Byrådet satser på eldreomsorgen

Aina Stenersen skriver ei merkelig fortelling om Oslo byråds satsing på eldreomsorgen. Framstillinga er full av feil og misforståelser. Den bærer også preg av at Stenersen hopper bukk over at Frp i 18 av de siste 20 åra har vært med på å legge premissene for Oslos eldreomsorg. Inga Marte Thorkildsen har selv skrevet om hvor vanskelig hun synes beslutninga om å legge ned St. Halvardhjemmet var. Hennes innlegg kan du lese her.

Når Stenersen først skriver et slik angrep er det viktig å få formidlet følgende:

Byrådet har lovet å bruke eiendomsskatten til bl.a. å etablere 500 nye årsverk i tjenester som gjør det mulig for eldre som ønsker det å bo trygt hjemme lenger. Fra og med 2018 vil Oslo kommune hvert år bruke 230 millioner mer på hjemmebasert eldreomsorg enn det forrige Høyre-ledede byrådet gjorde. Dette handler bl.a. om å gi god nok hjelp tidligere, slik at folk kan bevare friheten sin og slippe å flytte på sykehjem før de trenger det.

Det er et helt grunnleggende mål for byrådet å sikre at flest mulig eldre kan leve frie og selvstendige liv, der de får mulighet til å bruke sine egne ressurser. Derfor legger vi om måten tjenestene blir tilbudt på. Vi går fra Frp og Høyres kontraktsstyring til å spørre folk hva som er viktig for dem, gi faglig tillit tilbake til medarbeiderne våre, og sikre kontinuitet og relasjoner. NRKs Ekko sendte 18. januar i år en reportasje som gir et innblikk i hva dette betyr i praksis – Tillitsreform, kaller vi det. Samtidig skal vi i løpet av de neste årene bygge nesten hundre nye lokale demensboliger og 250 nye plasser i Omsorg+-boliger. Her kan man bo i eget hjem samtidig som man er en del av et fellesskap. Her har man hjelp tilgjengelig døgnet rundt, samtidig som velferdsteknologien gjør at du beholder friheten og ikke føler at du bor på institusjon. Dette er del av fremtidens nye sykehjem, med vekt på hjem. Med andre ord, vi bygger en moderne og oppgradert eldreomsorg.

Og hvordan står det egentlig til med Frps egen troverdighet? De har jo altså styrt Oslos eldreomsorg i 18 av de siste 20 årene. Fasit er at med unntak av Høyre er det ingen partier i Oslo som har lagt ned flere sykehjemsplasser enn Frp. Totalt ble det lagt ned om lag 400 sykehjemsplasser mens Frp hadde eldrebyråden i Oslo (2006-2011 – byråd for velferd og sosiale tjenester). Selv etter at daværende eldrebyråd Sylvi Listhaug (Frp) i mai 2007 sa at terskelen for å få sykehjemsplass var for høy, la hun ned om lag 200 sykehjemsplasser i perioden 2008-2011.

Frp har også to ganger gitt tilslutning til budsjettdokumenter i bystyret som har kategorisert St. Halvardhjemmet som «uegnet» på grunn av de byggtekniske forholdene (2013, 2015). De har lenge vært kjent med at hjemmet skulle avvikles, og ikke brukt sine plasser i bystyret for å gripe inn i prosessen. Det framstår derfor påfallende når Stenersen først etter at NRK sender en dokumentar gjør seg høy og mørk.

Det er også direkte feil når Stenersen hevder at byrådet begrunner nedleggelsen med at «færre vil i fremtiden trenge sykehjemsplasser». Tvert i mot gjør byrådet i disse dager en enorm innsats for å sikre at Oslo skal stå rustet med nye sykehjemsplasser når eldrebefolkningen de neste årene begynner å vokse. Stenersen tar også feil når hun antyder at fullt brukbare rom blir tatt ut av bruk: Nettopp det at det ikke var enkeltrom med eget bad og toalett var utslagsgivende for St. Halvardshjemmet, og krav om moderne standard ligger til grunn når enkelte sykehjem nå blir nedlagt.

Det er blitt 1300 færre eldre over 80 i Oslo siden 2013. Fram mot 2025 vil det bli 5000 flere. Det betyr at vi har et tidsvindu akkurat nå, der vi kan ta grep og gjøre noe med at 18 års borgerlig styre etterlot Oslo med ikke mindre enn 17 sykehjem klassifisert som «uegnet» for moderne drift og en kraftig underfinansiert hjemmetjeneste. Tidsvinduet er blitt unødig knapt av at Frps egen regjering i løpet av få år vil gjøre det umulig å få statlige tilskudd til rehabilitering av sykehjemsbygg. Fra nå av vil bare nye plasser få tilskudd.

Når det gjelder Frps egne løfter som regjeringsparti, kan de vise til et forsøk med statlig finansiering av eldreomsorgen som var så dårlig at selv Frp-styrte kommuner ikke ønsket å delta, og lovnader om en bemanningsnorm som har kokt bort i kålen. Hadde løftene deres blitt fulgt opp med penger, ville Oslo kommune gladelig ha gjort sin del av jobben. Så det var dette med bjelke og flis da, Stenersen.

Innovasjon for tillit

Dette essayet er basert på ei innledning jeg holdt for et møte i helse- og sosialsektorens innovasjonsnettverk hos Barne- og familieetaten. Jeg tenkte for anledninga at jeg skulle begynne mitt innlegg med litt barnekultur. For å være spesifikk, er det snakk om russisk barnekultur, et utdrag av et dikt av en som kan kalles russernes svar på Torbjørn Egner, Kornej Tsjukovskij. Det lyder sånn:

Я кровожадный, я безпощадный, я злой разбойник Бармалей
И мне не надо, ни шоколада, ни мармелада,
а только маленьких, да очень маленьких, детей

Oversatt lyder det:

Jeg er den blodtørstige, jeg er den nådeløse, jeg er den onde røveren Barmalej
Og jeg trenger verken sjokolade eller marmelade,
bare små, ja svært små, barn

I dette diktet møter vi også figuren doktor Ajbolit – doktor Detgjørvondt – som er modellert etter en figur fra amerikansk barnekultur, Doctor Doolittle, som vi på norsk kjenner som Doktor Dyregod. Disse likhetstrekkene – og det finnes flere, som de eksotiserende beskrivelser av Afrika og dyrelivet der – er en del av det som gjør at vi kan snakke om en felles, vestlig kultur. Det er vel strengt tatt Bibelen som i størst grad binder det vestlige sammen som felles kulturgods, uten at den har særlig videre relevans i denne sammenhengen.

ajbolit
Doktor Ajbolit – eller Dyregod, alt ettersom.

Samtidig er det også til dels store forskjeller på kristelig praksis i ulike vestlige land, og riktignok dukker det opp noen motiver i det russiske eposet som ikke gjenfinnes i fortellinger om den amerikanske eller norske doktor Dyregod. Det er blant annet en hai som blir slått i hjel med en murstein, og russerne har jo gjennom lange tider hatt en levende debatt om hvorvidt de tilhører den vestlige, liberale kulturkretsen, eller om de står i en såkalt «asiatisk», autoritær tradisjon.

Jeg skulle likevel snakke om innovasjon. Det er doktor Ajbolit et godt eksempel på. Han er en idé som fantes, og som blei satt inn i en ny kulturell sammenheng, på en gjenkjennbar, men likevel ny måte. Det er innovasjon. Det kan også tjene som et eksempel på den delingskulturen som vi i politisk ledelse legger vekt på å fremme: Vi vil at gode idéer skal bevege seg fra sted til sted, og at dere skal tilpasse den til forholdene der dere sjøl jobber. Samtidig er det slik at slike delinger kan utfordre behovet vårt for autentisitet og stammetilhørighet. Hvordan utvikler vi en kultur som overvinner dette?

Jeg er naturviter, og et av de naturfenomenene som interesserer meg sterkest er livets utvikling. Det er gode grunner til å være forsiktig med å overføre darwinistisk tankegods til sosiale fenomener, og sosialdarwinisme er med rette et skjellsord. Årsaken til det er likevel at sosialdarwinismen knytta ideologiske forestillinger om stammetilghørighet – rase og klasse – til uforanderlige egenskaper ved den enkelte. I dag veit vi så mye bedre. Det vil jeg understreke, for det er ikke et spørsmål om holdning, men om kunnskap – vi veit at det ikke er sånn.

Jeg synes likevel at det er spennende å bruke utviklingsmodeller på kulturen. På samme måte som biologisk utvikling tar utgangspunkt i gener, finnes det et begrep for repliserbare kulturelle trekk: Memer. I populærkulturen forbinder vi det begrepet først og fremst med bilder med tekst som vi ser i sosiale medier. Begrepet blei likevel utvikla av Richard Dawkins, en utviklingsbiolog som kanskje er mest kjent som en forkjemper for rasjonell tenkning i motsetning til religion. En av hans studenter, psykologen Susan Blackmore, har utvikla et rammeverk for kulturell utvikling basert på trekk som kan spres på den måten gener kan gjøre det. Memer kan likevel spres mye raskere – fordi gener er informasjon som hovedsakelig kan deles gjennom fysiske systemer der artsbarrierer og generasjoner legger begrensninger på delinga – memer kan spres i fysiske systemer der bare hjernens evne til å lagre språk og bilder legger begrensninger. Ei av slutningene til Blackmore er at vi ikke har fri vilje, men er slaver av våre memer. Dette er en filosofisk posisjon det der vanskelig å ta for noen som jobber med mennesker, enten det er sosialt arbeid eller politikk.

Til tross for det, tenker jeg at det er interessant å utforske en tanke om at visse sammensetninger av kulturelle trekk har lettere for å overleve i visse organisatoriske miljøer. Darwins utviklingsteori blir ofte oppsummert med frasen «den sterkestes rett», men den engelske frasen er survival of the fittest. Det å være fit handler om å være best tilpassa sitt miljø, ikke om å være sterk. Vi er redde for at det kommunale miljøet i for stor grad har vært fokusert på tall. Dersom man har noen måltall og kan dokumentere at de er oppfylt, kan man krysse av på lista og ha ryggen fri.

Et slikt system, som styrer etter måltall, blir gjerne omtalt som New Public Management, og har sitt utspring i omtrent samme tidsalder som Darwins Artenes opprinnelse, ei epoke der mange bedriftseiere fikk seg disponenter som styrte bedriften i stedet for å gjøre det sjøl. Det viste seg at disponentene ikke nødvendigvis hadde samme interesser som eierne. Eierne ville tjene mest mulig på investeringene sine, mens disponentene gjerne hadde ei høy, fast lønn og ut over det ønska å styrke sin egen status i størst mulig grad. Eierne så det nødvendig å etablere ordninger som kunne håndtere denne interessemotsetninga mellom prinsipalen, dem selv, og agenten, deres representant. Det blei utvikla systemer som lot agenten ha ryggen fri, så lenge de oppnådde det eieren ville.

I blant skjer det at utviklinga bringer fram nye trekk som radikalt endrer livsbetingelsene for andre organismer. Ei slik utvikling blei i økonomisk sammenheng gitt navnet disruptiv innovasjon av Clayton Christensen, og har en parallell i Joseph Schumpeters kreativ destruksjon. I de første millioner år der det fantes liv, fantes ikke noe oksygen. De kjemiske prosessene som danna grunnlag for liv var slik innretta at oksygen faktisk var gift. Etter hvert som fotosyntesen oppsto, begynte oksygen å hope seg opp, og mye av livet som fantes – det var først og fremst mikroorganismer på denne tida – døde rett og slett ut.

Jeg innser at dette eksempelet kanskje høres litt voldsomt ut i denne sammenhengen. Det er jo ikke sånn at vi vil ta noen eller noe av dage. Det er likevel et interessant eksempel på at konsekvenser av utvikling kan legge sterke begrensninger på mulighetene for andre utviklinger. Inga Marte Thorkildsen forteller ofte om ei erfaring hun gjorde seg som barneminister, da hun oppdaga at hun satt som representant for et system som kunne dokumentere en hel masse i form av tall, men som ikke hadde huska å spørre dem det gjaldt – barna – om hva som var viktig for dem. Hun engasjerte seg etter å ha gått av i Forandringsfabrikken, som representerer en disruptiv innovasjon gjennom å komplettere kunnskap som er skaffa til veie ved å måle og telle med kunnskap som er skaffa til veie ved å prate med barn, og spørre dem hva som er viktig for dem. Mitt liv-arbeidet i Barne- og familieetaten er et godt eksempel på at denne innovasjonen er satt ut i livet.

Prinsipal-agent-tenkninga ligger altså til grunn for den styringsideologien som lenge har vært rådende i Norge. I den grad man kan se på innbyggere som eiere med interesse i størst mulig utbytte av skattepengene sine, er jo ikke det ei dårlig målsetting i seg sjøl. Problemet er bare at denne måten å styre på har en innebygd mistillit mellom prinsipal og agent. Det er jo heller ikke sånn at det at kommunens medarbeidere får ryggen fri, gir folk i kommunen et bedre tilbud. I motsetning til dette vil jeg sette opp følgende definisjon av tillitsbasert ledelse, som er utgangspunktet for den tillitsreformen byrådet ønsker: Jeg forutsetter at du har et genuint ønske om å gjøre Oslo til en best mulig by for alle innbyggere, jeg forutsetter at din kunnskap om din situasjon er bedre enn min, enten du er innbygger eller medarbeider, og som leder er det min oppgave å sette deg i stand til å handle på grunnlag av dette ønsket og denne kunnskapen. I noen tilfeller kan det bety veiledning. I noen tilfeller kan det bety ekstra ressurser. I noen tilfeller kan det bety mot til å la deg gjøre ting på en måte som er ny og annerledes.

Ei av de mest gledelige erfaringene jeg gjorde meg da jeg fikk jobben som byrådssekretær, var opplevelsen av faglig og politisk konvergens. Den tillitsreformen vi tok med oss i byrådserklæringa har paralleller i faglige dreininger fra pleie til hverdagsmestring i omsorgen, og New Public Management er i ferd med å avløses av New Public Governance i statsvitenskapen. Dette fenomenet har for øvrig også en interessant parallell i biologien, kalt konvergent evolusjon: Det er en påtagelig likhet mellom ichthyosaurus og delfinen, mellom Australias nå utdødde pungulv og vår egen ulv. De fyller den samme økologiske nisjen, og det gir seg uttrykk i at de samme fysiske trekkene blir selektert fram. Slik er det også med tillitsreformen: Den er en del av vår tidsånd.

Vi som jobber med folk, kan vanskelig slippe unna et normativt element i vårt kunnskapssyn. Derfor tillater jeg meg også å bruke anledninga til å legge noen føringer: Spør først hva som er viktig for folk. Stol på deres egne erfaringer. Vis interesse for ny kunnskap. Dette er de samme komponentene som Kunnskapssenteret legger til grunn i god kunnskapsbasert praksis: Folks egen kunnskap om sin situasjon, fagfolks kunnskap om sine erfaringer og vitenskapelig kunnskap inngår som likeverdige bein i en slik praksis.

Når det er sagt: Innover i vei! Nyskaping er så viktig, og dere må tørre å ta steget. Så skal vi fra ledelsens side gjøre vårt beste for verken å være nådeløse eller blodtørstige når det en sjelden gang ikke går helt som vi hadde håpa. For det viktigste er ikke å ha ryggen fri, men hva som er viktigst for folk.

100 millioner skattekroner i Norlandias lommer

I den offentlige debatten om velferdsprofitører dukker det fra tid til annen opp påstander om at kommersielle selskaper som driver velferdstjenester ikke tjener penger på det. Det er en påstand som både faller på sin egen urimelighet, og som det er lett å parkere. Norlandia Care Group AS, en av de største velferdsprofitørene i Norge, har gitt eierne over 100 millioner kroner i utbytte det siste året. De følgende protokollene fra Norlandias ekstraordinære generalforsamlinger viser det:

Protokoll fra ekstraordinær generalforsamling i Norlandia Care Group 15. september 2015

Protokoll fra ekstraordinær generalforsamling i Norlandia Care Group 29. mars 2016

Tilskuddet til bispedømmerådet

I den nye byregjeringas tilleggsinnstilling til Oslo-budsjettet foreslås det å avvikle et tilskudd til bispedømmerådet som blir omtalt som «sykehjemsprestene». Dette tilskuddet har ikke ligget i Sykehjemsetatens budsjett, men hos byrådsavdelinga sentralt. I forrige byråds forslag til budsjett for 2016 lå tilskuddet inne med 4,6 millioner kroner. Vi foreslår å redusere det til 2,4 millioner i 2016 og avvikler tilskuddet fra og med 2017.

Bilde av to prester som går
Disse prestene er i Vatikanet. Foto: Stefano Corso. Via Wikimedia Commons.

Bakgrunnen for dette er at det er ei gammel ordning, den har ligget uforandra fra 90-tallet, og at tilskuddet derfor har vært organisert på en gammeldags måte. Tilskuddet blei av en eller annen grunn heller ikke gjenstand for den samme juridiske vurderinga som kommunens øvrige tilskudd på helse- og sosialfeltet har gjennomgått de siste åra. Det har også vært bedt om en redegjørelse fra bispedømmerådet om bruken av midlene.

Én ting er at det å gi et tilskudd til bispedømmerådet er ei urimelig favorisering av ett trossamfunn, og at ei moderne tilnærming ville måtte ta hensyn til at stadig flere av dem som bor på sjukehjem ønsker å snakke med andre enn Den norske kirke. En annen sak er at det heller ikke er slik at dette tilskuddet omfatter alle besøk prester gjør på sjukehjem, eller alle samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Mange sjukehjem har kompetanse på dette området i sin egen stab, og mange har avtaler med lokale menigheter som sikrer at beboerne får snakke med prest, dersom de ønsker det.

Byregjeringa er i gang med å kartlegge hvordan disse oppgavene løses på ulike sjukehjem. Det er nemlig ingen tvil om at alle som ønsker det bør få tilbud om samtaler om eksistensielle og åndelige spørsmål. Dette ligger i Verdighetsgarantien som kom mens den rød-grønne regjeringa styrte. Der er det imidlertid ikke noe krav om at tilbudet må gis av prester.

Vi må ha en religionspolitikk som er livssynsnøytral og verdsetter de sosiale arenaene som skapes av religiøse fellesskap. De er en del av mangfoldet i Oslo og bidrar på noen områder med viktig sosialt arbeid. Når dette tilskuddet nå avvikles vil vi gå i gang med et arbeid der vi ser nærmere på hvordan dette vi kan ivareta dette behovet også når det gjelder samtaler om eksistensielle emner for eldre.

Tillitsreform – noen innledende politiske tanker

Hva skal tillitsreformen være? Hva er de viktige spørsmålene når vi skal begynne, og hvordan jobber Oslo SV videre med tillitsreformen i byråd? I dette innlegget skriver jeg litt om de første inntrykkene fra studiereisa vår til København og om hvordan vi har tenkt så langt.

Jeg må begynne med å advare om at dette ikke akkurat er et gjennomarbeida manifest. Snarere er det en invitasjon til å få innblikk i hvordan jeg tenker om Tillitsreformen så langt. Det er et forsøk på å etterleve det nye byrådets målsetting om større åpenhet, og å invitere folk til å diskutere de veivalgene vi gjør.

Etter å ha vært på studiereise til København er arbeidet med Tillitsreformen i byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester sparka i gang. I løpet av turen (som for øvrig blei live-twitra på hashtag #tillitsreform) har vi møtt ledere og medarbeidere i hjemmehjelp, hjemmesjukepleie og på sjukehjem, og hørt hvordan de opplever det som i København kalles «Tillidsdagsorden«, i motsetning til den nasjonale «Tillidsreform«. Vi har også møtt representanter for ulike yrkesgruppers faglige organisasjoner, medarbeidere og ledere ved tiltak på barnehelse- og sosialfeltene, og sist, men ikke minst den politiske ledelsen, både socialborgmester Jesper Christensen fra Socialdemokratiet og tillitsreformens fremste politiske arkitekt, Ninna Thomsen fra SVs søsterparti SF.

Portrett av Ninna Thomsen
Ninna Thomsen, Sundheds- og omsorgsborgmester (SF), Københavns kommune. Foto: København kommune.

I «Plattform for byrådssamarbeid mellom Ap, MDG og SV» står arbeidet med Tillitsreformen beskrevet som ei overordna politisk målsetting for Oslo kommune som arbeidsgiver. Det er likevel også omtalt som et prosjekt for å skape en bedre kommune, mer allment. Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer at mitt eget bilde av hva en Tillitsreform skal gå ut på i stor grad har vært prega av ansattperspektivet – jeg har først og fremst jobba med disse spørsmåla i skjæringsflaten mellom faglig politikk og partipolitikk.

Besøket i København har fått meg til å reflektere i over andre erfaringer som kanskje i like stor grad er relevante: Da jeg var studentpolitiker kritiserte vi finansieringssystemer som begrensa studentenes mulighet til å ta del i diskusjonen om fagtilbudet og innholdstilbud undervisninga. Som forelder har jeg støtt på rigide, sentralt fastsatte regler i skolen som er laga med utgangspunkt i skolens behov, og ikke familiens eller barnas – kanskje ikke en gang lærerens.

Bilde av pen glassplakat med teksten "forbyggelsecenter"
Smooth glassplakat på Sundhedshus Vanløse. Foto: Privat

Den samtalen man har om tillit i København peker ut over den dagsordenen som følger av det reine ansattperspektivet. Den står likevel knapt i motsetning til den. -Tillitsreformen har vært fantastisk, sa lederen for Dansk sygeplejerråds krets i København. I Norge har særlig Fagforbundet og Norsk Tjenestemannslag vært pådrivere for å sette spørsmålet om tillit på dagsordenen fra faglig hold, mens SV har vært den fremste – ja, nesten eneste – partipolitiske pådriveren. Når plattformen for byrådssamarbeid nå er så tydelig i dette spørsmålet, handler det likevel ikke om en kamp som er vunnet, men en erkjennelse som er i ferd med å bre seg. Oslos nye byråd har alt å vinne på å eie Tillitsreformen i fellesskap – og det gjør det!

Når det gjelder dette med dagsorden, fant jeg et erfaringsmessig grunnlag for å se andre perspektiver. Snarere enn å stille spørsmål ved ansattperspektivet, fant jeg et borger- og publikumsperspektiv, men egentlig også grunnlag for å omdefinere ansattperspektivet til et utøverperspektiv. Disse perspektivene oppstår med utgangspunkt i at tillitsreformens mest sentrale komponenter er faglighet og en forståelse av mennesker som subjekter med integritet. Det å se de ansatte primært som utøvere av denne fagligheten er nøkkelen til å overvinne den fordommen fagorganisasjonene ofte møter – om at de bare er ute ette å mele sin egen kake.

Informasjon om klippekort-ordninga på et sjukehjem. Foto: Privat.
Informasjon om klippekort-ordninga på et sjukehjem. Foto: Privat.

Når vi snakker om perspektiver er det nødvendig å stille spørsmålet «hvem er det vi snakker om»? I dagens språk snakker vi om «kommunal tjenesteproduksjon», vi snakker om «brukere», om «måltall» og «produksjonsenheter». Vi har gjort noen spede forsøk på å lage et nytt språk som stemmer overens med den tenkinga som tillitsbasert ledelse krever. Vi trenger dét. Språket former tankene våre, og det er avgjørende å ha begreper som leder tanken inn på rette spor. Pensen skal lede inn på de spora som handler om tillit og å ta hver enkelt som møter og representerer kommunen på alvor. Tenker vi på dem som kunnskapsrike og handlende, blir det enklere å la dem ta i bruk kunnskapen deres.

I København snakker man konsekvent om «borgere», slik jeg så vidt gjorde over. Det har på overflaten litt for sterke konnotasjoner til høyresida etter min smak, men det kan tenkes at vi burde fravriste dem eierskapet til dem. Som gammel latinstudent, kunne jeg kanskje peke på muligheten til å ta opp civis-begrepet: Den gamle, romerske byborgeren. Sjølve det latinske samfunnsbegrepet, civitas, springer ut av dette – og den indoeuropeiske rota har gitt opphav til de moderne orda for kjærlighet, familie og hjem på henholdsvis armensk, slaviske språk og germansk (og på gresk og latin også koite – seng, og coitus – samleie, men det er en digresjon, en annen digresjon er den at tankesmia Civita, med sin sterke individorientering, har valgt et pussig navn). Som gamer kunne jeg tenkt meg å gi begrepet ny ham. Kan vi kalle en person som møter kommunen for en civ (utt: siv)?

Bilde av arbeider på sykehjem med papegøye på skuldra.
Thyra med papagøyen Fie på skuldra. Fra et «profilplejehjem» der kontakt med dyr utgjør profilen. Foto: Privat

Det er mye mulig at jeg er ute og roter nå, og bruker i overkant mye tid på et enkeltord som kanskje ikke kommer til å fly. Jeg tror likevel at det kan være klokt å gå ganske djupt inn i de begrepene vi bruker. Folk som møter kommunen er ikke brukere, tjenestemottakere, pasienter – og i alle fall ikke kunder! De er hele mennesker, handlende subjekter med egen vilje – og uten vilje har man ikke frihet. Vi kan ikke redusere deres møte med velferden til et forhold der det handler om å velge eller velge vekk enn tilbyder, eller å bruke eller ikke bruke et tilbud som ligger fast.

Om jeg skulle prøve å nevne noen andre etablerte ord vi kunne ta i bruk, kommer jeg på mottaker, klient og kanskje noen andre, litt mer søkte begreper som geselle og resipient. De er dårlige. Sånn sett har borgerbegrepet mye for seg – om det nå bærer med seg noen politiske konnotasjoner, signaliserer det i langt større grad noe aktivt og myndig hos de som bor i og møter kommunen. Sjøl om begrepet ville være mer konnotasjonsfritt, ville den språkhistoriske bakgrunnen til et nytt civ-begrep ikke hjelpe mye når det gjelder borgerbegrepets kanskje største svakhet: Ved siden av at det ville være fremmed, tillater det oss ikke uten videre å skille mellom de som står i de konkrete møtene med kommunen og de som ser det møtet utafra, fra offentligheten. Jeg tror likevel borgerbegrepet så langt er det beste vi har.

Bilde av skulpturen "Venus fra Milo"
Ok, jeg bruker Venus fra Milo for å illustrere forbindelsen til civis-begrepet. Det er kanskje litt søkt, men det er i alle fall fra samme kulturkrets. Foto: Wikipedia-bruker Jastrow. Via Wikimedia Commons.

I det hele tatt bør vi kanskje ha sjøltillit nok til å ta eierskap til en del begreper høyresida har fått monopol på: Sammen med borgerbegrepet og det å gi et reelt innhold til frihetsbegrepet i en kommunal kontekst, er Tillitsreformen ei anledning for venstresida til å ta eierskap til floskelen om at det ikke handler om å få sin del av kaka, men om å gjøre den større – i menneskelig forstand. I motsetning til floskelens politiske opphav – påstander om at skatteletten til de rike vil gi alle økt velstand – finnes det et erfaringsmessig grunnlag for å hevde at dette er sant for Tillitsreformens vedkommende. Det er også voksende bevissthet om dette på det bedrifts- eller virksomhetsøkonomiske feltet: Tillitsbasert ledelse lønner seg også i bedriftsverdenen.

Dette standpunktet har flere profilerte talspersoner i norsk næringslivsforskning, blant annet NHH-professor Jan Ubøe og BI-professor Bård Kuvaas. De er hovedkilder til overskrifter som «Målstyring er gått ut på dato», «Mye tillit er et konkurransefortrinn» og «Målstyring koster samfunnet milliarder». Sjøl om det primært er organisasjoner på venstresida som eier tillitsbegrepet i dagens mediebilde, er ikke dette, slik det ofte blir hevda et eksempel på at vi vil tilbake til gamle dager. Det å satse på tillit viser at venstresida ofte har bedre forutsetninger for å fornye offentlig sektor enn høyresida, og at tankegodset også har allmenn gyldighet. Kuvaas og Ubøes arbeid utgjør en del av den styringsfaglige nyvinninga som Tillitsreformen bygger på, sjøl om denne tradisjonen også har djupe røtter, noe jeg har skrevet om tidligere.

På andre områder tror jeg det er enklere. Jeg tror det er ganske lett å slutte å snakke om kommunens arbeid som tjenester, og i alle fall om at tjenestene er noe vi produserer. Jeg tror vi uten videre kan begynne å kalle det kommunen driver med, og at vi heller enn å si at det er noe kommunen produserer, leverer eller – gud forby – selger, sier at det er noe som skapes i møte mellom kommune og borger. Kommunen skaper verdier, og velferd er en av dem. Nøkkelen til denne verdiskapinga er medarbeiderne som fagpersoner.

Hvis vi da tar opp tråden igjen når det gjelder hva som så ut til å fungere i København, var det samarbeidet mellom fagpersoner på ulike nivå. Uavhengig av om vi snakka med fagforeningsledere, toppledere i kommunen eller medarbeidere på bakkenivå, fikk vi et inntrykk av at «Tillidsdagsorden» hadde bidratt til at folk opplevde at de i større grad blei hørt. Samtaler var viktige. Hjemmetjenestene satte av tid til å diskutere faglige spørsmål i teamene i hjemmehjelpa – slike møter blei ikke rasjonalisert bort. Kommunen lagde faste arenaer for drøfting av hvordan velferden blei organisert med arbeidstakernes organisasjoner.

Bilde av faglig samtale.
Faglig samtale. Lederen i Københavns krets av Danmarks sygeplejerråd, Vibeke Westh. Foto: Privat

Dette var også bakgrunnen for at vi valgte å ta med oss det som enn så lenge kalles brukerråd i kommunen, da vi reiste. Når vi arbeider videre med Tillitsreformen må vi sørge for at vi involverer både folk sjøl og representanter for ulike perspektiver på en fornuftig måte. Det er åpenbart en risiko for å møte og lytte seg i hjel. Dette har de åpenbart klart å unngå i København, og jeg tror at det trykket som vil forbli på de som skaper velferden i kommunen også vil gjøre det lett å unngå det i Oslo. Det blir en ledelsesoppgave å lytte til de innspillene som kommer og sette av tid til gjennomføre disse prosessene. Hvis vi kan bruke den tida som i dag går med til unødvendig rapportering til å begynne å snakke fag på arbeidsplassen, og til å diskutere innholdet i tilbakemeldingene fra borgerne, er vi kommet langt på vei.

Inga Marte Thorkildsen trekker ofte på ei av de viktigste erfaringene hun har gjort seg som politiker, og spesielt gjennom engasjementet sitt for Forandringsfabrikken: Vi må våge å spørre folk om hva de mener. Det høres tilforlatelig ut, men hvis vi tenker etter, er det dessverre ofte sånn at det å stille disse spørsmåla og ta konsekvensen av dem innebærer mer ansvar og arbeid for oss. Det er sjølsagt ikke sånn at Tillitsreformen skal innebære at alle må løpe enda fortere, men i en overgangsfase kan det bli et ekstra press. Det danske søsterforbundet til FO peker på at særlig ledere kan oppleve det som om de tar på seg et ansvar uten å ha ryggdekning.

Kanskje har vi ikke den kompetansen som skal til for å utføre oppgavene slik de burde utføres – men det er jo ikke sånn at det å ha dokumentasjonen i orden innebærer at man har kompetansen! Et system som dokumenterer utførelse gjennom regelverk er ikke i utgangspunktet dynamisk og i stand til å avdekke nye behov etterhvert som de oppstår. Et system som krever dialog gjennom tillitskultur er derimot det. Det innebærer likevel at vi også er i stand til å snu oss som resultat av den dialogen og de møtene som finner sted. Er ikke dette mulig, er vi også nødt til å bruke møtene til å skape en forståelse for hvilke rammer vi arbeider innafor, og vi må ta ansvar for systemet.

Bilde av Charlotte von Mehren
Charlotte von Mehren, leder i FOA Sundheds- og omsorgsstyrelsen, Fagforbundets søsterorganisasjon på pleie- og omsorgsfeltet i København. Foto: Privat

En viktig følge av dette er at det tvinger seg fram en mer aktiv kompetansepolitikk, og en politikk for å gjøre nytte av hver enkelt medarbeider i størst mulig grad. Har vi ikke den kompetansen vi trenger for å løse oppgaver, må vi sørge for at vi får den. Kanskje innebærer det å samarbeide tettere med andre aktører, kanskje innebærer det at det konkrete velferdstilbudet bør få nye medarbeidere, og kanskje – det er muligens det viktigste – innebærer det at vi må satse på å utvikle kompetansen til de medarbeiderne vi har. Vi må styrke mulighetene deres til å heve kompetansen sin, både gjennom løpende faglige samtaler, men også gjennom løp som leder fram til formelle kompetansebevis. I dette ligger det også at det er vanskelig å forsvare f.eks. å ha mange medarbeidere i små stillingsbrøker: Det bygger ikke kompetanse.

Vi har derfor lagt opp til at arbeidet med å etablere en heltidskultur innafor vår sektor skal skje innafor rammene av Tillitsreformen. Det er ikke sjølsagt. Det kan også på noen måter gjøre arbeidet vanskeligere. Likevel tenker vi at kompetansepolitikken er en vesentlig del av reformen, nettopp fordi faglighet skal stå i fokus. Da vil også det å skape størst mulig stabilitet i arbeidsstokken være viktig, og det å sørge for at medarbeiderne har best mulig forutsetninger for å utvikle seg faglig. Samtidig er det også sånn at dette bidrar til å nå politiske målsettinger på andre felt, nemlig når det gjelder likestilling mellom kjønnene i sterkt kjønnsdelte deler av arbeidslivet.

For å oppsummere, handler tillitsreformen om at vi skal etablere en ny ledelseskultur. Den skal bygge på tre kunnskapsbein: Forskningsbasert fagkompetanse, som i stor grad vil bli forvalta av ledelsen; fag- og erfaringskompetansen til medarbeiderne; og sist, men ikke minst, den enkelte borgerens kunnskap om sin situasjon og de verdiene som skapes i møte med kommunen. For å få til dette trenger vi å skape systemer som stimulerer til å få fram denne kunnskapen, fremme faglig sjøltillit hos medarbeiderne våre og aktivt stille spørsmål til dem kommunen møter.

Bilde av rådhussalen i København
Look to Denmark? Rådhussalen i København. Foto: Privat

På studiereisa vår deltok i tillegg til politisk ledelse administrasjon, representanter for brukerråd og fagbevegelsen. Vurderingene jeg gjør her, er mine egne aleine, men jeg opplever også at de øvrige deltakerne på reisa i stor grad var positivt overraska over kulturen som var etablert. Samtidig er det åpenbart at Oslo kommune ikke kan kopiere København ukritisk, blant annet at fordi lovverket og fagtradisjonene er ulike. Tillitsreformen er heller ikke gjennomført i ei håndvending. Jeg opplever likevel at vi har et godt faglig grunnlag og en positiv samarbeidsrelasjon å bygge på når vi nå går i gang. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Forskjells-Oslo og eiendomsskatt

Eiendomsskatten har som vanlig blitt et tema i Oslo-valgkampen, men denne gangen virker det som om det kan gå en annen vei enn tidligere. Høyre er blitt arrestert av selveste Aftenposten for nokså omtrentlig omgang med fakta. Omtrent halvparten av de spurte i meningsmålinger sier at de er for eiendomsskatt, dersom pengene går til velferdstiltak.

Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB2013
Medianinntekt for husstander med to voksne og barn. Kilde: SSB 2013

Likevel hersker det nok fremdeles en del usikkerhet om hva denne skatten er, hvordan den vil virke, og om det finnes gode svar på innvendingene mot den. Jeg skal prøve å ta tak i noe av dette her, men først vil jeg prøve å svare på hvorfor vi trenger eiendomsskatt i Oslo. Jeg kommer til å vise en del kart i dette innlegget. De kan du bruke videre selv, hvis du vil, etter CC-BY-SA 3.0-lisensen.

Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013
Gjennomsnittlig skattbar formue per bydel i Oslo. Kilde: SSB 2013

Oslo er det stedet i landet der det de økonomiske forskjellene er størst. Dette viser seg i reine inntekts- og formuestall, men også i andre indikatorer, slik som levealder og deltakelse i aktivitetsskolen.

Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013
Forventa levealder ved fødsel for menn, fordelt per bydel. Kilde: SSB 2013

Kommunen sliter også med voksende gjeld, og Høyre-byrådet kutter hvert år i bydelenes budsjetter med en fast prosentsats som tidligere ble kalt «effektiviseringsuttak». Det kan se ut som om dette begrepet er blitt for belastende, i det byrådet kaller «dokumentasjon av budsjettgrunnlaget for bydelene» heter det nå «uspesifisert rammeendring», og utgjorde 192 millioner kroner.

Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.
Oslos gjeld. Figur fra Økonomiplan for Oslo kommune 2015-2018.

Oslo SV vil gjøre noe med forskjellene i byen og den årvisse tyninga av bydelsbudsjettene. For å få til det må vi øke byens inntekter. Oslo kommune får betydelige inntekter fra inntekts- og formuesskatt, men har ikke lov til å justere satsene for disse opp ut over de maksimale satsene som er satt av staten. Formuesskatten er også under avvikling. Dette fører både til økte forskjeller i Oslo og reduserte inntekter. Den eneste ekstra inntektskilden som kan monne er derfor den kommunale eiendomsskatten.

Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.
Bruk av aktivitetstilbudet blant barn i 1.-4. klasse per bydel. Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2014.

Hva vil vi bruke skatten til? I programmet vårt finnes det en rekke tiltak vi ønsker å gjennomføre, men jeg vil særlig løfte fram noen saker som spesielt viktige:

  • Flere lærere i skolen
  • Gratis aktivitetsskole
  • Kvalitet i barnehage og eldreomsorg

Den direkte utjevnende effekten er størst for gratis aktivitetsskole. Det kan man kanskje lese mellom linjene i det tidligere innlegget «Aktivitetsskolelikning». På lengre sikt er det grunn til å tro at økt lærertetthet vil gjøre at flere barn fra lavere inntektsgrupper gjør det bedre på skolen, slik at gapet mellom barn av foreldre med høy og lav utdanning kan tettes. Sist, men ikke minst, vil styrking av kvaliteten i barnehage og eldreomsorg føre til at innbyggere som er avhengige av offentlige velferdstjenester får en bedre hverdag, uavhengig av inntekt. Dette er jo et av velferdsstatens grunnleggende prinsipper: Ved å skattlegge etter evne, og tilby gode tjenester som alle har lik tilgang til, betyr ikke forskjeller i inntekt og formue lik mye.

Med dette i bakhodet kan vi gå mer i detalj på hva eiendomsskatten er for noe. Som nevnt er det en kommunal skatt, og det er den enkelte kommunen som bestemmer om den skal kreves inn. Den har ei egen lov, Eigedomsskattelova, som setter rammene for skatten. Man kan skrive ut eiendomsskatt på ulike typer eiendom: Fast eiendom (boliger), verk og bruk (landbruk og industri) og annen næringseiendom (f.eks. kjøpesentre og bygårder). Den har også bestemmelser om hva som må og kan unntas. I sum gir den kommunene betydelig handlefrihet når det gjelder hvordan eiendomsskatten skal innrettes.

Eiendomsskatten skal skrives ut på grunnlag av takst eller likningsverdi. I Oslo er det likningsverdi som er aktuelt for boliger. For næringseiendom må vi ha takst, så eiendomsskatt for slike eiendommer kan først komme etter at det er gjennomført taksering. Likningsverdien er en komplisert størrelse, men den kan likevel aldri være høyere enn markedsverdien, så vi kan bruke den som holdepunkt. Oslo SV har i sitt program vedtatt at vi skal gå inn for eiendomsskatt med bunnfradrag på 3 millioner. Dette innebærer i praksis at ingen boliger verdt mindre enn 3,75 millioner vil få eiendomsskatt, fordi lova sier at verdien på boligen skal ganges med 0,8 for å få skattetaksten. Bunnfradraget skal trekkes fra skattetaksten. Det man sitter igjen med da er skattegrunnlaget, se likninga under.

Det betyr at selv om en eiendom er verdt mer enn 3,75 millioner, er det bare den delen av verdien som overstiger denne summen som skal skattlegges. For eksempel vil skattegrunnlaget for min egen leilighet verdt 4,25 millioner høyst være 400 000. Skattegrunnlaget multipliseres med skattesatsen for å få eiendomsskatt. Programmet til Oslo SV sier ikke hva som skal være den endelige satsen, men bystyregruppa har tidligere lagt fram budsjettforslag med utgangspunkt i at vi skal trappe opp til den høyeste satsen på 7 promille, eller 7 kroner per 1000 kroner i verdi på eiendommen så raskt som mulig. Det vil ta 4 år. Eigedomsskattelova sier nemlig at man må innføre eiendomsskatten gradvis, og den kan økes med høyst 2 promille i året. Det første året med eiendomsskatt kan satsen derfor ikke være høyere enn 2 promille.

Hvis vi holder oss til eksempelet med min leilighet, vil utlikna skatt per måned det første året bli:

Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.
Utregning av månedlig eiendomsskatt for min bolig, en 5-roms leilighet på ca. 100 m² på Marienlyst.

For seinere år vil dette vokse, opp til maksimalt 233,33 kroner i måneden, dersom satsen kommer opp til 7 promille. Jeg har laga en kalkulator du kan bruke til å sjekke resultatet for ulike eiendomsverdier, men husk at likningsverdien i mange tilfeller vil være vesentlig lavere enn markedsverdien. Dette står godt beskrevet i denne artikkelen hos OsloBy. Tallene du får i kalkulatoren er derfor maksimalbeløp.

For eiendommer med høy verdi kan skatten bli høy. Siden de fleste som eier dyre boliger har god råd, er dette også noe av poenget: Eiendomsskatten er som nevnt ment å virke omfordelende, ved at de som har mest bidrar mer til å finansiere velferdstiltak for alle. Hvis du ser på kartet under, vil du se at de områdene der flest vil måtte betale eiendomsskatt også er de områdene i byen som var på topp av inntekts- og formuesstatistikken i begynnelsen av innlegget.

Tabell-skatteplikt og andel

Tabellen ved siden av viser hvor mange boliger i hver bydel som vil få skatt, og hvor stort bydelens bidrag til den totale inntekten fra eiendomsskatten vil bli.

Bare 11 % av boligeierne i groruddalsbydelen Alna vil få eiendomsskatt med SVs modell, og og de fleste av disse vil i sin tur bare få en lav skatt, fordi boligverdien ikke vil være mye høyere enn bunnfradraget. På den andre sida vil 40 % av skatten betales på grunnlag av den knappe femdelen av byens boliger som finnes i bydelene Vestre Aker og Frogner.

Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.
Hvor skal eiendomsskatten betales? Figuren viser andel boliger med ligningsverdi over 3,75 millioner per bydel. Kilde: Skattedirektoratet 2014.

Høyresida og Huseiernes landsforbund hevder gjerne at eiendomsskatten er en usosial skatt, fordi den er uavhengig av inntekt, men kartet og denne fordelinga viser tvert i mot at skatten i snitt er svært sosial. Dessuten fører den høye prisveksten på boliger til at det å eie en bolig gjerne fører til årlige skattefrie inntekter i 100 000-kronersklassen. Det finnes en del mer eller mindre rimelige innvendinger mot eiendomsskatten, og jeg vil forsøke å imøtegå de jeg kommer på punktvis her:

  • Det er urimelig å skatte av noe man har kjøpt for penger man har betalt skatt av før.

Nei, det gjør vi hele tida. Det er ikke sånn at vi skatter penger «ut» av økonomien. Før du får lønn har arbeidsgiver betalt arbeidsgiveravgift, og når du kjøper noe for pengene dine betaler du merverdiavgift og i en del tilfeller andre særavgifter. Økonomien er et kretsløp, ikke ei samling med bøtter hver og en av oss kan stå og ause fra.

Dessuten er det ikke sånn at det å ha en eiendom i byen er gratis for alle andre. Byen betaler en masse fellestjenester, slik som veier, vann og avløp, snømåking, søppeltømming mm. Mange av disse tjenestene er dyrere å drive eller medfører høyere kostnader per boenhet i villastrøk enn i bygårder og blokker. Det er derfor ikke uten videre urimelig om slike husstander skulle betale noe mer til felleskassa.

  • Det er urimelig at man må skatte av en eiendomsverdi, uavhengig av om man har inntekt til å betale skatten eller ikke.

Dette er kanskje det sterkeste argumentet, men jeg synes heller ikke det holder når det kommer til stykket. Inntektsskatten blir heller justert etter hva slags behov den enkelte familie har. Sagt på en annen måte: Minstepensjonister slipper ikke å betale inntektsskatt eller moms. Hvis det var sånn at hovedgrunnen til at høyresida er mot eiendomsskatten var at de var så bekymra for de fattige, ville det ikke være rart at de tok så lett på at kuttet i barnetillegg til uføre fikk så voldsomme konsekvenser? Hvor var omtanken for 6-barnsmora Christina Dahl da de blåblå kutta i barnetillegget slik at hun gikk på en smell i titusenkronersklassen?

Det er også en hel rekke andre avgifter som rammer uavhengig av inntekt uten at høyresida feller tårer over det: Veiavgift, TV-lisens, kollektivbilletter, vannavgift og størrelsen på egenandelstaket, for å nevne noen.

Dessuten er det jo ikke helt sant at eiendomsverdien ikke står i forhold til inntektsgrunnlaget i det hele tatt. Om man er fattig og bor i en veldig kostbar bolig, kan man faktisk flytte ut og leie ut boligen, betale eiendomsskatt og likevel sitte igjen med en pen slump penger. Det finnes faktisk folk her i landet som er for syke til å jobbe, men som av ulike grunner ikke kvalifiserer til uføretrygd og blir tvunget til å selge boligene sine for å få sosialhjelp. Det å ha en nedbetalt leilighet verdt 4 millioner tilsvarer innsparte utgifter til lån på 21 000 kroner i måneden, noe som er langt, langt mer enn eiendomsskatten vil utgjøre. Det finnes også minstepensjonister som må leie boligen de bor i.

  • Oslo trenger ikke større inntekter

Dette punktet berørte jeg over, da jeg gikk gjennom behovet for eiendomsskatten. Dersom alle barn skal kunne delta i aktivitetsskolen og vi skal få en bedre skole, trenger Oslo mer penger enn i dag.

Svaret på dette argumentet stopper likevel ikke der. Dersom det var slik at dagens inntektsnivå var perfekt, ville det være langt mer sosialt om man satte ned inntekts- og formuesskatten og innførte eiendomsskatt som kompenserte for inntektstapet. Selv om det ikke er lov å ta inn mer i inntektsskatt enn det man gjør i Oslo i dag er det fullt mulig å ta inn mindre. Hvis Høyre var så opptatt av den sosiale profilen i skattesystemet, ville dette være et helt innlysende valg, sammen med et regelverk som det beskrevet over.

Med det håper jeg du har fått svar på det du lurte på om eiendomsskatten. Tre fjerdedeler av Oslos befolkning vil ikke måtte betale den med SVs modell, og de aller, aller fleste av dem som må betale den vil ikke ha problemer med å få råd til det. Til gjengjeld kan vi gjøre Oslo-skolen bedre og gi alle barn mulighet til å delta i aktivitetsskolen. Det er det verdt.

Afterschool equation

Much is being said about the prospects of a property tax in Oslo these days. No party wants that more than about a third of Oslo’s household should be eligilbe for the property tax. I’ll try to return to that topic shortly.

Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19/8
Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19. august 2015.

First, I’d like to share a letter that was on print in Klassekampn a few days ago. Here, I show how small the property tax is going to be compared to other fees charged for public services, even if SV were to get a majority in the city council to support our proposed tax. The parties on the left don’t simply want a property tax to get a laugh. We want it because we believe our city needs more money to provide its citizens with the services they deserve.

Here’s the letter:

This letter i, perhaps, somewhat unorthodox in its presentation. However, I believe Klassekampen’s readers will humour me. Consider the following equation:

Likning som beskriver likhet mellom betalt eiendomsskatt og utgifter til aktivitetsskole

Let B be the market value of a property in millions of kroner, and solve the equation with respect to it. This gives:

Likning løst for B. Svaret er 7,43 millioner

Now, we can consider the significance of the other values. They are as follows:

  • 0,8 – the property tax reduction factor for market values
  • 3 – the proposed lower threshold for the property tax in million kroner
  • 106 – calculation aid, 1 million
  • 0,007 – the highest legal rate of property tax, 7 per mille
  • 11 – the number of months in which afterschool is payable
  • 1874 – the monthly fee for half-day service in afterschool

It should now be clear that the lowest market value on a household’s property which makes that household stand to lose more on the introduction of a property tax than it stands to gain from free afterschools is 7,43 million. I believe this equation shows that the combination of these proposals will be of economic benefit to most households in Oslo with kids in afterschool.

Aktivitetsskolelikning

Det er mye snakk om eiendomsskatten i Oslo her om dagen. Ingen partier i Oslo vil at mer enn ca. en tredel av boligene i byen skal få eiendomsskatt.  Jeg skal prøve å skrive grundigere om det en av de neste dagene.

Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19/8
Faksimile av innlegget på trykk i Klassekampen 19. august 2015.

Først vil jeg dele et innlegg jeg hadde på trykk i Klassekampen for noen dager siden. Det illustrerer godt hvor liten eiendomsskatten vil bli i forhold til andre avgifter vi betaler for offentlige tjenester, selv om SV skulle få fullt gjennomslag for sin modell. Det er jo ikke sånn at partiene på venstresida vil ha eiendomsskatt for moro skyld. Vi vil ha det fordi vi mener kommunen trenger mer penger for å gi innbyggerne de tjenestene de har krav på.

Her er i alle fall innlegget:

Denne ytringa er kanskje litt uortodoks i formen, men jeg tror Klassekampens lesere vil bære over med meg. Ta følgende likning:

Likning som beskriver likhet mellom betalt eiendomsskatt og utgifter til aktivitetsskole

La B være markedsverdien på en bolig i millioner kroner, og la oss løse likningen for denne. Vi får da:

Likning løst for B. Svaret er 7,43 millioner

Nå kan vi se på hva de øvrige verdiene representerer. De er som følger:

  • 0,8 – eiendomsskattelovens reduksjonsfaktor for boligers markedsverdi
  • 3 – Oslo SVs foreslåtte bunnfradrag for eiendomsskatt
  • 106 – omregningsfaktor, 1 million
  • 0,007 – den høyeste tillatte eiendomsskattesatsen, 7 promille
  • 11 – antall måneder med foreldrebetaling i Aktivitetsskolen
  • 1874 – den månedlige prisen for en halvdagsplass i Aktivitetsskolen i Oslo

Det bør nå være klart at den laveste markedsverdien for en husstands bolig som gjør at en husstand med barn i Aktivitetsskolen i Oslo vil tape på kombinasjonen av SVs forslag om eiendomsskatt og gratis halvdagsplass i aktivitetsskolen er 7,43 millioner. Jeg mener regnestykket viser at denne kombinasjonen vil være økonomisk gunstig for de fleste husstander i Oslo med barn i Aktivitetsskolen.

Teaching competencies in Oslo and Trondheim

The last post about teacher densities in Oslo and Trondheim led to questions about the relevance of the comparison. Teachers in Oslo might have a higher level of qualifications, and this might make up for their relative scarcity. Unfortunately, I’m unable to give a prompt answer to this question, as I don’t have access to sufficiently detailed statistics.

However, Grunnskolens informasjonssystem contains statistics on the number of worked teacher years fulfilling the formal requirements for teaching competency according to the level and subject in question. According to these data, Trondheim is far superior to Oslo! Raw data can be found here.

The fraction of worked teacher years fulfilling the formal requirements for teaching competency. Source: GSI
The fraction of worked teacher years fulfilling the formal requirements for teaching competency. Source: GSI

The formal prerequisites for teaching competency doesn’t necessarily correlate with academic competency. Oslo might have a higher fraction of teachers with university studies complemented with short teacher preparation courses, while Trondheim might have a high fraction of teachers with university college diplomas.

It is also possible that there are differences in cateogorization and in the manner statistics are being reported. The extension of teacher preparation courses (PPU) from 30 to 60 ECTS credits might have played a role for Oslo. Trondheim also used to have a different model for these courses which may have led to a larger pool of teachers in that city.

If that is the case, it is an example of the inherent weakness that comes with building systems that are heavily based on quanitative data: The quality of the indicators determine the quality of the system. Increasing the amount of resources spent on increasing the quality of the indicators entails a risk of misallocation: Those resources might well have been better employed in actual teaching.

Undervisningskompetanse i Oslo og Trondheim

Det forrige innlegget om lærertetthet i Oslo og Trondheim har utløst spørsmål om sammenligninga er rimelig. Det kan jo være slik at lærerne i Oslo-skolen har høyere kompetanse, og at dette kan veie opp for forskjellen i lærertetthet. Jeg kan dessverre ikke gi et umiddelbart svar på dette spørsmålet, for jeg har ikke tilgang til statistikk som er tilstrekkelig detaljert.

Grunnskolens informasjonssystem inneholder imidlertid statistikk over antallet lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse. I denne statistikken kommer Trondheim langt bedre ut enn Oslo. Forskjellen er virkelig stor! Rådata finnes her.

Andel lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse på trinn og fag.
Andel lærerårsverk med forskriftsmessig undervisningskompetanse på trinn og fag. Kilde: GSI

 

De formelle kravene til undervisningskompetanse samsvarer imidlertid ikke nødvendigvis med fagkompetanse. Det kan være slik at Oslo har en høyere andel lærerårsverk med universitetsfag og PPU, mens Trondheim har mange allmennlærere. Det kan også være ulikheter i hvordan lærerårsverkene blir kategorisert når kommunene rapporterer. Overgangen fra 30 studiepoengs PPU til 60 studiepoengs PPU kan ha hatt konsekvenser for Oslo, og en annen historisk organisering av PPU i Trondheim kan ha spilt en rolle der.

I så fall er dette også et eksempel på svakhetene ved å utforme systemer som baserer seg tungt på kvantitative data: Kvaliteten på indikatorene er avgjørende for kvaliteten på systemet. I jakten på gode indikatorer kan man risikere å bruke for store ressurser på å skaffe til veie data av høy kvalitet – ressurser som kunne vært brukt på å skape kvaliteten i faktisk læringsarbeid.