar E 18 (aldri så galt at det ikke er godt for noe), Ring 3 og Fornebu-banen, som vi nå har fått vite kommer før både ny T-banetunell gjennom sentrum og utvidelse av T-banen til A-hus.

Argumenter om at infrastrukturen ikke er til stede holder altså ikke. Ingen steder i landet har et så godt utgangspunkt. Argumenter om at det blir for dyrt likeså – de ynkelige fortettingsprosjektene som har funnet sted på Vinderen og Røa har ikke (eller i alle fall i heilt ubetydelig grad) krevd ekspropriering, eierne har villig solgt til utbyggere, fordi de får god pris. I et økonomisk liberalt perspektiv er det også slik at de eksisterende reguleringsplanene som bevarer småhusbebyggelsen i Oslo vest hindrer eierne i å realisere eiendommenes markedsverdi, og det er jo litt pussig at det er Høyre og de andre borgerlige partienes største ønske (men ikke så rart når man ser på kartet som viser oppslutninga deres).

Argumenter om at utbygging andre steder, «der det finnes plass» er heller ikke så sterke, om man studerer dem nærmere: Utbyggingene i Nydalen, på Løren, Økern og Ensjø innebærer jo ikke at arealer som tidligere har vært bundet til industriformål blir brukt til å auke kvaliteten på bomiljøa i nærheten. Den viktigste konsekvensen av disse utbyggingene er at infrastrukturen i disse områdene, som til dels er hardt pressa allerede, blir enda hardere pressa. På Løren er det f.eks. bygd ekstremt tett (se bilde 5). I tillegg blir arbeidsplassene til folk som bor i øst flytta ut av byen når industrien blir jaga vekk. Det er det liksom ikke lov å klage over.

Skjermdumpfaksimile av Google Earth over Løren. Legg merke til den svært tette klynga litt over midten i bildet. Bildet lenker til Google Earth.

Snakker vi om nye områder som «flyttes nærmere Oslo» av høyhastighetstog eller InterCity-tog, så vil de 1) aldri komme like nært Oslo sentrum som Borgen, Madserud og Frøen – dermed vil den samfunnsøkonomiske kostnaden ved arbeids- og fritidsreiser til disse stedene bli høyere og 2) disse områdene vil ikke være tilgjengelige for utbygging like raskt som de som allerede ligger i Oslo.

Argumenter om bevaring er også ganske dårlige. I andre deler av byen er de mest verneverdige eiendommene gitt nye funksjoner. Frogner-villaer er blitt ambassader og bedriftskontorer (kanskje litt for mange), gamle gårdstun er blitt barnehager, skoler eller har fått andre allmennyttige formål. Klart det finnes bevaringsverdige hus i de beste fortettingsområdene, men prøv å fortelle til noen som bor i Groruddalen at du vil at de skal dele E6 og T-banen med 70 000 nye mennesker (uten å være med i Oslopakke 3) og få lenger reisevei til jobben fordi Hansen-byen (.pdf, ss2-10) på Vinderen må bevares. Nei, slik blir saka aldri framstilt (hegemoni-tegn 2). I dette perspektivet blir også argumenter om at det å ønske fortetting i Oslo vest handler om å «straffe de rike» ganske ekle og snobbete. Hvis det var en straff å bo som på Østkanten, så burde man jaggu være engasjert for å få flytta Groruddalens 150 000 innbyggere ut av straffeanstalten, da.

Nei, flytt nå huset til Hansen ut på Folkemuseet, hvis det er så himla viktig, og la gjerne et og annet hus eller til og med strøk stå igjen, men det blir for dumt at det sammenhengende teppet av villabebyggelse fra Frøen, via Holmendammen til Lilleaker er verneverdig. Ikke en gang så mye som 10 % er det.

Slik jeg ser det, er det altså mange gode argumenter for omregulering av (i alle fall noen) boligområder i Oslo vest til høyblokker:

Tomte- og boligverdien i Øst vil vokse meir, relativt sett, enn i Vest, dersom fortettinga gjøres riktig (alternativet er jo at det bygges enda tettere i Øst, og at boligene i Vest blir enda meir eksklusive).
Dette fører til ei formuesutjamning mellom Øst og Vest, og ei utjamning i botettheta.
Dette fører til ei utjamning i tilflyttingsstrømmene mellom Øst og Vest (også etnososialt).
Dette fører til ei utjamning i inntektsstrømmene mellom Øst og Vest (fordi relativt fleire høgtlønte vil søke til Øst).
Dette fører til ei utjamning i ressursstyrka bak oppfølginga av barnehage- og skoletilbud i Øst vs Vest.
Det blir (på sikt) et bedre samhold på tvers av byen.
Det blir mulig å bruke industridød til å opprettholde en tomtereserve i Øst som kan fordeles mellom fleire friområder og nye arbeidsplasser.

Bortsett fra en svært progressiv eiendomsskatt er progressiv byutviklingspolitikk av denne typen sannsynligvis det eineste som kan hindre Oslo i å vokse fra hverandre for overskuelig framtid. Hvis du bekymrer deg for den fattige ghettoen i Øst (som rett nok er svartmalt), bør du bekymre deg for den rike ghettoen i Vest også. For som det heter i visa «folk træng hus, og hus træng folk – i all si tid». Hvis vi meiner at det er greit med stor forskjell på hus, blir det stor forskjell på folk også.

Argumentene som blir brukt for å bevare bomiljøsituasjonen slik den er, er etter mi meining så svake stilt opp mot gevinstene ved sosialt progressiv byutvikling, at de tyder på at småhuseierne har vunnet et politisk-kulturelt hegemoni, der de økonomisk liberale partiene i Oslo, med Høyre i spissen, snarere enn å argumentere for et fritt tomte- og utbyggermarked for boliger er opptatte av å bevare de mest lukrative eiendommene i Oslo akkurat slik de er. Nei, kom bare ikke og argumentér for å slippe markedet fri i min bakgård før du gjør det hos deg sjøl.

PS. Til sosialist å være, har jeg skissert et ekstremt lite radikalt program. Jeg tar ikke til orde for ekspropriasjon, men for salg til markedsverdi ved oppheving av offentlige reguleringer. Det bør være en indikasjon på at Oslos byutvikling først og fremst er sosialt konservativt, ikke økonomisk liberalt. Synes du jeg er ekstrem, kan du reflektere over at det er dagens byutvikling som har gitt levealdersforskjeller på opptil 10 år mellom ulike bydeler i Oslo.

Forslag til krav om rettferdig byutvikling

I et innlegg jeg skreiv i Aftenposten for noen dager siden, foreslo jeg å bygge ny blokkbebyggelse på Bestum, Smestad, Borgen, Blindern og Ullevål. Jeg mener det er smart å øke folketettheten i disse områdene, som ligger nært sentrum og har svært god infrastruktur. Alle ligger i umiddelbar nærhet til motorvei (E18 / Ring 3), alle har svært god tilgang til skinnegående transport (tog på Skøyen, Jar-trikken, trikken til Rikshospitalet og alle T-banelinjene er relevante å nevne).

Årsaken til at jeg vil ha opp en debatt om dette er at det for tida ser ut til å være sterkest fokus på å utvikle dalbunnen i Groruddalen. Dagens byråd, med Høyre i spissen ser for seg at halvparten av den forventa befolkningsveksten på 200.000 skal få bolig her. Noe av det som foreslås er ikke dumt, men det kan vi ta en annen gang. Det jeg vil ta opp her er utnyttelse av plass og infrastruktur. Det vi veit helt sikkert om stortstilte utbygginger er at det blir en innkjøringsfase som er ganske tøff. Det må bygges ganske mange nye skoler, T-banevogner, T-banetunell, svømmehaller og så videre for å lage plass til 100.000 folk i Groruddalen. Det er en befolkningsvekst lokalt på 66% vi snakker om, over en 20 års periode.

Byrådet vil ikke ha lokk over E6. De prioriterer ikke ny T-banetunell gjennom sentrum, men skyver det over på staten. Uten ny tunell, ingen flere avganger på T-banelinjene. I stedet vil de utbedre E18. Hvor da? På Oslo Vest, sjølsagt. Et av de utbyggingsprosjektene de skyver fram som fyrtårn for hvordan Groruddalen skal bli, Ensjø, har skremmende få skoler og barnehager, tatt i betraktning at Ensjøbyen kommer til å huse like mange som Lillehammer by. Utvidelse av skolekapasiteten skjer i form av brakker. På T-banen står alle fra Ensjø inn til sentrum i dag, så man kan jo tenke seg at det blir trangere på T-banen. Ensjøbyen utgjør 7000 boliger i et 20-årsperspektiv. Totalt er det snakk om prosjekter som er 4 ganger så store.

Dalbunnen i Groruddalen skal altså bygges ut for å ta unna brorparten av Oslos befolkningsvekst, uten at det er tegn til at offentlige investeringer følger etter. Til orientering: E6-smogen ligger tjukk her hele vinteren gjennom. I blokkområdene i Oslo bor det i dag i snitt om lag 20 000 mennesker per kvadratkilometer. I deres nærområder skal det bygges mer. I småhusområdene, der folketettheten er om lag 7 ganger lavere, der skal det ikke bygges mer. Forstå det den som kan. Vi trenger ei jevnere byutvikling, slik bl.a. Oslo SVs Ingvild Reymert sier. Sjøl om Oslo Ap har gått med på byrådets versjon av Oslopakke 3, finnes det gode folk også der som vil ha ei annen byutvikling.

For å skape litt balanse i dette foreslår jeg følgende krav:

Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til lokk over E6 er på plass (legg merke til hva som skjer med Ring 3 når du passerer Nydalen på vei vestover).
Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til første spadestikk for ny sentrumstunell til T-banen.
Én ny bolig skal reguleres i Oslo vest (Ullern, Vestre Aker, Nordre Aker) for hver ny bolig som reguleres i Groruddalen.
Det skal bygges nok nye skoler og barnehager i områdene som bygges ut til at det ikke blir økt press på eksisterende tjenester.
Groruddalen må få ny døgnbemanna legevakt, planlagt slik at den enkelt og raskt kan nås fra hele dalen med offentlig transport.

Jeg tror folk fra Groruddalen er villige til å tåle litt for å gi plass til at byen kan vokse. Men det er helt urimelig at vi skal bære den tyngste børa, mens de som bor finest fra før skal få være i fred.

Oppdatering: De fleste kommentarene til innlegget handler om hvorfor folk må få beholde villaene sine i Oslo vest. De fleste forslagene mine handler om hvordan det skal bli bedre i Groruddalen. Mener folk at det er feil av østkantfolk å stille krav til byutviklinga, samtidig som vestkantfolk skal få sitt krav om å beholde boligtype innfridd uten å måtte oppgi noe?

Gravlegg småhusplanen

Sommerens boligdebatt har satt søkelys på den galopperende prisveksten i boligmarkedet. Vanlige folk sliter med å komme inn på markedet, men de som allerede er inne får stor formuesvekst. Dette er grovt urettferdig. Et av hovedproblemene er at det bygges alt for lite nytt i de store byene. Et flertall i Oslo bystyre har likevel skjerma noen av de mest attraktive områdene for fortetting.

De aller fleste oslofolk bor i blokk. I følge SSB bodde om lag 220 000 av byens innbyggere i blokkbebyggelse i 2005, mot 43 000 og 94 000 i rekkehus og småhus. Mens 20 000 mennesker får plass per kvadratkilomter i blokkområder, er det tilsvarende tallet 8 000 for rekkehus og 3 000 for småhus: Flere får plass om man bygger i høyden.

Likevel tviholder bystyreflertallet på «Småhusplanen for ytre by». Den slår fast at de fleste villaområdene skal bestå. Noen av disse stedene, blant annet Bestum, Borgen, Smestad, Blindern og Ullevål, ligger svært sentralt i byen når man ser på infrastruktur og nærhet til store arbeidsplasser – langt mer sentralt enn de typiske blokkområdene. Flere grender som er skjerma av Småhusplanen ville også kunne utgjøre en naturlig utvidelse av bykjernen.

Denne byplanlegginga fører til store samfunnsmessige kostnader i form av tapt tid for mange oslofolk som får lengre reisetid fra sine tettere befolka, men mindre sentrale bosteder. 5-6 ganger høyere befolkningstetthet i de nevnte områdene ville gi langt flere mulighet til å bo nært arbeidet og de ettertrakta tilbudene i sentrum, og ville bidra til å holde den gjennomsnittlige pendlertida nede.

Bilde som peker ut gode områder for skikkelig fortetting. — Småhusplanen omfatter det meste av Oslo vest for sentrum. Noen av disse områdene ligger svært nær Oslos beste infrastruktur og største arbeidsplasser. Det er dårlig utnyttelse av prima eiendom.

Nye blokkleiligheter i dagens sentrumsnære småhusområder vil også framstå som svært attraktive for utbyggere. Beliggenheten er så god at kommunen trolig kan kreve 10% av boligene som bygges til offentlige utleieformål uten at det truer lønnsomheten. For å få høyere tempo i utbygginga bør kommunen stifte et selskap som kjøper opp eiendommene og klargjør dem med offentlig infrastruktur.

Bystyret har riktignok vedtatt begrensa fortetting ved noen få, utvalgte knutepunkter. Det er fullstendig utilstrekkelig i den situasjonen som er over oss. Andre vil bygge i Marka, men det krever ny infrastruktur og fører til lange reisetider. Situasjonen krever nå drastiske tiltak. Folk med vanlige jobber må også kunne kjøpe seg sin egen bolig – i dag og i framtida. Fortetting er ei av løsningene: Gravlegg Småhusplanen, folk trenger å bo!

Innlegget sto på trykk i Aftenposten onsdag 15. august.

Lause gjenger og andre fugler

Bystyreflertallet i Oslo, ved Arbeiderpartiet, Krf, Høyre og Frp har vedtatt å innføre en ordning som gjør det ulovlig å tigge. Riktignok bare for de tiggere som tigger på vegne av seg sjøl. Det er snakk om ei endring i politivedtektene som innebærer at

«Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.»

I bystyredebatten om saken kommer det tydelig fram hvem forslaget retter seg mot. Tiggere som aldri vil registrere seg: Romfolk og andre reisende grupper som har kommet fra Øst-Europa.(1 – (pdf) s84-91) I bystyredebatten legges det til dels vekt på udokumenterte påstander om at denne tigginga for det meste er organisert av kriminelle nettverk. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er normen, og det er så langt ikke blitt bevist. Sigve Indregard har på sin blogg skrevet godt om dette aspektet ved saken (og det etisk forkastelige i tiltaket)(2). Han dokumenterer også hvordan næringsdrivende i byen har argumentert for at den uønska tigginga hemmer deres egen pengeinnsamling – fra turistene, og derfor bør hindres.

Jeg har forståelse for dem som føler seg utrygge når fremmede mennesker kommer bort til dem og ber om penger. Den tigginga vi ser i Oslo er et tegn på sosial nød, og jeg skulle også ønske at vi slapp å være vitne til uverdige forhold i samfunnet vårt. Det kan likevel ikke være sånn at det viktigste virkemidlet vårt overfor de nødstedte er politiet. Det kan ikke være kriminelt å være fattig, og jeg har liten forståelse for dem som mener det er etiske relevante forskjeller på om tiggere er etnisk norske rusavhengige, reisende som har tatt bussen hit eller selgere som vil selge abonnement på dyre kosttilskudd med tvilsom nytteeffekt.

Som SVs bystyrerepresentant Ivar Johansen påpekte i bystyredebatten: Når det gjelder aggressiv oppførsel og regelrett kriminalitet finnes det faktisk et lovverk. Det blir også brukt. Men når noen østeuropeere dømmes, snakkes det om at alle er kriminelle. I en lengre reportasje tar Morgenbladet for seg den norske debatten om reisende (3). En rekke viktige poenger blir påpekt: Det er snakk om flere grupper reisende, mange er romfolk, mange har annen språklig-kulturell tilhørighet. Anklagen om at de fleste er kriminelle er oppsiktsvekkende svakt dokumentert, sett i forhold til den medieoppmerksomheten den får.

Vel så bekymringsverdig er det at den norske forakten for reisende ikke er unik – langt i fra. Det vakte internasjonal oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy ga ordre om å deportere et tusentalls reisende – helt uten individuell vurdering (4). I Frankrike hang anklagen om at presidenten brukte deporteringene til å vise styrke når det gjaldt lov og orden løst. I Øst-Europa er situasjonen enda verre. Partier med Fremskrittsparti-aktige programmer og ditto oppslutning går det norske Frp en høy gang i stigmatisering av «uønska» grupper i samfunnet og tar til orde for internering og deportasjon av det som er landets egne innbyggere (5). I disse landene spiller vesteuropeiske lands bruk av politimakt som «løsning» på den sosiale nøden de reisende lever under rolle som argument for at de sjøl må iverksette harde tiltak.

Det bør få oss til å tenke. For Løsgjengerloven (6) blei i si tid til delvis for å ramme akkurat de samme gruppene – reisende. Når vi nå i realiteten gjeninnfører bestemmelser derfra – om det aldri så mye skjer i kommunale politivedtekter – skriver det seg inn i ei trist historie om europeiske lands behandling av minoriteter som i århundrevis har hatt sitt hjem i Europa. Denne historia inkluderer grove overgrep også i Norge – så nylig som på 70-tallet (7).

Det er ikke bare en tom floskel når vi sier at vi lever i en mer globalisert verden. De samme avtalene som gir norske varer og tjenester markedsadgang på like vilkår i nesten hele Europa, gir også folk rett til å flytte fritt på seg. Du kan ikke skape et felles økonomisk rom uten også å lage et felles sosialt rom. Hvis vi ikke vil isolere oss fra resten av verden kan vi ikke med prinsippene i behold nekte å se baksida av medaljen: Mange av landene vi ønsker å selge til har store befolkningsgrupper som lever under svært vanskelige forhold, og myndighetene i disse landene er svært lite interessert i å bedre dem. Det er klart at det er her hovedansvaret må ligge. Alle kan nok være enige om at veien til bedre levekår for reisende tiggere går gjennom bedre levekår i de landene de opprinnelig kommer fra. Når det gjelder de konkrete tiltakene er det likevel – merkelig nok – sånn at noen mener at det beste tiltaket er å gjøre det så vanskelig som mulig for dem som kommer, og forøvrig fint lite.

Gjennom EØS-avtalen gir vi hvert år atskillige milliarder til levekårsforbedrende tiltak i Øst-Europa. Det kan umulig være slik at vi godtar å gi disse midlene uten å be om at de brukes til å gjøre noe med levekårsproblemer som er så alvorlige at de i høy grad er synlige mange tusen kilometer unna – her hos oss. Det kan ta sin tid – og i mellomtida kan det også være på sin plass med sosiale strakstiltak i Norge. Politiet er ikke sosialarbeidere, de kan aldri gi oss noe mer enn ei kosmetisk løsning – ei løsning som gjør ubehaget mindre påtrengende, men overser menneskene, slik det ofte skjer med de rusavhengige – uten sammenligning for øvrig.

PS. Det er godt at Arbeiderpartiet i det minste snakker om de sosiale problemene, men trist at de har stemt for den nye politivedtekten. I et blogginnlegg skriver Aps Julie Lødrup nylig at det ikke er nevneverdig forskjell på SV og Ap, bortsett fra at SV har politikere som er «kjedelige». Vel, her har vi i hvert fall én forskjell: Evnen til å holde i hevd prinsipper om å behandle folk anstendig, uavhengig av hvor folka kommer fra. Om ikke det spiller en rolle for Ap, så er det i alle fall noe venstresida har pleid å være opptatt av.

Oslo – en utrygg by?

I Oslo SV foregår det for tida en debatt om politikk for å skape trygghet. Det er viktig. Det å føle seg utrygg er ikkje noe godt utgangspunkt for å bli lykkelig. For alvorlig voldskriminalitet og voldtekt vil kvar hending i statistikken alltid skjule ei grufull personlig belastning. Det er klart at dersom det er slik at folk føler seg utrygge, så er det noe en bør ta tak i. Like klart er det at en god debatt bør ta utgangspunkt i relevant kunnskap og fakta. Forebygging og bekjemping av kriminalitet vil alltid være viktig for samfunnet. Likevel kan en spørre seg: Er det noen grunn til at det skulle være spesielt viktig akkurat no?

Vi kan begynne med følelse av utrygghet. Sammenhengen mellom faktisk kriminalitet og opplevd utrygghet er ikkje en til en, men som politisk parti må en også ta hensyn til stemningsbølger og folks opplevelse, om den finner støtte i statistikken eller ei. Hvis samsvaret mellom statistikken og opplevelsen er dårlig er det jo interessant i seg sjøl. Da kan en spørre seg om statistikken er pålitelig eller omfattande nok, eller om det er snakk om ei opphaussing fra media eller andre politikerar si side.

Det er mulig å debattere kva som er viktigst av opplevd utrygghet og faktisk kriminalitet, men i den saklige dramaturgiens navn kan vi begynne med opplevelsen. Det er den som er det sterkaste politiske insentivet. Opplevelse av utrygghet blir registrert gjennom SSBs levekårsundersøkelsar. De publiseres kvart tredje år, og den siste som er publisert kom i 2007. Det betyr at talla for opplevd utrygghet ikkje uten videre gjeld i dag. Den langsiktige trenden kan likevel være interessant.

Denne statistikken tar utgangspunkt i spørreundersøkelsar, der deltakerane blir intervjua av folk som sitt med en datamaskin som styrer intervjuet. Dette er ansett som en pålitelig metode i samfunnsvitenskapen og danner grunnlag for mye av SSB sin statistikk. Figuren viser andelen av de spurte som oppgir at de har vært utsette for en type kriminalitet eller føler uro for å bli ramma for en type kriminalitet. Dessverre gir ikkje levekårsundersøkinga spesifikke Oslo-tall, så talla her inkluderer alle som bor på tettsted med meir enn 100 000 innbyggerar (Oslo, Bergen, Trondeim, Stavanger). Undersøkelsen er heller ikkje så finmaska med omsyn til kva forbrytelsar en spør om.

Trendane er ikkje overtydelige, men det kan se ut til at andelen som er utsette for vold, tjuveri eller skadeverk er nokså konstant. Data over uro skiller ikkje mellom tjuveri og skadeverk, men både når det gjeld vold og skade på materiell eiendom virker det som om uroa falt markant omkring årtusenskiftet. Om det er slik at uro for kriminalitet er blitt et meir alvorlig problem enn det har vært før i tida, har denne endringa skjedd ganske nylig. Siden vi ikkje har data for dette, kan vi se på kva som faktisk har skjedd. Her skal vi se på anmeldte forbrytelsar etter gjerningssted. Å bruke anmeldelsar som målevariabel er ikkje heilt uproblematisk, det er betydelige mørketall ute og går, og andelen mørketall varierer fra forbrytelse til forbrytelse.

I rapporten Kriminalitet og rettsvesen 2009 fra SSB (1), gis det en grundig gjennomgang av kor pålitelige disse måltalla er på side 20-21. En antar at om lag hvert femte voldstilfelle blir anmeldt, og om lag halvparten av tjuveri og skadeverk. Jo meir alvorlig forbrytelsen oppleves, jo meir sannsynlig er det at han blir anmeldt. Dessuten viser statistikken at vold og seksualforbrytelsar oftare blir anmeldt no enn på 90-tallet. Det motsette er tilfelle for skadeverk og tjuveri. Det er ellers viktig å være oppmerksom på folketallet, siden det er naturlig å gå ut fra at antall kriminelle handlingar avhenger av antall folk. Vi begynner med å se på statistikk for de forbrytelsesgruppene som trulig gir størst grunn til uro, og ser på antall anmeldelsar per innbygger.

Statistikken viser ikkje en oppgang i antall forbrytelsar per innbygger, med unntak for skadeverk og seksualforbrytelsar. Det er vanskelig å se av figuren kor mange seksualforbrytelsar per innbygger som anmeldes. Tallet for 2004 var 8,35 per 10 000 innbyggerar, mens det i 2009 var 10,1 per 10 000 innbyggerar. Det har imidlertid ikkje vært ei jamn auke, tallet for 2008 var 8,37 per 10 000.

Mens folketallet i Oslo i perioden 2004-2009 vokste med omkring 54 000, om lag 10%, har antallet anmeldte forbrytelsar holdt seg stabilt – antall anmeldte forbrytelsar per innbygger har dermed falt med om lag 9%. Sjøl om oppgangen i antall seksualforbrytelsar er svært bekymringsverdig, er det viktig å huske at de store mørketalla sammen med et auka fokus på at offer for slike forbrytelsar må anmelde saker kan ha ført til ei auke som følge av reduksjon i mørketall.

Anna statistikk viser at de fleste forbrytelsar blir begått av menn mellom 20 og 40 år (2, 3). Det har vært en svak vekst i andelen menn i Oslo i denne alderskategorien fra 2004 til 2009, fra 17,7% til 18,1%. Dette kan ha ført til fleire forbrytelsar i forhold til folketallet enn det som ellers ville vært tilfelle. Figuren under viser likevel at det ikkje er slik. Nedgangen i antall forbrytelsar per innbygger blir faktisk litt større om en bruker unge menn som målestokk.

Det er et poeng i seg sjøl at menn i aldersgruppa 18-20 er sterkt overrepresentert på kriminalstatistikken sett i forhold til kor stor andel av befolkninga de utgjør (3). Men heller ikkje for denne gruppa er det mulig å påvise en generell trend i anmeldte forbrytelsar per person.

Hvis det er slik, korfor føler folk seg i større grad utrygge? En to år gammel artikkel i Aftenposten tar for seg spørsmålet, og peker på mye det samme paradokset som her: Mens kriminaliteten i seg sjøl ikkje vokser, vokser tilsynelatande utryggheta. Den statistikken eg skal vise no har mange metodiske problem, eg skal ta de etter kvart. Spørsmålet eg stiller er om det kan være auka mediefokus som er årsaka til at folk kjenner seg meir utrygge de siste tre åra – altså de åra som ikkje dekkes av levekårsundersøkelsane til SSB. Rapporterer media forbrytelsar oftare no enn før? Eg har valgt et sett med søkeord og gjort søk i mediearkivet A-tekst på strengen «<søkeord> AND oslo». Eg har prøvd å finne søkeord som i størst mulig grad er unike i kriminaljournalistikken, slik at ikkje språklig bildebruk skal påvirke resultatet i for stor grad. Deretter har eg dividert antall treff med antall anmeldelsar i den kategorien forbrytelsane hører hjemme i.

De metodiske problema som eg kommer på i farta er: 1) smulig «kryssprat» som følge av språklige bilder, 2) endra ordvalg eller forståelse av ord over tid, 3) manglande samsvar mellom søkeord og fenomen. Orda som er valgt er «voldtekt», «legemsbeskadigelse», «ran» og «hærverk». Eg trur ikkje at noen av disse orda har fått endra forekomst i perioden som er undersøkt. Parallellane søkeorda skal ha i kriminalstatistikkens anmeldelsar er «seksualforbrytelsar», «vold», «vinningsforbrytelsar» og «skadeverk». Samsvaret mellom søkeorda og fenomena vil variere. De aller fleste seksualforbrytelsar er voldtekt, og ordet blir som regel alt for sterkt når det brukes som bilde, så her bør samsvaret være godt. Når det gjeld vold, er det ikkje all vold som fører til skade, og «legemsbeskadigelse» er et litt gammelmodig ord, som ikkje brukes veldig ofte. Ran utgjør bare en svært liten del av vinningskriminaliteten, men SSB har dessverre ikkje egne tall for ran i sine statistikkar. «Hærverk» bør være dekkande for de fleste tilfelle av skadeverk, men brukes nok av og til også som språklig bilde – men neppe ofte nok til at det blir avgjørande.

Vi ser at den grovaste forbrytelsen, voldtekt har stabil rapportering gjennom perioden, gitt at føresetnadene holder. Om det er noen trend, så går den for de siste åra i motsatt retning: Det blir fleire anmeldelsar per medieoppslag. Den høge rapporteringa av disse forbrytelsane gjør likevel at en tallmessig auke i antall voldtekter fort kan gi betydelig meir medieomtale. Siden ran utgjør en liten andel av alle vinningsforbrytelsar er det vanskelig å si kva som kan ligge under her. Antallet vinningsforbrytelsar per innbygger har vært synkande, og av uttalelsane til politiet i Aftenposten-artikkelen er det ikkje grunn til å tru at andelen ran har auka bemerkelsesverdig. Talla fra 2004 og 2005 kan være prega av smitte fra omtale av NOKAS-ranet. Fallet fra 2008 til 2009 kan være resultat av auka mediefokus på ran, men det blir spekulasjonar. Talla for vold og hærverk er svært stabile. Hærverk har en synkande tendens, det blir færre anmeldelsar per medieoppslag. Det kan tyde på auka oppmerksomhet rundt denne formen for kriminalitet.

Voldskriminaliteten har tilsynelatande falt de siste åra, det samme gjeld nivået på vinningskriminalitet. Seksualforbrytelsane holder seg stabile med unntak av et kraftig byks i 2009. Antall skadeverk har derimot vokst jamnt. Eg skal la det siste ligge, men vil først nevne ei mulig årsak: Auka fokus på å anmelde tagging. Eg føler ikkje eg har grunnlag for å trekke noen konklusjonar, men auken i anmeldte seksualforbrytelsar bør absolutt følges opp. Dersom den reflekterer en reell auke i antall voldtekter er det et svært alvorlig problem. Da bør det settes inn målretta tiltak raskt. Kriminologisk forskning viser at det avgjørande for en forbryter er om han trur han blir tatt. Dagens alt for lave oppklaringsprosent for voldtekt (4), sammen med høge mørketall og at arbeid voldtektssaker har lav status i politiet er et åpenbart angrepspunkt. Strakstiltak mot overfallsvoldtekter kan være høgare prioritert etterforskning, utviding av nattrutene i kollektivtrafikken, bedre gatebelysning og utvida patruljering av hovedferdselsårer fra sentrum med regulært politi eller natteravnar natt til fredag og lørdag. Det er likevel svært viktig å huske at voldtekt er et mykje meir omfattande problem enn overfallsvoldtekter (5).

Før eg runder av skal eg også nevne to andre problem som har vært trukke fram: Narkotikasalg langs Akerselva og veksten i private sikkerhetsfirma. Det første knytter seg til et godt kartlagt miljø på omkring 100 unge guttar i et geografisk avgrensa område. Det er vanskelig å forstå at ikkje en målretta innsats mot dette miljøet fra politiet si side og oppfølging av de som blir anholdt skal kunne bøte på dette problemet. Ei viktig hindring for dette er trulig motviljen mot å tilby arbeid eller anna meiningsfylt aktivitet til den betydelige andelen av disse som er asylsøkerar. Så lenge en ikkje kan fire på prinsippa her, er eg redd for at det blir vanskelig å oppnå resultat.

Når det gjeld sikkerhetsbransjen skal eg vise en ny figur. Den er basert på SSBs yrkesstatistikk, men går dessverre bare fram til 2008. For 2009 kan NHO service sin vekterstatistikk (6) til en viss grad fylle ut, den dekker 193 av de 243 vekterselskapa og har med alle de største. Disse 193 vekterselskapa har om lag 8200 ansatte.

Figuren viser at det har vært en betydelig auke i antall vekterar, men en nedgang i 2008. I 2007 kom fleire sektorar med i yrkesdeltakelsesstatistikken, og dette utgjorde i seg sjøl ei auke på omkring 700 årsverk. Et par nøkkeltall fra statistikken til bransjeforeninga viser at omfanget av privat vakthold likevel ikkje er så stort. Bedriftsalarmar, boligalarmar og tekniske tjenester utgjør henholdsvis 30, 11 og 10 prosent av omsetninga. Verditransport og -håndtering utgjør kvar 11%, mens vakthold utgjør 25%. Det er neppe et en-en forhold mellom omsetning og årsverk, men det kan tjene som et grovt anslag. I så fall utgjør vekterar ansatt i NHO-bedriftar om lag 2050 årsverk. Det som tjener som eventuell erstatning for polititilstedeværelse, såkalt publikumsretta virksomhet, utgjør 4% av totalomsetninga, eller altså ca. en sjettedel av vaktholdet. Hvis overslaget holder, utgjør det 330 årsverk. Som det heiter i NHO-rapporten: «Publikumsrettede tjenester er primært kjøpesenter, trafikk-knutepunkter og kollektivtransport.» Eg skal ikkje underslå at tallet på årsverk per omsatt krone trulig er høyare for slike tjenester og at dette berre omfatter NHO-bedriftene, men eg kan ikkje si at publikumsretta tjenester i størrelsesorden 6-700 årsverk framstår som ei enorm privatisering av sikkerheta til vanlige folk. Den faktoren som trulig har bidratt mest til veksten i vekterbransjen er det bransjen sjøl omtaler slik:

Det forventes at det offentlige vil fortsette den positive trenden med en balansert outsourcing av tjenester for derigjennom bedre å kunne allokere egne ressurser til prioriterte formål.

På vanlig norsk betyr dette at offentlige etatar og kommunar har satt ut til dømes egen døgnbemanning på faste installasjonar, vaktmestertjenestar og lignande til vekterselskapa. I tillegg er det nok òg utbredt at ansatte i offentlige og private virksomheter som tidligare hadde vakthold og i ytterste konsekvens sivile pågripelsar som del av sine arbeidsoppgaver har blitt fritatt fra dette gjennom kjøp av vektertjenester. Det er eg mot fordi det generelt sett fører til dårligare og mindre forutsigbare arbeidsforhold for de som utfører disse oppgavene (dette veit eg noe om, for eg har sjøl jobba i bransjen), men eg synes heller ikkje det framstår som en akutt trussel mot den fellesskapsfinansierte tryggheta i samfunnet.

Denne gjennomgangen er sjølsagt ikkje komplett. Talla er heller ikkje heilt ferske, og det er stort rom for tolkingar. Eg meiner likevel at den med ett viktig unntak, seksualforbrytelsar, viser at det ikkje er grunnlag for å si at Oslo er blitt meir utrygg de siste åra. I så fall må det de være snakk om ei akutt forverring i inneværande år, og det er et bilde eg ikkje kjenner meg igjen i, verken fra kvardagen eller avislesing. For min egen del betyr det at eg har vansker med å akseptere en debatt som tar utgangspunkt i at «alt er blitt så mye verre», og at det er behov for strakstiltak på mange område. Når det gjeld seksualforbrytelsar og noen få, avgrensa kriminalitetsproblem i Oslo ser eg behov for auka innsats med strakstiltak. En personlig tragedie er alltid én for mye. Men i det store bildet meiner eg at de ressursane samfunnet skal bruke på trygghet kaster mye meir av seg i langsiktig, forebyggande arbeid. Den beste måten å forebygge kriminalitet på er å sikre arbeid til alle og å ta i bruk «tomrom» i byane til lovlig virksomhet, slik at kriminaliteten ikkje kan gjemme seg.

Statistikken i denne artikkelen er henta fra SSBs statistikkbank, om ikkje anna er eksplisitt referert. Har du innspill eller kommentarar, er det velkomment.